Utdrag fra boka Ekte by Christine Kristoffersen

Ekte

En bok om verdiskaping, mat og kulturminner i SolĂ¸r og pĂĽ Finnskogen

PÅ FORSIDEN: Helen Davey fra Vesterhaugen Gårdsysteri sammen med ei av kuene sine, Martha (8), av rasen Sidet Trønderfe og Nordlandsfe (STN).

Opphavsrett: Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Destinasjon Finnskogen AS er enhver fremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Brudd på disse bestemmelsene vil bli anmeldt. Finansiering: Fylkesmannen i Hedmark, Hedmark Fylkeskommune, Våler Utvikling AS, Grue kommune, Åsnes kommune, Våler kommune, Solørfondet og Landbruks- og matdepartementet Utgiver: Destinasjon Finnskogen AS © 2010 Adresse: 2436 Våler i Solør E-post: info@visitfinnskogen.no Hjemmeside: www.visitfinnskogen.no Prosjektansvarlig: Eli Skoland Redaktør: Gunnel Axelsson Tekst og foto: Christine Kristoffersen Grafisk design: Lys & Latter Media E-post: christine.kristoffersen@gmail.com Hjemmeside: www.lysoglatter.no Trykkeri: Flisa Trykkeri AS ISBN 978-82-303-1672-6

Ekte

En bok om verdiskaping, mat og kulturminner i SolĂ¸r og pĂĽ Finnskogen

Av Christine Kristoffersen (tekst og foto)

SOVEROM: Hos Dæsbekken Villmarksenter på Åsnes Finnskog kan du sove i små gammer i skogen – hvis du tør.

Innhold Modifisert svedjing i Grue Haugsmølla i Åsnes Braskerudsetra i Våler Norsk Elgsenter AS Skaslien Gjestgiveri Opaker Gård Finnskogen Turist & Villmarksenter Dæsbekken Villmarksenter Finnskogtoppen Velværehotell Vesterhaugen Gårdsysteri Bryggerhuset på Austvang Røykovnen på Tvengsberget Heia Hotell Bolyst

side 9 side 18 side 24 side 30 side 38 side 44 side 52 side 58 side 64 side 72 side 78 side 86 side 92 side 96

Modifisert Svedjing i Grue

Martine Hotvedt Broløkken har også vært en del av Grue kommunes kulturminneprosjekt. Men Martine nøyer seg ikke med bare å svedje. Hun ønsker også å få vite næringsinnholdet i svedjerugen og har engasjert Bioforsk Øst Apelsvold til å forske på avlingen hennes.

Forsker på modifisert svedje J

eg er nysgjerrig. Det er nok hovedårsaken til at jeg vil forske på modifisert svedjebruk, sier Martine Hotvedt Broløkken. Det hun er mest nysgjerrig på er å finne ut om svedjerug inneholder flere næringsstoffer enn rug dyrket på vanlig måte. – Da vi kjøpte vårt gamle finnetorp fra 1800-tallet, tenkte jeg at det hadde vært artig å prøve å svedje slik de gjorde i gamle dager. Dette nevnte jeg for min nabo Merete Furuberg. Hun fortalte meg da at Grue kommune hadde valgt modfisert svedjing som sitt satsingsområde for kulturminner knyttet til mat. Gjennom henne kom jeg også med i prosjektet, forteller Martine.

en Martine ville ikke nøye seg med bare å prøve ut den gamle dyrkingsmetoden. Hun ville også undersøke næringsinnholdet i svedjerugen. – Det har aldri tidligere vært forsket på svedjerug i Norge. Vi er de første, sier Martine. Årsaken til at det kalles modifisert svedje er at ikke alt er akkurat som i gamle dager. – Den gang hogg de ned skogen og lot den ligge i ett til to år og tørke på hogstfeltet. Vi samler sammen rester etter skogshogst på et utvalgt felt i stedet. Da jeg skulle svedje

huuhta, granskog, valgte vi ut et hogstfelt der det har stått gammel granskog før, et område på cirka 200 kvadratmeter. Først la vi på topper, kvist og småtrær, deretter la vi på trær som vinden hadde blåst ned. Det er viktig at også baret er med å brenne opp, ikke bare ren ved. Mengden vi brant tilsvarte et vedforbruk på fire vintre. Derfor tviler jeg på at svedjing noensinne vil bli lønnsomt. Men hvis svedjerugen inneholder mer næring enn vanlig rug kunne det jo være et poeng å få det til, sier Martine.

i gang, og en utsending fra avisen Glåmdalen var kommet for å dekke begivenheten. – Vi tente også et offerbål tilegnet «høyere makter» slik de gjorde i gamle dager. Offerbålet besto av planter som vokste i og rundt svedja. «Hvis offerbålet brant godt var tiden inne og svedja ville bli bra,» fortalte Dag Raaberg ved Norsk Skogfinsk Museum. Han laget og tente offerbålet på kaski’en. Jeg laget og tente bålet da vi skulle svedje huuhta’en. Slik var det også fint å få vist frem noe av den sjamanistiske siden ved svedjekulturen til tilskuerne, forteller Martine.

aski-svedjen, det vil si løvskog-svedjen, ble valgt å utføre på et område hvor det hadde vokst løvskog i mange år. Størrelsen var den samme som for huuhta-svedjen, 200 kvadratmeter. – Vi hugget ned og la til minst det dobbelte fra andre steder på gården etter anbefaling fra Norsk Skogfinsk Museum. Den dagen vi svedjet kaski hadde vi med oss 60 elever fra 5.klasse ved Grue Barne- og Ungdomsskole sammen med lærerne deres. Barna skal følge svedjeprosjektet helt frem. Det kom også en del tilskuere, til sammen var vi cirka 80 personer til stede, forteller Martine. Brannvesenet hadde gitt tillatelse til å sette

vedjen brant fra ti om morgenen til klokka syv på kvelden. Dagen etter kom seks elever fra Finnskogen Oppvekstsenter, 1.-4.klasse, og sådde svedjerug i lunken aske. Avstanden skal være et frø under hver fotsåle. To dager etter regnet det – akkurat slik det burde. – Svedjerugen spirer godt og jeg anser denne delen som svært vellykket, sier Martine. Den første høsten skal rugen enten slås ned eller beites ned. Det gjør at den året etter vil vokse seg enda større og kraftigere. Det er da høstingen begynner. Det spesielle med svedjing er at det kan gi en mye større avling enn dyrking i vanlig

SPENT: Martine Hotvedt Broløkken er spent på om svedjerugen inneholder mer næringsstoffer enn vanlig rug.

