Page 1

EN RAPPORT FRA LATIN-AMERIKAGRUPPENE I NORGE (LAG)


Utgitt av Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) LAG Osterhausgate 27, 0183 Oslo www.latin-amerikagruppene.no info@latin-amerikagruppene.no Forfatter: Joakim Hjertholm Bidragsytere: Lars Løvold, Helene Bank, Kristen Nordhaug og Julia Maliszewska. Takk til: Kjersti Kanestrøm Lie, Beate Gjerløw, Julia Loge og Heidi Lundeberg. Layout: UREDD designkontor AS Trykk: Arkan kopi og digitaltrykk Rapporten er finansiert med midler fra NORAD.


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Innhold Side:

5

FORORD

7

I kamp mot klimaendringene - LA OLJEN LIGGE!

12

Kommentar: Om yasuniprosjektet

14

Regional integrasjon - ALBA

18

Kommentar: Om ALBA

20

Et alternativ fra sør: BANCO DEL SUR

25

Kommentar: Om Banco del Sur

26

Søker stabilitet i arbeidslivet - ARBEID GIR UTVIKLING

30

Kommentar: Om midlertidige ansettelser

3

Latin-Amerikagruppene i Norge


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Ecuador utfordrer det etablerte Sosiale, politiske og økonomiske endringsprosesser drevet fram av sosiale bevegelser dominerer det latinamerikanske kontinentet. Ecuador framstår som et lokomotiv innenfor disse endringene. Med ny grunnlov som åpner for videre demokratisering, sosiale reformer som legger til rette for fattigdomsreduksjon og nye næringsmessige prioriteringer bryter president Correa og de sosiale bevegelsene som står bak han med tiår karakterisert av økonomisk og politisk elitisme. I denne rapporten vil vi se nærmere på fire viktige initiativer fra det latinamerikanske kontinentet hvor Ecuadors rolle er sentral. Til hvert kapittel har norske ressurspersoner på området kommet med sine kommentarer. Det første kapittelet dreier seg om Yasuní-intitiativet. Dette initiativet innebærer et skifte innenfor internasjonal miljøpolitikk ved at Ecuador inviterer verdenssamfunnet til å betale for at de skal la oljen ligge i bakken i nasjonalparken Yasuní – ecuadoriansk Amazonas. I kapittel to ser vi på ALBA - handelsavtalen som utfordrer det internasjonale nyliberale hegemoniet ved å ta avstand fra kapitalisme og sette sosial utvikling og regional integrasjon som øverste mål. I kapittel tre kommer vi nærmere inn på den alternative utviklingsbanken og pengefondet Banco del Sur. Banco del Sur står fram som et reelt alternativ til Verdensbanken og IMF, og demokratisk styring, sosiale lånebetingelser og forhindring av shorting (kjøp og salg av valuta med formål om at valutaen skal falle i verdi) er blant intensjonene med banken. Det fjerde kapitlet viser at Ecuador har tatt sterke grep for å sikre stabilitet i arbeidslivet, og har vedtatt et mandat som tar sikte på å avskaffe tjenesteutsetting, vikarbyråer og timebaserte tilknytningsbeviser. Dette er latinamerikanske svar på globale problemstillinger. God lesning! Reidun Blehr Lånkan daglig leder

5

Latin-Amerikagruppene i Norge


6

FOTO: BENJAMIN EARWICKER


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

I kamp mot klimaendringene

-la oljen ligge Ecuador har siden de første oljefatene ble hentet ut av regnskogen på begynnelse av 1970-tallet basert sin økonomi på eksport av olje. De sosiale og miljømessige konsekvensene av utvinningen har vært enorme. Det var derfor til stor applaus fra miljøvern- og solidaritetsorganisasjoner verden over at ecuadorianske myndigheter i 2007 lanserte ideen om å la oljen ligge i nasjonalparken Yasuní. Yasuníprosjektet er en sentral brikke i den nye utviklingsplanen til ecuadorianske myndigheter1. Ideen er at rike land gir økonomisk kompensasjon slik at ecuadorianske myndigheter kan la være å utvinne olje i områdene Ishpingo, Tambococha og Tipuntini (ITT) i nasjonalparken Yasuní i Ecuador. Disse reservene representerer ca 20-25 % av landets totale gjenværende oljereserver og sårt tiltrengte inntekter for landet. Initiativet ønsker å adressere dilemmaet rundt disse reservene i nasjonalparken Yasuní. Forlaget ble lansert av det ecuadorianske energi- og gruveministeriet da ledet av Alberto Acosta i 2007. Forut for dette hadde prosjektet vært gjennom ulike instanser før det fikk myndighetenes støtte, en støtte som frem til i dag har vært kontroversiell og langt i fra uten forbehold2. Prosjektet vil innebære mindre oljeutvinning og avskoging, og stanse ødeleggelsen av et av de områdene i verden med høyest biologisk mangfold. I tillegg vil det beskytte utsatte urfolksgrupper, hvorav noen fremdeles lever uten kontakt med vår moderne verden. President Rafael Correa presenterte ideen for FNs generalforsamling i november 2007. Under FNs toppmøte om klimaendringer i desember 2007 vektla han Ecuador sin rolle i bekjempelsen av klimaendringene, og hvorfor det søkes bidrag fra det internasjonale samfunn i denne prosessen: Vi vil ta på oss kostnadene, men krever medansvarlighet fra det internasjonale samfunn og en minimumskompensasjon for de miljømessige goder vi genererer og som hele kloden nyter godt av. Vi trenger ikke tilpasningskreditter som øker vår utenlandsgjeld, men en kompensasjon for de skader som er gjort gjennom de historiske og aktuelle uforholdsmessige høye utslipp fra industrialiserte land.

Vern av verdens lunge Initiativet vil representere et viktig steg i retning av mulig vern av et sårbart område, både biologisk og kulturelt. Forslaget kom opp i en periode med store endringer i Ecuador. Blant annet har Ecuador fått en ny grunnlov hvor konsepter som flernasjonalitet, “det gode liv”, og rettigheter til naturen blir adressert. Yasuní-prosjektet må sees i sammenheng med disse strømningene innen det ecuadorianske samfunnet, og det politiske ønsket om et skifte vekk fra en oljebasert økonomi i retning av en ny og bærekraftig utviklingsmodell. Den økonomiske rådgiveren til president Rafael Correa, og landets ambassadør til FN, Francisco Carrión, svarte følgende på spørsmål fra salen under en konferanse i Quito om bakgrunnen for motivasjonen for prosjektet: Ecuador må forandre sin økonomiske modell og tankegang, hvis vi skal overleve. Det er her ikke bare snakk om å ikke utvinne olje, men som Miguel Gautemal fra urfolksorganisasjonen CONAIE3 uttalte, snakk om å respektere andre levemåter. Initiativet har siden sin spede begynnelse raskt fått økende anerkjennelse som et av de mest nytenkende og lovende bidragene innen klimaendringsdebatten og har i det siste blitt et viktig innenrikspolitisk spørsmål i Ecuador. Sammen med de globale klimaendringene, er en av de største truslene vi står overfor i dag tapet av biologisk mangfold. Omkring 120 000 kilometer av Amazonas ligger i Ecuador. Dette gjør landet til et av 12 land i verden med ekstra stort biologisk mangfold. Et forskerteam av ecuadorianske og amerikanske biologer har nylig kategorisert nasjonalparken Yasuní som det området på jorden med størst biologisk mangfold. Den nye ecuadorianske grunnloven anerkjenner rettighetene til naturen og urbefolkningen, og bevaring av regnskogen i Amazonas er i tillegg sentralt for å kunne gi beskyttelse til urbefolkningen som befinner seg i disse områdene. Med grunnloven er det etablert et rettsystem hvor ulike økosystemer og de tradisjonelle samfunnene har uomsettelige og ufravikelige rettigheter.

7


Ved å gi naturen slike rettigheter bryter man med den tradisjonelle økonomiske tankegangen hvor verdien av naturen måles i kapital, og det er første gang i verdenshistorien at en grunnlov har tatt dette steget. Det er fortsatt stort sprang fra teori og praksis, men anerkjennelse er første skritt. At disse endringene har blitt gjennomført i Ecuador er lett forståelig når man ser på de tallrike ødeleggelsene som landet har måttet tåle i løpet av sin historie på grunn av menneskets uvettige oppførsel. 18 000 000 000 fat med skadelig råolje ble etterlatt i de nordlige delene av ecuadoriansk Amazonas. Giften har ødelagt landområder og elver. Urfolksgruppene i området som ble brukt som arbeidskraft i de få opprydningsprosjektene etter ulykken, er nesten utryddet fordi de fikk kreft under arbeidet4.

Finansiering – gi for å motta Ecuador forplikter seg til å beholde oljereservene som befinner seg i ITT-feltene i nasjonalparken Yasuní, under jorden og uutnyttet til evig tid. Det internasjonale samfunn vil med bakgrunn i denne lovnaden bidra til et fond, administrert av ecuadorianske myndigheter i samarbeid med FNs utviklingsprogram (UNDP)5. Fondet skal investeres i prosjekter innenfor fornybar energi i Ecuador. Prosjektene er tenkt å inkludere energiproduksjon ved hjelp av vannkraft, geotermiske kilder, bølgekraft og solenergi. Fondet vil investeres i aksjer i prosjektene, med en årlig avkastning på 7 %. Fondets interesser skal utelukkende forholde seg til prosjekter definert i den nasjonale ecuadorianske utviklingsplanen6, med følgende fokus:7 1.

2. 3.

4.

Bevaring av skog. Forhindre avskoging av 100 000 km² vernet skog på fastlandet, og områder hvor det finnes urfolksgrupper som ikke ønsker eller ikke har hatt kontakt med omverdenen. Den totale størrelsen på områder som kan omfattes av ordningen er på 38 % av landets areal8. Prosjekter for replanting av ny skog på 10 000 km² ødelagt skog i løpet av en 30 år periode. Bidra til å forhindre ensidig jordbruk og fremme deltagelse i lokalsamfunnene. Effektivisere energiforbruket, fremme ren og mer effektiv teknologi som hybrid- og elektriske kjøretøy, lavforbrukshvitevarer, sparepærer, offentlig elektrisk transport i byene, osv. Det eksister i dag en rekke potensielle vannkraftprosjekter i landet som kan erstatte svært forurensende og lite lønnsomme dieselkraftverk, som i dag dekker opp mot 60 % av landets energiforbruk. Per i dag utnyttes omtrent 12 % av mulige vannkraftressurser. I tillegg til dette finnes det en stort potensiale for geotermisk energi og solenergi. Sosial utvikling i områdene omfattet av prosjektet, med fokus på generering av varige produktive arbeidsplasser, utdanning, helse og ernæring.

I bytte mot støtten fra internasjonale og nasjonale bidragsytere, vil Ecuador utstede Yasuní garantisertifikat (CGY) som beviser bidraget, målt i tonn C02 eller tilsvarende i oljefat som ikke er utnyttet. Bidragene er tenkt gjort opp av donasjoner fra myndigheter eller internasjonale organer i form av sletting av gjeld til fordel for miljømessige og sosiale tiltak, og frivillige bidrag fra institusjoner og enkeltpersoner. Det er også foreslått at det kan åpnes for bidrag fra nordamerikanske selskaper, som en del av et fremtidig CO2 marked. Dette ligger imidlertid et stykke frem i tid, og forutsetter at nordamerikanske myndigheter godtar CGY som en del av et fremtidig kvotesystem. Ved å ikke utvinne de 850 millioner oljefatene som finnes i ITT-feltet vil Ecuador forhindre CO2 utslipp tilsvarende 407 millioner tonn. Det foreløpige forslaget til finansiering utarbeidet i forkant av klimakonferansen i København 2009, baserer seg på de ulike landenes BNP. Totalt beregnes støtten til 7 188 milliarder dollar, hvorav 50 % er satt som grense for igangsettelse av prosjektet fra ecuadorianske myndigheters side. Prisen tar utgangspunkt i fat olje som er oppdaget i oljefeltet ITT, og hva disse fatene med olje tilsvarer i millioner tonn CO2. Referansepris på et tonn CO2 på det europeiske markedet har gått opp fra rundt 17 dollar 22. mai til circa 19 dollar i mai 2010, en tendens som er stigende. Bidragene vil ikke måles i dollar eller euro, men med prisen på det europeiske karbonmarkedet som utgangspunkt. Man satser først og fremst på bidrag fra de industrialiserte landene, hvor en potensiell utvinningsperiode av oljen er lagt til grunn for ønsket periode for bidragene. Denne vil strekke seg til 13 år, med maksimal produksjon på 107 000 fat olje daglig. Ønsket bidrag fra Norge vil beløpe seg på circa 28 millioner kroner årlig, det vil si 366 millioner kroner i løpet av en 13 års periode. Til sammenligning utgjorde den norske bistanden til Ecuador 17 millioner kroner i 2008. 28 millioner vil altså innebære en voldsom økning, men ser man på bistand som går via det bilaterale bistandsprogrammet Olje for Utvikling som i 2009 utgjorde 208 millioner, ser bidraget overkommelig ut9.

Hva med fremtidige myndigheter? Dersom fremtidige ecuadorianske myndigheter ønsker å gå tilbake på forpliktelsene om å utvinne olje fra feltene innenfor Yasuní-ITT, vil de måtte betale en høy pris. Ikke bare politisk, men også økonomisk. Bidrag fra ulike land må da tilbakebetales gjennom salg av fondets eiendeler, og bidragsyterne vil få igjen den samme verdien som ble gitt ved

8


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

fondets opprettelse. Bidrag fra enkeltpersoner og organisasjoner blir ikke tilbakebetalt, men satt inn i det nasjonale ecuadorianske miljøfondet. Miljøfondet vil også ta hånd om overskuddet fra de alternativ energiprosjektene, slik at dette blir reinvestert i nye prosjekter.10 Et problematisk aspekt ved de finansielle garantiene er at de i utgangspunktet kun er rettet mot oljeutvinning. Dette vil kunne skape problemer i forhold til annen aktivitet i de sårbare områdene, for eksempel mineralutvinning11.

