Page 1

#1

Årgang 22 – februar 2017 Latin-Amerikagruppene i Norge

Mangfoldige minoriteter


Innhold Tema: Mangfoldige minoriteter Tallenes makt og avmakt i Guatemala Dei fryktlause minoritetane i Honduras Frie, men likevel fanget Kvinne, kjenn din historie Argentina - ei internasjonal transstjerne En machis kamp for frihet Nei-sidens frykt for skeiv frigjøring Aktuelt Kvinner på landsbygda bygger fred i Colombia Hat, maktkamp og håp #NiUnaMenos Demonstrasjonane samlar Uten frihet finnes ikke fred Glimt av Guatemala Kampen må fortsette

4 7 9 13 15 18 20 22 24 28 31 32 34 40

Kultur Pedros poeter Anbefaling: Guardiana de los rios Skeive filmtips Guatemalaguide

41 42 43 46

Fast Leder Reisebrev Mitt Latin-Amerika

3 39 50

Bli med i redaksjonen Redaksjonen er på jakt etter flere medlemmer! Liker du å jobbe med tekst? Eller kanskje du kunne tenkt deg å være med på tidsskriftets grafiske utforming? Ta kontakt på latinamerika@gmail.com!

Vil du skrive for oss? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Vi tar gjerne imot reportasjer, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen tar gjerne imot ris og ros. Vi trenger deg for å bli bedre!

Følg oss på Facebook: facebook.com/ TidsskriftetLatinAmerika

På forsiden Regnbueflagget blir brukt for å symbolisere kjønns- og seksualitetsmangfold. Foto: Chainless Photography.

#1 - februar 2017 Årgang 22 Løssalgspris: 70,Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Kolstadgata 1 0652 Oslo latin-amerikagruppene.no/tidsskrift Redaksjonen: Mari Lilleslåtten (red.) Katrine Myhre Holland Benedicte Sørum Marte Gravem Isaksen Gyda Stenhammer Vilde Gjerde Lied Kenneth M. Lydersen Lisa I. Martinsen Fredrikke Marie Trana Rebecca Biong Jacob Becker Stockfleth Kristian de Flon Arntsen Grafisk utforming: Katrine Myhre Holland Marte Gravem Isaksen Kontakt: latinamerika@gmail.com Takk til: Kai Viljar Eidsvik LAGs solidaritetsbrigade høst 2016 Vanja Ødegård Marianne Gulli Astrid Fadnes Elise Smirnes Eriksen Jørdi Løsnegård Martha Lucia Rodriguez Tarcisio Leopoldo Ingrid Fadnes Camilla Esguerra Muelle Åsne Rosseland Opplag: 1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

2


Leder

Mangfoldige minoriteter I Latin-Amerika utgjør urfolk, etterkommere etter afrikanske slaver og transpersoner alle et mangfold av minoriteter. Tekst: Mari Lilleslåtten, redaktør.

Hvem er Latin-Amerikas minoriteter? Vanligvis henger assosiasjonen minoritet og marginalisert sammen, men i LatinAmerika er ikke alltid det tilfelle. Snarere kan spørsmålet om hvem som er majoritet og minoritet være vanskelig å besvare. I en artikkel om urfolk i Guatemala tar Embla Jørgensen tak i spørsmålet – hvor mange er egentlig urfolk i landet? Tallenes tale er uklar. I det LatinAmerika du holder i hendene har vi valgt å bruke noen sider på det vi har valgt å se som minoritetsspørsmål. For de som er opptatt av å drive solidaritetsarbeid med regionens sosiale bevegelser er noen problematikker velkjente, for andre kan det være nytt. I Colombia krever afro-colombianere i Palenque anerkjennelse for sin særegne kultur. I Chile har mapuchene lenge kjempet for landrettigheter. Hvor står deres kamp i dag? Nylig har en kriminalsak plassert minoriteters rettssikkerhet i søkelyset. I Argentina er kampen for transpersoners rettigheter på mange måter en suksesshistorie, og det er et foregangsland for resten av regionen, om ikke resten av verden. Men likevel er utfordringene mange for en minoritet som utsettes for diskriminering og hatkriminalitet. Og når vi snakker

om kriminalitet - hvorfor er vold og seksuelle overgrep mot kvinner et utbredt problem blant urfolk? Ny forskning viser at dette er et problem i norsk kontekst, og Marianne Gulli ser på parallelene og samarbeidet mellom Guatamala og Norge. Hvert år sender Latin-Amerikagruppene en engasjert og eventyrlysten gjeng på solidaritetsbrigade. Høsten 2016 gikk turen til Honduras og Guatemala, og brigadistenes opplevelser preger tidsskriftet gjennom bilder og artikler fra de to landene. Kanskje blir du fristet til å ta en tur? Som et såkalt sakte medium er ikke LatinAmerika først med det siste, men noen av sakene som har preget nyhetsbildet fra LatinAmerika har vi likevel valgt å se nærmere på. De siste månedene vil forhåpentligvis huskes som da freden kom til Colombia for godt, men mange krever sin stemme hørt i diskusjonene om hvordan freden skal se ut. Er det kvinner på den colombianske landsbygda sin tur til å høres nå? Er skremselspropagandaen om en radikal kjønnsideologi et symptom på at LHBTI-spørsmål kan tas på alvor nå? Stemmer fra Colombia gir sine bud i tidsskriftet. Hvis det skulle være noen tvil - latinamerikansk kultur er rik og variert. Er du ute etter ny litteratur eller skeive filmtips finner du det på kultursidene. God lesning!

3

Mapuchebevegelsen i Chile demonstrerer for Francisca Linconaos frihet. Foto: Lisa I. Martinsen


Tema: Mangfoldige minoriteter

Tallenes makt og avmakt i Guatemala Er urfolk i Guatemala minoritet eller majoritet? Fakta har blitt et spørsmål om definisjonsmakt. Tekst: Embla Husby Jørgensen.

Helt siden europeernes inntog for over 500 år siden, har urfolk i Guatemala blitt systematisk undertrykket. Til tross for århundrer med motstand og kamp mot elitene, er urfolk i Guatemala fortsatt overrepresentert på de negative statistikkene i landet. Gjennom vårt opphold i Guatemala de siste tre månedene, har vi i solidaritetsbrigaden levd tett på urfolks kamp for respekt og rettigheter. Vi har vært i et land med uproporsjonale maktforhold og uenighet om den demografiske statistikken. Urfolks rettigheter Det er ulike måter å definere urfolk på. ILOkonvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er ratifisert av 22 land, blant annet Norge og Guatemala. Det er en folkerettslig bindende konvensjon. Første artikkel definerer urfolk som «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige

fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.» Et annet viktig poeng er at artikkel 1 også sier at «Egen identifisering som urbefolkning eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for». Altså er egen oppfattelse av identitet en avgjørende faktor i

«Selv om krigshandlingene tok slutt, endte ikke den rasistiske behandlingen av urfolk»

4

Sivilsamfunnsorganisasjoner demonstrerer for retten til vann og jord i Guatemala by. Foto: Thomas Birkeland


defineringen av hvem som regnes som urfolk. Guatemala ratifiserte ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter i 1996. 20 år etterpå brytes den daglig. Da Guatemala ratifiserte konvensjonen forpliktet de seg blant annet til å respektere de tradisjonelle verdiene til urfolk og å konsultere dem om avgjørelser som påvirker urfolks økonomiske og sosiale utvikling. I uttalelsen fra ILO i forbindelse

som blir regnet som urfolk vil også påvirke selvbilde og representasjon. Hvorfor disse tallene spriker så mye er ikke lett å si. Det verserer en rekke teorier, men å bevise disse lar seg ikke enkelt gjøre. Flere forskere hevder at sannsynligheten er stor for at mange urfolk ikke inkluderes i folketellinger og at urfolk derfor representerer en større andel enn hva de offisielle

Majoritet? Alle offisielle statistikker hevder at prosentandelen urfolk ligger på rundt 40. med ratifiseringen står det at den formaliserer en forpliktelse til å garantere for rettighetene til landets majoritet mayaurfolket. Majoritet? Alle offisielle statistikker hevder at prosentandelen urfolk ligger på rundt 40.

målingene klarer å fange opp. Usikkerhet rundt hvordan man definerer og måler hvem som er urfolk kan være en annen mulig kilde til de store sprikene. Mer interessant enn hvor stor prosentandel urfolk utgjør er kanskje å se på hva tallene kan brukes til.

Usikre tall I Guatemala er det totalt 24 ulike grupper urfolk. Med unntak av én, er alle disse mayafolk. De største gruppene er K’iche, Kaqchikel, Mam og Q’eqchi’. Mayafolket levde i Guatemala helt fra 2000 år før vår tidsregning og var del av en svært avansert kultur Til tross for store tap, overlevde mange mayaer conquistadorenes brutalitet og deres etterkommere utgjør fortsatt en stor del av Guatemalas befolkning. Hvor stor andel av Guatemalas befolkning er urfolk? Et kjapt googlesøk viser at det ikke er et spørsmål med ett enkelt svar. Tallene spriker stort og ulike kilder gir forskjellige svar. OECD oppgir at det er 38 prosent urbefolkning i Guatemala. Dette er på linje med flere andre kilder som hevder at tallet er rundt 40 prosent. Ifølge guatemalanske myndigheter var andelen urfolk i 2016 42 prosent av befolkningen totalt. Altså utgjør urfolk en minoritet i eget land. Minority Rights Group International rapporterte i 2008 at Guatemala er det eneste landet i MellomAmerika hvor urfolk utgjør en majoritet. De skrev da at urfolk utgjør 51 prosent. Indigenous Work Group for Indigenous Affairs hevder på sin side at urfolk i Guatemala utgjør rundt 60 prosent. Nettstedet faqs.org opplyser at prosentandelen ligger et sted mellom 38 og 70 prosent – et gigantisk sprik på flere millioner mennesker. At urfolksorganisasjoner kommer frem til helt andre tall enn styresmaktene fører ikke til selvransakelse eller mistillit til folketellingene, slik man kanskje skulle tro. I stedet velger myndighetene å implisere at organisasjonene har interesse av å skru opp prosenten, mens myndighetene står for det som er fakta. Det ligger makt i mengde. Hvor mange

Manglende anerkjennelse En mye brukt strategi for guatemalanske myndigheter er å fremstille folkelig motstandsbevegelse som kranglevorne enkeltindivider. Vi har reist rundt og snakket med folk og lokalsamfunn i kamp. De kjenner på kroppen hvordan kriminalisering av protest går på bekostning av deres rettigheter. Myndighetene ønsker å fremstille deres kamp som noen få opprørere og terrorister. Om det så er kamp mot vannkraftverk, palmeoljeindustrien, industriell forurensing eller fruktplantasjer, er det kapitalmakt som rår. Mayaenes tradisjonelle respekt for naturens iboende verdi tas sjelden hensyn til. Det kan virke som at det er enklere å legge skylda på noen få opprørere enn å anerkjenne en folkelig bevegelse. Isolasjon og det å gi inntrykk av at man står alene mot makta var også en mye brukt strategi under den interne, væpnede konflikten. Folkemord rammet urfolk I perioden mellom 1960 og 1996 raste borgerkrigen i Guatemala. Konflikten sto mellom ulike guatemalanske regjeringer på den ene siden og geriljagrupper på den andre. Geriljaene var avhengige av vanlige folk for å overleve og fikk mat og husly enten frivillig eller ved bruk av tvang. På grunn av dette legitimerte staten å ødelegge hele lokalsamfunn ved å hevde at disse støtter geriljaene. Særlig urfolk ble svært hardt rammet av denne brutale taktikken, som også var rasistisk. Den guatemalanske staten gjorde seg skyldig

5


«At urfolksorganisasjoner kommer frem til helt andre tall enn styresmaktene fører ikke til selvransakelse eller mistillit til folketellingene» i folkemord i fire ulike regioner i perioden 1981-1984. Militæret sto for 626 massakrer mot mayabefolkningen. Totalt ble rundt 200 000 mennesker drept i løpet av krigen. Den FNoppnevnte sannhetskommisjonen konkluderte med at 83 prosent av ofrene var mayafolk. De kom også frem til at det var regjeringsstyrker som sto for 93 prosent av menneskerettighetsbruddene. Fortsatt diskriminering 29. desember 2016 ble tjueårsjubileumet for signeringen av fredsavtalene markert i Guatemala. Selv om krigshandlingene tok slutt, endte ikke den rasistiske behandlingen av urfolk. Av de som er fattige i Guatemala i dag er 75 prosent av dem urfolk. Det har blitt beregnet at generelt er urfolk 2,8 ganger fattigere enn den øvrige befolkningen. I tillegg er den forventede levealderen 13 år lavere for urfolk. Underernæring er et stort problem, nesten halvparten av alle barn er underernært. I urfolksområder er tallet nærmere 70 prosent. Også når det gjelder utdanning er det en konsekvent

skjevhet. For eksempel er bare 5 prosent av universitetsstudentene urfolk. I landet som helhet er 25 prosent av den voksne befolkningen analfabeter, men dette tallet er 60 prosent for urfolk. Det er mye makt i tall og i hvem som har rett til å definere. Vi liker ofte å tenke på tall og statistikker som klare fakta, men så enkelt er det ikke alltid. Hvem som måler og konkluderer kan påvirke resultatene. Det samme gjelder ikke minst hvordan og av hvem statistikk brukes. I Guatemala kjemper urfolk hver dag mot systematisk diskriminering. Dag til dag spiller det kanskje ikke så stor rolle hvem som utgjør majoriteten i landet. Kanskje er det viktigere hvorfor gruppen samlet sett ligger dårlig an på de fleste statistikkene. Allikevel er det et tankekors at myndigheter og grasrotorganisasjoner opererer med ulikt tallmateriale. Tall vil i denne sammenhengen aldri kunne bli udiskutable fakta. En analyse av avsender og dens interesser bør derfor alltid inkluderes før vi aksepterer noe som sant.

6

En mayaseremoni forberedes før en stor begravelse. Etter borgerkrigen fant man massegraver med uidentifiserbare ofre. De graves ned igjen der de ble funnet. Foto: Thomas Birkeland


Tema: Mangfoldige minoriteter

Dei fryktlause minoritetane i Honduras I Honduras lev aktivistar farleg. Urfolksgruppene lenca og garifuna opplev undertrykking, men kjempar fryktlause for sine rettar. Tekst: Åsne Rosseland, aktivist og sjukepleiarstudent.