Haugsmølla i Hof

«Ja, Haugsmølla står her og ruver så stor, stillheten råder, frå kveinna som mol. Men tanka de kommer om hæsse det var, på mølla i gamle da’r.» Fra Møllervisa om Haugsmølla av Kjell Korbøl 20

FLERE: Jan Håkon Oppi håper flere vil engasjere seg i arbeidet med å ta vare på Haugsmølla.

Haugsmølla i Hof

– Tenk om vi en dag kan male mel på Haugsmølla igjen? Det hadde vært fint å få til. Haugsmølla er et kulturminne bygda trenger. Ved å ta vare på mølleanlegget viser vi frem historie fra gamle dager – det blir ikke bare noe man leser om fra ei bok, sier Jan Håkon Oppi, leder av Stiftelsen Haugsmølla.

– Jeg drømmer om mel fra Haugsmølla! H

ver onsdag kveld fra mai til oktober møter dugnadsgjengen trofast frem til dugnad på Haugsmølla. Der slår de gresset og rydder litt – alt av arbeid som kan gjøres uten at det koster penger. – Vi er fire-fem personer fra Møllestiftelsen som møter opp fast og forsøker å holde bygg og eiendom ved like. Reguleringsdammen som du ser her borte, den er det vi som har ryddet. Dammen holdt på å vokse igjen. Vi har rensket opp og kjørt til sand. Nå er det blitt en ypperlig badeplass, ikke minst for de små. Når vi ser folk komme ut hit og kose seg om sommeren – da får vi lønn for strevet, sier Jan Håkon og smiler.

kulturminneåret 1997 ble Haugsmølla kåret til Åsnes kommunes kulturminne av befolkningen. Men det har vært lite midler til bevaring. Først nå i det siste er det kommet støtte fra kommunen og fylkeskommunen til nødvendig vedlikehold. – Hvis ingen tar vare på bygget er det dødsdømt. Da har vi ikke lenger ei mølle fra gamle dager å vise frem. Jeg vil så gjerne at de som kommer etter oss skal kunne se hvordan ting var og hvordan arbeidet ved mølla ble gjort før i tiden. Men hvis ingen tar vare på bygget får vi ikke sett, tatt og følt på historien.

På Haugsmølla har man mulighet til å se hvordan kornet ble malt fram til 1986 – ikke bare lese om det i en bok, sier Jan Håkon. Han har vært styreleder i Møllestiftelsen i seks år, men etterlyser flere medlemmer. Om bare folk i Mosogn krets kunne våkne opp og engasjere seg! – Tenk om vi kunne fått i gang igjen mølla til å male mel! Det hadde vært fantastisk! Se på hva de har fått til ved Ofossen mølle i Skjåk. Den ble etablert i 1865 og foredler råvarene på samme måte nå som da, med steinmølle og godt håndverk. Skjåkmel og Skjåkgryn selges i butikkene til Coop og Norgesgruppen. Tenk om vi også kunne klare å få til å lage vårt eget mel fra Haugsmølla! sier Jan Håkon.

elt fra middelalderen (1200-tallet) har det vært virksomhet på Haugsmølla, tidligere kalt Møllhaug. Den var kvern for storparten av Solørbygdene. Om høsten var det yrende liv på Haugsmølla, folk kjørte med hest eller kom til fots for å få malt kornet sitt. – Det spesielle ved Haugsmølla som kulturminne er at de fleste voksne i bygda kan fortelle historier fra sine opplevelser mens mølla var i drift frem til 1987. Da var Haugsmølla den eneste bygdemølle i Solør som fortsatt

SKRELLER: Dette er en maskin hvor funksjonen var å skrelle agnet av kornet før det ble malt.

Braskerudsetra

– Oldefaren min hadde seter akkurat her. Siden jeg var liten har jeg drømt om å ha seter på Braskerud igjen – og nå er drømmen gått i oppfyllelse! Det er fantastisk gøy, sier Erik Fleischer mens han binder opp skigard rundt tunet. Nylig hadde han åpen dag med over 250 på besøk. – Braskerudsetra skal være et levende kulturminne som viser seterdrift fra gamle dager!

