Latinamerika #1 2018 by LAG NORGE

#1 Årgang 23 – mars 2018 Latin-Amerikagruppene i Norge

KUNSTENS KRAFT

#1 - Mars 2018 Årgang 22 Løssalgspris: 70,Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Kolstadgata 1 0652 Oslo latin-amerikagruppene.no/tidsskrift Kontakt: latinamerika@gmail.com Redaksjonen: Frøya Torvik(red.) Jacob Becker Stockfleth Marte Gravem Isaksen Kristian de Flon Arntsen Nora May Engeseth Trym Daniel Rødvik Marte Mørk Kai Viljar Eidsvik Karoline Garnes Takk til: LAGs solidaritetsbrigade høsten 2017 Cristian Ariel Peña Kjetil Klette Bøhler Sigrid Elise Høeg Maria Refsland Elise Fjordbakk Marie Skogvang Stork Susanne Normann Eva Maria Fjellheim LAG Oslo Eirik A. Brånen Leticia Isabel Vásquez Jørdi Losnegård Maria Isabel Soc Carrillo

INNHOLD Leder 5 Tema: Musikkens politiske kraft

Tema: Kolonialismens musikkarv

Tema: Gata som politisk galleri - Fotoreportasje 12 Tema: Anahí Berneri - en radikal filmskaper

Tema: Pile O´ Sápmi - Fotoreportasje

Tema: Du skal frykte min sang og gitar

Siden sist 38 Tema: Bonderapperen 39 Håp om politisk endring i Mexico

Filmanmeldelse: Neruda 48 Til minne om solidaritetsaktivist José Caceres 50 Rapport fra frigjort jord

Feminismen og det norske jordbruket

Min kamp og mi stemme kjenner ingen grenser 58 Vil du skrive for oss? Har du en ide til en artikkel, bildeserie eller et tema vi bør ta opp? Vi tar gjerne imot reportasjer, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen tar

Opplag: 900 eksemplarer Trykk: Grøset Trykk AS

gjerne imot ris og ros. Vi trenger deg for å bli bedre!

Utgis med støtte fra:

Følg oss på Facebook: facebook.com/TidsskriftetLatinAmerika 2

PÅ FORSIDEN Performance på kunstfestivalen CompArte i den mexicanske delstaten Chiapas i 2016. Ved å be publikum la silhuetten sin avbildes på et hvitt laken ga performancen et ansikt til kvinnene som blir drept, forsvunnet, trakassert og utsatt for både psykisk og fysisk vold kun fordi de er kvinner. Foto: Helga Hustveit 3

LEDER:

HÅPET I KUNSTENS SYNLIGGJØRING

Kunst har kraft til å starte, og drive framover, sosial kamp. I dette nummeret av LatinAmerika vil vi se Latin-Amerika gjennom kunstens synliggjørende og håpefulle linse. Først vil jeg gjerne ta dere med til Mexico.

TEKST: Frøya Torvik. Gjesteredaktør for LatinAmerika #1 2018

Midt på scenen henger et hvitt laken. Fra høyttalerne høres en stemme, kun noen fraser er tydelige: «en syk verden, kvinner er objekter, patriarkat». En hjertemonitor piper konstant, og hvert 18. sekund piper det høyt. Publikum engasjeres til å la silhuetten sin avbildes med spraymaling på lakenet. Hvert 18. sekund blir ei kvinne utsatt for vold. Hvert 18. sekund får den patriarkalske volden et ansikt. Lakenet har blitt tildekka med utallige silhuetter. – Kunst er motstand og kamp, forteller Selma, en av kunstnerne bak performancen. Vi står utenfor teltet som akkurat var fylt med mennesker. Flere i publikum gråt, og noen måtte gå ut underveis etter hvert som performancen illustrerte omfanget av kvinner utsatt for vold. – Kunst som ikke synliggjør, er ikke kunst. Kunst må provosere, sette i gang tanker og stille spørsmål.

4 LEDER

18 måneder har gått siden jeg var på kunstfestivalen CompArte i San Cristóbal, Mexico. Navnet CompArte er satt sammen av ordene compartir (dele) og arte (kunst), å dele kunst. Det var urfolksbevegelsen Zapatistene som inviterte til festivalen, og de forklarte hvorfor i et kommuniké på hjemmesiden sin: «For oss, zapatistene, er kunsten et håp for menneskeheten (...). Vi tror det er i de vanskeligste øyeblikkene, når

det er overflod av skuffelse og maktesløshet, at kunst er det eneste som er i stand til å feire menneskeheten.» Og det var det CompArte var; en feiring. Overalt på urfolksuniversitetet CIDECI, der CompArte ble avholdt, var det kunst å se. På gresset arbeida graffitiartister med skissene sine, langs gågata lagde og solgte håndverkere smykker, i trappene spilte mindre grupper på gitarer og trommer, på basketbanen dansa barna - selv uten musikk, mens de eldre helst dansa foran scenen til musikken. Det hang tilsendte trykk og bilder fra fjerne og nære motstandskamper i store telt, det var workshoper å melde seg på for å lære og lage stensiler, naturlig maling av planter, rap eller teater. Det var kunstnere og artister av alle slag; musikere, forfattere, poeter, tegnere, feministiske rappere. Det var unge og gamle, noen hadde reist flere døgn, andre 30 minutter. Noen hadde drevet med kunst hele livet, andre var helt ferske. Til felles hadde alle tanken om at kunst ikke bare dreier seg om estetikk, det handler om å skape et alternativ, utfordre systemet og tenke større. – Vi fant ut hvor gøy og styrkende det er å rappe sammen, sier Polyester Kat, mens Obeja Negra og Luna Negra nikker samtykkende. De kommer fra det feministiske rap-kollektivet Batallones Femeninos og presenterer seg med artistnavnene sine. Vi sitter ute, rundt et bord ved siden av teltet med trykk og bilder. For 15

minutter siden sto de på scenen og rappet om narko-staten, menstruasjon, diskriminering, femicidios (kvinnedrap) og kunst som «våpen». – Vi rapper om alle temaene media er stille om. Musikken handler mye om hvordan vi må stå sammen mot machismen som gjennomsyrer alt i Mexico. Vi støtter også andre sosiale kamper gjennom rappen, som kampen for sannhet til foreldrene av de 43 forsvunnede lærerstudentene fra Ayotzinapa, fortsetter Polyester Kat. Ayotzinapa var en av kampene som kom opp flere ganger under festivalen. De 43 studentene har blitt et symbol på alle de tusenvis som har blitt, og fortsatt blir, bortført både i Mexico og andre land. Statlig medvirkning og gjennomføring av bortføringer, drap og angrep på politiske aktivister synliggjør en maktkamp uten hemninger. Aktivister som motsetter seg de politiske, økonomiske og sosiale urettferdighetene risikerer å bøte med livet. Disse urettferdighetene ble gjenspeila på CompArte, men gjennom kunstens linse kjentes skuffelsen og maktesløsheten annerledes; som at kampen gjennom kunsten gjør urettferdighetene om til et håp. - Vi har alle blitt diskriminert en gang i livet, det være seg på grunn av kjønn, sosial eller økonomisk status, forklarer Luna Negra når

jeg spør hva som gir dem styrke til å drive med rap i et brutalt politisk landskap. - Men da har vi forsøkt å ikke se oss selv som ofre, men som en del av noe større. Som en del av det vi prøver å utrette gjennom våre valg og handlinger. Hver og en må velge om hen vil eller ikke vil være del av denne jævlige virkeligheten. Rappen er for oss en måte å protestere på, en måte å si at kvinner ikke er objekter, at vi er mennesker.

FOTO: Helga Hustveit

Polyester Kat, Obeja Negra og Luna Negra fra rap-kollektivet Batallones Femeninos rapper om machisme og kvinnefrigjøring.

På scenen endres alvorligheten og smerten til kraft og håp. Med forutsetningen at kunstnere tør å ta tak i det vonde, det media tier om, kan kunst spre håp om endring. Selv om det har gått 18 måneder siden jeg var på CompArte får tanken på hjertemonitoren, som hvert attende sekund pep høyt, fortsatt hjertet mitt til å dunke hardere. Olabuksa jeg hadde på da silhuetten min ble avbilda på lakenet, har fortsatt grønn spraymaling på beinet. Spraymalingen vil nok aldri bli borte, akkurat som at de forvunnede, de voldsutsatte, de drepte, heller ikke må bli borte fra våre minner. Kunst er kamp, og kamp er kunst. Begge deler skaper håp i en verden fylt med urettferdighet. Det er dette vi vil rette fokus mot i LatinAmerika #1 2018.

MUSIKKENS POLITISKE KRAFT I D E T R E V O LU S J O NÆR E CUBA Pleier du å synge, Fidel? – – Jeg har ikke øre for musikk, jeg er ikke musikalsk … men jeg elsker musikk, særlig de revolusjonære sangene, musikken til Silvio Rodríguez, Pablo Milanés og Sara Gonzales, og jeg liker klassisk musikk. Jeg er særlig glad i marsjer.

TEKST OG FOTO: Kjetil Klette Bøhler. Bøhler er musikkviter, med komplementær kompetanse i sosiologi og antropologi. Hans forskningsfokus er forholdet mellom det estetiske og det politiske, særlig knyttet til musikk og politikk.

6 TEMA: Kunst som politisk kraft

Selv om verken Fidel Castro, hans bror Raúl eller Ernesto ”Che” Guevara var skolert i musikk, fikk musikk og estetiske uttrykk en sentral plass i deres revolusjonære prosjekter. Musikk har bidratt i produksjonen av en felles revolusjonær identitet og i artikuleringen av revolusjonære verdier. Dette kommer til uttrykk i patriotiske musikkerfaringer og i cubansk kulturpolitikk, og især i fremveksten av musikk og kulturinstitusjoner de to første tiårene etter 1959. Ifølge den cubanske musikkviteren Radamés Giro har Cuba, etter revolusjonen i 1959, investert mer penger i kunst og musikk per person enn noe annet land i verden. Denne teksten diskuterer nærmere hvordan musikk og kunstfeltet ble gitt politisk betydning i det revolusjonære prosjektet ved å analysere cubansk kulturpolitikk fra 1959 til starten av 1980tallet. Analysen viser hvordan cubansk kunst og kultur både var påvirket av, og med på å påvirke, utviklingen av revolusjonære verdier under de første tiårene av revolusjonen. Revolusjon, musikk og politikk I tillegg til økonomisk og sosial endring, brakte den cubanske revolusjonen i 1959 med seg kulturell endring i både den estetiske

og antropologiske betydningen av begrepet revolusjon. Fidel Castro avsluttet flesteparten av sine offentlige taler med ordene Patria o Muerte! «Fedrelandet eller døden», fremført med musikalsk patos og som et estetisk høydepunkt i talene. De to ordene ble revolusjonens motto, og oppsummerte kjernen i det politiske prosjektet som var å skape et nytt, uavhengig og demokratisk Cuba, i kontrast til hvordan landet tidligere hadde vært underlagt kolonialistiske regimer og amerikanske interesser. Dette nye fedrelandet måtte konstrueres så vel politisk, via Ernesto Che Guevaras senere idé om El hombre nuevo «den nye mannen», som estetisk ved å artikulere en ny cubansk identitet og sanselighet via musikk, kunst og kultur. Felles estetiske erfaringer som bekreftet hva det cubanske besto i, via rytmer, bilder, filmer og sangtekster med mer, kunne bidra til å oppfylle Castros politiske visjon på et kunstnerisk subjektivt nivå og danne en ny felles historisk bevissthet bygget på Cuba libre, et «fritt» Cuba. Disse ideene dannet de kulturpolitiske argumentene som bidro til ny politikkutvikling innen kunst- og

kultursektoren. Etter den omfattende alfabetiseringskampanjen på starten av 1960-tallet, etablerte kommunistpartiet flere kunst-, film-, dans- og musikkakademier for å gi folket cultura, «kultur», i tråd med revolusjonære ambisjoner. Særlig musikkog danseorkesteret Conjunto Folklorico Nacional ble en institusjon som skulle vende «afrikanske rytmer og danser til deler av et større nasjonalt [revolusjonært] utrykk». Grunnleggeren av dette ensemblet, kulturteoretikeren og musikeren Rogério Martinez Furé, beskriver målet med institusjonen slik: El Conjunto Foklorico Nacional ble skapt for å fylle et nasjonalt behov, siden vi på den tiden ikke hadde noen institusjon som kunne samle, forene og videreføre nasjonale danse- og musikkformer og integrere disse i en bredere sosialistisk kultur. El Conjunto må identifisere danse- og musikkstiler med kunstnerisk verdi og omtolke disse i tråd med prinsippene til det moderne teater, uten å forråde deres kulturelle kvaliteter. Etter stor suksess i Europa og Vest-Afrika på 1960-tallet, ble Conjunto Folklorico Nacional

et sterkt symbol for det nye revolusjonære Cuba på den internasjonale scenen. Revolusjonær dannelse og fremveksten av musikkutdanning og institusjoner I tillegg opprettet kommunistpartiet musikk-, teater- og danselinjer for alle som ville ta dette parallelt med allmennutdanning ut over 1960- og 70-tallet. I dag er disse kunstlinjene fortsatt en sentral del i cubansk utdanning. Men i motsetning til for eksempel den norske modellen for kunstutdannelse representert ved musikk, - dans- og dramalinjene på videregående, hvor elevene begynner når de er 16 år, starter cubanske elever på disse skolene når de er 7 år og går frem til de er 19. En slik form for musikk–kunstlinje parallelt med allmennutdannelse er unikt i global målestokk og blant annet et uttrykk for estetiske praksisers sentrale plass i det revolusjonære prosjektet. I tillegg opprettet staten ulike musikkog kulturarenaer (for eksempel Casa de la cultura [kulturhuset], Casa de la música [musikkhuset]) hvor cubanere kunne oppleve og skape musikk på ukentlig basis. Disse ulike kulturprogrammene og institusjonene fikk stor betydning for utviklingen av musikalsk og estetisk kompetanse på Cuba og

Sábado de Rumba i Palenke, Havanna. Musikk har en sentral plass i det daglige liv på Cuba, og det er vanlig med ukentlige lørdagsrumbaer.

