Maritamagasinet #2 2019

E t

m a g a s i n

f r a

M a r i t a s t i f t e l s e n

//

2

2 0 1 9

ISSN 2464-4196

Jan Erik Nilsen ET STED FOR OPPTURENE Anders Olsen Søyseth EN KAFFESERMONI Leiv O. Holstad BØNNER FRA GATA

N r .

MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende og oppsøkende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe mennesker med rusavhengighet og andre typer livskontrollerende problemer til å få et godt og meningsfullt liv.

Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i fire andre land i Europa.

Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys oppfølging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken.

Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge.

Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, veiledning og oppfølging legges til rette individuelt.

Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Kambodsja, Russland, Hviterussland, Danmark, Serbia og Island.

Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdensomspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957 og har virksomhet i 190 land. www.teenchallenge.com Økonomi: Ca 42 % av driften i Maritastiftelsen ble i 2014 finansiert ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo Telefon E-post: Webside: Fnr: Bankgiro: Ansv. redaktør: Layout:

(+47) 22 04 54 00 marita@marita.no www.marita.no NO 971275898 3000 17 15050 Leiv O. Holstad Zoran Zivancevic

Den rå – En av jentene som pleier å bruke Maritakafeen er drept i hjemlandet sitt! Ryktene sier at hun er slått ihjel av hallikkjæresten sin og to andre menn.

En av de ansatte fra Marita Women forteller fortvilet i telefonen om hvordan og hvorfor hun tror at dette har hendt.

Jeg har ingen ting å si som kan trøste henne. Kjenner på frustrasjonen over at ondskapen har seiret enda en gang. Dette er den andre av jentene i dette miljøet som har blitt drept i løpet av kort tid.

Hun forrige, som het Galina, ble slaktet med over 30 knivstikk av en sinnsforvirret ung nordmann som hadde fått for seg at han måtte drepe en prostituert. Like før drapet skal han ha fortalt flere av sine nærmeste venner at man kunne bli til en varulv ved å drepe et annet menneske.

På grunn av disse og lignende uttalelser, ble han av de sakkyndige i retten erklært psykotisk i gjerningsøyeblikket. Derfor slapp han å sone i fengsel, og kan i praksis bli "friskmeldt" etter kort tid.

Galinas venninner er redde for å møte ham, og noen hevder å ha sett ham ute på gatene. Om dette er virkelig, eller om det er en hallusinasjon fremkalt av frykt, er ikke godt å vite, men dette er virkeligheten disse jentene lever i. Midt i denne virkeligheten jobber våre arbeidere i Marita Women.

Det som i dag heter Marita Women, startet for mange år siden som et prosjekt som vi kalte «Ny karriere».

Navnet indikerte det som var målet med prosjektet, nemlig å hjelpe kvinner med prostitusjonserfaring inn i et nytt

liv, i frihet fra prostitusjon og alt det negative dette medfører. I løpet av de årene vi har holdt på med dette, har flere jenter kommet seg ut av dette livet og bokstavelig talt, fått en ny karriere.

De fleste av disse forteller at det var en åndelig opplevelse med Jesus som satte dem fri. Noen av disse historiene har blitt delt i Maritanytt, men de fleste historiene har vi ikke kunnet dele med dere på grunn av gjenkjennelsesfaktoren. Årsaken er at disse jentene har flyktet bort fra kyniske halliker og menneskehandlere, som også kan være familiemedlemmer og kjærester. Om de blir funnet av hallikene som leter etter dem, vil de i verste fall bli drept, i «beste» fall bli slått helseløs.

Derfor har vi et hus på hemmelig adresse hvor disse jentene kan bo den første tiden etter at de har brutt med miljøet.

Samme kveld som jeg skrev dette, ble det holdt en minnestund i Maritakafeen etter initiativ fra jentene i miljøet. Det mange ikke er klar over, er at flertallet av disse jentene har en sterk tro på Gud. Det er Ham de klynger seg til når stormene raser, og de spør ofte om vi kan be for dem. Du som ber, vær med og be for disse jentene. Be også for familiene til de to som har blitt drept. For jentene som jobber i Marita Women, som har mistet en de har blitt glad i, ved meningsløs og brutal vold.