Internasjonal interesse Prosjektet er mottatt på blandet vis. Med stor entusiasme blant enkelte europeiske land, og skuffende arroganse fra blant annet Norge. Prosjektet mottok støtte fra et enstemmig tysk parlament, og dette var et viktig vendepunkt for prosjektet og en veldig sterk symbolsk avtale. Med De Grønne som forkjemper for prosjektet ble alle partiene enige om en støtteerklæring og finansiering av videreutviklingen av prosjektet. Parlamentet bestemte seg for å sende to parlamentariske delegasjoner til Ecuador for å gjennomføre undersøkelser og ha samtaler med president Rafael Correa, der de også besøkte nasjonalparken. Besøket bidro til å forsterke støtten og sørge for 300 000 euro for å gjennomføre studier som skulle se på hvordan man best kunne gjøre prosjektet bærekraftig. Funnene fra studiet ble brukt i videreutvikling av prosjektet. Dette bidro til fornyet tillit fra det tyske parlamentet og forsikringer fra Tyskland om at de ville støtte prosjektet med en vesentlig sum (50 millioner euro hvert år i 13 år). Høsten 2009 ga UNDP sin støtte til prosjektet, og på rekordtid fikk man på plass de nødvendige juridiske strukturene. UNDP ble valgt som partner for å gi prosjektet økt troverdighet i FN-systemet, og fordi de har erfaring fra styring av lignede internasjonale fond. Blant disse finner vi FNs Collaborative Programme on Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation in Developing Countries, også kjent som REDD- programmet, hvor Norge har spilt en sentral rolle. Spanske myndigheter har bestemt seg for å støtte prosjektet, men det gjenstår å komme til enighet om beløpet. Det er snakk om at en del av støtten kan komme som sletting av gjeld Ecuador har til Spania. Det viktigste på nåværende tidspunkt er imidlertid at man har fått en bekreftelse fra spanske myndigheter om at de vil støtte prosjektet. Videre har Frankrike, Sverige og Belgia kommet med løfte om bidrag. Totalbeløpet lovet over 13 år er nå kommet opp i 1 700 millioner.12 Det vil si omkring halvparten av den nødvendige 50 % finansieringsgrensen nedsatt av president Correa, med en opprinnelig frist som gikk ut 31. desember 2009. Etter tre måneder med bilaterale og internasjonale forhandlinger, så det ut som om alle hindre var ute av veien og at en avtale ville bli signert under klimatoppmøtet i København 2009. Den fremforhandlede avtalen, slik den forelå, ble imidlertid ikke godtatt av president Correa13, og nye forhandlinger må nå til. Det er ikke nedsatt noen endelig tidsfrist, men prosjektets nye leder, presidenten for Det Andinske Handelsfelleskap (CAN14), Freddy Ehlers, har uttalt at det er snakk om små endringer før prosjektet kan gjenopptas med full styrke. Usikkerhet og utskiftninger av prosjektets politiske ledelse har ført til et betydelig større fokus på prosjektet innad i Ecuador, sivilsamfunnsorganisasjoner har gått ut med klar støtte, og nasjonalforsamlingen har gitt to støtteerklæringer (8. desember 2009 og 14. januar 2010). I den nærmeste tiden er det planlagt samtaler med land som USA, India og OPEC – medlemslandene for å diskutere bidrag. Tidligere leder for prosjektet Roque Sevilla har uttalt at prosjektet burde klare finansieringsgrensen innen desember 2010. Oppstarten av fondet ble allikevel annonsert til før dette, under Peoples’ World Conference On Climate Change and Mother Earth’s Rights, som ble holdt i Cochabamba i Bolivia 19.-22. april. Prosjektet mottok stor støtte under konferansen, men noen endelig oppstart ble det ikke.

Solheims kalde skulder Da representanter fra prosjektet hadde samtaler med miljøvernminister Solheim høsten 2008 ble man møtt med en kald skulder, og beskjed om at de circa 28 millionene årlig som det ble bedt om var et alt for stort bidrag for Norge å komme med for vern av en enkelt nasjonalpark. Ifølge teknisk leder for prosjektet Carlos Larrea er norske myndigheters begrunnelse for avslaget unikt i europeisk sammenheng. For det første skal ikke pengene gå til denne ene nasjonalparken utelukkende, men tilgodese 38 % av det ecuadorianske territoriet, hvor det i dag befinner seg tropiske skoger. Det vil også være muligheter for utvidelse av prosjektet i framtiden. Miljø- og utviklingsministeren uttalte under møtet med den ecuadorianske miljøvernsministeren at Norge ikke kan støtte prosjektet om å la oljen ligge i bakken, og at det for Norge ville det ifølge Solheim være enklere å støtte prosjektet gjennom regnskogsmidlene – altså vil norske myndigheter heller støtte vern av skog enn å la oljen ligge under jorda. Tatt i betraktning CO2 regnskapet har Solheim sitt svar møtt kritikk blant norske solidaritetsorganisasjoner. Miljø- og utviklingsministerens begrunnelse var at dersom vi støtter dette prosjektet så vil en rekke oljeland, som Saudi Arabia, kreve kompensasjon for å ikke utvinne olje i sårbare områder.

9


Dette er imidlertid ikke noe godt argument for å la være å støtte prosjektet. Ideen er at prosjektet skal være overførbart til andre land, men kun dersom de oppfyller en del nedsatte kriterier i modellen. Først og fremst omfatter modellen kun utviklingsland. Så Norge kan for eksempel ikke be om kompensasjon for å la oljen i Lofoten ligge. For det første skal prosjektet bidra til å redusere fattigdom og ulikhet gjennom å fremme en langsiktig bærekraftig utvikling. Det andre kriteriet er at landet må ha et stort biologisk mangfold og befinne seg innenfor den tropiske klimasonen hvor de tropiske skogene og mesteparten av jordens biologiske mangfold er lokalisert. Det siste kriteriet for at et land skal kunne adoptere modellen er at landet innehar viktige reserver av fossilt brennstoff i biologisk og kulturelle sårbare områder. Det vil si at man åpner opp for kull- og gassproduserende land, såvel som oljeprodusenter15. Under disse kriteriene vil det kun være 13 land som kan adoptere modellen. Nabolandene i Sør Amerika vil være aktuelle i så måte. Med prosjektet vil Ecuador spille en viktig regional rolle i beskyttelse av Amazonas. Området Yasuní ligger i utgjør en bioregion i Amazonas som deles av syv land (Brasil, Bolivia, Colombia, Guayana, Peru, Surinam, Venezuela og Fransk Guyana). Mulighetene for å replisere modellen i disse landene er potensielt gode. Fra ecuadoriansk side er døren åpen, også for å diskutere muligheter for bidrag med midler gjennom REDD-prosjektet. Ecuadorianske myndigheter ønsker imidlertid å avklare at Yasuní-prosjektet har større mål, hvor kutt i avskogingen først og fremst er en positiv bivirkning som del av en større målsetning. Ideen om å la oljen ligge i Yasuní representerer også en innenrikspolitisk utfordring for Norge. Parallellene som kan trekkes til oljeleting og utvinning i Lofoten og Vesterålen er slående. Hvordan kan det rike landet Norge utvinne olje i et sårbart område, når fattige Ecuador lar miljømessige hensyn komme i forsetet?

Ecuador i førersetet mot klimaendringene? Som utviklingsland og bidragsyter til circa 0,1 % av de globale utslippene av CO216, har Ecuador erklært tilpassing til klimaendringene som nasjonal prioritet. Man må imidlertid være kritisk til hvordan dette reflekteres i virkeligheten i landet på det nåværende tidspunkt, spesielt når det kommer til gruveutvinning og høye drivstoffsubsidier. Prosjektets styrke i forhold til andre liknede initiativer er vektleggingen av det kulturelle og biologiske mangfoldet i parken, men dette gir samtidig problemer. De internasjonale finansieringsmekanismene som finnes i dag forutsetter målrettede tiltak på kort sikt, ikke positive bivirkninger på lang sikt. Dette vanskeliggjør prosjektets fulle potensial. Derfor ønsker man å skape noe nytt. Prosjektet må være en slags prototype og slåss mot alle hindringer som kommer med den vanskelige oppgaven å forandre tankesettet rundt felles ansvar for miljøet. Entusiasmen land som Tyskland og Spania har vist at det bør være mulig å få på plass de nødvendige ressursene. Videre representerer UNDP som samarbeidspartner et stort skritt mot et rammeverk som kan muliggjøre framtidig eksport av prosjektet til andre aktuelle land. Det vil være en flott mulighet til å drive miljøvennlig, bærekraftig utviklingspolitikk, hvor Norge bør kjenne sin besøkelses tid.

10


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

1

Latin-Amerikagruppene i Norge

President Correa foreslo under toppmøtet i OPEC i november 2008 innføringen av en skatt på oljeeksport, hvor pengene vil være rettet mot bekjemping av fattigdom og promotering av bruk av alternative energikilder i kampen mot klimaendringene. 2 Petroecuador har parallelt drevet med forundersøkelser for mulig utvinning. Se Alberto Acosta om Yasuní-prosjektet “La Madición de la Abundacia” 2009 3 ������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������ CONAIE(Confederación de Nacionalidades Indígenas del Ecuador), opprettet 16. november 1986 er den største nasjonale sammenslutningen av urfolksorganisasjoner i og representerer Ecuadors 13 indianske nasjoner og 28 urfolk. Organisasjonen har stor mobiliseringskapasitet, og har vært en viktigste sosiale kraften de seneste tiår.. 4 For mer se: Esperanza Martinez, YASUNI: EL TORTUOSO CAMINO DE KIOTO A QUITO. Cep-Abya Yala: Quito. November 2009. 5 I opprinnelige forslaget var det 2 representanter fra det sivile samfunn og 2 fra ecuadorianske myndigheter. Dette er endret til 6 representanter, 3 representanter fra ecuadorianske myndigheter, 2 fra de internasjonale bidragsyterne og 1 representant fra det sivile samfunn. Kilde: http://www.eltelegrafo.com.ec/actualidad/noticia/archive/actualidad/2010/01/22/Iniciativa-Yasun_ED00_ITT-con-nuevo-esquema-negociador.aspx. 22. januar 2010 6 Plan Nacional de Desarrollo 2007--‐2010” SENPLADES 7 Basert på “Ecuador ITT-Yasuní-Trust Fond: Terms of reference” http://www.presidencia.gov.ec/pdf/Parte%201.pdf. Slik de forelå per 12 desember 2009. 8 De 100 000 km² tilsvarer omtrent hele den ecuadorianske delen av Amazonas. President Correa har gjort det klart her ikke er snakk om noen beskyttelse av hele dette området, noe som i forby all olje og gruveutvinning i regionen. Kilde: Enlace Ciudadano Nº 156 lørdag 23. Januar 2010 på 9 Tall henter fra Olje for utviklings arbeidsplan 2009. 10 “Ecuador Yasuni ITT Fondo de FideicomisoTérminos de Referencia” http://www.amazoniaporlavida.org/es/files/gobierno/fideicomiso_ecuador_yasuni_itt.pdf 11 Hvorvidt man vil lykkes med dette avhenger også sterkt av hvilke hensyn ecuadorianske myndigheter velger å ta forhold til oljeutvinning av andre felt og i hvilken grad mineralutvinning blir bli satt i gang i regnskogområder. Inntil nå har myndighetene fremmet ITT-Yasuní –initiativet på en ene siden samtidig som det åpnes for gruveutvinning i andre sårbare områder. 12 Tallet henter fra uttalelser gjort av tidligere leder Roque Sevilla.”Tyskland, Spania og Belgia lovet 1, 2 milliarder dollar, mens Frankrike og Sverige ønsket å bidra med 520 millioner “. Kilde : http://www.hoy.com.ec/noticias-ecuador/yasuni-itt-en-riesgopor-refineria-del-pacifico-400448.html 1. april 2010 13 ��������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� Presidenten mente ecuadoriansk suverenitet ikke var tilstrekkelig ivaretatt i avtalen. Han åpnet først opp for å starte opp oljeutvinning fra og med juni 2010, men har seinere gått tilbake på dette og nedsatt en ny kommisjon, hvor blant annet tidligere leder Roque Sevilla og utenriksminister Flander Falconi, er byttet ut med henholdsvis Freddy Ehlers (president i CAN) som forhandlingsleder, og Ricardo Patiño som nye utenriksminister. 14 CAN – Comunidad Andina de Naciones 15 Aktuelle land: Brasil, Colombia, Den demokratiske republikken Kongo, Ecuador, India, Indonesia, Madagascar, Malasia, Papua Ny-Guinea, Peru, Bolivia, Filipinene y Venezuela. 16 “Preliminary 2007-08 Global & National Estimates”, http://cdiac.ornl.gov/ftp/trends/emissions/Preliminary_CO2_Emissions_2007_2008.xls

11


Lars Løvold, daglig leder Regnskogfondet

Om Yasuníprosjektet

Verdien av Yasuníprosjektet For Regnskogfondet er symbolverdien av Yasuníprosjektet viktig, men isolert sett er vi skeptiske til prosjektet. Det viktige er å skape en ny politikk for skogbevaring i Ecuador og Amazonas generelt. Ecuador er landet i Amazonas med høyest prosentvis avskogingstakt, og det er svært viktig å stanse denne ødeleggelsen.

og myndighetene har opprettet et strengt beskyttet område for å beskytte disse urfolkene. I denne såkalte ”zona intangible” er det ingen som har rett til å gå inn – heller ikke oljeselskap. Disse ukontaktede urfolksstammene har selvfølgelig ingen reell mulighet til å forsvare seg mot oljeutvinning, men de beskyttes av loven. Dette området kan dermed ikke benyttes til oljeutvinning, men det er likevel sårbart for forurensing, særlig utslipp og giftstoffer som spres gjennom elvesystemet, dersom utvinning finner sted i geografisk nærliggende områder utenfor ”zona intangible”.

Yasuní-initiativet har gjennomgått en interessant utvikling fra det ble presentert for første gang av ecuadorianske myndigheter. Det første forslaget var avskrekkende dyrt, svært begrenset geografisk sett og basert på at verden skulle kompensere Ecuador for verdien av oljen som skulle bli liggende i bakken under Yasuníområdet. Det andre forslaget er fremdeles dyrt, men inneholder en bredere tilnærming til problematikken. Kort fortalt benytter det midlene man håper å motta for ikke å utvinne Yasuni-oljen som motor i en ambisiøs omlegging av Ecuadors utviklingsmodell. Fra høy økonomisk avhengighet av olje og høy avskoging, skisseres det en ambisjon om overgang til alternative energikilder, som vannkraft, omlegging av bilparken fra bensin til elektrisitet og bevaring av gjenværende skog. Altså en bærekraftig, lavkarbons utviklingsmodell.

Selv om urfolkene har rett til konsultasjon, er det et hovedproblem at det mangler klare mekanismer og prosedyrer for hvordan slik konsultasjon skal foregå. For at konsultasjonen skal være meningsfull, må den skje på en slik måte at lokalbefolkningen forstår de reelle konsekvensene – positive og negative – av den virksomheten som foreslås på deres territorium. Det krever tid, sensitivitet, språklig tilpasning og reell vilje fra de utenforstående, og tid og anledning til interne og eksterne drøftinger samt kapasitet til å utvikle egne forslag og alternativer fra lokalbefolkningen. Begge deler er ofte mangelvare. Men det er helt avgjørende for urfolks mulighet til å forme sin egen framtid at de får reelle muligheter til å utøve konsultasjonsretten på en meningsfull måte.

