SAMTALEKUNSTEN I 3H Av Øyvind Berg
Det er noe veldig innbydende ved Jan Freuchens kunst.
Den inviterer til samtale.
Den stiller seg ikke på sokkel.
Underfundig nok dras sokkelen inn i tittelen, og kunsten ned i sokkelen.
Men hvorfor er sokkelen elektrifisert?
Det mest sokkelaktige vi får øye på er avstøpninger av pizzakartonger, papirbunker og døde laptoptårn – de siste står som søyler til et minnesmerke over sin egen avelektrifisering og krones ikke med kunst, for den er smeltet ned i underlaget, til minne om alle de elektriske impulsene som en gang løp liflig gjennom kretsløpene. Her er vi vitne til en mumifisering av gjenstander som for kort tid siden representerte selveste Framtida. Nå står de her allerede, som andre vitnesbyrd fra Pompei eller Hiroshima, størknet i livløse skall. De fikk ikke lang
tid på livets hovedscene, kanskje et knapt tiår før de ble kasta på historiens skraphaug, for derfra å gjenoppstå helstøpt i betong.
Laptoptårnene minner også om saltstøtter, dvs. om kjerringa til Lot, hun som snudde seg da Sodoma og Gomorra ble lagt i grus. Hun som ikke ville gå videre uten å ta ødeleggelsen i øyesyn, og derfor ble stående til evig tid som et bilde på fortapelsen springende ut av redningen. Eller den reddede som springer med åpne øyne rett inn i fortapelsen – og overlater ektemannen til incestuøs omgang med døtrene. Disse laptopene som nylig representerte framtida er nå fiksert i fortida, nærmest øyeblikkelig: Ulike tidsplan klapper sammen om nåtida, som blir stående planløs.
Med sitt tause nærvær snakker laptoptårnene til oss som kunst, de samtaler også med sokler som henger på veggene eller som befinner seg i andre rom: På denne utstillingen er det usedvanlig mange veldig ulike ting. Nå når det stilles mangfoldkrav til både det ene og det andre – her er kravet oppfylt, selv om det ikke akkurat er en kollektivutstilling.
Et av de mest lavmælte verkene heter Lyssøyle og er satt
illusjonsløse maleriet som en sjangernødvendig renselse – et konsept Tom Wolfe turnerte vittig og elegant i The Painted Word, 1975, og som her får en ny ironisk vri ved at dette verket som er opphengt og uttalt som kunstkritisk flatt, det representerer virkelige rom for levd liv. Står det ikke uansett som bilde på formal askese, helt i tråd med Greenbergs vyer, i kontrast til enkelte andre verk?
Snarere tvertimot har vi for eksempel den dagsrevyvignettplingende lyktestolpen Diplodocus, eller tavlemaleriene fra H. G. Wells' Tidsmaskinen, tegneserie-versjonen. På en av tavlene står det: "THE MACHINE IS IN THE PEDESTAL". Der har vi det igjen: Maskinen i sokkelen, sokkelen i maskinen, maskinen på sokkelesten, vrengt som et tidskondom. Tenk på hva som skjer, eller snarere hva som antas å foregå, i en tidsmaskin: Tida flyr framover eller bakover, mens maskinen står stille. Tida flommer gjennom maskinen med passasjer(er). Derfor er alle illustrasjoner av slike maskiner latterlige: Hvis tida gikk fortere enn lyset, ville maskinen blitt usynlig. Den ville opphørt å eksistere for det blotte øye.
Tidsrommet vi lever i, også kalt romtida, består av et tredimensjonalt rom pluss tid. Hvert øyeblikk avtegner noe
sammen av en rekke religiøse broderier, lett kastrert med linlerret. Det er et verk som formelig oser av hyggeprat på bibelbelte kaffeslabberas, og her plasseres dette inderlig religiøse alvoret sammen med en annen gammel flamme, som sikkert ødelegger stemningen, for i motsetning til smålåtne stearinlys brenner det demonterte Statoil-skiltet for de jordiske makter, men nå gjennom anagrammet Totalis. Andre og kanskje enda mer urovekkende energisokler består av treningsapparater eller seteløse kontorstoler, hengt opp som en uro til å kysse under, eller klatre på.
Kunsten skal være autonom, sier vi, og mener med det at kunsten skal være uavhengig av påvirkning utenfra, den skal bygge på sine egne tradisjoner og utvikle seg selvstendig innenfra,
slik
vitenskapelige
arbeider
bygger
på
sine
forgjengeres i en lang rekke av kritisk tenkning som nettopp ved å se bort fra eller ignorere utenforliggende hensyn gir oss nye innsikter innenfor sitt eget område. Det pussige er at kunsten må gjøre alt dette for å finne disse nye innsiktene i det andre, altså i det den skal se bort fra. Det fins ingen vitenskap for vitenskapens skyld, men for kunnskapen den gir oss om verden, og slik er også kunsten bundet på en uformell måte til det den i autonomiens navn er programforpliktet til å lukke
øynene for: Det er dette den skal få oss til å se med nye øyne. Snu ryggen til, lukk øynene og se, for det heter jo at kjærlighet gjør blind?
