KARI STEIHAUG
ARKIV: De ufullendte
jorunn veiteberg dag t. andersson
MAGIKON FORLAG 2011
ARKIV : De ufullendte
Å strikke er som et byggverk – med stein på stein eller maske på maske dannes nye flater og former. Det er pust og rytme, hender og tråder, langsomt og nært. Et strikketøy kan romme de hverdagslige hendelsene og de store dramaene. Det er som om en personlig skrift sitter i trådene. Om vi rekker opp velbrukte strikkeplagg, ser vi fortsatt maskene som bølger seg og vanskelig lar seg vaske ut.
Ved gjensyn med poser med mine egne uferdige strikketøy har jeg husket noe jeg trodde var glemt. Historiene var forankret i små begynnelser og uferdige plagg, og minnene satt i kroppen. Jeg husket gleden og forventningen ved å begynne på nytt, tanken på hvor fin jeg skulle bli, jeg husket han som aldri rakk å få den mønstrede genseren, og alt som endret retning underveis.
Et uferdig strikketøy er ikke noe å vise fram, det får gjerne plass i en pose innerst i et skap. Samtidig er det fylt med personlige investeringer og oppbevares ofte fra generasjon til generasjon. Siden det ikke ble en ullue, en varm sokk eller en barnevott, og fikk den rollen i noens hverdagsliv det var tiltenkt, ble det til noe annet. Strikketøyene ble til bærere og beholdere av tid og tanker, sorger og gleder, håp og drømmer.
Arkiv: De ufullendte handler om poesien i det uperfekte og om det å gi oppmerksomhet til noe mislykket og tapt. Det er et dokumentarisk prosjekt, og samtidig kan det leses som et uttrykk for de mange sider av livet som blir annerledes enn vi planlegger.
De uferdige strikketøyene har kommet til arkivet fra kjente og ukjente, fra venner og familie, via utstillinger, foredrag, etterlysning på radio og samarbeid med skoleklasser. Historiene er blitt overlevert i personlige møter med strikkere i alderen 5–90 år. Noen strikketøy kom anonymt i postkassa mi, eller ble lagt igjen på en utstilling med historien skrevet på en papirlapp.
Gjennom flere års samling har Arkiv: De ufullendte sakte endret seg og vokst. Arkivet består nå av mer enn 150 uferdige strikketøy, de er datert da de kom inn i arkivet, og avfotografert på rutepapir. Etter arkiveringen er strikketøyene returnert til dem som ønsket det.
Jeg samler fortsatt, denne boka er ingen avslutning, men et utvalg.
Dette er en hyllest til det ufullendte, det som finnes blant brudd og rester, blant uklart og uløst.
Jeg takker alle som har delt sine ufullendte med meg.
Kari SteihaugARCHIVES : The Unfinished Ones
To knit is like a construction – by adding stitch upon stitch or stone upon stone, new surfaces and forms are created. It has to do with breathing and rhythm, hands and yarn, slow and close. A knitted garment can encompass everything from daily events to great dramas. It is as though a personal handwriting is embedded in the yarn. If we unravel a well-used knitted garment, we can still see the wavy traces of the stitches and they aren’t easily washed away.
When I saw my own unfinished knitting projects again, I remembered something that I thought I had forgotten. The stories were embedded in small beginnings and unfinished garments, and the memories sat in my body. I remembered the pleasure and expectation when beginning something new, the thought of how fine I would look in it, I remember the beau who didn’t last long enough to receive the patterned sweater I was knitting for him, and everything that changed direction along the way.
An unfinished knitting project is not anything you want to display; it is often placed in a bag at the back of the closet. At the same time it is invested with personal involvement and is often kept from generation to generation. Since it didn’t become a wool cap, a warm sock or a child’s mitten, thus gaining the role in someone’s everyday life that it was intended for, it became something else. The knitted object became the carrier of time and thoughts, sorrows and joys, hope and dreams.
Archive: The Unfinished Ones is about the poetry in imperfection and about directing attention to something failed and lost. It is a documentary project and can simultaneously be read as a symbol of the many aspects of life that turn out differently than we plan.
The unfinished knitted garments have been donated to the archive by acquaintances and strangers, by friends and family, through exhibitions, lectures, radio announcements, and collaborations with school classes. The stories have been told in personal encounters with knitters from the ages of 5 to 90. Some knitted garments arrived anonymously in my mailbox, others were left at an exhibition with their story written on a piece of paper.
Throughout the many years of collecting Archive: The Unfinished Ones has slowly changed and grown. The archive now consists of more than 150 unfinished knitted garments; they are dated and photographed against a background of graph paper when they are added to the archive. After being registered, the knitting is returned to those who wished to have them back.
I continue to collect; this book represents a selection, not a conclusion.
This project is a tribute to incompleteness, that which is found amidst fragments and remnants, amidst the unclear and unresolved facets of life.
I would like to express my gratitude to everyone who has shared their stories with me.
Kari Steihaug 9967 10.10.98. (54 cm x 34 cm) My pastel period didn’t last long. Kari, 36 år, Oslo.
9967 10.10.98. (54 cm x 34 cm)
Pastellperioden min varte ikke lenge.
Kari, 36 år, Oslo.
9962 02.05.02. (21 cm x 18 cm, erme: 6 cm x 11 cm) Det er lenge siden hun sluttet å leke med dukker. Anne Britt, 55 år.
9919 21.09.02. (24 cm x 34 cm) Funnet på loppemarked på Korsvoll skole i Oslo. Kari, 40 år, Oslo.
9962 02.05.02. (21 cm x 18 cm, Arm: 6 cm x 11 cm) She stopped playing with dolls a long time ago.
Anne Britt, 55.
9919 21.09.02. (24 cm x 34 cm) Found at a flea market at Korsvoll Elementary School in Oslo.
Kari, 40, Oslo.
0269 20.10.03.
50
Kari, 41, Oslo.
(53 cm x cm) Found at a flea market at Torshov Elementary School in Oslo.
0269 20.10.03. (53 cm x 50 cm) Funnet på loppemarked på Torshov skole i Oslo. Kari, 41 år, Oslo.
9866 07.10.05. (6 cm x 15 cm) Jeg strikket sokkene til dåpen til en av fetterne mine. Det er 15 år siden, jeg var 19 og strikket mye, strikket meg ut av en kjærlighetssorg. Hælen var vanskelig fordi jeg ikke kunne felle. Han fikk ikke sokker i dåpsgave, han fikk noe annet. Jeg tror det var en gravemaskin. Katrine, 34 år, Oslo
9 8 7 7 26.11.05. (14 cm x 40 cm) Julegave til en kjæreste. Han fikk den ene til jul med løfte om å få den andre til nyttår. Vinteren gikk og våren kom og kjærligheten tok slutt. Sokkene har ligget i strikkekurven siden 1987. Takk for at jeg blir kvitt min dårlige samvittighet!
Gitt anonymt på min utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.