Hvilke rettigheter har urfolk i møte med oljeindustrien? Sammen med fem andre land i Amazonasregionen har Ecuador undertegnet ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter. ILO

Norges rolle i forhold til Yasuníprosjektet Regnskogfondet mener at Norge bør ha en tett dialog med Ecuador om landets tanker om en ny og bærekraftig utviklingsmodell som skal baseres på alternativer til bruk av olje og fossile brennstoffer. Hittil har dialogen vært svak og forkludret av for stort fokus på den kommersielle verdien av oljen som blir

169 gir klare retningslinjer, blant annet retten til å bli konsultert om tiltak som berører deres territorier. Den samme retten er nedfelt i Ecuadors grunnlov og tilliggende ordinære lover. Sånn sett kan man si at urfolkene har reell rett til å bli konsultert. Konsultasjonsretten kan ikke oppheves bare fordi myndigheter eller andre skulle være interessert i verdifulle ressurser på indiansk territorium, men det er omstridt, også i Ecuador, i hvilken grad rett til konsultasjon også betyr rett til å nekte utvinning.

liggende under bakken, selv om man syntes det var en spennende og nyskapende måte å tenke på. Ecuador bidrar nå med nye kalkyler av karbonverdien av skogen som blir stående, noe som er en endring av det tidligere fokuset og i tråd med Norges satsing på betaling for skogbevaring.

Den største urfolksgruppen i Yasuní-området er Waoraniene, og de har fått anerkjent et eget urfolksterritorium som er trygt juridisk forankret. I tillegg bor det urfolksgrupper helt uten kontakt med den moderne verden i Yasuní-området. Dette er urfolk som er ekstremt sårbare for enhver vestlig påvirkning, ikke minst er sykdommer som er vanlige for oss dødelige for dem,

Tiltak som bør verdsettes er å belønne urfolk for å ta vare på skogen de lever i. ”Socio-bosque” (sosio-skog) er et prosjekt som ble startet opp i 2008 av ecuadorianske myndigheter med nettopp dette for øye. Socio-bosque er ett av flere elementer som gir godt

12


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

grunnlag for REDD i Ecuador, fordi det gir skogsbefolkningen konkrete insentiver til å bevare regnskogen. Men som i alle programmer som berører urfolk og deres territorier må også retten til å bli godt informert og konsultert ivaretas innenfor dette sosialt orienterte skogprogrammet.

Latin-Amerikagruppene i Norge

nasjonalt utviklingsprosjekt med skogbevaring som premiss har et stort potensial som bør utnyttes. Ecuador har muligheten til å bli et ledende land på dette området. Regnskogfondet anbefaler derfor norske myndigheter å gå inn på et bredere REDD-samarbeid med Ecuador, samtidig som man støtter opp om prosesser som inkluderer urfolk og det sivile samfunn på en skikkelig måte.

Det er avgjørende at ecuadorianske myndigheter holder fast på en bred, nasjonal tilnærming. Ecuador har et nyskapende lovverk, sterk urfolksorganisering og et aktivt sivilt samfunn som i kombinasjon med ambisiøse planer gjør at et slikt alternativt

FOTO: SOSYASUNI.ORG

13


Regional integrasjon

- AL B A - Med ALBA driver vi praksis, ikke teori, sier Venezuelas president Hugo Chávez. Hva ligger bak det latinamerikanske handelssamarbeidet som er tuftet på motstand mot kapitalismen, og som har bærekraftig utvikling og utjevning av sosiale forskjeller som mål? På spansk står ALBA-TCP for Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América - Tratado de Comercio de los Pueblos. Det kan oversettes til norsk som Den bolivarianske alliansen for folk i vårt Amerika - folkets handelsavtale (heretter bare ALBA). ALBA er et handels- og produksjonssamarbeid i Latin-Amerika Organisasjonen ble opprinnelig startet av Cuba og Venezuela i 2004 for å skape en felles front mot den USA-støttede handelsavtalen ALCA (Frihandelsavtale for Amerika), og har i dag vokst til å bli regional maktfaktor. ALBA har per i dag åtte medlemsland, i tillegg til at flere land støtter initiativet og drar nytte av enkelte samarbeidstiltak innenfor avtalen. Nicaragua gikk inn i ALBA november 2007, Dominica i januar 2008, Honduras i august 2008 og Ecuador, San Vicente, Grenadinene, Antigua og Barbuda i 2009. Honduras trakk seg imidlertid ut i 2010 etter statskuppet i 2009. ALBA tilbyr et alternativ til tradisjonelle handelsmodeller for utviklingsstater, og er viktig for regional integrasjon i Latin-Amerika. I motsetning til tidligere handelsavtaler som ALCA, hvor fokuset er på transnasjonale selskapers kapitalinteresser uten å ta hensyn til regionens faktiske sosiale og økonomiske behov, ønsker ALBA et fokus som søker å minske de økonomiske og sosiale forskjellene mellom landene i regionen. ALBAs hovedfokus er å skape en regional blokk med land bundet sammen av strategiske avtaler basert på ønsket om felles økonomisk utvikling og sikkerhet for det latinamerikanske folk. Det langsiktige målet er å utrydde fattigdom, bekjempe sosial ulikhet og generelt øke livskvaliteten for befolkningen.

Moderne bolivarisme som regional integrasjon? Latinamerikansk integrasjon er på ingen måte noen ny idé. Målene og idealene som leder prosessen i dag har sine røtter i Simon Bolívars visjon for de nylig selvstendige statene tidlig på 1800-tallet. Den moderne regionale integrasjonsideen i Latin-Amerika har sine røtter i perioden rett etter andre verdenskrig og arbeidet gjort av FNs LatinAmerika kommisjon. I 1960 gav integreringsarbeidet utslag i “Latin American Free Trade Association” (LAFTA). Som navnet tilsier hadde LAFTA som mål å fjerne toll mellom statene. En rekke andre forsøk fulgte i de påfølgende årene. Det latinamerikanske parlamentet (PARLATINO) ble opprettet i 1964, og la regional integrasjon til grunn for framtidig frihet og utvikling. Siden da har det vært flere forsøk på å skape en eller annen form for effektiv integrering i regionen, hvor alle har vært basert på den tradisjonelle modellen for regionale handelsorganisasjoner. ALBA er imidlertid det første forsøket på å samle og konkretisere de tidligere ideene og forsøkene i én aktiv plan. Her tas de nødvendige stegene for å kunne gjennomføre integrasjonen i praksis, et poeng også Venezuelas president Hugo Chávez har gjentatt ved flere anledninger. Nettopp fokus på praksis fremfor teori er en vesentlig forskjell fra tidligere, og gir en helhet til integrasjonsprosjektet.

Fra internasjonalisme til dagens ALBA

Idéen til ALBA så dagens lys i 2001 etter at sosiale bevegelser uttrykket sterk misnøye med ALCA. Venezuelas president Hugo Chávez omsatte denne motstanden til et reelt alternativ gjennom dialog mellom Cuba og Venezuela. Etter flere innledende møter mellom de to landene, ble det opprettet fra en bilateral avtale som skulle strukturere forholdet mellom landene basert på solidaritetsprinsippet rundt utveksling av varer og tjenester til det beste for alle involverte parter. Den 14. desember 2004 var ALBA et faktum. I kjernen av ALBAs ideologi finner vi ideen om et uutnyttet potensial for latinamerikansk utvikling, uavhengig av USA og Europa. Grunnleggerne av ALBA ønsket ikke å følge EUs modell for regional integrasjon, men heller bygge en integrasjonsmodell som er unik og som forholder seg til Latin-Amerikas behov og ønsker. Et grunnelement her er motstanden mot kapitalismen som politisk ideologi, og et ønske om bærekraftighet og felles utvikling.

14


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

Medlemslandene har tegnet opp fire “anti-kapitalistiske verdier” som ALBAs arbeid i teorien skal være basert på: 1. Komplementaritet i handlingsmønsteret som gir hvert land mulighet til å bidra med det de er sterkest på. 2. Gjensidig samarbeid. 3. Solidaritet mellom medlemslandene. 4. Respekt for nasjonal suverenitet. Det er ikke slik at retorikk og politikk alltid følger hverandre, og kapitalismen lever fremdeles, om enn i en annen form. I teorien innebærer likevel de fire ”anti-kapitalistiske verdiene” en motvekt til en situasjon hvor transnasjonal kapital går foran sosiale, politiske, og kulturelle rettigheter, og ikke minst menneskerettigheter. Det å gi de respektive lands befolkning en stemme innad i organisasjonen vil derfor være avgjørende for suksess i forhold til ALBAs mål. En ovenfra-og-ned holdning vil være et direkte brudd på organisasjonens grunntanker. ALBAs første steg for å lykkes med denne alternative integrasjonen har vært å bryte med tanken om økonomisk utvikling og profitt som utviklingsmål. Det har blitt satt i gang store programmer som tar sikte på å avskaffe analfabetisme, bedre utdannings- og helsesystemet, og støtte opp om fagforeningsarbeid1. Videre arbeides det med skoleringsprogrammer med mål om å bevisstgjøre befolkningen på hvordan delta i samfunnet som aktive politiske aktører.

Organisasjonsstruktur ALBAs institusjonelle struktur tar utgangspunkt i organisasjonskartet nedenfor. Øverste organ innenfor organisasjonen er Presidentrådet. Under Presidentrådet ligger Ministerrådet og rådet for sosiale bevegelser. ALBA har aktivt ønsket å involvere sosiale bevegelser og organisasjoner i beslutningsprosessene innad i organisasjonen. Det har blitt gjennomført stormøter forut for viktige møter mellom topplederne, slikt at det sivile samfunn skal sikres en stemme. Hvor stor innflytelsen fra sivilsamfunnet i realiteten vil være gjenstår å se, men mekanismen med et eget råd er likevel svært viktig. Etter forslag fra den ecuadorianske presidenten Rafael Correa, har det i tillegg blitt opprettet et politisk råd. Gjennom rådet ønsker han at organisasjonen bedre skal kunne handle samlet i internasjonale fora, innenfor OAS og FN. Rådet består av medlemslandenes utenriksministre, og hadde sitt første møte i Ecuadors hovedstad i august 2009. Videre har det blitt opprettet et organ som skal stå for den daglige koordineringen av organisasjonen, et verv som skal gå på rundgang blant medlemmene og som skal støtte opp om det daglige arbeidet i sekretariatet. Dette organet består av medlemmer fra de ulike arbeidsgruppene, generalsekretæren og assisterende generalsekretær, en representant fra Banco del ALBA og PetroCaribe2.

ADMINISTRASJONSSTRUKTUR ALBA - TCP

PRESIDENTRÅD (ØVERSTE MYNDIGHET)

RÅD FOR SOSIALE BEVEGELSER

MINISTERRÅD

SOSIALT

ØKONOMISK

POLITISK

KVINNE -OG LIKESTILLINGSKOMITÉ SIKKERHET OG SUVERENITETSKOMITÉ

POLITISK KOMISJON

KOMISJON FOR ØKONOMISKE SOSIALE OG MENNESKERETTIGHETER

ENERGIKOMISJON

BANCO DEL ALBA

MILJØVERNKOMITÉ

KOORDINERINGS SEKRETARIATET MINISTERRÅD FOR JORDBRUK

LAND SEKRETARIATER

LAND SEKRETARIATER

15

LAND SEKRETARIATER


Valuta-samarbeidet innenfor ALBA Sammen med ALBA hører initiativet Banco del Sur3, og handelsvalutaen sucre. Tanken er at latinamerikanske land ikke skal behøve å kjøpe US$ eller euro for å handle med hverandre, men bruke en felles handelsvaluta. Det kan sammenliknes med hvordan ECU4 virket fram til den ble felles valuta for euro-området. Helt siden ALBA ble opprettet i desember 2004 har spørsmålet om finansielt samarbeid og en regional valuta stått høyt på prioriteringslisten. ALBAs satsingsområder er blant annet utdanning, helse, rettferdig handel, matsikkerhet, telekommunikasjon, industri og energi. Mye av dette baserer seg på regionalt samarbeid mellom statlige bedrifter. Parallelt med disse satsingsområdene er det definert satsingsområder innenfor finans. Med et finanssamarbeid landene i mellom håper man å oppnå økt uavhengighet fra det internasjonale finanssystemet og multilaterale finansieringskilder. I tillegg til å opprette egne institusjoner har organisasjonen støttet oppføringen av lignende institusjoner som Banco del Sur. Av initiativene for valuta- og finanssamarbeid innenfor ALBA, har SUCRE-systemet stått øverst på prioriteringslisten. Sammen med opprettelsen av et stabiliserings- og pengereservefond er SUCRE-systemet ment å hjelpe landene i møtet med finanskrisen, og bidra til å holde fram med organisasjonens regionale utviklingspolitikk med økt selvstendighet når det kommer til finansspørsmål. Et mulig problem innenfor dette systemet kunne vært midlertidige handelsunderskudd som ville vært skadelige spesielt for mindre land uten tilstrekkelig reserver og garantier. Derfor vil det være egne sikkerhetsmekanismer og garantier innenfor systemet og mellom landene, slik at handelsasymmetrien i regionen minskes, - ikke forsterkes5. En sucre vil tilsvare 1,25 dollar. De første transaksjonene i handelsvalutaen ble gjennomført 3. februar 2010 da Cuba kjøpte 360 tonn ris fra Venezuela for 108 000 sucre, tilsvarende 135 000 dollar.