Historia om kolonistane sitt inntog i Honduras er ikkje særleg ulik frå resten av dei latinamerikanske landa. Brutal undertrykking og landran ramma folket som budde der, som garifuna- og lencafolket. «Bananrepublikken» Utover 1800-talet fekk kolonialismen ei ny form. Kolonistane blei erstatta med ein rik maktelite og diktatorar som herja og regjerte på brutal måte. Honduras selde jorda til kapitalistar frå USA, som etterkvart tente seg rike på bananproduksjon. Bananselskapet United Fruit Company, som i dag heiter Chiquita Bananas, etablerte seg blant anna i Honduras, kor dei gav arbeidarane luselønn og ekstremt dårlege arbeidsforhold. Honduras blei kalla «bananrepublikk» på grunn av dette, og rovkapitalistane frå USA fekk etterkvart stor kontroll på honduransk økonomi og politikk. Det har fortsatt opp til vår tid. I 2009 blei den folkevalt presidenten Manuel Zelaya kuppa av

den ekstreme høgresida, og dette var sterkt støtta av USA. Honduras har, saman med El Salvador, lenge vore øvst på drapsstatistikken i verda. Valden mot aktivistar har auka dei siste åra, noko som ikkje blir så synleg på grunn av det generelt høge voldstalet i landet. I 2014 hendte 75 prosent av alle kjente drap på aktivister i verda i Mellom-Amerika. Ein mørk natt til 3. mars 2016 vart Berta Cáceres drepen, den kjente honduranske urfolkskvinna som kjempa mot miljøøydeleggingar og undertrykking av urfolk. I 1993 starta Berta Cáceres urfolksorganisasjonen COPINH (Consejo Cívico de Organizaciones Populares e Indígenas de Honduras), som kjemper spesielt for lencafolket sine rettar. Lencafolket og beskyttelsen av Gualcarque Lencahøvdingen Lempira kjempa mot kolonistane til siste slutt, noko som ironisk nok har gitt namnet til valutaen i landet, lempiras. Lencafolket har

7

T.v: Berta Cáceres var høgt elska av mange. Her held Pascual fra COPINH et bilde av urfolks- og miljøaktivsten som så brutalt ble revet bort i fjor. Foto: Ingrid Fadnes. T.h: I jordokkupasjonen Rio Chiquito kjemper innbyggarane, saman med COPINH, om å få tilbake jorda dei budde på før dei blei fordrive til fordel for statlige interessa. Foto: Ingrid Fadnes.


sidan Lempiras tid måtte kjempa ein kontinuerleg kamp for naturressursar, territorium og generelle menneskerettar. Lencane har særlege utfordringar med Agua Zarca-prosjektet, eit multinasjonalt vasskraftverk som forureinar og øydeleggjar elva Gualcarque. Denne elva er heilag for lencafolket, og er kjelda til alt liv. Deira rett til informert og frivillig samtykke er ikkje etterfølgt. Kampen mot vasskraftverket har kosta dei fem menneskeliv, og fleire har blitt arrestert på bakgrunn av politisk ståstad og bevaring av territoriet. Garifunafolket Garifuna er eit folk som stammer frå Afrika. Dei skulle bli slavar, men skipet dei reise med forliste på øya St. Vincent og dei rømte. På slutten av 1700-talet kom dei til den karibiske kysten av Mellom-Amerika, og dei fleste har vore busette i Honduras sidan den gangen. Nokon er også i Belize, Nicaragua og Costa Rica. Garifunaene er anerkjent som urfolk av FN på grunn av all tida dei har vore busette i Honduras, og har difor særeigne rettar til territorium i høve ILOkonvensjonen 169. Til tross for særeigne urfolksrettar, har garifunaene likeins med lencafolket problem med å halde på råderetta over sine eigne områder. Bananplantasjar, afrikanske palmeplantasjar, megaturisme, private eigarar som stel jorda, er alle faktorar som pregar den karibiske kysten og som pressar dei vekk frå sine bustader. OFRANEH (La Organización Fraternal Negra Hondureña) er garifunafolket sin politiske organisasjon, og dei opplev vald og truslar grunna sin aktivisme.

undertrykt. Fleire grasrotorganisasjonar har lokalradioar for å spreie informasjon om røyndomen i Honduras, og det finst også frie media som sender radiobølgjer utover de lokale samfunna til større områder. Mange av lokalradioane blir konstant nedkjempa, ved at myndigheitene lagar reformer mot lokalradioar. Nokre har opplevd at straumen blir kutta når det spreiast informasjon i mot til dømes borgarmestaren. Likevel, fortsetter lokalradioane å spreie sin stemme som eit steg i motstandskampen.

Ønskjer du å lære meir om den honduranske grasrotrørsla? Høyr på dei fryktlause aktivistane her: www.radiorakel. no/fryktlos-1

Artikkelen er basert på «Fryktløs – en radioserie om motstandskamp i Honduras», laga i 2016 av LatinAmerikagruppenes solidaritetsbrigade v/ Mari Beitnes, Åsne Rosseland, Frøya Torvik og Marianne Hvattum Løken.

Lokalradio er eit viktig medium for å spreie informasjon på sitt eiget språk. På denne radiostasjonen i landsbyen Trujillo transmitterer de informasjon på garifunaspråk. Foto: Ingrid Fadnes

«Til tross for særeigne urfolksrettar, har garifunaene likeins med lencafolket problem med å halde på råderetta over sine eigne områder» Lokalradio i kampen Både OFRANEH og COPINH brukar lokalradio som våpen mot undertrykkinga dei møter frå honduranske myndigheiter og kapitaleigarar. Dei har tatt fram mikrofonen, penn og skriveblokk i sin kamp for rettferd. Nasjonale media er eigd av eliten, og informasjonen er sterkt prega av at dei ynskjer å halde på makta. Gjennom lokalradioar spreier urfolksgruppene garifuna og lenca usensurert informasjon om kva som skjer i landet, og er ein sterk stemme i eit samfunn kor minoritetar blir

8


Tema: Mangfoldige minoriteter

Frie, men likevel fanget De flyktet fra den spanske kolonimakten og etablerte en av de første fribyene i Amerika. De anerkjennes i den colombianske grunnloven, men er fortsatt ikke frie. Tekst: Benedicte Sørum.

Veggkunst fra kulturhuset i Palenque. «Vår identitet og kulturarv forenes med fredens rytme.»

Den lille landsbyen Palenque de San Basilio hviler ved foten av fjellgruppen Montes de Maria, nord i Colombia. Reisen fra regionhovedstaden Cartagena, er en times busstur etterfulgt av en mototaxi gjennom den frodige landsbygda. Selv med et innbyggertall på kun 3500 er landsbyen historisk, politisk og kulturelt viktig, som en av de første fribyene i Amerika. Palenque er en fellesbetegnelse på fribyene som ble opprettet av afrikanske slaver i Latin-Amerika, og Palenque de San Basilio er den eneste gjenlevende av disse. I 2008 ble landsbyen inkludert på UNESCOS verdensarvliste over immateriell kulturarv. Fristed likt hjemlandet –Palenque ble opprettet av vår leder Benkos Biohó på 1600-tallet, som sammen med 38 andre

personer klarte å unnslippe spanjolene. Ideen var å etablere et fristed som minnet om afrikanske samfunn slik de kjente dem fra hjemlandene, forteller guide og Palenquebeboer Diover Casianis Cáceres. Fra det nyetablerte fristedet planla innflytterne fluktruter for andre afrikanske fanger, i tillegg til å bygge opp et samfunn som skulle være inkluderende og samlende. –En utfordring for Palenques grunnleggere var det faktum at de var satt sammen av mange forskjellige afrikanske folk med ulike språk. Slik ble utviklingen av et eget språk en viktig del av frihetskampen. Dette språket snakker vi fortsatt i dag, og det er en blanding av spansk, engelsk, portugisisk, fransk og Ki-kongo (fra Kongo), forteller Cáceres.

9


–Vi var aldri slaver Språket er fortsatt et viktig symbol i deres kamp for å bli respektert som et folk med sin egen kultur. På tross av at Palenque representerer et unikt kulturuttrykk gjennom språket, musikken, religionen og den sosiale organiseringen, har ikke Palenques grunnleggere eller deres etterkommere fått sin rettmessige anerkjennelse. –I historiebøkene har vi bare blitt omtalt som slaver. De avsluttet slaveholdet, men kulturelt sett har vi beholdt rollen som «mindre verdt». Det som er viktig å forstå er at vi aldri var slaver, men vi ble utsatt for slavehold, sier Cáceres. Den kulturelle undertrykkingen, som stammer fra umenneskeliggjøringen av afrikanske etterkommere, har dessuten bidratt til å opprettholde de sosioøkonomiske maktstrukturene fra slaveholdet. –Vi har blitt behandlet som kommersielle objekter med prislapp på og derfor har vi ikke kunnet ta arbeid som likeverdige. Derfor var det også mange som måtte fortsette å jobbe for sine slaveeiere etter at slaveholdet ble formelt avsluttet, forteller Dorina Hernández.

«Vi vil at de som kommer for å besøke Palenque får et autentisk og verdig bilde av samfunnet vårt» Bærekraftig utvikling Hernández er en av lederne i Asopraduse (foreningen for produsenter av jordbruksprodukter, tradisjonelle søtsaker og etnoturisme i Palenque). Asopraduse tar utgangspunkt i sammenhengen mellom kulturell og økonomisk undertrykking, og jobber både politisk, økonomisk og

10

Palenques gater er frodige og rolige. De patruljeres ikke av politifolk som ellers i Colombia, men det finnes egne folkevalgte vakter som passer på.


kulturelt. Gjennom mikroselskapet Palenquera («Palenquekvinnen») selges hjemmelagde søtsaker og lokal frukt. På denne måten bidrar selskapet til økonomisk utvikling i Palenque uten å samtidig ødelegge kulturen, ifølge Hernández. –I tillegg er vi en politisk organisasjon og jeg har ansvar for det som har å gjøre med vår identitet. Hvordan kan vi bygge en bevegelse som tar utgangspunkt i våre røtter, våre drømmer, og vår identitet? Her er utdanning viktig, såkalt etnoutdanning, hvor vi blant annet finner retningen «etnoturisme». Vi vil at de som kommer for å besøke Palenque får et autentisk og verdig bilde av samfunnet vårt, forteller Hernández. Asopraduse er bare ni år gammel, men organisasjonen viderefører det politiske arbeidet som har pågått i flere hundre år. Hernández forteller at takket være afrobevegelsenes arbeid ble de colombianske afrosamfunnene og deres rettigheter endelig anerkjent i grunnloven i 1991. Dette var imidlertid etter en lang kamp mot myndighetenes påstander om at det ikke fantes negros i Colombia, fordi de allerede var en integrert del av det colombianske samfunnet. Staten satte da i gang en granskning for å finne ut av nettopp dette. –Det endte med at vi fikk gjennom en lov som anerkjente oss, vår kulturelle identitet, retten til politisk representasjon, økonomisk utvikling, territorium, og enda mer, forteller Herández.

Midt i sentrum av Palenque finner vi statuen av Palenque de San Basilios grunnlegger, Benkos Biohó, som frigjorde seg fra slaveriets lenker.

Mindre machokultur Kvinnen er sentral for Asopraduse og for Palenque som samfunn. I logoen til Palenquera, finner vi nettopp en kvinne, med det gjenkjennelige fruktfatet (ponchera eller punsjbolle) plassert på hodet. –La Palenquera må alltid være aktiv, hun må alltid være i arbeid og ikke bli sittende å vente på at hennes mann kommer hjem med alt. En kvinne som er slik får lavere status i samfunnet fordi hun ikke bidrar til familien og kollektivet. Kjønnsrollene i Palenque har ofte blitt misforstått som at mannen ikke jobber, men dette er kun en stereotypi som ikke

«Det som er viktig å forstå er at vi aldri var slaver, vi ble utsatt for slavehold»

11


reflekterer virkeligheten, forklarer Hernández. På tross av kvinnens sentrale rolle i Palenque, er imidlertid heller ikke dette et sted fritt for kjønnsbasert vold. –Vi jobber også mye med spørsmål om kjønn, og vi bistår kvinner som er utsatt for vold eller voldtekt. Machokultur finnes her også, men vi skiller oss likevel fra den tradisjonelle colombianske machokulturen i at kvinnen har en tydelig rolle utenfor hjemmet og familien. Fellesskapet er svært avhengig av henne, sier Hernández. I tillegg til å utgjøre et alternativ til stereotypiske kjønnsroller representerer Palenque en motpol til individualismen i storsamfunnet, ifølge guiden Cáceres. –Palenque betyr «inngjerdinger», og vår sosiale organisasjon er basert på såkalte kuagros (sosiale organisasjoner), som er satt sammen ut fra årskull og bosted innad i Palenque. Innenfor din kuagro har du både rettigheter og plikter. Ved å gjøre dine plikter, vil du få tilbake all slags støtte, alt fra moralsk til økonomisk, forteller Cáceres. –En kuagros oppgave kan være alt fra å bistå i store livsbegivenheter slik som fødsel, bryllup og gravferd, til å arbeide med jordbruksproduksjon og gårdsbruk, sier Cáceres.

Fredsavtalen gir håp På tross av at den afrocolombianske befolkningen formelt ble anerkjent gjennom grunnloven av 1991, er de fortsatt ikke helt frie. –Politikerne sier at det ikke er rasisme, at vi alle er like, men sannheten er at afrocolombianerne i dag ikke har noen formell politisk representant. De politiske partiene i Colombia har alltid latet som om de støtter afrocolombianere ved å gi tomme løfter. Derfor er det spesielt viktig å drive politisk organisasjonsarbeid slik Asopraduse gjør, sier Hernández. Hun mener dessuten det er bekymringsfullt at den afrocolombianske befolkningen ikke var godt nok representert ved forhandlingsbordet i Havanna. Likevel tror hun at fredsavtalen mellom FARC og myndighetene kan åpne for nye muligheter. På grunn av Palenques nærhet til de konfliktfylte områdene i Montes de María, har de flere ganger vært gjenstand for krysninger mellom geriljagrupper og paramilitære. –Derfor er freden viktig for vår fremtidige utvikling. Avtalen er dessuten interessant fordi det finnes et eget punkt som omtaler etniske grupper og deres rettigheter. Dette gir oss styrke til å fortsette vår kamp, avslutter Hernández.

12

T.v: Diover Casianis Cáceres sitt arbeid som guide i Palenque bygger på ideen om såkalt etnoturisme. T.h: Selskapet Palenquera selger lokale produkter og hjemmelagde søtsaker til besøkende.


Tema: Mangfoldige minoriteter

Kvinne, kjenn din historie! Urfolkskvinner rammes av vold og overgrep i større grad enn andre. Hva skyldes det? Tekst: Marianne Gulli, programrådgiver i FOKUS og medlem i LAGs arbeidsutvalg.

Halvparten av samiske kvinner blir utsatt for vold i løpet av sitt liv. Én av tre majoritetskvinner i Norge opplever det samme. Tallene stammer fra doktorgradsprosjektet til Astrid Eriksen og artikkelen «Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway», publisert i 2015. Resultatene fra denne forskningen samsvarer med tilsvarende studier fra blant annet Canada og Grønland. I Guatemala er vold mot kvinner den mest anmeldte voldshandlingen hos påtalemyndighetene, og samtidig bli mange overgrep aldri anmeldt. På tross av mangel på oppdatert statistikk, og antatte store mørketall, anslås det at en kvinne blir utsatt for vold hvert tiende minutt i Guatemala. Også i dette landet er urfolkskvinner særlig utsatt for vold, spesielt de som bor i avsidesliggende områder uten tilgang på polititjenester eller rettsvesen. Samene og urfolk i Guatemala befinner seg vanligvis langt fra hverandre geografisk, men på den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner, 25. november, møttes sametingspresident Aili Keskitalo og Maria Canil fra mayakvinneorganisasjonen CONAVIGUA, i Karasjok. Omringet av fakler og ungdommen i bygda, møttes to kvinner fra to vidt forskjellige land og politiske situasjoner, men med en felles historisk skjebne. Selv om omfanget av vold er ulikt mellom landene, viser altså tallene det samme – at urfolk rammes av vold og overgrep i større grad enn majoritetsbefolkningen. Hvorfor er det slik? Det kan være fristende å (bort)forklare volden som et kulturelt fenomen. Men er det virkelig så enkelt? Generasjoner med vold Over hele verden finner man urfolk som er marginaliserte, både politisk, kulturelt, språklig, økonomisk og sosialt. Denne marginaliseringen er ofte et resultat av en historisk undertrykkelse gjennom kolonisering og krigføring. Det er derfor ikke urimelig å anta at en del av forklaringen ligger nettopp her. Historisk sett har vold mot kvinner ofte vært en sentral del av overgrep mot og undertrykkelsen av urfolk. Vi trenger ikke se lenger enn til vårt eget lands historie, til den barbariske assimileringspolitikken samene har blitt utsatt for. På 1800- og 1900-tallet ble samiske barn tatt fra sine foreldre, samisk

språk ble forbudt, vold ble brukt for å tukte samiske barn og voksne, og mye mer. De skulle bli «fungerende nordmenn». Samene ble omtalt som urenslige, hedenske, uærlige og underutviklede, og behandlingen av dem ble deretter. Assimileringspolitikken i Guatemala stammer helt tilbake til den spanske kolonimaktens inntog på 1500-tallet. Kvinner ble utsatt for seksuelle overgrep med det formål å «forbedre rasen». Denne praksisen ble også videreført i senere tid, under den væpnede konflikten som herjet landet i 36 år fra 1960 og særlig under folkemordet på mayabefolkningen på 1980-tallet. Menn ble kidnappet og drept, kvinnene ble voldtatt og barna deres ble kidnappet og solgt til adopsjon eller rekruttert til militæret. Med en historie preget av rasisme, undertrykkelse, vold og overgrep, nøres det gjerne opp under en mistillit til statlige institusjoner, og tabuer og stigma blir forsterket, ofte med den konsekvensen at man ikke snakker om tema som for eksempel vold mot kvinner. Når mennesker utsettes for vold over lengre tid, kan undertrykkingen bli en del av selvbildet – den internaliseres. Med det øker sannsynligheten for å reprodusere undertrykkernes verdensbilde og dermed gjøre det enda vanskeligere å snakke om det.

