Mitch Albom Tirsdager med Morrie
Oversatt av Grete Helene Moen
Pensumet
De siste undervisningstimene min gamle professor holdt, fant sted en gang i uken hjemme på arbeidsrommet hans. I vinduet kunne han betrakte en liten hibiscusplante som felte sine rosa blader. Timene ble holdt hver tirsdag. Undervisningen begynte etter frokost. Emnet var Meningen med livet. Innholdet var basert på erfaring.
D e t b l e i k k e g i t t k a r a k t e r e r, m e n d e t v a r m u n t l i g eksamen hver uke. Det ble forventet at man svarte på spørsmål, og det ble forventet at man stilte sine egne. Det ble også forventet at man utførte fysiske oppgaver
n å o g d a , s o m å fl
behagelig stilling eller sette brillene på neseryggen hans.
M a n fi k k e k s t r a a n e r k j e n n e l
god natt.
Det trengtes ingen bøker, men mange emner ble dekk e t , b l
, aldring, tilgivelse og til slutt døden. Den siste forelesningen var kort, bare noen få ord.
I stedet for eksamen ble det holdt begravelse.
S e l v o m d e t i k k e b l e h o l d t n o e n a v s l u t t e n d e e k s a -
men, ble det forventet at man skrev en avhandling om det man hadde lært. Denne avhandlingen presenteres her. D e n s i s t e
hadde bare en elev.
Jeg var den eleven.
Det er sent på våren 1979, en varm, lummer lørdagsettermiddag. Hundrevis av oss sitter sammen, side om side, på rader med klappstoler av tre på den største plenen på universitetsområdet. Vi har på oss blå nylonkapper. Vi lytter utålmodig til lange taler. Når seremonien er over, kaster vi luene opp i luften og er offisielt u t e k s a m i n e r t f r a c o l l e g e . Av g a n g s k l a s s e n 1 9 7 9 v e d
B r a n d e i s U n i v e r s i t y i b y e n Wa l t h a m , M a s s a c h u s e t t s . For mange av oss er det teppefallet for barndommen.
Etterpå finner jeg Morrie Schwartz, yndlingsprofess o r e n m i n , o g p r e s e n t e r e r h a m
Han er en liten mann som tar korte skritt, som om en sterk vind når som helst kan piske ham opp i skyene. I sin eksamenskappe ser han ut som en krysning mell o m e n p r o f e t f r a B i b e l e n o g e n j u l e n i s s e . H a n h a r gnistrende blågrønne øyne, sølvgrått hår som begynner å bli tynt og faller ned i pannen, store ører, trekantet nese og buskete, grånende øyenbryn. Tennene hans er skjeve, og de nederste skrår bakover – som om noen hadde slått dem inn – men når han smiler, er det som om man nettopp hadde fortalt ham verdens første vits.
H a n f o r t e l l e r f o r e l d r e n e m i n e a t j e g h a r t a t t a l l e
fagene han har undervist i. Han sier: «Her har dere en spesiell gutt.» Jeg blir flau og ser ned på føttene mine. Før vi går, gir jeg professoren en gave, en brun stresskoffert med initialene hans. Jeg kjøpte den i et kjøpesenter dagen før. Jeg ville ikke glemme ham. Kanskje jeg ikke ville at han skulle glemme meg.
« M i t c h , d u e r e n g o d g u t t » , s i e r h a n o g b e u n d r e r stresskofferten. Så klemmer han meg. Jeg kjenner armene hans rundt ryggen. Jeg er høyere enn ham, og når han holder meg, føles det rart, som om jeg er faren og han barnet.
Han spør om jeg vil holde kontakten, og uten å nøle sier jeg: «Selvsagt.»
Da han tar et skritt tilbake, ser jeg at han gråter.