Takk til dere som står sammen med oss både i bønn og på andre måter. Du skal vite at det blir satt stor pris på!

Leiv O. Holstad

LEIV O. HOLSTAD Maritastiftelsens grunnlegger

virkeligheten

MARITA NR. 2 / 2019 3

NR. 2//2019 2019 4 MARITA NR.2

Drømmen om et rusfritt liv

Jan Erik Nilsen har siden 2015 vært ansvarlig for fengselsarbeidet i Maritastiftelsen. Han er alltid på farta, og har jevnlige gudstjenester og samtaler i 12 ulike fengsler på Østlandet.

Vi kjenner Jan Erik som en mann med et stort hjerte for andre, et enormt engasjement for jobben i tillegg til en god klump med humor.

Når han forteller historien sin, er det vanskelig å forstå at det kan være snakk om den samme mannen.

Tekst: Elise Bakke

FOTO: DAN-THOMAS TVEITA

F

or å kunne ta fatt på den historien, må vi helt tilbake til barneskolealder og høsten 1967 da Jan Erik gikk i 4. klasse. Han forteller: Tidlig på barneskolen ble jeg utsatt for noe de fleste barn gjør, nemlig å få en omgangssyke. For meg ble det en litt alvorligere sak, og jeg var syk en hel vinter før de fant ut at det ikke var noe annet enn et virus som jeg fikk hjelp til å bli kvitt. Året etter fikk jeg imidlertid sterke hodesmerter og slet med søvn og å holde fokus på skole. Denne perioden gjennomgikk jeg flere undersøkelser og ble satt på veldig sterke morfinliknende og beroligende medisiner.

Egentlig ble dette gitt kun for en kort periode, men hodepinen fortsatte og jeg gikk gjennom hele resten av barneskolen med disse medisinene. Dette er sterkt vanedannende, og ble starten på en mangeårig rusavhengighet.

MARITA NR. 2 / 2019 5

DRØMMEN OM ET RUSFRITT LIV

UNGDOMSTID

Da jeg var 12 år hadde jeg hatt et rusproblem lenge, men verken jeg selv eller mor og far visste hvor alvorlig det egentlig var.

Jeg begynte på den tiden å stille spørsmål ved meg selv; hvem er jeg, hva er meningen med alle ting. Jeg søkte ut i rusmiljøet i Hamar, der jeg begynte å sniffe og drikke alkohol, og det utviklet seg etter hvert til sterkere narkotiske stoffer. Det ble mye rus og vold gjennom ungdomsskolen, og jeg sluttet på skolen i 1972. I et forsøk på å redde meg ut fra det dårlige miljøet jeg var i, tok rektor på skolen kontakt med en bekjent som drev en turiststasjon på fjellet, og lurte på om jeg kunne komme dit og jobbe med hester. Det fikk jeg muligheten til, men det ble dessverre ikke noe mindre rus. Halvåret før dette hadde jeg vært mye i Oslo og bodd på Vestbanen. En jeg kjente derfra bodde også på turiststasjonen, og vi delte samme rusproblem og ruset oss mye sammen.

Til slutt ranet vi hele stedet, og fikk to års fengsel for væpnet ran og hærverk.

RUS, EKTESKAP OG BARN

Etter soning reiste jeg hjem til Hamar, og endte etter hvert opp på ungdomshjem i 1976. Der traff jeg det som skulle bli den første kona mi og moren til det første barnet jeg fikk, som ble født i 1978. Det ble et ekteskap med bare rus og tull, og jeg endte opp med aleneansvaret for gutten i 1980. Jeg forsto etter hvert at dette ikke gikk, og en sen høstdag i 1980 leverte jeg han fra meg til bestyrerinna på et

“Den kvelden jeg leverte fra meg barna mine i fosterhjem kjente jeg at jeg ikke hadde noe mer å gi verden og jeg bestemte meg for å avslutte livet.”

6 MARITA NR. 2 / 2019

barnehjem i nærheten, og syklet derfra.

Jeg fortsatte som før og det skjedde veldig mye vondt i årene frem til 1990.

