Gjensyn med Howard Wilkinson

SErgEANT WILko!

Howard Wilkinson, med kallenavnet sergeant Wilko, var manager i leeds i åtte år. for ettertiden er han rangert som den nest beste manageren vi har hatt, og den eneste ved siden av don revie som har vunnet ligaen for oss. i tillegg er han anerkjent som hjernen bak oppbyggingen av akademiet vårt.

Intervjuet av Steve Armitage for supportermagasinet The Square Ball, oversatt av Asbjørn Perry Sve

I tiden etter Leeds har engelsk FA benyttet ham to ganger som midlertidig landslagssjef, som U21-sjef, og han har vært med i deres ‘tankesmie’ om fremtidens organisering av engelsk fotball. I dette intervjuet kommer vi inn på hvor nærme han var å få fullført sin tiårsplan med Leeds, og selv å få lede O’Learys babies… Nå er han tilbake der han startet, i fødebyen Sheffield.

TSB: I biografien din (Managing To Succeed) fra 1992 skreiv du om hvordan du i Sheffield Wednesday-tiden din enten var en signering unna suksess – du prøvde å kjøpe Strachan og Fairclough der – eller at du måtte selge en spiller – som Sterland og Chapman – akkurat i det du hadde fått brikkene på plass. Så du på Leeds United som din sjanse til å få gjøre det som aldri var helt mulig i Sheffield Wednesday?

HW: Helt klart! Jeg tror ikke det er noen hemmelighet. Jeg hadde den største respekt for styreformannen i Wednesday, men på

den tiden styrte klubben knallhardt med økonomien. Jeg forstod det, og når vi nå vet hva Wednesday senere har vært gjennom av økonomiske problemer blir det jo bare en enda mer forståelig strategi. Men jeg hadde nådd et punkt der jeg ikke, uten investeringer, kunne utvikle klubben lenger. Og det var nok også de mest erfarne spillerne i troppen enig med meg i. Og når Leeds meldte sin interesse så jeg på det som en stor mulighet for meg, et relativt ubeskrevet blad på toppnivået i engelsk fotball, til å kunne prøve ut mine idéer – som var å planlegge strategisk og med langtidsperspektiv. I tre uker hadde jeg hemmelige møter med Leslie Silver og Bill Fotherby. I løpet av den tiden skisserte jeg mine planer. Og grunnen til at jeg endte med å slå til på tilbudet fra Leeds United var at de sa seg enig i min strategi, og ville støtte meg. I korthet sa styreformannen at han likte planene mine, og selv om de da heller ikke eide banen og de hadde gjeld, så ville man med min strategi før eller senere få økonomisk frihet til å gå videre med planene. Slik jeg så det, var dette min mulighet til å prøve å vinne et mesterskap og forhåpentligvis skape en suksessrik æra i en fotballklubbs historie.

Leedsfans pleide å spøke om alle Sheffieldspillerne du hentet, var det din måte å ta med deg ditt halv-fullførte Wednesdayprosjekt til Elland Road?

Vi trengte å gjøre ting raskt. Vi var nest nederst i divisjonen da jeg ankom, og jeg visste jeg trengte noen seire ganske umiddelbart. På den tiden var flesteparten av spillerne britiske – jeg trengte spillere jeg kjente godt nok til at jeg kunne stole på dem. Med “stole på” mener jeg at jeg ville være trygg på å vite hva vi fikk, at jeg kjente grensene deres, at de leverte stabilt, også over tid. Det med pålitelighet er alltid en viktig faktor. Hvis du vil oppnå noe i fotballen, er det å kunne stole på mennesker og vite hva du får med dem en nøkkelfaktor. På lengre sikt var planen å begynne og produsere våre egne unge spillere for å utfylle transfer-strategien vår og utviklingsplanen. På den tiden hadde jeg vært seks år i Wednesday og før den tid noen år i Notts County og Boston United, så jeg hadde blitt kjent med nok spillere til at jeg raskt fikk satt sammen et lag. Jeg var alltid interessert i karakteren til spillerne, og hadde temmelig klare bilder på hvem jeg trengte i forhold til det å skulle prestere for en klubb der det ikke bare ville handle om å være bedre enn motstanderen, men også skulle takle presset i å spille for Leeds på Elland Road for et fullpakket stadion i en enklubbsby.