FAKTA: • Antall amatørgrupper innen musikk, teater og dans: 1300 i 1965, 22 600 i 1975 og 33 000 i 1980. • Andelen amatørmusikere og personer som dyrket musikk økte betraktelig på Cuba, og i 1985 utgjorde disse 900 000 personer, tilsvarende 10 prosent av den totale befolkningen. (UNESCO, Cultural Policy in Cuba) • Orquestra Juvenil de Música Moderna (1967) og Orquestra de la Musica Moderna (1973) rommet Cubas mest innflytelsesrike musikere, inkludert trompetisten Arturo Sanduval, pianisten Chucho Valdez, trommeslageren Guilllermo Baretto, bassisten Carlos Del Puerto, saksofonisten Paquito D’Riviera og gitarist Leo Brouwer med flere. • Mer om historien til musikkens generering av en kritisk politisk bevissthet i Timba the Sounds of the Cuban Crisis av Vicenzo Perna (2005) samt Robin Moore’s Music and the Revolution (2006) med flere.

«Samtidig etabler te staten et nytt lønningssystem hvor musikere med musikerlisens var garanter t en månedlig inntekt fra staten og pensjon, på lik linje med andre arbeidere.»

betydningen av musikk hos folk flest. I tråd med revolusjonens ønske om et ikke-rasistisk, klasseløst og kulturorientert samfunn, ble afrocubanske musikkog dansestiler som rumba, guaguanco, rumba columbia og rumba yambu støttet opp om av staten. Eller som den ledende amerikanske danseforskeren Yvonne Daniel skriver: På Cuba brukes all dans og ekspressiv kultur for å støtte opp under sosialistisk og egalitær kultur og handling. Cubanske artister og andre utøvende kunstarter er viktige og kraftfulle allierte i den politiske revolusjonære kampen. Kulturdepartementet organiserer flere kulturelle aktiviteter for å fullbyrde revolusjonære mål. Med henhold til finansiell, organisatorisk og ideologisk støtte har kulturdepartementet, og ulike byråkrater innen kultursektoren, vært instrumentelle i å dyrke rumba som nasjonal.

Samtidig fikk musikk en stadig mer sentral plass i det daglige liv på Cuba. Det var, og er fortsatt, vanlig med ukentlige rumbasammenkomster som for eksempel lørdagsrumba, (sábado de rumba) og afrocubanske religiøse santeriaritualer med musikk samt regelmessig dansing til levende son-musikk (forløperen til moderne salsa). Den politisk korrekte kunsten var en viktig del av den revolusjonære oppdragelsen og blir beskrevet av Peter Manuel som en vital del av den nasjonale kulturarven. Som

en konsekvens av dette, økte også antallet amatørgrupper innen musikk, teater og dans betraktelig. I 1979 etablerte den cubanske staten Centro de Investigación y Desarollo de Música Cubana (CIDMUC, Senter for musikkforskning) for å styrke forskning og kunnskapsutvikling innen musikkfeltet. Ett tiår tidligere hadde også den cubanske staten opprettet det hybride orkestret Orquestra Juvenil de Música Moderna, som senere ble utviklet til Orquesta de la Musica Moderna. Disse ensemblene rommet Cubas mest innflytelsesrike musikere og påvirket senere musikkutvikling på Cuba. Den politiske begrunnelsen for opprettelsen av de to orkestrene var å videreutvikle cubansk musikk og slik bidra til utvikling av cubansk kultur og det revolusjonære prosjektet. Noen år tidligere etablerte den cubanske staten et nasjonalt cubansk filharmonisk orkester og et nasjonalteater. Samtidig etablerte staten et nytt lønningssystem hvor musikere med musikerlisens var garantert en månedlig inntekt fra staten og pensjon, på lik linje med andre arbeidere, mot at de gjennomførte øvelser og holdt diverse konserter. Dette medførte imidlertid også en sterk byråkratisering av kulturlivet, da de fleste musikere kun fikk lisens til å spille en sjanger, for eksempel bolero eller chachacha. Likevel illustrerer det statsstøttede systemet hvordan

den cubanske staten gav verdi til musikk og investerte i kunst og kultur. I tillegg til praktiske kunstfag, etablerte den cubanske staten også flere interesseorganisasjoner for intellektuelle og kunstnere for å gi dem kunstnerisk og politisk spillerom. Den viktigste av disse var Unión de Escritores y Artistas en Cuba (UNEAC) i 1961. Her ble Nicolás Guillén valgt til president, og han fungerte som leder i organisasjonen frem til sin død i 1989. Guillén ble en viktig talsmann for revolusjonen, og han videreutviklet sine estetisk-politiske visjoner som president i UNEAC via blant annet diktet Tengo fra 1964, som er en hyllest til fremskrittet revolusjonen har brakt. Diktet er skrevet i den samme sonpoetiske tradisjonen, og spiller på rytmiske relasjoner mellom ordene og frasene. Samtidig er hele diktet bygget på en forklaring av verbet tengo som betyr «jeg har», og som i dette tilfellet refererer til all den progressive samfunnsutviklingen revolusjonen har skapt. Først og fremst er diktet en hyllest til at det cubanske subjektet har fått sitt Cuba tilbake; fjellene, sukkerrørene, byene, hæren, jorden, musikken, dansen og så videre. Diktet avsluttes med frasen tengo lo que tenía que tener «jeg har fått det jeg trengte», som refererer til at det cubanske subjektet har fått hva det trengte og drømte om. Denne frasen er dypt politisk, og samtidig en rytmisk endingsstrofe i diktet ved at verbet å ha

(tener) forekommer i tre ulike grammatiske bøyinger (tengo, tenía, tener). Frasen refererer til at revolusjonen har gitt cubanere det de alltid har kjempet for. Kunstens politiske kraft Musikk og politikk er dypt sammenvevd på den karibiske øya. Musikken har inspirert til politisk endring og revolusjonære ideer, og slik vært en integrert del av det revolusjonære prosjekt og cubansk kulturpolitikk etter 1959. Musikk og kultur har vært viktige støttespillere for det revolusjonære prosjektet da disse praksisene har vært med å forsterke kjærligheten til det cubanske og det revolusjonære, både blant personer som er støttespillere for det cubanske prosjektet og personer som er gått lei av revolusjonen, men som deler en felles kjærlighet for cubansk kunst og kultur. Slik sett kan musikk tjene en politisk kraft ved å skape felleskap og felles verdier. Det er viktig å påpeke at denne artikkelen kun har sett på bruddstykker av den cubanske historien om musikk og politikk, og på grunn av plasshensyn har jeg dermed ekskludert historien om hvordan cubansk musikk også har vært med på å generere en kritisk politisk bevissthet. Likevel utgjør de historiske linjene beskrevet en sentral del for å forstå musikkens politiske kraft i det revolusjonære Cuba.

Guaguancó er en type rumba der perkusjon, sang og dans kombineres.

KO LO N I A L I S M E N S MUSIKKARV Musikkstilene la bomba og el chamamé er eksempler på hvordan nye, latinamerikanske toner oppstod i motstandskampen til kolonimakten, og i møtet mellom ulike kulturer.

TEKST OG FOTO: Cristian Ariel Peña Utekoordinator for brigadene i Brasil.

Europeernes ankomst til Latin-Amerika skulle endre regionen for alltid. De katastrofale konsekvensene av kolonialiseringen er velkjente og preger fortsatt regionen i dag. Samtidig hadde kolonitiden en kunstnerisk konsekvens, en arv som fortsatt lever. Møtet mellom afrikanske, prekolombinske, europeiske og arabiske røtter har ført til at den latinamerikanske regionen har en rik og mangfoldig kultur, med et hav av rytmer, melodier og stemmer. La bomba og el chamamé er eksempler på nye musikkstiler som oppstod i motstandskampen mot undertrykkerne, i et felleskap med det andre; det forskjellige, men like menneskelige. La bomba Musikkstilen bomba er et resultat av møtet mellom afrikansk-, urfolks-, og spansk kultur. Bomba er opprinnelig fra Chotadalen i Ecuador, midt i Andesfjellene. I det 16. århundre fraktet jesuittprester afrikanske slaver til området. De skulle produsere sukkerrør og utvinne salt fra gruvene. Området de kom til var befolket av urfolksgrupper som hadde sine respektive kulturer og musikaliteter. Både urfolk og svarte led under slavearbeid under kolonitiden og starten av republikken.

10 TEMA: Kunst som politisk kraft

Slavene var eid av europeiske landeiere. De forbød bruk av trommer ettersom det ble ansett som uhellig. Unntaket var religiøse

helligdager. Da kunne ikke slavene tvinges til å arbeide, og det var tillatt å danse, synge og lage musikk. Det var i denne sammenheng at det musikalske møtet mellom urfolk og den afrikanske kulturen fant sted. Bomba er en afro-ecuadoriansk rytme som spilles med trommer og instrumenter av ulik opprinnelse. Perkusjonsinstrumentet el güiro, som er et instrument av latinamerikansk og karibisk opprinnelse, har en overordnet rolle i musikksjangeren. Samtidig brukes noen instrumenter som opprinnelig kommer fra Andesfjellene, blant annet en type fløyte som heter flauta de carrizo. Dette gjør at bombamelodiene også minner om den melankolske urfolksmusikken fra Andesfjellene. Den musikalske innflytelsen fra Europa gjenspeiles på to måter i bomba. For det første gjennom musikkens og poesiens struktur. For det andre gjennom møtet med gitaren. Dette kom som et resultat av frigjøringskrigene i Sør-Amerika fra 1810 til 1830. Folket fra Chota var med i kampen og kom slik i kontakt med militærmusikk og instrumenter som ikke fantes i deres lokalsamfunn tidligere. Gitaren er et eksempel på et slikt instrument. El chamamé El chamamé utfolder seg på tvers av grensene definert av de søramerikanske nasjonalstatene. Det er fordi chamamé

spilles hos guaraní-folket; et urfolk som bor i nørdøstlige Argentina, i sør- og sentral-Brasil, i Paraguay, Uruguay og sørøst i Bolivia. Danse- og festtradisjonen som omkranser musikken har dype røtter hos det samme folket. El chamamé er påvirket av det religiøse ritualet «Jeroky ñembo’e», en hellig seremoni hvor hele lokalsamfunnet deltar. Under seremonien veksles det mellom prekener fra sjamanen (spirituell guide) og dans og musikk fra mbaraka (marakas brukt av menn) og takuapu (rytmestav brukt av kvinner), dette for å styrke forholdet mellom guder, gudinner og folket. Guaraní-folket led også under koloniseringa, og jesuittprestene brukte blant annet musikkopplæring som en del av denne strategien. Gjennom opplæring i kateketisk musikk til tolking av liturgiske verker fra den europeiske barokken, konverterte de urfolket til katolisismen. Samtidig ble den musikalske basen i chamamé påvirket av den europeiske musikken.

sakte men sikkert fra å være strengt religiøs, til å bli en festdans blanda med rytmer og tradisjonell sang. El chamamé endret seg gradvis fra å være en bønne-rytmedans til å bli en rekreasjonsdans, med spansk gitar, trommeslagverk og guatapú (en type fløyte som guaraní-urfolket brukte for å få tiltrekke seg fisk).

Under feiringen av Inti Raymi (solfestival) i den andinske regionen Imbabura i Ecuador, kan man blant annet høre bomba bli spilt.

Spesielt trommene og de ulike rytmene var bidrag fra den afrikanske befolkningen. På festlige dager pleide de svarte å rømme for å danse på skjulte steder i lokalsamfunnet. Det samme gjorde urfolk og folk med europeiske røtter som likte musikken og den folkelige gleden. Latin-Amerika lider nå under en ny form for kolonialisme, kalt nyliberalisme. Da er det nødvendig å styrke kampen for uavhengighet og suverenitet. I den kampen er det viktig å stadfeste identiteten til kontinentet og dets folk, og musikken er en viktig alliert.

