Lille Liverpool - da shadowsmusikken kom til Ålesund

© Harald Sørgaard Djupvik

Utgave: 1. utgave, 2023

ISBN: 978-82-999728-1-9

Omslagsbilde: Den fiestarøde Fender Precision-elbassen til Eilund Giske, kjøpt i mars 1964.

Design/omslagsdesign: Erland Bekkelund/Absolutt Forlag

Trykket og innbundet av Livonia Print, Latvia 2023

Harald Sørgaard Djupvik (medlem av NFFO) har tidligere gitt ut boka: Gammel og nytt fra Hvalstad. Hvalstad Vel 100 år 1913-2013, eget forlag, Asker 2014.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med forfatteren er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel

Absolutt forlag

Skolevegen 36

2383 Brumunddal

www.absoluttforlag.no

tlf: 936 03 414

Populærmusikken satte sitt spesielle preg på ungdomsmiljøet i Ålesund på 1960-tallet. Aalesunds Museum er svært glad for at Harald Sørgaard Djupvik har valgt å dele denne delen av lokalhistorien med oss. Musikk er kultur. Vi takker for hans bidrag til Ålesunds kulturhistorie.

Kjell Skorgevik, styreleder for Stiftelsen Aalesunds Museum

Jan Løseth på vei fra ett pop-eventyr til et annet

Tenk deg at du ser meg kjøre nedover Gudbrandsdalen i en knallrød Volvo Amazon en gang på seinsommeren i 1966. Jeg har akkurat passert Vinstra og nærmer meg Hundorp. Det er tidlig på ettermiddagen, himmelen er knallblå med små, hvite ullskyer hist og her, og sola skinner skrått inn gjennom frontruta på bilen. Jeg har mørke solbriller på, og i «Trafikk og musikk» på radioen spilles Beatles-låten Drive My Car på full styrke. Jeg rister rytmisk på hodet og overkroppen i takt med musikken og forsøker tidvis å synge med. Da ser jeg på veien foran meg en høyreist, hengslete fyr med langt, lyst, litt bustete Beatles-hår og med ei lita veske over den ene skuldra, en slitt koffert i høyrehanda og en gitar i ei flat kasse hengende over

ryggen. Jeg skjønner med en gang at det er en elgitar. Jeg senker farten, og før jeg skal til å passere, snur fyren seg rundt, smiler svakt, strekker ut hånda, tar ut tommelen og gjør en litt matt haikebevegelse. Jeg senker farten enda mer, ser nøye på ham i det jeg passerer, og vi rekker akkurat så vidt å få øyekontakt. Jeg legger merke til at han ser litt sliten ut, er uryddig i klærne med veistøv opp langs begge buksebeina. Han har ungdommelige skjeggstubber i ansiktet, og mye over tjue kan han ikke være. Jeg tenker med en gang at han må ha gått langt. Jeg føler med ett en viss ømhet for ham, slakker farten, kjører bilen inn til siden, bremser helt opp, skrur ned volumet på radioen, bøyer meg over setet og åpner døra foran på høyre side. Jeg ser i speilet

at fyren kommer med raske skritt fram til bilen. Han bøyer seg inn og spør på klingende sunnmørsk:

- Kan e’ få sitte på?

Jeg nikker bekreftende, og han setter seg inn etter å ha plassert veska, den slitte kofferten og den flate gitarkassa forsiktig i baksetet.

- Jan, sier han. E’ hete’ Jan, Jan Løseth og e’ e’ fra Ålesund. Ja, Janne blant venna.

Radioen står fremdeles på, men på et lavere volum enn i stad. Nå er det Pussycats med Just a Little Teardrop som spiller. Ingen av oss sier noe på ei stund. Til slutt bryter jeg stillheten, skrur volumet på radioen nesten helt ned og spør:

- Liker du musikken?

- Ja, heilt klart. E’ e’ faktisk musiker sjøl og ha’ spilt gitar heilt sia e’ va’ 12 år. Begynte med shadowsmusikk, det som mange kalla for piggtrådmusikk, men ikkje vi som va’ i banda. Den siste tia ha’ e’ spilt anna pop-musikk åsså, Beatles foreksempel. Og mange låta av Hollies og Kinks åsså, måtte jo fornye oss. Så ha’ e’ laga nåkken låta sjøl åsså.

- Det var imponerende, da regner jeg med at du er ganske flink.

Han smiler skjelmsk og ser bort på meg.

- De’ tror e’. E’ e’ faktisk på vei til Oslo for å fortsette karriera mi der.

Jeg ser at han trekker pusten før han fortsetter i et litt mer alvorstungt og svakere toneleie.

- Ja, for by’n Ålesund e’ blitt for liten for me’, og e’ tror e’ ha’ større sjans å

lykkes som musiker i Oslo. Ja, da mene’ e’ som rockemusiker sjølsagt. E’ ha’kje nokke å tape på å forsøke i all fall.

Jeg smiler svakt, overbærende for meg selv. Jeg vet at sjansen for å lykkes som rockemusiker i Norge er omtrent lik null. Jeg forsøker å tenke gjennom hvem jeg kjenner som er rockemusikere, men kommer bare på noen få Osloband jeg så vidt har hørt om. Vanguards og Beatniks, og så Pussycats selvfølgelig. Jeg kommer på en artikkel fra en tidligere utgave av Sunnmøre Arbeideravis som tilfeldigvis ligger i bilen: «Piggtrådbandenes tid synes definitivt å være forbi, og festarrangørene betakker seg nå for piggtrådbandene som tidligere brakte ungdommen i ekstase».1 Jeg henter fram avisa fra baksetet, nikker med hodet ned mot avissiden i det jeg hender den over til Jan.

- Ikke lett å lykkes med det lenger, ser det ut som.

Jan leser fort igjennom artikkelen i avisa.

- Ja, e’ vet det kan bli tøft, men klare e’ å tjene hundrå’femti krone’ i uka på spillinga mi e’ e’ fornøyd. Og e’ spill’kje lenger bare piggtrådmusikk, e’ spille’ veldig mye anna å’.