Det var mye rus, psykiatri, utagering og noen selvmordsforsøk. Jeg endte til slutt opp på Statens klinikk for narkomane på Hov i Land, hvor jeg skulle prøve å bli rusfri igjen. Jeg klarte å bli rusfri noen måneder, og traff der kone nummer to, og moren til mine to neste barn. Vi klarte å leve så godt at vi fikk kommunen med på å gi oss et etableringslån, og kjøpte oss leilighet i et borettslag i Hamar. Men vi var ikke rusfrie. Det ble et blandingsmisbruk av heroin og amfetamin, samtidig som jeg faktisk begynte på skole og klarte å fullføre skolegangen som bilmekaniker. I et par år balanserte vi rus og skolegang, samtidig som vi hadde et tungt rusmisbruk ved siden av. I 1997 gikk det likevel ikke lenger, og det ble skilsmisse i tillegg til at de to barna våre ble levert i fosterhjem.

Den kvelden jeg leverte fra meg barna mine i fosterhjem, kjente jeg at jeg ikke hadde noe mer å gi verden og jeg bestemte meg for å avslutte livet.

Men da jeg kom hjem den kvelden fikk jeg en opplevelse av at jeg skulle folde hendene mine, noe jeg ikke hadde gjort siden jeg gikk i barnehagen. Jeg ba en bønn til Gud om at hvis Han var til, så måtte Han komme og hjelpe meg, for nå orket jeg ikke mer.

MØTET MED EN NY TYPE KJÆRLIGHET

Dagen etterpå fikk jeg høre at Frelsesarmeen hadde startet en ny kafé for rusavhengige i Hamar. Dit gikk jeg, og fikk mitt første møte med en frelsesarmésoldat som het Camilla, som etter hvert skulle bli min tredje kone.

Denne gangen var det noe helt annet, hehe! Men det var jo en lang reise dit.

På denne tiden var jeg fullstendig nedbrutt, det å gi fra meg mine to siste barn var veldig sårt. Da jeg kom inn på kafeen i Frelsesarmeen ble jeg likevel mottatt med en kjærlighet jeg ikke trodde fantes. Camilla viste meg noe jeg aldri hadde opplevd før, og etter hvert begynte jeg å lure på hvem hun egentlig var. Jeg var en rusmisbruker som stjal bilen og

pengene hennes, men hun var alltid der med en kjærlighet og en forståelse som jeg ikke kunne begripe. Derfor spurte jeg henne en dag – hvem er du egentlig? Da fortalte hun meg om Jesus og evangeliet, og at det bare var Han som kunne hjelpe meg. Hun forkynte ikke evangeliet noe mer enn det, men hun hadde likevel vist meg noe som ga meg en tro.

GUDS TIME

To år gikk før jeg bestemte meg for å oppsøke inntakssenteret til Evangeliesenteret og begynne i rehabilitering. Den formiddagen, 12. september 1999, datt all rusen av meg. Jeg opplevde at Jesus tok alle de 31 årene med rus, med alt det den innebærer av psykiske problemer, kriminalitet og andre følger etter et liv med rus. Men jeg visste samtidig at det ville bli tøft. Det å møte det gamle livet avkledd for rus var jeg livredd for; å måtte stå for alt jeg hadde gjort, sagt og vært med på. Midt i denne frykten opplevde jeg å bli ikledd en kraft og en kjærlighet som ga meg en ny lyst: dette livet vil jeg ha, dette vil jeg leve. Jeg tror Gud var med meg hele veien, selv om jeg ikke forsto det. Det skjedde mye i løpet av de 31 årene jeg ruset meg, men den 12. september tror jeg var Guds time.

ET FRIMODIG FRIERI

Mens jeg var i rehabilitering, besøkte Camilla meg. Bestyreren på Evangeliesenteret sa at det var greit med besøk, men samtidig advarte han meg. Han mente at det siste jeg trengte da var enda en ny kone, jeg trengte Jesus.

Men likevel var jeg frimodig. Sent en høstkveld i 1999 var jeg ute og gikk en tur i skogen med Camilla, og jeg hadde bestemt meg for å spørre om hun kunne tenke seg å bli kona mi. Jeg tenkte samtidig at dette er det dummeste jeg kunne spørre om, hvem trodde jeg at jeg var? Hun var jo til og med prestedatter! Men jeg hadde bedt til Jesus om at Han måtte gi meg et kristent nettverk, med gode mennesker som kunne bli en del av livet mitt.