En drøm er gått i oppfyllelse B

MAT: Erik har servert både rømmegrøt, potetsuppe, pultosttallerken og pultostpai på åpne dager på setra.

raskerudsetra ligger staselig til på en setervoll i Våler – langt fra folk. Ute høres bare spredt klang fra kubjeller etter hvert som kyrne beveger seg gjennom skog og kratt. Ellers er det deilig stille. Braskerudsetra er valgt ut til å være Våler kommunes levende kulturminne i verdiskapingsprogrammet «Det dufter Finnskog». Foreløpig er det bare seterhuset som er ferdig. Men grunnmuren til fjøset er lagt – det skal selvsagt bygges som i gamle dager. Et ysterom skal det også bli. Hit kan skoleklasser etter hvert komme på besøk og lære om seterdrift. – Ekte! Alt skal være ekte: Maten, huset, driftsformen. Dette er ikke arenaen for papp og plastikk, sier Erik Fleischer. Sist helg hadde han åpen dag på setra, kunngjort gjennom internett og lokalpressen. Da kom det 250 mennesker i løpet av noen timer! Og alle ble de tilbudt å kjøpe hjemmelaget potetsuppe, rømmegrøt, pultostpai eller pultosttallerken med smør og poteter. Til dessert: kaffe og hjemmebakt eplekake med krem. – Vi hadde lånt 150 dype porselenstallerker og 150 flate tallerker fra et velhus i nærheten. Så her slapp folk å balansere rømmegrøten sin i en myk

papptallerken, sier Erik stolt. – Hvordan klarte du å servere så mange mennesker? – Det er ingen sak. Det er bare å gange opp oppskriften! sier Erik. Han var kokk i militæret. Der forsvant angsten for å lage store porsjoner. – Og så har jeg vært med og kokt i brylluper. Det er en treningssak. Men på åpne seterdager er det en ekstra utfordring å vite hvor mange mennesker man skal lage til. Kommer det ti eller kommer det tre hundre? – Og hvordan takler du den utfordringen? – Jeg lager en stor porsjon mat og håper det beste. Nå sist kunne jeg klart å servere 50 personer til. På sånne dager har jeg alltid et spann rømme på lur. Hvis det blir krise kan jeg alltids lage mer grøt, sier Erik.

å 60-tallet var det cirka 15 setre i drift i Solør. Men så sluttet bøndene å sende dyra på sommerferie. Bygningene ble enten stående å forfalle, eller de ble tatt ned og satt opp andre steder. Nå er det bare Braskerudsetra og en annen seter igjen i Våler. – Oldefaren min kjøpte denne setervollen i sin tid. Huset som sto her ble tatt ned i 1961 og brukt som hytte et annet sted, sier Erik.

Braskerudsetra

– Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, vært lidenskapelig interessert i sæterliv, sier Erik Fleischer.

HILSER: Norma liker å hilse på besøkende.

Norsk Elgsenter

I Gravberget i Våler kommune bor det en elg som snakker. Nå vet du sikkert at alle dyr kommuniserer seg i mellom, men elgen Norma prater med mennesker som kommer på besøk.

Elgen som snakker G

Norsk Elgsenter I 2006 ble Norsk Elgsenter AS etablert etter flere års arbeid av iherdige ildsjeler. Senteret skal være et nasjonalt kompetansesenter på elg som blant annet skal vise hvilken viktig ressurs elgen er – både i naturen og for oss mennesker. Arbeidet for å få til senteret ble støttet av flere store organisasjoner og bedrifter; Direktoratet for naturforvaltning (DN), Norsk Institutt for naturforskning (NINA), flere universitets- og høgskolemiljø, Fylkesmannen i Hedmark og Hedmark Fylkeskommune, Borregaard Skoger og Norsk Skogmuseum. I 2009 fikk Norsk Elgsenter nasjonal status ved en egen utnevnelse i Landbruks- og matdepartementet.

i meg mat! Gi meg mat! Gi meg litt grønt! roper elgen Norma til meg når jeg står ved gjerdet og tar bilder av henne. – Norma kom til oss halvannen uke gammel. Hun ble funnet på en kirkegård på Hurum, forlatt av moren, forteller daglig leder Mona Gjestvang ved Norsk Elgsenter AS. Senteret har fire elger: Elgi Frøya, Idunn, Ronja og Norma. – Elgi Frøya ble rikskjendis da hun ble vist frem på TV2-nyhetene sommeren 2010. Hun bodde da hjemme hos familien Stenby i Sørum som hadde tatt hånd om henne etter at en turgåer oppdaget henne svært forkommen og bare syv kilo tung. 15.juli kom hun til oss og stortrives i et eget hegn sammen med sin jevnaldrende «søster» Idunn. De to er blitt uatskillelige, forteller Mona. Idunn ble funnet på en campingplass på Koppang, helt nede ved bredden av Glomma. Der hadde hun vandret rundt alene i flere døgn uten at noen mor var observert. Fallviltgruppa kjørte henne til Norsk Elgsenter. Idunn har vært mer glad i grønt enn i melk, og geitrams er favoritten. Men rogn, osp og selje går ned på høykant det og.

onja kom til Gravberget sommeren 2009 fra Stor-Elvdal, der hun prøvde å komme seg inn til hestene på et småbruk. Hun fikk et

eget hegn med det samme, og vokste seg stor og selvstendig til hun fikk slippe sammen med Norma da hun var vel et halvt år. – Ronja er en veldig snill og svært rolig elg og rusler som regel «sine egne veier», forteller Mona. Hun understreker at det er et generelt forbud mot å hente inn ville dyr fra naturen for å sette dem i fangenskap. – Alle elgene våre er tatt inn som morløse kalver. Kun når alternativet har vært avlivning har Direktoratet for naturforvaltning gitt oss tillatelse til å ta imot kalvene. Ser du en kalv i skogen – la den være. Som regel venter moren like i nærheten!

ona er godt vant til dyr. Hun er utdannet veterinær og har jobbet som leder av Helsetjenesten for svin i mange år. Da hun så at Norsk Elgsenter søkte etter ny daglig leder virket det som en utfordring midt i blinken for henne. – Dette er en fantastisk plass! Utviklingsmulighetene er enorme. Jeg har mange visjoner for Norsk Elgsenter og håper inderlig å få dem til, sier Mona. – Men dere har bare fire elger. Hvorfor heter dere Norsk Elgsenter? Mona Gjestvang ser et øyeblikk skarpt på meg.

Norsk Elgsenter

VENNER: – Er det bra med deg i dag? Mona Gjestvang gir Elgi Frøya en kjærlig kos.