Banco del ALBA Banco del ALBA er organisasjonens alternative utviklingsbank. Denne vil på lengre sikt inkorporeres i Banco del Sur. Banco del ALBA ble satt ut i livet 26. januar 2008. Banken har som mål å legge til rette for en økonomisk og sosial bærekraftig utvikling, redusere fattigdom, støtte opp om integrasjon, redusere handelsulikhetene og fremme rettferdig, dynamisk og harmonisk økonomisk utveksling av varer og tjenester blant medlemslandene6. I praksis betyr dette at banken skal ta på seg finansieringsansvaret for prosjekter og programmer innenfor strategiske økonomiske sektorer. Mye av dette vil være del av den regionale økonomien, og er avgjørende for å bedre produktivitet og effektivitet. Målet er imidlertid også å skape arbeidsplasser og utvikle ny innovativ teknologi. Det sentrale her er å oppnå en bedre pris og utnyttelse av regionens ressurser, i samsvar med en bærekraftig beskyttelse og vern av naturen. Parallelt med dette vil banken satse på utviklingsprogrammer og prosjekter med langsiktig mål om å redusere fattigdom, og på kort sikt avskaffe ekstrem fattigdom, sosial-, kjønnsmessig- og etnisk eksklusjon. Videre skal det prioriteres prosjekter som favoriserer rettferdig handel og regional integrasjon mellom latinamerikanske og karibiske land, spesielt når det kommer til området matsikkerhet. Her har banken allerede tatt på seg ulike prosjekter gjennom ALBA-alimientos7. Innenfor en slik integrasjon vil det også være aktuelt å opprette og administrere spesielle fond som retter ressurser inn mot sosial solidaritet og nødhjelp stilt overfor naturkatastrofer. I etterkant av jordskjelvet i Haiti 25. januar 2010, ble et slikt fond pålydende 100 millioner dollar opprettet av medlemslandene, og konkrete planer lagt for den langsiktige gjenoppbygningen av landet. Bankens investeringer skal ikke måtte gå på bekostning av dens bærekraftighet. Derfor vil man sikte mot at banken skal være selvforsynt, og styre i samsvar med god og effektiv internasjonal praksis for finans og forvaltning. Til forskjell fra andre lignende institusjoner skal imidlertid avgjørelser i bankens styrende organer fattes demokratisk i forhold til “ett-land - en stemme prinsippet”. Banken har en startkapital på 1 milliard dollar, med en økning til 2 milliarder dollar vedtatt. Mesteparten av dette kommer fra Venezuela. I 2010 er det planlagt finansiering av ulike prosjekter for en verdi av 85 millioner dollar8. Banken har hovedsete i Venezuela, med underkontorer i de andre medlemslandene. Innenfor banken vil det være to styrende nivåer; et ministerråd, og et utøvende organ hvor lederskapet roterer mellom medlemmene. Banken vil også stå for lån, lånegarantier, utsteding, plassering og administrering av alle former for verdipapirer, administrering av porteføljer, samt organisering av og deltakelse i kapitalfond9. Til tross for prinsippet om ”ett land-en stemme” knyttes det usikkerhet til bærekraftigheten av denne strukturen. Det kan tenkes at største økonomiene, slik som Brasil og Venezuela, på sikt vil ønske større dominans på grunn av sitt relativt sett store bidrag.

ALBA-Karibien fondet Parallelt med opprettelsen av ALBA har det blitt arbeidet med ulike initiativer og avtaler som også omfatter andre land i regionen. Initiativene dekker et stort spekter innenfor ulike sektorer som TeleSUR10, Banco del Sur og Petroamerica11.

16


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

Innenfor energisektoren er det samarbeidsprosjekter i Karibien som har kommet lengst. Energiavtalen PetroCaribe er en del av byttesystemet under UNASUR/ALBA der karibiske land får kjøpe direkte uten å gå om råvarebørsene. Dermed spares alle kostnadene ved spekulasjonstransaksjonene. En andel av betalingen får stå som utestående, i form av lån til 1% rente. Det betyr at ”utlåner” ikke får finansinntektene av pengene som de hadde fått hvis de hadde vært investert i det internasjonale finanssystemet. Avtalen omfatter i dag 17 land som til sammen har spart omkring 1,4 milliarder dollar på samarbeidet i perioden 2005-2008. I tillegg til dette er PetroCaribe i besittelse av et utviklingfond som skal finansiere sosiale og økonomiske prosjekter i regionen. Fondet har en kapital på 112 millioner dollar, og har finansiert omkring 200 prosjekter i 11 forskjellige land, til en verdi av i overkant av 222 millioner. Det planlegges nå en utvidelse av prosjektet gjennom et sterkere samarbeid med Banco del ALBA, og en fremtidig opprettelse av et felles betalingsmiddel basert på SUCRE-systemet, som skal kalles Petro og fungere innenfor PetroCaribe-systemet12. Dagens økonomiske og politiske kontekst i Latin-Amerika innebærer nye integreringsprosesser og handelssamarbeid, med nye institusjoner og nytt tankegods. Dette gir landene i regionen store muligheter, men også et stort ansvar med å sørge for at de disse kommer regionens befolkning til gode.

1

Siden 2008 har tre av medlemslandene; Bolivia, Ecuador og Nicaragua blitt erklært frie for analfabetisme av FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO).

2

PetroCaribe - det venezuelanskstøttede mellomamerikanske-karibiske oljesamarbeidet.

3

Se kapitel om Banco del Sur.

4

tidligere europeisk regne- og valutaenhet som bestod av en kurv av samtlige EU-lands valutaer.

5

For mer om SUCRE-systemet se kapittelet om Banco Del Sur.

6

Hentet fra: http://www.bancodelalba.org/nuestro-banco.html

7

ALBA- Alimientos – For mer se: http://transparencia.sdp.gob.hn/Decretos,%20acuerdos%20y%20resoluciones/ AAALBA%5B1%5D.pdf

8

“Administra Banco del ALBA 85 millones de dólares”, Prensa Latina, 17. April 2010 http://www.prensa-latina.cu/index2. php?option=com_content&do_pdf=1&id=180353

9

Hernández Gustavo (2008) Banco del ALBA y el financiamiento al desarrollo, SELA, http://www.sela.org/DB/ricsela/EDOCS/ SRed/2008/06/T023600002884-0-Banco_del_ALBA_y_el_financiamiento_al_desarrollo.pdf

10

TeleSUR – Latinamerikansk tv-samarbeid, som fra sitt hovedkvarter i Caracas, Venezuela, har som mål å formidle informasjon for å fremme latinamerikansk integrasjon, gi et annen perspektiv og være en motvekt til de store nordamerikanske og europeiske media.

11

Forslag til en samling av de tre regionale olje- og gassalliansene: Petroandina, Petrosur, og Petrocaribe.

12

“Presidente Chávez propone crear moneda común para Petrocaribe” 12.06.2009 http://www.abn.info.ve/noticia. php?articulo=186215&lee=3

ILLUSTRASJON: LUIZ BALTAR 17


Helene Bank, spesialrådgiver i For Velferdsstaten

Om ALBA

Hva er forskjellen mellom ALBA og UNASUR? Det er ikke så relevant å sammenlikne ALBA og UNASUR, for de er to ulike institusjoner som har to ulike formål. Man kan si at UNASUR er den overordnete konstruksjonen, der ALBA ivaretar en praktisk del av denne overordnede konstruksjonens oppgaver.

ALBA kan sammenliknes med EUs forløper, kull- og stålunionen, men det er både likheter og forskjeller. Likheten er produksjonssamarbeidet som var grunnlaget. Den tysk-franske kull- og stålunionen fra 1950 ville sikre samarbeid i stedet for ødeleggende konkurranse innen det mest grunnleggende: råvaren for krigsmateriell. Dette samarbeidet dekket ikke bredere interesser for småstater, miljø og samfunn i regionen. Utviklingene videre i EU har hatt hovedfokus på å styrke de private næringsaktørene. Antakelsen er at det er disse som legger grunnlaget for velferd og miljø i unionen. ALBA legger opp til et sterkere politisk samarbeid om produksjon, bytte, fordeling og et sterkere fokus på å mobilisere finansielle ressurser i regionen. Dermed kan de korrigere skjev utvikling og støtte opp om svakere land, slik at landene har politisk handlingsrom til å finne en vei som kan føre til utvikling. I forhold til felles valuta er forskjellen mellom sucre og ECU, er at ECU var planlagt å bli til euro, og at det dermed var nødvendig med en felles rente- og inflasjonspolitikk. I realiteten blir denne politikken dominert av store land med størst økonomier. Hvis Tyskland trenger én rente og inflasjon, kan det hende at Hellas og Irland trenger en annen, fordi deres varer og tjenester har ulik verdi og ulik etterspørsel i markedene, eller at arbeidsledigheten er ulik. Vi ser effekter av stabilitetspakten for euro-sonen i dagens krise i eurolandene i periferien. Hadde de europeiske land bevart sine valutaer, og ECU som handelsvaluta, hadde det gitt mer handlingsrom. Uansett, under finanskrisa har vi sett at EU ikke løser sine problem i fellesskap, men at hvert land har blitt anbefalt å kjøpe ut sine banker på nasjonalt nivå, og det samme gjelder redningspakker. Det latinamerikanske alternativet søker å unngå feilene til EU.

UNASUR kan sammenliknes med FN, et overordnet, likeverdig forpliktende samarbeid mellom latinamerikanske stater. Det kan også sammenliknes med EU, fordi EU også er et regionalt samarbeid, men UNASUR har fundamentalt ulike virkemidler og respekterer enkeltlandenes forskjelligheter og suverenitet i større grad enn EU gjør. Igjen er det enklere å sammenlikne UNASUR med FN, der FN-pakten gir anledning for land til å velge ulike økonomiske og politiske modeller. ALBA er et handels- og produksjonssamarbeid i Latin-Amerika. Det vil si at ALBA dekker en del av UNASUR-samarbeidet. Mens tradisjonelle frihandelssamarbeid orienterer seg utelukkende om konkurranse, og å legge til rette for at private investorer skal definere hva som er et lands komparativ fortrinn, legger ALBA opp til mye større grad av samarbeid og politiske avtaler. Det innebærer at landene skal søke å sikre at bytteforhold skal bli til gjensidig fordel, men også at de skal være utjevnende, slik at de svakeste parter bør vinne mest på bytteforholdet eller samarbeidet. Det henvises blant annet til at i tiden der Latin-Amerika gjennomførte gjenkjøpsavtaler, var veksten og sysselsettingen mye mer stabil. Det var flere investeringer internt i regionen, og reallønningene var høyere fordi det var større grad av bearbeiding av råvarene. ALBA er ment å være et praksisfundert solidaritetsprosjekt for landene innenfor regionen, og for å styrke regionen vis a vis stormaktene og de globale institusjonene som er dominert av industristormaktene. I handelsteorien kan man si at ALBA baserer seg mer på merkantilismen, i motsetning til frihandel. Merkantilismen har mer fokus på produksjon og verdien/ merverdien av produkter. I en sosialistisk modell er det fremdeles elementer av merkantilisme som kan være nyttig når det gjelder bytte av varer og tjenester mellom land, mens frihandelsteorien ikke gir et slikt handlingsrom.

Det er tre forhold som spesielt de mindre latinamerikanske land viser til når de ønsker sucre som en elektronisk handelsvaluta. For det første erfaringen med USAs styring av dollaren, en valuta som de latinamerikanske landene hadde sin gjeld koplet til. Det har systematisk gått i Latin-Amerikas disfavør når USA kuttet ut fastkursen på dollaren, devaluerte og revaluerte etter eget behov. Det andre forholdet er, som nevnt, observasjonene av ECU og eurosamarbeidet som vi ser resultatet av i dag.

Kan ALBA sammenliknes med EU? Leser man fortalene og målene som ble satt i forkant av opprettelsen av EU og UNASUR/ALBA kan de høres ganske like ut. Det er først når en går bak fortalene og de vakre målene at en ser forskjellene. Jeg skal nevne to konkrete områder der det er både likheter og fundamentale forskjeller på EU og UNASUR/ALBA.

Det tredje forholdet som gjør at de fleste latinamerikanske land ønsker å bevare sucre som en ren handelsvaluta, er kanskje mest avgjørende. Forslaget som den engelske økonomen J.M Keynes la fram som ramme for den internasjonale finansielle og handelsarkitektur etter 2. verdenskrig, likner på institusjonene som nå skapes i Latin-Amerika. Tanken var at handel mellom

18


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

Er ALBA avhengig av sterke ledere? overlever alba uten chávez? Fundamentale endringsprosesser som de vi nå ser i Latin-Amerika krever oftest sterke og visjonære ledere. Men nå er det god forankring og ekte engasjement og investeringer fra andre land i regionen, som gjør initiativene mer robuste. Svekkelsen av industrilandene som har foregått over flere år som kulminerte med finanskrisen i 2007/2008, samt finanskrisene i Latin-Amerika, har endret både forståelsen av det USA-dominerte synet på økonomi, finans og produksjon, og den relative styrken mellom ulike regioner.

landene måtte balanseres slik at ikke noe land bygget opp store handelsoverskudd ved å selge mer enn de kjøpte, og andre land bygget opp stor utenlandsgjeld ved at de ikke klarte å produsere så mye så de kunne betale det de importerte. Forslaget var å ha et globalt reservefond og en global ”clearing unit”, slik at land som overproduserte flere år i strekk, skulle få en strafferente på sitt overskudd, mens svakere land skulle få hjelp til å styrke sine produksjonssystem. For å overvåke dette var det nødvendig å ha en handelsvaluta. Keynes kalte den en Bancor. USA og England, ville derimot ikke ha denne løsningen og dermed var det Verdensbanken, Det internasjonale valutafondet, dominert av USA, og handelsarrangementet GATT, som var forløperen til Verdens handelsorganisasjon, som ble den globale struktur. Denne strukturen har systematisk styrket sterke økonomiske aktører over svakere. Modellen til Keynes var god. Den er fortsatt god, men uprøvd. Den kan utmerket godt brukes regionalt, og de latinamerikanske landene forsøker nå å prøve den ut, med ALBA, Banco del Sur og sucre. UNASUR er den verdimessige og politiske overbygningen.

Chávez kommer kanskje til å spille en rolle framover, han er en ledertype som kan få ting til å skje. Samtidig bør vi ikke glemme at Cuba, med sine svært begrensete finansielle muskler, har gjort det samme i årtier. Med cubanske leger og lærere har mange fattigfolk fått bedre liv og lært hva solidaritet er. Latin-Amerika er svært sårbart gjennom en grunnleggende tro på ”den sterke mann”. Det kan være vanskelig å skape reformer og endringer fort nok i samfunn som har opparbeidet så grunnleggende sosiale klasseskiller og ulikheter. Chávez har oppnådd raske reformer og bedrede levekår, samtidig med at han har brukt tid og krefter på å fortelle befolkningen hvorfor Venezuela også må styrke folk og land i regionen. Nye politiske ledere, men også akademia og fagorganisasjoner, urfolks- og kvinneorganisasjoner har en viktig rolle å spille her. Vi som ikke er en del av dette nye systemet kan bidra ved å gi oppmerksomhet og styrke deres selvtillit på at de er med på å skape noe som kan skape rettferdig fordeling og stabilitet for hele verden.