«I Guatemala er vold mot kvinner den mest anmeldte voldshandlingen hos påtalemyndighetene» Viktig med sannhetskommisjon Vold blant urfolksgrupper kan ikke avskrives som et «kulturelt fenomen». Tvert om må man se på flere dimensjoner av undertrykkelse og diskriminering. Assimilering og kolonialisering gjennom generasjoner er en del av dette bildet. For å gjøre noe med problemet, må det bygges kunnskap og forståelse om historien. I sin appell 25. november understreket Aili at – Vi er nødt til å begynne å snakke høyt om at dette skjer. Vi må tørre å si klart fra om at dette ikke er akseptabelt. Ett voldstilfelle er ett for mye.

13


Stillhet, uvitenhet og fornektelse preger fortsatt forholdet mellom urfolk og majoritetssamfunnet mange steder i verden. Ved å snakke bidrar man både til å anerkjenne det smertefulle ved ens egen historie, men også til å anerkjenne historien om motstand og frigjøring fra undertrykkelsen. I dag diskuterer sametinget i Norge behovet for å etablere en sannhets- og forsoningskommisjon som kan kartlegge konsekvensene av fornorskingspolitikken. I Guatemala ble det opprettet en sannhetskommisjonen etter den væpnede konflikten, etter krav fra kvinne- urfolks- og sivilsamfunnsorganisasjoner. Den har vist seg svært viktig i senere tid. Selv om det fortsatt gjenstår mye har man kunnet bruke sannheten til å oppnå rettferdighet og erstatning, og dermed tatt viktige steg på veien mot forsoning. Stillhet, uvitenhet og fornektelse preger fortsatt forholdet mellom urfolk og majoritetssamfunnet mange steder i verden. Kunnskap og informasjon er avgjørende for å bryte ettervirkningene av den historiske koloniseringen og undertrykkingen, og sannhetskommisjoner kan være et viktig steg i den retningene. Som Maria Canil understreket under markeringen i Karasjok: –Solidaritet mellom folk er grunnleggende. Vi må jobbe sammen for å styrke kampen for våre rettigheter og for å si et tydelig nei til alle former for vold mot kvinner.

Foto: Nelo Mijangos - Flickr

Frigjøring for alle Internalisering av vold og undertrykkelse er ikke bare et problem for urfolkskvinner, men for alle kvinner. Hvorfor virker vold mot kvinner ellers så uhåndterlig? Vi må se oss tilbake og forstå, og så må vi se framover – sammen. Maya-aktivisten Sara Alvarez sier det på følgende måte: «(Ur)folks selvbestemmelse er ikke bærekraftig uten at det skjer hånd i hånd med kvinnenes frigjøring og en anerkjennelse av mangfold uten diskriminering på bakgrunn av alder, seksuell orientering, funksjonsevne, kjønn eller lignende. Frigjøringsvisjonen må være for alle. Når vi undertrykker og kontrollerer andre til noens fordel, skaper vi privilegier for noen og ødelegger verdigheten til andre». Teksten ble først publisert i tidsskriftet FØNIKS.

14


Tema: Mangfoldige minoriteter

Argentina – ei internasjonal transstjerne Korleis blei Argentina det mest progressive landet i verda på transrettar? Tekst: Kai Viljar Eidsvik.

11. mai 2012 vedtok Argentina, som det første landet i verda, ei lov som gjorde at ein kunne velje juridisk kjønn sjølv. Kva kjønn ein er skulle vere definert av sjølvidentifikasjon, ikkje medisinske standardar, operasjonar eller hormonnivå. Først i juni 2016 gjorde Norge det same. Ley de Identidad de Genéro, lova om kjønnsidentitet, kom som eit resultat av at transfolk hadde sett seg lei av at medisinske krav om hormonar og kostbare operasjonar skulle definere juridisk kjønn. Lova satt ein stoppar for det som blir omtalt som tvangskastrering av transfolk, fordi ei rekke sosiale og økonomiske rettar berre er tilgjengelege dersom ein fjernar reproduktive organ.

Mindre trakassering Å endre juridisk kjønn kan for mange også risikere sannsynet for trakassering og hatkriminalitet. Om du kjem i banken med identifikasjon som seier at du er kvinne, og personen bak skranka ser ein mann, risikerer du ikkje berre latterleggjering av bankpersonalet, men i verste fall trakassering og vald av personar som har oppfatta at du er trans. Frykta for «outing» gjer at mange transfolk gruar seg til eller unngår stader der ein må vise legitimasjon dersom legitimasjonen viser at ein er trans. I tillegg sikrar lova tilgang på gratis medisinsk behandling for transfolk. Til samanlikning får berre

15

«Vi er alle like på ulike måtar». Banner frå LHBT pride-parade i Buenos Aires. Foto: Beatrice Murch.


omlag 30 prosent av dei som ønsker det tilbod om gratis medisinsk behandling i Norge, ifølgje Rikshospitalet sine eige tal. Manglande tilgang på medisinsk behandling fører til at einaste trygge alternativ er dyre behandlingar på private klinikkar. Dei som ikkje har råd til dette sjølvmedisinerar ofte med hormonar og anabole steroidar kjøpt på nett. Integrering i arbeidsmarknaden Diskriminering i arbeidsmarknaden er eit utbredt problem for transfolk verda over, og Argentina er ikkje noko unntak. Det finns lite kvantitativ forsking på diskriminering på bakgrunn av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, men kvalitativ forsking om transfolk sine levekår avslørar store utfordringar med å få seg jobb. I Argentina har sal av seksuelle tenester vore eit utbredt alternativ inntektskjelde blant transfolk som har blitt utestengt frå arbeidsmarknaden. I 2015 vedtok derfor Buenos Aires-provinsen nok ei banebrytande lov: Ein prosent av jobbane i offentleg sektor skal settast av til transfolk. Årsaken til lovendringa var eit ønske om aktiv integrering av transfolk i arbeidslivet. Transfolk verda over får ofte ikkje innpass i den ordinære arbeidsmarknaden. Ved å vedta ein aktiv inkluderingspolitikk unngår ein at folk går inn i illegale økonomiar som prostitusjon og narkotikasalg.

mindre ordnar ikkje juridiske rettar i seg sjølv alle sosiale problem som transfolk har. Inspirerer internasjonalt Det er ikkje tilfeldig at det er akkurat i Argentina desse progressive lovendringane har skjedd. For det første har ein hatt ei godt organisert transrørsle som har satt viktige politiske krav på dagsorden. For det andre har transrørsla skapt alliansar med andre rørsler, og feministiske organisasjonar, LHBT-organisasjonar og menneskerettsaktivistar

Store utfordringar står igjen Til tross for progressive lover har framleis transfolk ei rekke utfordringar i Argentina. Forventa levealder er under halvparten av den forventa levealderen til såkalla cispersonar, altså folk som ikkje er trans. Utanfor Buenos Aires har transfolk store problem med å finne arbeid. Hatkriminalitet er eit utbredt problem – i følgje Transgender Europe sitt Trans Monitoring Project har 50 transpersonar blitt drept i Argentina dei siste åtte åra. Dette inkluderar blant anna transaktivisten og menneskerettsforkjemparen Diana Sacayán, som i oktober 2015 blei funne drept i sin eigen heim. Sjølv om juridiske rettar ofte gjer stigmaet til ei gruppe

• Trans: Fellesterm for alle som ikkje identifiserar seg som registrert kjønn etter fødsel.

• I Latin-Amerika inkluderar trans ofte også

transvestittar, det vil seie personar som har eit kjønnsuttrykk typisk for eit anna kjønn enn det ein blei registert som etter fødsel, men som ikkje nødvendigvis identifiserar seg med dette kjønnet. • Cis: Ein person som identifiserar seg med kjønnet tildelt etter fødsel. • Kjønnsidentitet: Kva kjønnskateori ein identifiserar seg inn i. • Kjønnsuttrykk: Den måten ein person uttrykkar seg som kvinne, mann eller utanfor tokjønnssystemet i samfunnet. Kjønnsuttrykk blir ofte tolka feminint eller maskulint, men kva som blir tolka feminint og maskulint vil variere mellom kulturar og miljø.

16


har dermed også satt transrettar på dagsordenen. Argentina har vore ein inspirator for transrørsla verda over. Då Norge vedtok lov om endring av juridisk kjønn i 2016 var dette med inspirasjon frå den argentinske modellen. Også norske transaktivistar kan dermed takke argentinske transaktivistar for det banebrytande arbeidet. Kanskje kan ein også i Norge finne vidare inspirasjon frå Argentina i tiltak for rett på medisinsk behandling og integrering i arbeidslivet?

«Forventa levealder er under halvparten av den forventa levealderen til cispersonar, altså folk som ikkje er trans»

17

Ein aktivist frå ATTTA, organisasjonen for transvestittar, transseksuelle og transkjønna i Argentina deltek i parade. Foto: Beatrice Murch.


Tema: Mangfoldige minoriteter

En machis kamp for frihet I 2016 ble machien Francisca Linconao for andre gang tiltalt gjennom en omstridt antiterrorismelov. Loven brukes hyppig i kriminaliseringen av mapuchenes kamp i Chile. Tekst og foto: Lisa I. Martinsen.

Francisca Linconao er en tradisjonell mapucheautoritet og en forsvarer av urfolksterritorier. Hun er en machi, det vil si en medisinkvinne. I kraft av denne rollen har hun en spesielt sterk tilknytning til territoriet hun kommer fra, hvor hun holder sine seremonier. Linconao var den første i Chile som benyttet seg av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, kort tid etter at avtalen ble ratifisert i 2008. Da reiste hun et søksmål mot selskapet Sociedad Palermo Limitada som eies av en av landets mektigste forretningsmenn. Årsaken var ulovlig hogst av trær og busker, og ødeleggelse av medisinplanter i åsene i Rahue, samt urettmessig bruk av territorier som er hellige for mapuchene. I 2009 vant hun i Høyesterett, og satte dermed presedens for bruken av konvensjonen i Chile. Machien er en av 11 personer av mapucheopprinnelse som er anklaget for en brannpåsettelse hvor et eldre ektepar av sveitsisk-chilensk opprinnelse omkom. På tross av manglende bevis satt hun varetektsfengslet i ni måneder i fjor. I begynnelsen av 2017 sitter hun i husarrest, etter å ha gjennomført en to uker lang sultestreik. Francisca har pådratt seg alvorlige helseproblemer i forbindelse med saken. Ifølge mapuchenes kosmovisjon kan hun som machi ikke være adskilt fra sin rewe, hennes hellige sted, eller sitt naturområde. Tiltalen mot mapucheautoriteten har blant annet møtt sterk kritikk fra mapuchebevegelsen, menneskerettighetsorganisasjoner og advokater. Manglende bevis, misbruk av varetektsfengsling som forebyggende tiltak og utsettelse av rettssaken er blant de kritikkverdige sidene ved Linconaos sak. Den har ført til mobilisering til støtte for machien, både nasjonalt og internasjonalt. Fengslet på svakt grunnlag I mars 2013 ble Francisca hentet av politiet i hjemmet sitt i Rahue i regionen Araucanía. Hun var anklaget for å være involvert i drapet på det sveitsisk-chilenske ekteparet i januar samme år. I forbindelse med arrestasjonen skal det ikke ha blitt tatt hensyn til hennes rolle som en urfolksautoritet, og hun har uttalt at hun ble fratatt sine tradisjonelle plagg og ydmyket av politiet. Kort tid etter ble hun renvasket for beskyldningene mot henne. I fjor ble saken gjenopptatt, og til tross for den tidligere frikjennelsen har rettsforfølgelsen mot henne fortsatt i 2016 og i 2017.

Saken er preget av uregelmessigheter. Hovedbeviset er forklaringen til en av de anklagede som både skal ha blitt torturert og tvunget av politiet til å vitne mot de andre tiltalte. I forbindelse med den formelle høringen trakk han tilbake uttalelsene sine. Francisca har gjentatte ganger blitt varetektsfengslet med begrunnelsen at hun utgjør en fare for samfunnet, til tross for at det ikke foreligger bevis som bygger opp under påstanden. Hun har hele tiden vært beredt til å tale sin sak i retten, men har ønsket å vente på rettssaken i sitt mapuchesamfunn. Dårligere rettsvern for mapuchebefolkningen? Francisca Linconao har blitt et symbol på mapuchenes kamp for sine territorier, rettigheter og autonomi i møte med en stat som aktivt kriminaliserer og ikke anerkjenner urbefolkningens rettigheter. Konfrontert med både undertrykkelse og rasisme i rettssystemet har hun hele tiden hevdet sin uskyld. Hun har til og med, gjennom sultestreiken, risikert sitt eget liv for å bevise den. Chile har flere ganger blitt kritisert internasjonalt av FN og menneskerettighetsorganisasjoner for å bruke antiterrorismeloven selektivt for å straffe urfolks kamp. Saken til Francisca er dessverre bare ett av mange tilfeller hvor loven brukes på en diskriminerende måte mot mapuchebefolkningen. Blant tiltakene den tillater er bruken av vitner med skjult identitet og ekstra

18

«For hennes frihet, for jorden og friheten – machi Francisca er uskyldig», står det på en banner i en demonstrasjon i Chile.

«Hvor lenge kan den chilenske staten fortsette å berøve Francisca Linconaos frihet uten konkrete bevis?»


lange straffer ved dom. Ved avgjørelser som gjelder friheten til de som etterforskes innenfor lovens definisjon av terrorisme er den svært streng og krever enstemmighet. En dommer ved navn Luis Troncoso har med bakgrunn i dette fått reversert avgjørelsen om husarrest for Francisca fire ganger. I begynnelsen av 2017 publiserte politikeren Gabriel Boric et brev på sosiale medier, rettet mot det chilenske folk, hvor han erklærte sin støtte til den fengslede machien. I brevet kritiserer han rettssystemet i Araucanía-regionen sør i Chile, det samme området hvor Francisca sitter fengslet. Her fungerer rettssystemet annerledes enn det gjør andre steder i landet. Statsadvokatene trenger ikke bevis for å fengsle personer av mapucheopprinnelse og deres ledere. De anklages, og det er isteden opp til dem selv å bevise sin uskyld. Dette bidrar til et dårligere rettsvern for mapuchebefolkningen i denne regionen, som også er et av områdene hvor konflikten mellom mapuchene og staten er tydeligst. At situasjonen er slik handler på mange måter om maktstrukturer og holdninger som går langt tilbake i tid. Helt siden okkupasjonen av deres territorier har mapuchebefolkningen blitt utsatt for rasisme og strukturell vold. Samtidig har interessene til ressurssterke jordeiere av europeisk opprinnelse som har kjøpt, fått tildelt eller lurt til seg jord på urfolksterritorier blitt beskyttet av myndighetene.

Francisca Linconao har blitt et symbol på mapuchenes kamp for sine territorier, rettigheter og autonomi. I nyere tid gjelder dette også de økonomiske interessene til nasjonale og flernasjonale selskaper. Et krav om rettsvern og rettferdighet 23. desember i fjor påbegynte machien en sultestreik som hun gjennomførte til tross for sviktende helse. To uker senere ble hennes kritiske helsesituasjon lagt til grunn for at hun fikk komme tilbake i husarrest. Mye tyder på at mobilisering blant menneskerettighetsorganisasjoner og andre støttespillere også har vært en medvirkende grunn. Likevel står fortsatt tiltalene mot henne. Hvor lenge kan den chilenske staten fortsette å berøve Francisca Linconaos frihet uten konkrete bevis? Rettsvern og rettferdighet for mapuchene i Chile fortsetter å være blant de viktigste kampsakene for mapuchebevegelsen. Slik vil det forbli så lenge staten fortsetter å rettsforfølge urbefolkningen og bryte med deres rettigheter.

19

Francisca Linconaos frihet er en viktig kampsak for mapcuchebevegelsne i Chile. Hennes søster (nr. to fra venstre) og hennes talsperson ber her om machiens frihet.


Meninger

Nei-sidens frykt for skeiv frigjøring I nei-sidens kampanje mot fredsavtalen i Colombia ble kjønn en viktig faktor. Avtalen ble anklaget for å preges av en altfor radikal «kjønnsideologi». Debatten viser at LHBTI-rettigheter i Colombia er avgjørende for en reell fred. Tekst: Camila Esguerra Muelle.

