Tilbake til Englands 80-tall

TILBAKE TIL 80TALLET

i fjor ble det stilt ut en samling fotografier av en gjeng casuals fra 80-tallets Leeds. først hjemme i Leeds, senere i både paris og New york. i forbindelse med denne utstillingen har richard Cusworth skrevet om hvordan livet som casuals var. TpN har fått eksklusiv rett til publisering fra The Squareball.

Oversatt til norsk for TPN av Asbjørn Perry Sve

1982 - Det var året jeg gikk til frisøren og valgte en hårklipp som ikke hadde form som en tysk hjelm. Det var året jeg virkelig begynte å høre på musikk, og jeg kjøpte mitt første album (Black and White av Stranglers). Året jeg kysset Emma Ramsden. Jeg valgte klærne mine, en bisarr blanding av jeans, Doc Marten-sko, tea bag t-skjorter, og MA1-frakk fra Les Manning på Roundhay Road.

1982 var også året for min første tur til Elland Road, Cambridge hjemme. Etter en internettsjekk har jeg funnet ut at det endte 2-1 til Leeds etter mål fra Aidan Butterworth og Kevin Hird.

Ingenting ville være det samme for meg etter den ettermiddagen. Mye er skrevet om betydningen av den første kampen en er på, og alle inntrykkene som kommer med den. For meg var det mektigste inntrykket å se “the Dressers”. Iblant massene med ølmager iført Leedsklær, med fete esel-jakker og skjerf rundt håndleddet , fant man også ungdommer med kile-hårklipp, falmede jeans, golf-gensere og joggesko.

Denne utstillingen av fotografier er om disse gutta. De bleke barna som hang rundt Mill Hills og Golden Egg kafé. Dette er bildene om deres liv. Hvis du har vært og sett Leeds i løpet av de siste 30 årene kjenner du sikkert en eller to av dem. En del er nevnt ved navn i den siste boka Service Crew av Caroline Gall.

Noen av disse barna som inspirerte både meg og mange andre er borte, noen til narkotika, noen til kriminalitet. Én spesiell gikk bort i en tragisk ulykke under hjemkomsten etter en tur for å se Liverpool mot York. I de tidlige morgentimer 19. februar 1986 gikk Gavin Spellman av bussen på M621 og var i ferd med å krysse motorveien med en kamerat da han ble truffet av en lastebil. Hvert år blir Gav og mange andre som dessverre er gått bort husket. Mange titler ble foreslått for denne utstillingen, men det var før Skiz bare sa, “Wish You Were Here”. En passende tittel på 25-årsdagen for Gav Spellman bortgang! - Richard Cusworth

SKULLE øNSKE dU var HEr - Redigert utdrag fra Richard Cusworths tekst

‘’See the young man itching to burn Waiting for his own star turn Needing danger A war will do If he can’t let it out He will pick on you

Poor old Johnny Yen Set himself on fire again” (‘Johnny Yen’ by James) Vi søkte våre konflikter, vi irriterte folk, og den kjappe æren i det å utføre disse «vågestykkene» var som kinky sex for hodet. Og gjennom alt dette hadde vi nok av energi, mye som satte fyr i oss. Igjen og igjen.

Skulle vi på kamper i slutten av 70-tallet kostet det 50 pence i guttenes område. Så da ble det og vente til vaktene ikke var å se, så vi kunne hoppe over til the Kop og styrte opp til en bås på baksiden, der de eldre sang høyt at det var “bare èn Yorkshire Ripper», og en eller annen i en saueskinnsjakke ville ta skjerfet ditt. Det tok ikke lang tid før du skjønte at the Kop ikke var stedet å være. Fra nå av visste disse guttene hvor de ville være, de ventet i hundrevis under tribunen der de står og strener mot vaktene rekruttert fra Doss-husene i Holbeck (en feit gammel beruset vakt med skjegg stikker ut i minnet). Gjennom Lowfields strenet vi så mot delen av tribuna nærmest bortefansen. Og mange 12-16 åringer ville synge ironisk til de som hadde

Politiet star klare på St Andrews, Birmingham, 11.mai, 1985. En ung supporter mister livet under oppgjøret Birmingham mot Leeds – på samme dag som Bradford City-ulykken. mer latterlig, de dumme pom-pom hattene,

oppholdssted i hjørnet: «You’re hard ‘. Saueskinnsfolka i The Kop var mer sløv: «You’re going to get your fucking head kicked in’.

