«Johan Fredrik Knudsen» av Tor Ola Svennevig

JOHAN FREDRIK KNUDSEN ELECTRICAL TATOO ARTIST ISBN 978-82-92863-95-4

1. opplag · © Magikon forlag, 2022 · Tekst: Tor Ola Svennevig · © Andre bidragsytere, se liste bak i boka

Design: Svein Størksen · Engelsk oversettelse: Sîan Mackie · Trykkeri: PrintBest, Estland

Utgivelsen er støttet av Kulturrådet · Magikon forlag, Fjellveien 48A, N-1410 Kolbotn, Norway · www.magikon.no

JOHAN FREDRIK KNUDSEN ELECTRICAL TATOO ARTIST

TOR OLA SVENNEVIG

INNHOLD CONTENTS

Forord av Terje Johan knudsen — 7

Skipstømmermann og tatovør — 10

Et sjømannsliv — 20

Seilaser — 26

Destinasjoner — 46

Arbeid på land — 58

Tatovering i Johans samtid — 72

Tatovøren Johan — 80

Tatoveringsutstyret — 86

1. Motivbok — 94

2. Motivbok — 106

3. Motivbok — 120

4. Motivbok — 168

5. Mappe med stensiler — 206

Foreword by Terje Johan Knudsen — 9

Ship’s Carpenter and Tattoo Artist — 10

A Sailor’s Life — 20

Voyages — 26

Destinations — 46

Work Ashore — 58

Tattooing In Johan’s Time — 72

Johan The Tattoo Artist — 80

The Tattoo Equipment — 86

Flash Book 1 — 94

Flash Book 2 — 106

Flash Book 3 — 120

Flash Book 4 — 168

Stencil Folder 5 — 206

FORORD

Som liten gutt sprang jeg fra bakgården over til hovedhuset hver gang jeg hørte at porten mot gaten ble lukket om ettermiddagen. Lyden av porten var signalet på at «Far», bestefar Johan, kom hjem fra jobben på «Tekstilen», Seiersborg Tekstilfabrikk. Min far Arne arbeidet skift på Fredrikstad Mekaniske Verksted og kunne komme hjem om morgenen, til middag eller sent på kvelden, etter leggetid for meg. Men «Far» kunne man stille klokka etter, sa min mor Eli.

Det jeg selv husker best, er nok fra da jeg var omtrent fire år. Han døde før jeg fylte fem, men jeg har mange gode minner. Det var turer til «Harborn» for å se etter snekka, eller ned på «Tekstilen» i helga for å mate katta.

Et av de fineste minnene var å sitte i armkroken hans oppe i sykesenga den siste vinteren, mens han tegnet og fortalte om opplevelser fra reisene sine. Eller turer, som han kalte dem. Ofte var det fra Trinidad. Han tegnet palmer, grisegjerder og fortau av mahogni, som han hadde vært med på å lage. Minnene og savnet får næring av tingene jeg har arvet etter ham. Og jeg er stolt over at mellomnavnet mitt er Johan etter han «Far».

Bestemor Elna ble blind som voksen, jeg tror dette var en av grunnene til at Johan gikk i land for godt. Han lærte meg å se for henne. Hun klarte alt i huset, men hjelp til et ærend i butikken over gata, eller å bli fulgt til en venninne, satte hun pris på.

Johan var bosatt nesten hele livet i bydelen Holmen i Fredrikstad. Naboene var godt kjent med livet og bedriftene hans. Han spilte klarinett og fiolin, han var linedanser, skøyer og festsangdikter. Han var tømmermann, tegner og mekaniker, og han bygget båter, modell­ og flaskeskuter. Listen blir lang og mangfoldig, selv uten å nevne tatoveringen. Mine foreldre, og mange av vennene og naboene, har fortalt meg masse om Johans liv og laden. Mye av dette er med i denne boken, sammen med informasjon som er letet fram av forfatter og forlag.