Tiårsplanen var å få Leeds tilbake I den gamle førstedivisjonen, ha noe suksess, og å bygge et akademi for å sikre fremtiden. Forandret planen seg når vi vant ligaen så raskt?

Planer må endres i fotballen. Man må være dynamisk og fleksibel, så ja, planene forandret seg over tid, men vi gjorde bare små justeringer. Det var i hovedsak tre ting som skjedde etter at vi vant ligaen. Det mest umiddelbare som skjedde like etter at vi vant tittelen, var endringene i tilbakespillsregelen. Og typisk nok for engelsk fotball så ble vi ikke fortalt om denne regelendringen før like før seriestart. Det ble et problem for oss, og spesielt for noen av de som spilte i fireren bak. Dernest så ble noen av spillerne våre attraktive for andre klubber – klubber som kunne tilby bedre lønn enn vi kunne – mye bedre lønn. Og for det tredje begynte man i klubben, dvs på styrerommet, å snakke om å gå på børsen. Slik mange klubber gjorde på den tiden. I alle fall førte det til at vi fikk en grad av ustabilitet i klubben. Den samlede målsetningen vi hadde hatt, der alle gikk for de samme målene, var plutselig ikke lenger like samlet. Og det var veldig uheldig, for jeg visste vi bare var noen få år unna å ha noen virkelig gode ungdommer til å ta opp arven. Jeg snakker om spillere som Kewell, Woodgate, Smith, Robinson, Harte og Bowyer. Vi visste vi hadde kjernen til et godt lag og vi måtte bare komme oss gjennom denne vanskelige peri-

”I tre uker hadde jeg hemmelige møter med Leslie Silver og Bill Fotherby.” – Wilko om da han ble ansatt i Leeds United

oden på best mulig vis. Men, som alle vet, ting ble verre på grunn av det stadig økede ønsket om å selge klubben. Og denne ustabiliteten og uroen fra styrerommet ble et virkelig problem. Vi på toppen begynte å miste fokus, vi tok øynene vekk fra ballen så å si. I tillegg til det ble altså flere spillere tilbudt gode kontrakter andre steder slik jeg allerede har nevnt, spillere som Strachan, McAllister og Batty i særdeleshet. Vi kunne bare ikke konkurrere fordi vi hadde stolt så blindt på styreformannen.

rekke med spesielle overganger: Vi kjøpte Brian Deane for £2,7 mill, solgte David Batty for £2,75 mill, for så og kjøpe Carlton Palmer for £2,6 mill. Mange fans lurte på hva som skjedde, men de forstod vel ikke før 1996 at Leslie Silver personlig garanterte for alle lån vedrørende Leeds United. Kom disse overgangene av at vi ikke hadde så mange penger tilgjengelig som folk nok trodde?

Vi hadde ikke det. Sammen med styreformannen måtte jeg finne ut av hvordan vi skulle få

det økonomiske til å henge i hop, og satte meg fore å komme i mål. Før eller senere måtte økonomien henge på greip. Og det begynte den å gjøre. Men noe vi ikke kunne gjennomføre, var å doble spillernes lønninger. Vi kunne bare ikke matche tilbudet David Batty fikk av det Jack Walker-eide Blackburn. Så målet vårt ble å kjøpe oss tid til vi kunne begynne å bruke unggutta og være mer kostnadseffektive. Og som jeg allerede har sagt, på denne tiden skulle ‘alle’ på børs i håp om å ta del i finansboomen på den tiden. Mange klubber så på dette som rake vegen ut av vanskelig økonomi, men ettertiden har vel vist at det satte langt flere klubber i problemer enn som ble reddet av dette. Og på sett og vis var Leeds en av disse klubbene, for det er nå velkjent at de tre direktørene på den tiden hadde ulikt syn på hvem de skulle selge til. Ryktene om at George Graham ville bli tilbudt managerjobben økte i omfang.