Min far begynte å la meg gå på fotball alene da jeg var 10. Det høres vilt ut i dag, men den gang var vi mange. Du trengte ikke kredittkojoggesko, og en kul-som-faen holdning. regler utenfor stadion bekreftet ytterligere for

rt, nitid planlegging og en mengde penger den gang. Tre år og jeg hadde Leeds i blodet, til langt over hjertekammeret, en tretten år gammel klønete elsker. Jeg ønsket å gjøre alt rett, men var ikke sikker på hvordan å gjøre det.

Og i all sin tøffhet, og la det være sagt, tøffhet var bestanddelen for en fotballfan på den tiden, sang de eldre ... Bramley* Boys we are here Shag your women Drink your beer

(*sett inn Sheffield/Hunslet/Garforth/Harehills/Seacroft/Armley, etc etter eget forgodtbefinnende – og om du virkelig vil ta frem dårlige minner bruk Kippax som forstavelse). ... alle tøffet seg og var oppblåste og stolte av hverandre på the Kop og syntes det var morsomt, innpakket som de var i sine skjerf og flagg og LUFC armbånd og hansker. Og enda disse “juletrærne” som stakk ut for alt det de var – triste!

dET bEGyNNEr Å SKJE! 1979/80. UngeLiverpool og Evertonfans, og også en gjeng fra Man U brakte ingen skjerf til Elland Road. De kom de i sine tåpelige hårklipp, trange jeans eller cordbukser, hvite Under Liverpoolkampen sang the Kop ‘Liverpool, Liverpool, vis oss dine skjerf “, scouserne lo og vinket tilbake. På Lowfieldstribuna var vi ikke helt sikker på hva som foregikk, men instinktivt visste vi at spøken angikk oss. Det faktum at disse “slagene” var helt uten sine fisestunt og sterke øldunst, man knuffet i

oss at det å være Leedsfan ikke skulle være forbeholdt disse i trykkbuksene, tre stjerners gensere og clunky spisse støvletter.Vi ville være med!

En kioskvogn i brann på Odsal Stadium, mot Bradford City, 1986. Dette skjedde kun 16 måneder etter at 56 mennesker mistet livet i Bradford City-ulykken.

Og etter det begynte ting å skje ganske raskt. “Casuals” var begrep som kom senere, i Leeds ble vi på den tiden kalt ‘dressers’ (etter påkledningen), scousers ble kalt “scallies”, og mancs var “Perry-gutter ‘. London var langt bak, i de første årene de var fortsatt iført flyjakker og Doc Martens. Joggesko, jeans, kagouls, hårkutt - å ha det rette til rett tid var alt det handlet om. Dette har blitt skrevet andre steder, men jeg er ikke sikker på om noen virkelig har beskrevet hvor hektisk det hele var. Du kunne være “in” en uke iført et merke og den neste uka var samme merket helt ute. Dette har jo de som vært iført samme Stone Island jakken de siste 15 årene aldri fått med seg.

Etterhvert som «dresser»-scenene utviklet seg, ble flere og flere områder i og rundt Leeds kolonisert av ulike gjenger. På Elland Road forflyttet mange seg fra Lowfields til South Stand. Det at unge «dressers» gikk kledd i dyre gensere fikk mange til å klø seg i hodet, og på samme måte skjønte man ikke at barna kunne betale seg inn på de dyre setene. Utenfor stadion kunne man før og etter kampen se gutter samle seg på enkelte hjørner, utenfor enkelte butikker og sjekke hverandres utrustning mens man ventet på bortefansens ankomst. I byen ble visse puber, klubber, spillehaller og platebutikker velsignet med vårt nærvær. Noen av disse stedene bare for en kort tid, mens andre steder ble regelmessige møteplasser i flere år: The Black Lion, The Prince of Wales, Jacomelli, Mill Hill (kan ikke tro det er nedlagt - det skulle være oppført som en nasjonalskatt), Yates’ Wine Lodge (den skikkelige av de).

Vold? Vel ja, det forekom en del. Men så var da også dette ganske så voldelige tider. Fra enkelte bydeler til hjertet av den indre bykjerne ble slutten av 70-tallet og tidlig 80-tall spilt ut til et bakteppe av murstein, flasker og køller. Fotballvold var ikke noe nytt, men den nye generasjonen ville gi den en ny vri, de var ganske ivrige på ikke å opptre som dinosaur- mobberne i Denim-jakker og Deep Purple t-skjorter. Nye regler ble trukket opp. Vold var

nå bare legitimt når den ble utført mot noen kledd akkurat som deg, gjeng mot gjeng – juletrær (de omtalte hattene) var helt utelukket. Det syntes å være fornuftig på den tiden. Jeg vil ikke forsøke å forherlige det, men det ville være dumt å si at regler ikke fantes. Samtidig er det noen mennesker (spesielt de med hjelmer og parykker) som gjorde altfor mye ut av det (også oppdiktede ting). Ser en tilbake var det mange konfrontasjoner med mye støy, mye hopping opp og ned, masse roping, masse løping og rop, “stå, stå ‘- masse unger som løper rundt og har den beste tiden i sine liv. Alle brukte forferdelig mye mer tid på å snakke om vold enn å utføre det.

