#1 2016 Migrasjon by LAG NORGE

Ă&#x2026;rgang 21 â&#x20AC;&#x201C; mai 2016 Latin-Amerikagruppene i Norge

Migrasjon Latin-Amerika i bevegelse

Innhold Tema: Migrasjon På kartellenes nåde 4 Tilbake til landsbygda 8 Norske ungdommer i Latin-Amerika for 120 år siden 10 En region i bevegelse 11 Stillheten etter gjørma 15 Unge urfolk tvinges på flyttefot 23 Krydder og dugnadsånd 29 Aktuelt Argentinsk urfolksleder arrestert 31 Zika fyrer opp abortdebatten 34 Der ingenting lever 36 Oljefondet innrømmer motstridende interesser 40 En liten tekst om en stor person 52 Kultur Guatemala B-Girls Hun foreviger de forsvunne Drømmen om europeisk fotball

42 46 48

Fast Leder 3 Siden sist 41 Anbefalinger 50 Reisebrev 54 Mitt Latin-Amerika 60

Bli med i redaksjonen Redaksjonen er på jakt etter flere medlemmer! Liker du å jobbe med tekst? Eller kanskje du kunne tenkt deg å være med på tidsskriftets grafiske utforming? Ta kontakt på latinamerika@gmail.com!

#1- mai 2016 Årgang 21 Løssalgspris: 30,Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Kolstadgata 1 0652 Oslo latin-amerikagruppene.no

Har du tips? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Vi tar gjerne imot reportasjer, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen tar gjerne imot ris og ros. Vi trenger deg for å bli bedre!

På forsiden Mellom grønne åser i den brasilianske delstaten Minas Gerais tuter togene til gruvegiganten VALE SA, verdens største jern –og nikkelprodusent. I hundrevis av år har gruvene gravd seg inn i fjellsidene. Avfallsdammene har blitt større og konsekvensene for lokalbefolkningen hardere. Den 5. november i fjor ble en hel landsby revet bort da en flodbølge av gruveavfall traff dem. Nå er det ingenting igjen. Elva Rio Doce ble totalt ødelagt og og med det livsgrunnlaget til tusenvis av mennesker. Foto: Fabio Nascimento.

Redaksjonen: Fredrik Brogeland Laache Benedicte Sørum Katrine Holland Marte Gravem Isaksen Mari Lilleslåtten Kenneth Lydersen Maria Birkeland Olerud Silja Björklund Einarsdóttir Christina Campo Vilde Lied Gjerde Marianne Hvattum Løken Pia Blindheim Lund Brigadekontakter: Frøya Torvik Gyda Kronen Stenhammer Grafisk utforming: Katrine Holland Marte Gravem Isaksen Kontakt: latinamerika@gmail.com Takk til: Karoline Garnes Ingrid Fadnes Marianne Gulli Steinar Sæther Fabio Nascimento Mariel Aguilar Støen Axel Støren Wedén Margrethe Steinert Javier Auris Vårbrigaden 2016 Opplag: 1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Leder

Når borte blir hjemme Latin-Amerika har lenge vært åsted for store folkevandringer. I dag, som før, fortsetter folk å finne nye muligheter på ukjente steder. Tekst: Fredrik Brogeland Laache, redaktør.

I 2012 besøkte jeg et tilholdssted for migranter, et casa del migrante, like utenfor Mexico By. I tettpakkede sovesaler fulle av smale køyesenger og nedslitte madrasser hvilte migrantene mens de ventet på neste tog nordover. De fortalte engasjert om hjemlandene sine – Honduras, Guatemala, El Salvador – og forsøkte å sette ord på sorgen over å ha forlatt et barn, en mor eller en bror. «Jeg gjør dette slik at de skal få det bedre,» ble jeg fortalt gang på gang, som om de følte på en trang til å overbevise oss om at selvoppofrelsen var selve drivkraften. For hva annet kunne rettferdiggjort ønsket om å forlate alt og starte på nytt et helt annet sted? I denne utgaven av LatinAmerika møter vi mennesker som av forskjellige årsaker har forlatt hjemstedet sitt og migrert til et nytt og ukjent sted. Vi møter de som er i ferd med å reise, de som har fullført reisen, og ikke minst de som observerer og lar seg berøre av migrantenes utfordringer hver dag. Noen er blitt tvunget til å forlate sine hjem, enten det er på grunn av ressursran, naturkatastrofer eller økonomisk nød. Andre har reist for å realisere en drøm eller dyrke en politisk overbevisning.

