Page 1


© Magikon forlag, Oslo 2010, 2019 · ISBN 978-82-92863-16-9 · Tekst: Hilde Henriksen · Illustrasjon: Helena Ohlsson Formgivning: Svein Størksen · Sats: Arno Pro 12/17 · Trykking: Livonia Print · 2. opplag · www.magikon.no

Utgitt med støtte fra Leser søker bok


Nasir har en mamma. Den beste av alle. For Mamma kan trylle. Mamma kan lage sitronlimonade. Hun tryller sure sitroner til søt saft. Tryller fram sol og smak fra Syria.


Mamma har lagt en flaske sitronlimonade i skolesekken. Nasir finner den fram og drikker. En flaske full av sol og smil og sitroner. Han kjenner hvordan saften virker. Hvordan smaken kiler helt opp til ørene. Hvordan smaken smiler bak i halsen. Nü orker han mer. Nü klarer han alt. Nü er alt mulig.


– Nasir har saft, roper Ola. – Du må legge den bort, sier læreren. – Det er ikke lov å drikke saft i timen. – Men det er ikke saft, sier Nasir, – det er sitronlimonade. – Ikke vær frekk, sier læreren. – Limonade er saft, og saft er ikke lov. – Det er klissete på pulten, sier Eva. – Det er bare noen dråper, sier Nasir og tørker det vekk med genseren. – Æsj! sier Eva. – Æsj, han bruker genseren som klut. – Æsj, sier Ola.

Pulten er klissete og læreren er sint. Ikke drikke saft i timen. Ikke søle saft på pulten. Ikke, ikke, ikke. – Jeg vil ikke sitte ved siden av deg, sier Eva. Ingen vil sitte ved siden av Nasir. Ikke Eva. Ikke Ola.


Dum, dum, dum. Dumme Mamma, tenker han. Dumme Mamma som ikke kan reglene på skolen. Hun vet ikke at sitronlimonade er saft. Hun vet ikke at saft ikke er lov. Mamma er fra Syria og går med hijab. Jeg vil ha en mamma med norske klær. En mamma som vet hva som er lov. Som snakker norsk så alle forstår. Som baker boller og steker vafler. En sånn mamma vil jeg ha. Sola er forsvunnet fra limonaden. Sitronkraften har sluttet å virke. Magien er borte. Saften smiler ikke lenger. Smaken kiler ikke lenger. Det er bare saft, bare klissete saft. Æsj, tenker Nasir. Føttene er tunge. Beina er trege. Magien er helt borte. Nasir kaster flaska. Dumme flaske.


Nasir åpner døra til blokka hjemme. Det lukter krydder i oppgangen. Mammas krydder og Mammas mat. Det lukter ikke krydder hos Petter. Det lukter ikke krydder på skolen heller. Æsj, tenker Nasir. Jeg vil være norsk. Mamma er hjemme. Mamma er alltid hjemme. Dumme Mamma som alltid er hjemme. Hun sier hei på arabisk. Nasir svarer på norsk.


Nasir er like sur som Mammas sitroner. – Jeg vil ikke ha sitronlimonade mer, sier han. – Men det er jo det beste du vet, svarer Mamma. Hun vil gi ham en klem, men han vrir seg unna. – Så kald du er, sier Mamma. – Huff, dette været. I Syria er det varmt i april. Nå blomstrer sitrontrærne der nede. Hva hjelper det, tenker Nasir. Det er i Norge vi bor. Og her er det kaldt. Ingen sol verken ute eller inne. Alt er grått. Ingenting lyser.


– Jeg går ut, roper Nasir. – Har du gjort de arabiske leksene? spør Mamma. – Nei! De andre venter på meg. – Først lekser, sier Mamma. – Har ikke tid! – Nasir! sier Mamma, og munnen hennes blir en tynn, rett strek. – Men hvorfor skal jeg lære arabisk? Jeg er norsk. Jeg snakker norsk. – Vi er fra Syria, og du må lære morsmålet ditt, sukker Mamma. – Du er dum! sier Nasir og ser ut av vinduet. De andre guttene er på fotballbanen. – Nasir, sier Mamma med streng stemme. – Det får du ikke lov til å si. Det der har du lært i Norge. Ordene hennes brenner, og Nasir kjenner varmen stikke i nakken.