Tidspunktet da David O’Leary tok over ville ha vært det tiende året av din tiårsplan. Skulle du ønske at du hadde vært der og fått lede det laget som O’Leary hadde?

Det var min drøm. På mange måter kan man si at det er idiotisk å drømme om å være i en klubb etter ti år. Men nesten på dagen ti år etter at jeg hadde mine første samtaler med Leslie, var Leeds i teorien i alle fall, i en meget sunn situasjon. Med et lag som var i stand til å vinne ligaen, et lag som var klar til å etterligne Manchester United. Det var et utrolig lag. Det var ungt, det skapte begeistring, og viktigst av alt: Det hadde virkelig kvalitet. Det var en generasjon av spillere som hadde vokst opp sammen, og som stadig var i utvikling.

Hvordan klarte du å gjøre Thorpe Arch så suksessfull, ikke bare i å produsere førstelagsspillere, men også landslagsspillere? Og hva tror du har gjort at dette, også i fotballen mer generelt, tilsynelatende er så mye vanskeligere å oppnå i dag?

Prosessen som var konsentrert rundt det nye treningsanlegget, har gitt et voldsomt utbytte.

Guttene bodde der, de gikk på den lokale skolen, de trente og øvde langt mer enn det hadde vært vanlig før. Det var et fotballens drivhus. Dick Bate og Paul Hart ble som overlærere på en offentlig skole. Jeg hadde et slags bilde på hvordan jeg ville ha det, og de gjennomførte det hele. Det tillot oss å utvikle våre egne metoder, vår egen kultur, og på den tiden var det unikt. Under tiden i Notts County hadde jeg blitt klar over at å utvikle unge spillere er veldig komplekst, delvis kunst og delvis vitenskap. Så langt som jeg ser det, består det av fire hovedpilarer: Én, å finne talentfulle gutter. To, å sette disse talentfulle guttene sammen med talentfulle lærere – man må finne trenere som forstår barn, som liker barn, som skjønner hvordan barn tenker, som er villige til å tilbringe tid sammen med dem, og ikke bare på treningsfeltet men også utenfor, for å forandre livene deres. Den tredje faktoren er tid til trening. Det er grunnen til at jeg ville de skulle bo der. Da kunne de trene før skoletid, de kunne trene etter skolen, de kunne trene om ettermiddagene, vi hadde de om helgene. Vi kunne også utnytte skoleferiene. Vi hadde en politikk om at de skulle spille i alle posisjoner. Det var måten vi fant Harte, han var spiss som altså endte som venstreback. Til slutt handler det om å få sjansen til å spille, som var mye lettere den gang. Harry Kewell gikk inn på laget, Ian Harte kom med, jeg kjøpte Bowyer, satte ham inn på laget. Gary Kelly var allerede der. Så disse fire faktorene er avgjørende; Thorpe Arch handlet om nettopp dette, det handlet om å utvikle en kultur, et utviklingsområde som kunne tillate oss raskt å oppdra dem i denne fortettede atmosfæren. Selvfølgelig, det som har forandret seg i dag er det å få muligheten, det er mye vanskeligere å komme med på laget i dag når man må konkurrere med verdensstjerner, i stor grad fra utlandet, for å få en plass i troppen (Wilko kan umulig ha hatt Leeds i tankene når han uttalte

”Det er den eneste gangen, tror jeg, at jeg har gått inn i forhandlinger med en spiller, og etter å ha brukt et par dager i samtaler med den spilleren begynt å tvile. Men i stedet for å trekke oss, gjennomførte jeg overgangen. Det var et feilgrep.”