2. oktober 2016 fikk vi det sjokkerende svaret på folkeavstemningen om fredsavtalen: Det colombianske folket hadde stemt imot, til tross for at «alle» forventet et ja. Nei-sidens diskurs hadde basert seg på frykt, og skisserte et samfunn dominert av homofile uten regler for kjønn dersom fredsavtalen ble vedtatt. De mente faktisk at fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP baserte seg på en «kjønnsideologi» som innebar et ønske om homofil dominans og et kjønnsløst samfunn. Reaksjonær propaganda Kampanjen mot denne kjønnsideologien ble drevet fram av det politiske partiet Sentrumsdemokratene (CD), et parti kjent for sin krigslinje og motstand mot urfolk, afrocolombianere, kvinnebevegelsen og LHBTI-organisasjoner. Kampanjen mot kjønnsideologi fikk støtte av ulike deler av kirken.

Reaksjonære sektorer hevder at feministiske og skeive bevegelser promoterer denne ideologien. Et av argumentene som ble brukt for å skape frykt for kjønnsideologi var at fredsavtalen skulle tillate abort og ekteskap mellom mennesker av samme kjønn. Uttrykket kjønnsideologi ble introdusert av pave Benedikt XVI. Han hevdet at dette er «en av de mest alvorlige feilslutninger i verden». Bak ideologien gjemmer det seg ifølge diskursen til overhodene i den katolske kirken en internasjonal agenda for å gjøre slutt på den legitime familien og ekteskapet, det vil si, ideen om den heterosentrerte kjernefamilien. Den tidligere statsadvokaten i Colombia, Alejandro Ordoñez, som paradoksalt nok er funksjonæren av høyest rang når det kommer til menneskerettigheter i landet, har vært den mest ivrige forkjemperen for denne skremselspropagandaen. Så hva er denne kjønnsideologien? Det er lite

20

En liten kampanjebåt oppfordrer til å stemme nei til fredsavtalen. Nei-kampanjen allierte seg med den katolske kirka og fremstilte fradsavtalen som «antifamilievennlig». Foto: Silje Syvertsen.


annet enn en svært misvisende presentasjon av kjønnsstudier og feministisk teori. Ved å presentere feministisk teori og kjønnsstudier som en ideologi forsøker man å sverte arbeidet akademia, feminister og skeive bevegelser har gjort for å synliggjøre det koloniale kjønnssystemets konsekvenser.

av prosjektet klarte LHBTI-organisasjonene å bygge et nasjonalt nettverk som siden har spredd seg internasjonalt. Ut fra dette initiativet sprang spesifikke arbeidsplaner for transkvinner, lesbiske og biseksuelle. Litt etter litt fikk man også inkludert transmenn. Slagordet som samlet LHBTI-bevegelsen var «min kropp – det første territoriet for fred».

Slagordet som samlet LHBTI-bevegelsen var «min kropp – det første territoriet for fred». Undertrykkelse av LHBTI og kvinner Kvinner og LHBTI-personer har blitt nektet et verdig liv, og et liv i det hele tatt. Både antropologiske, historiske og biologiske studier har vist oss at biologisk og sosialt kjønn er politisk og økonomisk konstruert. Historisk har ideer om kjønn ført til urettferdighet og ulikhet for kvinner og LHBTIpersoner. Vi må ikke glemme at dette også utgjør grunnlaget for konflikt i Colombia og dermed er viktig å ta opp i fredsforhandlingene. Colombia er en sekulær stat. Dette ble grunnlovsfestet i 1991, etter krav fra unge studenter og sivilsamfunn. Likevel preger religiøse grupper Colombia. Til tross for hatangrep fra kristne og katolske sektorer har LHBTI-organisasjoner svart tålmodig. Gjennom en erklæring ba de om anerkjennelse, rettferdighet, sannhet og oppreisning for ofrene fra LHBTI-organisasjoner. Samtidig respekterte de religionsfrihet og anerkjente de mange ofrene fra krigen som har blitt drept på grunn av troen sin. Veien mot fredsavtalen Perioden hvor avtalen om fred virket umulig er over. Dette er takket være det sosiale presset fra mer enn 150 organisasjoner. Både LHBTI-personer, kvinner, urfolk, afrocolombianere og organiserte ofre fra krigen har presset på. Veien mot en fredsavtale har også vært mulig takket være presset fra det internasjonale samfunnet. Norge har for eksempel spilt en viktig rolle ved å gi president Santos Nobels fredspris. Likevel kan Santos på ingen måte fritas fra hard og rettmessig kritikk for hans rolle som forsvarsminister under den siste regjeringen til Alvaro Uribe. Santos var innblandet i tilfellene hvor sivile ble registrert som geriljasoldater etter at de var drept. Systematiske drap på uskyldige som var mistenkt for å være medlemmer i geriljagrupper ble brukt for at hæren kunne vise til resultater fra krigføringen. Prosjektet «fredsplaneten» (Proyecto Planeta Paz) ble startet i 2001 av ILSA, med støtte fra den norske regjeringen. Prosjektet forsøkte å samle ulike sektorer fra det sivile samfunnet for å finne veien mot fredsbygging i Colombia. Siden lanseringen

Ut med kjønnsperspektivet Førsteutkastet til fredsavtalen, som ble avvist gjennom folkeavstemmingen, inkluderte noen juridiske tiltak og teknisk assistanse for å styrke sosiale organisasjoner, inkludert LHBTI-sektoren. For nei-siden var det viktig å ta ut kjønnsideologien av avtalen, hvilket vil si kjønnsperspektivet. På tross av at man har klart å inkludere LHBTI-personer i avtalen framstår denne gruppas mulighet for fred fremdeles fjern. Den kristne senatoren Vivian Morales fra Det liberale partiet, har nylig fremmet et forslag om en folkeavstemming om hvorvidt homoseksuelle og transpersoner skal ha rett til å adoptere. På samme tid har Utdanningsdepartementet uttrykt at kunnskap om kjønn i utdanningen ikke er en prioritet. I 2016 ble 115 LHBTI-personer drept i Colombia, i all hovedsak transkvinner. Voldsrepertoaret mot lesbiske kvinner, som ofte blir tatt for å være transmenn, er også makabert. Freden for lesbiske, transpersoner, intersexpersoner, biseksuelle og homofile begynner med å bygge ned fordommer. Homofobi, transfobi, rasisme, diskriminering av mennesker med funksjonshemminger, og symbolsk og materiell ulikhet må bekjempes for å oppnå varig fred. Teksten er oversatt av Ingrid Fadnes.

Camila Esguerra Muelle underviser i kjønnsstudier ved Universidad Naciónal de Colombia og har vært politisk aktivist siden midten av 90-tallet. Foto: Privat.

21


Meninger

Kvinner på landsbygda bygger fred i Colombia Vil du vite korleis me som er kvinner og bønder på landsbygda ser på den væpna konflikten og kva for ein fred me ønskjer oss? Tekst: Martha Lucía Rodriguez, Sør-Nordbrigadist i LAG fra Colombia.

For ei stund tilbake kunne ein sjå smilande menneske på TV som fortalte oss at freden er kommen til Colombia. Endeleg, etter 50 år med krig, hadde FARC og den colombianske regjeringa med Juan Manuel Santos i spissen skrive under ein fredsavtale på Cuba. Dei som har fortalt deg om fredsavtalen tidlegare har ganske sikkert vore bedriftseigarar, politikarar og andre mektige, men no tenker eg at det er på tide å høyre frå ei kvinne på landsbyda. Det er jo tross alt me som kvar dag må leve med konsekvensane av den væpna konflikten i landet vårt. Colombianske bønder pressa Eg kjem frå høgfjella i sentral-Colombia og har heile livet budd på landsbygda. Fotferdene mine har gitt meg og dei andre bøndene kunnskap om korleis ein skal dyrke jorda og kva verdiar ein skal følje i livet. Me ser på oss sjølve som audmjuke og ærlege folk. Ein kan seie mykje fint om livet som bonde, men dei siste åra har det blitt vanskelegare og vanskelegare å leve eit slikt liv på den colombianske landsbygda. På den eine sida blir me trua av krigen og dei væpna aktørane, og på den andre sida har ein alle problema knytt til den djupe fattigdommen me er fanga i. Områda våre er under press, og ikkje minst går dette utover oss kvinnene. Me har mista søner

og døtrer, ektemenn og andre familiemedlemmer i denne grufulle krigen. Krigen gjer oss redde for å gå ut, redde for me ikkje vil komme heim att om kvelden. Politikarane har gløymt oss kvinner. Det er svært vanskeleg for ei kvinne på landsbygda å skaffe seg utdanning eller helsetenester som er tilpassa hennar behov. I tillegg eig me ikkje jorda me dyrkar og dette gjer oss endå meir utsette. På grunn av alle desse utfordringane flyttar mange kvinner til byane. Resultatet er at størstedelen av den rurale befolkninga i dag er vaksne menn. Med alt dette i bakhovudet konkluderer me med at det er viktig at me kvinner på landsbygda

Utfordringar på landsbygda gjør at mange kvnner flyttar til byane. Foto: Chris Ford - Flickr.

• CNA (Coordinador Nacional Agrario) er det nasjonale bondenettverket i Colombia. • La Tienda Comunitaria (Landsbybutikken) er ein av medlemsorganisasjonane i CNA. Dei jobbar for at bønder skal kunne fortsette å leve på landsbygda i Colombia, ved å organisere byttehandel mellom bønder og styrke småskala matproduksjon. • Congreso de los Pueblos (Folkekongressen) er eit sivilsamfunnsforum der ein diskuterer ein felles nasjonal politikk for studentar, lærarar, bønder, urbane organisasjonar og fagforeiningar. • La Mesa Social para la Paz er ein sivilsamfunnsarena for dialog og deltaking opp mot den nasjonale fredsprosessen.

22


«Ein kan seie mykje fint om livet som bonde, men dei siste åra har det blitt vanskelegare og vanskelegare å leve eit slikt liv på den colombianske landsbygda» tek ansvar i fredsprosessen. Freden må byggast nedanfrå. Me kan ikkje lenger vente på at regjeringa skal bygge freden for oss, når det einaste dei ser til å vere interesserte i er å selje naturresursane i områda der me bur til transnasjonale selskap. Dei synest verken å vere interesserte i bøndene eller kvinnene og vår innsats for å skape utvikling og eit betre samfunn. Kvinner spelar ein viktig rolle Når kvinnene i nabolaget vårt møtest snakkar me ofte om dette temaet, og me meiner at er viktig å gi folk eit alternativ til krigen. Me meiner at me som kvinner spelar ein viktig del av fredsprosessen, og me ønskjer å dele våre erfaringar og å gi våre barn den kunnskapen dei treng for å fortsatt kunne bu på landsbygda. Me vil at dei skal lære om agroøkologisk jordbruk og dei flotte verdiane i bondekulturen. Difor organiserer bønder i min landsby seg i ein organisasjon som heiter Landsbybutikken. I denne organisasjonen har me ei eiga kvinnegruppe. Me er medlemmer i eit landsdekkande

All denne usikkerheita gjer det endå viktigare enn tidlegare å mobilisere seg. Tida er komen for bondekvinnene i Colombia. Me må sørge for at våre forslag og idear blir høyrde når innhaldet i den endelege fredsavtalen skal avgjerast. Me som kvinner vil løfte fram løysingar som tek tak i dei underliggande problema i den væpna konflikten og løysingar som tek omsyn til den rurale befolkninga. Me vil ha ein avtale som gjer det mogleg for oss å leve verdige liv, fortsette å dyrke jorda vår og halde kunnskapen og bondekulturen ved like. Tida er inne for at kvinnene tar del i fredssamtalane og arbeidet for ein fredsavtale som legg grunnlaget for forsoning og eit verdig liv for alle colombianarar. Me vil framleis bu på landsbygda, og me er villige til å kjempe for det. Teksten er omsett av Jørdi Losnegård.

«Tida er kommen for bondekvinnene i Colombia» bondenettverk som heiter CNA og Folkekongressen. Dette er nettverk der me møter andre organisasjonar og diskuterer kva for ein fred me ønskjer for Colombia. Eit at dei forslaga me har komme fram til heiter «Sivilsamfunnet sitt alternative forhandlingsbord». Meininga med dette forslaget er at alle colombianarar skal få moglegheit til å diskutere og uttale seg om fredsprosessen. Tida er komen Det siste i rekka av viktige hendingar i Colombia var nei-sida sitt fleirtal i ei folkeavstemming som skulle legitimerer avtalen som var underskrive av regjeringa og FARC. Like etterpå vant Juan Manuel Santos fredsprisen. Så vart ein ny avtale underskriven i november i fjor, og godkjent 1. desember. Folk er no usikre på korleis implementasjonen av avtalen vil utarte seg. Desse hendingane vekte sterke kjensler og ikkje minst usikkerheit i det colombianske samfunnet. Kva skjer no?

23

Martha Lucía Rodriguez (34) er bonde og aktivist i det colombianske bondenettverket CNA. Denne hausten har ho delteke på LatinAmerikagruppene si utveksling for latinamerikanske grasrotaktivistar i Norge. Foto: Genderson Calderon.


Aktuelt

Hat, maktkamp og håp Hva kan forklare den lange veien til fred i Colombia? Ifølge statsviter Pablo Abitbol kan svaret samles i tre punkter: politisk maktkamp, hat mot FARC-geriljaen, og håp om endelig forsoning. Tekst og foto: Benedicte Sørum.

Sjelden opplever et land så mange og kontrastfulle begivenheter i løpet av kun ett år. 24. august 2016 var Colombia vitne til at den 52 år lange borgerkrigen ble avsluttet da FARC og den colombianske staten avsluttet forhandlingen om en fredsavtale i Havanna. En måned senere ble avtalen signert i en storslått folkefest i den karibiske kystbyen Cartagena. Rett etter ble den nedstemt med knapp margin (50,21 prosent av stemmene) i en folkeavstemning som var ment å styrke avtalens legitimitet. Mens forvirringen om hva som ville skje med freden spredte seg, ble president Juan Manuel Santos tildelt Nobels fredspris for arbeidet med avtalen. En revidert avtale ble endelig godkjent av kongressen i slutten av november 2016 – Jeg tar imot denne prisen på vegne av det colombianske folk som har lidd under 52 år med krig, spesielt de millioner av ofre som har lidd under krigen vi er i ferd med å ende, sa Santos til

det svenske Nobelinstituttet rett etter vinneren var offentliggjort. Krigsofrenes «ja» Fredsavtalen inneholdt seks punkter som anses som nødvendige for å skape en bærekraftig fred: jordbruksreformer; politisk deltakelse for FARC, samt for andre ekskluderte samfunnsgrupper som afrocolombianere, urfolk og bønder; total avvæpning; igangsettelse av tiltak for å stoppe narkohandelen; opprettelsen av en «sannhetsog forsoningsdomstol»; og iverksettelsen av et omfattende gjenreisningsprogram for krigsofre. I sitatet over trekker Santos frem krigsofrene, og blant disse stemte et klart flertall «ja» i folkeavstemningen. I landsbyen Bojayá, som ble utsatt for en FARC-massakre i 2002, støttet hele 95 prosent av befolkningen fredsavtalen. Ja-siden hadde også massiv støtte blant afrocolombianske samfunn slik som Palenque de San Basilio, som regnes som

24

Grafittiteksten Que la memoria retumbe en las paredes – «At minnene runger i veggene» på en vegg i sentrum av den karibiske byen Cartagena. Her stemte flertallet «ja» til fredsavtalen i folkevalget 2. Oktober 2016.


den første fribyen i Amerika, hvor ja-siden vant med et klart flertall. – I tillegg til krigsofre kan vi på ja-siden finne alt fra venstreorienterte partier, religiøse menigheter, sosiale organisasjoner, til Santostilhengere, sier Pablo Abitbol. Han er statsviter, økonom, og foreleser ved Universidad Tecnológica de Bolívar i Cartagena. I tillegg er han aktuell med boken Columnas Para La Paz (Kolonner for Fred) og koordinator for den regionale forskningsgruppen, Grupo Regional de Memoria Histórica. Denne gruppen er satt opp for å bidra til å konstruere et kollektivt minne av de grusomhetene som har skjedd, med et mål om at de aldri vil gjentas. Selv om det er mulig å knytte mange av javelgerne til den politiske venstresiden, og neivelgerne til høyresiden, mener Abitbol at dette blir

«Gjennom fredsavtalen ofrer man hevngjerrighet til fordel for rettighetene til ofrene og fremtidige generasjoner»

for enkelt. Han trekker imidlertid frem et viktig punkt som ja-velgerne hadde til felles. – De som stemte «ja» støttet avtalens kjerneidé om en såkalt overgangsrett (justicia transicional), som går ut på å gi opp noen krav for å sikre andre rettigheter. Her kan for eksempel FARC-medlemmer få reduserte strafferammer dersom de tilstår sin forbrytelse og alle tilhørende detaljer. Gjennom fredsavtalen ofrer man hevngjerrighet til fordel for rettighetene til ofrene og fremtidige generasjoner, forteller Abitbol. Jordbruksreformene og fokuset på større økonomisk og politisk inkludering av innbyggerne i rurale områder har blitt ansett som helt essensielt for å ende en konflikt som startet som nettopp et resultat av ekskludering og marginalisering. Den originale avtalen inkorporerte dessuten et kjønnsperspektiv som ble kjempet frem av kvinneorganisasjoner, samt kvinnelige krigsofre som ikke var representert ved forhandlingsbordet i Havanna. Etter påstander fra sosialkonservative og kristne grupper om at kjønnsperspektivet truet den bibelske familiemodellen, ble imidlertid dette språket strammet inn. Den endelige avtalen har derfor møtt massiv kritikk fra bevegelser som representerer lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT), samt andre minoritetsgrupper. Et av kravene fra nei-siden var dessuten strengere straffer for

Plakater og flyers med Sí a la paz - «Ja til freden» prydet hovedstaden Bogotá i ukene foran folkeavstemningen. Ja-kampanjen brukte store ressurser på PR, og meningsmålingene før valget tilsa at ja-siden ville vinne.