Før jeg rekker å be ham om å utdype det, fortsetter han:

- Dessuten e’ e’ full av kjærlighetssorg og treng’ å komme me’ vekk fra Ålesund ei stund, så langt bort e’ bare kan.

Jeg snur meg og ser på ham, og han ser trist ut i blikket. Han snur hodet fort til siden og ser ut av vinduet, før han retter blikket framover igjen. Jeg blir

1 Sunnmøre Arbeideravis, 6. januar, 1966.

usikker på hvordan jeg skal følge opp en slik betroelse, men spør til slutt:

- Så leit, hva skjedde?

- De’ e’ ei lang historie. E’ ha’ vært hemmelig forelska i ei som hete’ Rønnaug ganske lenge, heilt sia’ før ho begynte å synge i bandet vårt, men da vi kom hjem fra turnéen vår i Sverige skjønte e’ heilt sikkert at det kom’kje til å bli oss to likevel.

Han må ta seg sammen for å klare og beholde fatningen. Jeg skjønner at temaet er tungt å gå inn på. Derfor blir jeg ikke overrasket når han fortsetter.

- E’ ha’kje lyst til å fortelle særlig mer, men e’ ha’ i hvert fall skreve’ ei låt til ho. Som e’ ha’ gitt ut på plate.

- På plate?

- Ja, for e’ ha’ spilt i et band som hette’ The Climbers, og det var der ho Rønnaug begynte å synge Connie Francis-låta i

starten. Ja, før ho bytta til The Quinters og seinere til The Blackjets og begynte å synge me’ dem i stede’. Men e’ og bandet lagde i hvert fall ei låt til ho som het’: So I can Keep her Alone. Men e’ vet’kje om ho skjønte at det va’ ho e’ hadde i tankane, de’ tro’kje’ e’. Plata blei gitt ut på Philips, men no e’ The Climbers gått i oppløsing. Bortsett fra at e’ og to andre guta, en så hette Svein Wilfred å en så hette Axel fra Ålesund starta Nye Climbers i februar, men det blei’kje nokke av.

- Er det lenge siden plata kom ut da?

- Det va’ i 1963, så ga’ vi ut ei plate te’ året etter. Du ha’ kanskje hørt låten Flukten fra Landsbygda? Den e’ på den siste plata. De’ va’ samtidig som ho Rønnaug også ga ut plate, for du ha’ sikkert hørt låten Hvem skal bli ditt neste offer, Mr. Sweetheart?

Jan ser på meg. Jeg rister på hodet, det er faktisk ingen bjeller som ringer. Jeg merker med ett et lite snev av forlegenhet, den unge mannen ved siden av meg må jo tro at jeg har vært fullstendig fraværende på popfronten de siste årene. Han fortsetter ufortrødent videre.

- Så spilte The Climbers for ‘an Ray Adams da ‘an va’ på turné i dei svenske folkparkane for ett år siden. E’ tror vi va’ innom nesten hundre folkparka på turnéen. De’ va’kje alle i bandet som kunne være me’, så vi hyra inn ‘an Affen på tromme’ og ‘an Calle på hammondorgel i stede’, og så va’ ho Eva me’ som sanger i stede’ for ho Rønnaug. Jeg blir mer og mer forvirret, hvorfor har jeg ikke hørt om alt dette enda til at jeg har anene mine fra Ålesund? Skjønt Ray Adams har jeg hørt om, han med Jag

Jan Løseth i The Climbers.

har bott vid en landsväg og Violetta, de melodiene har jeg hørt mange ganger på radioen gjennom årene. Det er som Jan skjønner hva jeg tenker og svarer.

- Tror bandet vårt va’ best kjent i Ålesund, og de’ samme va’ The Quinters og The Blackjets åsså. De’ va’kje så mange andre så kjøpte platene våre enn ungdommane fra Ålesund. Så skal e’ bli bedre kjent, må e’ til Oslo, så mye ha’ e’ i hvert fall lært me’.

Han smiler og ler en litt anstrengt latter.

- Har du fått mye haik så langt da? spør jeg.

- Bare fra Brusdalen å’ nesten inn te’ Åndalsnes, men de’ va’ me’ en e’ kjente fra før. E’ hadd’ikje penga’, så e’ forsøkte å lure me’ ombord på et godstog på Åndalsnes, men fikk bare masse rundjuling av nåkken hissige NSBarbeidera. E’ ha’ faktisk gått heilt derfra. De’ e’ ingen som tar opp haikera så se’ ut som me’. E’ gikk sammen med en fra The Saunters fra Trondhjem da e’ kom til Dombås, men han ga’ se’ ette’ nåkken daga og dro hjem igjen til der ‘an kom fra.

- Hva har du spist på veien da?

- E’ ha’ bare spist neper, gulrøtter og kålrabi som e’ ha’ stjåle fra husdyra i dei fjøsa e’ ha’ sneke me’ inn i om kvellane. Om nettene ha’ e’ sove’ ved elva og vannpytte, rett under åpen himmel.

Jeg blir mer og mer fascinert av unggutten, og begynner å skjønne at han kanskje mener alvor. At dette er en ambisiøs kar som i så stor grad ønsker å gjøre musikk-karriere, at han helt på egenhånd velger å dra til byen med det

største musikalske pop-miljøet i Norgenemlig tigerstaden Oslo.

- Har du kjente du kan bo hos da?

- E’ ha’ blitt kjent me’ et band så’ hete’ The Firestones, da dem va’ å’ spilte i Ålesund i april. Dem e’ fra Ski, men dem ska’ spille på Eidsvoll om nåkken daga. E’ håpe’ å treffe på dem der. Hvis de’kje går, så vet e’ om et sted som hete’ Club7 i Oslo, der tror e’ de’ ska’ være mulig å skaffe se’ kontaktpunkta.

Jan ser ikke særlig bekymret ut, men jeg tenker det er en stor sjanse å ta. Komme til Oslo helt uten penger, nesten ikke kjenne noen, og likevel ta sjansen på at det skal gå bra. Han må jo virkelig ha troen på seg selv, den gutten der! Jeg ser i smug bort på ham en gang til. Nå ser han bare framfor seg, følger med på veien.