ALBAS utfordringer Jeg ser for meg tre hovedutfordringer, på tre nivå. For det første, maktkampene i de landene som er tilsluttet, og de landene som ønsker tilslutning. Vi kan kalle det den sosiale faktor. Sterke økonomiske interesser har eksistert i de latinamerikanske landene helt siden kolonitida. Disse har vært tett koplet til høyreekstreme politiske interesser og militæret internt, men også militæret, etterretningen og storselskap i USA. Den sosiale balansen i de latinamerikanske landene er avgjørende for om de nye institusjonene utvikler seg som de er tenkt og planlagt, og for at de politiske lederne holdes ansvarlige overfor sin befolkning. For det andre er det samarbeidsutfordringen på statsnivå. Vi kan kalle den styringsfaktoren. Alle internasjonale samarbeid som består av land med ulik styrke, tenderer til å bli dominert av de sterkeste. Hvis de sterkeste i tillegg domineres internt av sterke økonomiske interesser og aktører, kan solidaritetsaspektet av ALBA og de andre institusjonene bryte sammen, eller ende opp som ren retorikk. En kan for eksempel tenke seg at Brasil vil ønske at sucre bindes opp mot real, Brasils valuta. Dermed kan Brasil dominere hele regionens penge- og finanspolitikk. ALBA kan også bli dominert av mer utviklede land som vil presse i retning av en frihandelsavtale, som ikke overvåker utjevningseffekten av samarbeidet. Den tredje utfordringen kan vi kalle den imperialistiske utfordringen. Institusjonene som nå bygges opp i Latin-Amerika utfordrer interessene til USA, EU, Japan, Canada og andre store industrinasjoner. Det inkluderer også Norge som har store økonomiske interesser innen energi og petroleum, og i fiskeribransjen. En sterk region, som i tillegg besitter store naturressurser, kan ses på som en utfordring for interessene til gamle og nye imperier og imperialistiske interesser. Kuppet i Honduras kan kanskje ses i dette lyset. Samme årsak kan være grunnen til at Haiti bare har snust på medlemskap i ALBA, men ikke har våget å tilslutte seg. Derfor er det avgjørende at sivilt samfunn og akademikere i andre land støtter opp om kampen til latinamerikanske folk, og holder øye med egne regjeringers og storselskapers rolle når det gjelder å svekke de nye institusjonene.

19


Et alternativ fra sør

-Banco del Sur I rekken av alternativer som lanseres fra det latinamerikanske kontinentet har Ecuador kommet med et forslag til økonomisk samarbeid som utfordrer dagens økonomiske og politiske maktstrukturer. Forslaget står for en ny helhetlig regional finansstruktur med utgangspunkt i det regionale politiske samarbeidet UNASUR1, basert på tre pilarer. I sentrum finner vi en alternativ utviklingsbank, Banco del Sur. Banken søker å redefinere utviklingskonseptet i retning av samfunnsmessig utvikling. Den andre pilaren er et pengefond, Fondo de Reservas del Sur, som skal forvalte medlemslandenes pengereserver. Den tredje pilaren i den nye strukturen er systemet for regional handelsutveksling, SUCRE2, basert på et felles betalingsmiddel for bruk i bruk i regional handel. Denne nye regionale finansstrukturen legger til rette for at Latin-Amerika i større grad skal kunne avgjøre hvilken økonomisk og samfunnsmessig utvikling de selv ønsker.

Nytt fundament Med en global finanskrise som bakteppe er timingen med å opprette en ny regional finansstruktur betimelig. Finanskrisen har fått fart på prosessen, gjennom å påpeke de nåværende strukturelle problemene. Det har tvunget de latinamerikanske lederne til å handle nå, for å unngå regionale problemer, slik tidligere kriser har brakt med seg. Slik innledet tidligere finansminister i Ecuador og medlem av Stiglitz-kommisjonen3, Pedro Páez, under en konferanse om regional samarbeid og handel i møte med finanskrisen i Quito, Ecuador høsten 2009. For mens landene i Nord satt ut i livet beskyttende tiltak og krisepakker for å redde sine egne økonomier, ble ikke de samme mulighetene tilbudt til land i Sør. Han mente at felles krisehåndtering på både kort sikt og lengre sikt vil kunne bane vei for de nye forslagene til alternative finansielle samarbeidsstrukturer. Der samfunnsmessig utvikling har måtte vike for “kasino-økonomien”, ønsker man nå et samarbeid som søker å løse disse underliggende problemene, ikke bygge videre på det samme skjeve fundamentet. Ved å stå sammen politisk i UNASUR og ALBA-TCP4 vil man ha en sterkere stemme internasjonalt. Fra og med 2005 ser man en endring i en rekke utviklingsland ført frem av en konjunkturendring i verdensøkonomien som endrer deres relasjoner med kreditorene i Nord. Prisene på råvarer og enkelte jordbruksprodukter stiger, samtidig som rentene for utlån er historisk lave. Som en direkte konsekvens av dette kan en rekke utviklingsland akkumulere store reserver på bakgrunn av eksportinntektene. Reservene til de latinamerikanske og karibiske landene gikk fra 157 milliarder dollar i 2002 til over det dobbelte i 2006 (350 milliarder dollar)5. En rekke regjeringer har brukt dette til å gjøre opp deler av utenlandsgjelden sin med blant annet IMF (Argentina, Brasil, Ecuador, Mexico, Uruguay, Venezuela). Hva gjorde så regjeringene i de latinamerikanske og karibiske landene med resten av disse pengereservene? Etter å ha betalt ulike internasjonale finansinstitusjoner, valgte mange å plassere reservene i amerikanske statsobligasjoner. Det vil med andre ord si at offentlige penger ble utlånt fra Sør til Nord, og da spesielt til USA, for å dekke de store handelsunderskuddene som landet pådro seg i perioden. Dette bidro til å til å holde den amerikanske økonomien i gang. Skribenten Éric Toussaint beskriver forholdet mellom Sør og Nord som å gi stokken til herren for at han skal slå dem6. Det kan kanskje være et treffende uttrykk når man ser at land i Sør ofte måtte ta opp nye lån for å dekke sine offentlige utgifter hjemme som en konsekvens av at reservene ble “låst fast” i plasseringer i Nord. De regionale sentralbankene har tidligere hatt en forvalterrolle overfor pengereservene. De har ført en pengepolitikk der lav inflasjon har vært viktig. En mekanisme for å styre dette har vært å holde summen av penger i sirkulasjon nede. Dette har ført til en praksis der sentralbanken gir utenlandsk valuta til eksportrettede næringer, i bytte mot lokal valuta. I tillegg har tradisjonelle private banker et perspektiv basert på kortsiktig bedriftsøkonomisk lønnsomhet og til tider spekulative investeringer uten fokus på andre samfunnshensyn. Sammen fører dette til mindre penger i omløp, og gir samtidig en ekstra offentlig utgift. Det er med bakgrunn i disse problemstillingene, og i de relativt store pengereservene, at den venezuelanske presidenten Hugo Chávez foreslo opprettelsen av en ny, alternativ regional utviklingsbank, Banco del Sur.

20


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

Banco del Sur – verktøykasse for bærekraftig utvikling I 2006 begynte arbeidet med å få på plass de nødvendige mekanismene for at regionen skulle kunne hjelpe seg selv i en økonomisk, sosial og politiske overgangsperiode. Prosessen hadde sitt utspring i samtaler mellom Argentina og Venezuela, men ble fra 2007 utvidet til å innebefatte flere land. Etter lange diskusjoner landene imellom ble etableringsdeklarasjonen for banken underskrevet den 9. desember 2007 i Buenos Aires, av presidentene Néstor Kirchner (Argentina), Evo Morales (Bolivia), Luis Inácio Lula da Silva (Brasil), Rafael Correa (Ecuador), Nicanor Duarte (Paraguay), Tabaré Vazquez (Uruguay) og Hugo Chávez (Venezuela). Det skulle imidlertid vise seg å gå over 17 måneder før man skulle komme videre i prosessen. Den 8. mai 2009 ble de fire medlemmene av Mercosur (Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay), sammen med UNASUR-medlemmene Bolivia, Ecuador og Venezuela, enige om detaljene rundt opprettelsen av Banco del Sur. I mai 2010 er banken fremdeles ikke i operativ virksomhet, men bitene begynner å falle på plass. Det som nå gjenstår før banken endelig kan settes ut i live, er ratifisering i de ulike landenes nasjonalforsamlinger. Ifølge avtalen vil Argentina, Brasil og Venezuela bidra med to milliarder dollar i startkapital, Uruguay og Ecuador med 400 millioner hver og Bolivia og Paraguay med 200 millioner hver over en periode på fem år7. Det ecuadorianske forslaget til ny finansstruktur har så godt som i sin helhet blitt lagt til grunn, med Banco del Sur som hjerte.

Én region - to visjoner Veien frem har tatt lengre tid enn ventet. Banco del Sur skjøt først fart da en venstrevind sveipet over kontinentet. De ulike lands interesser og ønsket retning for prosjektet, spesielt Brasil og Venezuela, har forsinket arbeidet med å få prosjektet ut i livet. Den brasilianske og venezuelanske realpolitikken har hatt svært forskjellige syn på hvilken funksjon den nye finansstrukturen skulle få. På den ene siden står Venezuela med ønske om å befeste og bevare seg selv som regional politisk og økonomisk maktfaktor. Brasil, på den andre siden, har etter 20 år med økonomisk vekst denne rollen fra før, og må ta andre faktorer med i analysen sin. I tillegg disponerer Brasil sin egen utviklingsbank BNDES8, med betydelige ressurser tilgjengelig. Dette gav de to landene ulike målsetninger og forskjellige forhandlingsposisjoner. Den såkalte 21. århundrets sosialisme har spilt en viktig rolle i den venezuelanske presidentens utenrikspolitiske diskurs, der regional integrasjon og utvikling har stått sentralt. Et ønske om å kunne befeste denne posisjonen gjennom aktivt regionalt lederskap har gått hånd i hånd med ønsket om å samle regionen og øke indre handel. President Lula har også basert sin utenrikspolitikk på godt naboskap, der samarbeid og gode økonomiske relasjoner har vært avgjørende for realiseringen av ulike prosjekter rundt omkring i regionen de senere årene. Begge partene nyter en sterk regional tilstedeværelse, og kontrollen av Banco del Sur har derfor vært gjenstand for kraftig diskusjon. For Brasil har det vært viktig å sikre sine eksportrettede bedrifter adgang til bankens framtidige prosjekter, noe de i stort grad har gjennom BNDES i dag. Avstanden mellom de to landene ble tidlig synlig. Mens Venezuela, Bolivia og Ecuador har ment at Banco del Sur skulle være hjertet i en ny regional finansieringsstruktur, har Brasil og Argentina ønsket å bygge videre på de eksisterende institusjoner som BNDES, CAF9og BID10. Kort oppsummert har diskusjonen i tillegg til finansieringen dreid seg om på hvilket grunnlag avgjørelser skulle tas i styrende organer, ”ett land, en stemmeprinsippet” mot ”en dollar, en stemme”. Visjonen om gjennomsiktighet og demokratisk styring vant til slutt fram og det betyr at ”ett land, en stemme” så langt det lar seg gjøre skal bli gjennomført i alle bankens styrende organ. Videre vil alle firmaer som ønsker å delta måtte skrive under på retningslinjene om hvordan de skal operere, og hvordan man skal unngå overprising og korrupsjon. Ideen er å kunne skape en institusjon som kan gjøre det mulig å samle de omkring 100 ulike utviklingsbankene som eksisterer på regionalt, subregionalt og nasjonalt nivå i Latin-Amerika. Teknisk leder for den ecuadorianske kommisjonen for Banco del Sur, Carlos de la Torre, mener et av hovedproblemene er at det eksisterende banksystemet har mistet seg selv i Nord (…) noe som har gjort finansiering av vanlige utviklingsprosjekter i Latin-Amerika til en vanskelig og dyr affære. Praksisen de la Torre her viser til er at man har sendt pengereservene ut av regionen for å oppnå 1-2 % renter på statsobligasjoner i Nord, samtidig som det har vært vanskelig å få finansiering til prosjekter i Sør uten å måtte betale renter på minimum 7-8 %. I det ecuadorianske forslaget er områder som regional mat- og energisikkerhet, helse, og egenproduksjon av medisinske preparater viktig, samt generelt investeringer som vil fremme realøkonomien der avkastningen gir direkte samfunnsmessig og produksjonsmessig utvikling. Dialog med det sivile samfunn og finansiering til ”den folkelige økonomien” (economia popular) vil ligge til grunn for et samarbeid der banken ønsker å gi mulighet til å selv kunne løse de problemene man måtte stå overfor i lokalsamfunnet sett ut fra et lengre tidsperspektiv. Kontakt med organisasjoner og akademia trengs for å sørge for kritisk kontroll, men også som en innovativ kraft. Det betyr at man ikke vil være fremmed for å gjøre bruk av andre institusjoners ressurser for å gå inn i felles prosjekter, såfremt de

21


godtar den alternative tankegangen. En slik fleksibilitet vil være avgjørende for å lykkes i bearbeiding av potensielle prosjekter. En annen viktig del av bankens operasjoner vil være å gjøre bruk av lokal valuta. Det vil i evalueringen av mulige prosjekter legges vekt på om man gjøre bruk av nasjonale og regionale komponenter, slik at man kan få i stand økonomisk aktivitet mellom landene i regionen. Hernan Cardenas, medlem av kommisjonen for Banco del Sur, fremhever at (…)regional utvikling og integrasjon må være funksjonell for befolkningen. Det er viktig å skape regionale markeder, bygge ut energiproduksjonen og generell infrastruktur. Det finnes enorme potensielle vannkraft-, olje- og gassressurser i Latin-Amerika, og det vil være nødvendig å utvikle mange av disse for å skape en hensiktsmessig fordeling av ressurser mellom landene. (…)men behovet for offentlige prosjekter skal ikke føre til uvettig bruk av naturressursene. Det er sentralt å kunne gjennomføre prosjekter på en slik måte at man klarer å ta vare på biodiversiteten, slik at befolkningen i regionen kan leve i samråd med naturen.

Stabilitet og tilgang til kapital Kapitalreservene som landene i regionen per i dag sitter på, blir sendt ut av området og brukt til utvikling i Nord. Man vegrer seg for å låne ut penger i eget land, og om det skjer er det til høye renter. Dette skyldes veldig ofte rene økonomiske betraktninger, basert på internasjonale klassifiseringer for økonomisk sikkerhet. Banco del Sur og det nye finanssystemet ønsker å snu kapitalstrømmen, for at landene skal kunne kanalisere disse pengene for å imøtegå egne behov og ønsker. Siden slutten av 1970-tallet har internasjonal kapital hovedsakelig vært rettet mot reformering av statsapparatet, og byggeprosjekter. Banken må også stå for den nødvendige oppfølging for at prosjektene skal bli en suksess. Slik situasjonen er i dag, ser lokale banker i regionen i stor grad på dette som unødvendig bryderi. Derfor har mange banker liten grad av fleksibilitet når det kommer til utlån. De spesialiserer seg gjerne i egne segmenter av markedet, der profitten er høyest, uten at disse overlapper eller utfyller hverandre for best samfunnsmessig gevinst. Dette gir liten konkurranse og liten fleksibilitet. Du er i stor grad nødt til å godta de betingelsene som banken stiller deg som lånetaker, dersom du ønsker et lån. Bankene låner stort sett ut lite penger til høy rente, istedenfor mye penger til lav rente. Det som da gir høyest profitt og lavest risiko, er å sende mesteparten av pengene ut av landet, og bare la en liten del av reservene være igjen. De resterende pengene går da i stor grad til forbrukslån. Logikken bak er at det er lettere å få igjen disse pengene på kort sikt. Ved et lån som går til noe produktivt er risikoen høyere, investeringene gjerne langsiktige, og om noe går galt er det bortimot umulig å få pengene igjen. Noe av det viktigste for Banco del Sur i et samfunnsmessig utviklingsperspektiv er å få på plass betingelsene som rekanaliserer disse pengereservene tilbake til den nasjonale økonomien. Det vil sikre tilgang til langsiktig samfunnsmessig konstruktive investeringer. Banco del Sur vil stå som overordnet koordineringsorgan, mens de regionale og lokale utviklingsbankene vil stå for lokal oppfølging. Det er først og fremst tenkt at banken skal ta på seg oppgaven å gå inn i sektorer der de private bankene er fraværende. Men også med mulighet til å gå inn som konkurrent, med bedre betingelser, slik at dersom den private banken ønsker å overleve, må den tilpasse seg den nye situasjonen.