Jeg hadde stjålet noen penger fra henne noen år tidligere, og følte at jeg

DRØMMEN OM ET RUSFRITT LIV

“Drømmen jeg hadde om å leve et rusfritt liv og kunne ta hånd om familien min ble virkelig.”

ganger klype meg i armen når jeg ser tilbake på hva Jesus egentlig har gjort. Alle mine sykdommer og diagnoser er fjernet og jeg har fått dokumenter på at alt er ute av kroppen. Lever og nyrer er akkurat som det skal være, noe legen min ikke helt kan forstå. Han sa til meg at ”hvis du hadde vært en bil, hadde du vært avskiltet.

Men det har tydeligvis skjedd noe som er helt fantastisk, og du kan bli 150 år”.

BEHOVET FOR NÅDEN ER ALLTID DEN SAMME

måtte erkjenne dette før jeg kunne foreta et frieri. Så jeg knelte foran henne på stien i skogen og fortalte at det var jeg som hadde tatt pengene. Videre spurte jeg: ”Kunne du tenke deg å gifte deg med meg?”

Alt det jeg ikke var den gangen, det er jeg i dag. Jeg levde i et overhengende mørke som ødela både meg selv og folk rundt meg. Hvis jeg ble sint kunne jeg

gjøre ting som var helt vanvittig. Denne negative delen av meg er helt borte i dag.

Som datteren min sier; ”Du er jo plagsomt glad, pappa! Det er nesten så det er slitsomt”. Jeg kjenner at det handler om Guds kraft. Jeg er like avhengig av Gud i dag som jeg var den dagen jeg knelte ned på inntakssenteret i Evangeliesenteret.

Livet har selvfølgelig utviklet seg, men behovet for nåden er alltid den samme.

Vi er mennesker alle sammen, og vi vet ikke dagen derpå. For meg er dette det viktigste i mitt kristne liv; å ikke ta dagen som en selvfølge. Jeg vet at jeg har én som er sterkere enn alle ting og som får lov til å vise det i meg og ta hånd om meg. ■

Da så hun på meg, og sa: ”Jan Erik, det kan jeg tenke meg”.

Da datt det ut av meg: ”HÆ? Hva sa du nå?”

Hun sa videre: ”Jo, det er noe med deg som jeg setter stor pris på. Som jeg sa til deg for flere år siden er du en vakker mann, men jeg mente på innsiden”.

Jeg spurte: ”Så du synes ikke jeg er noe pen?” ”Jo, du har blitt mye penere”, svarte hun. ”Men det er innsiden jeg mente.

Så jeg vil gifte meg med deg. Men det blir ikke før om ett år, og i mellomtiden skal du være her med Jesus”. ”Det blir ikke noe problem”, sa jeg.

Det gjorde jeg, og vi giftet oss 30. juni 2000. Vi jobbet sammen i Evangeliesenteret i flere år, og fikk to flotte døtre.

KLYPE SEG I ARMEN-TILVÆRELSE

Drømmen jeg hadde om å leve et rusfritt liv og kunne ta hånd om familien min ble virkelig. Gutten som jeg syklet og leverte fra meg i 1980 kom tilbake igjen til meg etter 23 år, og jeg fikk lov til å være pappa for han igjen. De to barna fra mitt andre ekteskap vant jeg omsorgsretten for etter 9 år. Jeg ønsket å kjempe for dem, og barnevernet vurderte det som riktig i den situasjonen. Jeg må noen MARITA NR. 2 / 2019 7

Siden sist

Vårfornyelse i Mjøndalen

HER SER VI bilder fra de nye retro-og antikkveggene.

FOTO: MARTIN ROSENHOFF

Brukthandelen i Mjøndalen har i vår brukt tiden godt ved å gi butikken et etterlengtet ansiktsløft. Ønsket var å skape et miljø der det er enklere å finne frem til de spesielle varene.