25


«Det eksisterer et vanvittig sterkt hat mot FARC blant colombianere» FARC-medlemmer. Derfor spesifiserer den nye utgaven tydeligere hvilke straffer som gjelder for krigsforbrytere. Interesser og maktkamp Når ofrene stemte ja, hvorfor stemte likevel så mange nei? Og hvorfor valgte så mange som 62,6 prosent, tilsvarende 21,8 millioner colombianere, å ikke stemme i det hele tatt? – Vi må først og fremst forstå at politikk ikke handler om argumenter, men om interesser, mener Abitbol. Han forteller at folkeavstemningen på mange måter kan sees på som en refleksjon av maktkampen mellom to sentrale skikkelser i colombiansk politikk: President Juan Manuel Santos og eks-president Álvaro Uribe (president i perioden 2002-2010). Begge kommer fra den politiske høyresiden, med Uribe plassert lengre ute på høyrevingen. De to var en gang nære venner og kolleger i regjeringen til Uribe, der Santos var forsvarsminister fra 2006 til 2009. Sammen frontet de en militær offensiv mot FARC, noe som blant annet bidro til at Santos vant presidentvalget i 2010. I dag er de bitre fiender, og Uribe har fremstått som selve personifiseringen av nei-siden. For å skape levedyktige forhandlinger med FARC, fulgte Santos en strategi som gikk ut på å normalisere forholdene til de venstreorienterte og FARC-støttende regimene i Venezuela, Cuba og Ecuador. Uribe, som hadde hjulpet Santos til makten, tolket tilnærmingen som et svik, og mener at Colombia nå er i ferd med å falle inn i «CastroChavismen». – Dette ble starten på Uribes nei-kampanje, som i stor grad var styrt av en skremselsprogaganda om at fredsavtalen med FARC ville bidra til at Colombia til slutt ender med Venezuelalignende tilstander, forteller Abitbol. Maktbalansen mellom de to var også avgjørende for Santos’ beslutning om å arrangere en folkeavstemning, noe han ikke er lovpålagt å gjøre. Abitbol forteller at Uribe har sittet på toppen av det politiske systemet i mange år. Han har stor støtte blant mange av de mektigste personene i Colombia, inkludert personer fra de store landsbruks-, skogbruks- og gruveselskapene, men også mange radikalkonservative fra militæret og eks-militæret. – Disse interessene er sterkt representert i

kongressen. Derfor hadde Uribe bred politisk støtte da han begynte å opponere mot fredsavtalen. Jeg tror dermed at Santos tok beslutningen om at fredsavtalen ikke var noe han skulle fremtvinge med egen makt. Folket skulle selv beslutte om de støttet avtalen eller ikke, forteller Abitbol. Hvorfor sa de nei? Ifølge Abitbol var store deler av nei-kampanjen styrt av dogmer som eksisterer i det colombianske samfunnet. Han trekker frem fem typer sterke og emosjonelt manipulative argumenter som ga næring til nei-kampanjens ideologi og retorikk: tilgivelsen (el perdón), straffene (las penas), politikken (la política), pengene (la plata) og landet (el país). – Tilgivelsespunktet går ut på at det eksisterer et vanvittig sterkt hat mot FARC blant colombianere, mye sterkere enn til de paramilitære. På tross av at de paramilitære har vært like voldelige som FARC, blir deres handlinger ofte rettferdiggjort. Disse holdningene forsterkes av FARCs manglende evne til å be om tilgivelse fra krigsofre. I tillegg fyrer mediene opp under hatet mot FARC. Geriljagruppens navn blir alltid nevnt dersom de er skyldige i drap, noe som ikke er tilfellet for de paramilitære, sier Abitbol. Ifølge Abitbol var fenomenet «abstrakte ofre» sterkt tilstede i sosiale medier i forkant av folkeavstemningen, der personer fra nei-siden spilte på tilgivelsespunktet gjennom falske uttalelser på Twitter og Facebook. – De abstrakte ofrene publiserte ting som: «jeg

26

Grafittiteksten Que la memoria retumbe en las paredes – «At minnene runger i veggene» på en vegg i sentrum av den karibiske byen Cartagena. Her stemte flertallet «ja» til fredsavtalen i folkevalget 2. Oktober 2016.


tilgir ikke FARC, etter det de gjorde i Bojayá». Disse personene bor kanskje i Bogotá eller Medellín, og har aldri engang vært i Bojayá. Vi vet dessuten at befolkningen i Bojayá var nærmest samstemte i sin støtte til fredsavtalen. Nei-sidens holdninger er basert på en moralsk arroganse fra ulike grupper på høyresiden, hevder Abitbol. Las penas – Nei-siden påstår dessuten at fredsavtalen er basert på straffefrihet. Her kommer imidlertid ideen om overgangsrett inn i bildet. Nei-kampanjen bruker ikke sosiopolitiske uttrykk som «geriljagruppe» eller «borgerkrig», men derimot «banditter», «terrorister» eller «narkolangere». På denne måten hindrer de folk i å forstå nettopp hva «overgangsrettferdighet» går ut på, forteller Abitbol. Han mener at det er nettopp dette Uribes kampanje ønsker å oppnå. I dag nyter Uribe og mange av hans mektige støttespillere straffefrihet, og derfor frykter de overgangsretten, ifølge Abitbol. – Overgangsretten er ikke kun rettet mot FARC, men også andre involverte i konflikten, som politikere, selskaper og statsansatte. Gjennom dette systemet vil man kunne avsløre hvem som egentlig er ansvarlig for konflikten, og hvem som er de virkelige sjefene for narkohandelen. Det er ikke FARC, men FARC vet hvem de er, forteller Abitbol. Når det kommer til «politikken» (la política), pengene (la plata) og landet (el país), kan disse punktene sees i sammenheng med hverandre. – Her finner vi blant annet nei-sidens frykt for at landets fremtid skal ende opp i hendene til FARC,

samt redselen for å bruke offentlige skattepenger på integreringen av tidligere FARC-medlemmer i colombiansk politikk, sier Abitbol. Famlende demokrati? Pablo Abitbol kan forklare at Colombia generelt har lav valgdeltakelse. Deltakelsen i folkeavstemningen var likevel sju prosent lavere enn vanlig, noe som har fått medier og kommentatorer til å snakke om et famlende colombiansk demokrati. – Dette kan forklares med at de regionale politiske maskineriene ikke mobiliserte slik de pleier å gjøre ved andre valg. For mange colombianere er det dyrt å reise til stemmelokalene, og ingen assistanse ble tilbudt. Det ble bevilget penger til dette formålet, men ingen vet hva som skjedde med dem. I tillegg var det ikke mulig å stemme i en annen by enn der man er folkeregistrert, forklarer Abitbol. Han mener at de som ikke stemte kan deles inn i tre grupper. – Hjemmesitterne bestod hovedsakelig av de som aldri pleier å stemme, de som pleier å stemme, men valgte å ikke stemme denne gangen fordi det ikke fantes nok insentiver, og til slutt de som trodde at «ja» ville vinne uansett på grunn av regjeringens triumferende uttalelser, forteller han. Skal vi tro optimistene, vil fredsavtalen skape nye muligheter for millioner av colombianere. De neste årene vil vise hvorvidt iverksettelsen av avtalepunktene bidrar til økt inkludering og dermed også økt politisk tillit og deltakelse blant befolkningen.

27

Medlemmer av bevegelsen vota no - «stem nei», demonstrer mot fredsavtalen i byen Sincelejo i provinsen Sucre, nord i Colombia.


Aktuelt

#NiUnaMenos Nå er det nok for Argentina. Brutale drap av kvinner har utløst en massebevegelse mot machismo og vold. Tekst og foto: Elise Smines Eriksen, bachelorstudent i utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen på utveksling i Buenos Aires.

Evita Perón, Christina Fernández de Kirchner og Madres de Plaza de Mayo. Argentina er kjent for sterke kvinnelige politiske figurer. Ser du kun på den politiske eliten, eller på landets antidiskriminerende lover, kan Argentina fremstå som et ganske likestilt land. I praksis er dette langt fra sannheten. Hver dag i 2016 kunne man lese i avisene om en kvinne utsatt for vold, voldtekt, eller til og med drap. Oppmerksomhet rundt disse problemene økte, og de så bare ut til å bli større. Nylig så Argentina en bølge av sinne, med flere og større demonstrasjoner enn aldri før. En ny bølge av uttalt feminisme oppsto – mer utbredt og høylydt enn noensinne. Det tydeligste beviset på dette var #NiUnaMenos-demonstrasjonen i Buenos Aires 19. oktober i fjor, hvor over 100 000 mennesker samlet seg foran presidentpalasset Casa Rosada på Plaza de Mayo. Demonstrasjonene spredde seg til hele LatinAmerika og nådde til og med USA og Europa.

Farlig å være kvinne i Argentina Argentinske kvinner stilles overfor flere utfordringer som følge av at de lever i et patriarkalsk samfunn. Machismo, eller Machista-kulturen – såkalt mannssjåvinistisk kultur, preger Argentina. Undertrykkelsen av kvinners rettigheter er mest synlig i mangelen på tilgang til seksuelle og reproduktive rettigheter og helsetjenester, og ikke minst i de høye tallene for vold og mord. Det er mange årsaker til hvorfor omstendighetene er så alvorlige i moderne Argentina, og de er alle relaterte til den gamle patriarkalske strukturen og machokulturen i samfunnet. En av de mest alvorlige truslene mot kvinners helse og liv, er forbudet mot abort. For å få tilgang på en lovlig abort, må man enten være utsatt for alvorlig helsemessig fare eller klare å bevise at graviditeten er resultat av en voldtekt. Og for å gjøre det må man være heldig når det gjelder å ha politi,

28

Folk trosset regnet for å delta i massedemonstrasjonene 19. oktober 2016.


lege og byråkrati på sin side. I tillegg kan det lønne seg å ha penger og være del av de øverste klassene i samfunnet. I tillegg til denne utfordringen, er kvinnerelatert vold utbredt. Femicidios – drap av kvinner fordi de er kvinner, er nå et eget begrep i Argentina, og det omtales av noen som en epidemi. Offisiell statistikk på femicidios mangler i Argentina. Dette kritiseres av menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet Amnesty International i deres årlige menneskerettighetsrapport for 2015 og 2016. Argentinske sivilsamfunnsorganisasjoner har forsøkt å fremskaffe statistikk ved å studere avisoppslag fra de seneste årene. La Casa del Encuentro, en NGO som hjelper kvinnelige voldsofre, har ved hjelp av sitt register anslått at én kvinne ble drept hver trettiende time i 2016, i motsetning til hver førtiende i 2008. Ifølge statistikk fra organisasjonen Mujeres de la Matria Latinoamericana (MuMaLa), er antallet femicidios i 2016 oppe i 226. Ifølge argentinaindependent.com (19.okt 2016) viser MuMaLas statistikker en alarmerende økning i høstmånedene.

- «ikke én mindre». Navnet oppstod da en mann uttalte seg etter et femicidio, og sa: –Det er da bare én mindre [kvinne i samfunnet]. En uttalelse som dette er ekstrem, men gjenspeiler holdninger i det argentinske samfunn. Nå sier kvinner i Argentina at nok er nok. Massedemonstrasjoner Demonstrasjonen 19.oktober var fremprovosert av drapet på Lucía 8. oktober i fjor. 16 år gamle Lucía ble så brutalt voldtatt at hun døde av smertene. Ikke bare var drapet av det mest brutale slaget Argentina har sett, men det var også et av mange drap og voldtekter som har funnet sted den siste tiden. Hele landet så ut til å koke over av frustrasjon og sinne. Det ble satt i gang en spontan streik i hele landet der kvinner stanset arbeidet i én time. Om ettermiddagen var det tid for demonstrasjon, og der var flere kledd i

Machismo og konservativ religion I Argentina gjør kirkens makt seg gjeldende gjennom kultur og politikk. Den katolske kirken påvirker myndighetenes politikkutforming angående kvinner og deres reproduktive rettigheter. Nå som paven er argentinsk, er katolisismen kanskje enda viktigere. Dette antas å stagnere utviklingen for kvinners rettigheter. De blir debattert, og noen lover har blitt innført, noe som gjør at Argentina utad fremstår godt. Men i praksis er mekanismene som skal ivareta kvinners rettigheter mangelfulle og ofte motarbeides nye lover direkte. Argentinas voksende kvinnerettighetsbevegelse ser det som at deres egen stat svikter dem, og bevegelsen blir større og sintere for hver dag. «Ikke én mindre» Argentinsk feminisme har historisk handlet om grasrotbevegelser av et mindretall argentinske kvinner. Stemmerett for kvinner ble innført under Perón-regjeringen i 1947, men dette var etter 50 år med kamp. I dag kjemper kvinner fortsatt i forskjellige grasrotgrupper og bevegelser, men det er én stor forskjell fra den tiden det var snakk om stemmerett: det er ikke lenger snakk om en liten kvinnerettighetsbevegelse. Den har utviklet seg til å bli en stor folkebevegelse for menneskerettigheter med sofistikerte fremgangsmåter og skarpe analyser. Og, selv om kvinner er i flertall og står i spissen for de fleste feministiske grupper, deltar også mange menn. Dette var spesielt tydelig under #NiUnaMenos-demonstrasjonen i oktober. 19. oktober var den tredje demonstrasjonen til den da ferske bevegelsen. #NiUnaMenos, som hadde sin oppstart i 2015. Oversatt betyr ni una menos

29

Kvinne demonstrerer foran Obelisken på Avenida 9 de Julio. På plakaten står det: Vi er kvinner, sinte, misbrukte, voldtatte, slått, brent, stillet, drept – av menn – kun fordi vi er kvinner.


svart for å sørge over de drepte kvinnene. Flere kvinne- og menneskerettighetsgrupper, politiske partier og privatpersoner, møtte opp på Avenida 9 de Julio for å uttrykke sin smerte og frustrasjon overfor Lucías død, og for å ytre sine krav overfor politikerne. Oppmøtet var enormt, til tross for kraftig regn og en kald dag. I demonstrasjonstoget var ropene høye og kravene mange, blant annet: skikkelig etterforsking av alle drapene; seriøse kvinnemottak hos politiet uten diskriminering; lovlig og gratis abort, spesielt ved voldtekt eller fare for kvinners liv; rettigheter til prostituerte; likestilling i arbeidslivet; statistisk analyse av menneskerettighetsbrudd, og mest av alt; ned med machista-kulturen. Under hele demonstrasjonen kunne man høre oppropet Ni una menos! Vivas nos queremos!, som betyr «Ikke én mindre, vi vil ha de i live!». Stemningen var til å ta og føle på, man kunne se i folks ansikter at de hadde fått nok. Mens de fleste demonstrasjoner preges av politiske partier som deltakere, var #NiUnaMenosdemonstrasjonen annerledes. Den var en spontan reaksjon på en konkret hendelse, noe som gjorde den mer folkelig og solidarisk og mindre partipolitisk enn noen gang før. Denne spontaniteten la grunnlaget for flere slike «folkeutbrudd» i tiden etter. Det er ikke bare i Argentina at folket har fått nok, men også i store deler av Latin-Amerika. #NiUnaMenos har spredd seg videre til andre land i regionen, både i solidaritet til Argentina og det som har skjedd den siste tiden og på grunn av det som skjer innad i de forskjellige landene. Vandrer man gatelangs i Santiago de Chile, for eksempel, er man garantert å se en av de mange kunstneriske plakatene tilhørende #NiUnaMenos-bevegelsen.

resultatene fra en nettundersøkelse. Den fant blant annet at 95 prosent av kvinnene i undersøkelsen erkjente å ha opplevd vold som de skulle ha rapportert til myndighetene. Videre kunne rapporten fortelle at hele 99 prosent har opplevd en psykisk eller fysisk voldelig situasjon med tidligere partnere, og at samtlige av kvinnene som var med i undersøkelsen, 59 380 kvinner fra over hele landet, har opplevd frykt for å gå ute i gatene. Hele resultatet av undersøkelsen kan leses på contalaviolenciamachista.com. Et godt faktagrunnlag er et av de største kravene fra #NiUnaMenos, men det får ekstra tyngde når FN legger press på det. Simonovic la også til at Argentina, til tross for landets framgang for kvinners politiske og økonomiske rettigheter, absolutt ikke har gjort nok for å bekjempe blant annet kjønnsrelatert vold. Dette må starte med kartlegging og ordentlig statistikk, men mest av alt handler det om enkeltkvinnen: hver eneste sak må etterforskes og analyseres for å finne ut akkurat hva som hendte. Så kan man begynne å angripe sektorene som svikter, enten det er sviktende i seksualundervisning i skolen eller korrupsjon blant politimenn. Én ting er uansett sikkert: #NiUnaMenos peker på manglene og de gir ofrene en stemme som aldri før er blitt hørt så godt over hele Argentina. Dette kan være begynnelsen på en reell forandring.