System for regional handelsutveksling SUCRE (System for regional handelsutveksling) vil være navnet på et felles system for handel mellom medlemslandene. Innenfor Banco del Sur-systemet er målet å få til en felles valutaenhet etter euro-modellen. Valutaen som i dag bærer navnet sucre vil i første rekke kun figurere som en elektronisk myntenhet. Systemet baserer seg på at begge handelsparter vil kunne handle varer og tjenester med den andre part som de begge har nytte av. Et eksempel på en slik handel er avtalen mellom Cuba og Venezuela der Venezuela får cubansk helsepersonell i bytte mot venezuelansk olje. Denne handelen har svært positive konsekvenser for begge land. Ideen er å bruke handel som mekanisme for å rette opp regionale økonomiske skjevheter. Ideen bygger på Special Drawing Right-systemet (SDR)11, der hvert land får startkapital gjennom sin sentralbank. Hvert land innenfor samarbeidet vil derfor få tildelt sin startkapital av den elektroniske handelsvalutaen. Valutaen, som den fremstår nå, vil gjøres opp av et vektet gjennomsnitt av de ti regionale valutaene, men kan også tenkes å tilføres andre komponenter, som råvarer eller prisnivået til konsumprodukter. Tildelingene av sucre skal brukes utelukkende til handel mellom landene i regionen. Periodisk vil man gjenfordele og gjøre opp mellom landene. SUCRE-systemet vil utgjøre den andre pilaren i systemet, og er designet med tanke på å være mest mulig fleksibel og tilpasningsdyktig for å kunne brukes under ulike scenarioer. Dette åpner for å eksportere modellen til andre regioner. Som elektronisk handelsvaluta kan sucre beskrives som et kredittkort som de ulike sentralbankene har hos en annen, et gjensidig kredittsystem som kan tilpasses for å finansiere og fremme eksport. Det er foreslått at en fremtidig utvidelse av SUCRE-systemet vil innbefatte land som Kina og Russland. Allerede på det nåværende tidspunkt snakkes det om en avtale om bruk av alternative betalingsmidler for handel mellom Kina og Brasil og Argentina, der sucre som felles betalingsmiddel er blitt diskutert som en mulighet.

22


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

Ideen er et viktig steg for å få på plass den nye regionale strukturen, men kan også sees på som noe mer gjennom at den også vil minske dollarens rolle som handelsvaluta. Den franske valutaeksperten Jean Francois Ponsot fremhever dette som svært viktig dersom man skal evne å ta steg videre i retning av en ny global finansstruktur. Landene vil i utgangspunktet dele den pengepolitiske makten, ettersom det kun er et teknisk samarbeid uten en felles sentralbank. Til forskjell fra euroen vil sucre ta vare på de lokale valutaenes funksjon og egenskaper som betalingsmiddel. Man vil dermed unngå en fryktet oppjustering av prisene som en utjevningskonsekvens av en felles valuta. Majoriteten av handel mellom landene i regionen skjer i dag i dollar. Dette gir kostnader for alle, unntatt USA. Tanken er at ved å bruke en regional handelsvaluta vil det frigis kapital til andre investeringer, ved at man slipper å ta opp kreditt i dollar for å handle mellom landene. Den virtuelle valutaen fungerer ved at de respektive lands sentralbanker betaler i sucre seg imellom. Sentralbanken opererer videre med de lokale aktørene i landets egen valuta. Sentralbankene vil få verdipapirer, som vil gjøres opp i periodiske oppgjør hvert halvår. Disse oppgjørene vil, ifølge arkitekten Pedro Páez, kunne gjennomføres i lokal valuta, eller i dollar. Det man da gjør, er å skape et system med mekanismer der landene kan gi seg selv kreditt. I systemet har man muligheten til å bruke sucre som et alternativt betalingsmiddel, og vil bare måtte gjøre opp utestående saldo. Dette vil redusere kostnadene ved å handle mellom land innenfor systemet betraktelig, samt at transaksjonskostnadene vil synke ettersom man går via sentralbankene og ikke via banker i Nord. Det beregnes at en importør i dag betaler 15 % mer enn eksportkostnadene, mens under SUCRE-systemet vil kostnadene beløpe seg til 5 %. Systemet vil dermed gjøre regional handel mer lønnsom. En annen mulighet sentralbankene nå vil få, er å kunne overtrekke kontoene sine i sucre, og de vil bare måtte tilbakebetale differansen. Fleksibiliteten og frigjøringen av ressurser vil over tid åpne opp for økt finansiering og handel innad i regionen, og på sikt også gi rom for nye aktører, varer og markeder. I dag finnes ingen teknologisk hindring som tilsier at sentralbankene ikke kan være koblet direkte sammen uten at man må innom institusjoner i Nord. Det er store mulige besparelser ved at sentralbankene opererer i et felles virtuelt kapitalmarked. Det vil gjøre regional handel mer effektiv og billigere, uten den samme grad av risiko som dagens modell gir. Ved å opprette et marked for verdipapirer mellom sentralbankene kan det nødvendige nivået av pengereserver som hvert land trenger reduseres betydelig, uten at risikoen øker. Det er tenkt at systemet skal kunne gi tilgang til markeder for sektorer som i dag må har en veldig høy kostnad med å oppnå denne tilgangen. Systemet er inspirert av Bancor-forslaget til Keynes under Bretton Woodskonferansen12, men i motsetning til Keynes sitt forslag som er tenkt innført obligatorisk, skal SUCRE-systemet vinne på konkurransedyktighet, med insentiver som kan gagne alle typer økonomier. Sentralt i dette vil være mekanismer for kompensasjon. Hos det regionale pengepolitiske rådet og Det sentrale handelskammeret for betalingsutveksling (CCC), vil man ha muligheter til å definere hvilke produkter som skal få ta del i systemet, slik at det kompenserer for handelsoverskudd og -underskudd blant de ulike landene i regionen. Ettersom man kan administrere handelen kan man søke handelsbalanse. Balansene tilrettelegger for at systemet skal kunne vokse. Land med overskudd vil ha sucre å kunne handle for, som vil kunne tilgodese land med underskudd. Et av de uløste problemene i dag er hvordan systemet skal organiseres i Latin-Amerika på lengre sikt. I slutten januar 2010 ble de første transaksjonene gjennomført i sucre blant landene innenfor ALBA, der den skal fungere som felles betalingsmiddel. Innenfor Banco del Sur- systemet, som springer ut av UNASUR, vil det ennå ta litt tid før systemet kan tas i bruk. Spørsmålet man kan stille seg er hvilken organisasjon som skal ha det overordnede ansvaret på lengre sikt. Vil det bli en ny institusjon, eller en institusjon som allerede eksisterer? Et annet spørsmål som er blitt rettet mot prosjektet er det faktum at medlemslandene per i dag rett og slett ikke handler med hverandre. Det vil systemet som helhet kunne rette opp over tid, men i en startfase vil det nok kunne være en utfordring. Et annet teknisk problem er hvordan man skal kalkulere starttildelingen, som trolig blir et utfordrende politisk spørsmål.

Reservepengefond Det er nødvendig å opprette et makroøkonomisk pengefond som kan samle pengereservene som i dag befinner seg utenfor regionen, og på denne måten være et alternativ til IMF. De latinamerikanske landene har mer 250 milliarder dollar i utenlandske banker, under påskudd av sikkerhet og stabilitet. Pengefondet er den delen av den nye finansstrukturen der det gjenstår mest arbeid. Det ecuadorianske forslaget ønsker en omformulering av sentralbankens tradisjonelle rolle. Pedro Páez beskriver hovedutfordringen de latinamerikanske sentralbankene står overfor slik: Sentralbanken må overvinne den neoliberale dogmatismen man har sett de siste årene og anerkjenne at en gjerne kan være selvstendige, men ikke uavhengige, av sin stat og den situasjonen landet befinner seg i til en hver tid. Med det mener han at de først og fremst må være ansvarlige overfor sin egen stat og befolkning. Det felles pengereservefondet vil fungere som en forsikring, som også vil bidra til å senke risikoen ytterligere og frigjøre kapital som kan brukes for eksempel gjennom utviklingsbanken. For å få til dette vil systemet for pengeoverføringer,

23


SUCRE, være nødvendig å få på plass. Systemet vil bidra til å minske risikoen som hvert land må bære gjennom finansieringsbidrag og/eller handelstransaksjoner. Det vil likevel være behov for en form for sikkerhet, dersom det skulle oppstå kriser. Denne forsikringsmekanismen kan tenkes bygd på allerede eksisterende institusjoner som Det latinamerikanske reservefondet (FLAR), som har den nødvendige erfaringen fra flere tiårs arbeid innenfor Det andinske handelsfelleskap (CAN).

Fra teori til praksis Ecuadors forslag til ny finansieringsstruktur utfordrer dagens økonomiske verdensordning både økonomisk, og ikke minst politisk. Regional integrasjon og nasjonal suverenitet er gamle teoretiske begreper i Latin-Amerika som fremdeles gjenstår å settes ut i praksis. Banco del Sur inngår i dette prosjektet som en av grunnpilarene, men også som en forutsetning for at dette i det hele tatt skal lykkes

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11

Sammenslutningen av søramerikanske nasjoner (Unión de Naciones Suramericanas). El Sistema Unico de Compensacion Regional http://www.un.org/ga/president/63/commission/financial_commission.shtml Se kapittelet om ALBA i denne rapporten. “La deuda, el Banco del Sur y la construcción del socialismo del siglo XXI”, Eric Toussaint i Vientosur nr. 97, 2008. “Banco del Sur y nueva crisis internacional”, s 35, 2008, Av Eric Toussaint, Editorial Abya Yala Quito Bank of the South takes off with 7 billion USD initial capital. http://en.mercopress.com/2009/05/09/bank-of-the-south-takes-off-with-7-billion-usd-initial-capital Den brasilianske utviklingsbanken (Banco Nacional de Desenvolvimento Economico e Social) Corporación Andina de Formento Banco Interamericano de Desarollo (Den Interamerikanske Utviklingsbanken) Spesielle trekkrettigheter er en internasjonal reservevaluta som ble etablert av IMF i 1969 med sikte på å styrke den internasjonale likviditeten http://www.norgesbank.no/templates/article_11598.aspx#S

FOTO: ALFONSO LIMA

24


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

Kristen Nordhaug, professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og styremedlem i Attac

Om Banco del Sur

Stiglitzkommisjonen er blant støttespillerne for den typen regionalt samarbeid som Banco del Sur representerer, mens G20 fortsatt vil bygge på de eksisterende internasjonale institusjonene. Hva er fordelene med den typen regionalt samarbeid?

formål. Hvordan vil du vurdere utviklingsbankers evne til å velge ut hvilke prosjekter som skal få støtte? Kan byråkrati og lite bedriftsøkonomisk profesjonalitet senke dette gode prosjektet? Det er et godt spørsmål, og jeg har ikke noe godt svar. Jeg kjenner for lite til lokale forhold, men infrastruktur spiller normalt en nøkkelrolle i utviklingsprosesser (selv om den ofte ikke er miljøvennlig, kanskje heller ikke menneskevennlig.) Hvis prosjektet Banco del Sur bidrar til å bygge dårlige veier, jernbaner og liknende er det kanskje å foretrekke, hvis alternativet var ingen veier eller jernbaner. En kan også håpe på at regionale utviklingsbanker som er frigjort fra de typiske Washingtonkonsensusøkonomene vil klekke ut ”heterodokse” økonomer og planleggere av høy kvalitet, slik tilfellet var for det regionale FN-organet ECLA/ECLAC (United Nations Economic Commission for Latin America and the Caribbean) i sin tid.

Fordelen ligger for det første i at man kan få et regionalt system som kan mobilisere regionens store valutareserver til å gi krisekreditter uten smertefulle kondisjonaliteter slik som IMF gjør. Det kan kanskje også ”avskrekke” spekulative angrep mot enkeltland og styrke en regional utviklingsbank uavhengig Washingtoninstitusjoner og IDB (Inter-American Development Bank). Effektene av handelssamarbeid er at en kan styrke regionale markeder. Når det er sagt, er det også opplagte spenninger i Banco del Sur, kanskje særlig gjennom rivaliseringen mellom de to tunge regionale maktene Venezuela og Brasil. Denne konstellasjonen kan svekkes av politisk høyredreining i medlemslandene. Brasil kan bli en for dominerende økonomisk makt, samtidig som prosjektet blir en papirkonstruksjon uten Brasil. I tillegg kan blant annet fallende olje- og råvarepriser svekke samarbeidet. Er slike regionale alternativer til eksisterende institusjoner også et alternativ i Europa? (Jamfør situasjonen til Island, Portugal, Spania og Hellas m.fl.) Når det gjelder alternativ til IMF, så tror jeg Hellas’ hovedproblem er Tyskland, ikke IMF, mens Islands hovedproblem er Storbritannia og Nederland. IMF er bare løpegutten for disse landene og i tilfellet Island dilter Norge etter løpegutten IMF. Jeg mener at EU-systemet hadde opptrådt like ille overfor Hellas, og andre gjeldsrammede land i Sør-Europa også uten IMF. Problemet ligger i at den monetære unionen med felles valuta for forskjellige stater med forskjellige økonomier og økonomiske sykluser forutsetter IMF-politikk i krisetider. I tilfellet Island ville det ha vært nyttig om det hadde vært et minstemål av institusjonalisert nordisk solidaritet, gjerne a la Mercosur, der Norge eller andre land kunne ha gitt et raskt kriselån til en anstendig rente. Banco del Sur baserer seg på at ulike utviklingsbanker skal vurdere og velge hvilke prosjekter som får støtte. Dette skal muliggjøre at mer langsiktige prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som i en alder av kvartalskapitalisme ikke blir satt ut i livet. Utbygging av infrastruktur og utvikling av medisiner er eksempler på slike

25


Søker stabilitet i arbeidslivet

Arbeid gir utvikling

Etter 25 år med liberalisering og stadig svekkelse av arbeidslovgivningen var 70 % av alle ansettelser i Ecuador på deltid. Det hindret forsøk på sosial utjevning og regjeringen Correa var nødt til å ta grep. 1. mai 2008 trådde Mandat 81 fra den grunnlovgivende forsamlingen i kraft i Ecuador. Målet med mandatet er å avskaffe tjenesteutsetting, vikarbyråer og timesbaserte tilknytningsbeviser. Økende globalisering gjør at arbeidsmarkeder er i raskere endring enn før. Vi går gradvis går i retning av en global økonomi, der kapital og multinasjonale selskaper nærmest flyter fritt fra land til land. Økonomisk liberalisering har i mange utviklingsland vært en sentral del av globaliseringen. I Norge har det også vært stort fokus på veksten av slike arbeidsforhold de siste årene, og spredningen til stadig nye deler av arbeidsmarkedet2. Et arbeidslivsregime skapes under påvirkning fra den lokale konteksten på den ene siden, og de gjeldene strukturelle trekkene på den andre siden. I Ecuador kom endringen i 2008 som et resultat av befolkningens økende misnøye med liberaliseringen av arbeidslivsregimet de siste årene. Målet var klart, å på sikt få et rettferdig og stabilt arbeidsliv. Dette var et viktig valgkampløfte da nåværende president Rafael Correa stilte til valg høsten 2006 og han sa da at [Liberaliseringen] har rett og slett blitt et instrument for akkumulering av kapital, ødeleggende for den menneskelige følelsen av at man gjennom arbeid skal oppnå utvikling for folket. Vikarbyråene var i utgangspunktet ment for bruk innen midlertidig arbeid som sesongarbeid, men ble isteden populært for permanente ansettelser. Tjenesteutsetting og utstrakt bruk av timesbaserte ansettelser skulle hjelpe landet med å minske arbeidsledigheten, men endte med å utnytte ledigheten. Med Mandat 8 ble det tradisjonelle arbeidsforholdet gjeninnsatt. Arbeidsgivere skal ansette sine arbeidere direkte. Vikarbyråer ble ulovlig, tjenesteutsetting ble sterkt regulert og avhengig av godkjennelse fra myndighetene for å kunne tilby enkelte typer underliggende tjenester, og timesbaserte ansettelser skulle bli erstattet av faste deltidskontrakter.

