redaktørens nye kommentarspalte

SETT fra SvENd LOOk tO NOrWaY?

NÅr LEEDS UNITED DENNE HØSTEN GÅr FrA KAMP TIL KAMP, Er DET MEr ENN BArE SPILLErNE SOM MÅ OVErBEVISE. UTEBLIr rESULTATENE KAN KONSEKVENSENE BLI KNALLHArDE OGSÅ FOr TrENErTEAM, STYrE OG KLUBBEIEr.

Opptøyene i begynnelsen av august, som startet i London, nådde aldri Leeds. Selv om det ikke kan kobles til bråkmakerne som gjorde London og flere andre byer utrygge i sommer, har det likefullt begynt å ulme både i og tett inntil Leeds United. De overbevisende signeringene har uteblitt, til tross for både uttalte lovnader om klare forsterkninger, og utallige rapporter om overganger som har kollapset med hovedårsak i hva Leeds har å tilby økonomisk (eller hva spilleren krever, om man snur på det). Legg til kritikk mot at penger i stedet brukes på stadionutbedringer, oppsiktsvekkende uttalelser fra klubbeier Bates, og antydninger om intern maktkamp på Thorp Arch, så er det ikke uten grunn at undertegnede håper det går bedre enn man kan frykte denne høsten.

Simon Grayson har gjort nok av gode prestasjoner de tre årene han har vært i klubben til å få tid til å vise frem et slagkraftig Leeds-lag også denne sesongen. Men han kommer ikke utenom kritikk for et vedvarende forsvarsproblem, som til nå har virket uløselig på tross av et utall spillere i backfireren. Samtidig har suksessraten hans på overgangsfronten knapt forbedret seg, og det er et faktum at flere av de beste spillerne fremdeles er de samme som var der da han kom til klubben; Becchio, Snodgrass, Howson.

Grayson har ønsket å forsterke laget med en rekke spillere i sommer, og feilet på mange. Først og fremst har det stått på lønnskostnader. I skrivende stund er klubbens best betalte spiller på £11,000 i uka, drøyt fem millioner kroner i året. Da er det god grunn til å spørre både klubbstyret og Grayson om lista er lagt riktig når de lover bedre spillere inn. Styret og eieren gir manageren det de mener er forsvarlig. Grayson disponerer budsjettet, både i overgangssum, sign-on-fees og kontrakter. Det totale lønnsbudsjettet er lavt i forhold til klubbens omsetning, men likevel blant de høyeste i divisjonen.

Grayson kunne selv gjort mye med sine disponeringer for å ha en sterkere tropp på flere områder. Med sesonglånet av Darren O’Dea fra Celtic teller antallet midtstoppere i klubben seks. Alle, med unntak av akademi-produkt Tom Lees, er hentet av Grayson. Det er opplagt at om antallet hadde blitt kuttet med to, ville det vært penger tilgjengelig for at i alle fall noen av fire første kunne blitt plukket fra en hylle høyere. Dessuten er det hentet spillere som nå opptar lønnsutgifter mer enn en plass på dommerkortene; Mike Grella, Alex Bruce og Fede Bessone for å nevne tre. De får neppe ikle seg førstelagstrøya i Leeds igjen. Og det er smått utrolig at klubben må lete med lys og lykte etter enda en venstreback når de har tre på lønningslista allerede, hvor ingen av de knapt nok når benken.

I kontrast står managerens vegrende aktivitet for å hente menn til sentral midtbane. To sesonger tilbake var det Michael Doyle som fylte rollen som ankermann, på sesonglån. Etter opprykket forsvant han ut, men ingen kom inn. Gjennom hele forrige sesong var defensiv midtbane klubbens desiderte utfordring, men Grayson sto på sitt – her skulle det ikke hentes noen om det ikke var Drømmespilleren. I sommer kom 34-årige Michael Brown, og det jaktes minst en til.

Vi vet at det lett pekes mot kontroversielle Ken Bates når resultatene uteblir. Samtidig har TPN kilder som antyder at ting skurrer mellom andre sentrale personer i Leeds United. Simon Grayson er manager, men Gwyn Williams er Ken Bates’ høyre hånd og i praksis opererende sportssjef. Hvem får siste ord når nye spillere rekvireres? Legges gode kandidater til side fordi de to ikke kan enes om hvem man går for? Spørsmålene stilles, men det er vanskelig å få gode svar akkurat nå. Få har tilgang til deres interne debatter. Når resultatene nå har bikket imot i de første kampene av sesongen, er det bekymringsverdig nok til å frykte at spiralen skal bli så nedadgående at den blir vanskelig å rette opp igjen. Det vil Leeds-supporterne neppe akseptere, med noen av divisjonen dyreste billettpriser, og nevnte lovnader i minne.

Hovedutfordringen til Leeds United er nemlig ikke at laget kanskje ender med en middels sesong i Championship, men at de uttalte forventningene er skrudd så høyt at alt annet en minst playoff-plass vil være pinlig. Målet matcher ikke midlene. Enkelte vil si at en klubb som Leeds alltid må kreve å vinne av seg selv, men slik er ikke realiteten i dagens fotball. Skal målet være at klubben skal drifte seg selv, må ambisjonene settes deretter når konkurrentene har gigantiske fallskjermer eller milliardær-eiere som vil leke litt.

Det kan være fristende å peke mot enkelte norske klubber som de siste årene har vært tvunget til å ta grep om egen økonomi i stedet for å leve på rike onkler eller på krita. FFK og Strømsgodset er to av disse. Begge kommuniserer ut en ydmyk holdning til omgivelsene, om at enn så lenge må man leve av å utvikle spillere, la de få gå når større klubber kommer – og bruke overskuddet til å bygge en desto bedre plattform.

Har Leeds-supporterne tålmodighet nok til en slik langsiktig strategi? I øyeblikket har trolig Simon Grayson nok med å takle høsten som kommer – den kan bli stormfull nok.