- Antikk og retro er varegrupper som lett kan forsvinne litt i mengden, men disse varene gir butikken et fint uttrykk når de kommer frem på riktig måte. Det er ikke alltid så mye som skal til heller, bare det å flytte kasseområdet har gitt lokalet en mer "åpen" følelse, sier avdelingsleder Martin Rosenhoff.

Martin forteller også at både ansatte og frivillige er veldig fornøyde med resultatet, og at tilbakemeldingene fra kundene har vært gode.

8 MARITA NR. 2 / 2019

- Dette har vært et skikkelig lagarbeid, der både ansatte, frivillige og deltakere i arbeidstrening har vært med på snekring, maling og styling. Vi har kjøpt retrotapet fra 60-tallet og gjenbrukt kjøkkenskapet til bestemoren til en av våre ansatte. Vi er super-happy med resultatet, og gleder oss over positiviteten det har skapt.

Neste prosjekt er å videreutvikle produksjonsarealet, slik at det blir enda bedre arbeidsflyt for medarbeiderne. I tillegg jobbes det for å få på plass en bistandsordning, der overskuddsvarer sendes til Estland.

“Dette har vært et skikkelig lagarbeid, der både ansatte, frivillige og deltakere i arbeidstrening har vært med på snekring, maling og styling.”

- Martin Rosenhoff, Avdelingsleder i Marita Brukthandel

Sommerkonsert i musikkverkstedet

FOTO: HANNA SANNES AANONSEN

Marita Ung, i samarbeid med Sub Scene, har i vår startet opp et “åpen scene-arrangement". Ønsket har vært å skape et sted der de som har noe på hjertet kan komme å uttrykke dette. I og med at det er fri aldersgrense på disse kveldene, blir dette en naturlig arena for møter mellom generasjoner.

Jeg vet ikke om andre lignende arrangement i byen, der både 14-åringer og 50-åringer deler scene, forteller Hanna Sannes Aanonsen, tidligere avdelingsleder for Marita Ung. 14. juni ble det arrangert et slikt arrangement i form av en sommerkonsert. Ungdommene fra musikkverkstedet presenterte det de hadde øvd inn dette semesteret, alt fra indiepop til metall.

Dette var også avdelingsleder Hannas siste kveld med musikkverkstedet, så hun ble takket og fikk blomster. En veldig fin kveld!

Marita Bo Noen ganger i året har Marita Bo temakveld for alle som bor på huset, hvor vi tar opp ulike tema som kan være relevant for ungdommene. Onsdag 29. mai hadde vi temakveld med Truls, som bor hos oss som ansvarsperson og jobber frivillig i Marita. Han fortalte sin historie, om hvordan Gud endret livet hans fra å være fylt med hat og destruktivitet til et liv med kjærlighet og håp. Spesielt snakket han mye om viktigheten av å velge det gode, hver dag. Dette åpnet opp for mange spørsmål og gode samtaler, og vi takker Truls for at han gir så mye av seg selv til fellesskapet i Marita.

MARITA NR. 2 / 2019 9

VI BÆRER KJÆRLIGHETEN DIT DU IKKE NÅR

Bli fastgiver på www.marita.no eller sms MARITAVENN til 2160 (200 knr/mnd)

10 MARITA NR. 2 / 2019

MARITA NR. 2 / 2019 11

Et sted for oppturene Det er tirsdag formiddag idet jeg går opp trappene til M&E Second hand på Ensjø i Oslo. Den nye butikken, driftet som et samarbeid mellom Maritastiftelsen og Erikshjälpen, er kun en drøy time unna åpning for dagen, og forventningene blant de ansatte, brukerne og de frivillige kan merkes i lokalet. Selv nå, flere måneder etter at butikken har åpnet for første gang, er spenningen til å ta og føle på.

Tekst: Håkon V. Skaug

FOTO: HÅKON V. SKAUG / MARITASTIFTELSEN

I

det jeg setter meg på pauserommet kommer "Tomme" Håland inn for å forberede lunsj før åpning. Tomme har de siste åtte årene arbeidet i Marita Brukthandel i Markveien, og etter nedleggelsen der fikk andre oppgaver i stiftelsen.