Barnebarn

Terje Johan Knudsen

SKIPSTØMMERMANN OG TATOVØR SHIP’S CARPENTER AND TATTOOIST

Johan Fredrik Knudsen ble født den 25. oktober 1885 i Fredrikstad. Johan var skipstømmermann med mange års fartstid på sjøen, og lærte seg tidlig kunsten å tatovere. Da han døde i 1948, etterlot han seg flere bøker med sirlig tegnede tatoveringsmotiver, en stor bunke stensiler, samt tatoveringsutstyr til både hånd­ og maskintatovering. Johans arbeider er av høy kunstnerisk kvalitet og kulturhistorisk verdi.

Norge var en stor sjøfartsnasjon allerede i seilskutetiden og mange nordmenn var i arbeid på sjøen. Inntil nylig har det vært antatt at norske sjøfolk kun tatoverte seg i utlandet, og at det ikke fantes norske tatovører. Men vi vet at flere nordmenn også virket som tatovører, og denne delen av kulturhistorien er tilnærmet udokumentert. Arbeidene til Johan Fredrik Knudsen er de eneste offentlig kjente fra Norge i epoken rundt 1900, og virksomheten hans representerer dermed et manglende ledd i tatoveringshistorien.

Det er sønnesønnen Terje Johan Knudsen fra Fredrikstad som arvet materialet som danner hovedgrunnlaget for denne boken. Terje hørte mange historier om farfaren i oppveksten, og har selv klare minner om ham til tross for at han bare var fire år da Johan døde.

Johans foreldre het Fredrikke Dorthea Johannessen og Karl­Henrik Knudsen. Johan var deres fjerde av seks barn. Han ble døpt den 29. november 1885 i Vestre Fredrikstad kirke og ble oppkalt etter sin eldste bror som hadde gått bort året før, bare ni år gammel. Under det meste av barndommen bodde Johan og familien i det huset som i dag har adressen Underhaugsgata 1.

Johan Fredrik Knudsen was born on 25 October 1885 in Fredrikstad. Johan was a ship’s carpenter with many years of experience at sea and learned the art of tattooing early on. When he died in 1948, he left behind several books of neatly drawn tattoo designs, a large pile of stencils and tattoo equipment for both hand and machine tattooing. Johan’s works are of high artistic quality and cultural historical value.

Norway was a major seafaring nation in the Age of Sail, and many Norwegians worked at sea. Until recently, it was assumed that Norwegian sailors only got tattooed abroad because there were no Norwegian tattoo artists. However, we now know that several Norwegians also worked as tattoo artists, and this part of Norwegian cultural history is virtually undocumented. The works of Johan Fredrik Knudsen are the only publicly known works from Norway in the period around 1900 and thus represent a missing link in the history of tattooing.

It is his grandson, Terje Johan Knudsen from Fredrikstad, who inherited the items that form the main basis for this book. Terje heard many stories about his grandfather growing up, and he has clear memories of him even though he was only four years old when Johan died.

Johan’s parents were Fredrikke Dorthea Johannessen and Karl­Henrik Knudsen. Johan was the fourth of six children. He was baptised on 29 Nov. 1885 in the Vestre Fredrikstad church and was named after his eldest brother, who had died the year before at the age of only nine. For most of his childhood, Johan and his family lived in the house that now bears the address Underhaugsgata 1.

Johan and his siblings grew up in a home marked by seafaring. Back then, sailors were away for long periods

Johans fødselsattest · Johan’s birth certificate

Underhaugsgata 1 i venstre bildekant · Underhaugsgata 1 at left edge of photo

Johan og søsknene vokste opp i et hjem preget av sjøfart. I datidens sjømannsfamilier var fedrene i utferd i store deler av barnas oppvekst, mens mødrene tok seg av alt fra hushold og oppdragelse til diverse arbeid for å spe på økonomien. Johans oldefar, farfar og far hadde vært sjømenn hele livet, og Johan og søsknene ble kjent med sjømannslivet gjennom historier om forfedrenes spennende, farlige, arbeidsomme, og til tider eksotiske reiser.