Det handlet mest om spenning og eventyr, oppdage nye steder, nye klær, ny musikk - nye måter å nyte livet og skape en unik identitet ikke sett før. Den uformelle subkulturen var forskjellig fra alle de som hadde vært: Det var ikke bundet til en kortvarig musikalsk kjepphest, det var en livsstil som for mange har vart et liv. Komme på et tog som en fjorten Wiganfans slåss ved kaiområdet i Blackpool år gammel gutt med barnebillett, du drar til London for første gang i livet ditt, kledd opp (eller slik du trodde) med alle vennene dine, det var spenningen. Å komme ut fra Upton Park stasjon og noen ropte “Om noen går blir de ramponert tilbake i Leeds” , og noen andre legger til,” bare husk, de er bare menneskelige”, det var skummelt. Men ikke fullt så skummelt som når ICF kom mot oss fra tre kanter, i hundrevis. Handelsmenn på Green Market må ha tapt store beløp den dagen da Leeds svarte på angrepene av murstein og flasker med poteter, gulrøtter og løk - spenning, frykt og latter, hva mer kan du ønske. Og kameratskap, la oss ikke glemme det.

Med tiden fikk disse fightene større og større omfang, det rare var at de aller fleste mennesker likevel ikke skjønte hva det dreiet seg om. NME publiserte en anmeldelse av en 4-Skins konsert på Fan Club i Leeds spilt kvelden før Leeds vs West Ham, journalisten observerte at Cockney-skinheads i salen ble

angrepet av en kontingent av Leeds New

På London undergrunnssystem. The boys

Romantics. Nye Romantics! Folk flest skjønte ikke begrepet. Sosiologer har skrevet bøker om rastas, skins, punkere, gotere, bikers - men til denne dag har ingenting vært skrevet om våre gjenger. Og guttene likte det, likte det faktum at de visste, og at ingen andre gjorde. Men ettersom fightene fikk større omfang, ble det flere undergrupper. Det var ‘plastics’, ‘wannabies’, ‘TEDS’, ‘beauts’, ‘whoppers’... The End fanzine brukte å skrive en ‘Ins og Outs’ liste som skilte de store guttene fra spedbarna, og Leeds dressers hadde sin egen uformelle men intenst observerte versjon. Det var plenty kameratskap men også intern ‘kamp’ om å komme på topp på listene.

Leeds-scenen hadde fotball som sitt sentrale punkt, men guttene fantes også på mange andre arenaer. Helligdager betydde crazy helger i Blackpool, eller å møte gamle venner fra Wigan. Jeg elsker det bildet i utstillingen som er tatt utenfor fornøyelsesarkaden med en stor fight pågående, mens kvinnen i sukkerspinnboden midt i bildet serverer en ung gutt som om dette var bare en annen dag på jobben. Butikktyveri og shopping- ekspedisjoner, først og fremst til Manchester Arndale men etter hvert ble destinasjonene stadig mer eksotiske - Paris, Roma, Köln. Konserter: James konserter på Astoria og bak Merrion Centre (‘sette seg ned ved siden av meg “), the Farm konsert på puben uten navn, The Roundhay Park konserter. Døden til Gav var tragisk og markerte slutten på uskylden. Det virket umulig at noen med et så stort smil og en slik tørst for livet ikke lenger var der. For mange var det første gang at noen på samme alder gikk bort. Det faktum at ulykken skjedde på en dag ute med gutta gjorde det desto mer gripende. Siden da har mange flere av guttene glidd unna. The Hacienda, Quadrant Park og Blackburn raves var morsomme i en tidlig fase, men i det lange løp gjorde ikke narkotika noen tjenester til mange av det opprinnelige mannskapet. Som tittelen på utstillingen sier, “Wish You Were Here”. Bildene i utstillingen forteller en historie for sin tid. Unge gutter i klær og hårklipp og joggesko sto side ved side, armene rundt hverandre, skuespill og posering, stolt for å være der. De forteller en historie om unge gutter som fant mye glede i et trist 80-tall, fast bestemt på å ha det gøy.

Bildene av løpingen og slåssingen, de opplinjede politimennene, setter liv i et lydspor av sirener, lyden av knust glass, og det guttural ropet av “Leeds, Leeds, Leeds ‘, og the Specials som synger: ”Gled dere, gled dere, er det senere enn du tror”.