- Selv om det var veldig trist med nedleggelse så er det en del av livets gang. Og etter en vinter kommer en vår, når noe visner kommer det et frø og noe nytt kan blomstre frem. Når det først skulle skje, er det hyggelig at den nye butikken finnes og at vi kan jobbe videre her, forteller Tomme.

MAGI

Mens vi snakker kommer en av de frivillige, Grete, inn.

- Jeg husker første gang jeg hørte din stemme, Grete, det var på telefonen. Du var på jakt etter kasseroller til 12 MARITA NR. 2 / 2019

ROGER i kassa hos M&E Second Hand

kjøkkenet ditt, og nå jobber vi side om side. Fy fillern, livet er vakkert, er det ikke det, Grete? spør Tomme den blide damen som akkurat entret rommet.

- Det som er vakkert med den jobben her er alle disse fine menneskemøtene. I hvert menneskemøte bor så mye magi, hvis man velger å se etter den, fortsetter Tomme.

- Det samme gjelder jo kundene som kommer i butikken også. Når de kommer til kassa forteller de ofte om hvor godt det var å gå her, og jeg ser på blikket og smilet deres at de virkelig mener, utfyller Grete.

For Grete har butikken gitt så mye mening til livet at hun nå er frivillig fem dager i uka. Mens Grete og Tomme forbereder lunsj og gjør det fint for det myldrende livet av mennesker, i alle stadier av livsreisen, hører man at det er dypde i samtalene. For her

står de skulder til skulder; pensjonister, innvandrere som ønsker å lære seg det norske språket bedre, de med fotlenke, studentene og de som trenger litt ekstra hjelp for å komme tilbake til samfunnet.

ALLE KJENNER ROGER

Etter lunsj kommer en kraftig mann ruslende og slenger frem hånda.

- Hei, jeg heter Roger, sier han med et stort smil.

Roger har vært en del av Maritastiftelsen, av og på, i sju og et halvt år, etter at han gjennom NAV fikk arbeidspraksis i brukthandelen i Markveien.

“Marita redda livet mitt”

Oslogutten begynte å ruse seg som fjortenåring, og gjennom 30 år med rus ble han godt kjent med både politiet og kriminalomsorgen. Så, for ti år siden, bestemte han seg. Nok var nok. Han sluttet på dagen, uten hjelp fra verken institusjoner eller medikamenter. Gjennom et datakurs i regi av NAV fikk han høre om muligheten for arbeidspraksis i Marita.

- Marita redda livet mitt, sier han ganske fort.

Han forteller videre om livet og om hvordan fellesskapet har betydd alt. Om hvordan sofaen og samtalene i Markveien har vært livlina på de vanskelige dagene og om at Marita var det eneste alternativet han hadde til nettverk som ville dratt han tilbake til rushelvetet.

- Folk har jo prøvd å frelse meg hele veien, men jeg liker kristne mennesker også, jeg. De er jo de kuleste menneskene. De er en opptur, og de har smitta meg. De er fine folk, sier han og ser bort på Tomme.

TOMME, i butikken i Markveien

- Du kan jo ikke se på han der uten å bli glad! Og det har inspirert meg voldsomt. Før var jeg en kjip fyr som ville stjele fra deg bare jeg fikk sjansen. Nå har jeg oppdaga at jeg liker mennesker. Jeg elsker det! Å gi mennesker et smil om munnen og en oppmuntring er en befrielse.

Før hadde jeg masse fordommer, og nå kan jeg snakke med hvem som helst og bli kjent med mennesket

bak fasaden, og det gir meg så mye.

Jeg blir helt varm inni meg, forteller han med et smil om munnen.

Smil, glede, omsorg, oppmerksomhet, tilstedeværelse. Det er ordene menneskene rundt han bruker som beskrivelse.

- Tenk deg, en som alltid lagde nedturer for andre kan nå være med å lage oppturer for andre. Det hadde jeg aldri sett for meg for noen år siden, avslutter Roger. ■ MARITA NR. 2 / 2019 13

MARITA WOMEN

EN KAFFESERE Tekst: Kristin Strandengen ILLUSTRASJON: MICHELLE KAPSTAD

14 MARITA NR. 2 / 2019

EMONI

MARITA WOMEN

D

et er feiring av påske i Marita Women-huset.