Hvem er denne unggutten fra Ålesund, kan han fortelle meg noe mer og hvem var The Climbers egentlig? Ja, hva skjedde da shadowsmusikken kom til Ålesund? Jeg spør til slutt med litt alvorsfull stemme.

- Fortell meg mer, fortell meg gjerne hele historien helt fra begynnelse til slutt. Vi har god tid, det er fremdeles langt igjen til Oslo. Hvis du vil kan vi høre på «Ti i skuddet» underveis, når programmet begynner klokka kvart på fem. Jan ser på meg og nikker.

Jan kunne helt sikkert ha fortalt meg mer der og da, men siden denne haiketuren i virkeligheten aldri fant sted, må jeg nok gå til andre for å nøste opp i denne historien. Eller kanskje finne fram til de av bandmedlemmene som fremdeles er i live.

Det hele begynte i Amerika

Denne historien begynner på en måte langt borte fra et sted, nærmere bestemt i Amerika – og perioden er like etter andre verdenskrig. På den tiden og de neste årene kom det nemlig mye nytt fra Amerika til Europa; slik som vinylplatene, de nye transportable grammofonspillerne og reiseradioene, elektriske gitarer og ikke minst den nye pop-musikken. Hvis vi begynner med den lille vinylplata på sju tommer, så ble den med en gang en av de mest populære salgsartiklene som var å få kjøpt den gangen, på linje med olabuksene og T-skjorta. Den lille vinylplata, singelplata, brakte med seg det som mange mener er det siste århundres viktigste kulturfenomen; nemlig den moderne pop- og rockemusikken. En musikkform som

samtidig var ungdommens egen, og som for første gang i historien var med på å definere og tydeliggjøre ungdommens forskjellighet fra de voksne. Dette var en musikkstil som trengte seg inn i tusenvis av jente- og gutterom her i Norge, og selvsagt på Sunnmøre og i Ålesund. Det er også viktig å merke seg at dette var en musikkstil som i tillegg inspirerte mange av ungdommene til å begynne og spille selv, aller helst elektrisk gitar, og kanskje mest guttene. En musikkstil som fikk ungdommene til å drømme og fantasere om selv å bli pop- og rockestjerner, og det å spille foran himmelfalne og elleville fans.

Det var også en musikkstil som skapte en type frihetens lykkerus. Ja, for bare det å være ung, bar i seg en kime til å

være et ideal i seg selv. Slik hadde det aldri vært før. Hør bare på teksten i Cliff Richards & The Shadows: The Young Ones fra 1961.2

We’re the young ones

Darling we’re the young ones

And the young ones, shouldn’t be afraid

To live, love - while the flame is strong

Cause we may not be young ones very long Tomorrow?

Why wait until tomorrow?

Cause tomorrow sometimes never comes

So, love me, there’s a song to be sung

And the best time is to sing it while we’re young

Once in every lifetime

Comes a love like this

Oh, I need you, you need me

Oh, my darling can’t you see?

Young dreams should be dreamed together and the young hearts shouldn’t be afraid And some day when the youth has flowed Darling then we’ll teach the young ones of our own

Da vinylplaten avløste steinkakene på 50-tallet, var det ikke først og fremst for å gjøre det lettere å gi ut plater, men fordi de kommersielle aktørene ville øke platebransjens lønnsomhet. Det var nemlig ikke mulig å få en av Broadways eller Hollywoods mest populære musikaler inn på en 78-plate, titommeren, de måtte spres utover en rekke plater som var vanskelig å selge i stort antall.3 På en LP-plate i vinyl derimot, tolvtommeren, var det plass til hele musikaler eller sym

2 The young ones er en singel av Cliff Richards & The Shadows, og ble gitt ut i januar 1962. Sangen som er skrevet av Sid Tepper og Roy C. Bennett er også med i filmen av samme navn som hadde premiere året før. Den kom helt opp på 2. plass på VG-lista i uke 20, 1962. Filmen gikk på kino i Ålesund i januar 1963 og ble beskrevet som en «smittende glad show- og musikkfilm».

3 Haugstad, Børre: Vinylens historie 1. Norge 1958-1969, Screibtisch Verlag, Oslo, 2019.

Fra filmen «The Young Ones» fra 1961.

Rock ‘n Roll ble til Pop-Rock i England

Nå hadde platesalget i England økt betydelig fra 51 millioner solgte eksemplarer i 1954 til over 80 millioner i 1957. Det meste av dette var så langt amerikanske utgivelser. En engelsk markedsanalytiker vakte oppsikt da han i sin bok «The Teenage Consumer» i 1959 hevdet at tenåringskonsumet i England var på rundt 900 millioner pund årlig og ville endre landets økonomi betydelig. Han mente at det i tillegg var klassedrevet og at 90 prosent av alt tenåringskonsum reflekterte arbeidsklassens smak og verdier.19

Englands Elvis, Cliff Richard, distanserte seg tidlig fra tradisjonell rock ‘n roll. Han sto fram med et mer underholdningspreget og polert image som

samtidig traff et mye bredere publikum, hele tiden med EMIs Norrie Paramor som tilrettelegger og produsent. Norrie Paramor ble også produsenten til The Shadows, og var selv den som komponerte musikken til Cliff Richards film

«The Young Ones».

Cliff Richard forsøkte seg på det amerikanske markedet, men fikk aldri noen suksess utenfor Europa. Suksessen inkluderte selvsagt også Norge. Selv ikke etter at han høsten 1962 dro til USA i anledning premieren på nettopp filmen

«The Young Ones». Cliff Richard, eller Harry Rodger Webb som han het, ble født 14. oktober 1940 i Lucknow i India, der hans far var engelsk statstjeneste-

19 Abrams, Mark: The Teenage Consumer, The London Press Exchange Ltd, London, 1959.

mann. Webb senior var født i Burma og hans kone i India, men hele familien Webb flyttet tilbake til England i 1948. Under skoletiden der startet den unge Webb et skoleband, The Quintones, som reiste omkring til andre skoler og ga konserter.