Nyliberale tiår Fra 1982 rådet en økonomisk modell i Ecuador hvor staten i stor grad var underordnet private interesser. Næringslivslederen León Febres Cordero tok over presidentembetet i 1984. Siden da har det vært ført en politikk basert på åpne markeder, privatisering og liten statlig kontroll. Dette påvirket selvsagt også arbeidslivet. Sett fra et regionalt perspektiv har den ecuadorianske fleksibiliseringen av arbeidsrettigheter vært betydelig sterkere enn i Argentina og Peru, og litt sterkere enn i land som Colombia, Brasil og Panama, hvor man har man har hatt klare begrensninger på visse arbeidsrelasjoner, som vikarbyråer. Arbeidsledigheten og andel undersysselsatte økte jevnt utover 1980- og 1990-tallet, og stoppet på omkring 10 % arbeidsledighet og 60 % undersysselsetting. Dette var en viktig medvirkende årsak til den store utvandringen fra landet rundt årtusenskiftet. Man mente at arbeidsledigheten var så høy på grunn av manglende konkurransedyktighet. Begrunnelsen for å innføre et mer fleksibelt arbeidsmarked var at det skulle bidra til økonomisk vekst, som igjen skulle komme de fattige til gode. Svakere arbeidsvern skulle løse disse problemene. Slik ble fleksibilitet for arbeidsgiveren bedriftenes kampsak, i Ecuador så vel som i resten av verden. Under president Gustavo Noboa (2000-2003) ønsket arbeidsgiverne utvidet myndighet til å fryse lønninger, forlenge arbeidsdagen, begrense kostnadene ved oppsigelser, begrense streikemuligheter og kollektive lønnsforhandlinger, privatisering av folketrygden, og økt bruk av akkordlønn. Landets høyesterett stoppet en rekke av disse forslagene fordi de var i strid med grunnloven3. I tillegg ble det åpnet for timesbaserte ansettelser for opp til 40 % av arbeiderne i en bedrift. Under president Lucio Gutiérrez (2003-2005), ble denne andelen økt til 75 %.

26


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

Endringene medførte etter hvert at 60-70 % var ansatt på midlertidige kontrakter og tilgangen til fast arbeid ble stadig mer begrenset. I mars 2010 jobbet rundt 51 % av den økonomisk aktive befolkningen i uformell sektor, det vil si hjemmearbeid og andre tjenester uten formelle arbeidsavtaler. Samtidig var 800 000 arbeidere ansatt gjennom ulike vikarbyråer og tjenesteselskaper, i følge de offisielle tallene fra 2006. Det tilsvarer ytterligere 17 % av den økonomiske aktive befolkningen som er på 4,6 millioner personer. Uoffisielle kilder tilsier at nærmere 1,5 millioner har denne typen arbeidsrelasjoner. Våren 2008 fantes det 1 094 bemanningsselskaper i Ecuador. Av dem var 458 vikarbyråer, og 636 tilbød såkalte komplementære tjenester. Mesteparten av disse firmaene holdt til i de to største provinsene Guayas (Guayaquil) og Pichincha (Quito). Disse firmaene sørget for arbeidskraft til mange av de viktigste sektorene innen den ecuadorianske økonomien. For eksempel ble store infrastrukturprosjekter som de nye flyplassen i Guayaquil og Quito bygget helt eller delvis med bruk av bemanningsselskaper. Landets største bedrift, det statlige oljeselskapet Petroecuador, er et at de stedene der bruken av slike arbeidsavtaler var mest utbredt. I følge Diego Cano, en tidligere fagforeningsleder i Petroecuador, brukte selskapet outsourcing bevisst for å kvitte seg med det direkte arbeidsgiveransvaret for sine arbeidere4. Mer fleksible arbeidsforhold økte bedriftens muligheter til å gjennomføre “en god handel”, fordi de unngikk å betale folketrygd og feriepenger, og kunne ha akkurat det antallet arbeidere de til en hver tid trengte. I Petroecuador fantes det i 2005 omkring 3200 vikarer eller andre midlertidige arbeidere, mot ca. 4200 ansatte på faste kontrakter, det vil si en outsourcingsgrad på omkring 45 %. Nesten tre år senere var situasjonen snudd på hodet, 7225 arbeidere var midlertidige, mens 3980 hadde faste kontrakter. Det er en økning i outsourcingsgrad på omkring 20 prosentpoeng. Mange av disse hadde vært i arbeid hos oljeselskapet i mange år uten mulighet for opptjening av rettigheter og fast ansettelse. Et eksempel som belyser problemstillingen er hentet fra Sucombios-provinsen nordøst i landet, der 48 arbeidere var ansatt på timesbasis i åtte år. Blant disse var det ingeniører, geologer, kjemikere, leger og andre yrkesgrupper som er sentrale for drift av et oljeselskap i jungelen.

Hva er tjenesteutsetting? “Tercerización” er den spanske betegnelsen på en arbeidsorganisering der en bedrift leier inn produksjon av enkelte varer og tjenester til andre selskaper. Disse oppgavene ligger utenfor bedriftens sentrale drift, men er likevel viktig for at bedriften kan utføre sitt daglige virke. På norsk kalles dette kontraktering eller tjenesteutsetting, fra engelsk har vi også lånt begrepet outsourcing. I Norge kjenner vi dette fra for eksempel Securitas som sitter i resepsjoner, Sodexo som driver kantiner og ISS som vasker. Tjenesteselskaper skiller seg fra vikarbyråer hvor arbeidere ansettes over kortere perioder for å utføre en spesifikk arbeidsoppgave som i utgangspunktet ikke er en del av bedriftens vanlige virke. På spansk kalles dette “intermediación”. Både i Norge og i Ecuador er Addeco og Manpower eksempler på slike selskaper. Felles for både vikarbyråer og tjenesteselskaper er et trekantforhold hvor et en tredjepart tilbyr sine arbeidere til et firma som vil gjøre bruk av bedriftens tjenester. Arbeideren blir i dette forholdet ansatt av tjenesteselskapet, ikke direkte av bedriften der de har sin arbeidsplass. I et tradisjonelt arbeidsforhold er arbeiderens forhold til arbeidsgiver direkte mellom de to partene, uten slike mellomledd. Fast ansatte i Ecuador har relativt gode rettigheter sammenlignet med i andre land i Latin-Amerika5. Det har vært en viktig årsak til at flest mulig aktiviteter innen en bedrift har blitt satt ut til underleverandører og midlertidige arbeidere. Bedriftene kan da ha færre fast ansatte og dermed færre forpliktelser. Det finnes mange flere årsaker til at bedrifter ønsker å benytte seg av underleverandører for bestemte varer og tjenester. En bedrift som ønsker å sikre seg en kontrakt er nødt til å kunne tilby et bestemt produktspekter. Én leverandør kan vanskelig klare å produsere hele spekteret alene, og vil derfor nødvendigvis alliere seg med underleverandører som innehar ekspertise og kapasitet på områder utenfor hovedleverandørs område. I vareproduksjon er dette ofte svært fornuftig kostnadssparing, det tilhører de absolutte sjeldenhetene at en bedrift ikke kjøper inn varer fra andre og videreforedler dem i egen produksjon. Problemene oppstår gjerne når det ikke bare er varer men også arbeidere som kjøpes eller leies inn. I Ecuador ble både tjenesteselskaper og vikarbyråer i stor grad brukt til å innhente arbeidere som var en del av kjernevirksomheten.

Tjenesteutsetting i praksis En mer fleksibel arbeidslovgivning skulle bedre bedriftenes konkurranseevne og gjøre det lettere for flere folk å komme inn på arbeidsmarkedet. Etter hvert ble det tydelig at reguleringen av bemanningsbransjen var svak eller utilstrekkelig. I mange tilfeller ble en ren undertrykkelsesmekanisme, hvor arbeiderne ikke hadde annet valg enn å godta dårlige kontrakter. Dette ga rom til en ukultur hvor de kontrakterte ikke hadde de samme rettighetene som fast ansatte, og slik ble de annenrangs arbeidere. Riktig nok gikk arbeidsledigheten i landet noe ned fra år 2000 til 2008, men dette skyldes i stor grad metodiske endringer i måling av ledighet gjort fra og med 2006, mer enn en faktisk nedgang, mener Sergio Arías, professor i økonomi med Pontifica Universidad Católica de Ecuador i Quito.

27


De mange lovendringene ga rom for en praksis som svekket stabiliteten og sikkerheten i arbeidsrelasjonene. I teorien skal arbeiderne være beskyttet under ecuadoriansk lov og systemet skal fungere ved kreving av solidaransvar. Solidaransvar betyr at oppdragsgiver skal være ansvarlig for at arbeidsreguleringer følges i alle ledd i en bedrift, slik at arbeideren får den lønnen og de godene han eller hun har krav på. Det vil si at både oppdragsgiver og kontraktør er ansvarlig overfor arbeideren. Dette ble innført ved en lovendring i 2006. Dessverre ga det store problemer i en kontekst der praksis ikke alltid stemte med lovverket. Resultatet ofte at ingen av de to påtok seg det overordnete ansvaret. Fagforeningene i Ecuador har blitt kraftig svekket på grunn av den politiske konteksten generelt og fordi fleksibiliseringen har brutt opp tidligere arbeiderkollektiver. Derfor har de hatt lite å stille opp med mot arbeidsgiverne. Arbeidsgiversiden og vikarbyråene har felles organisering og økonomisk og politisk makt. De har vært pådriverne i de siste tiårs liberalisering av arbeidsreguleringene. Professor i arbeidsrettigheter Graciela Monester, mener at det i stor grad er snakk om manglende forståelse av hva som faktisk var arbeidernes rettigheter, forsterket av en lite heldig praksis i Ecuador. Hun sier at arbeidere som arbeidet i et stort firma, men som gjerne var ansatt hos en liten kontraktør, vil gi det store firmaet alle fordelene. Arbeiderne som offisielt sett var ansatt hos kontraktøren vil i praksis ikke kunne opprette fagforeninger innad i det store firmaet, men må forholde seg til kontraktøren uten muligheter til å ta del i det store firmaets oppturer6. I følge ecuadoriansk arbeidslovgivning har arbeidere ansatt i et firma rett på 15 % av overskuddet. Når ansvarsforholdet ble uklart, unyttet bedriftene dette til å la være å oppfylle denne forpliktelsen. En annen konsekvens er at arbeidere kan bli leid inn for å utføre en oppgave, og så bli så lenge i firmaet at etter hvert fikk andre og mer avanserte oppgaver. På denne måten har de ikke noe rett til økt lønn selv om de får økt ansvar. Den høye usikkerheten for arbeiderne ga også utslag på andre områder. På den ene siden hjelper myndighetene deg for å kjøpe hus, gjennom støtteordninger for kjøp av hus, mens på den andre siden nekter bankene å gi deg lån fordi du mangler fast arbeid sier “Pamela Menjívar” en kontraktert arbeider7, det jeg ønsker er å kunne få låne penger til å kjøpe hus. Det var derfor viktig for de nye myndighetene i Ecuador å gjennomføre endringer også innenfor arbeidsmiljølovgivningen, slik at klare paradokser som dette ikke ville stå i veien for de sosioøkonomiske endringene som regjeringen ønsket gjennomført i “borgerrevolusjonen”. Denne prosessen fikk bred støtte i en rekke folkeavstemninger i 2007 og 2008. For den ecuadorianske grunnlovgivende forsamlingen var det viktig å omgjøre lovendringen fra 2006 om solidaransvar.