Opplæringen i orgel, harpe, tiorba (strengeinstrument), hornpipe og trompet, ble kombinert med opplæringen i å lage de samme instrumentene. Dette har bidratt til at guaraní-folket er gode instrumentmakere. Gjennom deres bruk av musikken gikk den

G ATA S O M POLITISK GALLERI I Colombia blomstrer gatekunsten. Gjennom kunsten rettes søkelys mot neglisjerte problemer i samfunnet

TEKST: Sigrid Høeg Solidaritetsbrigadist i Colombia høsten 2017

Colombias hovedstad, Bogotá, er et verdenssentrum for graffiti og gatekunst. Byen har skapt noen av verdens beste gatekunstnere, og gatekunstnere fra hele verden kommer for å spraye i Bogotás gater. Siden midten av 90-tallet har gatekunst og graffiti vært en måte for politiske aktivister, fattige kunstnere og ungdommer i Bogotá å uttrykke seg på. I dag er gatekunst en viktig kunstform i hele Colombia. Gatekunst kan være nesten hva som helst. Det trenger ikke bare være stensiler som Banksy, Dolk og Pøbel er kjent for. Det kan nesten være hvilken som helst form for ikke-kommersiell kunst i det offentlige rom. Gatekunst er en blomstrende kunstform i Colombia. Gjennom å ta opp temaer som fattigdom, urfolkskamp, miljøproblemer, arbeiderrettigheter, korrupsjon og mye mer klarer kunstnerne å løfte velkjente, men neglisjerte problemer i samfunnet. De setter i gang diskusjoner og tvinger frem et fokus som ellers oversees. Gatekunsten er med på å sette agendaen og skaper overskrifter også i de største avisene. Alle tagene, piecene, skulpturene og plakatene fra forskjellige steder i Colombia er ulike på mange måter, men én ting har de til felles. De tar alle plass i et offentlig rom som de ellers har liten tilgang til. De tar plass og stiller spørsmålstegn ved samfunnet, eller viser det kulturelle mangfoldet som finnes i Colombia til tross for motgang fra alle hold. Jeg har lenge vært en stor fan av gatekunst. Da jeg kom til Bogotá for første gang i 2014 ble jeg helt overveldet. Aldri, verken før eller senere, har jeg forstått så mye av en by ved å gå gjennom gatene, som jeg gjorde da. Disse piecene er ikke eksklusive, de er ikke kun for turister eller kunstnerne selv, de er for alle som ferdes i byen. Fremdeles er det dette jeg liker aller best med gatekunst. Den invitert alle som ser kunsten til å tenke, bli provosert eller glad på lik linje. Uansett hvem vi er. Gatekunsten er allemannseie.

12 TEMA: Kunst som politisk kraft

«Metamorfosis Indigena» av Nepo y Son

Metamorfosis Indigena komponert av Nepo & son i sentrum av Bogotá. Den USA-baserte duoen har sammen med flere lokale kunstnere laget en piece om menneskets utvikling. De sier selv at det moderne mennesket er som roboter – uten teknologien er vi ingenting. Urfolk er de eneste som lever i pakt med naturen, og er derfor hele mennesker. Foto: Trym Daniel Rødvik

«Ansikt og graffiti» av Stinkfish (@stinkfishstink, Instagram)

Stinkfish er en av grunnleggerne av APC, Bogotas eldste crew, og kanskje den mest kjente gatekunstneren fra Colombia. Man kan se Stinkfish over hele verden hvor han portretterer mennesker fra gata eller lokalsamfunnene han jobber med. Foto: Sigrid Elise Høeg

«Animales» av APC (Animal Poder Cultural) (@animalespodercultura, Instagram) Bogotás gater har ikke alltid vært en stolt pådriver for gatekunst. Det var lenge, og kan fremdeles være en farlig kunstform. Politiet og myndighetene var ute etter alle som gjorde hærverk og de var ikke nådige. I 2011 ble en 16 år gammel gutt skutt og drept av politiet mens han drev med graffiti i nabolaget sitt. Den dag i dag er søndager på dagtid den mest vanlige tiden å se gatekunstnere male byen for ikke å bli angrepet av politiet. Foto: Trym Daniel Rødvik

Til venstre: «Ananasgutten» Under: «Jøgler» av DjLu (@juegasiempre, Instagram)

DjLu lager aldri en piece uten å legge til teksten ”Juegasiempre” som betyr «alltid lek». Han skaper kontraster med sine sterke bilder av barnearbeid, hjemløse eller ikoner av gruvedrift, våpen eller annen utnytting gjennom bruk av fine farger, og det positive budskapet «alltid lek». Foto: Trym Daniel Rødvik

Til høyre: «Kuna» av Carlos Trilleras

På kysten nord i Colombia og sør i Panama lever folkegruppa Kuna. Denne folkegruppa, som så mange andre urfolksgrupper, har blitt dårlig behandlet av den colombianske staten. Carlos Trilleras lagde dette stykket til ære for folkegruppa for å gjøre hovedstaden og turister oppmerksomme på urfolks tilstedeværelse i landet, og for å minne om at urfolks rettigheter må respekteres og oppfylles. Foto: Sigrid Elise Høeg

«Afrocolombiana» av DeLaRoca fra Caracas, Venezuela (@orodelaroca, Instagram) DeLaRoca er en venezuelansk gatekunstner og tatovør fra Caracas. Hun portretterer kvinner og ofte afroetterkommere, en gruppe som ellers får lite plass i gatebildet. Foto: Nora Hannisdal

«Nasafamilien» av GURI (GURI ARTE på Facebook)

Nasa er den største urfolksgruppa i Colombia og er godt organiserte. De jobber hver dag for et bedre samfunn der det å være urfolk ikke skal være synonymt med mindreverd eller å ha mindre sannsynlighet for å kunne studere. Det skal heller bety tradisjoner, kultur, samhold og stolthet. Foto: Sigrid Elise Høeg

«Urfolkskvinne» av Guache (http:// guache.co/) Trilleras og Guache har ganske lik stil, og formålet med kunsten deres er den samme. Guache lager kunst med urfolk for øye. Han streber etter å uttrykke urfolks mangfold, men også undertrykkelsen av urfolk. Å ta tilbake dalene og jorda er en uttalt strategi blant urfolk i Colombia, men en viktig del er også å ta tilbake bybildet gjennom gatekunst. Foto: Sigrid Elise Høeg

«Kwesx Kiwe» av samfunnshuset i Jambaló

Kwesx Kiwe betyr «vår jord» på Nasa Yuwe som er Nasaenes språk. Nasaene bruker mye gatekunst og fresker ikke bare på sine kontorer, men overalt i sine territorier. Nasafolket er stolt av sin kultur, men har ikke alltid hatt mulighet eller lov til å vise den frem. De viser ofte frem ritualer, tradisjonelle klær eller språk. Foto: Sigrid Elise Høeg

«Minga Muralista del pueblo Nasa» – Nasafolkets gatekunstdugnad (http://www. centrodememoriahistorica.gov.co/ micrositios/minga-muralista/)

Toribio arrangerte i 2017 gatekunstfestival for urfolksgruppa Nasa. De inviterte kunstnere fra hele landet til Nord-Cauca. Nord-Cauca var lenge en voldelig sone, kjent for harde sammenstøt mellom hær og gerilja. Denne skjebnen har Nasafolket måttet leve med, og misnøyen kan sees gjennom gatekunsten rundt om i byen. Foto: Sigrid Elise Høeg

«Nasabarn» av Dexpierte (@ dexpierte_colectivo, Instagram)

Dexpierte er fra Bogotá, men portretterer ofre av den væpna konflikten. Denne piecen er fra ungdomshuset i Toribio hvor en urfolksungdomsorganisasjon holder til. De jobber mye med å fremme kunst og kultur i urfolkskampen. Foto: Sigrid Elise Høeg

Tags av JuCo (Juventud Comunista Colombiana (ungkommunistene))

«Coconuco resiste» - «Coconuco står imot». I oktober og november dukket det opp mange tags fra JuCo (ungkommunistene) i hele Popayán. Taggen kommer av kampen mot private aktører i urfolksterritoriet Coconuco, som i oktober førte til drapet på urfolksjournalisten Efigenia Vásuez. Dette er et eksempel på de mange drapene på sosiale ledere og aktivister som har forekommet de siste månedene. Foto: Sigrid Elise Høeg

«Amando venceremos» - «elskende vil vi vinne» og «Plantemennesket» (side 18) er laget av FARC i leiren Elvira Etter fredsavtalen ble undertegnet flyttet geriljaen FARC til demobiliseringssoner rundt omkring i hele landet. I denne demobiliseringssona i Nord-Cauca er gatekunst en annen måte å uttrykke seg på og å fortsette sin kamp. Tagging har lenge vært en viktig måte å demonstrere tilstedeværelse på for væpnede grupper i Colombia, ikke minst for å spre frykt og vise hvem som bestemmer. Foto: Sigrid Elise Høeg

«Afroøye» av GLeo (@gleo_co, Instagram)

Det er vanskelig å gå forbi noen av GLeos pieces uten å legge merke til dem. Hans portretter inneholder alltid store øyne som ser på de som går eller kjører forbi. På den måten får alle i Popayán med seg GLeos kunst. Han er kjent for å legge inn gamle symboler i kunsten sin og jobber nesten bare med afrocolombianske - og urfolksmotiver. Foto: Sigrid Elise Høeg

ANAHÍ BERNERI –E N R A D I K A L F I L M S K A P E R Under fjorårets Film fra Sør, 9.-19. november, presenterte den argentinske filmregissøren Anahí Berneri tre av sine filmer, deriblant nykommeren Alanis. LatinAmerika tok en prat med henne.

TEKST: Karoline Garnes

Informasjons- og organisasjonsmedarbeider i Latin-Amerikagruppene i Norge.

FOTO: Film fra Sør

Anahí Berneri presenterte tre av sine filmer under Film fra Sør-festivalen i Oslo 9-19. november 2017. Hennes siste film bekrefter hennes status som en av Latin-Amerikas fremste, smarteste og subtilt radikale filmskapere.

– Du ser machismen i Argentina hele tiden, overalt. På gaten, i mannens relasjon til kvinnen, i talemåten, i seksuelle relasjoner. Den er i alle detaljene.

prostitusjon. Jeg har selv levd i en slik relasjon. Jeg forstår ikke hvorfor vi må leve under dominans, og hvordan det kan være opphissende.

Anahí Berneri snakker om machisme, kjønnsroller, feminisme og mennesket som politisk vesen allerede før første spørsmål i intervjuet er stilt. Likevel er det filmskaper hun først og fremst definerer seg som.

En ektefølt fortelling Under San Sebastian Film Festival i 2017 vant Anahí Berneri prisen for årets regissør for filmen Alanis. Hun er den andre kvinnen som mottar prisen i løpet av festivalens 65 år. Fortellingen og karakterene i Alanis føles ekte og troverdige. Det er en kort historie, som trenger tid for å fortelles. Og nettopp det har Berneri klart.

Alanis - prostitusjon for å overleve – Alanis er historien om en prostituert og hennes barn, starter Anahí Berneri. Det er en karakterfilm som skildrer tre dager i livet til den unge moren Maria som bor i en leilighet i Buenos Aires og jobber som sexarbeider. Etter en razzia blir hun kastet på gaten og må bo hos en tante. Maria har verken tid eller ressurser til å reflektere over moralen i arbeidet som prostituert. Filmen snakker ikke om prostitusjon på et bordell, men om prostitusjon som en måte å overleve på. Som Berneris øvrige filmer utfordres kjønnsrollene i Alanis.

22 TEMA: Kunst som politisk kraft

– Det er en sexscene som er ganske voldelig, verbalt sett. Jeg tenkte over hvordan ulike prostitusjonsorganisasjoner ville reagere på denne, fordi den viser en vold de gjerne forsøker å skjule. Volden uttrykkes ikke fysisk eller gjennom nakenhet, men gjennom ord. Det er Maria som bruker sin makt og fornærmer en av sine mannlig kunder. Men litt uventet opphisses han av fornærmelsene. Dette er ikke noe som kun skjer innenfor

Anahí Berneri forteller at det er et bevisst valg å lage film med småbarn, fordi det er et middel for å skape «cinematic truth». – Småbarn tilpasser seg ikke skuespillerne. De spiller ikke at de gråter, ler eller kryper sin vei. Det er ekte. Og filmen blir mer ekte når skuespilleren tilpasser seg barnet. – Det var bra for filmen at vi hadde et lavt budsjett og en stram timeplan på tre uker. Vi kunne ikke tillate oss å gå mye utover tidsrammen, for da hadde babyen vokst for mye. Vi bestemte oss derfor for å jobbe med så få bilder som mulig og brukte i all hovedsak et stasjonert kamera. Det tvang meg til å fortelle historien til Maria med hele kroppen hennes, ikke bare ansiktet. Komposisjonen var hele tiden gjennomtenkt, selv om det kanskje ikke alltid oppleves slik for publikum. Vi jobbet blant annet mye med markeringer på gulvet og tok i bruk speil og refleksjon for å fange

«Jeg ser at jeg har mulighet til å påvirke den offentlige debatten ved å ta opp viktige tema i mine filmer. »

FAKTA: • Anahí Berneri (f. 1975) er en argentinsk filmskaper • Utdannet ved det franske audiovisuelle instituttet INA • Laget sin første film, kortdokumentaren Modelo para armar, i 1997 • Har laget fem spillefilmer: Un año sin amor(2005), Encarnación (2007), Por tu culpa (2010), Aire libre (2014), Alanis (2017)

flere vinkler uten å endre kameravinkel og lyssetting. Jeg prøver å komme meg bort fra de typiske nærbildene hvor ansiktet dominerer, derfor blir det en del head cuts. Men annerledes bilder er altså et bevisst valg. Målet med kunsten For Anahí Berneri er målet med kunsten å provosere og vekke følelser. Og selv om hun ikke representerer et bestemt parti, organisasjon eller assosiasjon, mener hun det er umulig å lage film som ikke er politisk. –Vi er politiske mennesker, og kunst er politikk. Alle mine filmer snakker på en eller annen måte om kjønn og kjønnsroller. Det er viktig å rette oppmerksomhet mot denne tematikken. Samtidig forsøker jeg å ikke dømme karakterene mine. Jeg vil heller generere en refleksjon hos publikum, en refleksjon av deres egne fordommer om prostitusjon, og de moralske kompleksene rundt tematikken. At publikum identifiserer seg med karakterene er alt, og det å kunne gå i karakterenes sko er et kraftig redskap. Berneri har alltid laget film utfra et kjønnsperspektiv. Eller sagt på en annen måte: gjennom sine filmer forsøker hun å problematisere vårt syn på kjønn, samt vise at både kvinner og menn kan være ofre for machismen, men også bygge opp under den. Alanis er ikke noe unntak. Film som politisk aktivisme Ideen til filmen Alanis kom da Anahí Berneri skulle lage en kortfilm. I kortfilmen kom det ikke tydelig fram om personen i filmen var prostituert eller et offer for menneskehandel. Dette vekket Berneris nysgjerrighet og hun satte i gang et omfattende forarbeid.

– Vi snakket med både organiserte og uorganiserte sexarbeidere. Dette reiste mange

spørsmål. Burde prostitusjon legaliseres eller ikke? Blir kvinnen gjort til offer eller er det en måte for kvinnen å bestemme over egen kropp, være uavhengig? Jeg fant tematikken spennende, og etter å ha laget kortfilmen oppdaget jeg at jeg hadde en sterk karakter. De første minuttene av filmen Alanis er kortfilmen. Legalisering? I forkant, underveis og i ettertid av filmen jobbet Anahí Berneri med prostitusjonsorganisasjoner som både er for og imot legalisering. Begge sider har brukt filmen for å flagge sin sak. Selv mener hun det er viktig å synliggjøre utfordringene ved prostitusjon, da det er et tema som ikke står på den politiske agendaen i Argentina. –Argentina har mange liberale lovgivninger som er bra, som for eksempel kjønnsbytte, likekjønnet partnerskap og ekteskap. Likevel, etter 12 år med kvinnelig president har ingenting skjedd med prostitusjon- og abortlovgivning. Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp eksisterer ikke. Legalisering av prostitusjon i noen land, som Argentina, er langt unna. Personlig har hun ikke gjort seg opp en mening om legalisering er løsningen på problemene eller ikke. – Regissører er filmskapere, så det er nok publikum som i størst grad bruker filmene som et politisk verktøy. Ideene mine har ikke nødvendigvis en politisk korrekthet, standpunkt eller aktualitet ved seg. Jeg finner inspirasjon til mine filmer i mitt eget liv, og gjennom måten jeg ser på hverdagslige situasjoner. Men jeg ser at jeg har mulighet til å påvirke den offentlige debatten ved å ta opp viktige tema i mine filmer.

P I L E O´ S Á P M I

TEKST: Karoline Garnes Informasjons- og organisasjonsmedarbeider i Latin-Amerikagruppene i Norge.

FOTO: Per Heimly (svart-hvitt) og Tomi Guttorm (farger).

Máret Ánne Sara står bak kunstverket Pile o´ Sápmi, som består av 400 panneskutte reinhodeskaller. Kunstverket ble laget i protest mot, og som et symbol på, statlig tvangsslakting av rein i Finnmark. Den første uka i desember i fjor hang hodeskallene foran Stortinget. Der hang de i protest mot høyesterettssaken mot reindriftsamen Jovsset Ánte Sara, broren til kunstneren, Máret Ánne Sara. Saken dreier seg helt konkret om Landbruks- og matdepartementets krav om å redusere reinflokken med 35 prosent, fra 116 reinsdyr til 75. Staten påstår at reinen ødelegger vidda og tvinger alle reineiere til å slakte like mye i prosentandel. Det samme beitelandet som skal beskyttes ved reinreduksjonen, eksproprieres til industriutbygginger. Der har du staten i et nøtteskall. For Jovsset Ánte Sara er saken prinsipiell. Det er en kamp for territorielle rettigheter og retten til å beholde sin kultur. Tvangsredusering av rein er bare et eksempel på hvordan staten Norge fortsatt driver med inngrep mot egen befolkning, samene, og tar fra dem levebrødet og kulturgrunnlaget, marginaliserer og forskjellsbehandler.

26 TEMA: Kunst som politisk kraft

«Pile o ́Sápmi jobber med å belyse saken fra flere hold da særlig fra et samisk og reindriftssamisk perspektiv. Pile o´ Sápmi jobber med å fremme kritisk debatt om både politikk og prosesser som har ført til at samisk reindrift og samiske reindriftsutøvere i dag er nærmest rettsløse mot statssystemer og lovverk.»

FAKTA: • Jovsset Ánte Sara nektet å etterkomme Landbruks- og matdepartementets krav om å redusere reinflokken til 75 dyr • Han prøvde saken for Indre-Finnmark tingrett i 2016, og vant. • Statens anket saken til Hålogaland lagmannsrett, hvor Jovsset Ánte Sara igjen vant. • Staten anket igjen, og 21. desember 2017 dømte Høyesteretten i statens favør. • Jovsset Ánte Sara må enten redusere reinflokken med 35 prosent eller ta saken videre til internasjonale domstoler.

D U S K A L F RY K T E M I N S A N G O G M I N G I TA R Jeg står på en stor åpen plass i en svær folkemengde. Rundt hele plassen er det murbygg. Lufta er kald og skjerper sansene. Klokka er 07.00. Midt på plassen er det en gressplen. Midt på gressplenen er det en to flaggstenger. Flaggene heises. Et rødt og et grønt. De vaier i den tidlige morgenbrisen. Flaggene går sakte oppover, og sangen begynner.

TEKST: Maria Refsland Først publisert i Bransjevelter #9.

Vi er mange. Vi er mange som ikke kjenner hverandre. Vi snakker mange forskjellige språk. Vi ser forskjellige ut. Vi er forskjellige. Likevel står vi her sammen, og er ett. Alle som én har venstre knyttneve høyt hevet. «Armene er hevet, vi skriver vår historie, Vi knuser undertrykkerne med vår kraft, Vi heiser det fargede flagget, Vi vekker vårt sovende hjemland, For morgendagen tilhører oss, arbeidere!» Jeg har frysninger fra topp til tå. Jeg kjenner klumpen i halsen. Siste refreng nå. Alle stemmer i alt de kan. De undertryktes kampsang mot makten. Dette er Brasil. Dette er «o povo brasileiro», den brasilianske folkesjela. Dette er De jordløses bevegelse, MST. Latin-Amerikas største sosiale bevegelse. Og her er jeg.

32 TEMA: Kunst som politisk kraft

Det var høsten 2014 at jeg fikk ta del i MSTfellesskapet. I regi av brigadene til LatinAmerikagruppene i Norge dro jeg til Brasil for å jobbe med MST. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at dette var noe helt annet enn festivaljobben min i Norge. Ja, Brasil er jo samba, men jeg tenkte ikke at musikk kom til å bli en så stor del av oppholdet. Så feil kan man ta.

En av MST sine hjørnesteiner, det som virkelig kjennetegner bevegelsen, er fokuset på kultur. MST beskriver kultur som en åndelig og sjelelig opplevelse og handling, som i motsetning til de fleste andre handlinger ikke produserer noe håndfast og priselig. Det er en direkte motsetning til den kapitalistiske ideologien. Kultur er protest. Hver morgen i fire måneder sang vi kampsanger før frokost. I begynnelsen var det rart for oss nordmenn. Etter hvert kunne vi hver eneste sang. At arbeiderklassen og de undertrykte bruker musikk som et samlende og styrkende virkemiddel er veldig utbredt i Latin-Amerika. Vi har for eksempel chilenske Victor Jara, den fantastiske folkesangeren, som fikk knekt fingrene sine i 1973 så han ikke skulle kunne spille gitar mer. Torturen ble utført offentlig på et svært stadion i Santiago av militærstyrker etter det chilenske kuppet mot Salvador Allende. Man skulle vise hva som skjedde med folk som protesterte mot det nye regimet. Han ble drept kort tid etter. I ettertid har dette blitt stående som et symbol på kampen mot undertrykkelse, og på hvilken styrke musikken kan ha. Regimet følte seg så truet av Jaras sanger at de så seg nødt til å få ham til å tie. Men da lyttet plutselig verden

nærmere til radiobølgene som pulserte fra Latin-Amerika. Da Jaras sang stilnet, tok Lillebjørn Nilsen til orde her hjemme – og han også kun kledd i gitar og engasjement: «På en stadion i Santiago mistet sangeren Jara sitt liv. I triumf fjernet bødlene kroppen og tørket ”in blodstenkte kniv. - Victor Jara, din sviktende stemme bar høyt over trommenes smell! Og vi skal love deg aldri å glemme! Sangfugl fra Chile, farvel!» Lillebjørn Nilsen – ”Victor Jara” Jeg er i Norge. Det står damp ut av munnen på meg mens jeg går gatelangs. Jeg scroller gjennom nyhetsfeeden på Facebook mens jeg haster nedover torggata. «Demningkollaps i Belo Monte, Brasil.» Kulda river i kropp og sjel. Det samme gjør nyhetene fra Brasil. Jeg er på vei til Kulturhuset, av alle steder, der jeg skal møte et av få politiske visesang-band i Norge: Ohnesorg. For min del har det vært lite kampsang og knyttede never siden jeg kom tilbake til Norge, men det finnes altså her hjemme også. Jeg er veldig spent på å høre mer.

«Global oppvarming og klimakriser, tar jeg alvorlig det kan du vel se, jeg flyr til klimakonferanser og prøver å få alle med, og olje utvinner jeg med fred i sjela, for jeg har kjøpt kvoter til det, Så elsk meg, elsk meg, elsk meg, jeg er rødgrønn.» «Jeg kjenner det bruser i hjertet, når jeg hører Norge og fredsnasjon, men å tjene penger på våpen, skaffer penger og sikrer pensjon, og hvis NATO synes at land trenger bombing, sender jeg ned en hel kvadron. Så elsk meg, elsk meg, elsk meg, jeg er rødgrønn.» Ohnesorg – ”Elsk meg, jeg er rødgrønn”

FOTO: Ingrid Fadnes

Musikk i MSTs bosetningen Pico da Cima i Ceará.

«Heisann! Hyggelig! Sorry at jeg er sen.» Det er vokalist Elida Høeg og gitarist Rudolf Terland Bjørnerem som møter meg. I tillegg spiller klarinettisten Jenny Berger Myhre i bandet, men var opptatt for anledningen. Elida kommer selv rett fra feltarbeid i Guatemala for Verdensmagasinet X, som hun på den tid var redaktør for. Passende for konteksten. Vi fikser oss en kaffe hver og veksler et par ord om julestress og gavekjøp, før vi synker ned i godstolen.

FOTO: Ingrid Fadnes

I 2014 feira De jordløses Bevegelse (MST) 30 år, med sin sjette kongress. Det ble feira med mat, musikk, og tradisjoner fra alle landets regioner som deles.

«Så … Ohnesorg. Hvem og hva er dere?» Vi starta i 2013, og hadde første konsert i mars samme år. Vi liker å kalle oss et politisk visekollektiv. Tanken i starten var at det skulle være en kollektiv greie der det var veldig åpent for å invitere andre med, og at vi skulle være veldig mange. Det viste seg å være vanskelig å få til, så det er vel vi tre da. Men vi er fortsatt et kollektiv og kan gjerne invitere andre med på konserter. Vi har blitt kalt den sentimentale og autonome versjonen av Albert og Elise. Vi tenkte egentlig å bruke det som vår slogan: «Ohnesorg, sentimentale og autonome siden 2013!» Men vi har ikke fått gjort det enda. «Ja, Albert og Elise er jo et annet band i samme gate som dere, men vet dere om andre politiske viseband i Norge?» Eh … nei, Albert og Elise er vel det eneste bandet som vi kommer på. Det finnes jo noen enkeltpersoner – Koyote, for eksempel. «Tips til andre viseband vi bør sjekke ut?» Ellers må alle høre seg opp på Victor Jara, David Rovics og Luís Llach. Personlig er vi veldig inspirert av Dan Fägerquist. Vi hørte faktisk Vysotsky første gang gjennom ham. Også må vi jo anbefale Albert & Elise!

«Hva var tanken bak Ohnesorg?» Vi ville ta tak i den politiske visesangen. Ta

del i tradisjonen. Vi tenkte først på å bare bruke Public Domain-låter. For eksempel gammel folkemusikk – gjerne sanger som har blitt så gamle at ingen eier dem. Men så endte vi opp med å spille litt av alt. «Akkurat. For hvilke låter spiller dere egentlig?» Vi spiller all mulig slags musikk, fra alle land. Spania, Russland, Portugal, Tyskland, Litauen, Italia, Frankrike, USA – og Latin-Amerika da, naturligvis. Vi covrer blant annet «Bella Ciao» og punklåter fra Tyskland. Det er ikke bare kassegitar-viser. Du har nueva cancióngenerasjonen, med Victor Jara i spissen, som vi har gjort en del av. «Hva er viktigst: politikken eller musikken?» Begge to. Både musikk og politikk. Det er ikke tilfeldig hvilke sanger vi spiller. Ohnesorg er et politisk prosjekt. «Det er hovedsakelig coversanger dere spiller. Hvorfor?» Det kan være vanskelig å finne bra innspillinger av de gamle visene, som for eksempel sangene til russeren Vladimir Vysotsky. De kan være ganske knitrete. Men vi er ikke de første som gjør dette, så mange låter har allerede blitt spilt inn på nytt. Det meste av arbeidet går i å lage gode oversettelser.

«Det er noe spesielt ved det å synge sammen om ting som man tror på.»

«Men går det bare i coverlåter, eller lager dere egne sanger?» 90 prosent er cover, men mye av det er jo veldig fritt oversatt. «Elsk meg, jeg er rødgrønn» henter melodien sin fra ”Love me, I’m a liberal”, men er ellers helt omskrevet til å passe det politiske miljøet i Norge. Så konteksten er jo totalt forandret. Den eneste låta hvor både tekst og musikk er skrevet av oss alene er «Leve Patagonia.» Ambisjonen om å lage egne låter er der jo, men det finnes allerede så mye bra der ute som vi vil tolke. Vi har fortsatt en lang liste av sanger som vi vil covre.

Det skal være ikke-autoritært. Man har jo hatt politiske musikkprosjekter før som drev med Stalin-hyllest, og det vil ikke vi være en del av.

«Oversetter dere alle sangene deres til norsk?» Ja. Det kan være mye arbeid; for eksempel så fantes det ingen god oversettelse av «A las barricadas». Vi prøver å luke bort store ord og gammel politisk sjargong som var vanlig i tiden da tekstene ble skrevet, slik at de passer bedre i dagens kontekst. Vi vil at man skal kunne relatere seg, slik at man ikke opplever noen ironisk distanse til dem. Vi ønsker at sangene skal bli kvitt 70-tallstempelet. Men det hender noen kommer bort og begynner med hele «da jeg var ung MLer»-regla. Da blir vi litt sånn «eeh …» Men klart, det er jo sanger som folk har et forhold til.

«For hvem er det egentlig som booker dere? Er det noe marked for musikken deres?» Det er veldig mye forskjellig, faktisk. Vi har ikke planer om å leve av dette. To av oss (Rudolf og Jenny) er skolerte musikere, men dette er et sideprosjekt. Det kan hende at vi får betalt, som for eksempel når vi spilte på Bergen Internasjonal Musikkfestival eller på LO sitt julebord, men det er unntakene. Ellers er det mye kultur- og litteraturarrangementer. Vi er fleksible, og vi vil være fleksible – vi kan for eksempel spille helakustisk, som vi gjorde da vi spilte på en demonstrasjon for havnearbeiderne. Da må folk høre etter. Vi brukte megafon da, hehe. Det var gøy!

Vi prøver å ha en helhet i det vi gjør. For eksempel vil vi ikke synge autoritære sanger.

«Tilpasser dere setliste etter hvilken type arrangementer dere spiller på?» Det kan være annerledes tematisk. For eksempel hvis vi spiller på «Refugees Welcome»-arrangementer, så vil vi spille sanger om det temaet. Men vi toner oss absolutt ikke ned ut i fra hvem som er publikum. Vi spilte for eksempel på Fritt Ord, og da var det jævlig streit. Men vi blir jo ikke invitert av Unge Høyre liksom.

«Å skrive subjektive, politiske tekster faller seg jo naturlig dersom man er en politisk person»

«Er det sånne konserter som er gøyest?» Det er jo da man virkelig føler at man er en del av noe. Vi sang en sang som havnearbeiderne hadde skrevet selv, og som de ville at vi skulle framføre. Da sang alle med. Så ja, det er kanskje det heftigste. Men det er også gøy å spille for folk som ikke har hørt oss før. Å spille på forskjellige arrangementer er en bra ting. «Kunne dere stilt opp på FPU sitt julebord?» Nei. Eller jo. Eller ja. Hvis de ikke visste hvem vi var liksom. Det hadde jo vært litt morsomt. «Åpne grenser» handler jo om handelsbarrierene, ikke sant? Og de liker jo sikkert «Elsk meg, jeg er rødgrønn» også – den kan bli misbrukt, altså! «Dere stammer jo fra litt forskjellige musikkmiljø?» Rudolf er klassisk utdanna, Jenny kommer fra jazzen. Elida kommer fra pønkemiljøet rundt Blitz, og har vært mye i Latin-Amerika. Men vi har jo alle fått en holdning fra det politiske miljøet vi har vært en del av. Å ha forskjellig musikkbakgrunn er bare bra. Det gir oss en diversitet. Samtidig var det litt uvant å ha mye pønkebakgrunn da vi begynte med Ohnesorg, hvor vokalen er så nedpå og uten mikrofon. «Og uten å være så sint?» Hehe, ja. Men vi har jo varma opp for pønkeband, og det har vært morsomt.

«Ja, for pønk er kanskje den sjangeren man først og fremst forbinder med politisk protestmusikk? Hvorfor viser?» Det er jo vanskelig å få fram teksten i pønk da. I visene våre hører folk faktisk teksten. Men jeg synes diversiteten i arrangementene vi spiller på viser at visesang kan nå litt bredt ut. Det er ikke så mye aggresjon i viser, men de kan være jævlig triste. Viser er litt

søndagsmusikk, sånn sett. «Med tanke på NRK og kringkastingsrådet som ønsket mer høyrevridd humor, tenkte jeg på dette med politisk musikk. Er det et venstresidefenomen?» Hehe. Det finnes veldig skumle hardcore- og metalband på ytre høyre fløy i Sverige. Men tradisjonelt er vel protestmusikk venstresidens ting. Her i Norge blir vel Hans Rotmo unntaket. I Storbritannia har man også en del «white pride»-pønk. «Men «vanlig høyre»-musikk? Finnes det liksom et markedskapitalistisk Unge Høyre-band?» Det finnes mange materialistiske mål i mainstream-musikken, selv om de ikke er så uttalte. Det finnes en del eksempler på ytre høyre, hvor man kopierer de kulturelle formene til venstresiden. Det har man sett siden 30-tallet. De går i fakkeltog, man har Anti-Antifa-skinheads som lager pønkeband, og så videre. Høyresida tar fra venstresida. «Er det viktig for dere at politikken er så uttalt? I Norge bruker man ofte posisjonen sin som artist, men kanskje ikke så mye selve musikken?» Det politiske ligger allerede i formen vår. Kanskje om vi skrev tekstene selv, så hadde det ikke vært så eksplisitt. Hvis man er en stor artist, så vil man kanskje ikke bli stempla som noen som har valgt side. Man vil være spiselig. Men det er vanskelig å si hva som er rett eller galt å gjøre. Det ligger jo for eksempel en problemstilling i det at Rage Against The Machine er med på Guitar Hero, men samtidig er så eksplisitte i tekstene. Skal du la deg innlemmes i mainstreamen og kommersen, eller skal du holde deg utenfor og nå et mindre publikum?

FOTO: Ohnesorg

Ohnesorg spiller subversive visesanger som vil si noe, gjerne om samfunnet vi bor i. Bandet består av Elida Høeg (vokal), Jenny Berger Myhre (saksofon), Martin Svendsen Ulvin (trommer) og Rudolf Terland Bjørnerem (gitar).

Å skrive subjektive, politiske tekster faller seg jo naturlig dersom man er en politisk person. Vi mener at det er litt viktig. Man blir jo et forbilde, og det har noe å si. Kanskje ikke akkurat så relevant for oss, da, selv om vi håper at vi når et nivå hvor vi kan velte regjeringa, hehe!

spilte Chumbawamba sin aller siste konsert på Blitz. Det var liksom mange hundre folk der som dansa til «Bella Ciao». Alle slags folk. Det var annerledes enn det vanlige publikumet som drar på konserter på Blitz. Vi tenkte at det ville være kult å videreføre den opplevelsen.

«Er det noen aktuelle saker dere kunne tenke dere å synge om?» Flyktningesaken, men vi vet ikke helt hvordan vi skal gripe det an. Sangene vi spiller, tar jo egentlig opp temaer som er evigaktuelle. Vi synger jo noen om åpne grenser. Vår styrke er ikke å ta opp noe som er veldig dagsaktuelt. Bare se på «Elsk meg, jeg er rødgrønn» – den var dagsaktuell, også ble den uaktuell med en gang! Vi tar på en måte opp «evige» problemstillinger.

For meg (Elida) var det å se Lucky Malice da jeg var 13 år et viktig øyeblikk. Jenter i pønkeband, liksom! Det var fantastisk å se for meg. Det var 20 på konserten og et veldig lokalt miljø, men det var likevel stort.

«Har dere opplevd at noen har kommet bort etter konsert og sagt at de har blitt anarkister?» Hehehehe. Det hadde vært jævlig fett. Men nei, vi har aldri opplevd det. Vi er et veldig dårlig misjonsprosjekt. Men jeg tror bandet har kraft til å gjøre det! Å dra på konsert kan være en bra bro til et radikalt miljø. «Noen konserter som har vært spesielt viktige for dere?» Samme høst som vi tenkte på å starte opp,

«Hva tenker dere om musikk som politisk virkemiddel?» Det er noe spesielt ved det å synge sammen om ting som man tror på. Det er ikke så mange som gjør det. Vi mener at det er en viktig del av en politisk kamp. Det er ikke vårt viktigste oppdrag å overbevise noen – ønsket er vel heller å være en samlende kraft for folk. Ohnesorg er noe som vil komplementere de andre kanalene. Sannsynligvis blir man ikke radikal av å bare høre på Ohnesorg – vi er jo en del av et miljø, der man ofte allerede er enige. Dette gjør jo at det blir mye allsang på de konsertene våre hvor det er mye folk fra vårt miljø, som jo er en fin ting, men det er viktig for oss at musikken skal fungere uansett. Den skal være for alle.

Foto: Vilde Hugsnes

SIDEN SIST LULA DØMT I ANKESAKEN 24.januar ble Brasils tidligere president Luiz Inácio Lula da Silvas dømt til 12 år og 1 måned i fengsel, etter ankesaken i Porto Alegre. Selv om Lula tapte i andre rettsinstans er han ikke helt ute av spill. Mye avhenger av hvor fort saken kommer opp i neste instans. Så lenge saken er pågående, kan Lula stille som kandidat i valget. Dersom Lula blir dømt kan han ikke stille til valg. Bevisene, som ligger til grunn for dommen, blir av mange ansett som svake eller ikke tilstedeværende. Mye tyder på at rettssystemet i denne saken blir brukt som et politisk verktøy for å fjerne en politisk motstander, derav slagordet «Valg uten Lula er svindel».

VALGKUPP I HONDUARS

26.november 2017 var det president- og parlamentsvalg i Honduras. Tiltros for at kandidaturet til sittende president Juan Orlando Hernández var grunnlovsstridig, massive protester og anklager om valgfusk, annonserte valgtribunalet 17.desember at seieren gikk til Hernández. I ukene som fulgte eskalerte opposisjonens protester med krav om at andre valgomgang mellom Hernández og Salvador Nasralla skulle annulleres, og at det ble gjennomført omvalg.

VENEZUELA 10. desember ble det avholdt kommunevalg i Venezuela, og PSUV gikk seirende ut. Regjeringsvennlige partier vant i over 300 av landets 335 kommuner. Mer enn ni millioner venezuelanere deltok i valget, noe som utgjør en valgdeltakelse på 47, 23 prosent. Til sammenligning var valgdeltakelsen i for eksempel Storbritannia på under 30 prosent ved forrige kommunevalg. Valget av den grunnlovgivendeforsamlingen og kommunevalget ble boikottet av de største opposisjonspartiene. Presidentvalget i Venezuela er utsatt til 20.mai. Utsettelsen kommer etter en avtale med opposisjonen.

PIÑERA VANT I CHILE

Søndag 17.desember var det tid for andre omgang i det chilenske presidentvalget, og tidligere president Sebastian Piñera tok seieren med klar margin. Piñera vant med hele ti prosentpoeng foran venstresidens kandidat, Alejandro Guiller. Piñera var kandidaten til sentrum-høyrekoalisjonen Chile Vamos, og styrte landet i perioden 2010-2014, før Michelle Bachelet fra Sosialistpartiet tok over. Milliardæren Piñera har lovet en markedsorientert politikk og at det skal bli fart på økonomien.

Hernández ble tatt i ed 27. januar. Valget omtales som et valgkupp.

STATOIL OG YARA MED STOROPPKJØP I BRASIL

PREKÆRT VALGÅR I COLOMBIA

17. november annonserte det norske kunstgjødselselskapet Yara at de kjøper opp gjødselanlegget Vale Cubatão Fertizante i Brasil, til over to milliarder kroner, fra Vale AS. Med oppkjøpet vil Yara etablere seg som produsent av nitrogengjødsel i landet, og norsk kapital får et enda bedre fotfeste i det brasilianske industrijordbruket.

Tiltros for fredsavtalen er situasjonen i Colombia prekær. I løpet av januar ble 21 sosiale lederne drept. Videre er forhandlingene mellom regjeringen og ELN i en krise, partene har ikke blitt enige om en fornyet våpenhvileavtale og forhandlingene har stoppet opp. I denne konteksten skal colombianerne i år gå til valg. Først ut er kongressvalget 17.mars etterfulgt av presidentvalget i mai/juni.

Ifølge Svein Tore Holsether, direktør i Yara, er oppkjøpet «et viktig steg i å etablere en mer komplett posisjon i Brasil, og styrke vår posisjon som en langsiktig industriell aktør som utvikler og investerer i brasiliansk landbruk og industri.» Baksiden av oppkjøpet sies det lite om.

BONDERAPPEREN TEKST OG FOTO: Elise Fjordbakk og Marie Skogvang Stork. Solidaritetsbrigadister i Colombia høsten 2018.

Melking Sanchez (20) jobber på en gård i El Tarra, i regionen Catatumbo som ligger på grensa til Venezuela i Colombia. Like fullt som han er campesino, bonde, er han også låtskriver og rapper i gruppa Reyes Magos «De tre vise menn». Gruppa er en del av ungdomskollektivet til bondeorganisasjonen CISCA (Comité de Integración Social del Catatumbo). Melking dedikerer fritiden sin til å skrive og rappe om de tøffe omstendighetene i hjemregionen. Det dreier seg om nær historie med vold fra paramilitære grupper, geriljakontroll, sterk tilstedeværelse av hæren og multinasjonale selskaper som presser bondens virke. Han er kanskje ung, men kjemper for å formidle manges virkeligheter gjennom kunst.

TEMA: Kunst som politisk kraft

Ved siden av gården henger det en knekt bro. Her passerer Melking og hundrevis av andre hver dag, gående, eller på motorsykkel. Lokalsamfunnet i El Tarra samler inn bompenger på eget initiativ for å reparere broen. Slik vedlikeholder de også veier i området. Melking og andre lokale kan fortelle om en fraværende stat. ”...Un televisor para ver RCN y Caracol, un presidente tan cuerdo diciendo que este es el Bronx.” «...En TV for å se på tabloidnyhetene, der en fornuftig president messer om at dette (Catatumbo) er Bronx.»

Identiteten som campesino, bonde, er sentral i Melkings kunstneriske uttrykk. ”Qué cultivo en mi tierrita? Claro si el pan coger, O lo que me dé dinero para mis hijos mantener.” «Hva dyrker jeg på jordlappen min? Mitt daglige brød, det som gir meg penger for å holde ungene i live.»

Ungdomsgruppa som i dag beskriver seg som et kunstkollektiv for unge i El Tarra og omegn startet med tre unge rappere i gruppa «Reyes Magos». Kunstkollektivet setter i dag opp teaterstykker, skriver raptekster, lærer seg å spille instrumenter og bidrar på lokale festivaler. Av og til møtes Reyes Magos på CISCAs hovedkontor i Ocaña for å prøve ut nye tekster, gjerne med gitar. Da hender det gjerne at flere fra kontoret tiltrekkes ut i bakgården for å høre på.

Idéene til Melkings tekster kommer ofte som spontane innfall, det være seg i åkeren eller i dusjen etter en lang dags arbeid på gården.

Blant gamle mattestykker og grammatikk i en godt brukt kladdebok skribler Melking ned tekster. Han skriver ofte alene, eller med andre ungdommer i kunstkollektivet. Tekstene inneholder ofte skarp kritikk som veves inn i personlige historier: “El modelo de pobreza desde la montaña se ve, mi madre una luchadora que prefiere andar a pie. Ha parido nueve hijos y a todos los atiende, 48 años y estudia un sistema que no entiende”. «Fra fjellet kan man kan se fattigdom satt i system, mora mi kjemper hardt og foretrekker å gå til fots. Hun har født ni barn og tar vare på dem alle, er 48 år og studerer et system som hun ikke forstår».

«Hvor er de forsvunnede?» spør Melking og hans medrappere. En av deres tekster dreier seg om fenomenet falsos positivos, som ble kjent som en del av politikken til landets forrige president og nåværende senator, Álvaro Uribe. Her fikk soldater privilegier og økonomiske fordeler ved å vise til døde geriljasoldater. Det resulterte i at vanlige mennesker ble bortført, drept og ikledd geriljauniformer.

HÅP OM POLITISK ENDRING I MEXICO Med Zapatistenes støtte reiser urfolkskongressen CNI rundt fra delstat til delstat med mål om å filleriste det politiske systemet i Mexico. Nahua-kvinnen Marichuy er deres talskvinne i årets presidentvalg. Øyner vi håp om politisk endring i voldsherjede Mexico?

Under årets presidentvalg i Mexico blir det for første gang i historien mulig å stille med kandidater uavhengig av politiske partier. Det har urfolkskongressen CNI bestemt seg for å utnytte for å fremme sitt alternative politiske prosjekt. CNI oppsto i 1996, under fredsforhandlingene mellom Zapatistene og mexicanske myndigheter, og består i dag av representanter fra 58 ulike urfolksgrupper. Ved 20-årsjubileet i 2016, uttrykte CNI at det har blitt vanskeligere å hindre kapitalens inngrep, samt statlig overgrep og vold. Tidligere maktet de å slå ring om hverandre, men det de omtaler som el hidra capitalista, «det kapitalistiske uhyret», er i dag så omfattende at urfolkskongressen reduseres til en slags klagemur, uten kapasitet til å forsvare hverandres territorier eller liv. Under 20års-jubileets allmøter ble de enige om å «bruke maktas eget verktøy»; valgsystemet. Slik kan de nå ut til andre marginaliserte grupper, og ta et stort byks ut av det mørke hjørnet kapitalismen har reservert for urfolk. Som talerør for et nasjonalt urfolksråd (CIG) oppnevnt av CNI stilte nahua-kvinnen Maria de Jesus Patricio Hernandez, Marichuy, som kandidat. Reaksjonene på CNIs avgjørelse om å lansere en kandidat var mange. Det har gått mer enn 10 år siden Den sjette erklæringen (La Sexta) ble initiert. La Sexta er et grasrotnettverk

som vil endre ting «nedenfra og til venstre», hvor man skyr valgsystemets skitne spill og korrupsjon. Derfor tolket mange forslaget som at CNI, og dermed også Ejército Zapatista de Liberación Nacional (EZLN), hadde føyet seg inn i rekken av organisasjoner som vil endre systemet gjennom statens egne strukturer. CNI og Marichuy forsikret kritikerne om at det handler om å bruke maktas egne verktøy for å «snu det politiske systemet på hodet», og at prosjektet ikke innebærer en politisk snuoperasjon.

TEKST: Susanne Normann og Eva Fjellheim. INFO: • 14. februar havnet Marichuys karavane i en alvorlig bilulykke. I den forulykkede bilen satt Marichuy, andre delegater fra CNI og kampanjefrivillige. Marichuy brakk armen og flere ble såret. CNI kunne meddele den tragiske nyheten om at compañera Elosísa Vega Castro, fra støttenettverket til urfolkskongressen, mistet livet i ulykken. LAG sender sin dypeste kondolanse til CNI og de etterlatte

Drømmen om et nytt Mexico Mexico befinner seg i en alvorlig voldsspiral, og landet rangerer høyest på globale statistikker om vold mot kvinner, straffefrihet og mangel på pressefrihet. En stor andel av befolkningen lever i fattigdom. Mistillit til politikere er utbredt og troen på demokratiet er lav. CNI ønsket med Marichuys kandidatur å mobilisere meksikanerne og gi folk tilbake troen på et bedre samfunn. Marichuy er tradisjonell medisinkvinne og jordmor. Hun er den første kvinnen, og den første urfolkrepresentanten som stiller til valg i Mexico. Dette er i seg selv historisk. I oktober 2016 begynte CNI å organisere karavaner rundt i Mexico for å samle inn de over 850 000 signaturene som må være på plass innen 20.februar for at Marichuy skal kunne registreres offisielt som kandidat.

AKTUELT

FOTO: Heriberto Paredes

Nahua-kvinnen Maria de Jesus Patricio Hernandez, Marichuy, er den første kvinnen som stiller til valg i Mexico. Hun er talerør for et nasjonalt urfolksråd (CIG), oppnevnt av urfolkskongressen (CNI). Marichuy og CIG har vært på karavane rundt i Mexico for å samle signaturer.

Over 7000 frivillige gjennomfører brigader og står på stands for å sikre signaturene rundt om i landet. Men utfordringene har vært mange. Signaturene krever smarttelefoner og internett. I et land hvor landsbygda langt på vei ikke har telefondekning, kan CNIs mest betydningsfulle støttespillere, urfolk, vanskelig signere. En måned før fristen, er det usikkert om de klarer å samle inn nok signaturer. Marichuy og de frivillige har også opplevd trusler og angrep. I januar ble en stand ved landets største universitet, hvor karavanen noen måneder tidligere hadde samlet 15000 studenter, ramponert av politiet. Ved to tilfeller har væpnede kommandoer stoppet karavanen, og ranet journalister og støttespillere for kameraer og annet utstyr. Volden øker i Mexico, og den nylige vedtatte loven om innenrikssikkerhet, vil gi militæret frihet til å overvåke, kontrollere og gripe inn i oppgaver som i demokratiske samfunn skal tilhøre politiet. Vinteren 2017 og 2018 ble det gjennomført mange demonstrasjoner mot legitimeringen av det som allerede er et faktum; at militæret er en av det mexicanske sivilsamfunnets største overgripere. FN og andre internasjonale aktører har protestert kraftig mot en alarmerende utvikling for menneskerettighetene i Mexico. Analytikere

peker på at statsapparatet i 2018 forbereder seg på det som kan bli en svært turbulent valgkamp og maktskifte. CNI har ikke uventet fått kritikk fra den institusjonelle venstresidens kandidat, Andres Lopez Manuel- “AMLO”. Han mener CNIs kampanje kan slå bein under hans kampanje og andre comeback, etter at han tapte med bare 0,5 prosent mot PAN i 2006, på grunn av det mange mener var et resultat av valgfusk. Venstresida som sympatiserer med CNI er redde for at jakten på signaturer har fjernet fokuset fra CNIs egentlige mål, nemlig å nå ut til flere organiserte grupper. Vil de kunne bidra til en styrket organisering og allianse mellom by og land, mellom urfolk og arbeidere? Veien framover «Det er ikke signaturen som kjemper, og ikke den som vil organisere oss. Det er vi som må lytte til hverandre, for å organisere oss sammen og avgjøre hvilken sti vi bør følge», sa Subcomandante Moises, EZLNs talerør og militære sjef under EZLNs 24-årsjubileum 1. januar i år. Mange hundre sympatisører og zapatister hadde tatt veien til tåketunge Oventik i Chiapas høyfjell for å feire - ikke nyttår- men årsjubileet for opprøret i 1994, for å danse inn i morgentimene etter banda-

musikk, og for å få med seg årets taler. Få dager tidligere hadde zapatistkvinnene på et vitenskapstreff trengt seg frem på scenen i et uventet øyeblikk og annonsert et internasjonalt kvinnetreff kommende 8. mars. Det er zapatistkvinnene som har slått ring om Marichuy og CIG i deres reise gjennom Chiapas. Allerede har kampanjen sådd mange viktige spirer for å rekonstruere brente broer i et voldsherjet land som Mexico. Der landsbygda lider under konsekvensene av «krigen mot narko» i urfolksterritoriene, har byens perifere soner mange steder i landet omfattende voldsproblemer. Kampanjen rundt Marichuy har også vært et talerør for familiene til de mange tusen forsvunnede eller drepte. Kampen mot femicidios (kvinnedrap) har blitt sentral for kvinnene i CNI etter at moren til Lesby Berlin delte sin historie med CNI. Jenta ble drept av sin kjæreste med en telefonledning inne på campus til universitetet i Mexico By (UNAM), og opplevde at landets største universitet bidro til å tåkelegge omstendighetene rundt drapet. Mødrene til andre studenter som er blitt drept inne på campus, har også fått forsterket sin stemme gjennom Marichuy. For Marichuy snakker ikke bare som

representant for Mexicos urfolk, hun snakker også som kvinne. «Kvinnenes tid har kommet, og vær ikke i tvil, intet vil stoppe oss», ropte hun ut foran 15000 jublende studenter forrige november. «Vårt politiske prosjekt handler om organisering. Det må en radikal endring til», sa Marichuy i et intervju få dager senere. Og kanskje er denne endringen, eller en del av den, at det er kvinner og urfolk som skal sette den politiske agendaen i et voldsherjet Mexico? Det vil i så fall ikke bare være der. Det manes opp til opprør innenfor opprøret fra mange av verdens hjørner, enten det er Kurdistan, Brasil, Vestens #metoo eller Chiapas’ caracoler, «sneglehus». (Red. anm.) 19.februar ble det avklart at Den nasjonale urfolkskongressen (CNI) ikke fikk samlet nok underskrifter til at Marichuy kan stille som presidentkandidat. Karavanen har reist til mer en 120 steder i Mexico, med et langt lavere budsjett enn andre uavhengige kandidater. Av de uavhengige kandidatene var Marichuy den eneste med nesten bare legitime underskrifter. Selv om Marichuy ikke vil stå på valgsedlene i juni/juli, har de nådd ut til mennesker for å starte en kollektiv prosess for endring. Det er en kamp som fortsetter!

F I L M A N M E L D E L S E: N E R U D A Hvem var egentlig dikteren Pablo Neruda? Om ikke filmen om hans flukt i eksil svarer på hele dette spørsmålet, får vi et godt skildret inntrykk i hva slags menneske han var. «Neruda», er en film som åpner døren på gløtt for seeren, noe mer var aldri hensikten.

TEKST: Jacob B. Stockfleth.