– Hvorfor ikke? – Er dere ikke litt små til å kalle dere et nasjonalt senter? Jeg trodde at et nasjonalt elgsenter skulle ha travle folk i grønn uniform som løp rundt og matet dyrene og guidet gjester hit og dit? Her er det jo litt stille? – Ja, jeg skjønner hva du mener. Men alle må starte et sted. Jeg håper selvfølgelig at vi en dag skal bli en stor park med flere dyr. Drømmen er en safaripark hvor både nordmenn og turister fra hele Europa skal få komme i nærkontakt med dyrene. Og en åpen restaurant som serverer kjøtt fra parken. Men

det ligger litt frem i tid, sier Mona.

orsk Elgsenter AS har mye å tilby. Blant annet er to nye matkurs under planlegging. Det første kurset vil omhandle nedskjæring av hel elg, utnyttelse av stykningsdeler og bruk av dem pluss alternativer til bruk av hakk i matlagingen. På kurs to vil man gå mer spesifikt inn på nedskjæring og utbeining av lår. Begge kursene vil inneholde praktisk matlaging og oppskrifter.

Av andre kurs de skal i gang med kan nevnes fagkurs rettet mot forvaltere, skogeiere og skogselskaper. Eller man kan melde seg på jaktkurs – både for nybegynnere og den mer erfarne jegeren. Senteret tilbyr også jegere overnatting, fullpensjon, plass i jaktlag og 18 000 dekar skog å jakte i. – Ting kommer ikke seilende av seg selv. Man må jobbe for det, sier Mona Gjestvang. – Jeg har en urokkelig tro på Norsk Elgsenter og at vi skal nå målene våre!

Norsk Elgsenter

Mystisk gravplass – Et sagn forteller at det finnes en massegrav ovenfor Gravberget Gård hvor 70 finner ligger begravd, forteller Mona Gjestvang. Over gravplassen er det plantet en ring av trær. Når man kikker inn i sirkelen føles det nesten som om tiden står stille. – Det sies at de 70 døde i en pest i 1719. Presten ble også smittet da han begravde dem. Han døde på vei hjem, cirka en mil sør for Gravberget. Stedet han døde ble siden kalt Presthaugen, sier Mona. Den mystiske gravplassen er nå en del av hegnet hvor elgene går. 35

KOSER SEG: Elgi Frøya (nærmest) og Idunn koser seg i sola.

KVALITET: N책r Ottar lager mat til gjestene, er det alltid med de beste r책varene.

Skaslien Gjestgiveri

Staselige Skaslien Gjestgiveri på Kirkenær har lange tradisjoner og drives i dag av tredje generasjon Skaslien. Gjestgiveriet er prisebelønnet og ble i 2002 kåret til «Norges beste spisested» av Fagforum for mat og drikke, og i 2008 ble de regionvinner av Ganefart «Beste spisested langs veien» i Hedmark og Oppland. To år senere fikk Skaslien Gjestgiveri Reiselivsprisen for Hedmark.

– Jeg vokste opp i kjøkkenskuffen til bestemor S

kaslien Gjestgiveri begynte med at faren min rømte til Sverige under krigen, forteller Ottar Skaslien, vert og eier av Skaslien Gjestgiveri. Først rømte Ottars onkel. Da ett familiemedlem plutselig forsvant fikk resten av familien mistenksomheten rettet mot seg. Det var mye grensetrafikk i distriktet, og mange tok oppdrag som los gjennom skogen. – Så da onkel rømte, måtte far også gjøre det samme. Onkel gikk inn i de svenske politistyrkene, far begynte med hvalfangst. Far fortsatte med hvalfangst også etter at krigen sluttet. I fem av ti sesonger var han med den beste skytteren i isen – og det ga bonus. Pengene han tjente på hvalfangsten sendte han hjem til bestemor, forteller Ottar. Og det var med pengene fra hvalfangsten bestemor Kirsten Skaslien kunne utvikle gjestgiveriet. Bruket lå tidligere under Herregården Grøset i Grue. På småbruket begynte hun med utleie av rom og servering av mat til handelsreisende og andre besøkende på Kirkenær. Ottars bestefar døde i 1954, to år etter at bestemoren startet gjestgiveriet. Da

bestemoren ble enke, kom Ottars far hjem fra hvalfangst og ble med i driften av gjestgiveriet sammen med kona Åse. – I 1974 startet far begravelsesbyrå. Byrået har vi fortsatt. Det er blitt ganske stort etter at vi kjøpte opp et annet begravelsesbyrå i Kongsvinger, forteller Ottar.

ammen med broren Morten tok han over driften av både gjestgiveriet og begravelsesbyrået i 1983. – Vi delte virksomhetene mellom oss. Morten skulle ta ansvaret for begravelsesbyrået, jeg for gjestgiveriet. Men vi hjelper hverandre. Morten er som jeg utdannet kokk. Han var med og hjalp til på kjøkkenet helt frem til for tre år siden. Nå driver Morten begravelsesbyrået og har kontor her på gjestgiveriet. For tiden er det et generasjonsskifte i byrået, så nå skal også jeg ta større del i arbeidet der, forteller Ottar.

ra første stund satte de maten i fokus på gjestgiveriet. Den skulle være førsteklasses! Og selvsagt laget fra grunnen av med ferske lokale råvarer.

DYR: I gamle dager hadde de egne dyr på Skaslien. Her er bestemor Kirsten ute og ser til kuene.

GODE VENNER: Kjersti og hesten Borka.

Opaker Gård

– Vi er begynt med produksjon av storfe. Tanken er å bli selvforsynt med kjøtt. Da vet vi hvor maten kommer fra og kan stå inne for at det er god kvalitet, sier Kjersti Rinde Omsted, daglig leder ved Opaker Gård.