Stua er fylt av lukten av røkelse og grytene putrer med mat som har vært forberedt over flere dager.

Det er glede i huset.

Vi takker Gud for påskens budskap.

Etter maten er det tid for kaffeseremoni. Du sitter bøyd på gulvet, kaffebønnene blir forsiktig varmet og ristet. Du har egen kjele og spesiell kokeplate til dette. Å lage kaffe, sier du, er en kvinneoppgave, og på spørsmål om en mann kan gjøre dette, svarer du bestemt; å nei, ingen mann får lov til det.

Du lar oss lukte på kaffebønnene og viser oss hvordan vi skal vifte lukten mot nesa med spesielle håndbevegelser.

Kaffebønnene kvernes, blandes med vann og varmes igjen. Rommet fylles av røkelse og duften av nybrent kaffe. I bakgrunnen spilles musikk fra ditt hjemland med dans og fargerike drakter på tv.

Svært små kopper uten hank fylles etter hvert med kaffe og serveres så til én og én. Kaffen får litt mer vann og varmes igjen i en spesiell krukke. Etter tredje runde hvor noen takker nei til påfyll sier du med et glimt i øyet; nei, da lager jeg ikke kaffe til deg igjen. Etter vår tradisjon skal en alltid takke ja til tre kopper kaffe.

I deg ser jeg et glimt av ditt eget folk, din kultur og historie. Jeg aner et savn etter å være hos din egen familie og din glede over å gi noe av hjertet ditt til oss.

Du viser meg noe vakkert i kveld.

Tilfredshet, en stille trygghet, et blikk som rommer håpet om et godt liv.

Samtidig under overflaten ligger en brutal realitet: År med utnyttelse, år med trusler om å bli drept, en gnagende usikkerhet om når menneskehandlerens brutalitet kan slå til.

Frykten for å bli sendt tilbake til hjemlandet fyller deg med panikk og natten din er ofte søvnløs. Ditt livs framtid ligger nå hos UDI. Du venter og venter.. og livet er umulig å planlegge.

Men akkurat i kveld er det gleden, latteren, fellesskapet og livet som feires.

MARITA NR. 2 / 2019 15

BB

ØØ

NN

NN

EE

RR

FF

RR

AA

GG

A A

TT

A A

GG

A A

TT

A A

Kjære Gud Jeg takker deg for at du passer på meg og mine to barn Ber deg Herre om å fortsette å lyse klar veien foran meg Så jeg vet hvor jeg skal gå Jeg ber om mot og styrke til endring Jesus navn Amen

"Lisa”, gjest hos Maritakafeen.

BB 16 MARITA NR. 2 / 2019

ØØ

NN

NN

EE

RR

FF

RR

AA

B B

Ø Ø

N

N

E

R

F

R

A

G

A

T

A

Struggling Utan pengar, blakk totalt.

I desperation tar jag T-banen til Sentrum, ställer mig i mitt "gamla" gatehjørn og håper noen mann ska vara interessert i att betale 400 kr för min kropp Men de som stannar ser farliga ut og jeg er paranoid og skadet siden tidigare Snälla Gud, hjälp mig tillbaka till livet Jag behöver all styrka jag kan få Tack för att jag är Din Amen “Annika” gjest hos Marita Women, kafé.

B B

Ø Ø

N N

N N

E E

R R

F F

R R

A A

G G

A A

T T

A A MARITA NR. 2 / 2019 17

MEDARBEIDER'N Anders Olsen Søyseth er en lun type, også på telefonen.

Vi har avtalt en samtale for å snakke om han og hans rolle i Maritastiftelsen, og han begynner rolig med å fortelle når det hele startet.

Tekst: Michelle Kapstad FOTO: MARITASTIFTELSEN/KRISTIN SVORTE

M

in første dag var i november i 1998. Jeg ble ikke ansatt så tidlig da, for det begynte faktisk gjennom siviltjenesten.

Jeg blir nysgjerrig på hvorfor han valgte akkurat Maritastiftelsen å tjenestegjøre i, og han begynner i herdig å fortelle om hvordan det gikk til.