Ikke nok Da FNs spesialrapportør for vold mot kvinner, Dubravka Simonovic, besøkte Argentina i november 2016 for å møte forskjellige NGOer og kartlegge situasjonen i landet, ga hun både ris og ros. Selv om hun roste #NiUnaMenosbevegelsen og understreket viktigheten av denne folkemobiliseringen, poengterte hun også at mer må til. Kvinnediskrimineringsproblemene i landet er så omfattende og bunner i så mange ulike faktorer at det er behov for både konkret etterforskning og omfattende tall og statistikk på det som skjer. For å kunne sette i gang et ordentlig arbeid mot blant annet vold mot kvinner, må de offentlige tallene på voldshendelser stemme med virkeligheten, argumenterte Simonovic i et møte med 35 kvinnerettighetsorganisasjoner i provinsen Tucuman 16. november, ifølge nettavisen The Bubble. Spesialrapportør Simonovic sitt besøk bar noen frukter: 25. november, bare én uke senere, kunne nettavisen Buenos Aires Herald publisere

30

#Niunamenos har vokst til en bevegelse som kjemper mot undertrykkelse av kvinner i Latin-Amerika, også for legalisering av abort.


Aktuelt

Demontrasjonane samlar Noelia Figueroa er aktivist i Malajunta, som var ein del av nettverket NIUNAMENOS. Ho meiner at for å ende det patriarkalske samfunnet må endringane vere strukturelle, og at vi må stå samla i kampen som meir enn aldri før. Tekst: Vilde Gjerde Lied.

– Kva er motivet til mobiliseringane? – Bodskapen er klar og defensiv, og har utan tvil kome mykje lenger enn det vi kunne førestille oss i byrjinga. Dei store mobiliseringane frå NIUNAMENOS (ikkje ei mindre) og den historiske streiken til oktoberkvinnene i Argentina, markerer slutten på den forferdelige mannssjåvinistiske valden, som vald og drap mot kvinner. – Med NIUNAMENOS vil vi krevje ein omfattande politikk for kvinner som er utsett for vald, ein slutt på kjønnsdiskriminering i den frie marknaden, og å løfte kvinnesaken til ein del av fattigdomsaken. Slik utryddar ein den sexistiske tankegangen som pregar kvardagen vår. – NIUNAMENOS viser at vi kvinner forandrar verda, og vi fortjener eit verdig og fritt liv, der vi kan nyte vår seksualitet, der vi har retten til å nyte. Vi treng at abort er lovlig, gratis og sikker. Vi er leie av å ikkje ha tilgang til de viktige stillingane i politikken og i fagforeiningane. Mobiliseringane av kvinnene i Argentina, som også spreier seg til andre land, viser oppvakninga til ein feminisme som er folkeleg, massiv, ung, men samtidig respektfull ovanfor vår historie og våre formødre. – Kva betyr denne typen mobilisering for kvinner i Argentina? – Vi kan peike på to ulike konsekvensar desse mobiliseringane har hatt. Den første dreier seg om den politiske dagsordenen i Argentina, som muligens gjennomgår ein av sine verste augneblink med tanke på politiske justeringar, utplassering av økonomien til utlandet og tap av rettane vi tidligare har kjempa for. Den feministiske kampen kjem utan tvil som eit resultat av at Mauricio Macri kom til makta. – Den andre konsekvensen, som er minst like viktig, handlar om effektane kvinnene sjølv kjenner på ved desse mobiliseringane. Auka kjensle av makt og fellesskap som bryt ned ideen om at alle kvinner står aleine. Tvert i mot, vi står samla. Desse marsjane genererer sterke kjensler fordi ein i etterkant av å delta, ikkje tillet å bli diskriminert like lett. – Korleis var reaksjonane på mobiliseringane? – Med tanke på dagsorden i media og i politikken, er dei med på å skape eit sosialt bilete av kvinner som deltagande i politikken. Dei overskrider idear om at kvinner skal dedisere seg til å vere mødre, vere opptatte av utsjånad og kjenne til den plassen som dei har vorte tildelt.

– Ikkje berre i Argentina, men også i Brasil, er det ein sterk offensiv i den konservative høgresida som er alliert med ulike religionar som går inn for å ta tilbake dei plassane som vi kvinner okkuperer i politikken, i media og i idretten dei siste åra. Dette viser oss at det hetero-patriarkalske systemet alltid finner nye måtar å dominere oss på. Frykta mennene har for å miste kontrollen, reflekterast i aukinga vi ser av dei mest brutale formene for mannsjåvinistisk horror. – Korleis vil kampen for kvinner sine rettar fortsette i Argentina? – Ei viktig utfordring er å ikkje miste storleik eller evna til å mobilisere til aksjon, og å ikkje miste radikalitet. Det er ei utfordring som feministar frå andre generasjonar har møtt. På den eine sida må vi unngå at behovet for NIUNAMENOS transformerar seg til å bli eit krav om strengare fengselsstraffer for dei valdelege. Løysninga finns ikkje der, men blant anna i prevensjon og integrert seksualundervisning. – Vi må ta tak i konfliktene som oppstår i dei ulike økonomiske, familiære, kjenslemessige og sosiale situasjonar kvinnene som blir fordømte er i. Vi må fortsette å ta til gatene og fortsette med dei kløktige tiltaka våre. Når så mange kvinner og feministar står i lag over lengre tid skjønner ein at vi ikkje kan redde oss kvar for oss, løysningane er felles og kollektive. I kampen mot den offensive kapitalismen og patriarkatet, må vi no stå meir samla enn aldri før.

31

Noelia Figueroa er aktivist i Malajunta. Foto: privat.


Aktuelt

Uten rettferdighet finnes ikke fred 4. oktober 2012 gikk militæret til angrep på sivile demonstranter i det vestlige høylandet i Guatemala. Fem år senere venter de etterlatte fortsatt på rettferdig behandling. Tekst og foto: Veera Mo, solidaritetsbrigadist for LAG til Guatemala høsten 2016.

Over 5000 urfolk hadde samlet seg for å blokkere veien og kreve endringer denne oktobertorsdagen i 2012. Demonstrantene ville rette oppmerksomhet mot forslag til grunnlovsendringer og utdanningsreformer, hvor staten ikke tok hensyn til urfolksrettigheter og konsultasjonsrett. Elektrisitet var også viktig for demonstrantene. Prisene var gått opp, tilgangen var utilstrekkelig, og man måtte betale for gatebelysning som ikke virket. Problemene var blitt tatt opp med nasjonale myndigheter uten resultat. Den fredelige demonstrasjonen blokkerte en hovedvei i Guatemala for å fange statens oppmerksomhet. Demonstrantene forventet en konstruktiv reaksjon og videre dialog, men myndighetenes reaksjon var å sende 89 soldater. To og en halv time med skyting og konflikt fulgte. Den dagen var den siste i seks demonstranters liv, og begynnelsen på mye lidelse for langt flere.

Mistillit til Molina I tiden etter massakren utfordret mange den daværende president Otto Pérez Molinas brutale politikk. 16 år etter fredsavtalene i landet skulle Guatemala ha blitt et rettferdig demokratisk samfunn, hvor militæret ikke går til væpnet angrep på fredelige demonstranter. Mistilliten fra borgerkrigens tid blusset opp igjen. Det hjalp ikke på folks tillit da president Molina hevdet at soldatene ikke hadde hatt med våpen ut til Alaskakrysset. Da både fysiske og fotografiske bevis fant veien til media, måtte han trekke tilbake påstanden. Det brutale angrepet ble et eksempel på hvordan de sivile rettighetene som skulle forsterkes etter 1996 var blitt erstattet til fordel for kriminalisering av sosial protest. Kampene for rettferdighet som fulgte oppnådde liten respons, og løfter om erstatning til etterlatte ble ikke innfridd. Siden det guatemalanske militæret stod bak drapene, krever enkene etter massakren

32

Celestina og Josefa står ved minnesmerket med en familie av to drepte på hver sin side. Foran minnesmerket holdes mayaseremonier til minne om de døde og skadede.


«Demonstrantene forventet en konstruktiv reaksjon og videre dialog, men myndighetenes reaksjon var å sende 89 soldater» oppreisning fra myndighetene. Kravet har imidlertid blitt møtt med likegyldighet. I veikanten ved Alaskakrysset, der massakren skjedde for fem år siden, treffer jeg to av enkene. Enkene kjemper mot staten – For de andre er alt dette allerede over, sier Celestina Ramona Aguilar Tzoc med tårer i øynene. – Men for oss er det nært og vanskelig. Hun mistet mannen sin, Jesus Francisco Puac, 4. oktober 2012. – Ingenting kan erstatte livet hans. Men barna våre trenger muligheter. De har rett på utdannelse, og staten har et ansvar overfor oss som de ikke oppfyller, sier Celestina. Hun har fem barn, to under 20 år. Josefa Virginia Puac mistet også mannen sin, Jesus Baltazar Caxac Puac, i Alaskamassakren. Hun har tre barn under 20 år og støtter Celestinas krav. – Vi ble lovet mye av mange, men lite har skjedd. Mine foreldre kunne ikke gi meg muligheten til å studere. Jeg vil ikke at dette skal gjenta seg med mine barn. Ettersom Totonicapán er et av de fattigste områdene i Guatemala verdsetter både Celestina og Josefa utdannelse høyt. Både Celestina og Josefa har organisert seg i CONAVIGUA (Coordinadora Nacional de Viudas de Guatemala) i etterkant av massakren.

Organisasjonen ble opprettet under borgerkrigen av enker som kjempet mot statlig undertrykkelse. Ved siden av sine personlige kamper for utdannelse og oppreisning kjemper de også for strukturelle endringer. De krever at alle ansvarlige for overgrep skal stilles for retten, og at noe slikt som massakren aldri skal kunne skje igjen. Rettferdighet og endring I dag er åtte soldater og en oberst arrestert for deres rolle i massakren i Alaskakrysset for fem år siden. Otto Pérez Molina er fengslet for korrupsjonsanklager. Likevel har lite endret seg for demonstrantene og deres etterlatte. Strukturelt sett er makten fremdeles langt fra folket, og det er ofte konflikter mellom myndighetene og sivilsamfunnet. Kamper for reell rettferdighet fortsetter, ikke bare for det som skjedde i 2012. Oppfølging og erstatning er fjerne mål, og motstand mot myndighetene kan fremdeles være livsfarlig. I 2016 var det 20 år siden fredsavtalene ble underskrevet. Totonicapán er ikke det eneste beviset på at Guatemala trenger strukturelle endringer i maktforholdet mellom myndighetene og sivilsamfunnet. Folk er fortsatt redde for brutalitet når de krever sine rettigheter, og det er en lang vei å gå før de vil stole på myndighetene.

33

I Alaskakrysset kjører flere biler forbi hver dag. 4. oktober 2012 var krysset fylt av sinte, men håpefulle mennesker. Det ble en sorgens dag.


Hvert år sender Latin-amerikagruppene unge og eventyrlystne på solidaritetsbrigade. Høsten 2016 var Guatemala et av reisemålene, brigadistene fikk bo hjemme hos både urfolk og bønder, for å lære deres hverdag å kjenne. Rebecca Biong og LAGs solidaritetsbrigade høsten 2016

Glimt av Guatemala 34


Det er bursdagsfeiring, og hele familien inviteres. Alle barna får drager, og det serveres mat og kake.

Det er ikke uvanlig å se at familier har sitt eget kaffetre i hagen. Når kaffefrukten har begynt å bli rød kan den høstes, og dette gjøres flere ganger i året.

35


Hagearbeid. Man må stelle og holde orden i hagen for at banantrærne skal produsere bananer. Vi var med på å plante et nytt banantre, og rydde unna gamle og dårlige blader.

36


Mange kvinner i Guatemala vever sine egne klær. Det kan ta opptil flere måneder å lage de intrikate og vakre mønstrene. Blusene og skjørtene som brukes og lages er stedstypiske, og alle fylker har sin egen stil.

Kurs i plantemedisin. Opprinnelig har mayaene brukt ulike planter for å helbrede og lege sykdommer.

37


Etter at kaffen er skrelt og vasket legges den i sola for ü tørke. Denne kaffen er kun til eget bruk.

38


Reisebrev

Å sette (en) pris på naturen Høstens brigadeopphold i Mexico og Guatemala har gitt uforglemmelige inntrykk og unik lærdom. Jeg har lært at ikke alle respekterer naturens verdi. Tekst: Henriette Sandstå, brigadist for LAG i Mexico og Guatemala, høsten 2016.