Det var da han jobbet på TV-fabrikken i Cheshunt at han fikk sin første sjanse til å opptre på fjernsyn. Han sang noen melodier i et reklameprogram for firmaet. Dagen etter fikk han en oppringning fra en tidligere skolekamerat, Terry Smart, som ville ha ham med i et skiffle-band. Cliff var ingen skiffleentusiast, men han øynet sjansen til noe mer og ble med. Orkesteret het Dick Teague Skiffle Group, og Cliff spilte gitar og sang. Skiffle-låtene hadde normalt få akkorder, og alle skiffle-band spilte låter som for eksempel Puttin’ on The Style, Gloryland, Down by The Riverside og Frankie and Johnny. Instrumentene var banjo, gitar, vaskebrett, kam og bass, gjerne en hjemmelaget med trekasse, kosteskaft og en enkelt streng som bestanddeler. Spilleglade amatørgrupper ble startet i alle kroker og kriker, som f.eks. The Cool Cats her i Norge.

Noen måneder seinere startet Harry sitt eget band: Harry Webb and The Drifters. Dette ble seinere til Cliff Richard & The Shadows, og gjennombruddet fant sted på Butlins feriekoloni i Clacton i august 1958. Dermed skjedde alt i rask rekkefølge: Sceneopptredener, radio, TV, film og ikke minst singelplater. Cliffs far måtte til slutt si opp sin stilling for å ta

seg av de mange engasjementene og besvare all beundrerposten.

Ifølge platebarometrene i Oslo var Cliff Richard en av de mest populære artistene i Norge fra tidlig på 60-tallet og en god del år framover.20 Hans polerte ytre og nedtonede, melodiøse rockemusikk gikk selvsagt rett hjem på Sunnmøre. En av hans første låter var Move It, som kom inn på VG-lista i Norge i februar 1959. A-siden på den sammen plata var Schoolboy Crush, en triviell, sentimental låt i enkel Presley-stil, mens Move It var helt annerledes, både rytmisk og fengende.21 Den var bygget opp på den tradisjonelle måten: Først et par skarpe akkorder fra sologitaren før melodien glir over på det rytmiske grunnlaget. En pågående, vibrerende dyp E på bassgitaren, som går igjennom hele melodien

20 Holm, Yngvar: Plater og stjerner, Mortensens forlag, Oslo, 1963, s. 77-78.

21 Winter, David: Cliff Richard: popsangeren med nye toner, Nomi, Oslo, 1968, s. 71.

Plateomslaget til Cliff Richards «Move It», 1958.

Dagliglivet til ungdommen i Ålesund seint på 50- og tidlig på 60-tallet

Hvordan var det så å vokse opp og være ungdom i Ålesund på den tiden? I en by av Ålesunds størrelse bød ikke dagliglivet seint på 50- og tidlig på 60tallet på synderlige avvekslinger, noe det egentlig ikke hadde gjort siden krigen. Mange oppfattet fremdeles Ålesund på den tiden som en tilsynelatende søvnig, grå og litt dorsk by, i alle fall sett utenfra og med de voksnes briller. Selv om mye av det gamle var på vei til å forsvinne, preget mye av det avleggse fremdeles deler av bybildet. Utedassene var ikke helt avskaffet, enten de var montert i uthus eller de hang utover sjøen. Litt utenfor

bykjernen ble det imidlertid bygget nye horisontaldelte tomannsboliger, blant annet i Skarbøvika, der de som eide bodde øverst og leieboerne nederst. I tillegg kunne det være et par hybler. Disse husene var et tidlig ledd i den sosiale boligbyggingen i etterkrigstida. Bolignøden skulle avskaffes, og billige husbanklån var resepten. Dette var moderne hus med både bad og barnerom. Rett etter krigen ble derfor Ålesund

Boligbyggelag A/L stifta, og mange av prosjektene var allerede planlagt lenge før selskapet var en realitet.31 Ett av de første var borettslaget på Skjerva, som

31 Hentet fra «Ålesund boligbyggelag A.L.», Bygglaget, Ålesund, 1995.

ble stifta av en gruppe ansatte på Liaaens mekaniske Verksted og ble hetende Jernarbeidernes Borettslag. Seinere ble det satt i gang byggeprosjekter iblant annet Øwregata, Bjønnadalsvegen, Skjerva vest, Ystenesgata, Borgundvegen, Fjelltunvegen og ikke minst i Nørvegata med sine 117 leiligheter. Dette betydde at mange arbeiderklassefamilier i Ålesund på den tiden for første gang kunne eie, i stedet for å leie sin egen bolig. Det vil si; først måtte de betale innskudd. Det var normalt fra 1000 til 1500 kroner, med en påfølgende husleie på fra 40 til 85 kroner måneden avhengig av størrelsen på leiligheten. Dette kom også til å gjelde for flere av familiene til bandmedlemmene i denne historien.

De fleste voksne var opptatt med sitt eget liv og hadde som regel liten tid til å være sammen med barna. Arbeidsdage-

ne til karene kunne bli lange for mange, spesielt for dem som jobbet på de ulike fiskemottakene rundt omkring i byen, eller var fiskere ute på sjøen. Andre jobbet på fabrikker eller verksteder, som på Liaaens. Den gangen lød sirenene over området tidlig hver morgen og raske skritt trampet ut gjennom dørene på Skjerva. Det skranglet i grus. Skipene venta arbeidsfolkene på Liaaens. Presis på slaget 12 hørtes de samme ulende sirenene på nytt, men nå som matsignal. Sultne mager kom i flokk de få meterne tilbake opp bakken. Kjøkkenbord og en søvnig strekk før nye tak på verftet.