- Før man trapper opp på kontoret på Dillingøy skal man egentlig ha ordnet en avtale med en spesifikk organisasjon. Det hadde ikke jeg da.. Jeg hadde fått MaritaNytt i posten en del år og fikk jo med meg mye om både Maritakafeen og andre ting Marita gjorde. Da jeg sto på kontoret i Moss spurte jeg om de kunne ringe til Maritastiftelsen for meg.

Heldigvis hadde de nummeret og de fikk snakket med Dag Jacobsen, som var administrasjonsleder den gangen. Dag hadde sagt at han ikke var spesielt positiv til å ansette en vilt fremmed, og at dette måtte ordnes gjennom de vanlige prosedyrene. Det var helt til han skjønte at vi hadde en felles bekjent. Etter en samtale med denne felles bekjente, der han gikk god for meg, er resten historie.

Det var litt flaks, eller så var det Gud, som gjorde at jeg landet akkurat her.

18 MARITA NR. 2 / 2019

KONTRASTENE

20 år senere jobber Anders som avdelingsleder i Maritakafeen. Siden 1996 har dette vært et sted der rusavhengige og prostituerte har kunnet komme som de er. Kafeen kan virke som kafeer flest, her er det mat og drikke å få i hyggelige lokaler, men historiene som gjestene bærer med seg gir stedet en unik atmosfære. Anders beskriver hvordan han opplever Maritakafeen: - Ja, altså, det er jo todelt. Det er god stemning med mye humor, og mange

av våre faste gjester er store gledesspredere. Men alt dette står veldig i kontrast til den tilstanden mange av dem er i og det livet de lever. Her er det en del som har helt åpenbare fysiske og psykiske problemer. De har det tøft, men dette gjenspeiles som regel ikke i stemningen som preger kafeen.

Anders og medarbeiderne i kafeen er der for å lytte, støtte og gi håp, og for å motivere til veien videre. Og der mange virksomheter motiveres av “gode tall”, er det ikke så sort hvitt her.

MEDARBEIDERN

Det var litt flaks, eller så var det Gud, som gjorde at jeg landet akkurat her.

dette er på kveldstid, er man litt sliten når man kommer inn døra, men man blir alltid oppmuntret og glad av å være her. Til tross for at man ser mye elendighet, så ser man mye positivt også. Man får like mye som man gir, og man skjønner at arbeidet betyr noe.

UNDER OVERFLATEN

I fjor hadde kafeen nesten 9000 besøkende, og når det er kun en håndfull som går videre til rehabilitering finner Anders motivasjonen på andre måter.

- Drivkraften ligger i alle de tilbakemeldingene man får. Det er stadig vekk folk som kommer til meg for å fortelle at de er glad for at vi er her, og hvor godt det er å komme hit. Det er også folk som kommer og vil be sammen. Det er jo sånn at i og med at

Det er tydelig for meg at Anders har en oppriktighet og raushet i møte med de han treffer i kafeen. Og man kommer vel ikke unna å forme gode relasjoner her.

- Ja, jeg kaller det vennskap, men det blir begrensa til de gangene jeg møter dem her da. Det hender jeg spør åssen det går med folk, i hvert fall hvis jeg ikke har sett dem på en stund, og da svarer de ofte ærlig om at det ikke går så bra. Det blir liksom mindre overfladisk her enn ellers i samfunnet. Også spør de gjerne om mitt liv, de som har kjent meg en stund. For, ja, de har jo

store problemer selv, men så bryr de seg faktisk om åssen jeg har det også.

Det er det ekte og ærlige som gir mening for Anders, det som ligger under overflaten. For han har den evnen til å se mennesker akkurat sånn som de fortjener å bli sett.

- Jeg tenker ofte på lignelsen om Lazarus fra Bibelen når jeg er sammen med folka her. Til tross for at mange tenkte smått om livet hans, var han en del av Guds rike. Ikke alt er sånn som det ser ut til på overflaten, og jeg liker det perspektivet der. Det som skjer her og de samtalene man har er ganske annerledes enn det man er vant med i kirka. Men her er det folk som virkelig kan være helhjerta, selv når man ikke får det til her i livet, avslutter Anders. ■ ANDERS MENS han snakker med kafegjestene

MARITA NR. 2 / 2019 19