Dumme, dumme Mamma, tenker Nasir. Han prøver å lære de arabiske ordene. De krøller seg for ham, skrukker seg som sølvpapir. Jeg er norsk, jeg vil ikke lære arabisk, tenker han. – Nasir, sier Mamma fra kjøkkenet. – Jobber du? – Jada, sier Nasir. – Har du lært ordene, spør hun. – Jada, Mamma, sier han, men ordene bare sklir rundt i hodet hans. Mamma kommer med sitronlimonade. Men Nasir vil ikke smake engang. Glasset står der foran ham på bordet. De dumme oppgavene han må gjøre. Den dumme, dumme, klissete safta. Og dumme Mamma som smiler til ham, som kikker på ham fra kjøkkenet.


Hvorfor er Mamma så blid? Hvorfor er hun så lur? Kanskje det er litt magi igjen. Litt sitronenergi. Og så drikker han. Han drikker alt i en eneste slurk. Og da smaker han kraften av tusen soler. Da blir det lettere å tenke, lettere å jobbe. Da går det fort, og snart er han ferdig. Han får løpe ut til de andre. Han sparker og kjenner at foten treffer. Ballen suser gjennom lufta. Han blir varm og glad igjen, svett i panna. Føttene danser med ballen, danser på bakken. Det bobler og bruser. Han løper, finter og flyr. Han dribler og springer i full fart mot mål, han scorer. De andre ser på ham, peker på ham, hoier, roper og piper. – Se på Nasir! sier de. – Se som han spiller!


Alle er slitne. De går hjemover. De går på rekke og sier ikke så mye. Nasir kjenner at sitronlimonaden varmer inni ham. Han tenker på det fine målet han scoret og ønsker seg pannekaker til middag. Han skulle ikke ha sagt det han sa til Mamma. Han vet at hun ble lei seg, og det stikker i brystet. Han kjenner lukta av shish kebab, og ser at Mamma griller på balkongen. Lukta brer seg nedover gata. – Så godt det lukter, sier Petter. Han kikker opp på balkongen og smiler. – Din heldiggris.


Mamma setter kebabfatet på bordet. – Jeg har noe å fortelle deg, sier hun. – Vi skal reise til Syria i sommer­ferien. Jeg har kjøpt flybilletter i dag. – Men Mamma, sier Nasir, – jeg vil heller på fotballskolen. – Jeg vil at du skal treffe familien din. Og jeg vil at du skal se landet vi kommer fra. Jeg vil vise deg alt jeg savner. Jeg vil ta deg med hjem. – Men det er her jeg er hjemme! sier han. Maten i munnen smaker ingenting. Klumpen vokser i halsen og ødelegger alt. Det blir trangt og tykt å puste. Han ser ikke på Mamma. Hun bryr seg ikke om ham. Hun bryr seg ikke om hva han vil. Han bestemmer seg for ikke å smile på en uke. De tusen solene har forsvunnet langt vekk. – Er du lei deg? spør Mamma. – Vil du ikke være med til Syria? Han ser ned i gulvet. Det føles som om hodet er fullt av sand. – Kanskje du vil ha litt sitronlimonade? spør Mamma.


Han reiser seg, går inn på rommet sitt og smeller døra igjen. Nasir har ikke lyst på sitronlimonade. Den dumme sitronlimonaden. Han vil aldri mer drikke den sure, ekle, klissete limonaden. Sitronlimonade er bare vann og litt smak. Ingenting annet. Nasir tenker på reisen til Syria. Tenk om jeg ikke forstår hva de sier. Jeg kan jo bare litt arabisk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre der nede. Bare være sammen med Mamma i tre uker. Tre lange uker. Han får tårer i øynene. Det er ingenting for ham i Syria. Ikke fotball. Ikke venner. Ikke løpe ute om kvelden.


Men sommerferien kommer. Og en onsdag i juli reiser Nasir og Mamma til Syria. Det er rart i magen og fullt i hodet. Urolig og raslete. Pü flyet prater Mamma hele tiden. Nasir sier nesten ingenting. Nasir er tørst, men han vil ikke ha noe av det som Mamma kjøper til ham. Ikke cola. Ikke mat. Ikke noen ting.