– Wilko om signeringen av Thomas Brolin

dette…)

Er det ikke interessant hvor mange av dine ex-players – Grayson, Snodin, Day, Davison, McAllister, Strachan etc som har blitt trenere, og mange av de i Leeds?

Mange spillere som jeg har jobbet med, som for eksempel Nigel Worthington og Nigel Pearson (i Sheffield Wednesday) vil fortelle deg at vi på den tiden brukte metoder som ble oppfattet av mange som ‘noe unødvendige’. Vi var forut vår tid i det vi gjorde angående diett, psykologi, i det å ha sportsvitenskap som en del av vårt daglige arbeide – både i vår tid i Sheffield Wednesday og senere i Leeds. Mange av dem vil nå fortelle deg at det var da de ble interessert i den tekniske siden av jobben, noe som er bra for fotballen. Det som tilfredsstiller meg, er å jobbe med folk og prøve å utvikle dem.

Sett på bakgrunn av å skulle bygge opp igjen klubben sakte, kom noen …modige valg på transfermarkedet, og de virket vel ikke alle.

Hovedsigningen var vel den av Tomas Brolin for £4,5 mill. Ønsket du virkelig Brolin? Og ønsket Brolin å komme til Leeds? På den tiden var vi linket med Skuhravy, Sosa, Asprilla osv; Var der en følelse av at Leeds trengte en ‘stor spiller’ for å bli sett på som et stort lag, og at signeringen av Brolin var delvis om status?

Det som skjedde med Tomas var ikke hans feil, det var min feil, et feilgrep. Det er den eneste gangen, tror jeg, at jeg har gått inn i forhandlinger med en spiller, og etter å ha brukt et par dager i samtaler med den spilleren begynt å tvile. Men i stedet for å trekke oss, gjennomførte jeg overgangen. Det var et feilgrep.

Hvorfor gjennomførte du det?

Jeg tror det var flere grunner. Det hadde bygd seg opp en forventning, han hadde vært i byen i tre eller fire dager og avisene skrev allerede om det som en gjennomført avtale. For min del så ignorerte jeg vel mine instinkter, noe man jo ikke skal gjøre. Jeg hadde sett ham spille nok ganger, og han hadde gjort det bra. Men jeg hadde fått mine tvil om han var den rette spilleren for Leeds. Men jeg gjennomførte avtalen. Jeg hadde hatt lignende tvil tidligere, og jeg har hatt transfers der jeg faktisk har trukket meg. Men denne gangen tror jeg at også styret presset på for at vi trengte å gjennomføre overgangen. Men hør, jeg har ingen unnskyldninger. Det var et feilgrep. Når jeg begynte som manager tilbake i syttiårene skjønte jeg raskt at om du bringer inn ti personer på transfers og seks av dem gjør det bra, så har du gjort det bra på den fronten. Det tror jeg stemmer for alle managere, også de største.

Det andre lavmålet var ligacupfinalen I 1996 mot Aston Villa. Når en ser tilbake på de to lagenes start-ellevere, så hadde Leeds noen gode spillere. Men når en ser navn som Andy Gray, Mark Ford og John Pemberton så var vel ikke de det man kan kalle førsteklasses spillere. Villa derimot stilte med Dwight Yorke, Paul McGrath, Gareth Southgate, Savo Milosevic, Andy Townsend… Var det så enkelt som at Aston Villa hadde mer penger, og et bedre lag som et resultat av det?

Når vi nå kjenner disse spillernes karrierer, så er vel svaret kort og godt ja.

Folk har en tendens til å se ned på dine år i Leeds etter at vi vant ligagullet. I anmeldelsen av Anthony Clavane-boken The Promised Land nevnte vi at han fulgte “vant ligaen, solgte Cantona, gikk ad undas”-skriptet. Og vi lurte på når noen skulle gå mer i dybden på dine år i Leeds. Er du frustrert over denne typiske oppfatningen av dine år i Leeds, og har du noe ønske om å sette skapet på plass?

