Page 1

#3 Årgang 22 – november 2017 Latin-Amerikagruppene i Norge


Innhold Tema: Utdanning Kampen for utdannelse Dekolonialistisk teori Hva forteller norske læreverk om Latin-Amerika Tre dører - ett hjem: Latin-Amerikas største skole for politisk skolering Skolering i selvtillit Løvetannbarn uten grenser Aktuelt Med loven i hånd: 500 års kamp for rettferdighet i Guatemala Ei reise i waraoanes Venezuela Meninger Saman mot korrupsjon og straffefridom i Guatemala Kulturell appropriasjon: PK-debatt eller maktanalyse? Kultur Café Mestizo - mer enn en kafé Jungle - dypt inne i jungelen Anbefaling La Mala Reputación Fast Leder Siden sist

4 6 8 10 14 17

19 24

22 35 32 34

LatinAmerika søker redaktør Tidsskriftet søker ny redaktør med interesse for journalistikk og latinamerikansk politikk og samfunn. Kunne dette være noe for deg? Send en mail til latinamerika@gmail.com (med kopi til info@latin-amerikagruppene), hvor du forteller litt om deg selv og hvorfor du vil bli redaktør. Kandidater vil bli vurdert fortløpende. For mer info, se fullstendig utlysning på latin-amerikagruppene.no.

Vil du skrive for oss? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Vi tar gjerne imot reportasjer, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen tar gjerne imot ris og ros. Vi trenger deg for å bli bedre!

30 Følg oss på Facebook: 3 21

facebook.com/ TidsskriftetLatinAmerika

På forsiden Foto: TEDxRíodelaPlata 2015 - Educación/ Flickr.

#3 - november 2017 Årgang 22 Løssalgspris: 70,Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Kolstadgata 1 0652 Oslo latin-amerikagruppene.no/tidsskrift Kontakt: latinamerika@gmail.com Redaksjonen: Kai Viljar Eidsvik (red.) Cecilie Haga Frøya Torvik Jacob Becker Stockfleth Julie Messel Katrine Myhre Holland (grafisk) Kristian de Flon Arntsen Malin Høyme Marte Gravem Isaksen (grafisk) Marte Mørk Nora May Engeseth Ragnhild Rath Maritz-Olsen Trym Daniel Rødvik Vilde Gjerde Lied Takk til: LAGs solidaritetsbrigade høst 2017 Cecilie Pérez Christian Sørhaug Håvard Søndenå Ingrid Fadnes Leticia Isabel Vásquez María Isabel Soc Carrillo Marianne Bjelland Mónica Orjuela Stine Linerud Jespersen Vidar Jortveit Opplag: 900 eksemplarer Trykk: Grøset Trykk AS Utgis med støtte fra:

2


Leder

Kva er utdanning? Tekst: Kai Viljar Eidsvik, redaktør.

Vi lærer så lenge vi lever, er ein velkjent klisjé. Men vegane til kunnskap er mange. Vi tenker gjerne først på dei formelle vegane til utdanning, som grunnskule, vidaregåande, fagskular og høgare utdanning. Men utdanning kan også komme gjennom andre kanalar enn dei formelle utdanningskanalane. Mange stader er høgare utdanning eit privilegium for dei med pengar. Vidare kan grunnutdanning vere lite tilrettelagt, vanskeleg tilgjengeleg eller mangelfull. Samtidig blir det skapt alternativ til mange som ellers ikkje hadde hatt tilgong, eller

alternativ som utfordrar dei etablerte utdanningane. I den vesle landsbygden El Rosal i Colombia får kvinner tilbod om alternative utdanningar for å styrke deltakarar og lokalsamfunn. Dei jordlause si rørsle i Brasil, MST, har bygd opp sin eigen skule for aktivistar. I dette nummeret kan du også bli kjent med Anna, mayakvinne og tidlegare kaffiplukkar, som har gått frå å vere kaffibonde til medisinstudent. Utdanning kan gi verktøy til liv og arbeid. Men utdanning gir også briller. Kva kunnskap ein har, og kva diskursar denne kunnskapen blir formidla gjennom, påvirkar korleis du ser verda. Derfor er kunnskap makt. Fordi kunnskap kan få deg til å sjå urettferdigheit og bli bevisst på rettane dine.

3

I den vesle landsbygden El Rosal i Colombia får kvinner tilbod om alternative utdanningar. Foto: LAGs høstbrigade 2017.


Tema: Utdanning

Kampen for utdannelse I verdenssamfunnet er utdannelse blitt en sentral rettighet, og tilgang på skolegang sees på som en selvfølgelig del av staters forpliktelser overfor sine innbyggere. Tilgang på utdanning vil kunne redusere sosioøkonomiske skillelinjer og er grunnleggende for å oppnå likestilling mellom ulike kjønn og etniske grupper. Tekst: Cecilie Haga.

Latin-Amerika kjennetegnes av store forskjeller innad i regionen, og innad i landene. Dette ser man også går igjen i statistikker om utdanning. Tilgang, nivå og grad av nytteverdi senere i livet bestemmes i stor grad av sosioøkonomisk status, etnisitet, og om du bor i urbane eller landlige områder. Selv om regionen opplevde både økonomisk vekst og reduksjon i fattigdomsraten etter år 2000, så viser statistikker at forskjellene mellom innbyggerne øker og forblir høye, også sammenlignet med andre land i det globale Sør. En region preget av forskjeller Utdanning ble valgt ut som et av FNs åtte milleniumsmål, og nå som et av sytten mål for bærekraftig utvikling. Skal vi nå de øvrige målene om likestilling av kjønn og utryddelse av fattigdom og sult, må vi sørge for at hele verdens befolkning

har tilgang til utdannelse av en viss standard. Vi har også gått fra en forståelse av utdannelse som lese- og skriveferdigheter, til en visjon om en samfunnsborger som er klar over egne rettigheter og muligheter, samt innehar de nødvendige ferdighetene til å kunne gjøre krav på disse. I år 2000 vedtok et samlet FN åtte mål for global utvikling som skulle oppfylles innen år 2015. Mål nummer to var å sørge for at alle verdens barn skulle fullføre barneskolen. I Latin-Amerika hadde de et godt utgangspunkt da 95 prosent av alle barn i barneskolealder var i utdanning på det tidspunktet. Siden har derimot fremgangen vært ujevn. Selv om regionen gjør det godt i forhold til barneskoletrinnet, så danner det seg et annet bilde når man ser på tallene for ungdoms- og videregåendeopplæringen. Igjen gjør de regionale forskjellene seg gjeldende, da det i noen land er høy grad av elever i ungdoms-

4

Far og sønn demonstrer i Santiago, Chile. «Jeg krever gratis utdanning for min sønn. Jeg krever rettferdig lønn for min far.» Foto: Ibar Silva/ Flickr.


og videregående skole, mens det i andre er forbeholdt en mindre minoritet. Når det gjelder høyere utdanning har det vært en regional vekst på 40 prosent, men dette er konsentrert i urbane og økonomisk sterke områder. Offentlig innvestering og private aktører Debatten rundt private aktører som leverandører av velferdstjenester lever i beste velgående i Latin-Amerika, og setter sterke krefter i sving på begge sider. Utdanningssektoren er et av hovedstridspunktene. Enkelte hevder at målene om utdanning for alle best kan nås i allianse seg med private aktører. Spesielt i land med beskjedne midler. Tilhengerne mener at private skoler er mer kostnadseffektive, avhengig av gode resultater, samt fornøyde elever og foreldre. Motstanderne hevder at private skoler kun er tilgjengelige for de få som har midler til å betale for seg. Dette ekskluderer store deler av befolkningen. De sosioøkonomiske forskjellene man forsøker å bekjempe, gjennom å investere i en godt utdannet befolkning, vil isteden øke. Landene i Latin-Amerika har store utfordringer når det gjelder å bevilge penger til utdanning. Dersom regionen skal lykkes i målet om at 85 prosent skal fullføre videregående utdanning, så må dagens bevilgningsnivå dobles ifølge Verdensbanken. I enkelte land brukes offentlige midler til å subsidiere private utdanningsinstitusjoner, uten at dette bidrar til at barn fra underpriviligerte familier får tilgang til skoleplasser. Urfolk og afroetterkommere kommer dårligere ut Bryter man ned tallene i et demografisk perspektiv, kommer barn med ulike minoritetsbakgrunner konsekvent dårligere ut enn majoritetsbefolkningen. De har jevnt over dårligere tilgang, utbytte og grad av fullføring enn sine medelever. Ulike initiativer med gratis skolemat, bøker og andre incentivordninger tar sikte på å inkludere en større andel av disse utsatte gruppene i skolen. I FNs erklæring om urfolks rettigheter står det at urfolk har rett til undervisning på eget språk. Noen land i Latin-Amerika har implementert dette i nasjonalt lovverk, men praksisen er ofte mangelfull selv i land der dette er lovpålagt. Barn lærer best på sitt eget morsmål, og urfolksbarn med andre morsmål enn spansk eller portugisisk får dermed gjerne et dårligere skoletilbud. Et eksempel er Argentina. Der fullfører bare en tredjedel av urfolksbarn grunnskolen, mens 82 prosent av den generelle befolkningen gjennomfører. Latin-Amerika har derimot gjort det meget godt i å inkludere jenter i skolen. I barneskolen er jenter og gutter jevne, men i videregående og høyere utdanning er det flere jenter enn gutter som fullfører. Gutter må i større grad repetere klassetrinn, og går

gjerne tidligere ut i arbeidslivet enn jenter. Kunnskap for frigjøring Grasrotbevegelser i Latin-Amerika kjemper for tilgangen til god og rettferdig utdanning. Hvem som har tilgang til utdanning former videre brillene vi ser verden igjennom. Om afroetterkommere dominerte professorstillingene på latinamerikanske universiteter ville kanskje fortellingene om folkemordet mot afrikanere under den transatlantiske slavehandelen sett annerledes ut. Dersom urfolk primært skrev historiebøkene om kolonialiseringen av Latin-Amerika ville kanskje historiebøkene sett annerledes ut. Så lenge tilgangen til utdanning er avhengig av hudfarge, morsmål og sosioøkonomisk status, vil de priviligertes perspektiver dominere disse utdanningsinstitusjonene. Å gjøre utdanning tilgjengelig uavhengig av etnisitet, sosioøkonomisk status eller andre diskrimineringsgrunnlag er grunnleggende for å kunne skape en mer likestilt og rettferdig verden.

Foto: Pierre Pouliquin/ Flickr.

5


Tema: Utdanning

Dekolonialistisk teori -

latinamerikansk kritikk av vestlig akademia Røster fra Latin-Amerika fremmer dekolonial teori, en tenkemåte som prøver å endre strukturer, ikke bare analysere dem. Her presenteres opprinnelsen til dekolonialismen, og noen av teoriens grunnleggende tenkemåter og hovedbegreper. Tekst: Stine Linnerud Jespersen. LAG-aktivist som har deltatt på et tre måneders kurs i politisk historie og politikk på ENFF.