Vil være selvforsynt med kjøtt P

å en liten høyde omkranset av skogkledde åser troner Opaker Gård. Her har sju generasjoner av samme familie ønsket gjester velkommen. I dag er Opaker Gård et populært sted for kurs og konferanser. Vertskap er Kjersti Rinde Omsted og mannen Arne Wilhelm Omsted. – Jeg kommer egentlig fra en gård i Skien hvor jeg er odelsjente, forteller Kjersti. Men da hun traff Arne Wilhelm for fire år siden tok livet en annen vending enn hun hadde tenkt. – Planen min var hele tiden å ta over gården hjemme. Men Arne Wilhelm hadde tatt over allerede, så da var det bare å flytte på seg, sier Kjersti og smiler. Nå har de vært gift i to år, og har allerede begynt å sette sitt preg på driften. Nylig kjøpte de inn kuer, kalver og en okse. – Tanken er å bli selvforsynt med kjøtt i restauranten vår. Da vet vi hvor maten kommer fra og kan stå inne for at det er god kvalitet, sier Kjersti. I tillegg til egen kjøttproduksjon høster de også elg, utallige duer, tiur og rådyr fra skogen – for å nevne noe. Hver vår får de også levert bever på døra av noen gutter som jakter for dem. Mat har til alle tider vært viktig på Opaker Gård. Helt siden steinalderen har man dyrket

mat på marken rundt tunet. – Tidligere var det en husholdningsskole på gården hvor man lærte bort finere matlaging. Alle de beste oppskriftene er samlet i en håndskrevet kokebok som ligger på kjøkkenet. Boka er skrevet av Agnes Leegaard Omsted og er en inspirasjonskilde for kokkene våre, forteller Kjersti. Da hennes svigerinne, Charlotte Omsted Mohn, ga ut kokeboka «Med natur på menyen» var det med oppskrifter basert på mormor Agnes kokebok.

jefen på kjøkkenet nå for tiden er Ida B. Lauten. Hun er vokst opp på en gård i nabokommunen Åsnes, og har gått i læra på Skaslien Gjestgiveri. – Hva liker du best ved jobben din? – Å kunne være kreativ, finne tilbehør som matcher. Gjøre ting ekte og naturlig, sier Ida. Når de får inn rådyr fra skogen er det hun som tar seg av parteringen. Men elgen er så stor, så den leverer de fra seg og får ferdig oppdelt tilbake. – Matopplevelsene våre er noe Opaker Gård er kjent for. Jeg blir litt bortskjemt når jeg får spise Idas mat på jobben. Det blir ikke helt det samme når jeg skal lage middag hjemme, sier Kjersti. – Mat er noe man må finne ut av. Noe krever tålmodighet, noe er kjapt å lage. Man må

VENTER: På benken ligger en tiur og venter. Ida B. Lauten skal snart gjøre ham klar for grytene.

KVALITET: –Når vi er selvforsynt med kjøtt kan vi stå inne for at det er god kvalitet vi serverer, sier Kjersti.

KULINARISK: Kjell Magne Nordvi lager gjerne ekte bjĂ¸rnekarbonader til gjestene sine. Mer eksotisk mat skal man lete lenge etter!

Finnskogen Turist & Villmarksenter

På Finnskogen Turist & Villmarksenter serverer de det naturen har å by på – enten det er bever eller bjørn.

– Skal det være en ekte bjørnekarbonade? S

ommeren 2010 ble det skutt to bjørner på Finnskogen – 10 kilometer unna Finnskogen Turist & Villmarksenter. – Den ene ble skutt i juni. Den andre i august. Det passet bra. For da hadde vi spist opp den første fikk vi ny levering, sier daglig leder ved Finnskogen Turist & Villmarksenter, Kjell Magne Nordvi. Han fikk tilslaget på kjøttet til begge bjørnene, og serverer både bjørnekarbonader og bjørnebiff til gjestene sine. – Bestiller du retten «Kongefilet» får du en bjørnefilet og en filet av elg med hver sin saus og tilbehør. En unik og kongelig rett! sier Kjell Magne og smiler. Bjørnen har modnet 40 døgngrader og smaker nærmest som mørt oksekjøtt. – Bjørnen vår har ikke den rå viltsmaken som vanligvis preger bjørnekjøttet. Det er fordi den ble skutt om sommeren og fordi den hovedsaklig har levd på sauejur og melk, forklarer Kjell Magne. – Hvorfor ble bjørnene skutt? – På Finnskogen er det mange sauebønder som slipper dyra sine på felles beite bak et viltsikkert gjerde. I fjor høst hadde det seg sånn at porten sto åpen en stund på grunn av elgjakta. Mens porten sto åpen har bjørnene kommet seg inn og lagt seg i hi på innsiden av gjerdet. Så da sauene ble sluppet ut på beite i våres, møtte de to bjørner som var våknet av

vinterdvalen. Til sammen forsvant over 200 sauer. Hvis en bjørn først har vent seg til å fråtse i sauejur vil den fortsette med det. Derfor måtte bjørnene skytes, sier Kjell Magne. Fortsatt har han 100 kilo bjørnekjøtt i fryseren og regner med at lageret vil vare en stund. Noe av kjøttet har han laget karbonader av, de fineste stykkene blir fileter og steiker.

elv er ikke Kjell Magne fremmed for bjørn på Finnskogen. Etter at han flyttet hit for 17 år siden har han møtt på bamse flere ganger i skogen. – Jeg trener orientering på fritiden. En gang jeg var i skogen og satte opp poster hørte jeg plutselig noen som boffet borte i hogstfeltet. Først trodde jeg det var en hund, men da jeg snudde meg og kikket, sto det en liten bjørn på to bein og så på meg, forteller Kjell Magne. Riktig så koselig var det ikke da han og bikkja møtte en stor hannbjørn. – Den gangen skulle jeg sette frem noen kaffekanner til en busslast med turister. De skulle komme og se på et fraflyttet bjørnehi. Bikkja mi, en ung Alaskan Malamute, løp fritt rundt på hogstfeltet. Plutselig hørte jeg et voldsomt spetakkel. Da jeg kikket opp så jeg en voksen bjørn stå på to bein mens bikkja sprintet vekk i full fart. Bjørnen snudde og

Foto: Kjell Magne Nordvi HYTTER: På villmarksenteret kan du velge om du vil leie hytte eller ha med egen campingvogn.