Oldefaren Heinrich Knudtsen, som gikk under navnet «Franske­Knudtsen», hadde vært skipper på egen skute, og hadde i mange år base i Fransk Guinea på vestkysten av Afrika. I følge familiehistorien var han i en periode kontinuerlig «ute» i 17 år. Bestefaren Michael Bæver Knudtsen hadde lang fartstid som styrmann.

Johans far var skipstømmermann og stuert, og hadde bred erfaring fra arbeid på seilskuter og skipsverft. I en tid da dampskip var i ferd med å ta over for seilskuter, og det i tillegg var nedgangstider, måtte mange skipstømmermenn ha landarbeid i tillegg, og tok jobber på verft og verksteder. En stor del av arbeidet kunne bestå i å reparere eller hugge og demontere eldre skuter. Johan var med faren på landjobber mellom utferdene, og lærte i ung alder en del om vedlikehold av skip.

Både Johan og hans eldre bror Karl Aksel valgte sjømannslivet, og Johan fulgte i farens fotspor som skipstømmermann. Å være tømmermann på en seilskute betydde at man skulle være i stand til å kunne reparere og vedlikeholde så å si hele skipet til sjøs. Skutene ble utsatt for store påkjenninger og slitasje, og det var stadig behov for utbedringer. Det var vanlig å ha en form for læretid om bord etter å først ha fått grunnleggende erfaringer som sjømann. Skipstømrerfaget omfattet på Johans tid ikke bare arbeid med trevirke, men også en del metallarbeid, da mange seilskuter hadde skrog laget av jern og stål. Et kjent ordspråk fra denne tiden lyder: «Nowadays it’s all iron ships and wooden sailors, but in those days it was wooden ships and iron sailors»

Karl Aksel ble styrmann, og fikk tilnavnet «SjømannKarl». I et intervju med Fredrikstad­avisen Demokraten 11. august 1973, i forbindelse med sin 90­årsdag, uttalte Karl Aksel: «Sjølivet i gamledager var hardt, og vi led nok litt vondt, men sjøen var livet. Og vi kunne mye før vi kom ut, far og de andre satt og bygde modellskuter med oss fra vi var små og når de var hjemom, så vi kunne dette med rigg og annet før vi kom om bord.»

of their children’s formative years, and mothers took care of everything from housekeeping and childrearing to taking on various jobs to keep enough money coming in. Johan’s great­grandfather, grandfather and father were sailors all their lives, and Johan and his siblings became familiar with seafaring life through stories of their forefathers’ thrilling, dangerous, taxing and occasionally exotic travels.

Johan’s great­grandfather, Heinrich Knudtsen, who went by the name “French Knudtsen”, was the captain of his own ship and for many years based in French Guinea on the west coast of Africa. According to family stories, he was once “away” for a continuous period of 17 years. Johan’s grandfather, Michael Bæver Knudtsen, had a long career as a chief mate.

Johan’s father was a ship’s carpenter and steward and had extensive experience of working on sailing ships and in shipyards. At a time when steamships were taking over from sailing ships and there were also periods of recession, many ship’s carpenters had to work ashore as well, taking jobs at shipyards and workshops. A large part of the work often consisted of repairing or breaking apart older ships. Johan helped his father with these onshore jobs between trips and learned a lot about maintaining ships at a young age.

Both Johan and his older brother, Karl Aksel, chose to become sailors, and Johan followed in his father’s footsteps as a ship’s carpenter. Being a carpenter on a sailing ship meant being able to repair and maintain virtually

Johans hus i Hjørnerødgaten 17

· Johan’s home at Hjørnerødgaten 17

TATOVØREN THE TATTOO ARTIST

Det er ikke kjent når eller hvordan Johan lærte seg å tatovere, men det er sikkert at han traff andre tatovører, og utvekslet kunnskap og inspirasjon med dem.

I Fredrikstad hadde familien Knudsen en del kontakt med familien Dietzel, der de tre sønnene dro til sjøs i ung alder. Både Wilhelm (f. 1889) og Amund (f. 1891) kjøpte tatoveringsutstyr i England på de første turene sine, og det er naturlig å tro at de diskuterte tatovering med Johan Amund skulle senere forlise utenfor Canada og bli en profilert tatovør i Milwaukee.

Da Johan seilte på Bristol i 1904, ble han ikke med skuta tilbake til Norge. Bristol var en travel havneby og regnes som et arnested for moderne tatovering. Vi vet ikke hvor lenge Johan oppholdt seg i Bristol, men det er ikke usannsynlig at han livnærte seg av tatovering. Johans maskin har ingen merker eller signatur, men er av en type som kan ha blitt bygget av Joseph Hartley i Bristol. Hartley solgte fra begynnelsen av 1900­tallet både maskiner og stensiler, og man kan også finne lik— heter mellom hans og Johans motiver.

Vi kan anta at Johan også traff andre tatovører i England, både for å bli tatovert selv og for å kjøpe utstyr. Kjente tatovører fra den tiden inkluderer bl.a. Charles og George Burchett Davis, Alfred South, Sutherland Macdonald og Tom Riley. Man kan se likheter mellom flere av deres motiver og Johans. Sammenfallende stil og motiver kan også sees hos for eksempel svensken Martin «Tatoverer­Charlie» Nilsson, som for øvrig hadde blitt tatovert over hele ryggen av C. B. Davis. En periode hadde Johan hyre på skip som gikk i fast fart på amerikanske havner. I disse byene fantes det flere tatovører som Johan også kan ha oppsøkt.

På denne tiden arbeidet noen tatovører i egne studioer der de kunne ta imot kunder. Andre var, i likhet med Johan, uten fast arbeidssted. De arbeidet i barer, barbersalonger, sjømannsbutikker, om bord i båter eller på kaia.

Selv om de elektriske maskinene var begynt å bli utbredt, og tatovører brukte batterier dersom strøm ikke var tilgjengelig, så var det fortsatt vanlig å tatovere med håndstikker. Håndstikking ga muligheter for et detaljnivå og innfarging som vanskelig lot seg gjøre med maskin. Johan oppsøkte gjerne mulige kunder på skip som lå fortøyd i Fredrikstad eller i vinteropplag langs Glomma. Noen ganger dro han til andre byer for å tatovere og kunne være borte i flere dager.

We do not know when or how Johan learned to tattoo, but he certainly met other tattoo artists and exchanged knowledge and inspiration with them.

In Fredrikstad, the Knudsen family had some contact with the Dietzel family, whose three sons went to sea at a young age. Both Wilhelm (b. 1889) and Amund (b. 1891) bought tattoo equipment in England on their first trips, and we can only assume that they discussed tattooing with Johan. Amund was later shipwrecked off the coast of Canada and became a famous tattoo artist in Milwaukee.

When Johan sailed to Bristol in 1904, he didn’t return to Norway with the ship. Bristol was a busy port city and considered a hotbed of modern tattooing. We do not know how long Johan stayed in Bristol, but it is not unlikely that he made a living there from tattooing. Johan’s machine has no marks or signature, but it is of the type made by tattoo artist Joseph Hartley in Bristol. Hartley sold both machines and stencils from the beginning of the 20th century, and there are also similarities between his and Johan’s designs.

We can assume that Johan also met other tattoo artists in England, both to be tattooed himself and to buy equipment. Renowned tattoo artists of that time include Charles and George Burchett Davis, Alfred South, Sutherland Macdonald and Tom Riley. Clear similarities can be seen between several of their designs and Johan’s. Similarities in style and design can also be seen with other artists such as Swede Martin “Tattoo Charlie” Nilsson, whose own back was covered in the work of C. B. Davis. For a time, Johan worked on ships sailing into American ports. In these cities, there were many tattoo studios that Johan may have visited.