Jeg ligger på gresset med hodet på en stein. Dette er min ettermiddagslur. Men jeg har ikke samvittighet til å lukke øynene. Jeg er omringet av trær som vaier i vinden. En elv som aldri hviler. Solen varmer og alt jeg vil er å avkjøle meg i det kalde vannet. Men elven er forurenset. Langs elven ligger det murhus. Noen har vinduer. Andre har bare et åpent hull hvor murkanten dekoreres med potteplanter. Mest sannsynlig urter. Jeg tar frem boken jeg leser. Gert Nygårdshaugs Himmelblomsttreet. Hovedpersonen befinner seg også ved en elv, som renner gjennom frodig skog. Jeg kjenner igjen lydene han beskriver. Luktene. Til tross for at han er i Amazonas og jeg er i høyfjellet i Guatemala. Han lærer av urfolk, jeg lærer av mayaene. Og vi lærer at skogen vi høster av, regnet som avkjøler oss, og solen som varmer, er det mest dyrebare vi mennesker har tilgang til. Det må settes pris på. Rio Negro - Vannet som ikke var ønsket Jeg sitter i en båt. Jeg hører bølgeskvulp, og rundt meg er det høye fjell. Men de er knusktørre og de få trærne som vokser her har mistet sin farge. Langs fjellsiden kan jeg se en klar linje. En gang var vannstanden høyere. Nå synker den. Jeg vil ikke ta på vannet, til tross for at jeg er varm. Det stirrer på meg med fortidens grusomme blikk. Det er svart, dypt, og det skulle ikke vært der. Sjøen båten flyter på ble demmet opp for over 30 år siden. Siden da har landskapet forandret seg drastisk. Landsbyene som en gang nøt godt av Rio Negro, elven som rant nederst i dalsøkket, ligger i dag under vann. Menneskene er nesten borte. Bare et fåtall er igjen. I Rio Negro, Chixoy, møter jeg Sebastian, som på slutten av 1970-tallet gjorde motstand mot damprosjektet. Lokalbefolkningen ble lovet gull og grønne skoger om de flyttet, men ingen ønsket å forlate hjemmet sitt. De valgte heller motstand. Det måtte de betale for. I 1980 skjedde de første drapene, etterfulgt av flere grusomme massakrer. I 1982 ble 177 kvinner og barn drept av militæret. Samtidig ble vannstanden i Rio Negro høyere og høyere. Demningen skulle bygges, koste hva det koste ville. Totalt var det fem massakrer hvor hele 434 mennesker fra Rio Negro mistet livet. Kun for at vannet skulle stige og gi utvikling. I dag er vannkraftverket i Chixoy Guatemalas største, og det genererer én tredjedel av Guatemalas

energi. Dammen er enorm, men ødeleggelsene er enda større. Landsbyer ligger under vann, dyrebar kulturarv fra mayaenes storhetstid har gått tapt. Mennesker har mistet sine hjem, sine familiemedlemmer og sine egne liv. Så mye tap, sorg og tragedie. Og til hvilken nytte? Historien gjentar seg Dessverre er ikke historien til menneskene i Rio Negro unik. I løpet av de siste månedene i Mexico og Guatemala har vi møtt mennesker som daglig kjemper en kamp mot undertrykkelse og urett. I Tlanixco pågår det en kamp for å frigjøre seks politiske fanger som ble revet bort fra Mexicos gater fordi de kjempet for retten til sine vannkilder. I Guatemala kjemper Resistencia La Puya på sitt fjerde år mot gullgruveselskapet El Tambor som vil drive utvinning i områdene deres. Konsekvensene av gruvedriften fører til forurenset vann og ødelagt natur. Utvinningsindustriens griskhet og ignoranse overfor menneskers essensielle rettigheter er et faktum. For dem er tilgangen til dyrebare ressurser viktigere enn å respektere både mennesker og natur. Hvor gikk alt galt? Hvor delte stien seg mellom mayafolkets tro på jordens helligdom, og kapitalistenes ustanselige behov for å sette en pris på hver eneste kvadratmeter av jorden vi lever på? I 2016 er det fortsatt farlig å kjempe for en rettferdig og bærekraftig bruk av naturressurser. Aktivister utsettes for kriminalisering, vold, og i verste fall, drap. Historien gjentar seg. Mennesker fortsetter å miste sine rettigheter, sine territorier og sine liv, som om det er den naturlige prisen å betale når man står opp for moder jord og hennes mangfoldige rikdom. Min viktigste lærdom I Himmelblomsttreet beskriver Nygårdshaug det sterke båndet som eksisterer mellom mennesker og jorda de lever og bor på. I Guatemala har jeg lyttet til mayaene som tilber naturen som noe høyere enn dem selv. Jeg har sett dem kysse treet som gjør det mulig at de puster, kysse jorda som gir dem mat. Selv om jeg kanskje ikke er dedikert til deres tro og livssyn, så har de lært meg noe viktig. At det fortsatt finnes mennesker som tar vare på det naturlige samspillet utenfor asfaltjungelen. Mennesker som fortsatt lever i harmoni med jorda, sola og vannet. Mennesker som kjemper en livsviktig kamp for at naturen skal bety mer enn penger, makt, utvikling og utnyttelse. Og nå er jeg blitt en del av den kampen.

39


Meninger

Kampen må fortsette! Vi vet at samfunnet vårt fremdeles må endres og forbedres, men har vi kraften og inspirasjonen til å holde stø kurs framover? Tekst: Tarcisio Leopoldo, sør-nordbrigadist i LAG fra Brasil.

Historikere forklarer ofte hvordan de store massenes kamp i det kapitalistiske samfunnet aldri er sekvensiell og voksende, men heller en bevegelse i bølger. Med stigende og synkende perioder. Jeg er fra Brasil og aktivist i De jordløses bevegelse (MST), hvor vi kjemper for jord, jordreform og sosial transformasjon. MST hadde sin framvekst i en god periode for den folkelige kampen og kjempet både nasjonale og internasjonale kamper. Men historien gjentar seg alltid, og for hver seier og hvert sosiale framskritt, har det vært en pause i de folkelige kampene. Og hver gang et samfunn oppnår framgang i sosialpolitikken, så har det en tendens til å slå seg til ro og miste kraften til å gjøre nye framskritt. Hvordan kan et folk oppnå sosial endring og samtidig fortsette å utvikle seg fremover? Conquistar e continuar conquistando, vinne fram og fortsette å kjempe. Vi vet at ingen har lyst å kjempe hele livet, men de daglige, intense kampene skjer tilsynelatende

kun når vi opplever tilbakeskritt eller når vi mister rettigheter. Når en nasjon står samlet, og responderer sammen, blir den protagonisten i endringene og kampene blir til et kollektivt arbeid som kommer alle til gode. Jeg fikk muligheten til å bli kjent med Norge i løpet av tre måneders utveksling, hvor jeg ble konfrontert med en annen virkelighet. Det norske folket har oppnådd mye når det kommer til likhet, rettigheter og velferd. Jeg reflekterte mye over hvordan noen samfunn har oppnådd sånt som vi i Brasil ennå ikke har. Historien fortsetter å vise oss at det som får folk til å samles og kjempe, er ulikhet, undertrykking og svake rettigheter. Hvis vi utvikler oss og kan overkomme dette, vil vi oppnå et samfunn uten så enorme forskjeller. De nye generasjonene, de som blir født nå, hva vil inspirere dem til å samles og fortsette denne utviklingen? Samtidig som seire oppnås, kan man fort bli komfortabel. Og måten vi reagerer på dette komfortable miljøet, kan være skadelig. Til nå har ingen samfunn kommet dit at ingenting kan bli bedre. Det er i denne vissheten om at vi kan forbedre oss, at kampen må fortsette. Oversatt av Astrid Fadnes.

40

MST i demontrasjon. Foto: Toninho Tavaris, Flickr.com


Kultur

Pedros poeter Pedro Carmona-Álvarez (45) måtte flykte fra Chile under Pinochetregimet, og endte i Norge. Han forteller om oppveksten, sitt forfatterskap og litteraturen som preger dagens Latin-Amerika. Tekst: Kenneth M. Lydersen.

– Hvorfor begynte du å interessere deg for skrivekunst og kultur? – Jeg var alltid en følsom unge. Jeg kan huske sterke opplevelser, spesielt med musikk, i ganske ung alder. Da jeg først som 11-12-åring begynte å lese bøker var det Lars Saabye Christensens Beatles jeg først dukket ned i, parallelt med å høre på Beatlesplatene. Skrivingen begynte omtrent da vennene mine og jeg startet et band. Siden jeg var vokalist var det også naturlig at jeg skrev tekstene. – Har bakgrunnen din formet deg som forfatter og poet? – Hjemme hos oss var musikken helt sentral. Faren min har alltid vært en besatt lytter, noe jeg nok har arvet. Da vi først kom til Norge som flyktninger tidlig på 1980-tallet, var musikklyttingen en måte å hanskes med alt vi hadde vært igjennom. Musikken ble et sted hvor vi kunne speile erfaringer, hvor vår familiære sorg kunne bli språkliggjort. – Når det er sagt, så tror jeg at alt jeg noensinne har opplevd har formet meg og skrivingen min. Det begrenser seg ikke til bakgrunn, nasjonalitet eller barndom. Samtidig som jeg hørte på argentinsk zamba, hørte jeg også på svenske post-pønkere som Imperiet, i tillegg til Bob Dylan. Alt dette er en del av mitt kunstneriske DNA, for å si det sånn.

– Hvilke litterære verk eller strømninger har påvirket ditt forfatterskap? – Den argentinske zambaens triste og stolte holdning. Violeta Parras trass, hennes krig mot en konform oppfatning av hva som er vakkert. Bob Dylans dialoger med alt det som er glemt og gammelt, og hans tjuveripraksis som kunstnerisk strategi. Silvio Rodríguez’ vågale billedlighet. Den hjerteskjærende, tostemte nostalgien hos den uruguayanske duoen Los Olimareños. Leonard Cohens poetiske presisjon og humor. Pablo Nerudas poetiske raushet og Nicanor Parras ungdommelige vesen. – Virginia Woolfs forhold til tid og Anne Carsons insistering på at dikt kan være det man bestemmer seg for. Julio Cortázars fantasmagoriske universer og Jorge Luis Borges´ labyrinter. Det uforsonlige i Nicos sang og Sonic Youths lydlige teksturer. Roberto Bolaños fryktløse holdning til skriving og hans trass, JD Salingers ungdommer og Shakespeares Hamlet, MacBeth, Othello og Kong Lear. – Er det noe spesielt du ønsker å formidle med dine verker? – Jeg ønsker å undersøke visse ting ved å skrive, og ikke helt vite hva man holder på med er en vesentlig del av skrivingen. Det dunkle, det som er matt og tilsløret, det interesserer meg.

41

Norsk-chilenske Pedro Carmona Álvarez sitt forfatterskap inkluderer romaner og dikt. Hans siste utgivelse er romanen Bergens Ungdomsteater. Foto: Eva Lene Gilje Østensen.


– Hvordan er dagens latinamerikanske litteratur og poesi? – Den litteraturen som skrives i Latin-Amerika i dag er preget av at den oppstår i kjølvannet av det litterære fenomenet som gjerne kalles boomen. Hvordan dette litterære fenomenet skal avgrenses kan diskuteres, men de fleste er enige om at boomen strekker seg fra 1960-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Perioden er kjent for en løst sammensatt forfatterenhet som inneholdt blant andre argentineren Julio Cortázar, peruaneren Mario Vargas Llosa, colombianeren Gabriel García Márquez, mexicaneren Carlos Fuentes, cubaneren Alejo Carpentier, uruguayaneren Juan Carlos Onetti og chileneren José Donoso, for å nevne noen. – Bøker som Vargas Llosas Byen og Hundene, Cortázars Rayuela, Carlos Fuentes Terra Nostra, og ikke minst Marquez’ Ingen skriver til Obersten, Hundre års ensomhet og Patriarkens Høst ble alle utgitt på 1960- og 1970-tallet. De løftet ikke bare den latinamerikanske litteraturen inn i det globale markedet, med alt det medførte, men de kastet og kaster - lange skygger over den kontinentale litteraturen, på godt og vondt.

– Når det er sagt så finnes det mange fine forfatterskap i Latin-Amerika i dag. Alejandro Zambras er et eksempel på en forfatter hvis bøker er oversatt til mange språk, også norsk. Han forsøker med sin minimalistiske stil og struktur å skape avstand til boomens stil og tematikker. Fra det utopiske ved Amerika, det episke og det mytiske, den europeiske modernismen og den spanske barokken samtidig. – Det er formell kompleksitet, estetiske og narrative brudd inspirert av Emily Brontë, Virginia Woolf og James Joyce side om side med fortellinger som dveler ved folkloristikken, overtroen og myten. Alt er vevd inn i intrikate metaforer, dreid mot naturens barokke kompleksitet, som igjen aksentuerer det kontinentale landskapet både politisk, sosialt, historisk, og som spennes opp som lerret. Zambras bøker handler om hverdagen, om dataspill, knulling, fyll og dop i det postdiktatoriske kjøpesenteret. – Hvorfor burde man lese latinamerikansk litteratur? – Man bør lese for å frakobles seg selv, for å skrive seg selv ut av ligningen. Det gjelder all litteratur.

Anbefaling: Guardiana de los ríos Anbefalt av Marianne Gulli

Filmen Guardiana de los ríos, eller «Elvens vokterinne» på norsk, samler erfaringene fra et lokalsamfunn og deres kamp for retten til vann og selvbestemmelse. Det er ikke et portrett av Berta Cáceres i seg selv, men bruker minnet om hennes liv og virke for å sette fokus på et tema som mobiliserer stadig flere lokalsamfunn i Honduras. Det er historier om småbønder som har arrestordre mot seg, historier om vold og overgrep, og vi hører også stemmene til myndighetene, selskapene og kommuneadministrasjonen Man hører ikke ofte om Honduras, på tross av at landet er en de facto militærstat, på tross av at det er et av de farligste landene å forsvare natur- og landressurser i, på tross av omfattende vold, korrupsjon og straffefrihet. Berta Cáceres er en av få personer som har lykkes i å gi Honduras internasjonal oppmerksomhet, og derfor er denne

dokumentaren viktig i seg selv. Helt siden statskuppet i 2009 har vannkraft og naturressursutvinning vært kjernen i en økende konflikt i Honduras. Elver privatiseres og vannkraftverk bygges, uten at lokalsamfunnene blir konsultert, eller at prosjektet kommer dem til gode i etterkant. Vannkraften blir innført som et miljøprosjekt, men strøm eksporteres i all hovedsak ut av landet. Lokalsamfunn som viser motstand blir ofre for statens undertrykkende og militære hånd. Dokumentaren inneholder sterke portrett og historier, og imponerende bilder. Den hadde hatt godt av noen ekstra runder med etterarbeid for å forbedre klippingen og noen av overgangene. Men når man tar høyde for at dokumentaren kom til på under fem måneder, og uten budsjett, så er det imponerende stykke arbeid.

42

Pedro Carmona Álvarez anbefaler: Chile: Alejandro Zambra. Argentina: Patricio Pron, Martin Gambarotta, Alejandra Pizarnik, Luisa Valenzuela og Alfonisna Storni. Uruguay: Cristina Peri Rossi Mexico: Elena Garro, Rosario Castellanos og Elena Poniatowska. Colombia: Albalucía Ángel Brasil: Nélida Piñon og Clarice Lispector.


Kultur

Skeive filmtips Skeive i Latin-Amerika har svært varierende grad av frihet og rettigheter. Du kan lære mye om skeive liv i land som Mexico, Argentina og Brasil i disse gode filmene. Tekst: Vanja Ødegård, leder for Oslo/Fusion International Film Festival.

Vi i Oslo/Fusion synes alltid det er spennende å se gode filmer med skeiv tematikk fra og om Latin-Amerika, særlig fordi vi ser flest filmer fra Europa og Nord-Amerika. Det er viktig med et bredere, globalt perspektiv på livene i LHBTI-miljøer, og filmer fra Latin Amerika blir derfor en viktig del av vårt program. Vi ser selvfølgelig alle typer filmer fra alle deler av Latin-Amerika: kortfilmer, dokumentarer og spillefilmer. Regionen har et yrende kulturliv som filmfestivaler verden over nyter godt av. Jeg har valgt ut fem filmer som har berørt og underholdt meg, og som vi har vist eller vurdert til Oslo/Fusion Internasjonale Filmfestival de siste årene. Oslo/Fusion filmfestival arrangeres på Filmens hus i september.

Liz in September

Fina Torres, Venezuela, 2014 Hvert år drar Liz med vennene sine til et karibisk strandområde for å feire bursdagen sin. Liz er kjent blant sine venner som en kvinnesjarmør og partyjente, og tar alltid en utfordring på strak arm. I år er alt annerledes. Liz er alvorlig syk, men hater å bli behandlet som et offer eller få medlidenhet, så hun skjuler sannheten fra sine nærmeste. En dag kommer en ung, vakker kvinne til stranden, og Liz utfordres av vennene sine til å forføre henne. Den unge kvinnens historie er tragisk, hun sørger etter tapet av sin avdøde sønn og er fanget i et forhold hun ikke føler seg hjemme i lenger. De to kvinnene finner hverandre og utvikler et forhold som ingen av de kunne forutse. Filmen minner oss om at man skal slippe inn kjærlighet og vennskap i livet sitt, og at det ikke er noen skam i å be om hjelp og støtte fra de som er glad i en.

43


Eisensten in Guanajuato

Peter Greenaway, Mexico, 2015 Peter Greenaway er en utradisjonell filmskaper. Han leker med format, teknikker og billedbruk, noe han har gjort med stort hell i filmer som Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker, Prospero’s Books og The Pillow Book. Her skildrer han den store russiske filmskaperen Sergei Eisensteins (Elmer Bäck) reise fra Hollywood til Mexico i 1931 for å lage en film finansiert av blant annet Upton Sinclair og Josef Stalin. I løpet av halvannen uke utvikler Eisenstein ikke bare en sterk fascinasjon for landet, men også en sterk tiltrekning til sin unge lokale assistent Canedo (Luis Alberti). Fremfor å fokusere på arbeidet, blir Eisensteins opphold i Mexico en personlig reise, en seksuell oppvåkning og symbolsk gjenfødsel. Greenaway har en unik visuell fortellerstil, og denne filmen er intet unntak, der den veksler mellom farger og sort/hvitt, blander arkivmateriale og nye bilder til et stilsikkert collage, og som alltid er produksjonsdesignet en fest for øyet.