– Vi er omgitt av mystikk her på Finnskogen. Innimellom skjer det underlige ting. Det gjelder å ha respekt – både for naturen og det usynlige, sier Roar Moe.

Lærer bort naturens hemmeligheter

DYKTIG: Roar er kjent som en dyktig jeger.

NYTE: I bassenget kan man trene eller slappe helt av og nyte roen p책 Finnskogtoppen.

Vesterhaugen Gårdsysteri

Hva er pultost? Pultost er en av våre gamle surmelksoster, som lages ved syrning og oppvarming av melka, uten tilsetning av løpe. Noen baserer seg på melk fra de gamle kurasene, noen yster på setra, og noen modner osten i trekar (nøler) hvor den riktige bakteriekulturen sitter i trevirket. 74

ENESTE: – Jeg tror jeg er den eneste produsenten som lager økologisk pultost i Hedmark og Oppland, sier Helen Davey.

Vesterhaugen Gårdsysteri

– Pultost er ikke bare en ost. Pultost er tradisjon, den er et kulturminne og den har god smak. Ved å lære nye generasjoner kunsten å lage pultost gir man noe verdifullt videre – nemlig kunnskap om egne røtter, sier Helen Davey ved Vesterhaugen Gårdsysteri.

Du blir klokere av å spise pultost! H

østen 2009 deltok Helen Davey fra Våler på verdens største ostemesse i Italia. Du leste riktig – Verdens Største Ostemesse. Sammen med fire andre osteprodusenter fra Hedmark og Oppland sto hun på stand og delte ut smaksprøver av gårdsprodusert pultost. – Du kan tro det var mye folk! Og alle ville smake! Folk trengte seg sammen foran stand’en vår, og du vet, strakte hendene frem over skuldrene på hverandre for å fiske tak i en smaksprøve. Men det var en gruppe mennesker som gikk forbi. De liksom huket seg sammen da jeg inviterte dem til å komme og smake, nesten ristet av seg invitasjonen. Og vet du hvor de var fra? Norge! sier Helen Davey fortørnet. – Hvorfor tror du de gikk forbi? – Nei, jeg vet ikke. Men jeg gjetter at mange nordmenn ikke er klar over hvilken stolt ostetradisjon vi har i Norge, sier Helen. Vi hører om Pesto fra Piemonte og Parmaskinke fra Parma, produkter laget på steder mange av oss ikke har vært. Men hvorfor hører vi om dem? At de smaker godt er en ting, god markedsføring noe annet. Men det dreier seg også om interesse fra publikum. – Når skal vi våkne og se at vi har minst like gode produkter her hjemme også? Lokale

produkter laget med stolthet og tradisjon. Mat laget med en naturlig smak uten tilsetningsstoffer, sier Helen.

yste pultost er en av de eldste måtene å lage ost på – man bruker sur melk. Melken varmes opp til 62 grader slik at mysen skilles ut. Deretter siles osteblandingen og mysen fra hverandre. Etterpå skal osteblandingen ligge og gjære. – Mine faste kunder sier at jeg lager osten slik moren og bestemoren deres pleide gjøre det. At den smaker akkurat likt som deres, sier Helen stolt. Pultosten kan enten oppbevares på kjøkkenbenken eller i kjøleskap. Setter man den kjølig bremser man gjæringsprosessen. Står osten på kjøkkenbenken – i sin tradisjonelle pultostkrukke med lokk – fortsetter den å gjære. På den måten forandrer smaken seg nesten fra dag til dag. – Den kan bli for gammel. Men bare hvis du glemmer den bort. Ikke hvis du spiser litt av den hver dag. Da skal en boks med pultost kunne stå på benken noen uker, sier Helen og smiler. Folk kan komme direkte til gården hennes og kjøpe både pultost, rømme og smør bare de ringer på forhånd og avtaler tid. Ellers er

OST: – Lokale tradisjoner, så som ysting på gården og på setra, er viktig å holde ved like! mener Helen.

GOD OVN: Randis bakerovn ble bygd p책 slutten av 1800-tallet.

Bryggerhuset på Austvang

– Eldre kvinner har verdifull kunnskap om mat og husflid. Jeg kaller det for «taus kunnskap» fordi kunnskapen ikke bringes videre. Det vil jeg gjøre noe med! sier Randi Bjørkesett Mælum. Hun har startet eget firma og arrangerer blant annet kurs i lefsebaking i Bryggerhuset på gården Austvang i Hof i Åsnes kommune.

– Vi må ta vare på den tause kunnskapen! K

om, kom tuppelure, lokker Randi og roper på hønene sine. Og se, der kommer de flaksende alle sammen for å smake noe godt. En av hønene tas opp på fanget og får spille rollen som fotomodell. Over oss strekker himmelen seg endeløst og i det fjerne hører vi trekkfuglene kvitre sammen. Er det retningen de diskuterer, tro? – Noe av det beste jeg liker ved å bo her er det åpne landskapet. Det har jeg lært meg å bli glad i. Vi har mye himmel, noe som gir de mest fantastiske solnedganger. Og så har vi et flott lys som varierer med årstidenes skiftninger. Hof har også et rikt fugleliv med store trekk – både canadagjess, traner og svaner, forteller Randi Bjørkesett Mælum. Opprinnelig kommer hun fra Numedal i Buskerud. – Jeg traff Halfdan da jeg gikk på Bondelagets folkehøgskole på Mysen. Det vil si, jeg gikk der sammen med søsteren hans og ble kjent med ham gjennom henne. Vi giftet oss i 1985 og overtok gården etter svigermor og svigerfar i 1991, forteller Randi. Men det var ikke forutbestemt at Randi skulle pusse opp det gamle bryggerhuset på gården, starte eget firma, holde kurs i kulturformidling og delta i «Inn på tunet». Det

som i dag er kjent i lokalmiljøet som Bryggerhuset Austvang begynte med små barn og den berømmelige tidsklemma.

eg er utdannet førskolelærer og jobbet som det i mange år. Så fikk jeg egne barn, to gutter. Jeg var hjemme med dem i fire år før jeg gikk tilbake i full jobb. Da begynte slitet med å få puslespillet til å gå opp. Ikke bare hadde jeg min egen jobb og hus og barn å ta meg av – Halfdan og jeg skulle drive gården sammen i tillegg. Men alt det går ikke i lengden. Jeg ble skikkelig nedkjørt og møtte veggen som det heter, forteller Randi åpenhjertig. Hun ble sykmeldt. Randi anstrengte seg til det ytterste for å greie å gå tilbake i jobben som førskolelærer. Men friskmelding ga bare en ny nedtur. – Å skulle gå tilbake til et liv med dobbeltarbeid og gården i tillegg – det presset taklet jeg ikke. Da Marius og Kristian var seks og åtte år innså jeg at jeg måtte gjøre noen grep. Jeg orket ikke gå sykmeldt lenger, orket ikke å være i den pressede situasjonen. Jeg søkte derfor permisjon i to år uten lønn, forteller Randi. I løpet av den tiden begynte ideen om

VERDIFULL: Er du så heldig å ha gamle oppskriftbøker liggende - ja, så ta godt vare på dem!

SELSKAP: Røykovnen ble brukt som oppvarmingskilde og som bakerovn, og både ovnen og oppholdsrommet var i daglig bruk frem til 1956. Nå fyres den bare opp på spesielle høytidsdager eller når det er selskap.

Røykstua på Tvengsberget

Bolyst

Er det mulig å bo på et lite småbruk, langt inne på Finnskogen, og samtidig jobbe både nasjonalt og internasjonalt? Dr.scient Merete Furuberg har gjort det i mange år.

Bor på Finnskogen – har verden som arbeidsplass S

måbruket Furuberget ligger vakkert til som det innerste i veien fra Svullrya. På tunet står flere bygg, blant annet «Gammelstugu», røykbadstue og røykstue. Utenfor låven står kaninburene stablet – alle bebodd av små og kosete nøster. Heldigvis vet de ingenting om hvor godt kaninkjøtt smaker! Om våren går sauene og gresser på enga like ved våningshuset. Der bor Merete Furuberg i halvparten av huset, i den andre halvdelen bor moren hennes, Kerstin Furuberg. – Mamma og jeg trives godt med å bo så nær hverandre! Det er jeg glad for, sier Merete og smiler. Hun var en av de første kvinnene som banet vei for likestilling i norsk skogbruk. I 1986 var hun med å stifte og å bygge opp organisasjonen «Jenter i Skogbruket». Merete var også den første kvinnen i verden som tok doktorgrad i skogbrukets driftsteknikk. Den tok hun ved Norges Landbrukshøgskole hvor hun også har jobbet over 20 år som forsker. Nå er Merete tilknyttet Universitetet i Oslo på deltid samtidig som hun driver småbruk på Finnskogen. I tillegg har hun en rekke verv i inn- og utland.

102

– Hva var det første vervet ditt? – Bortsett fra elevrådsarbeid må det ha vært da jeg ble med i styret for Solør og Värmland Finnekulturforening da jeg var 16 år. Det var utrolig gøy og ga mersmak. Nå har jeg ikke tall på alle de verv jeg har hatt opp gjennom årene, sier Merete. CV’en hennes er tettpakket med internasjonal erfaring fra diverse råd og utvalg, organisasjonserfaring, erfaring i personalarbeid og verv innen industri/ bedrifsvirksomhet og i offentlig forvaltning. I tillegg har hun publisert en lang rekke artikler i ulike fagbøker.

elv betrakter Merete sin innsats som en dråpe i havet. Men dråper er også viktige. – Hvert menneske kan ikke bidra med så mye, vi er alle som dråper å regne. Men hadde ikke havet bestått av dråper, ville vi ikke hatt noe hav. Jeg ønsker å bruke livet mitt til å få til ting, ting som kan forbedres både lokalt og i større sammenheng. Ingen oppgave er for liten og ingen er for stor, sier Merete. – Hvordan er det å bo på Finnskogen og ha

verden som arbeidsfelt? – Det går så fint! Bare jeg har mobil og bredbånd klarer jeg meg bra. – Hvorfor har du så mange verv? – Jeg har enorm glede av alle tingene jeg driver med! Mine to barn er voksne, og jeg er skilt. Det gir meg tid til å jobbe, sier Merete. Men hun nøyer seg ikke med å jobbe i teorien. Med sin praktiske forankring i livet lever hun ut sine tanker og ideer. Det har gjort hennes hjem åpent for besøkende fra hele verden. Våren og sommeren 2010 hadde hun besøk av to personer fra Tanzania på jobboppdrag. De bodde hos henne i fem måneder. Da de dro hjem fikk hun besøk av fem ungdommer fra El Salvador i en uke. I tillegg har flere norske personer fra Grønt Spatak bodd hos henne, pluss en gruppe på åtte tyske turister. Og det var bare i år 2010. – Hva er det som motiverer deg i ditt virke? – Å klare å få til ting! Løse vanskelige oppgaver. Jo vanskeligere jo bedre! sier Merete.