Det kan vi si. Men så stikker søylediagrammene opp foran måltrosten og forstyrrer hele samtalen. Vi skjønner ikke et pip, og likevel er det vakkert. Akkurat det er vi vant til, forresten. Det vakre er ikke noe å skjønne. Det er noe å fortape seg i. Og nå er det krig. Måltrosten skjønner heller ikke bæra, men den synger lystig i vei, for sangen er dens sokkel. Den gjentar seg selv strofe for strofe og er ikke akkurat avantgarde, overhodet ikke, for den er ren natur og sangen er dens sokkel – men hva betyr det at sokkelen er elektrifisert?
Kan det ha med tid å gjøre – når disse forskjellige tidsplanene sitrer mot hverandre i statisk samforstand? Et av verkene heter Flatness. Det viser grunnrisset til alle leilighetene kunstneren har bodd i fra 2004 til 2022. Imponerende mange leiligheter – her er hjemløsheten konkret. Jeg har ikke telt, men det er definitivt mange rom, og likevel er grunnrissene flate som en plantegning av elektriske kretsløp. Tittelen viser til kritikeren Clement Greenbergs essay om abstrakt ekspresjonisme fra 1955: Greenberg så bevegelsen mot det todimensjonale,
fysikerne kaller en nåtidsflate, som til enhver tid er flatere enn pannekakeflatt – men denne nåtidsflaten er en abstraksjon, for alle tidsrom er firedimensjonale. I en tidsmaskin er det denne mest uoverskuelige av de fire dimensjonene som klapper sammen. Dette kan vi ikke forestille oss, annet enn med matte metaforer, slik observatører av atomprøvesprengninger har fortalt at lufta rives i filler med et uhyggelig «ritsj» når det virkelig smeller.
Men på veggen henger det et skattekart. Og fra gulvet stikker det opp noen fargerike kuber kalt Lysbryter. Er ikke alt vi kan få øye på en lysbryter? Fins det forresten noe flatt? Relativitetsteoretikerne
påstår
at
det
altoverhengende
tidsrommet krummer seg om nåtidsflaten, slik at denne ikke er flat likevel, og linjer som er parallelle for oss vil antakelig møtes i et uhåndgripelig håndtrykk et annet sted på krumkalotten. Dette er så vanskelig å begripe at det strømmer på så jeg nesten mister pusten, som Mikkel sa da han datt i fossen. Sånn er det med disse teoriene.
Sannheten er at tankebygninger som Relativitetsteori & Kvantefysikk m. Eftf. – det er noe vi verken kan oppleve eller forstå. Det er og blir spekulasjoner, ofte fruktbare, men likevel
fullstendig løsrevet fra det erfaringsgrunnlaget vi har som mennesker i verden. Hva er det som gjør oss til mennesker? Vi er dyr blant andre dyr – rev og måltrost, ape, stær – vi har større tenkeevne og langt mer nyanserte språk, kanskje også større følelsesregister, men hvis vi skal sammenfatte det som skiller oss fra de andre dyra med én enkel formel ser den slik ut: 3H.
I motsetning til alle de andre dyra lever mennesket i 3H: Historie, Humor, Håp. Dette er den humane treenighet, og alle disse H'ene har med tidsbevissthet å gjøre: Vi trenger Historie for å holde ut fortida, Håp for å holde ut framtida og Humor for å klare oss her og nå. Vi lever ikke i øyeblikket. Vi lever i et tidskontinuum utløst av 3H eller omvendt: Det er umulig å vite hva som kom først. Eller som Niels Bohr sa – vi er opphengt i språket på en sånn måte at vi ikke vet hva som er opp og hva som er ned. Alt vi vet er at uten 3H er vi fortapt. 3H er det rommet vi puster i. Og selv om jeg ramser dem opp med Historie først og en lett kan tro den kom før de andre to, så er det ikke sånn. 3H er samtidige og gjensidig avhengige. Håp gir Historie gir Humor gir Historie gir Håp gir Humor gir Håp og så videre i det uendelige. Jo dypere Historie, desto mer Humor og større Håp. I verket Tenkerne er ulike kulturers tenksomme
typer nitid gjenskapt i bronse. De stammer fra forskjellige kontinenter og flere tidsperioder, men nå sitter de her, nedsunket i tankefylde på sokler av pizzakartonger og vitner om 3H: Her kan vi snakke. Her spennes det ut, hele dette tidsrommet som denne utstillingen sokler seg under, med en elektrisitet som likner mer på nerveimpulser enn på den som legges i kabler.
Dette er vår livstid. Her og nå snakker kunsten om den tida vi lever i, men
også om andre tider, med voldsomme
temperamentsvekslinger. Akkurat nå er det krig, det kan alle forstå, men det er Historien vi samtidsrikinger må tres gjennom hvis Håpet skal tråkles på planeten. Humoristisk brodert, så klart.
Og dette er noe Jan Freuchens kunst innbyr til. Det er ikke lite.
«[Skulpturen] strekker (...) seg nedover for å sluke sokkelen og gjøre den til en del av seg selv, bort fra det aktuelle stedet sokkelen knytter den til (...) Sokkelen blir dermed definert som grunnleggende flyttbar, en markør på verkets hjemløshet (...)» Rosalind Krauss
Elektrifisert sokkel
Jan Freuchen
Øyvind Berg Samtalekunsten i 3H