Kvinnene derimot var for det meste hjemmeværende, og for dem var vasken en æressak. Rett etter krigen vasket de fleste husmødrene i Ålesund klærne i kalde vaskekjellere. Tøyvask var knallhardt kvinnfolkarbeid. Det var neppe

Utsikt over Ålesund, tidlig på 60 tallet. Foto: Kåre Kristensen.

særlig sunt heller. Klærne ble kokt i store jerngryter, og det gjaldt å legge på godt med ved og gjerne litt kull i ovnen. Dongeriklærne måtte skrubbes flere ganger, husholdningssåpe eller grønnsåpe ble gnidd inn i tøyet. Det viktigste hjelpemiddelet var vaskebrettet, som slet på både klær, rygg og hender. Etter skylling i iskaldt vann ble gjerne tøyet kokt en gang til for sikkerhet skyld. Slik holdt de på til vaskemaskinene etter hvert gjorde sitt inntog, selv om de første maskinene ikke kunne konkurrere med dagens. Vann måtte tappes i manuelt, og det tok gjerne nesten en time før vannet ble varmt. Skyllevann måtte også fylles i, gjerne flere ganger. Resultatet var likevel at kvinnene fikk mer fritid. Vask som tidligere hadde tatt flere dager, kunne nå gjøres unna på en dag.

De hjemmeværende kvinnene brukte også ofte mye tid på matlaging, noe som skapte mye lukt inne i husene. Folk spiste nemlig stadig fisk, kokt og steikt, og ingen i Ålesund hadde kjøkkenvifte den gangen. 32 Lukta kunne sitte i lenge, og det var ikke vanskelig å finne ut hva folk hadde til middag, når man gikk gatelangs midt i middagstida. Luktene var i det store og hele annerledes enn i dag. Å dusje hver dag var uaktuelt. Ett bad i uka fikk holde, selv for de mennene som hadde fysisk tunge yrker. Deodorant var ellers et ukjent fenomen for de fleste på 60-tallet. Vond hårlukt var også vanligere enn nå, egentlig hos de fleste, men

kanskje spesielt blant menn som gikk med hatt. Fremfor alt lukta det tåfis. Barna kunne nemlig leike i timevis med gummistøvler med ullsokker nedi, og de sokkene ble ikke bytta hver dag. Alle i huset merket når ungene til slutt kom inn og tok av seg støvlene! Jan Løseth i The Climbers var en som sjeldent skiftet strømper, og da de var på turnéen i Sverige gikk det rykter om at det lukta så fælt at guttene i bandet vurderte å kaste ham ut av folkevognbussen.33

Som byens odører kom i tillegg luktene fra pølsemakerne, bakerne og kaffebrenneriene. Ja, til og med lukta av måseskiten bidro med rette vinddraget og slo inn i neseborene når man passerte fuglefjellet. Og ikke å forglemme lukta fra pissoaren på Sankten. Inne i byen hørte man lyden fra måseskrik blandet med dunkingen fra båtene, prammer som ble slept gjennom Ålesundet, hoing og roping fra de ulike fiskebuene når lossedørene gikk opp og lasten skulle senkes eller hives. Det var dette som var med på å gi byen liv, det arbeidsomme slitet og strabasene som hele tiden foregikk og som helt sikkert kosta mye svette og vonde rygger.34

Så får man heller ikke glemme at Ålesund også hadde silda. Det preget bymiljøet gjennom store deler av 50-tallet, men også et godt stykke inn på 60-tallet. For ungguttene i byen var det spenninga i å stjele sild fra båtene som la til kai og selge fangsten til høystbydende. Mang en

32 Hentet fra boka til Larsen, Ole Jonny: Skarbøvika på 60-tallet, minner fra en oppvekst, Licentia Forlag, 2012.

33 Intervju med Olav Langva Gustafsson i Oslo, februar 2022.

34 Hentet fra innlegg på Facebook av Arve Tor Flem, februar 2020.

10-øring var det som skiftet hender på den måten, og sikkert også for noen av bandmedlemmene i vår historie.35 Silda ble kalt for havets sølv, og for guttungene i Ålesund, og helt sikkert også for mange i Borgund som reiste inn til byen kun av den grunn, ga dem sølv i lomma.

og var samla på felta vest for Ålesund. Hele byen holdt pusten noen timer mens oppmerksomheten flyttet seg over på det som skjedde på feltet.36 Derfor visste de også når båtene kom fullasta til kai, noen ganger så tunge at skroget knapt stakk opp av sjøen. Rommet var proppa med sild, og de heldigste hadde også dekkslast. Silda ble heist på land med en grabb. Den ble sluppet rett ned i sildehaugen, der kjevene ble knepet sammen og grabben løftet og svingt innover kaia. Der ble silda droppa ned i ei trakt som munnet ut i hektoliteren, et svært målebeger som gikk fram og tilbake og ble fylt og tømt vekselvis. Det var slik de klarte å bestemme størrelsen på lasten og hva fiskerne skulle ha i oppgjør.

Prisen på silda var alltid den samme, 10-øre per stykk. Foto/opphav til bildet: Paul A. Rørstad.

Guttene var forbausende godt orienterte om det som var på gang. De kunne høre på fiskeribølga i radioen, der skipperne på de forskjellige båtene snakket med hverandre. Ja, i sesongen kunne det være flere som lytta på fiskeribølga enn på NRK her på Sunnmøre. Derfor visste de når sildeflåten var i fangsting

Når grabben ble løftet, falt det alltid masse sild ned. Noe endte tilbake i båten, noe gikk i sjøen mellom rekka og kaikanten og en god del falt på kaia. Det var dette guttene var ute etter, utstyrt med hver sin hesjastreng som de tredde gjennom hodet på silda. De stakk strengen inn i det ene øyet og ut gjennom det andre. De stansa nesten alltid på ti sild. Da var børa tung nok og det var lett å regne ut prisen, også for dem som ikke var så stø i gangetabellen.

Så var det å ta turen opp i nærmeste hus. Noen hadde riktignok streng beskjed om å komme lydig hjem med silda. Men det var dårlig butikk, for foreldrene betalte ikke. Prisen var alltid den samme, ti øre per stykk. Ei hank ga altså ei

35 Hentet fra boka til Larsen, Ole Jonny: Skarbøvika på 60-tallet, minner fra en oppvekst, Licentia Forlag, 2012.

36 Flem, Magne: Bilder fra sildefisket på Mørekysten i 1950-åra, Sunnmørsposten forlag, 1994.

hel krone, en god slant penger for småguttene den gangen. Som regel kjøpte den første og beste hele lasten. Dette på tross av at det dryppet både sildeblod og fiskeskjell på gulvet i gangen mens de stod der. Det var liksom en slags unntakstilstand i sildetida. Ting guttene ellers fikk kjeft for, passerte uten problem.

En annen ting var at det årlige sildefisket beriket byen med fiskere som også skulle være med på helgedansene, og disse hadde penger å betale med. Penger som satt løst i hendene på unge poder som var ute og skulle imponere damene. Det igjen gjorde at det ble mer penger å betale til danseorkestrene og banda som spilte. Andre ting som kjennetegnet de unge sildefiskerne og større unggutter i byen, var at de rullet røyk som en voksen mann og bestemte selv hvilke klær de ville gå i, eller hvordan sveisen skulle ligge.37 De brydde seg ikke om at de fikk kjeft fra nabokjerringene, men svarte frekt tilbake. De hadde kam og lomme-

bok i baklomma, og de leste Cocktail og hørte på radio Luxembourg. De større ungguttene kunne gå med kvitskjorte på en vanlig søndag, og etter konfirmasjonen hadde de av og til kappe i stedet for jakke. De sto lenge når de pissa og var ikke redd for å skifte på badestranda, selv om alle småguttene så på.

Det er også viktig å få med seg at de færreste familiene hadde egen bil tidlig på 60-tallet, selv etter at bilrasjoneringen i Norge opphørte i oktober 1960. Enkelte hadde bil i forbindelse med jobben, men få arbeiderfamilier hadde råd til den luksusen. Derfor var bussen et svært viktig framkomstmiddel for de fleste. En annen seinere nødvendighetsartikkel som få hadde, var fasttelefonen. Kanskje en av ti familier hadde telefon, og det var vanlig å gå til kjente og låne, men det ble begrenset til absolutt livsviktige samtaler. Det samme gjaldt andre veien. Ble noen skadet til

37 Hentet fra boka til Larsen, Ole Jonny: Skarbøvika på 60-tallet, minner fra en oppvekst, Licentia Forlag, 2012.

Bjørn Ask og Chris Westre på Apotekertorget, ca. 1960. Foto: Normann.

Siglar Isbar ble det første møtestedet

Det kan være litt rart å tenke på at Siglar Isbar i Lorkenesgata 1 fikk litt av den samme funksjonen som lokalt arnested for de nye popgruppene i Ålesund som The 2i’s Coffee Bar hadde hatt i London noen år før, om enn på et helt annet nivå. Siglar viste imidlertid hvor viktig det var å ha et fast møtepunkt og samles på, både for å kunne dyrke den felles interessen for musikken, snakke om den og ikke minst lytte til de aller siste poplåtene på en av jukeboksene. «Her kunne vi spille flipperspill og røyke. Det var også et perfekt sted å vente på at dansen på Arbeideren skulle åpne på onsdagene, fredag, lørdag og søndag. Ja, vi var også der når vi ventet på bussen

til dansen på skytterhuset i Olsvika eller Emblemsbussen til bygdedans der. Det var en uforglemmelig tid».106

Det var bakermester Sigurd Larsen som åpnet isbaren en gang seint på 50-tallet etter at Siglar Kjeksfabrikk hadde gått konkurs i 1954. Da de gjenåpnet, måtte de ha flere bein å stå på. Det var kona Eli som ble satt til å drive isbaren, eller snackbaren, om man vil. Her var det både jukeboks, bowling, knipsekasser og

Plakett på veggen hvor 2 i’s Coffee Bar en gang lå. Adressen er 59 Old Compton Street i Soho i sentrale London.

106 Innlegg av Helge Nøsdal på Facebook, januar 2023.

Sigurd Larsen

(fotoeier: Sigurd Larsen), sammen med omtalen av Siglar i adresseboken for Møre og Romsdal i 1963.

flipperspill, i tillegg til at ungdommene kunne kjøpe soft-is, brus, pølser og andre snackvarer. Etter sigende spilte jukeboksen på Siglar Isbar nesten kontinuerlig. Webjørn Brogstad i The Hustlers minnes: «Siglar Isbar åpnet akkurat på den tida da soft-isen kom til byen. Han

sjefen der, Sigurd Larsen, han var veldig hyggelig, og han var veldig klar på at vi ungdommene skulle trives. Det som var viktigst for oss, var at han satte inn en jukeboks, hvor han skiftet plater hele tida. Etter at vi hadde hørt de nyeste, var det rett bort til Aarflot for å kjøpe dem, og så rett hjem for å begynne å øve. Han delte også ut gratis soft-is i hytt og gevær. Så vi hadde det veldig fint, men han tjente nok ikke særlig penger på oss».107 Olav Langva Gustafsson i samme band forteller nesten det samme: «All ungdommen i byen vanket jo på Siglar. Husker flipperspillene som stod borte i hjørnet. Har ikke peiling på hva som ble spilt på jukeboksen, men vi måtte legge på en 25-øring eller hva det var for noe. Og det var alltid mange jenter der også. Hvis det var lørdag, da var det Rutebilstasjonen og Siglar, og så var det å dra på en fest ett eller annet sted».108 Mange av medlemmene i de første banda ble også gode venner, på tvers av bandrivaliseringen, og alle var flinke til å støtte og hjelpe hverandre fram. Jan Løseth fortalte: «Vi som bodde på Lerstad, vi følte trangen til å treffe andre. Å gå på Havly eller Siglar, selv om det ikke var så fryktelig dyrt på den tida, så trengtes det litt penger. Og det hadde vi ikke, eller vi hadde svært lite. Så når vi

107 Intervju med Webjørn Brogstad i Ålesund, januar 2022.

108 Intervju med Olav Langva Gustafsson i Oslo, februar 2022.

Siglar Bar i Lorkenesgate 1 i bakgrunnen, med Arbeideren til høyre, en gang sent på 1950-tallet. Foto: Alv Dale.

The Climbers spilte inn plate

Men tilbake til The Climbers. Lørdag 31. august og søndag 1. september 1963 var The Climbers trekkplasteret på Ålesundsdagene i Torghallen, også denne gangen med Rønnaug som vokalist. De delte sceneplassen med tre ulike orkestre fra Gardemusikken, og på dansegulvet svingte parene seg i Gardeballet. Så ingen kan påstå at de lå på latsiden. De fortsatte med dans på ungdomshuset i Spjelkavika allerede lørdag 7. september, før de spilte til dans i Arbeideren seks ganger til før måneden var omme. De hadde inngått avtale om å spille inn plate med Philips og Rolf Wesenlund i et studio som ble rigget i lokalene til Avholdshjemmet torsdag 19. september.

187 Sunnmøre Arbeideravis, 20. september 1963.

Dagen etter ble Wesenlund intervjuet av Sunnmøre Arbeideravis. Han fortalte: «Noen bestemt dato for når platen kommer ut, er ikke fastsatt enda, men så ‘grusomt lenge’ kan det ikke bli. Før det blir tale om utgivelse skal en få laget flotte spesialcovers – bildene av disse skal leveres av et nystartet fargefotolaboratorium i Ålesund – og ellers skal det lages bilder til pressen slik at platen kan få den best mulige forhåndsomtale».187 Den formelle kontrakten ble undertegnet av Jan på vegne av bandet uka etter onsdag 25. september i lokalene til fotograf Arne Hagen. Samtidig tok de bilder til plateomslaget. Da passet det godt at Arne Hagen selv var med. Han var nemlig også Philips’ stedlige kontaktmann i Ålesund.

Sologitarist i The Climbers, Jan Løseth, undertegner kontrakten da guttene møtte opp for å ta bilder til plateomslaget til sin debutplate. De skjedde 25. september 1963 i lokalene til fotograf Hagen. Fra venstre

Rolf Giske, fotograf Alf Hagen, Jan Løseth, Eilund Giske og Georg Pedersen. Foto: Sunnmøre Arbeideravis.

Rolf Wesenlund var som nevnt en ung talentspeider og innspillingssjef i Philips og reiste land og strand rundt for å leite opp mulige talenter. Ålesund var bare ett av flere steder, men ble likevel ett av de viktigste for Philips ved siden av Bergen og Oslo. Det var Roger Arnhoff Lydstudio som var produksjonsansvarlig, og bak spakene satt Roger Arnhoff selv, sammen med Kjell Karlsen og gravør/ produsent Svein Sundby. Opptaket ble gjort på en 15 tommers tape, i mono, og fikk serienummer 353220 PF.188

Alt hadde kommet litt brått på dem, men Jan hadde i hvert fall laget låten So I can Keep her Alone. Den mente de ville fungere, og de brukte mye tid på å øve

Mastertapen til The Climbers

først plateinnspilling, spilt inn på Avholdshjemmet 19. september 1963.

Plateomslaget til The Climbers først plate, spilt inn i Ålesund i september 1963.

de siste dagene før opptak. Spesielt viktig var det at trompetsoloen til Lidvar satt som den skulle. Lidvar Sperre var ganske ny i bandet. Han var ikke helt uten musikalsk erfaring, og hadde lært seg å spille både trompet og gitar, men helt på høyde med Jans nivå var han nok ikke.

At Jan fremdeles var forelsket i

188 Grunnen til at vi vet dette, er at originaltapen ble funnet igjen av den norske samleren Knut Bjarne Green på en platemesse i Utrecht i Holland i 2019. Båndet har blitt spilt av på en gammel båndspiller på Universitetet i Oslo nesten 57 år seinere. Lyden var intakt og har nå blitt digitalisert. Det er derfor mulig å høre opptaket uten den diskanten som er på singelplaten. Boksen er datert 28. oktober 1963, selv om innspillingen i Ålesund foregikk flere uker før.

En liten epilog

I det punktumet til banda og Ålesunds Lille Liverpool-epoke var over tidlig på høsten 1966, slutter også denne historien. For noen av guttene og syngedamene i banda betydde det at musikkarrieren var over for godt. Flertallet derimot fortsatte i andre formater og band etterpå. Både profesjonelt og/eller på amatørbasis, og gjerne langt opp i årene. Vi skal ikke gå inn på hver enkelt av dem, men karrieren til Jan Løseth i The Climbers er det verdt å nevne helt til slutt, siden den til de grader overgikk alle andres.

Det er sagt at sannsynligheten for å bli internasjonal rockestjerne og samtidig komme fra lille Norge den gangen var omtrent lik 0,530 men Jan klarte det. For å være helt nøyaktig var sjansen 0,0032%.531 I begynnelsen av denne

historien møtte vi ham på vei til Oslo, selv om Jan helt sikkert også vurderte barndomsbyen Trondheim som et mulig alternativ. Han hadde nemlig blitt godt kjent med to av bandmedlemmene i Trondheimsbandet The Vikings, Geir Johansen og Stein Wangsmo, som han møtte på den spillejobben The Vikings hadde i Torghallen i Ålesund lørdag 23. april 1966. Jan var der samtidig på en spillejobb med The New Climbers. De to trønderne prøvde den gangen å overtale Jan til å pakke kofferten og bli med dem til Trondheim. De garanterte ham masse spillejobber og gratis overnatting. Jan lovet å tenke på saken, og reiste til og med på ferie til Trondheim året etter. Det finnes et fotografi fra Ålesund hvor Jan er avbildet sammen med Olav

530 Willy, B.: I Dovregubbens hall. Vol. 1: En samling essays om norsk rock og rock i Norge, Aschehoug, 1999.

531 Basert på mine egne antagelser om at det var 5 som klarte det, og at det i Norge befant seg ca. 156 500 gutter i aldersgruppa 15-19 år i årene fra 1960 til 1966. De 5 var guttene i Titanic.

Det finnes et fotografi fra Ålesund hvor Jan er avbildet sammen med fra høye Olav Langva Gustafsson Åge Walderhaug. Det bildet er tatt i slutten av juni 1966, riktignok hvor bare deler av kroppen til Jan synes. Ved hjelp av litt klipp og lim, er han på plass igjen i versjonen over. Foto: Ukjent.