år 2000 fikk hun kanskje sitt livs vanskeligste oppgave å løse. Da ble hun rammet av kreft i underlivet. I flere måneder

Bolyst

TANKER: – Ingenting er umulig. Alt avhenger av måten du tenker på. Jeg mener at tanker kan flytte fjell. Måten du tenker på er avgjørende for om du lykkes, sier Merete Furuberg.

103

Furuberget Furuberget Gård består av jord og skog. Merete hogger cirka 800 kubikkmeter tømmer hvert år. Gården har hytteutleie, juletre- og vedproduksjon. Det er forsøksopplegg med frukttrær, bær og grønnsaker. Sauer, kaniner, geiter og høner er Meretes egne dyr, mens syv hester inngår i Finnskogen Natur-Kultur-Helse Gård. Hestene oppstalles på nabosmåbruket som Merete forpakter.

KANINAVL: Merete driver også kaninavl på småbruket.

104

Bolyst

KONFRANSIER: Høsten 2009 var Merete Furuberg konfransier for den internasjonale konferansen «Ecology and Forests for Public Health» i Oslo.

trodde hun at hun kom til å dø. – Jeg bodde på Radiumhospitalet et helt år. Det året ville jeg ikke vært foruten. Det er kanskje den største gaven livet har gitt meg. Kampen for å overleve gjorde meg sterkere. Da jeg ble frisk igjen oppdaget jeg for første gang hvor mange forskjellige grønnfarger det er i skogen. Det er enormt mange! sier Merete. Siden har hun brukt sin kompetanse for å hjelpe andre kvinner i samme situasjon. Merete har vært med å starte Foreningen for gynekologisk kreftrammede, og hun har vært med å arrangere Nordisk konferanse om kvinner og gynekologisk kreft i 2005. På mange av de internasjonale konferansene hun er med å arrangere, enten det er om skogbruk eller helse, tar hun utfordringen ved å være konferansier og møteleder. Og da foregår møtene som regel på engelsk. – Man må være modig for å få til mange av de tingene du gjør. Hva gjør at du tør? – Jeg er ikke redd for å feile eller dumme

meg ut. Og så er jeg trygg på mitt indre, trygg på hva som er mine styrker og svakheter. Hvis du ikke våger å slippe land med føttene – da vinner du heller ikke nytt land. Ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid!

ens Merete lå på Radiumhospitalet brukte hun mye tid på research på internett. – Der kom jeg tilfeldigvis over konseptet Na-Ku-Hel (Natur-Kultur-Helse) startet av professor Gunnar Tellnes ved Universitetet i Oslo. Deres visjon er bedre helse for alle – gjennom aktiv bruk av natur og kultur, forteller Merete. Ti år senere er hun godt i gang med å gjøre om småbruket sitt til en Natur-KulturHelsefarm. Hennes visjon er å ta i mot mennesker som vil bruke naturen og oppgavene på småbruket som terapi for å komme til hektene igjen. – De som kommer hit betegnes som deltagere – ikke pasienter eller klienter. På

helsefarmen får de komme i nærkontakt med naturen på Finnskogen og aktivt bruke den til å bli friske igjen – eller til å bevare helsa. Her tilbys ridning, kajakk/kano, gåturer, gårdsarbeid, tegning, maling, musikk og samtaler. Terapien foregår dels ute, dels inne, forteller Merete. Hun samarbeider med fire andre personer på Finnskogen om prosjektet, alle med lang og bred erfaring innenfor de ulike terapiformene helsefarmen tilbyr. – På sikt skal jeg bygge om på gården og lage egen boenhet for deltagerne på helsefarmen. Samtidig jobber jeg gjennom Na-Ku-Hel sentralt for å få faget «Skog og folkehelse» allment akseptert, sier Merete Furuberg. – Hva er hemmeligheten bak din store arbeidskapasitet? – At arbeidet er lystbetont! Og så lar jeg meg aldri stresse. Å bo på Finnskogen gir meg en ro i livet jeg ikke ville vært foruten!

105

106

Om forfatteren Christine Kristoffersen (født 1969) er bosatt i Vestby i Akershus. Hun er utdannet i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og ved Gimlekollen Mediasenter i Kristiansand. Christine har arbeidet som journalist siden 1992, vesentlig i ukepressen. Hun har tidligere skrevet to bøker, Englen min (Lunde forlag 2001) og Kjærlighet ved første blikk (Pantagruel forlag 2000). Siden 2007 har hun drevet eget firma med vekt på bokproduksjon, journalistikk, foto og grafisk design. I 2009 utga hun boken Elsas Kokebok (av Elsa Wendt) på eget forlag. For mer info: www.lysoglatter.no

Erik

Martine

Ida

Kjell Magne

Kjersti

Per Henrik

– Hva skal til for at drømmer skal gå i oppfyllelse? – Hva skal til for å nå målene du setter deg? Svært ofte er svaret hardt arbeid. Det koster å skape verdier. Møt 15 mennesker i Solør og på Finnskogen som følger drømmene sine. De skaper verdier med lokal forankring og gir mening til ord som «kulturminner», «kortreist mat», «tradisjoner» og «nærhet til naturen».

Monica

Mona

Dette er ei bok for deg som tør å tenke annerledes. Og som tør å ta politikerne på ordet når de taler varmt for desentralisering. I tillegg er boka full av reisetips. Hva sier du til en middag med bjørnekjøtt på menyen?

Ottar

Roar Merete

Randi Helen

Stian

Jan Håkon