Mandat 8 og det nye arbeidslivsregimet Vi har prioritert en rettferdig og suveren politikk som skal frigjøre mennesket fra nasjonale og internasjonale interesser som har tvunget dem i kne i tiår. Det er derfor Ecuador i dag er et land fritt for tredjeparts kontraktering”, uttalte president Rafael Correa i august 20098. Mandat 8 ble utstedt av den grunnlovgivende forsamlingen og seinere også tatt inn i grunnloven. Det søker å avskaffe trekantforholdene mellom oppdragsgiver, bemanningsselskap og arbeidere. Mandat 8 fastslår at alle arbeidsforhold skal være direkte mellom to parter, og at innlån av arbeidere bare kan foregå dersom det er snakk om arbeidsoppgaver som ligger utenfor kjernedriften. Det vil for eksempel si sikkerhet, matlaging, budtjenester, vedlikehold og renhold. På et skipsverft vil man ikke kunne sette ut platearbeidet med skipsskroget til tjenesteleverandører, fordi en slik tjeneste må kunne sees på som en del av verftsvirksomheten. I praksis beholdes derfor i stor grad vikarbyråene, mens innlån av arbeidere til kjerneoppgaver søkes avskaffet. Det nye systemet gir i mange tilfeller de samme mulighetene for fleksibilitet som det gamle systemet. Outsourcing fungerer på stort sett samme måte som før. Selskaper som ønsker å tilby eller benytte eksterne tjenester må få godkjennelse fra Arbeidsministeriet. Hva er så forskjellen? Vikarbyråer der folk kunne arbeide i årevis uten tidfestede rammer er avskaffet. Hadde vi innført denne loven i Norge ville vi ikke kunne leie inn østeuropeiske byggearbeidere for å bygge hus, slik som det har vært en tendens til å gjøre de senere årene. Bedrifter som har slike kontrakter må gi direkte ansettelse dersom oppgavene som utføres er en del av kjernevirksomheten eller av den vanlige i driften av firmaet. Bedrifter innenfor offentlig sektor som har hatt innleide eller midlertidige arbeidere i perioder på mer enn 180 dager, må ansette dem direkte. Innfor disse bedriftene ble det med mandatet også gitt garantier for felles lønnsforhandlinger. Arbeidere ansatt på timesbasis skal nå få deltidskontrakter i henhold til fastsatt tarifflønn. Mandatet skal gjeninnføre en reguleringsmulighet for å få situasjonen under kontroll, og sørge for et minimum av stabilitet. Det er framsatt klare mål om å bedre muligheten til å motta trygd eller få faktiske muligheter til å organisere seg i fagforeninger og holde felles lønnforhandlinger. Som et ledd i omstillingsprosessen har arbeidsdepartementet satt opp et fond for å hjelpe rammede arbeidere. Det gir støtte til oppstart av mikrobedrifter. I Industrias Pinto fikk 102 ansatte sparken i forkant av lovendringene. Av disse har 58 gått sammen for å starte et kooperativ, og de har fått 285 000 dollar fra fondet. De oppsagte arbeiderne vil fortsette innen samme sektor, tekstilproduksjon, og håper å gå med fortjeneste etter to års drift. Kooperativet Punto Ecuador fikk sine første kontrakter med den ecuadorianske staten. De deltar i et statlig program hvor småbedrifter

28


ECUADOR UTFORDRER DET ETABLER TE

Latin-Amerikagruppene i Norge

lager skoleuniformer som deles ut gratis. I tillegg til oppstartstøtten fikk arbeiderne en kompensasjon på 4 000 dollar hver fra Industrias Pinto for ikke å ha tilbudt dem kontrakter etter mandat 8. Mandatet fastslår at oppsigelser av kontrakterte arbeidere fra og med 1. mars 2008 er ulovlig og at bedriftene i så fall må utbetale en kompensasjon tilsvarende 20 minimumsmånedslønner.

Konsekvenser Forut for innføringen av den nye lovgivningen kom det sterke advarsler om hvilke konsekvenser en slik endring ville ha på den ecuadorianske arbeidsledigheten. Enkelte mente at så mange som 500 000 mennesker ville miste jobbene sine som en direkte konsekvens av forslaget. Tall fra arbeidsdepartementet og fagforeningene viser at 60 % av de som var outsourcet i dag er ansatt gjennom korttidskontrakter, mens omkring 40 % har forbedret sine arbeidsforhold. Tallene viser uansett en stor framgang. 254 000 arbeidere som før var timeansatt eller ansatt gjennom videreformidling eller underkontrakter, har fått faste kontrakter som en følge av lovendringen. De 60 % som fortsatt har midlertidige kontrakter viser at det ennå er et stykke å gå før man når den ønskede stabiliteten for arbeidstakeren, og vi kan se de endelige resultatene og konsekvensene av lovendringen. Fagforeningene etterlyser en klarere linje fra arbeidsdepartementet for hva som skal regnes som komplementære tjenester. Sammen med flere kontroller mener de at det skal få en større andel av bedriftene til å oppfylle loven. Knappe ressurser hos de aktuelle kontrollorganene har gjort at bestemmelser ikke alltid etterleves i praksis. Tito Palma, viseminister i arbeidsdepartementet hevder stolt at 98 % av alle bedriftene, offentlige så vel som private, har oppfylt bestemmelsene i mandat 89. Til nå har mer enn 256 bedrifter blitt straffet for mislighold av disse bestemmelsene. Arbeidsdepartementet gjennomførte 4 731 inspeksjoner fra mandatets innføring til mars 200910. Fagforeningene mener at det er langt fra tilstrekkelig for å avdekke alle lovbrudd. Mange fryktet at arbeidsledigheten skulle øke kraftig etter ett år. Da ville man lovlig kunne si opp ansatte som hadde midlertidige kontrakter. I følge de siste tallene er det vanskelig å si i hvor stor grad dette har skjedd. Arbeidsledigheten gikk opp fra 6,4 % juni 2008 til 8,4 % i juni 2009, og mens andelen deltidsansatte økte fra 51 % i 2008 til 53 % i 2009, men er tilbake på 51 % i april 201011. Det er vanskelig å si om det er en konsekvens av lovendringene eller på grunn av den globale finanskrisen. Tall som viser økt eksport og fallende arbeidsledighet i desember 2009 kan nok tyde på det siste, uten at det på det nåværende tidspunkt kan konkluderes. Fagforeningsleder i Unión General de Trabajadores del Ecuador (UGTE), Luis Dután, uttaler at selv om han er enig med myndighetenes utgangspunkt så beklager han oppsigelsene endringen ført med seg på kort sikt. Med en maksimumsbot på bare 4 360 dollar for brudd på mandat 8, og et begrenset antall inspeksjoner fra myndighetenes side, har mange bedrifter valgt å ta sjansen på lovlige og ulovlige oppsigelser. Andre har benyttet seg av smutthull for å unngå å bli ansvarlige. Et av dem er det statlige oljeselskapet Petroecuador. Oljeselskapets tidligere sjef Luis Jaramillo, uttaler at 83 % av de kontrakterte arbeiderne i selskapet skrev under på midlertidige kontrakter for seks måneder, hvor det ved kontraktens utløp skulle gjennomføres en evaluering over hvorvidt det var behov for arbeidskraften. Mange signerte i den tro at de ville oppfylle kravene etter seks måneder. Bare 17 % valgte å ikke skrive under tilbudet fra oljeselskapet. Til disse måtte Petroecuador gi kompensasjon slik loven fastsetter. I utgangspunktet sier den nye loven at Petroecuador automatisk skulle tatt på seg ansvaret fra underkontraktøren og dermed arbeiderne, men ved å tilby slike midlertidige kontrakter i forkant fant bedriften et smutthull i bestemmelsene. Av de arbeiderne som sto på rettighetene sine og krevde fast ansettelse ble mange satt ned i lønn. Det har også vært tilfeller hvor selskapet fant dem uegnet eller overflødige ved utløpet av den midlertidige kontrakten. Mange av disse hadde arbeidet for selskapet i mange år, og føler seg lurt. Hvorvidt endringene vil sikre ecuadorianske arbeidere på lang sikt gjenstår å se, og det vil kreve tid og ressurser for å få endringene i lovverket ut i praksis. For å få til et rettferdig og stabilt arbeidsliv kreves det både politisk og økonomisk vilje, men Ecuador har i alle fall tatt et viktig steg i riktig retning.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11

Mandato Constituyente Nr. 08 tinyurl.com/mandat8 tinyurl.com/vikarer Tribunal Constitucional de Ecuador, Nr. 193-2000-TP. tinyurl.com/hoyesterett og tinyurl.com/pazymino http://www.flacso.org.ec/docs/boletinpp_1_2.pdf (s 2) Se Juan J. Paz og Miño Cepedas gjennomgang av globaliseringens påvirkning på ecuadoriansk arbeidsliv. tinyurl.com/pazycepedas Intervjuet 10.11.2009 Anonyminisert pga frykt for represalier, i FLACSO -rapport 2008. “Ecuador es un país libre de tercerización laboral“, en tale under feiringen av 200-årsjubileet for begynnelsen på den ecuadorianske frigjøringskampen den 10 august 2009. tinyurl.com/33e8j7q “254.000 beneficiados con el Mandato 8”, El Telegrafo 30.04.09 s.4. tinyurl.com/eltelegrafo “El Ciudadano”, nr 12. issuu.com/elciudadanodigital/docs/ciudadano12 Instituto Nacional de Estadistica y Censo tinyurl.com/34mbmzw

29


Julia Maliszewska, ombud for polske arbeidere i Oslo bygningsarbeiderforening

Om midlertidige ansettelser

Hva er de største utfordringene med vikarbyråer og tjenesteselskaaper i Norge? Den største utfordringen med vikarbyråer er at retten til å være ansatt fast blir kraftig svekket. Stillingsvernet til dem som jobber i vikarbyråer er elendig. Ettersom vikarbyråene ikke trenger å betale sine arbeidere lønn mellom arbeidsoppdrag, blir arbeiderne heller ikke sagt opp. Norske arbeidsplasser får A- og B-lag, der noen har forutsigbare arbeidsforhold, mens andre er løsarbeidere. Lønna er også mye dårligere i vikarbyråer.

Fagbevegelsens strategi i møte med denne typen fleksibilisering Fagbevegelsens strategi går i hovedsak ut på å organisere vikarene og inngå tariffavtaler med bemanningsbedrifter, slik at det kan velges tillitsvalgte. Ellers kan jeg vise til transportarbeidernes pågående streik, som dreier seg om at vikarer, midlertidig ansatte og innleid arbeidskraft skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som faste ansatte i innleiebedriften. Tillitsvalgte i innleiebedriften skal ha rett til å bistå vikarer, midlertidig ansatte og innleid arbeidskraft i spørsmål knyttet til arbeidsforholdet. Tillitsvalgte i innleiebedriften skal ha innsynsrett i lønns- og arbeidsvilkårene til de innleide. innleiebedriften er økonomisk ansvarlig for riktig avlønning av innleide arbeidstakere.

I Norge er det er Østeuropeere som i størst grad er ansatt i vikarbransjen. Ønsket om at Østeuropeere skal oppfylle behovet i byggebransjen så billig som mulig, henger sammen med å betegne den nye innvandringsgruppen som gjestearbeidere. Polakker utgjør i dag den største gruppen, og det er også de som har flest familiegjenforeninger. Det betyr at veldig mange av dem som kommer hit for å arbeide blir boende. Dårligere arbeidsvilkår rammer dermed ikke bare arbeidere som er her for en tidsbegrenset periode, selv om det ville være ille nok i seg selv, men det bidrar til å skape er todelt arbeidsmarked i Norge, ett for nordmenn og et for utenlandske arbeidere.

Kan et forbud mot vikarbyråer og tjenesteselskaper, slik Ecuador har valgt, være en aktuell strategi i Norge? På grunn av EØS, er det nok ikke mulig å forby vikarbyråer. Da må man i så fall vurdere å trekke seg fra EØS-samarbeidet. Men selv om EØS hindrer Norge i å forby vikarbyråer, er jeg personlig ikke i tvil om at vikarbyråer burde forbys i den form de operer i dag. I for eksempel byggebransjen har produksjonsbedriftene under høykonjunkturen benyttet seg av innleie, istedenfor å øke egenbemanningen. Konsekvensen av det har vært at ”vikarer”, i all hovedsak Østeuropeere, har arbeidet på samme byggeplass over lang tid, i visse tilfeller i flere år, på langt dårlige vilkår enn sine kolleger som er ansatt direkte i produksjonsbedriftene. Da finanskrisa kom, kunne produksjonsbedriftene kvitte seg med overflødige arbeidere nærmest kostnadsfritt. Slik bruk av ”vikarer” er et klart brudd på arbeidsmiljøloven og burde vært forbudt.

Reguleringer av sektoren i Noge Hovedregelen i arbeidsmiljøloven er at arbeidstakere skal ha fast ansettelse. Avtale om midlertidig ansettelse kan likevel inngås dersom arbeidet skiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten eller for arbeid i stedet for en annen (vikariat). Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som har til formål å drive utleie er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse. I virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsgiver og tillitsvalgte inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie utover bestemmelsene som gjelder om midlertidig ansettelse. Det er dette unntaket fra loven som er hovedproblemet, fordi kravet om skriftlig avtale blir brutt omtrent konsekvent. Innleie avtales i realiteten ikke med tillitsvalgte og hvert fall ikke skriftlig. En skriftlig avtale ville gjort det lettere å dokumentere brudd på innleiebestemmelsene, og det ville vært enklere for klubbtillitsvalgte å trekke inn fagforeningen ved uenighet. Ettersom bruk av innleie foregår i så stor grad som det gjør, har veldig mange tillitsvalgte mistet oversikt og kontroll over situasjonen. Bemanningsbransjen har vært såkalt ”tarifftomt” rom, men nylig ble det inngått en prinsippavtale mellom LO og NHO. Dette er en slags tariffavtale for vikarbyråer, som skal gjelde inntil EUs bemanningsdirektiv blir implementert.

30


FOTO: ALFONSO LIMA


Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon. Vi jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin-Amerika og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet. For LAG er det viktig å støtte arbeidet med å finne alternativer til markedsliberalismen, følge opp demokratiserings- og fredsprosesser, og arbeide for grunnleggende menneskerettigheter. LAG arrangerer solidaritetsbrigader hvert år, og vi samarbeider med fagbevegelse, bondeorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, urfolksorganisasjoner, politiske partier og andre sosiale bevegelser. Vi er en aktivistdrevet organisasjon, og har lokallag i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger, Bodø, Kristiansand og Kongsberg. www.latin-amerikagruppene.no

J E G

V I L

B L I

M E D L E M

VV aa nn ll ii gg m m ee dd ll ee m m (( 33 00 00 kk rr oo nn ee rr )) SS tt uu dd ee nn tt // tt rr yy gg dd ee tt // uu nn gg dd oo m m uu nn dd ee rr 22 66 åå rr (( 11 55 00 kk rr oo nn ee rr )) HH uu ss ss tt aa nn dd ss m m ee dd ll ee m m (( 11 00 00 kk rr ))

I

L A G !

NN AA VV NN ::

KK LL II PP PP ,, KK LL II PP PP !!

AA DD RR EE SS SS EE :: PP OO SS TT NN RR ..

OO GG

SS TT EE DD ::

EE -- PP OO SS TT :: TT EE LL EE FF OO NN :: FF ØØ DD SS EE LL SS DD AA TT OO ::

LL AA GG NN oo rr gg ee OO ss tt ee rr hh aa uu ss gg aa tt ee 22 77 00 11 88 33 OO ss ll oo NN oo rr gg ee

Profile for LAG NORGE

Ecuador utfordrer det etablerte  

Denne rapporten ser nærmere på fire viktige sosiale, politiske og økonomiske endringsprosesser fra det latinamerikanske kontinentet hvor Ecu...

Ecuador utfordrer det etablerte  

Denne rapporten ser nærmere på fire viktige sosiale, politiske og økonomiske endringsprosesser fra det latinamerikanske kontinentet hvor Ecu...

Profile for lagnorge
Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded