Kjærlighetsprosjektet Vineria Ventidue
Han begynte som servitør første åpningsdag, og fungerer nå som daglig leder i restauranten. Det er veldig hyggelig at dette er blitt et familieprosjekt, og jeg håper og tror at gjestene våre kjenner varmen og familiehjertet restauranten.
-Frogner behøvde en hjemmekoselig og lett hverdagsrestaurant
Parmeggiani forteller at han selv har bodd på Frogner i over 30 år, og har lenge hatt et savn etter en god restaurant som ikke kjentes overdådig fancy eller for dyr ut til å spise på, en helt normal hverdag.
I Gimleveien 22 ligger den italienske nabolagsrestauranten Vineria Ventidue. Lokalet var i mange år frognerfavoritten «Osteklokken», og Vineria-eier Alessandro Parmeggiani var i mange år både fast kunde, men også som misunnelig gründer etter det ettertraktede lokalet. Etter mange år med sikling utenfor Osteklokken, fikk Parmeggiani endelig tilbudet om å overta lokalet. Dermed ble den etterlengtede fantasien Vineria Ventidue endelig etablert en vårdag i 2017.
TEKST OG FOTO: MARIA PARMEGGIANI
t-skjorte og espardrillos, toppet med solblekne striper i det ellers brune håret.
- Velkommen til mitt lille paradis, smiler Parmeggiani.
Et kjærlighetsprosjekt
På Vineria Ventidue serveres både olivenolje og vin fra Parmeggiani´s egne vingård Lazio, en snau time fra Roma.
- Vingården ble kjøpt som et kjærlighetsprosjekt med konen min Hanne. Hun er min partner i alt jeg gjør, og gården er et sted vi har bygget opp sammen, bygget på kjærlighet. Vi begynte med vin og oljeproduksjon, og drømmen om en autentisk italiensk restaurant på Frogner vokste bare større og større.
Parmeggiani forteller engasjert og gestikulerer kraftig med hendende, som en vaskeekte italiener. Det er lett å se at han er stolt.
- Og Vineriaen kom som fra et avspark fra vingården altså?
- Ja, eller altså... Jeg har alltid fantasert med tanken om en egen italiensk restaurant, da jeg aldri har vært på en i Oslo som er totalt innertier for meg. Også har jeg jo i tillegg vært lenge sjalu på Osteklokken, så da muligheten bød seg var det umulig å takke nei. Vi har ført kjærlighetsprosjektet videre med oss til Oslo, og denne gangen inkludert familien min på en helt annen måte også, smiler Parmeggiani.
- Poenget med Vineria, var at Frognerfolket skulle kunne slenge seg ned her for en lett og rask lunsj eller middag, men dog være fornøyde med kvalitet og service. Restaurantfeelingen med gode servitører og somelierer, deilig mat og vin, men uformelt og lett. Det skal ikke føles ut som et prosjekt å dra ut for å spise her.
Parmeggiani har i løpet av de snaue 15 minuttene jeg har sittet med ham, hilst på sikkert alle som kom inn døren, og slått av samtaler med sikkert 80% av dem. Det er tydelig at han kjenner gjestene sine, og det er vane for ham å sitte her blant dem.
- Det er veldig hyggelig at ønsket mitt og planen for Vineria fungerte som det gjorde. Vi har utrolig mange stamgjester som bor rundt omkring her på Frogner, som sitter og tar ettermiddagskaffen sin her solen hver eneste dag. Det er som om at Vineria er blitt til vår alles felles bakgård, hvor man kan like behagelig sitte alene med koppen sin som med naboen, ler Parmeggiani fornøyd.
- Så det er kun Frognerfolket som sitter her altså?...
- Å, neida! Poenget var å understreke at drømmen min om en litt mer uformell naborestaurant gikk oppfyllelse. Vi har gjester fra overalt hver eneste dag, og ofte folk som sier de lenge har villet komme på besøk og satt det som del av «Oslo-bucketlisten» sin. Det er også veldig hyggelig.
Å ha pappa som øverste sjef
Restaurantsjef Benjamin Tancredi, sønnen til Alessandro Parmeggiani, bytter på å stå i baren inne i restauranten og å løpe rundt som servitør ute. Han er etter syv års erfaring Vineria Ventidue blitt en erfaren og god somelier og restaurantdriver.
- Det var jo selvfølgelig veldig appellerende og spennende for meg
gründer som kan mye jeg ikke kan, så hans mening blir både verdsatt og respektert. Om han ikke hadde noen relevans til Vineria, ville jeg nok likevel sikkert bedt ham om både råd og hjelp.
Tancredi ser, om jeg tør å mene det, enda mer italiensk ut enn hva faren gjør. Høy og bred, med oliven hud, mørke øyne og sorte øyenbryn og hår. Han er noe mer beskjeden, men er selvsikker i sin plass.
- For å oppnå denne autentiske italienske feelingen som er gjennomgående restauranten, var det viktig for oss at staben også er italienske og lidenskapelige for italiensk mat og kultur. Du finner derfor en helitaliensk kjøkkenstab hos oss, tillegg til italienske servitører. De fleste av de med sjarmerende italiensk aksent. Hos oss skal du føle at du sitter på en hyggelig, familiedrevet restaurant midt i Trastevere, Roma.
Krysset Gimleveien-Eckersbergsgate, der Vineria er på hjørnet, ligger i selve smørøyet på Frogner. Det er nå sent mai, solen varmer brosteinen og gjør uteplassen nærmest umulig å ikke sette seg ned på. Syrintrær pynter alle trær utenfor de klassiske Frogner-bygårdene, og kombinasjonen av trikkelyden i det fjerne og lukten av solkrem og alle de tusen syrinblomstene utgjør sammen en perfekt by-sommerdag. På uteplassen sitter både fjerne og nære, naboer og innreisende. Det er tørr hvitvin og Aperol Spritz, spaghetti alle vongole og gelato til dessert. Fuglekvitter, latter og klinkende glass.
På skyggesiden av Vineria finner vi Alessandro Parmeggiani. Han sitter på det bordet man kan anta ville vært minst fristende for betalende gjester, og hilser på alle som kommer inn døren. Et gedigent smil fra en ellers nokså liten mann møter meg. Linbukser,
- Jaha, hvordan da?
- Nei, sønnen min er jo restaurantsjef her da.
da pappa fortalte om planene hans om å starte ny restaurant, smiler Tancredi. Vi er oppvokst med grundig italiensk kultur i hjemmet, og det føles nært å kunne holde på med dette til daglig. Vi er jo halvitalienere og har vokst opp her på Frogner i Oslo, så det å friske opp både det italienske språket, men også kulturen i praksis på en daglig basis kjennes veldig forfriskende og viktig.
- Hvordan er det å ha pappa som sjef, da?
Tancredi ler, og det kan se ut som om han tenker seg om en ekstra runde før han svarer.
- For å være helt ærlig er det bare veldig hyggelig. Å være familieorientert er en stor del av den italienske kultur, så om noe så gjør det jo bedriften bare enda mer autentisk. Dessuten er faren min en erfaren
Nesten daglige svippturer innom
Cecilie Brun sitter nyter solen utenfor Vineria Ventidue. Hun bor noen hundremeter unna, og er nesten daglig innom for kaffe eller lunsj.
- Hvorfor kommer du så mye akkurat hit da?
- At det er nærme er jo selvfølgelig et pluss. Det er behagelig å bare kunne slenge seg ned, eller ta en kaffe her mellom ærender eller før jobb. Jeg er jo også italiaentusiast, og synes atmosfæren her er veldig behagelig og koselig. Så har jeg også blitt bedre kjent med både stab og eier, noe som