Viva

Paddy Breathnach, Cuba/Irland, 2015 Jesús, en ung, homofil frisør i Havanna, har lenge vært fascinert av byens dragscene. Når han endelig tar steget inn i miljøet føler han seg fullstendig fri. Livet får en uventet vending når han en dag, til hans store overraskelse, finner sin far Ángel, blant publikummet under en av sine opptredener. I Viva ligger voldelige utbrudd og bobler like under overflaten, men filmen er også preget av lett og munter stemning. Den føyer seg inn i rekken av nye skeive filmer som presenterer en verden hvor det er helt greit å befinne seg et sted midt imellom kjønnsdefinisjoner. Behovet for å ha én endelig identitet er ikke lenger så viktig. Jesús bruker sin dragpersonlighet, Viva, for å uttrykke følelser han ikke har hatt mulighet til å uttrykke som «frisøren Jesús». Viva er vist på festivaler verden over til strålende kritikker, og var Irlands Oscar-kandidat til beste fremmedspråklige film.

44


San Cristobal

Omar Hidalgo, Chile, 2015 Før han skal flytte utenlands besøker Lucas søsteren sin på en avsidesliggende øy sør i Chile. Der treffer han Antonio, en ung fisker, og det blir starten på en overraskende romanse. Nærheten de to unge opplever til hverandre fører dem over terskelen til noe nytt. Denne kortfilmen er et fantastisk eksempel på hvordan film kan brukes til å portrettere intimitet og gnistene som flyr når man treffer noen man ikke kan motstå. Lidenskapelig og øm, den er en av de fineste kjærlighetshistoriene jeg har sett på film.

The Way He Looks

Daniel Ribeiro, Brasil, 2014 Leonardo er en blind tenåring i Brasil som prøver å leve et mer uavhengig og fritt liv, til tross for sin overbeskyttende mor. Hun frykter at handicappet hans hindrer han i å leve et normalt liv og vil ikke se han såret. Leonardo derimot, føler seg ressurssterk og vil finne ut av ting på egen hånd. Han ønsker å dra på utveksling, flytte til et annet land, noe som gjør hans bestevenn Giovana lei seg og skuffet. Giovana hjelper han med alt og de er svært nære. Når det starter en ny elev i klassen, Gabriel, blir ting mer komplisert, ettersom det vekker følelser i Leonardo han ikke har følt før. Det blir et trekantdrama, og de alle må ta noen vanskelige valg mellom vennskap, begjær og kjærlighet. Dette er en søt og morsom film om ung kjærlighet og søken etter egen identitet.

45


Guatemalaguide til kultur, språk og livet på landsbygda Tekst: Eirin Margrethe Sundby og Lena Høyrem Gabrielsen, solidaritetsbrigadister for LAG til Guatemala høsten 2016.

46


I løpet av oppholdet i Guatemala har LatinAmerikagruppenes brigadister fått verdifull, og ikke fullt så verdifull, innsikt i hverdagslivet på landsbygda. Her er det samlet i en svært autentisk Guatemalaguide som inkluderer personlige historier, et lynkurs i maisen og dens bruksområder og annet kulturelt snask. Språkskole Å snakke spansk er ikke ensbetydende med å forstå eller bli forstått. Spansk hjelper, men i fjellområdene i Guatemala er det bedre å slå til med noen fraser på mam, queqchí, eller et annet av de til sammen 23 språkene i Guatemala. Hvordan skal jeg lære disse språkene da? spør du. Den som spør skal få svar, og med Guatemalaguiden kan du lære deg litt allerede i dag! Nedenfor følger en liste over nyttige brukte ord og setninger på mam og q’eqchi’ som du kan få bruk for steder som Huehetenango og Alta Verapaz. Huehuetenango – mam Hei/Hola - jalaǹbatey Hadebra/Adiós - qina (Uttale: harkelyd + ina) Takk/Gracias - chjonti (Uttale: txchonti) Tortilla/Tortilla - wàj Sauna/Sauna - Chuj La oss gå å legge oss/Vamos a dormir - qo tal (Uttale: kåkkh tall) Vask hendene/A lavar los manos - qo xajal Kjøkkenvedovn/Estufa - Temal qa Mais/Mais- Xin (shi-in)

Alta Verapaz – Q’eqchi’ Det går fint/Está bien - Oz Hvordan går det?/Cómo te va? - Chankiru kuankat? Hadebra/Adiós - Hulajchik Vi sees i morgen/Nos vemos mañana - Toj hulaj chik tqilqib’ Vi er venner/Somos amigos - Lao qamiwqib’ God banan/ banano rico - Sali tul Den er fin(pen)/Es o está bonito - China I tillegg til å lære noen ord på mam fikk brigadistene i Huehuetenango en innføring i populære barneleker. Overraskelsen var stor da det viste seg at både «Bro bro brille» og «En elefant kom marsjerende» lever i beste velgående også der. Tall og telling Selv om de fleste mayaspråk har egne tall brukes gjerne de spanske tallene i dagligtalen. Hvis man overhører folk som snakker på sine språk hører man gjerne en jevn strøm av uforståelige ord, og så dukker plutselig «20 quetzales» opp (quetzales er navnet på Guatemalas myntenhet). Å telle på Q’eqchi’ 1 = jun, 2= kiib’, 3= oxib’, 4= kaxib’, 5= oob, 6= Kaqib’, 7 = kuqub’, 8= Kajxakib’, 9= beleeb’, 10 = lajaab’.

47

Når kvinnene i CUC – Comité de Unidad Campesina samles til allmøte i Huehuetenango snakkes det ikke bare spansk, men også mam.


Mais 101 – en guide til maisens bruksområder Maisen betyr utrolig mye for folk og bønder som bor i denne delen av verden. Størstedelen av maten som blir konsumert her er basert på maisprodukter. Gammel mayatro sier også at folks fysiske kropper er laget av mais. Kult å vite: Den kjente boka Hombres del Maiz (Maisfolket), skrevet av den nobelprisvinneren i litteratur, Miguel Ángel Asturias, handler om nettopp Mayafolket og maisens betydning. Maisens bruksområder er ikke få. Brigaden er naturligvis svært imponert over maisens allsidighet, og har snekret en langt fra fullstendig liste over hva den kan brukes til: 1. Tortilla: Tørkede maiskorn kokes og males, før den blandes med vann slik at det blir en formbar deig. Av maisdeigen ruller man en liten bolle som så klappes flat og stekes rett på vedovnen 2. Tamales / tamalitos: Deigen lages på samme måte som til tortilla. Den er imidlertid litt mer tynnflytende og blir pakket inn i store palmeblader som blir knyttet sammen av strå før de dampes i en stor kjele. 3. Atol: Maisdrikk der maiskorn er malt til en Tekst: Gyda Kronen Stenhammer. masse for så å bli løst opp i varmt vann. 4. Kaffedrikk: Et stort mysterium. Den mest vanlige kaffen man blir servert i Guatemala er den kjente sukkerkaffen, som består av 5/10 varmt vann, 4/10 sukker og 1/10 pulverkaffe. Noen har imidlertid rapportert om at også kaffen blir laget av mais, men det er usikkert i hvilken grad denne kaffen da skiller seg fra atol(se punkt 3) 5. Pinòl/Pinole: Utrolig smakfull mat laget av maismel blandet med ulike typer spirer, frø og krydder 6. Elote: Fersk maiskolbe varmet opp over ild.

Tamales lages av maisdeig pakket inn i palmeblader.

I kardemommens by Helt nord i regionen Quiche dyrkes det tonnevis med kardemomme. Men, visste du at kardemomme faktisk er en frukt? Jo, og frukten gror langs røttene på høye, grønne busker. Kardemomme plukkes for hånd, tørkes i en stor maskin (som drives av en motor og en vedovn, som må etterfylles hver halvtime) i opp til 72 (!!) timer og selges deretter videre til en mellommann. Hva som skjer med produktet deres etter dette er det få som vet, og få i Guatemala bruker kardemomme i egen matlaging. Å hilse eller ikke hilse Det å hilse på hverandre i Alta Verapaz er ikke som å hilse i Guatemala By. Her hilser folk på hverandre med en slags hoiing og roping, uten noe som minner om ord. Brigadistene prøvde selvfølgelig å vise sin tilpasningsevne ved å rope litt tilbake. Først fikk vi ikke noe særlig respons, men etter å ha forsøkt i om lag tre uker kom det noen lyder tilbake.

Guatemala er en stor eksportør av kardemomme. Etter at krydderet er høstet og veid skal det selges videre. Kanskje denne sekken ender opp i Norge?

Utvinningsindustrien bidrar til store ødeleggelser og forurensning i områdene der man tidligere har dyrket mat. Foto: Brigada sin fronteras – vårbrigaden 2016.

48


Vil du skrive? Vi tar i mot reportasjer, artikler, kronikker, intervjuer og bildeserier om og fra Latin-Amerika. Pitch din idĂŠ til latinamerika@gmail.com

Vil du bli med i redaksjonen? Tidsskriftet LatinAmerika tar inn nye redaksjonsmedlemmer. Send en kort søknad til latinamerika@gmail.com 49


Mitt Latin-Amerika

Da Marianne Andenæs var ti år tok foreldrene henne med på brigadetur til Cuba. Siden har hun vært mye i Mexico og Cuba. Foto: Skjalg Bøhmer Vold.

Mariannes Latin-Amerika Lederen for Norsk Studentorganisasjon brenner for lik utdanning til alle. Fra sine reiser og opphold i Mexico og Cuba vet hun at det ikke er noe hun skal ta for gitt. Tekst: Kenneth Lydersen.

– Hvordan startet din interesse for Latin-Amerika? – Mitt første møte med Latin-Amerika skjedde da jeg var ganske ung. Jeg må ha vært ni eller ti år gammel da foreldrene mine bestemte seg for at de ønsket en litt annerledes julefeiring og tok meg med på brigadetur til Cuba. – Vi bodde i en leir med mange andre skandinaviske turister, med veldig enkle kår. På dagtid ble foreldrene mine med ut og jobbet sammen med lokalbefolkningen. Siden vi var borte så lenge måtte vi gå på skole og gjøre litt lekser mens vi var der. Vi fikk også være med til sukkerplantasjene og fikk et lite innblikk i det cubanske helsesystemet. Men jeg var ung på den tiden, dette var jo rundt tusenårsskiftet, så jeg tror ikke jeg helt forstod det Cuba jeg besøkte da. – Jeg husker at vi var med på en demonstrasjon i Havanna for en cubansk gutt som hadde flyktet fra landet med moren sin. Moren døde senere mens gutten ble igjen i USA. Vi ble filmet mens vi holdt en

stor «Elian come back»-plakat. Så jeg ble tydeligvis aktivist da jeg var 10 år gammel! – Hvor i Latin-Amerika har du reist siden? – Da jeg hadde begynt på videregående og fikk muligheten til å dra på utveksling ville jeg dra tilbake til Latin-Amerika. Mexico var førstevalget mitt og jeg ble sendt ut i Chihuahua-ørkenen, til en liten by som heter Saltillo, noen timer fra grensa til USA. – Sist juleferie fikk jeg mitt gjensyn med Cuba og Mexico. Jeg fikk dra tilbake, treffe gjengen og feire jul der. Tilfeldigheter har også gitt meg muligheten til å dra tilbake senere. Plutselig fikk jeg anledning til å reise til Brasil med jobb. – Hva var de største forandringene du så på Cuba og i Mexico fra da du var der første gang? – Da vi var på Cuba ved årtusenskiftet var det veldig lite turisme. Nå har man åpnet mer opp for at de kan

50


«Jeg gråter innvendig over at jeg ikke kan få de samme tacoene her i Norge» ha lokale bedrifter og restauranter i egne hjem og den type ting. Det var også større utvalg i butikkene nå og de hadde faktisk ting man kunne kjøpe. Da jeg var der sist gang var det problemer med å finne dopapir, så det er helt klart at det har åpnet seg litt opp. – Hvorvidt det har endret seg for mannen i gata var det vanskelig å få greie på. Vi ble mye bedre kjent med folk da vi var der ved tusenårsskiftet, særlig med folk fra landsbyen som lå nær brigaden. Vi fikk se at de hadde veldig lite å rutte med, men det var veldig lite klaging. Jeg fikk inntrykk av at de var ganske fornøyde med tilværelsen selv om de hadde lite. Det Cuba mange har villet flykte fra har jeg aldri sett med egne øyne. Jeg har nok heller opplevd et cubansk folk som gir, selv om de har lite å gi. – Mexico endret seg mer mens jeg var der. Jeg bodde der først i årene 2007-2008, og så i 2009. Jeg så en ganske stor endring i omfanget av narkotikarelatert vold, spesielt siden jeg bodde så nært grensen til USA. I 2009 skjedde det ting i byen som ikke var så hyggelige. Jeg ble stadig mer bekymret fordi jeg bodde i samme leilighetskompleks som politisjefen. Man skulle tro at det var en positiv ting, men ikke nødvendigvis. – Jeg opplevde at en i klassen mistet både kusine, fetter og en tante fordi politiet satt og venta på en narkobande og tok feil av bilene når de åpnet ild. Det var en spent stemning, og det forverret seg da jeg flyttet derfra. Alle restauranter og utesteder ble stengt, og vennene mine fortalte meg at nå dro de bare på hjemmefester. De dro ikke lenger ut noen steder, hverken for å spise eller for å dra på byen. Men sist jeg var der, var det rolig igjen – Hva er de største utfordringene du ser i LatinAmerika? – Det er åpenbare utfordringer i at det er store forskjeller. Latin-Amerika er den regionen i verden med størst ulikhet. Hvis du sammenligner med Norge har veldig mange av landene i regionen gitt opp eierskap over egne naturressurser. For disse landene er det en utfordring at man ikke har kontroll over egen rikdom. – Det skal ikke være en målsetting at alle landene i Latin-Amerika skal ha det likt som oss, men noe av nøkkelen kan være å sørge for at man i hvert fall har et utdanningssystem og et helsesystem for alle.

– Hva har gjort mest inntrykk på deg i løpet av tiden i Latin-Amerika? – Helhetlig sett er det året jeg fikk være en del av en storfamilie i Mexico, hvor mor har en søskenflokk på over ti. Den sterke familietradisjonen og det at man gjør ting sammen gjorde mest inntrykk på meg og er det jeg savner mest. Et helt stappfullt hus, med barn, unge og foreldre. Alle generasjoner samlet på ett sted. – Alle samtalene som utfordret mitt eget politiske og verdimessige syn på verden gjorde også inntrykk. Når du bor et nytt sted et helt år, så kan verdenssynet ditt endres. Jeg var ungdom og året borte var kanskje da jeg innså hvor heldig jeg har vært. – Hvorfor burde folk reise til Latin-Amerika? – For å oppleve regionens kultur og historie, og den helt unike livsgleden. Man må dra dit bare for å kunne gå på salsabar, eller danse samba eller cumbia. Nordmenn har ikke opplevd ekte danseglede før de har vært i Latin-Amerika. Det er også en region som byr på så mye forskjellig, alt fra toppturer til strand eller storbyer. Det er en region som har alt. – Jeg gråter også innvendig over at jeg ikke kan få de samme tacoene her i Norge. Og ikke minst, dra til Cuba før Cuba ikke lenger er et annerledesland!

Marianne Andenæs Født: 1990 Leder for Norsk Studentorganisasjon (NSO) Lytter til: Maná Favorittland: Mexico Yndlingsord: La güera (kallenavnet blondie) Blir engasjert av: Utdanning og like muligheter Blir glad av: Taco og latinomusikk Hva ville du endret i Latin-Amerika? Gitt alle like muligheter til utdanning Et must for reiselystne i Latin-Amerika? Ek-Balam, Yucatan og El Cuyo i Mexico Bokanbefaling: Dette er Cuba - alt annet er løgn av Vegar Bye og Dag Hoel

51


Returadresse: LAG Norge, Kolstadgata 1 0652 Oslo

Latinamerika 1#2017  

Første utgave av LatinAmerika i 2017 har temaet "mangfoldige minoriteter". Her kan du lese om afrocolombianere sin kamp for anerkjenelse, tr...

Latinamerika 1#2017  

Første utgave av LatinAmerika i 2017 har temaet "mangfoldige minoriteter". Her kan du lese om afrocolombianere sin kamp for anerkjenelse, tr...

Advertisement