Romana Romanyshyn og Andriy Lesiv
HJELP UKRAINA!
KRIGEN Tekst og illustrasjon:
SOM ENDRET RONDO
Romana Romanyshyn og Andriy Lesiv
Magikon – 2023
R
ondo liknet ikke på noen andre byer. Lufta der var ualminnelig klar, som om den var vevd av rent lys. Og innbyggerne var også noe for seg selv. De dyrket blomster, stelte i hagene og parkene og bygde særegne hus. De snakket med fugler og planter, og de elsket å synge, tegne og skrive dikt. Alle likte å bo i Rondo. Men de som var mest glad i byen, var de tre vennene Danko, Fabian og Zirka. Alle i Rondo kjente dem.
Danko
Fabian
Zirka
D
anko hadde tynn, gjennomsiktig kropp og glødet som en lampe. Hjertet skinte aller sterkest. Han syklet ofte rundt i bygatene mens han nynnet på sanger fra yndlingsfilmene sine. I kurven på sykkelstyret lå det en tykk oppslagsbok med gamle tegninger av planter, blomster og trær.
F
abian, som kom fra en gammel sporhundfamilie, hadde en fin nese og et skarpt blikk. Han var så lett at selv det minste vindpust ville kunne løfte ham opp og føre ham langt av sted, om det ikke var for sølvmedaljongen med en inngravert F som han bar rundt halsen. Medaljongen var stor og tung, men Fabian tok den aldri av. Den holdt ham trygt nede på bakken.
Z
irka kunne fly. Hun svevde høyt oppe på himmelen og kunne til og med gjøre kompliserte akrobatiske kunster. Hun bruste med papirvingene i lufta, og når hun kom ned igjen, fylte hun dem med notater og tegninger fra eventyrene sine. Å reise var det beste hun visste.
R
ondo var berømt for blomstene sine. Byens stolthet var et stort drivhus som lå midt på torget, med sjeldne blomster og planter fra alle verdens kriker og kroker. Og det mest forbløffende var at blomstene kunne synge.
D
et var ofte konserter i drivhuset. En korkonsert med byens egen sang, Mozarts «Rondo Alla Turca», var det største trekkplasteret. Folk kom fra fjern og nær for å få med seg den fantastiske forestillingen. Og blomsterkoret sang hver morgen ved daggry også, mens de løftet hodet ærbødig mot sola.
H
ver eneste dag før sola sto opp, gikk Danko til drivhuset. Han likte så godt å starte dagen med å synge sammen med blomstene. Ingen var så flink til å stelle dem som ham. Han passet på at de hadde det bra og at de fikk nok vann og lys. Samtidig leste han nøye alt som sto skrevet om dem i oppslagsboka og lærte seg de lange latinske navnene, for han ville vite hva hver blomst trengte mest.
E
tterpå pleide Danko å treffe Fabian på kafeen like rundt hjørnet, der de ofte diskuterte siste nytt. Så gikk de på besøk til Zirka, selv om de aldri visste om hun var hjemme, for hun la ofte ut på lange reiser og kunne være borte i flere dager av gangen.
Det var en helt vanlig dag i Rondo. Folk hastet omkring, travelt opptatt med daglige gjøremål. Danko var på vei for å møte vennene. Zirka var nettopp kommet hjem fra en reise og hadde mange nye historier og tegninger. Sola skinte, og blomstene og fuglene sang. Alt var som det pleide, da det plutselig ble helt stille. Og en varsom hvisking spredte seg ...
ndo
il Ro t r e m kom
I
ngen visste hva Krigen var. Den kom liksom ut av løse lufta. Svart og skremmende, buldrende og brølende krøp den langsomt mot Rondo og brakte med seg ødeleggelse, kaos og massivt mørke. Alt den kom nær, ble til ingenting. Og det mest skremmende var at Krigen plantet svarte blomster og tørt, taggete ugress der den for fram. Blomster som verken hadde stemme eller duft, men som sprengte seg opp av jorda og flettet et tykt kratt som dekket for sola.
Uten lys begynte de følsomme, forsvarsløse blomstene i Rondo å blekne og visne. De orket ikke lenger å løfte hodet mot himmelen. Og det tristeste var nesten at de sluttet å synge.
F
orsikti
ge som alltid , m en tapr mpe K e likev rigen o el, fors den om g dens økte D mørke å gå sin anko, Z . F v ø e r irka og i. Men st prøv videre K d Fabian e rigen h , med d de å sn ørte ik e gruso a k k e med de ke på d gnister mme m em, ma n og ba av ild o askine r g s n j e k e r a s t s o e t m like ov et skar bare tr hveste er hjer pe stei assig og sma tet, og ner. En l t , s o lagde s et gnis a m v stein sprute prekke tregn, ene tra t så ving r som s f f D anko i ene ble predte spratt o brystet seg uto svidd i pp av b , kanten ver. Zir akken ka hav foran F e. Og e net i n svart abian o , torne g stakk te blom ham i b st einet. å bekje
Alle bl
e berør
t av Kr
igen.