På flyplassen venter onkel, tante og bestefar. De går med samme slags klær som Mamma, tenker Nasir. Og bestefar går med kjole! Nasir ser hvor glade de er. Han ser at alle smiler til ham med blanke øyne. Rart at de er så glade over å se meg, tenker Nasir. Bestefar ler hele tiden og kikker bort på Nasir mens de går ut i bilen.


Gatene inne i byen er fulle av folk. Voksne og barn er ute sammen. Det er varmt og mørkt og nesten natt. Bråk og biler og støv. Lufta er full av lyder, og noen ler. Musikk og stemmer. Mennesker som synger. Så rart, tenker Nasir, og går tett inntil Mamma. I Norge er det stille om kvelden, men her er det mennesker overalt. Det lukter eksos og krydder, røyk, mat og søt frukt. Det lukter sitron. Så mye å se på. Så mye som skjer.


På en åpen plass spiller noen ungdommer fotball. Nasir stopper og ser på dem. – Kom da, sier Mamma, men Nasir vil se. Guttene er flinke med ballen. Bestefar roper noe til dem, og de svarer. – I morgen kan du kanskje spille fotball med dem, sier bestefar. Han peker på guttene. – Det er fetterne dine. – Fetterne mine? spør Nasir og ser på ham. Bestefar nikker og smiler. Da smiler Nasir også. Det er fetterne hans.


Så kommer de til huset der Mamma er født. Mamma er så glad. Hun smiler og snakker. Hun ler. Nasir forstår hva bestefar sier. Nasir må også le. Øynene til Mamma glitrer og skinner. Bestefar er så rar, og han har fettere som spiller fotball! Han gleder seg til å spille med dem. Bestemor står på kjøkkenet. Hun lager sitronlimonade. Hendene hennes presser saft ut av de gule sitronene. På komfyren smelter sukker i vann. Nasir ser at hun gjør det på akkurat samme måte som Mamma. De pressede sitronene ligger i en stor haug, benken er våt, og det drypper saft ned på gulvet. Her lukter det ekstra godt av sitronene. Syrligere og friskere. De plukker sikkert sitronene selv, tenker han og smiler. Hver sitron er en liten sol. Og de har tusen soler i hagen.


Nasir får et stort glass sitronlimonade. Glasset er klissete, men det gjør ikke noe. Han drikker alt sammen uten å stoppe. Han er tørst etter den lange reisen. Tørst etter turen gjennom byen. Og sitronlimonade er det beste som fins. Det aller, aller beste som fins. Smaken smiler i munnen, den kiler helt opp til ørene. Han kjenner hvordan kreftene kommer. – Kjempegodt, sier han på arabisk, – nesten like god som Mammas. Mamma smiler til bestemor og rusker ham i håret. Inni ham er det glatt og lett. Inni ham er det sitroner og soler og fem skjeer sukker. Det smaker Syria, tenker han. Nasir ser på sitrontrærne utenfor vinduet. Dette er også hjemme, tenker han. Akkurat nå er jeg mest syrisk. Men han tenker det på norsk.


Nasir har en mamma. Den beste av alle. For Mamma kan trylle. Mamma kan lage sitronlimonade. Hun tryller sure sitroner til søt saft. Tryller fram sol og smak fra Syria. Nasir og Mamma har flyttet fra Syria til Norge. Nasir elsker Mamma, men synes hun burde bli mer norsk. Og når hun vil de skal reise til Syria i sommerferien, vil Nasir heller være i Norge for å spille fotball med kameratene. Denne boka handler om at det kan være vanskelig å tilhøre to kulturer samtidig. Men den handler også om foreldrekjærlighet og gode venner. Derfor kan den passe for alle, uavhengig av etnisk tilhørighet.

Profile for Magikon

Sitronlimonaden  

Nasir og Mamma har flyttet fra Syria til Norge. Nasir elsker Mamma, men synes hun burde bli litt mer norsk. Og når hun sier at de skal reise...

Sitronlimonaden  

Nasir og Mamma har flyttet fra Syria til Norge. Nasir elsker Mamma, men synes hun burde bli litt mer norsk. Og når hun sier at de skal reise...

Profile for magikon
Advertisement