Langva Gustafsson og Åge Walderhaug. Det er tatt i slutten av juni 1966, riktignok hvor bare deler av kroppen til Jan synes, men det betyr at han nok var i Ålesund hele den våren og langt inn på sommeren. Kanskje han trengte å lade batteriene igjen, etter den hektiske høsten året før. Så mens Olav dro på Molde-jazz den sommeren, ble Jan igjen hjemme. Eilund forteller at han traff Jan i huset på Lerstad på et jobboppdrag tidlig på sommeren. Eilund var jo fjern-

532 Intervju med Eilund Giske, mai 2019.

synsreparatør for Holen Radio. Da hadde Jan fortalt at han planla å dra til Oslo. Eilund som hadde mistet kontakten med Jan, sa ikke så mye, men lovet ikke å avsløre planene for foreldrene hans.532

Jan hadde ingen planer om å skaffe seg sommerjobb det året. I stedet brukte han tiden på å planlegge neste skritt i karrieren. Om det var overveid eller ikke, er uklart, men på et tidspunkt bestemte han seg for å legge ut på den legendariske haiketuren. Det endte med at han ikke fikk haiket annet enn et veldig kort stykke – mellom Ålesund og Åndalsnes med en han kjente. Resten gikk han til fots, så historien i starten av denne boka er rein fantasi. Han må ha startet i begynnelsen av august 1966, og turen må ha tatt ham 12-14 dager. Jan berettet mange år seinere at gåturen tok flere måneder. Det kan kanskje ha fortonet seg slik når han tenkte tilbake på den.533 Jan fortalte at han hadde klart å avtale med rytmegitaristen og vokalisten Tore Kjell Torvik i The Saunters å møtes på Dombås. Han var kjent for å spille med gitaren i knehøyde, inspirert av guttene i The Small Faces. Han ville også til Oslo, og de gikk sørover sammen neste dag. Tore var fra Oslo og hadde tidligere spilt i Oslobandet Blue Secrets. Han ville tilbake til hovedstaden igjen etter at Saunters-epoken i Trondheim var over. Etter den første dagen ga han opp. Siden de to ikke fikk haik, snudde han og dro skuffet tilbake til Trondheim.534 Tore

533 Sunnmørsposten, 27. desember 2014. Tar vi tiden fra han dro fra Ålesund til han var i Oslo, stemmer det, men det forutsetter at man tar med alle hindrene han hadde på veien.

534 Tekstmelding fra Stein Wangsmo, oktober 2022.

kom seg til Oslo på andre måter seinere, og turnerte med The Saunters Incorporated i Østlandsområdet sommeren etter. Jan fortsatte derimot ufortrødent videre langs den støvete landeveien sørover i Gudbrandsdalen.

At Jan ville til Oslo, var ikke så rart. Han visste at Ålesund var for liten om han skulle komme seg videre i musikkarrieren. Han måtte ut i den store verden, og Oslo var i hvert fall den største byen med det største musikalske miljøet i Norge. I tillegg var han full av kjærlighetssorg da Rønnaug Frostad hadde

gjort det slutt for godt. Dermed følte han at han ikke hadde mer å tape. Og ikke minst, han måtte forsøke å unndra seg militærtjenesten. På mange måter var han faktisk på rømmen.

Jan hadde ikke penger. Derfor ville han haike. Etter mine beregninger må han ha nådd fram til Østlands-området rundt midten av august 1966. Nå var det ikke bare The Vikings Jan hadde møtt på den spillejobben i Torghallen i Ålesund den lørdagen i april tidligere på året, men også det tidligere shadowsbandet The Firestones fra Ski. Vi vet at The Firestones spilte på Eidsvold flere ganger i august, og det er jo ikke usannsynlig at Jan kan ha gjort en avtale med dem på en av spillekveldene der. Eidsvold var en av byene han passerte, og det passer godt med tidspunktet. Ja, kanskje han til og med spurte om han kunne få være med. Så antakelig gikk han ikke helt fram til Oslo, men endte den delen av haike-turen på Eidsvold.

Jan fortalte at han hadde klart å avtale med rytmegitaristen og vokalisten Tore Kjell Torvik i The Saunters å møtes på Dombås. Fotoeier: Arnfinn Opsand.

Outro

Arbeidet med denne boka har vært en lang prosess, og den har tatt til dels uventede og overraskende vendinger underveis. Det som var planlagt å ta to-tre år, tok fire-fem. Det mest overraskende har vært omfanget – hvor mange band og ungdommer som på ulike måter var del av Lille Liverpool-æraen i Ålesund de første årene på 60-tallet. Det som jeg trodde var ett til to lokale band, viste seg å være seks, syv, for ikke å snakke om de andre shadowsbanda som spratt opp som paddehatter i distriktet rundt og i resten av landet. I begynnelsen av historien var jeg uvitende om både plateutgivelser, den viktige rollen til Rolf Wesenlund, The Climbers turné i de svenske folkparkene med Ray Adams og ikke minst den opprivende Hustler-debatten på slutten av historien. Det har vært både spennende og fascinerende å få lov til å brette ut historien om Lille Liverpool, som på

alle måter har vært underkommunisert fram til nå. Boka er ment å være både en grundig dokumentasjon, men også en stor hyllest til alle bandmedlemmene som var med, både levende og bortgangene. Som en del av arbeidet besøkte jeg Jan Løseth i Ginestas i Frankrike sommeren 2019. Ikke visste jeg den gangen at jeg kom til å bli den siste som intervjuet ham før han gikk bort seinere på høsten. Deler av boka er derfor spesielt dedikert til ham og hans minne. Han er samtidig uten tvil den av bandmedlemmene som har satt størst spor etter seg. Jeg vil takke alle bandmedlemmene som på ulike måter har bidratt til historien. I mange tilfeller har det vært vanskelig å huske detaljer fra så langt tilbake i tid, men ved hjelp av dokumentasjon fra spesielt Sunnmørsposten og Sunnmøre Arbeideravis, men også