Til dels er dette frustrerende. Men ganske nylig hadde jeg lunch med Ken Bates, og han sluttet aldri å kommentere at det vi gjorde i løpet av våre år i Leeds var for lite verdsatt av omgivelsene, når man så det i forhold til hvordan situasjonen var. Til lenger Bates hadde vært i Leeds, dess mer hadde han fått øynene opp for hva vi hadde fått til, og at dette burde være høyere verdsatt. I løpet av syv fulle sesonger rykket vi opp, vant ligatittelen, en Charity Shield, tre andre topp femavslutninger, nådde en (liga) cupfinale, og fikk gjennom en flott gjeng med ungdommer.

Mange fans setter pris på dette. Når vi spurte folk hva vi skulle spørre om i dette intervjuet, var det bemerkelsesverdig mange som ikke hadde spørsmål men bare ville hilse med et “…ikke et spørsmål fra meg, men husk å takke ham for det han gjorde”. Kjenner du igjen denne takknemligheten også nå i disse dager?

Jeg kan ikke dra noe sted i verden uten at jeg møter folk som bare kommer bort til meg og sier “Tusen hjertelig takk for det du gjorde”. Noen av disse er faktisk så unge at de knapt kan ha vært til stede når vi var der. Men de ser vel på det som en av milepælene i historien til klubben de er supportere av.

Du har tilbrakt mesteparten av 2010 hos Sheffield Wednesday igjen, på leiting etter en eier som kunne hindre dem fra å gå under. Som fans har vi jo opplevd noe lignende hos Leeds for ikke lenge siden, men hvordan er det å være på innsiden hos en klubb som opplever sånt?

Det er forferdelig – for de ansatte fra kjøkkendama og hele veien opp til styreformannen, for spillerne, og for fansen. Det er det samme, selvfølgelig, for kreditorene. Folk spurte meg hvorfor vi ikke tok ‘den enkle veien’ og gikk i administrasjon… men så fortsetter folk med å si at spillerne må være ærlige. Jeg tror det er like viktig at klubbene er ærlige. Mitt svar ville være “Enkelt for hvem? Hva med kreditorene? Hva med fyren nede i gata som du skylder £10.000?” Om han må legge ned, er det ikke enkelt for ham. Fotballklubber har mange ansatte – i en tid der arbeidsløshetstallene og usikkerheten er så høy som den er. Administrasjon er et stort steg. For media derimot er jo dette veldig salgbart. La oss slå det fast, denne tiden med Wednesday, det var en fantastisk tid for media, spesielt for den rundt Sheffield. Det spiller ingen rolle hva de sier, det gav dem livsgrunnlaget i ni hele måneder. Noen vil jo si de seneste ti årene. Det har vært en veldig lang periode med usikkerhet. Det er fantastisk å sitte her nå og vite at vi ikke lenger har noe gjeld. Det er første gangen for Sheffield Wednesday sitt vedkommende på så lenge som jeg iallefall kan huske. Det klubben nå trenger er en periode med ro og stabilitet for å bygge en plattform for å komme tilbake der de hører hjemme.

Hva er dine planer nå? Skal du bare sitte og legge beina på bordet en stund?

Jeg håper jeg kan sette meg tilbake og se på at Sheffield Wednesday begynner å bevege seg fremover igjen, med virkelig hensikt og optimisme. Forhåpentligvis vil ikke Premier League være så langt unna.

…fohåpentligvis ikke, så lenge Leeds kommer dit først. Tusen takk for at vi fikk av din tid, Howard. Det har vært et privilegium.

Takk skal du ha. Mine siste ord… Direktørene i fotballklubber er ofte baktalt nå for tiden, men Leslie Silver, Bill Fotherby og Peter Gilman skal ha mye ære for den troen de hadde på meg og deres støtte underveis for at vi skulle få det til. Premier League i dag er fantastisk men eierne av klubbene har forandret seg dramatisk… disse tre var mennesker som hadde forretningene sine i Leeds, som deltok sosialt i byen. Det utgjør en forskjell!