48 KULTUR

I 1948 nådde den kalde krigen Chile. Den verdensberømte dikteren og politikeren Pablo Neruda sitter i den Chilenske nasjonalforsamlingen som senator og representant for det chilenske kommunistpartiet. Presidenten, Gonzales Videla og hans Partido Radival har regjert i to år. Arbeiderbevegelsen er truet, fagforenings-ledere og kommunister arresteres. Neruda er først i rekken av de misnøyde og kaller presidenten forræder foran landets senatorer. Kommunistpartiet forbys og Neruda må gå under jorden. Dette er premissene for filmen om Pablo Nerudas flukt i eksil. Det er også på dette punktet vi møter politietterforsker Óscar Peluchonneau, spilt av den kjente meksikanske skuespilleren, Gael García Bernal. Bernal har spilt i Amores Perros, Y tu mama tambien og Motorsykkeldagbøkene. Som i Motorsykkeldagbøkene har Bernals rolle en narrativ stemme gjennom hele filmen, det fungerer like bra i Neruda. Med poesi i stemmen blir hans jakt på Neruda skildret gjennom byer, ved havner, langs landeveier, i villmarka og i sitt eget sinn. Han klarer ikke

unngå refleksjoner om sin egen rolle og seeren kan følge hovedpersonens innerste tanker om motstanden som hindrer hans oppdrag. Likevel er det ingen tvil om at Neruda skal tas, død eller levende. Neruda har selvsagt en meget fremtredende rolle i denne jakten. Men hans karakter endrer seg ikke stort. Dette er ikke filmen om Nerudas møte med en ung politietterforsker, men omvendt. Likevel er det en historie fra Nerudas liv og vi får et inntrykk av hvordan han var som person og hva han betydde for det chilenske folket. I starten av filmen blir han omtalt som verdens «viktigste kommunist». Hans betydning for latinamerikanere og posisjon blant europeiske intellektuelle blir tydelig portrettert. Vi blir også kjent med livsnyteren Neruda. En mann som neppe hadde overlevd en #metoo-kampanje, men som ei heller ville prøvd å gjemme seg for den. Vi blir vitner til regjeringens intensive jakt på kommunister og fagforeninger, men også hvordan Neruda besvarte undertrykkelsen med poesi til folket.

Rent film-teknisk er det lite å utsette på denne flukten. Kostyme, statister og locations er autentiske og møysommelig gjennomført. Den er godt fotografert, spesielt bilsekvensene er kult løst og neppe tilfeldig. De to hovedrollene blir godt portrettert og til tross for lav intensitet beholder filmen spenningen helt inn. Filmen viser hvordan folket valgte å hjelpe Neruda fremfor politiet, fra Santiago de Chile i nord til fjellene i Araucania sør. Men filmen lar også noen spørsmål stå åpne når rulleteksten starter. Hvem er egentlig Óscar Peluchonneau og hvorfor blir hans indre tanker skildret så poetisk? Et møte i filmen mellom Óscar og Nerudas kone gir seeren forvirrende informasjon. Var virkelig Nerudas flukt så romantisk, så dramatisk og så avhengig av folkets solidaritet? Det blir opp til den enkelte å bedømme. Likevel sitter man igjen med en følelse av at Neruda, som dikter, spilte en større rolle i portrettet av sin egen flukt. Jeg liker åpne slutter, fordi det tvinger deg til å tenke selvstendig og reflektere over scener og replikker fra start til slutt. Jeg holdt meg ikke fast i stolen av denne flukten, men

jeg verdsatte det filmen ga meg. Et innblikk i livet til en av de aller største latinamerikanske poeter og hans evne til å bruke poesi i politisk opposisjon. Vi bevitner starten på et høyreorientert Chile der sjefen til presidenten er den amerikanske presidenten. Og vi får kanskje litt magisk realisme. Absolutt verdt å se. Favorittscene I et selskap må Neruda skrive en autograf til en full kvinnelig beundrer. Hun spør han: - Når kommunismen kommer, vil vi alle bli som deg? Eller som meg, som har vasket opp etter borgerskapet siden jeg var 11år? Neruda tenker seg om, målløs i et øyeblikk. – Vi blir alle som meg. Vi skal spise i senga og ligge sammen på kjøkkenet, svarer Neruda som om han innser han juger. – Det skal vi kjempe for, sier den fulle og løfter venstre knyttneve.

TIL MINNE OM SOLIDARITETSAKTIVIST JOSÉ CACERES

José Caceres var en mann som var tro mot sine ideer. Hvor enn han var, var han aktivist i kampen mot USAs imperialisme. José Caceres var blant de som opprettet LAG på slutten av 70-tallet. Sammen med Emilio Carli startet han også Uruguaygruppa. Han støttet alle kampene i Latin-Amerika, men engasjerte seg særlig for Nicaragua og El Salvador. Vi husker han med kjærlighet. Han var en sosial og glad person. Han hjem var åpent for alle, mange av sørbrigadistene bodde der. I 2008 var han brigadekoordinator i Bolivia sammen med Cecilie Hirsch. Blant brigadistene var han kjent som en lun og trygg type med godt humør. I Norge jobbet han som postmann, en hard og slitsom jobb, særlig på vinterstid. Da han pensjonerte seg var tiden inne for å ta det med ro. Han vendte tilbake til sitt kjære og savnede hjemland, Uruguay. Der støttet han arbeidet til en lokal og alternativ radio fra hjembyen sin. Plutselig mistet vi kontakten med han, og over en lengre periode hørte vi ingenting fra José. I slutten av desember kom nyheten om hans død. Det var vanskelig å tro, men det ble bekreftet fra Uruguay. For LAG-aktivister kommer han alltid til å bli husket med kjærlighet, og hans minne vil være en del av alle våre aktiviteter.

50 MINNEORD

Til minne om José Caceres, ¡Hasta la victoria siempre!

R A P P O RT F R A F R I G J O RT J O R D

Sør-vest i Colombia kjemper urfolket Nasa for å ta tilbake kontrollen over sine tradisjonelle områder. Hæren og opprørspolitiet bruker dødelige midler for å hindre dem.

TEKST: Eirik A. Brånen og Trym Daniel Rødvik

Solidaritetsbrigadister i Colombia høsten 2017

FOTO: Elise Øksnes Fjordbakk

Forrige side: Sukkerrørene fjernes med både ild og machete. Denne side: En av frigjørerne kontrollerer en av maisåkrene. En uke senere var hele denne åkeren borte – noen saboterte gjerdet, og slapp inn en flokk med kyr som spiste opp alt.

Som en del av brigadeprosjektet til LatinAmerikagruppene (LAG) har vi besøkt Colombias største urfolksgruppe Nasaene og deres frigjøringsleirer. Nasaene kjemper for å ta tilbake jorda som er rettmessig deres. Eirik forteller fra da han og to medbrigadister bodde to uker der i oktober 2017. I januar 2018 dro Trym på besøk til det samme stedet. Vi har her fått knytte kjennskap til Nasaenes kamp for autonomi og mulighet til å produsere utenfor det kapitalistiske systemet. Eirik: På frigjort jord De okkuperte jordområdene tilhører, både tradisjonelt og juridisk sett, Nasaene. Mektige landeiere med gode kontakter innad i statsapparatet kontrollerer landområdene, noe som hindrer prosessen med å overføre landområdene tilbake til Nasaene. Områdene som er okkupert er kun en liten del av områdene de har rett på, men de fører en offensiv linje, og okkuperer stadig flere områder. Målet med å okkupere er å tvinge staten til å overføre områdene tilbake til den lokale befolkninga. Selv kaller de prosessen frigjøring av jord, siden de virkelige okkupantene er landeierne.

I løpet av perioden vi oppholdt oss med

frigjørerne fikk vi et innblikk i den vanskelige hverdagen deres, og hvordan den voldelige situasjonen i Colombia påvirker folk på grasrota. I kampen for å ta tilbake jorda har flere blitt drept av opprørspolitiet og hæren, og tre av de drepte var nært knyttet til de vi bodde hos. Til tross for dette viser de en enorm stå-på-vilje og stor handlekraft. I Nord-Cauca brukes enorme områder til å produsere sukkerrør. Sukkerrørene brukes hovedsakelig til å produsere biobrensel og brus, noe den lokale befolkningen får svært liten glede av. En viktig del av prosessen med å ta tilbake jord, er å bruke den til å dyrke tradisjonell mat. Dette er mye jobb i seg selv, men når staten og landeierne samarbeider om å sprøyte åkrene deres med plantemiddelet glyfosat fra fly, blir arbeidet veldig krevende. Derfor er det svært begrenset hvor mye av jorda de kan dyrke. Men de gir ikke opp, og i løpet av oppholdet vårt fikk vi blant annet være med på å så mais. Tiden som ikke brukes på arbeid fylles av blant annet politisk skolering, undervisning i språket deres Nasa Yuwe, kvinnesamlinger og møter for å ta kollektive beslutninger. Vi opplevde samfunnet som svært godt organisert, og at de stod sammen i den vanskelige kampen. Vi lærte om prosessen for å gå tilbake til en mer tradisjonell måte å

organisere seg på, med blant annet bytte av navn og innhold i ulik verv. En konsekvens av dette er at beslutningsmakt og ansvar flyttes ned til grasrota. Okkupasjon på dugnad Under det første oppholdet ble vi invitert til en frigjøringsdugnad (minga de liberación). På frigjøringsdugnadene samles hele samfunnet for å fjerne sukkerrør og plante sin egen mat. Målet er å frigjøre jorden som juridisk tilhører dem, men som i dag er ‘okkupert’ av sukkerrørsplantasjer. Tidlig på morgenen ble vi plukket opp av en lastebil som vanligvis brukes til å frakte kyr. Vi kjente spenningen spre seg i kroppen, vel vitende om at vi var på vei til en situasjon som kunne bli voldelig. Da vi kom ombord på lasteplanet var det nesten tomt, men etter hvert kom stadig flere mennesker på. Gang på gang ble vi overrasket av de som klatret ombord – det var foreldre med babyer på ryggen, gamle mennesker, barn, ungdom, og alt i mellom. Det snakkes om den norske dugnadsånden, men Nasafolket tar dette til et nytt nivå. Vår plan var å holde oss i bakgrunnen i tilfelle hæren eller opprørspolitiet dukket opp, noe som raskt gikk i vasken. Da vi kom fram, tok folk opp machetene sine og forsvant inn mellom sukkerrørene. Sola stekte og situasjonen var spent. Med liten oversikt over

hva som utspilte seg, søkte vi ly sammen med noen som fortalte oss at hæren var på vei.

FOTO: Elise Øksnes Fjordbakk

To frigjørere venter på å bli hentet for å dra på et møte.

Etter en drøy time hørte vi noen høye rop og plystring. Like etterpå strømmet folk ut fra åkeren. Sammen med strømmen av mennesker beveget vi oss vekk fra området. Ganske raskt etter hørte vi skudd. I refleks kastet de rundt oss seg ned på bakken, det var hæren som hadde kommet. Selv om vi gikk en omvei som ble sagt å være relativt trygg, ble vi nervøse av skuddene og stemningen rundt oss. De rundt oss fortsatte i samme tempo, og flere skudd ble avfyrt. Etter rundt ti minutter i raskt tempo kom vi fram til hovedveien. Svetten rant nedover ryggen og sammen med de andre fikk vi kjøpt noe kaldt å drikke, før vi krysset veien, og fortsatte videre opp en lang bakke. Til slutt kom vi fram til en liten gård hvor de hadde gjort klart til fest. Pulsen vendte tilbake til normalen og nervøsiteten slapp taket. Heldigvis ble ingen skutt denne gangen. I tiden etter dette oppholdet besøkte flere av brigadistene frigjøringa, og siste besøkende fra vår brigade var Trym: Tilbake i januar I januar oppholdt jeg meg seks dager i de

FOTO: Elise Øksnes Fjordbakk

Dugnaden er i gang, og sukkerrørene skal vekk om man så må spise dem!

samme leirene hos urfolket Nasa. Nasaene er organisert i tre leirer som fungerer som bosteder. De første dagene av 2018 var preget av en svært betent situasjon. Jeg ankom leirene med utsikt til enorme røykskyer og hektisk løping fram og tilbake. Det viste seg at Nasaene hadde tent på sukkerrørsplantasjene et stykke lenger opp fra den første leiren. Derfor var også politiet mobilisert og idet jeg ankom var de på vei opp til den andre leiren. En person ble tatt denne dagen. Det er umulig å si hva som skjedde med ham. Neste dag svarte Nasaene med å tenne på flere steder i plantasjen.

mener jeg det er slik det skal gjøres. Mange kan være uenige, men gjennom denne handlingen fikk jeg føle Nasaenes kamp på kroppen, om bare for et lite øyeblikk. Disse menneskene lever under denne virkeligheten hver dag, og jeg var der bare på besøk. Om noen dager skulle jeg dra igjen, tilbake til tryggheten, tilbake til mitt borgerlige liv.

Kampen for å frigjøre jorda som juridisk og tradisjonelt tilhører Nasaene er pågående og må utkjempes hver dag. Men det funker. På stedet kan vi skue ut over trær som så smått begynner å vokse, det er variert vegetasjon, og i leirene dyrkes det mais, tomater og bønner. Landskapet her er vakkert. Men på andre siden av haugen er verden bare sukkerrør.

For det er en kamp. For å gå inn i plantasjen, delte vi oss i tre grupper; Fronten, som skulle holde politiet tilbake med stein, om nødvendig; Gruppe to kuttet sukkerrør; Den siste gruppa var medisinerne. De skulle ta vare på eventuelle skadde. Det tok ikke lang tid før politiet sendte den første dronen. Vi hadde selvfølgelig dekket ansiktene våre godt til. Dette var et annet aspekt ved min deltakelse: det var umulig å se forskjell på meg (som utlending) og alle de andre deltakerne på dugnaden. Vi var en masse, en enhet, et fellesskap. Her er alle med, menn og kvinner, barn, ungdommer og gamle.