At this time, some tattoo artists worked in studios where they could receive clients. Others, like Johan, had no permanent place of work. They worked in bars, barbershops, ship chandleries, aboard ships or on the quayside.

Although the use of electric machines was becoming more widespread, and tattoo artists used batteries if there was no electricity, the use of hand­poke equipment was still common. Hand­poking facilitated a level of detail and inking that machines made difficult. Johan was happy to seek out potential customers on ships moored in Fredrikstad or laid up along the Glomma. Sometimes he went to other cities to tattoo and was away for several days.

TATOVERINGSUTSTYRET THE TATTOO EQUIPMENT

Det er bevart et treskrin med tattoo­utstyr etter Johan. Blant utstyret finnes det én hel maskin. Maskinen er en såkalt doorbell­type og satt opp for å tatovere linjer. Johan skal også ha hatt en identisk maskin som var satt opp for farge­ og skyggelegging

I skrinet er det også fire pinner til håndstikking, en strømveksler og en ramme fra en ringeklokke, en strømkabel, et lite skrujern, tre små flasker med pigmentrester, en hylse fra Windsor & Newton med sinoberrødt pigment, en tube med sinoberrød akvarellmaling, samt en kloss av mahogni med fire tusjflasker av glass. Den er tydelig brukt i forbindelse med tatovering og har rester etter røde, grønne og sorte pigmenter.

Håndtatoveringspinnene er typiske for Johans samtid og vitner også om en kobling til den klassiske japanske teknikken som kalles tebori Selve pinnene er laget av eik, en solid tresort som i seg selv har antiseptiske kvaliteter. De er 9–11 cm lange, avsmalede i hver ende, og nålene er bundet fast med sterk sytråd. Når nålene er satt opp slik, bærer de blekket mellom seg og gjør det unødvendig å gni det inn etter stikking. Pinnene er satt opp med 2, 3, 5 og 7 nåler. Tre av dem er godt egnet for å sette linjer, mens den fjerde har nålene satt i en kurveformasjon som egner seg best til å legge farge og skygge i motivene. Det synes at pinnene har vært brukt om hverandre fordi alle har rester av både sort og rødt blekk.

We still have a wooden box of Johan’s tattoo equipment, including one complete machine, a so­called doorbell type designed for tattooing lines. Johan is also said to have had another identical machine designed for colouring and shading work.

The box also contains four sticks for hand­poking, an inverter and a casing from a doorbell, a power cable, a small screwdriver, three small bottles for pigments, a sleeve of vermilion Windsor & Newton pigment, a tube of vermilion watercolour paint, and a mahogany block with four glass ink bottles. This was clearly used for tattooing, and the bottles contain remnants of red, green and black pigment.

The hand­poke sticks are typical of Johan’s time and suggest a connection to the classic Japanese technique called tebori. The sticks are made of oak, a solid wood with antiseptic qualities. They are 9–11 cm long, tapering at the ends, and the needles are bound with strong thread. When the needles are arranged this way, the ink is carried between them and does not have to be rubbed in after insertion. The sticks have two, three, five and seven needles, respectively. Three of them are well suited for linework, while the fourth has its needles arranged in a curve best suited for adding colour and shading the designs. We can see that the sticks have been used interchangeably because all of them bear remnants of both black and red ink.

1. MOTIVBOK / FLASH BOOK

Sider: 6 / Format: 110x177 mm / Innbinding: Trekkspill.

Pages: 6 / Format: 110x177 mm / Binding: Accordion.

3. MOTIVBOK / FLASH BOOK

Sider: 42 / Format: 196x112 mm / Innbinding: Stivbind.

Pages: 42 / Format: 196x112 mm / Binding: Hardcover.

4.

Sider:

Antall:

Quantity:

5. MAPPE MED STENSILER / STENCIL FOLDER

135 løse papirbiter. Gjengitt i naturlig størrelse.

135 loose pieces of paper. Reproduced in actual size.