Fra rundt årtusenskiftet har en gruppe med intellektuelle fra Sør-Amerika samlet seg i et argumentasjonskollektiv hvor de problematiserer begrepet modernitet. Fokuset ligger særlig på de undertryktes erfaringer i møte med moderniteten. Kollektivet legger til grunn et dekolonialistisk perspektiv, som vil si at de forsøker å identifisere maktrelasjoner som har oppstått i kjølvannet av kolonialismen, og jobber aktivt mot strukturene som disse relasjonene har medført. Det dekoloniale kollektivet kritiserer kunnskapskriteriene som blir lagt til grunn under vestlig og moderne kunnskapsproduksjon. De saumfarer altså den eurosentriske produksjonen av kunnskap og presenterer alternative forståelser sett fra perspektiver til urfolk, kvinner, bønder, barn, arbeidere og etterkommere av slaver. Grunnet sosioøkonomisk bakgrunn, kjønn, legning, kultur og geografi får ikke folk være med å definere måtene verden forstås på. Den globaliserte verden er mentalt konstruert av universiteter i

Europa, USA og Australia. Utdanningsinstitusjonene opprettholdes og videreutvikles hovedsakelig av «hvite menn». Dette definerer og kontrollerer verdenssynet og kunnskapen vår. Røster fra det globale Sør har reagert på denne asymmetriske kunnskapsdannelsen og krever sin plass rundt definisjonsbordet. Dekolonialismen er en bred og mangfoldig kritikk av undertrykkende strukturer i en global verden. Teorien har mye til felles med andre kritiske teorier som kulturstudier, postkolonialistisk- og marxistisk teori. Sistnevnte og dekolonialismen enes om at samfunnet må analyseres for å kunne endre det. For en grundigere innføring i dekolonialismens opphav, filosofer og kritikere anbefales boka: «Inflexión decolonial: Fuentes, conceptos y cuestionamientos», av Eduardo Restrepo og Axel Rojas, som alle ideene og konseptene i denne teksten bygger på.

6

De mest brukte kartene er eurosentriske: de bygger opp under ideen om at Vesten er verdens midt- og toppunkt, og fremstiller de nordlige kontinentene uproporsjonalt store sammenlignet med virkeligheten.


Grunnleggende konsepter innenfor dekolonialistisk teori Eurosentrisme

Vestlig kunnskap kritiseres for å være eurosentrisk, altså at den sentrerer seg rundt vestlig tanke- og væremåter. Et av poengene som dekolonialismen trekker fram er at europeisk kunnskap framstår som om den er universell og nøytral, noe vestlig forskning legger til grunn for troverdighet. Europeiske teoretikere blir av dekolonialismen kritisert for å hevde at de forsker fra et slags nullpunkt, uten et forsker-jeg, uten historie og uten maktrelasjoner. Vestlig forskning blir forhøyet til et ståsted av nøytralitet og objektivitet av vestlige akademikere. Det dekoloniale kollektivet argumenterer for at slik nøytralitet ikke finnes. De mener at all kunnskap og produksjon av kunnskap plasseres historisk, kroppslig og geopolitisk. Dekolonialismen mener det er umulig å heve seg over disse faktorene. Ved å heve seg over de, usynliggjøres maktstrukturene og de historiske overgrepene som gjør at vestlige akademikere befinner seg i dette påståtte nullpunktet. Noe som igjen legitimerer og viderefører vestlig overlegenhet og undertrykkelse.

Skillet mellom kolonialisme og «kolonihet»

Ifølge dekolonial tenkemåte er det et sentralt skille mellom kolonialisme og kolonihet (colonialidad/ colonity). Kolonialisme forstås som prosessen hvor politiske, militære og administrative apparater ble brukt for å underlegge seg nytt land og arbeidskraft, slik at kolonimaktene fikk tilgang på naturressursene i koloniene. Kolonialismen kan tidfestes i historien. I Amerika startet den i 1492 og var i de fleste tilfeller over på begynnelsen av 1800-tallet, da de latinamerikanske landene frigjorde seg fra Spania og Portugal. Koloniheten er et mer komplekst begrep som forstås som et historisk fenomen som fremdeles pågår. I koloniheten finnes maktrelasjoner som naturliggjør territorielle, kulturelle, kunnskaps- og rasistiske hierarkier. Hierarkiene viderefører utnytting av mennesker for lukrative mål, i tillegg til å underordne de kolonialisertes levemåte, kunnskap, erfaringer, språk og kultur. Gjennom formidling av kunnskap i dag blir de kolonialisertes måte å produsere og samle kunnskap neglisjert og avskåret som overtro, simple tradisjoner og i beste fall som et kulturelt studieobjekt uten vitenskapelig verdi. I verste fall blir kulturen prøvd utryddet, enten via assimilasjon eller tilintetgjørelse. Således er koloniheten et fremdeles eksisterende produkt av kolonialismen.

Koloniheten er modernitetens mørke side

Det dekoloniale perspektivet forstår moderniteten i to etapper. Den første etappen starter med kolonialiseringen av Amerika i 1492, da verdenskontinentene ble knyttet sammen gjennom erobring, handel og slaveri. Den andre etappen knyttes til den industrielle revolusjon og opplysningstiden på 1700-tallet. Flere vestlige teorier framhever moderniteten som et frigjøringsprosjekt og knytter det opp til individualisme, eiendomsrett, suverene stater og frihet. Dekolonialismen ser derimot koloniheten som en usynlig del av moderniteten. Modernitetens positive effekter tilfaller Vestens innbyggere, på bekostning av den tredje verden som må leve i koloniheten. I tillegg hevder dekolonialismen at koloniheten muliggjorde moderniteten ved at kolonimaktene anskaffet råvarer og arbeidskraft for å bygge opp egen industri og stat. Uten koloniheten ville det dermed ikke finnes noen modernitet.

7


Tema: Utdanning

Hva forteller norske læreverk om Latin-Amerika? Læreverk har stor påvirkningskraft på innholdet i norsk grunnskole, men hvilken kunnskap om Latin-Amerika gir disse læreverkene? Vi skal her se på et par læreverk i samfunnsfag for ungdomstrinn: Kosmos utgitt av Fagbokforlaget og Matriks utgitt av Aschehoug forlag.

Foto: GoToVan/Flickr.

Tekst: Cecilie Pérez, lektor.

Opplæringen skal åpne dører til verden. LatinAmerika er en selvsagt del av verden, noe som stiller krav til skolens innhold. Formålsparagrafen forteller oss at opplæringen skal «[…] opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.» Samfunnsfag er et fag som i særlig grad vekker forventninger. Innholdet i dette faget bør gi elevene innsikt i latinamerikansk kultur og historie. Om dette ikke er tilfelle, kan man stille seg spørsmålet om hvilken verden døren åpnes mot. Har Latin-Amerika fremdeles en plass i den verden skolen formidler? Det vil ikke være rettferdig å sette likhetstegn mellom læreverk og undervisning. Mange lærere gjør en helhjertet innsats for å utvikle egne undervisningsopplegg, men vi vet at også forlagene har stor påvirkningskraft. Denne artikkelen gir ikke rom for en drøfting av norske læreplaner. Det er heller ikke plass til en grundig lærebokanalyse

av norske læreverk. På den andre siden vil disse to læreverkene i samfunnsfag gi oss en idé om tilstanden i norske klasserom. Resultatet gir god grunn til bekymring. Samfunnsfag er et fag i grunnopplæringen som favner om tre fagdisipliner: geografi, historie og samfunnskunnskap. Forlagene har løst fagdelingen ved å dele opp læreverkene på tilsvarende måte. Tolkningen av kompetansemålene i læreplanen fremstår noe ulikt i læreverkene. Kosmos er generell, og gir leseren få konkrete eksempler. Slike eksempler kan vi finne noen flere av i Matriks. Denne ulikheten gjenspeiles også i måten Latin-Amerika er representert i læreverkene. Det er også ulikt fagdisiplinene imellom i hvilken grad Latin-Amerika nevnes. Derfor kan det være hensiktsmessig å se på de tre delene i læreverket hver for seg. Historiedelen i begge læreverkene har lite innhold om Latin-Amerika. Det er en rekke

8


historiske hendelser fra latinamerikanske land som burde fremstå som både sentrale og relevante. Elevene skal lære om imperialisme, kolonialisering, frigjøringskamp og den kalde krigen med mer. Ut fra det læreverkene skriver, er det vanskelig å se at Latin-Amerika har vært åsted for noen historiske hendelser med betydning for verden. Det kan virke som om Amerika er fjernet fra historiefortellingen, med unntak av USA. Det er imidlertid en historisk hendelse som er dekket av begge læreverkene, og det er Cubakrisen. Vekten er lagt på forholdet mellom USA og Sovjetunionen, og eleven får nær sagt ingen mulighet til å tilegne seg kunnskap om Cubas historie. Historiedelen i begge læreverkene dekker med andre ord ikke Latin-Amerika.

«Det kan virke som om Amerika er fjernet fra historiefortellingen, med unntak av USA» Samfunnsfagsdelen har enda mindre innhold fra Latin-Amerika enn historiedelen. En forklaring kan være at man vil legge hovedvekten på opplæring i det norske samfunnet. På den andre siden skal elevene lære om emner som globalisering og forbruk. Det er noen eksempler hentet fra Asia og Afrika. Latin-Amerika på sin side er ikke nevnt en eneste gang. Unntaket er et bilde og en kort tekst i Matriks for tiende trinn. På bildet vises en yanomamisjaman fra Amazonas, og det er en kort forklarende tekst ved siden av, med overskriften «Glimt fra en annen verden.» Følger man samfunnsfagsdelen av læreverkene, vil elevene her ikke få kunnskap om Latin-Amerika. Geografidelen er den delen av læreverkene som gjenstår, og det er også her vi kan finne størst forskjell mellom læreverkene. I Kosmos nevnes verdensdelen med enkelte setninger, uten mer forklaring eller utdyping, som i dette eksempelet: «Noen land er svært fattige, vi finner dem i Afrika sør for Sahara, i Latin-Amerika og i Asia.» Flest av disse setningseksemplene er å finne i læreboka for tiende trinn, hvor vi kan finne en håndfull. Der er det også et par bilder fra Mexico og Guatemala. Matriks gir noen illustrerende eksempler. I læreboka for åttende trinn kan vi lese om Eduardo og familien hans fra Cochabamba i Bolivia. De sloss for vannrettigheter og mot økning i vannavgifter. Historien har en relativt lykkelig slutt, da demonstrantene vinner frem med sitt krav. Utover

dette nevnes verdensdelen kun ved et par tilfeller gjennom de tre årene læreverket dekker, bortsett fra fordypningsdelen om verdensdelene. Begge læreverk har en fordypningsdel i geografi. Her kan elevene fordype seg i de ulike verdensdelene. Mange lærere velger å la elevene jobbe i grupper, fordype seg i hver sin verdensdel, for så å presentere resultatet for klassen. Det er dermed ikke gitt at alle elevene får lik mulighet til å lære om Latin-Amerika. Det avhenger av hvordan læreren tilrettelegger for dette. Fordypningsdelen i Kosmos og Matriks er ikke løst på samme måte. Kosmos har lagt fordypningen til åttende trinn, mens Matriks har lagt den til tiende trinn. Kosmos har et kapittel som dekker hele det amerikanske kontinentet. To sider gir informasjon om USA, mens det er en side med tekst og bilder som gir informasjon om Sør-Amerika. Innholdet er korte beskrivelser av geografisk landskap og klimasoner. I Matriks er det et kapittel om Nord-Amerika og et om Sør-Amerika. Til sammen vies 46 sider av læreverket til fordypning i Amerika. Selv om Nord-Amerika legger hovedvekten på USA, kan man her også lese om latinamerikanske land. Det er en rekke ulike emner som dekkes, også i kapittelet om Sør-Amerika. Her legges hovedvekten på Venezuela, som blir et illustrerende eksempel på verdensdelen. Eleven vil med andre ord gis bedre mulighet til å fordype seg i Latin-Amerika om man har læreverket Matriks tilgjengelig, enn om man baserer opplæringen på Kosmos. For begge læreverkene settes det store krav til lærerens fagkompetanse hvis elevene skal lære om Latin-Amerika. Da kan man ikke basere opplæringen på læreverk, men læreren må selv står for utformingen av nødvendig læringsmateriell. Læreplanene i norsk skole gjennomgår en omfattende fornyelse og revisjonsprosess som vil være klar for implementering i skolen i 2020. Endringene av læreplanene følges opp med endringer i læreverkene. Da jeg var i kontakt med Aschehoug forlag i forbindelse med skrivingen av denne artikkelen, opplyser de meg om at de er i gang med å utvikle et nytt læreverk i samfunnsfag for ungdomstrinn. Noen av endringene i styringsdokumentene for skolen er økt vekt på internasjonalisering i opplæringen. I vår sammenheng vil det da være interessant å følge med på hvordan Latin-Amerika vil være representert i kommende læreverk fra norske forlag. Vil man videreføre den tendensen vi ser i Kosmos og Matriks? Eller vil man bryte med den minimalistiske sparsommeligheten vi har sett til nå, og anerkjenne at også denne verdensdelen utgjør en betydelig del av vår verden? Et tiltak vil være å gjøre en grundigere analyse av norske læreverk. Ut fra den smakebiten vi her har fått presentert, er det god grunn til bekymring. Disse læreverkene bidrar ikke til at elevene tilegner seg tilstrekkelig kunnskap om Latin-Amerika.

9

Skolestruktur på 1,2,3 • Grunnskolen har ikke pensum, men kompetansemål. • Kompetansemål detaljstyrer ikke tema eller innhold, men sier hva elevene skal ha opparbeidet kompetanse. • Læreverkene er hjelpemidler som lærerne kan velge å bruke, men de kan også velge andre ressurser eller utvikle eget materiale. • Utover læreverkene er undervisningen ofte avhengig av den enkelte lærers faglige kompetanse og skoleeiernes satsingsområder.

Læreverk • Matriks: Samfunn Trinn: 8 - 10. Aschehoug forlag. • Matriks: Historie Trinn: 8 - 10. Aschehoug forlag. • Matriks: Geografi Trinn: 8 - 10. Aschehoug forlag. • Kosmos: Samfunnsfag for ungdomstrinnet Trinn: 8 - 10. Fagbokforlaget.


Tema: Utdanning

Tre dører – ett hjem: Latin-Amerikas største skole for politisk skolering Ti år etter hans død har den brasilianske sosiologen Florestán Fernandes kommet hjem. – Nå kan min far endelig hvile. Hjemmet han drømte om har blitt skapt, sa datteren hans da dørene til skolen Escola Nacional Florestán Fernandes (ENFF) åpnet i 2005. Tekst: Ingrid Fadnes. Tidligere koordinator for LAGs solidaritetsbrigader. Hun var også LAGs representant på kurset «Formação de formadores latinoamericanos» som ble avholdt på ENFF i mai og juni i år.

Florestán Fernandes´ hjem har tre symbolske dører og skolen beskriver dem slik: Den første åpner opp muligheten for kunnskap og utdanning. Den andre åpner opp for våre forfedre – vår mest intime og sannferdige historie – det er døren for bonden selv. Den tredje døren inn til Florestán Fernandes´ hjem, er den døren han kjempet for hele livet – døren inn til sosialismen. De tre dørene åpner opp ett og samme hjem. Det hjemmet han drømte om. Et hjem for deling av kunnskap, hvor praksis og teori har samme verdi. Kurdere, daliter og marxistiske teaterregissører – Dette er en skole for hele folket i Latin-Amerika. Den burde bli satt på verdensarvlisten! Stemmen

til Ana Ester Ceseña, professor fra universitetet i Mexico by, er tydelig når hun understreker viktigheten av dette stedet. Siden skolen åpnet i 2005 har en rekke kurs blitt organisert her, og Ceseña er en av over 500 frivillige lærere og professorer som underviser på skolen. For Florestán Fernandes var utvikling av marxisme i Latin-Amerika, basert på egen historie og erfaringer, sentralt. Han ville ikke at det brasilianske arbeiderpartiet, PT, skulle være en blåkopi av kommunistene i Sovjet eller i Europa. «Et utdannet folk ville ikke godta vilkårene for elendighet og arbeidsledighet som de vi har». Han forsøkte forgjeves å etablere en permanent skole for politisk skolering for venstresiden. Dette skjedde ikke i hans

10

«Utdanning for sosialisme» Maskekledde studenter holder opp en banner under mística, et rituale som innleder hver dag på skolen til MST. Mística tar opp et tema eller setter ord på historiske og aktuelle kamper. Det er vanskelig å beskrive mística i ord, det må oppleves og ikke minst gjøres. Foto: Ingrid Fadnes.


«Selve bærebjelken i skoleprosjektet er det kollektive arbeidet» levetid, men i dag lever hans drøm og arv videre på ENFF. Hjemmet har åpnet opp for folk fra verdens kriker og kroker. I gangene, i klasserommene, i spisestua, i gressbakkene, på åkeren eller på fotballbanen, kan du møte kurdere fra PKK, daliter fra India, svarte aktivister fra USA, bønder fra Mosambik, fagforeningsrepresentanter fra det nasjonale oljeselskapet Petrobras, marxistiske teaterregissører og filosofer. Her finner du medlemmer fra en rekke sosiale bevegelser, studentorganisasjoner, urfolk- og bondebevegelser og stadig flere LHBT-kollektiver og organisasjoner fra hele det latinamerikanske kontinentet. Samtidig åpner skolen stadig mer opp for skolering for venstresida internasjonalt. Dermed er ikke bare skolen et sted for folket i Latin-Amerika, men etterhvert også en viktig referanse internasjonalt. Anonyme brigader – et kollektivt prosjekt Selve bærebjelken i skoleprosjektet er det kollektive arbeidet. Bønder og kampen for jord er det sentrale elementet i arbeidet. Dette gjenspeiles både i oppbyggingen, driften og utdanningen. Det faller seg helt naturlig da det er bondebevegelsen Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MST), som har skapt skolen. I løpet av få år ble penger samlet inn i en internasjonal solidarisk aksjon. Dette var med god hjelp fra den brasilianske fotografen Sebastião Salgado, forfatteren José Saramago og musikeren Chico Buarque, som donerte sine arbeider til inntekt for skolen. Det kollektive er i fokus også i arkitekturen. Murbygninger knyttes sammen av åpne ganger, store vinduer og muligheter til å gå ut og inn forskjellige steder. Det hele er pakket inn i en grønn oase. Det var den brasilianske arkitekten, Lilian Avivia Lubochinski, som sammen med MST, utformet skolens utseende. Hun har siden 70-tallet fokusert på boliger hvor funksjonen har vært å «fjerne ensomheten», og hun mener at «sted (space) er betinget av sosiale strukturer og forutsetninger». Arkitektkontoret med en sosial og politisk profil har ikke bare blitt brukt på ENFF, men også ved utformingen av flere titalls MST-skoler i hele landet. Opp av jorden tok skolen sakte, men sikkert, form. Hundrevis av bønder, i det MST kaller «anonyme brigader», kom for å hjelpe til. Hver eneste murstein er laget av jord og tørket på stedet. Hagene er dandert av bevegelsens jordokkupanter og grønnsakåkrene møysommelig organisert av

bevegelsens økologiske agronomer. Vannet som brukes blir filtrert før det går tilbake til elva, og oppvarming skjer med solenergi. Siden 2005 har driften av skolen vært ansvaret til den permanente brigaden Apolonio de Carvalho, men det permanente er i navnet, ikke i medlemmene. Til enhver tid er det rundt 30 personer med i den permanente brigaden. De kommer fra MSTs bosetninger og okkupasjoner for å leve og jobbe frivillig på skolen fra ett til tre år. Den som tar imot deg ved porten når du ankommer kan være

ENFF • Escola Nacional Florestán Fernandes åpnet i januar 2005. Det er den største politiske skolen til MST, men langt fra den eneste. • Skolen underviser i en rekke tema og sentralt står marxistisk klasseanalyse. Den har en rekke kurs for MSTs egne medlemmer, for sosiale bevegelser fra Latin-Amerika og nå også for resten av verden (Asia, Amerika og Afrika) gjennom sitt årlige kurs på engelsk. • Florestán Fernandes (1920-1995) var en marxistisk sosiolog. For MST er han svært viktig, for til tross hans høye utdannelse og privilegier som universitetsprofessor, identifiserte hans seg med arbeiderklassen. • Klokka som ringer inn til alle skolens tider er en gammel jernklokke MST tok med seg fra det første storgodset de okkuperte i 1982. • Skolens administrasjon består av frivillige fra MST som tar del i den permanente brigaden Apolônio de Carvalho. Brigadens navn hedrer den revolusjonære sosialisten og en av grunnleggerne av PT, Apolônio de Carvalho. MST og ENFF bruker alltid navn fra venstresidas revolusjonære, både til brigader, kjernegrupper (NB) og rom.

11


I syv uker deltok tekstforfatteren, Ingrid Fadnes, på et kurs i politisk skolering for organisasjonsbygging. Som representant for LAG deltok hun sammen med 48 andre kamerater fra 17 land. Dette kullet, «Las Mirabales», er det niende i kursrekken. Navnet har de tatt etter de tre søstrene Mirabal, som kjempet mot diktaturet til Trujillo på den dominikanske republikk. Søstrene ble drept av regimet 25. november 1960. Foto: Privat.

en jordokkupant fra nord, og den som underviser i politisk økonomi kan være en av bevegelsens strateger fra innlandet i delstaten São Paulo. Her forenes bygd og by, industriens arbeiderklasse og den rurale bonden, med en rekke andre aktører, i et kollektivt forsøk på å forstå hverandre og slik meisle ut ideene som vil åpne opp døren for sosialismen. Når klokka klinger – en vanlig dag på ENFF Klokka slår første gang 07.00. Da er det felles

«Her forenes bygd og by, industriens arbeiderklasse og den rurale bonden, med en rekke andre aktører, i et kollektivt forsøk på å forstå hverandre og slik meisle ut ideene som vil åpne opp døren for sosialismen» frokost. Kruttsterk kaffe i små glass og ei loffskive med smør eller ost. I ny og ne, om papayatreet har modne frukter eller det er sesong for appelsin, dukker kjærkomne frukter opp. Spisesalen har plass til rundt 350 personer og ved små runde bord, hver med plass til åtte personer, samler folk seg hutrende i morgentåka. Klokka slår for andre gang og det er tid for mística. Midt på skolen, mellom bibliotek, auditorium, administrasjon og klasserom, er det en firkantet gressplen med to flaggstenger i midten. Her gjennomføres et morgenritual hver eneste dag 07.45,

bortsett fra søndager. En mística er et ord eller en kamp for dagen i form av en kreativ presentasjon. Til slutt heises flaggene: det røde MST-flagget og det grønne flagget som tilhører den internasjonale bondebevegelsen Vía Campesina. Det grønne er det røde og det røde er det grønne. Vi er sosialister med knyttede never som jobber for retten til jord og rettigheter for alle. Klokka 08.00 slår det for tredje gang. Nå starter timene på skolen og arbeidsdagen for skolens administrasjon, som består av frivillige fra bosetninger og okkupasjoner fra hele landet. Klokka vil slå igjen og igjen. Vi vil høre dens klang for kaffe klokka ti og midt på dagen vil den varsle om felles lunsj. På ettermiddagen vil den kalle deg inn til trabalho militante. Det kan oversettes som kollektivt arbeid, eller «militant» arbeid, altså din praksis som et revolusjonært subjekt. Doer vaskes, mat lages, grønnsaker høstes, trær beskjæres, arrangementer forberedes og korridorer kostes. Det er nok å gjøre innenfor dørene til Florestán Fernandes´ hus. Siste gang klokka slår er den 22.00. Da skal det helst begynne å roe seg i korridorer og i soveblokkene, noe det svært sjelden, eller aldri, gjør. Hvordan kan det bli tyst etter at du har sittet stille i timevis, på en stol, foran en pult, og blitt undervist i politisk økonomi, politisk filosofi, rural sosiologi, brasiliansk og latinamerikansk historie, politisk agitasjon og propaganda, borgerskapets revolusjoner, klassekamp og sosialistiske revolusjoner? Hvordan kan du legge deg etter å ha studert organisasjonsteori, strategi og taktikk? Hvordan kan det bli stille etter du har krangla så busta fyker i din kjernegruppe, Núcleo de Base, om det at du ikke var med på å vaske dassen betyr at du ikke er egnet til å gå i front når storbondens jord okkuperes, eller når barrikadene skal bygges? «Det er kun gjennom praksis du vil se sannheten til en militant», sa Che Guevara. På ENFF betyr

12

MSTs nasjonale skole er en grønn oase ikke mer enn en time fra betongmonsteret São Paulo. Siden 2005 har dette stedet fungert som et politisk verksted primært for sosiale bevegelser i LatinAmerika, men nå også for bondebevegelser i Afrika, Asia, Midtøsten og USA. Skolen driftes kollektivt av alle som studerer der. Illustrasjonen ble laget av Astrid Fadnes fra høstbrigaden «Benjamin» i 2015. Tegningen ble til et maleri, gitt som avskjedsgave til skolen, og den henger der fremdeles i sin bambusramme utenfor biblioteket.


det at ditt revolusjonære jeg må være til stede i alle prosesser, både de teoretiske og praktiske. Det er etter at klokka har slått for siste gang at samtalene fortsetter med lav stemme i mørket. Skal man gå for programa máximo eller programa mínimo? Altså, om vi som revolusjonære sosialister også kan være reformister? Det er i disse kalde nettene, når tåka kommer krypende ned i det lille søkket hvor ENFF ligger, at det diskuteres om autonomi og zapatistenes kamp i Chiapas er forenelig med sosialistiske partier og valgkamp. Om det var rett eller galt av Che å dra til Bolivia, og om vi kan drive med politisk skolering uten å bli kriminalisert og stemplet som venstreradikale. Det er i disse kalde nettene at utallige tema blir problematisert og vennskap knyttet. Så slår klokka igjen. ENFF stopper aldri opp. Hele året arrangeres kurs, møter og konferanser. Kanskje Florestán Fernandes følger med på avstand og humrer og ergrer seg over våre store og små diskusjoner. I hjemmet med de tre dører forenes Gramscis´ ord: «Ta til deg lærdom, for vi trenger all din intelligens. Protester, for vi trenger all din entusiasme. Organiser deg, for vi trenger all din styrke», med Florestan Fernandes´ tydelige idé om at teori ikke gir mening uten praksis.

LAG og ENFF • LAGs solidaritetsbrigader har siden 2007 fått innpass på skolen. Fra brigadene i 2014 ble det etablert et samarbeid hvor brigadene oppholder seg fra fire til fem uker på skolen som en del av brigadeoppholdet. • Siden høsten 2015 har LAG deltatt tre ganger på kurs utenom brigadene: To LAGere har deltatt på et tre måneders langt kurs i politisk historie og politikk i Latin-Amerika, sammen med representanter fra sosiale bevegelser og organisasjoner fra hele kontinentet. Én LAGer har deltatt på et syv-ukers kurs i politisk skolering for organisasjonsbygging. • I 2018 skal LAG sende to brigader i Brasil, og begge vil studere språk og politikk på ENFF.

13


Tema: Utdanning

Skolering i selvtillit Tilgangen til høyere utdanning på bygda i Colombia er innskrenket. Dette forsøker de FN å endre på gjennom å tilby alternativ utdanning på lokalt nivå. Tekst: Marianne Bjelland, brigadist i Colombia høsten 2017.

Sørvest i Colombia ligger den lille landsbygden El Rosal, med et få hundretalls innbyggere. Her har videre utdanning etter grunnskolen vært et privilegium for de få. Den nærmeste byen som tilbyr høyere utdanning, utover yrkesfagsskoler, ligger syv og en halv time unna, delvis på humpete grusveier og uten frekvent offentlig transport. Det er derimot ikke bare infrastruktur og tid som presenteres som hindringer for å komme seg dit. Man må også ha en familie som ikke er avhengig av ens økonomiske bidrag i husholdningen, og som attpåtil kan dekke alle ens utgifter til skolepenger, bøker, kost og losji. Det skal man ikke ta for gitt at en familie på bygda har mulighet til i det konfliktrammede området Macizo Colombiano. Kvinner under skolering Når de strukturelle rammene for utdanning ikke er på plass, blir alternativer til utdanning viktig. I El Rosal var enkelte av bygdas kvinner invitert til å delta på skoleringer i deres hjemkommune San

Sebastián. Dette er et initiativ iverksatt på bakgrunn av de Forente Nasjoners (FN) bærekraftsmål, og er et tilbud til kvinner på landsbygda i flere colombianske regioner. Prioriteringen av nettopp kvinner spiller på tanken om at kvinner har en avgjørende rolle i bærekraftig utvikling, konstruksjon av fred i territoriene og formingen av en mer bevisst ungdomsgenerasjon. I løpet av 2017 gjennomfører FN fire slike skoleringer i San Sebastián med utgangspunkt i ulike tema. Blant disse er kjønn og seksualitet, vold i hjemmet, lover og regler. Ideen er at kvinnene selv, gjennom dialog og gruppeøvelser, skal gjøre seg bevisst på egen verdi, deres rolle i samfunnet og hvilke formelle rettigheter de har. Dette skal gi deltakerne i programmet en etterlengtet selvtillit, og med den skal de ta større plass i det offentlige liv, gjennom administrativt arbeid og sosial organisering. Den colombianske landsbykvinnen Rollene som landsbykvinnene inntar er helt

14

Luisa Vanessa Mejia Silva fra FN oppfordret til prat om tabubelagte tema som kjennskap til eget kjønnsorgan. Foto: LAGs høstbrigade 2017.


essensielle for lokalsamfunnet. Kvinnene jobber fulle dager ute på jordlappene sine der de dyrker og pløyer jorda for hånd, og de jobber i småkiosker og kafeer. I tillegg er de hjørnesteinene i sine familier, og det forventes av dem at de ser til barna samtidig som de skal forberede dagens tre måltider. Til tross for deres altomspennende oppgaver i både hjem og arbeid, er det nesten ingen kvinner som slippes til i offentlige stillinger. I Colombia finnes et lovfestet kvotesystem som fastsetter at 30 prosent av alle stillinger i offentlige beslutningstakende organ skal være besatt av kvinner. Likevel utgjør kvinner knappe 15 prosent av slike stillinger i hjemfylket til El Rosal, Cauca. FNs skoleringer er derfor et viktig bidrag for å bevisstgjøre kvinnene om sin lovfestede rett til tilgang på offentlige stillinger, samt at de får økt sin teoretiske kunnskap om politiske systemer og statlige funksjoner.

problemstillinger. For det første kan det være problematisk at menn i landsbygder og grender ikke får samme skolering som kvinner. Dersom menn ikke forstår betydningen av likestilling og heller ikke er villige til å tre ut av sine faste kjønnsroller, vil det bli vanskelig for kvinner å bevege seg fra kjøkken til karriere. Det eksisterer en forventing til kvinner om å være mødre og passe på sine barn. Samfunnets stigma kan dermed presse kvinner til å holde seg hjemme. Menn har en viktig rolle i å hjelpe kvinner opp og frem, og da trenger man å øke deres forståelse av viktigheten bak likestilling. Et annet hinder kan oppstå når FN avslutter skoleringsprosjektet sitt ved utgangen av året. Spørsmålet er da om kvinnene har verktøyene de trenger for å sette teoretisk kunnskap ut i praksis. Skoleringsdeltakerne er også forventet å skulle videreføre kunnskapen de tilegner seg til de andre kvinnene i lokalsamfunnet sitt.

«Skoleringen er et viktig skritt i frigjøringen av landsbykvinnen, men det finnes åpenbare problemstillinger» Fra teori til praksis I løpet av skoleringene blir vanskelige teoretiske begreper dratt ned på et håndfast plan og forklart i en kjent kontekst. FNs kursledere forsøker å forståeliggjøre statens oppbygning, institusjoner og funksjoner, for å minimere avstanden mellom landsbyinnbyggerne og offentlige politiske organ. Dette kan motivere kvinnene til å faktisk ville innta offentlige stillinger eller stille til kommune- og fylkesvalg, hvilket de nå vegrer seg mot å gjøre ettersom de føler på at de mangler riktig utdanning og kvalifikasjoner. Et annet mål er at skoleringens deltakere skal lære om hvilke offentlige tilbud som finnes, slik som kommuneråd for kvinner og instanser for å rapportere om domestisk vold, og hvordan de kan benytte seg av dem. Denne kunnskapen som skoleringens deltakere tilegner seg gir selvtillit til egne evner, og kan være med på å legge til rette for at kvinnene deltar mer i det offentlige. Hindrer på veien Skoleringen er et viktig skritt i frigjøringen av landsbykvinnen, men det finnes åpenbare

15

Kvinnene noterte konstant i utdelte skrivebøker. Foto: LAGs høstbrigade 2017.


«Når de strukturelle rammene for utdanning ikke er på plass, blir alternativer til utdanning viktig» Ettersom deltakerne mister arbeidsdager og inntekt, får de en kompensasjon i form av olje, bønner og ris fra USAID. Det vil derimot ikke de andre kvinnene i lokalsamfunnet få når kunnskapen skal videreformidles. Vil disse kvinnene da være villige til å bruke arbeidsdager på å skoleres? Hvis ikke alle kvinnene har tilgang til samme kunnskap om likestilling og sine rettigheter, vil dette kunne sementere forskjeller mellom kvinner. Det fremlegges som et problem at det allerede finnes lite solidaritet kvinnene imellom, og at dette kan forsterke slike negative holdninger. For at FNs skoleringer skal resultere i flere kvinner med deltakelse i det offentlige liv, må den teoretiske kunnskapen videreføres og settes ut i praksis. Når FN avslutter skoleringene sine, vil dette arbeidet være overlatt til kvinnene selv, uten garantier om at det vil bli utført.

Selvtillit og selvinnsikt Selv om det finnes aspekter ved FNs skolering som kan være problematiske, så er mangel på kunnskap langt mer alvorlig. Styrkingen av kvinners kunnskap om samfunnets anliggende og egne rettigheter, øker deres selvtillit og tiltro til egne evner. Dette er essensielt for å få flere kvinner inn i det offentlige rom, der de kan heve sine stemmer og kreve sin rett. For å bryte med normen om at kvinner er mødre og hører til i hjemmet, må kvinner selv endre sin egenoppfatning og handle på tross av sementerte kjønnsrollemønstre. Menn må på sin side støtte opp om en slik manifestering av kvinnen som en offentlig skikkelse, og de må være villig til å utføre oppgaver innenfor hjemmets fire vegger. FNs skoleringer bidrar til refleksjon rundt og forståelse av hva slags samfunn man ønsker seg. Slik kan denne formen for alternativ utdanning sette en stopper for gammeldagse tankeganger, og øke tilstedeværelsen av kvinner i det offentlige i mangt et lokalsamfunn.

16

Kurslederen åpnet ofte for diskusjon, deling av tanker og historier blant deltakerne. Foto: LAGs høstbrigade 2017.


Tema: Utdanning

Løvetannbarn uten grenser Anna er et vaskeekte løvetannbarn. Flere generasjoner med kaffeplukkere har dyrket frem en medisinstudent. Tekst: Håvard S. Søndenå. Aktivist i LAG Tromsø.

Hun har hatt kontakt med jorda helt fra første åndedrag. Hun vokste opp i marka på en kaffeplantasje, og her har hun dype røtter. Harde vekstkår er ingen hinder, hun vokste til å bli en sterk og reflektert kvinne. Tross forholdene og fordommer har hun nå slått nye røtter gjennom asfalten i storbyen, som medisinstudent. Overgangen har ikke vært lett, men hun mestrer miljøskiftet og fortsetter å spire. Dora Anabella Baten Hernández, kalt Anna av sine venner, har vokst opp på en kaffeplantasje i Colomba, Guatemala. Sammen med sine fem søsken har hun helt siden seksårsalderen jobbet i den steikende varmen som kaffeplukker blant insektsvermer og piggtrådgjerder. Lønna er ikke til å skryte av, særlig når man er kvinne. Da får man bare halvparten av ei dagslønn som allerede streber etter å kunne omtales som minstelønn. Mangel på beskyttelsesutstyr, kombinert med en tung bruk av diverse sprøytemidler, gjør at folk blir blinde og plages med luftveisproblemer. Slik har det vært i årevis. Dette er et liv det er vanskelig å komme seg ut av. Det er et liv som går i arv, fra generasjon til generasjon. – De sier slaveriet ble oppløst for lenge siden, men arbeidet på plantasjen er nøyaktig dette – slaveri. Moderne slaveri. Vi jobber for harde livet, for å få mat på bordet. Det er en situasjon vi ikke kommer oss ut av. Vi sitter fast. Vi har hus på plantasjen og klarer ikke flytte. Selv når alle barna jobber seks dager i uka klarer vi ikke å spare opp nok penger. Det er slaveri, men med utdanning skal vi endelig klare å bryte ut av denne onde sirkelen! Anna fant tidlig lesegleden, og har trivdes godt på skolebenken på kaffeplantasjen. Etter ungdomsskolen bodde Anna et år på Escuela Popular Campesina Kab’awil, folkehøgskolen for småbønder som ble grunnlagt i samarbeid mellom tidligere geriljakrigere og Sund Folkehøgskole. Der ble ungdommer skolert i blant annet samfunn, jordbruk, politikk og rettigheter. Mange på bygda har lite innsikt i slike tema, og motstand mot systemet minimeres så lenge folk ikke er bevisste på urettferdigheten som rår i samfunnet. Guatemala er et land med store ulikheter mellom fattig og rik. Et land hvor høyere utdanning ofte blir en luksusvare forbeholdt overklassen. – Utdanning er så viktig. Det er et veldig mektig våpen. Særlig for de som vil bruke det til å slåss for de undertrykte, de som er marginaliserte. Det er så synd å se at mennesker fra overklassen utdanner seg til leger

for overklassen. Med en god dose ambisjoner og en enda større mengde pågangsmot fikk Anna veldig gode karakterer i grunnskolen. På Kab’awil stiftet Anna kjennskap med en gjeng norske studenter som sa seg villig til å starte et prosjekt for å sponse hennes skolegang. Lommeboka var det eneste som sto imellom Anna og ønsket om en utdanning. På vårparten i fjor gjorde Anna sine foreldre stoltere enn noen gang, hun kom inn på medisinstudiet på Centro Universitario de Occidente i byen

17

I full gang med tortillalaging for elevene på småbøndenes folkehøgskole Kab’awil. Foto: Anna Folgerø.


«Det er så synd å se at mennesker fra overklassen utdanner seg til leger for overklassen» Quetzaltenango. Uheldigvis kan hun ikke senke skuldrene helt enda, for utfordringene står fortsatt i rekke og rad. – Særlig i starten var studiet vanskelig. Jeg hadde ingen anelse om hva det innebar å studere på universitetet. På plantasjen hadde jeg bare skole én gang i uka siden vi måtte bruke resten av tida vår på å bidra til familieøkonomien. Det er mye å sette seg inn i, hvilken studieteknikk som er best, hvordan man pugger, lager gode notater og skjønner hva som er relevant og ikke – det er en læringsprosess. Alt dette kommer i tillegg til å etablere vennskap, bli vant til bylivet og å være borte fra familien. Det var en stor utfordring. Jeg strøyk første eksamen. Tenk å starte året med å få null prosent! Heldigvis telte den lite. Jeg har måttet kjempe hver dag, men jeg elsker det. Skeive fordelinger og sosiale rangstiger gjennomsyrer det meste, også medisinstudiet til Anna. I et enormt kull på 800 studenter, har det krevd en innsats for å tilpasse seg sosialt, særlig når status spiller en rolle for hvem en velger å menge seg med. Heldigvis føler Anna at hun har funnet seg en god gjeng med venner. – Studiet er preget av et sosialt hierarki. Vi har overklassen og underklassen. Overklassen henger bare med sine egne. De er rike, fra byen og er etterkommere av hvite europeiske kolonister. Noen vil ikke engang svare når vi snakker til dem. Hvis de ikke kan snakke med dem «under seg», hva slags leger blir de da? Det er ikke bare de privilegerte som skal fylle sykehussengene. En foreleser spurte en gang hvem som var barn av leger og fikk folk til å rekke opp hånda. Da var det gjort. Da kunne toppen skille seg fra bunen. Et vanlig spørsmål innad i klassen er «hva jobber faren din som?» Når de spør meg svarer jeg med stolthet «JEG ER DATTER AV SMÅBØNDER!» Sosial status skal ikke få bryte meg ned. Jeg er maya, urfolk, fra bygda, kvinne og nå også legestudent. Hvis ikke det å være på bunnen av den økonomiske rangstigen var nok, så er Annas familie mayaer. Urfolk i Guatemala blir også sett veldig ned på og er i mange miljøer forbundet med skam. Det er de aller færreste i klassen til Anna som tør å bære sine mayadrakter på universitetet, men av de få som tør å gjøre det er en høy andel av dem lite tilfeldig i Annas egen vennegjeng. Uheldigvis har stigmaet mot urfolk i Guatemala gjort at Annas besteforeldre har fortrengt sine røtter. – Besteforeldrene mine ble så undertrykte for å være urfolk at de nærmest lærte sine egne barn at de

var mindre verdt. De ville ikke lære dem mayaspråk eller bygge opp om urfolksidentiteten. De vokste opp som underordnede, og skuet opp mot overordnede. Men mindreverdighet skal ikke gå i arv fra meg. Jeg er urfolk, jeg har mørk hud, jeg kommer fra bygda og det har ingenting å si hva andre tenker. Klassesystemet er en sosial konstruksjon som jeg skal bryte ut av. Jeg skal komme meg igjennom disse syv årene med studier som jeg har i vente. Jeg skal kjempe til siste slutt. Det har kostet Anna blod, svette og tårer å komme inn på studiet, men det koster like mye bare å holde seg inne på studiet. Av de 800 medstudentene til Anna, regnes det med at rundt 200 enten dropper ut eller stryker. Arbeidsmengden er enorm, og mange takler ikke presset. Universitet forventer mye av sine studenter, og det er lite hjelp å få for enkelte. – Jeg har pensum å jobbe med hver eneste dag. Jeg har ikke fått ordentlig søvn på flere måneder. Noen fag er vanskelige og krever mye jobb. Og det er lite hjelp å få. Forelesere gidder ofte ikke stoppe i gangen for å svare på våre spørsmål med mindre vi er barn av leger. Jeg som ikke har akademikerforeldre har da ingen å få hjelp av, hverken hjemme eller på universitetet. Trenden nå er at underklassen faller fra først. Jeg lurer på om dette er intensjonelt. Men dette skal ikke stoppe meg. Jeg er i stand til å klare dette.

Om Anna • Navn: Dora Anabella Baten Hernández • Alder: 22 år. • Fra: Colomba, Guatemala. • Etnisitet: Mam, ei gruppe mayaurfolk. • Arbeid: Anna har jobba fem år på kaffeplantasjen Azucena i kommunen Colomba. • Utdanning: Gikk seks år grunnskole på plantasjen, én dag i uka, deretter fem år på skole for småbønder i Colomba. I tillegg har hun gått seks måneder på Kab’awil, en folkehøgskole for småbønder. Nå er hun medisinstudent og snart ferdig med sitt første av syv år. Drømmen er å ende opp som spesialist på indremedisin. Anna får støtte til sin utdanning av noen norske studenter. Er du interessert i å høre mer om prosjektet? Ta kontakt med: havardsondena@gmail.com

18


Aktuelt

Med loven i hånd: 500 års kamp for rettferdighet i Guatemala – Jeg byttet min egen frihet mot rettferdighet. Jeg er dedikert i mitt arbeid, og føler ansvar for mitt folk. Jeg lar meg ikke skremme, sier den guatemalanske juristen og dommeren Yassmin Barrios. Tekst: Julie Messel.

I 2013 dømte hun den guatemalanske diktatoren Efraín Ríos Montt til 50 års fengsel for folkemord, og 30 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten, i en historisk rettsak som gav oppreisning til et helt folk. – For at det skal bli fred i Guatemala, må det først være rettferdighet, sa Barrios da hun leste dommen høyt for tiltalte. Yassmin Barrios er dommer i Høyrisikodomstolen i Guatemala. Hun har hatt livvakt i 15 år. Hun er blitt beskutt. Bomber er blitt kastet inn gjennom vinduene i huset der hun bor. Hun beveger seg ikke et skritt utenfor huset sitt uten

livvakt. – Men prisen min er ingenting sammenlignet med den prisen ixil-folket har betalt, sier Barrios. Hun skuer utover en liten forsamling i Gamle Festsal, på Universitetet i Oslo, 1. september i år, der hun av Svein Stølen, universitets rektor, blir utnevnt til æresdoktor. Tydelig Hun er en liten kvinne, med en lavmælt stemme og et forsiktig smil: Handlingene hennes derimot, de er alt annet enn forsiktige, lavmælte eller små. De er historiske. Hennes handlinger som dommer har gitt

19

Yassmin Barrios er dommer i Høyrisikodomstolen i Guatemala. Hun stod for den historiske domfellelsen av den tidligere guatemalanske diktatoren Efraín Ríos Montt. Foto: Fartein Rudjord/ Juristkontakt.


«Disse menneskene hadde ventet tredve år på å få prøvd saken sin, de hadde ventet 30 år på å få fortelle hva som skjedde med dem, tredve år på rettferdighet» oppreising til et helt folk. Guatemala har gjennom de siste 500 årene gått fra å være et land under spansk kolonivelde til å bli en selvstendig stat med et rettssystem etter europeisk modell og med en demokratisk konstitusjon. Likevel er mye uforandret for mayaene, som utgjør flertallet av befolkningen. Da Barrios var i Oslo i begynnelsen av september, snakket hun om i hvilken grad og på hvilken måte rettssystemet i Guatemala bidrar til å gi dem rettferdighet og oppreisning for historiske overgrep. I 2013 stod den tidligere diktatoren Efraín Ríos Montt tiltalt for folkemord på sin egen befolkning. Anklagen lød folkemord på 2000 mennesker i tidsperioden 1982-83, da militærlederen fungerte som president i Guatemala. Vitner, sakkyndige, ekspertuttalelser, omfattende arbeid fra jurister og talspersoner resulterte i den historiske dommen. Den tidligere diktatoren ble dømt til 80 år i fengsel for et av folkemordene utført i løpet av den nesten 40 år lange borgerkrigen som herjet Guatemala. Spenningen var elektrisk, mottakelsen likeså, da Barrios leste opp dommen foran en fullsatt sal i Guatemala City. – Disse menneskene hadde ventet 30 år på å få prøvd saken sin, de hadde ventet 30 år på å få fortelle hva som skjedde med dem, 30 år på rettferdighet, sier Barrios om ixil-folkets reaksjon på dommen. Uheldigvis ble dommen opphevet av Høyesterett bare ti dager etter at den ble vedtatt.

Historisk dom Men rettsaken og dommen er historisk likevel. – Den er basert på fakta og juridisk bevisførsel. Det er den måten vi arbeider på, sier Barrios. Lagdommer og leder i Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg, Elizabeth Baumann, sier at arbeidet til Yasmin Barrios er inspirerende og at forholdene som de guatemalanske dommerne jobber under er overveldende, med press fra mange hold. I Guatemala er forholdet mellom næringslivet og politisk ledelse tett, og det er vanskelig å gjøre jobben sin uten å bli angrepet. – Vi har besøkt dommere i Guatemala flere ganger, og sett de forhold de arbeider under for å skape rettsikkerhet for det guatemalanske folket. De settes på harde prøver og jobber under stort press. Vi ser at støtte fra verdenssamfunnet i deres viktige arbeid er viktig, sier Baumann.

20

Æresdoktor Yassmin Barrios. Foto: U.S Government (Department of State) via Wikimedia Commons.


Siden sist FARC som politisk parti

Små skritt for likestilling i Chile

Fredag 1. september lanserte den colombianske geriljaen FARC-EP (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia - Ejército del Pueblo) sitt nye politiske parti, som vil gå under det samme akronymet: FARC- Den folkelige alternative revolusjonære styrken (Fuerza Alternativa Revolucionaria del Común). Diego Martínez, en av FARCs juridiske rådgivere, uttalte under fredsforhandlingene at FARC nå går i retning av en bredere politisk plattform enn de tidligere har hatt. FARC har besluttet å ikke stille med en egen presidentkandidat til neste valg, og vil heller prøve å nærme seg de andre partiene på venstresida for å bygge opp en bredere allianse.

21. august slo Chiles høyesterett fast at chilenske kvinner har rett til abort i tre tilfeller: dersom det er fare for kvinnens liv, dersom fosteret ikke er levedyktig og dersom graviditeten er resultatet av en voldtekt. Dette er viktige steg i riktig retning i det latinamerikanske landet som har hatt en av verdens strengeste abortlover, og hvor det siden 1989 har vært et totalforbud mot abort. Chiles president Michelle Bachelet har også tatt initiativ til et lovforslag for å legalisere likekjønnet ekteskap. Lovforslaget betegner ekteskap som samliv mellom to personer, ikke bare mellom mann og kvinne. Det åpner dessuten opp for at likekjønnede par kan adoptere barn.

I Guatemala har folk igjen tatt til gatene. Bakgrunnen er at president Jimmy Morales, den 27.august, erklærte lederen for FNs kommisjon mot straffefrihet og korrupsjon i Guatemala (CICIG), Ivan Velasquez, persone non grata (uønsket person) og krevde at han umiddelbart skulle forlate landet. Beslutningen om å utvise Velasquez kom etter en klage fra CICIG mot det politiske partiet FCN (Frente de Convergencia Nacional), om å ha tatt imot ulovlige kampanjemidler under valgkampen i 2015. I tillegg stilte de spørsmål ved Morales’ immunitet. Utvisningen ble midlertidig stoppet av den konstitusjonelle domstolen, og 20. september ble det gjennomført en nasjonalstreik mot korrupsjon. Mer enn 200 000 guatemalanere skal ha deltatt i mobiliseringen.

Søndag 15. oktober ble det avholdt guvernørvalg i Venezuela. Det regjerende partiet, Venezuelas forente sosialistparti (PSUV), vant i 18 av 23 regioner. Valgdeltagelse var på 61,4 prosent. 54 prosent av de totale stemmene gikk til PSUV, mens opposisjonspartiet MUD (Mesa de la Unidad Democrática) fikk 45 prosent. Valget er anerkjent av 70 internasjonale valgobservatører. Foto: Dave Watson.

#JIMMYNONGRATO

Guvernørvalg i Venezuela

Santiago Maldonado Den savnede argentinske aktivisten Santiago Maldonado har blitt funnet død. Han ble sist sett i live 1. august i byen Cushamen, Argentina, under en demonstrasjon. Demonstrasjonen ble mobilisert av mapuche-felleskapet Pu Lof en Resistencia, som en del av kampen for å forsvare deres rett til urfolksterritorier og mot statens forfølgelse av mapuchenes kamp. Detaljene rundt hendelsene som resulterte i Maldonados forsvinning er fortsatt uklare, men vitner har uttalt at det ble brukt både tåregass og kuler mot aktivistene, og at Maldonado ble bortført av politiet.

21


Meninger

Saman mot korrupsjon og straffefridom i Guatemala Rasande guatemalanarar tar nok ein gong til gatene og krev at president Jimmy Morales og representantane i kongressen skal gå av. Tekst: Leticia Isabel Vásquez frå Organisasjonen for bønders felleskap i Guatemala (CUC), og María Isabel Soc Carrillo frå Nettverket for enker i Guatemala (Conavigua). Oversatt av: Jørdi Maria Losnegård.

Bakgrunnen for den siste tidas hendingar kan ein spore tilbake til 2007. Elleve år etter at fredsavtalen vart signert i Guatemala, vart den Internasjonale kommisjonen mot straffefridom i Guatemala (CICIG) stifta. Målet med denne kommisjonen var å styrke dei juridiske institusjonane i landet. Det store gjennombrotet kom i 2015 då CICIG avslørte ei rekke korrupsjonsanklager mot dåverande president, Otto Pérez Molina, i tillegg til fleire ministrar i regjeringa. Dei folkevalde var mistenkte for å ha band til nettverk ansvarleg for omfattande skatteunndraging og misbruk av offentlege midlar, blant anna ved kjøp av fleire luksusbustader og helikopter. I tillegg har media også i seinare tid avslørt at president Molina, som no er avsette, fekk valkampanjen sin finansiert av kriminelle. Då folk fekk høyre dette vart dei rasande og tok til gatene for å krevje presidenten sin avgang, samt strukturelle endringar i staten. Dei massive protestane enda i ein historisk seier for det guatemalanske folket, då både presidenten og visepresidenten vart tvungne til å gå av. Begge sitt no i varetekt medan dei avventar etterforsking og ei framtidig rettssak. Denne hendinga var unik og utrulig viktig for folk i Guatemala. Likevel fekk ein dessverre ikkje gjennomslag for krava om

strukturelle endringar. Historia gjentek seg Dette er kanskje grunnen til at historia no gjentek seg. Denne gongen er det sonen og broren til noverande president Jimmy Morales som er komen under lupa til kommisjonen CICIG. Etter at dei to vart skulda for skatteunndraging, erklærte president Morales leiaren for kommisjonen som persona non grata (uønsket person) i Guatemala. Og det er kanskje ikkje så rart at president Morales ikkje er særleg begeistra for CICIG. Seinare vart nemleg også han skulda for ulovleg finansiering av valkampanjen. I Guatemala har alle folkevalde immunitet, og dette gjer at kommisjonen ikkje enno har kunne etterforske lovbrota president Morales er mistenkt for. Parlamentarikarane har ikkje ønska å heve denne immuniteten slik at han kan etterforskast. Etter dette har to nye avsløringar fått folk til å bli endå meir rasande. Først kjem det fram at politikarane har innført ein ny månadleg bonus, tilsvarande 55 tusen norske kroner, til høgtståande militære. Denne ordninga inkluderer sjølvsagt også president Morales som er øvstkommanderande for dei militære styrkane. Vidare får me nyheita om at kongressrepresentantane ønskjer å endre straffelova

22

Fra generalstreik i Guatemala by, 20. september 2017. Foto: José Cubur.


slik at det skal bli enklare å sleppe straff etter ulovleg finansiering av politiske kampanjar. Fleire av kongressmedlemmene var då allereie mistenkte for denne typen kriminelle handlingar og hadde slik eigeninteresse til å senke straffene. I tillegg ville det hjelpe president Morales å sleppe unna skuldingane frå CICIG-kommisjonen. Me i sivilsamfunnet er rasande Etter at skuldingane mot presidenten og politikarane vart offentleggjorde tok folk endå ein gong til gatene. På nasjonaldagen 15. september la me den tradisjonelle feiringa til side for å demonstrere og vise vår misnøye med politikarane. Denne dagen samla ei stor menneskemengde seg utanfor parlamentet for å krevje at presidenten og dei folkevalde skulle gå av. Som eit resultat av desse protestane vart det bestemt at ein skulle skrinlegge reforma av straffelova, og fleire folkevalde bad i ettertid om orsaking for lovforslaget. 20. september gjekk folk nok ein gong ut i gatene. Denne datoen gjennomførte me ein generalstreik i protest mot korrupsjonen i dei politiske institusjonane. Akademikarar, handelsfolk, urfolk og bønder samla seg bak fleire felles krav: at presidenten bør gå av, at dei korrupte kongressmedlemmene bør avsettast, ei reform av lova som regulerer val og dei politiske partia, og ikkje minst, opprettinga av eit grunnlovsutval som skal leie arbeidet med ei ny grunnlov. Eit viktig resultat av denne siste store demonstrasjonen var eit

tettare samhald i sivilsamfunnet. Dessutan gjekk fire ministrar i regjeringa av, i tillegg til at ein på nytt fekk løfta fram diskusjonen om å ta immuniteten frå presidenten. Dessverre bestemte parlamentarikarane seg også denne gongen for at presidenten skulle behalde immunitet.

«Alle korrupsjonsskuldingane mot myndigheitene som er komne fram sidan 2015, viser at korrupsjonen i Guatemala er institusjonalisert og systematisk» Alle korrupsjonsskuldingane mot myndigheitene som er komne fram sidan 2015, viser at korrupsjonen i Guatemala er institusjonalisert og systematisk. Alle dei tre statsmaktene er involverte i korrupsjon, statlege funksjonærar og private aktørar prioriterer heller å fylle eigne lommer enn å ta fatt på arbeidet for eit betre Guatemala. I eit land der aukande sosial ulikheit, generalisert vald, manglande tilgang til helsetenester og utdanning, og ikkje minst manglande framtidsutsikter for mange unge, er dette heilt uhaldbart. Som eit svar på denne krisa krev me på grasrota i Guatemala strukturelle reformer, berre det kan sikre at historia ikkje gjentar seg endå ein gong.

23

Generalstreik i Guatemala by, 20. september 2017. Foto: José Cubur.


Aktuelt

Ei reise i waraoane sitt Venezuela Tilsynelatande kan det virke som det sjølvbergingsbaserte waraofolket blir mindre påvirka av den betente krisa i Venezuela enn den jamne venezuelanar. Men bak lokal sjølvberging lurar ein HIV/ Aids-epidemi som utan naudsynte medisiner kan få fatale konsekvensar. LatinAmerika har møtt sosialantropolog Christian Sørhaug, som har skrive doktorgrad om waraoane i Venezuela. Tekst: Kai Viljar Eidsvik. Foto: Christian Sørhaug.

Waraoane er ei urfolksgruppe som bur i den nordaustre delen av Venezuela og vestre delen av Guyana. Warao betyr båtfolket, noko som illustrerar viktigheita elver og fiske har for waraoane. Christian Sørhaug har nyleg vore tilbake igjen til waraoane, ti år etter doktorgradsavhandlinga. Denne gongen til eit Venezuela i politisk og økonomisk krise. Aids-epidemi Den største trusselen for waraoane i dag er ein aukande HIV/Aids-epidemi. – I eit område på 2000 menneske døydde 80 personar i 2016, seier Sørhaug. –Det er veldig mykje! Waraoane har tilgong til HIV-medisinar, men skepsisen til å bruke dei er stor. – HIV blir sett på som noko som er påført utanifrå, noko som storsamfunnet og dei kvite har

tatt med seg. Korleis skal dei då tru at medisinar frå dei som brakte med seg viruset vil gjere dei friske? spør Sørhaug. Mange foretrekk dermed å besøke sjamanen framfor å gå på medisinar. – Det var ikkje nokon aktive tiltak mot HIV då eg var der i byrjinga av 2017, fortel Sørhaug. Han trur det kjem av manglande mogelegheiter til finansiering av eit slikt tiltak, samt at waraofolket ikkje er høgast på prioriteringslista. I tillegg er forholdet mellom helsepersonell og waraoane komplisert. Tradisjonell tru og medisin blir avvist, og waraoar må derfor ofte velje mellom legen eller shamanen. Mangel på nettverk og kontaktar gjer også at mange risikerar å ikkje ha like god tilgong på helsehjelp. – Waraoane har ikkje ei stor offentleg stemme. I eit Venezuela i krise kjem andre tiltak framfor i køa.

24

Waraoane • Urfolksgruppe som held til nordaust i Venezuela og vest i Guyana. • Warao tyder båtfolket. • Språket warao blir snakka av ca. 28.000 personar. Det har ikkje påvist slektskap til andre språk.


Tradisjonell medisin stĂĽr sterkt hos waraoane. Her jobbar ein shaman med ĂĽ hjelpe ein sjuk landsbybebuar.

25


BĂĽtane er det viktigaste framkomstmiddelet for waraoane.

Ein landsbybebuar reparerar bĂĽten sin, mens han fortel historier om korleis HIV kom til landsbyen.

26


Chávez og urfolksidentifikasjon Skepsisen til moderne medisin kan ikkje sjåast uavhengig av Venezuela sin lange tradisjon for rasisme mot, og undertrykking av urfolk. Venezuelas førre president Hugo Chávez urfordra denne rasismen då han stolt løfta fram sine urfolksrøtter. Dette hadde aldri blitt gjort av ein venezuelansk president før. Sørhaug meiner dette er ein av grunnane til at chavismen står sterkt blant waraoane. – Når Chávez stolt viser fram bilde av bestemor si, som var warao, knytter han band med waraoane. Fordi han identifiserar seg med dei, byrja dei å identifisere seg med han, forklarar Sørhaug. Chávez innførte ei rekke tiltak som forbetra situasjonen for waraoane. Ei rekke urfolksrettar blei grunnlovsfesta, og ein fekk tilgong på velferdsgoder som for eksempel stipendordningar for å studere. Første gong Sørhaug besøkte waraoane i 2001, hadde nesten ingen av waraoane identitetskort, som blant anna er ein forutsetnad for å ha stemmerett. Då Sørhaug gjorde feltarbeid i 2006-2007 hadde dei fleste skaffa seg identietskort.

«Når Chávez stolt viser fram bilde av bestemor si, som var warao, knytter han band med waraoane. Fordi han identifiserar seg med dei, byrja dei å identifisere seg med han»

27


Waraoane har ein stabil tilgong til mat, fordi ein primÌrt dyrker og fangar maten sin sjølv.

28


«HIV blir sett på som noko som er påført utanifrå, noko som storsamfunnet og dei kvite har tatt med seg. Korleis skal dei då tru at medisinar frå dei som brakte med seg viruset vil gjere dei friske?» Betre mattilgong enn det urbane Venezuela No er framtida til chavismen meir usikker. Venezuela er inne i ei økonomisk krise med lave oljeprisar og hyperinflasjon. – Matsituasjonen hos waraoane blir mindre påvirka av situasjonen i Venezuela enn befolkningane i dei store byane blir. Waraoane har ein stabil tilgong til mat, fordi ein primært dyrker og fangar maten sin sjølv. Sørhaug forklarer at dei likevel ikkje er upåvirka av krisa: – Dei manglar reservedelar til båtmotorar og andre hjelpemiddel som dei har, og dette er ikkje alltid mogeleg å få tak i. Dessutan er det behov for meir helsehjelp. Hyperinflasjonen i Venezuela merker waraoane mindre til enn andre. – Pengar er som ei tillitskontrakt mellom maktapparat og befolkning, forklarar Sørhaug. Når mange nok sluttar å tru at papirlappen er verdt noko, så slutter den å vere verdt noko. Men fordi waraoane ikkje har noko særleg pengar, men stabil tilgong til mat, er det andre grupper som blir hardare ramma av inflasjonen.

Inflasjonen i Venezuela har satt sine spor: For denne pengebunken fekk Sørhaug kjøpe ein lunsj i Caracas.

Med ujamne mellomrom kjem det subsidierte matvarer til den statlege matvarebutikken. Slikt blir det kø til kassa av.

29


Anbefalinger

La Mala Reputación - En nødvendig bok for den colombianske venstresiden Yesid Arteta har skrevet en meget god og aktuell bok der han tar utgangspunkt i årsakene til den colombianske venstresides dårlige rykte. I arbeidet for en virkelig fred i landet argumenterer han for nødvendigheten av å legge fra seg gamle utenlandske politiske tankesett, til fordel for et samlende politisk prosjekt basert på latinamerikanske erfaringer. Tekst: Mónica Orjuela.

Jeg, som andre colombianere i utlandet, har ikke bare Aguardiente og Bocadillo Beleño i bagasjen. Vi har også med oss våre politiske ståsteder. Venstreorienterte aktivister fra Colombia har med seg politiske doktriner. Noen har maoistisk politisk skolering, andre tilhører trotskistene, noen følger frigjøringsteologier, og andre, sånn som jeg, endte noe tilfeldig for en periode opp i en marxistleninistisk strømning. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at tilhengere av alle de ulike retningene bærer et dypt historisk nag mot de andre, og dette er noe de unge får inn med morsmelka. Alle sider har grunner til å mislike de andre, og til å si at deres synspunkter er bedre og mer fornuftig. Det er nesten uunngåelig å bli involvert i disse splittelsene. Yezid Arteta har studert det jeg selv kaller den «schizofrene colombianske venstresiden». Han ser det som et resultat av forsøket på å tvinge igjennom politiske tankesett som er oppstått mer enn 7000 kilometer fra Colombia. Konsekvensen av dette er at våre egne latinamerikanske erfaringer blir satt til side. Dette skaper en venstreside preget av intellektuell arroganse. Arteta argumenterer derfor i boken for en avkolonisering av politisk tenking. La Mala Reputación er en nødvendig bok for den colombianske venstresiden. Jeg håper eksgeriljasoldatene fra FARC, nå et politisk parti, leser den nøye. Ikke minst da den er full av legitimitet gitt forfatterens egen historie, som etter tolv år i FARCGeriljaens rekker, ble fanget og dømt til fengsel hvor han ble sittende i et tiår. Der skrev han sine første bøker. Jeg ble kjent med Arteta mens jeg bodde og studerte i Barcelona, byen han har bodd siden han ble tvunget til å reise i landflyktighet fra Colombia. Herfra betrakter han Colombia med analytiske øyne. Fredsprosessen mellom FARC og den colombianske regjering var ett år gammel på den tiden, og i mange europeiske land hadde colombianske aktivister satt til side sine uenigheter for å støtte opp om arbeidet for fred. Jeg tror det samme har skjedd i Colombia – sammen til tross for uenigheter! Yesid er en mann som etter å ha gått ut av de væpnedes rekker har dedikert sitt liv til freden, til refleksjon over hvordan man kan oppnå fred, og om

Mónica Orjuela er en colombiansk journalist, bosatt i Norge. Hun arbeider blant annet med å dekke konflikten i Colombia og menneskerettighetssituasjonen i landet. I Norge kjenner mange henne fra Radio Latin-Amerika. Foto: privat.

hvordan man kan bygge bro colombianere imellom. Han er direkte, og kritiserer selv om det gjør vondt. Boken er full av historie og innsikt om livet på landsbygda. Den har evnen til å ta oss fra fjerne fjell, elver og turer på hesteryggen, til det kosmopolitiske Barcelonas labyrintaktige gater, hvor man finner en kafé eller restaurant på hvert gatehjørne. Arteta skriver om det som er her og nå, om denne historiske muligheten for å skape fred. Han skriver også om det som var. Han setter sin egen fortid under lupen for å drøfte hva det vil si å ha bært våpen i Colombia i navnet til en nasjonal idé. Han gir konflikten et ansikt. Jeg gikk og ventet på å få en kopi av den nye boken hans La Mala Reputación sendt til Oslo, men til min overraskelse ble det ikke i Norge jeg leste den. Under en reise til Colombia, på den nasjonale bokmessen, så jeg en plakat av Yesid Arteta og boken hans. På en takterrasse på landsbygda, med

30


«Boken er en invitasjon til refleksjon, både over nødvendigheten av å sette til side absolutte og ortodokse ståsteder, viktigheten av å lytte til ungdommen, legge til side gammel bitterhet og det å se fremover»

Foto: Mónica Orjuela.

utsikt til fjellene, fuktig tropisk vind og et par øl, fortærte jeg boken hans på en ettermiddag. Boken er en invitasjon til refleksjon, både over nødvendigheten av å sette til side absolutte og ortodokse ståsteder, viktigheten av å lytte til ungdommen, legge til side gammel bitterhet og det å se fremover. Man må fremme forslag som ikke bare samler venstresiden, men også tar utgangspunkt i behovene til folk flest som ikke identifiserer seg med noen spesiell politisk strøming, men som allikevel ønsker å skape et virkelig demokrati. Man må ha en kreativ holdning og snakke med et moderne og nyskapende språk, og man må skape et eget språk basert på egne referanser som er relevant for den aktuelle situasjonen. Jeg kjenner Yesid som en som elsker å lese og elsker å vandre i de catalanske fjellene. Jeg tenker at det han har med seg i sekken er et behov for å vandre med kroppen, så vel som med ordet. For meg er La Mala Reputación en reise for å forstå colombiansk venstreside og utfordringene man står ovenfor for å skape fred, i all sin kompleksitet. Det er en oppfordring til å være oss selv som han sier, å fortsette og være opprører, selv innad i opprøret. Å kjenne til politiske ståsteder, ikke for å stenge oss inne i dem, men for å kunne forstå hverandre, for å kjenne oss selv, og gi oss selv som venstreside den verdien vi fortjener.

31


Kultur

Café Mestizo – mer enn en kafé I Kristiansand dukket det i sommer opp et annerledes sted. Café Mestizo har flyttet tilbake til byen. Tekst: Vidar Jortveit, leder i LAG Kristiansand.

Vi går inn en dør og ned en trapp, forbi rader med latinamerikansk og norsk litteratur. Det spilles latinamerikanske rytmer i de trivelige lokalene til Café Mestizo, og på veggen henger bilder og latinamerikanske artefakter. Bak disken står innehaver Patricio Silva og gjør klar for gjester. Sammen med sin kone Cecilie Lønn driver han Mestizo språk- og kultursenter. Språkkurs og opplæring skjer i all hovedsak via nettet, mens resten foregår i kafeen. Integrering i det flerkulturelle samfunnet En av de tingene som Mestizo brenner mest for er aktiv integrering av flerkulturelle i det norske samfunnet. Café Mestizo ønsker å være en arena der ulike kulturer får vist frem det de har å bidra med i det norske samfunnet, i en tid der retorikken rundt det multikulturelle er negativ og fokuset ensidig på problemene det skaper. – Det er viktig å skape bevissthet på venstresiden om hvilket bilde høyresiden skaper rundt det flerkulturelle samfunnet, og fokusere på de tingene som kan samle progressive krefter for å tydeliggjøre et alternativ, sier Patricio engasjert. Både samtaler om viktige tema og latinamerikansk fest er en del av det latinske som Mestizo ønsker å spre i det progressive aktivistmiljøet i Kristiansand. Kombinasjonen av de to er viktig for å skape grobunn for aktivisme og for å inkludere de som ikke nødvendigvis anser seg selv som politisk engasjert.

praktisere spansk, palestinske og kurdiske aktivister, og lære mer om kampen for homofiles rettigheter. Nylig har de startet en ukentlig filosofikafé i samarbeid med Universitetet i Agder, og om ikke lenge står starter de med konseptet Agder LatinJazz.

«Det er viktig å lete lokalt for å finne eller opprette møteplasser der man kan samle aktivister på tvers av organisasjoner»

Hvorfor Mestizo? – Historisk har begrepet mestizo vært et veldig belastet ord, forteller Patricio. Var du mestizo, en blanding av urfolk og europeere, hadde du svært lav status i samfunnet. Ved å bruke begrepet som navn på et språk- og kultursenter håper de å kunne ta begrepet tilbake og fylle det med positivt innhold. Ordet sier også noe om konseptet til Mestizo, som er å omfavne ulike deler av det flerkulturelle samfunnet og vise frem mangfold. – Café Mestizo ønsker både å åpne vinduet til latinamerikansk kultur for nordmenn flest, men også å være et møtested for andre typer kulturell og politisk virksomhet, slik at aktivister fra mange forskjellige organisasjoner kan møtes og styrke seg, presiserer Patricio. Siden kafeen åpnet i 2004 har den vært en arena for mye forskjellig. Her kan du møte de som vil

32

I juni åpnet Café Mestizo dørene til sine nye lokaler i Kristiansand. Innehaverne er Cecilie Lønn og Patricio Silva. Foto: Café Mestizo.


Politisk aktivisme – hvorfor og hvordan? Patricio forteller selv at han kan spore sin aktivisme og sitt politiske engasjement tilbake til 11. september 1973. Kuppet mot den lovlig valgte president Salvador Allende forandret hans hjemland Chile over natten. Som ungdom opplevde han mye tøft i sitt nabolag, der folk ble banket opp og drept av kuppmakerne. Slike opplevelser kunne skapt apati og redsel for politisk engasjement hos mange, men for Patricio ble det motsatte tilfellet. – I begynnelsen skjønte ikke vi ungdommer hvilken risiko vi tok ved å være politisk aktive, forklarer han. – Men når dette gikk opp for oss følte vi et sterkt ansvar for å prøve å endre samfunnet, fortsetter han. Han viser spesielt til Allendes siste tale til det chilenske folk. Der oppfordret han politiske aktivister og vanlige folk til å reise seg på nytt for å bygge opp et rettferdig samfunn for alle.

«Café Mestizo ønsker å være en arena der ulike kulturer får vise frem det de har å bidra med i det norske samfunnet, i en tid der retorikken rundt det multikulturelle er negativ og fokuset ensidig på problemene det skaper»

Konsert med lokale artister. Foto: Stein Furuseth.

Med dette som bakteppe kommer Patricio med noen refleksjoner rundt hva som må til for å jobbe med aktivisme og solidaritet. – Det er viktig å lete lokalt for å finne eller opprette møteplasser der man kan samle aktivister på tvers av organisasjoner, forklarer han. – Slik unngår vi å bli navlebeskuende, og kan både få felles styrke og andre perspektiver på den beste veien videre. – Det er også viktig å være så lite byråkratiske som mulig, slik at ingen barrierer står i veien for å reagere raskt både sentralt og lokalt når ting skjer. Aktivisme følger logikken til den kampen som til enhver tid føres, og da er det viktig at alt fra administrasjon til medlemmer lokalt alltid har aktivisme i tanken og hjertet. Man kan ikke bare være aktivist fra 9 til 15! avslutter Patricio fyndig.

Støttemarkering for Cuba. Foto: Stein Furuseth.

33


Kultur

Jungle - Dypt inne i jungelen Kan en film fra den bolivianske jungelen bidra til et oppsving i økoturisme? Tekst: Malin Høyme.

Denne høsten har filmen Jungle blitt lansert på kino verden over. Filmen handler om en backpacker som med venner reiser inn til den bolivianske regnskogen. Etter en rekke hendelser blir han stående igjen alene og blir tvunget til å overleve i den store og ville jungelen. Filmen baserer seg på de virkelige opplevelsene til forfatteren Yossi Ghinsberg, som selv forsvant i boliviansk Amazonas i 1981. Etter å ha utgitt flere bøker som beskriver hans opplevelse, lanserte Ghinsberg denne filmen. Formålet er først og fremst å fortelle hans historie om overlevelse i jungelen, men han håper også at filmen kan lokke til seg flere turister til området. Ghinsberg var en av de første som satset på økoturisme i Madidi nasjonalpark. I Bolivia er nasjonalparken Madidi et populært reisemål, blant annet på grunn av sitt store biologiske og kulturelle mangfold. Parken har likevel opplevd en stor nedgang i turisme de siste årene. Det er flere mulige årsaker til dette, men lokalbefolkningen vektlegger dårlig infrastruktur og politisk ustabilitet som de største. Det er usikkert hvilken betydning filmen vil ha for nasjonalparken. Økt turisme er en mulig

konsekvens, noe det er delte meninger om. Man risikerer at det startes opp bedrifter som ikke er øko-vennlige, eller at turister mater eller jakter på dyr inne i parken. Kritikere frykter forsøpling og tap av biologisk mangfold. Det er også en risiko at urfolksspråk og kultur påvirkes negativt av ytre faktorer. Økoturisme er en næring som vektlegger bevaring av naturen og miljøet, og skal i teorien ikke påvirke disse negativt. En oppblomstring av økoturisme i Madidi nasjonalpark kan derfor gi noe positivt tilbake til lokalbefolkningen, eksempelvis i form av arbeidsplasser eller bedre infrastruktur. Blir de negative konsekvensene likevel dominerende, kan strengere reguleringer være en løsning for å bevare kultur og natur. Et eksempel på dette kan være antall turister som slipper inn i parken.

34

Edderkoppapene er en av apeartene som turister kan se i parken. Men negative sider som avskoging og støy fra økt turisme kan føre til at dyr skremmes vekk fra området. Foto: Orlando Dus/ Flickr.


Meninger

Kulturell appropriasjon – PK-debatt eller maktanalyse? Fredag 13. oktober stilte Finansminister Siv Jensen opp i eit «indianarkostyme» på temafest i Finansdepartementet. Reaksjonane på sosiale medier lot ikkje vente på seg og Siv Jensen blei skulda for kulturell appropriasjon. Kva betyr dette? Tekst: Kai Viljar Eidsvik.

Kulturell appropriasjon betyr at ein person som tilhøyrer ein kultur av høg status kopierar noko frå ein kultur av lavare status. Skilnaden på kulturell appropriasjon og kulturell utveksling er maktforholdet mellom kulturane. Mens kulturell utveksling er basert på ei likeverdigheit der alle partar får nytte av kulturdelinga, inneber kulturell appropriasjon at den eine parten utbytter den andre parten. Denne utbyttinga kan skje i form av å ikkje kredittere, å omgjere symbolikken i noko eller å lattarleggjere eit kulturuttrykk. Å gjere ei festdrakt til eit urfolk om til noko som assosierast med karneval og show, er eit eksempel på kulturell appropriasjon.

Samtidig kler finansministeren i Norge seg opp i ein billeg og forenklande versjon av tradisjonelle klede og urfolkskultur. Ikkje nok med at «vi» tek jorda di, vi skal jammen flire mens vi gjer det også. «Ha litt humor, da.»

«Skilnaden på kulturell appropriasjon og kulturell utveksling er maktforholdet mellom kulturane» Konteksten Siv Jensen gløymer Om ein syns det er vanskeleg å forstå kvifor kostymet til Siv Jensen er provoserande, husk at ho er minister i kongeriket Norge. Husk samtidig at nordmenn har lang historie for å annektere urfolksjord i Nord-Amerika, i form av masseutvandring på 1800-talet og byrjinga av 1900-talet. Husk vidare at norske nybyggjarar har vore i krig med sioux-folket. Sist, men ikkje minst, husk at kongeriket Norge i dag har store investeringar gjennom Oljefondet i prosjekt som annekterar urfolksjord, for eksempel Dakota Access Pipeline i USA og i eukalyptusindustrien i Brasil. Med andre ord: Norge er medansvarleg i å stjele urfolksjord, og vidare indirekte medansvarleg for at urfolk har lavare levestandard enn gjennomsnittet i same land.

En eldre mayakvinne tar på seg sin tocoyal, hodeplagget som tilhører den tradisjonelle urfolksdrakten i Santiago Atitlán, Guatemala. Foto: Guillén Pérez/ Flickr.

35


Returadresse: LAG Norge, Kolstadgata 1 0652 Oslo

Er du vår nye redaktør?

Tidsskriftet søker ny redaktør med interesse for journalistikk og latinamerikansk politikk og samfunn. Kunne dette være noe for deg? Se fullstendig utlysning på www.lagnorge.no.

Profile for LAG NORGE

Latinamerika #3 2017  

Utdanning kan gi verktøy til liv og arbeid. Men utdanning gir også briller. Kva kunnskap ein har, og kva diskursar denne kunnskapen blir for...

Latinamerika #3 2017  

Utdanning kan gi verktøy til liv og arbeid. Men utdanning gir også briller. Kva kunnskap ein har, og kva diskursar denne kunnskapen blir for...

Profile for lagnorge
Advertisement