Grønn masse av ondskap I likhet med Eirik, fikk også jeg være med på en av Nasaenes dugnader. Vi dro inn til et skogholt nærme en av leirene. Vi var nær 400 personer idet vi gikk inn på plantasjene. Mobiliseringen gjøres over lokalradioen, og det er selvfølgelig også derfor politiet vet at vi kommer. Med machete i hånda gikk vi løs på plantasjene. Å bidra med machete var et åpenbart valg for meg. For meg handler solidaritet om å delta aktivt i kampen til folket du støtter. Skal solidaritet føre til endringer,

Jeg var en del av gruppe to. Sammen hugget vi sukkerrør for harde livet. Jeg kjempet for å holde tritt med de mer erfarne. Hendene ble raspet opp, og jeg fikk vannblemmer. Det var ikke viktig, det viktige var å hugge til i samme tempo som personen ved siden av. Politiet kunne gjemme seg lenger inn i plantasjene. De kunne navigere der, ved hjelp av satellitter. Det var ikke et gjemmested for oss, man går seg vill. Derfor måtte vi holde oss sammen. Jeg opplevde det som en evig grønn masse av ondskap.

Udefinerbar ammunisjon Noen timer inn i dugnaden sender politiet et helikopter. Det begynner å sveve rundt massen av frigjørere. Minutter senere hører vi de første skuddene. Men det er ikke skarpt - enda. Skuddene er etterfulgt av raske, aggressive svusj-lyder – de skyter tåregass. Vi ser den første gruppa med frigjørere bli desorientert og noen gjør retrett. Tåregass er noe av det farligste. Mister du synet blir du tatt, og politiet skyr ingen midler for å skade urfolket. De begynner å skyte andre ting, udefinerbar ammunisjon. Vi vet ikke hva det er, men det er ment å skade oss. Det er ulovlig å skyte ammunisjon som ikke er konvensjonell (annet enn gummikuler eller skarpt). Da har man ikke kontroll på hva man gjør, eller hvem man skader. Politiet bruker det like fullt, og hvem skal straffe dem? Den første skadde blir fraktet til medisinpersonell, den andre følger rett etter. Vi trekker oss tilbake. Ingen ble tatt, to skadd. En vellykket dugnad. Vi fikk kuttet massevis av grønn ondskap, og med relativt få skadde. Men noen blir skadet hver gang, det er en del av hverdagen. Etterpå spiste vi lunsj og slappet av. Noen holdt appeller og roste deltakerne. Det er viktig for samholdet, og for motivasjonen til neste gang. Dette er en kollektiv kamp. Det er ikke viktig hvem som blir skadet eller hvem som blir tatt. Alle gjør dette for fellesskapet, alle stiller likt. Fellesskap gir styrke og håp. Kampen er for det originale folkets overlevelse. For autonomi. Og mot den største fienden av dem alle; det vestlige økonomiske systemet som opprettholder sukkerrørsplantasjen og finansierer politiets kuler og tåregass. Kapitalismen.

FOTO: Elise Øksnes Fjordbakk

Noen har laget et flagg til festen etter dugnaden. Det står «Frigjøring av moder jord»

FEMINISMEN OG DET NORSKE JORDBRUKET Noko som har gjorde inntrykk på meg i Norge var alle dei sterke kvinnene i jordbruket.

TEKST: Leticia Isabel Vásquez.

Solidaritetsbrigadist til Norge hausten 2017 som representant frå den guatemalanske småbondeorganisasjonen CUC, Comité de Unidad Campesina. Omsetjing: Jørdi Losnegård

Som brigadist budde eg to veker på ein gard i Nannestad, der gardbrukaren var medlem i Norges bonde- og småbrukarlag. Denne erfaringa delte eg med ein mannleg brigadist frå CNA, eller Nettverket for småbrukarar i Colombia. Bonden me budde hjå var ei fantastisk inspirerande kvinne og ho fekk meg til å tenke gjennom fleire ting. Då me skulle møte henne for første gong, var eg utruleg spent på å lære meir om norsk jordbruk og korleis det var å vere bonde i Norge, men språket viste seg raskt å vere ei stor utfordring. Me brigadistane snakkar verken norsk eller engelsk, så det einaste me forstod denne første dagen på togstasjonen var ordet «shopping». Me svarte me eit av dei to orda me kan på engelsk «yes». På butikken forstod me endå eit ord, Coca cola. Ho rista på hovudet medan ho prøvde å forklare oss at slikt drakk ein ikkje heime hjå henne. Det var greitt for det gjer ikkje me heller, så me sa «no». Då me kom heim til garden hennar dukka det opp eit tredje ord om me forstod «lunch», og då svarte me sjølvsagt «yes». Det var lett å forstå for ho hadde byrja å sette fram tallerkar og nyskjert brød på bordet.

Etter dette fordelte me arbeidsoppgåvene mellom oss. Og korleis vart arbeidsoppgåvene fordelte? På landsbygda i Guatemala er det vanleg at kvinnene gjer alt husarbeidet. Kvinna står opp mellom tre og fem om morgonen for å lage frukost og lunsj som mannen hennar kan ta med til åkeren. Det er nemleg ofte svært langt mellom åkeren og huset, så det er sjeldan han har tid til å komme heim for å ete lunsj. I Norge merka eg meg at kjønnsrollane er annleis, og oppgåvene er meir jamt fordelte. Både menn og kvinner har lønna arbeid, jobbar på garden og i heimen, samtidig. Men, i mitt tilfelle, på denne garden i Nannestad, vart eg verande på kjøkkenet og i kjøkkenhagen, mens kameraten min frå CNA hjalp bonden med dyrestellet og andre oppgåver på garden. Eg sa meg altså ikkje ueinig i denne tradisjonelle kjønnsfordelinga. Men dette skulle endre seg då ei representant frå LAG kom på besøk. Ho meinte at arbeidet ikkje burde vere kjønnsdelt, men at kvinner og menn må dele på husarbeid og oppgåvene på garden. Kommentaren hennar viste at kvinnekampen har komme veldig langt i

Norge, og dette fekk meg til å tenke på mitt eige liv. Det er ikkje nok at me berre snakkar om feminisme, den må også praktiserast i kvardagen. Kvar dag avtalte me tidspunkta for måltida, og når eg var på kjøkkenet måtte eg alltid følgje med på klokka slik at maten vart ferdig til rett tid. Når bonden dukka opp i kjøkkendøra minna ho meg om bestemora mi, ei utolmodig, tradisjonell og bestemt kvinne. Men denne norske bondekvinna kunne ikkje ha vore meir annleis enn bestemor mi. Ho var alltid tolmodig og i godt humør, og ofte delte ho historier og erfaringar frå sitt eige liv, særleg når me sat ved middagsbordet. Av og til ville ho fortelje oss om tida då mannen hennar levde, og at det alltid var han som lagde mat, eller om korleis vissheita og respekten for naturen og moder jord vaks fram, eller kvifor det er viktig å kjempe mot eit industrialisert jordbruk som berre ser på maten som ei handelsvare. Ho fortalte oss at når ein dyrkar sin eigen mat på ein måte som respekterer naturen så tek me samstundes makt frå dei store internasjonale selskapa. På denne måten blir småbrukaren mindre avhengig

av marknaden, og er fri til å ta eigne val slik det passar henne best. For kvinna er denne kampen for sjølvråderett også viktig. Kvinna bør difor ha kunnskap om korleis ein dyrkar jorda, både i praksis og i teorien. På denne måten er arbeidet på garden nokon ein må gjere saman, med heile familien, uavhengig om ein er kvinne eller mann. Alt dette er noko eg har tenkt mykje på, også etter at eg reiste frå Nannestad.

FOTO: Frøya Torvik

Øvst: Dioneider Carrascal og Leticia Isabel Vásques var på uteopphold hos Sidsel Sandberg i Norges bonde- og småbrukarlag. Nedst: Etter hønseslakt laga Leticia hønsegryte til middag.

Tida i Nannestad gav meg moglegheita til å bli kjent med denne fantastiske kvinna og bonden. Med livsstilen og forholdet til moder jord set ho prinsippet om matsuverenitet ut i praksis, og slik prøver ho å vere ei motvekt til dei store selskapa i jordbruksindustrien. Desse prinsippa og denne kampen er noko eg kjenner godt frå Guatemala og frå arbeidet i min eigen organisasjonen. Me kjempar først og fremst for retten til jord. Det er blitt tydeleg for meg at me kvinner må stå side ved side med våre mannlege kameratar i denne kampen. Feminismen skal me ikkje berre snakke om, me må praktisere den kvar dag – utan feminisme blir det ingen sosialisme.

MIN KAMP OG MI STEMME KJENNER INGEN GRENSER Frå vestlege Guatemala til det sørlege Norge rungar ei stemme som fortel om urfolkskvinner og småbrukarar sin kamp mot ein undertrykkande økonomisk elite.

TEKST: Maria Isabel Soc Carrillo.

Solidaritetsbrigadist til Norge hausten 2017 fra enke- og urfolksorganisasjonen Coordinadora nacional de viudas de Guatemala, Conavigua. Omsetjing: Jørdi Losnegård

FOTO: Ingrid Fadnes / Dioneider Carrascal

Øvst: I september demonstrerte sørbrigadistane og andre LAG-aktivistar mot vindmøller i reinbeiteområdet i Stokkfjellet. Nedst: Brigadistane er klare for fiske på Losna gård. Dioneider, Marlyn og Einar Losnegård

I fjor deltok eg tre månadar på LatinAmerikagruppene sin solidaritetsbrigade til Norge. Saman med kameratar frå Colombia og Guatemala jobba eg med informasjonsog påverkingsarbeid i ulike delar av landet. For min organisasjon, Conavigua, eller det Nasjonale nettverket for enker i Guatemala, er denne brigaden ein moglegheit til å styrke arbeidet, ikkje berre på internasjonalt nivå, men også nasjonalt og lokalt.

både for samar og oss mayaar.

Brigaden til Norge har vore eit viktig bidrag i arbeidet mitt, med mål om å la vår stemme bli høyrt, også på andre sida av jorda. Som ung kvinne og maya k’iche er det viktig for meg å dele mine erfaringar som individ, men også synleggjere den kampen organisasjonen min fører mot diskrimineringa av urfolk og småbrukarar. Brigadeprosjektet har gitt meg viktig politisk skulering og inspirert meg til å forsette kampen. Eg vil bruke stemma mi til å fordømme overgrep mot både menneske og natur.

Vegen frå Guatemala til Norge er lang, men for meg har menneska eg møtte i Norge gitt meg ein ny giv til å fortsette kampen for ei betre verd. Sosialisme, feminisme og urfolksverdiar er byggesteinane som skal sikre rettferd både for menneska og moder jord. Med nye perspektiv og inspirasjon frå Norge skal eg og organisasjonen min forsette kampen. Me skal fortsette å stille krav til den guatemalanske staten slik at me kan bygge nett den framtida som me ønskjer oss.

For meg var tida me besøkte samiske område på Røros, Kautokeino og Karasjok heilt spesiell. Det var her eg oppdaga at me som urfolk har ein felles kamp og felles utfordringar. Eg kjende meg fri i Sápmi, folka forstod meg så inderleg godt når eg snakka om identiteten min, og viktigheita av språk, kultur, livssyn, mat, musikk og kunsthandverk. Særleg syns eg det var spennande å høyre dei fortelje om joiken, klesdrakta, kunsthandverket og reindrifta, og korleis alle desse elementa er med på å forme den samiske kulturen. Det er tydeleg at historia til våre folk har mange likskapstrekk, og at kampen for sjølvråderett står sentralt

Frå denne erfaringa trekk eg ein konklusjon: når ein bygger bruer mellom ulike folk styrkar ein både stemma og kampen. Difor er det viktig at me som urfolk står saman og at me snakkar med ei stemme. Berre på denne måten kan me bygge den framtida me ønskjer oss – ei framtid utan fattigdom, rasisme eller marginalisering.

Eg håpar at mi stemme og fortellinga om vår kamp har sett spor inne i kvar og ein som eg fekk tid til å snakke med i Norge. Det som er sikkert er at eg har teke med meg alle dei stemmene, fortellingane og kampane som de har delt med meg rundt om i landet. Og desse kampane skal eg dele med organisasjonen min og alle dei som kjempar liknande kampar heime i Guatemala. Til slutt er det jo slik at me kjempar mot same mål, enten me bur i Guatemala eller i Norge. Aldri meir utbytting av menneske eller moder jord! Så lenge det ikkje finst rettferd vil me fortsette å heve stemma, fortsette vår kamp.

Returadresse: LAG Norge, Kolstadgata 1 0652 Oslo

Brigade til Brasil? Høsten 2018 sender Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) solidaritetsbrigade til Brasil. Vår hovedsamarbeidspartner er De Jordløses Bevegelse (MST). Formålet med brigaden er skolering og informasjonsspredning om tema som bærekraftig utvikling, og kampen for naturressurser og sosiale rettigheter. Vi søker deg som vil være om sosiale bevegelser i Latin-Amerika og drive aktivisme i Norge for å spre kunnskap og erfaring. Brigaden varer i 12 måneder, hvorav drøye fire måneder er i Brasil. Du må være mellom 18 og 35 år. Det er en fordel, men ikke et krav, med portugisisk- eller spanskkunnskaper. Egenandelen for deltakelse på brigade er 20 000 kr. Dette dekker reise tur-retur Brasil, kost, losji og lengre reiser under oppholdet, forsikring, vaksiner, kurs i Norge og språkskole i Brasil. Søknadsfrist er 1. april. Det er også mulig å søke på vårbrigaden 2019 nå, som skal til Guatemala.

Mer informasjon og søknad: lagnorge.no Spørsmål? brigade@lagnorge.no