Migrasjonen i Latin-Amerika gjenspeiler mange av utfordringene regionen står overfor, og historiene er mange. I Mexico har migrantindustrien blitt en sikker inntektskilde for narkotikakartellene, mens fattigdom og skoghogst i Amazonas tvinger unge urfolk i Peru til byene og hindrer dem i å videreføre forfedrenes levesett. I Brasil har en gruveulykke tvunget hundrevis til å forlate sine hjem, mens favelaene i Rio de Janeiro blir tømt for folk for å gjøre plass til sommerens olympiske leker. Samtidig migrerer brasilianske bønder i De jordløses bevegelse fra by til bygd for å okkupere ubrukt jord. Dette er historier som handler om mer enn migrasjon i seg selv. De handler om politiske systemer, minoritetsspørsmål, ressursforvaltning og økonomiske interesser. Vi har derfor valgt å legge vekt på årsakene som ligger til grunn for migrasjon og hvilke samfunnsendringer som oppstår når store folkemengder forflytter seg fra et sted til et annet. Med dette håper vi å gi et nyansert og menneskelig bilde av et fenomen som er like aktuelt i dag som noen gang. God lesning!

Tema: Migrasjon

På kartellenes nåde Den mexicanske ørkenbyen Altar var kjent som en oase for migranter på vei til USA. Så ankom narkokartellene og tok med seg et inferno av utpressing, kidnapping og død. Tekst og foto: Axel Støren Wedén, journalist i VG.

En enkel, lang vei skjærer gjennom den døsige mexicanske ørkenbyen Altar, en times kjøring fra den amerikanske grensen ved Arizona. Byen virker ved første øyekast å være en søvnig liten utpost. Men alt er ikke som det ser ut til å være. Narkokartellenes fotsoldater, unge, harde menn, patruljerer kvartalene på BMX-sykler. Menn i pickup-lastebiler, med helsotede ruter og uten nummerskilt, kjører sakte opp og ned den ene hovedveien. En migrant drar jakken over hodet når han småløper inn i en butikk. Men forsøket på å gjøre seg usynlig er til liten nytte. Det er nemlig ingen som slipper inn, eller ut, av Altar uten narkokartellenes tillatelse. Mafiakontrollert utpost Etter at USA kraftig skjerpet grensesikkerheten etter terrorangrepene i 2001, ble Altar et samlingspunkt for migranter som via øde ørkenruter søker å ta seg inn i USA på ulovlig vis. Her fikk de tak i alt fra

menneskesmuglere og transport, til kamuflasjeklær og anti-slangebittutstyr, i butikker som utelukkende er rettet mot migranter. Årene da byen daglig ble fylt av 3000 mennesker med den amerikanske drømmen i sikte er nå definitivt over. I dag lurer farene rundt hvert hjørne for de titalls migrantene som daglig tar sjansen på å komme hit. Narkokartellene, som kontrollerer et nettverk av menneskesmuglere og informanter, utpresser, kidnapper og i verste fall dreper migranter. Og en pågående gjengkrig mellom kartellene Los Memos og Los Salazar om smuglerrutene nordover, gjør at det blir stadig større rift om migrantene som kommer. Dyrt og livsfarlig For å krysse Sásabeørkenen og komme videre inn i USA, må 4500 dollar (nær 40 000 kroner) betales til menneskesmugleren som er utpekt av kartellene.

Hver helg drar den katolske presten og menneskerettighetsforkjemperen Prisciliano Peraza (i hvit kappe) ut til landsbyområdene nær den amerikanske grensen for å holde bryllup, barnedåper og andre seremonier for kriminelle gjenger.

Migrasjon til USA: Færre drar, men flere dør • Under press fra USA, iverksatte Mexico i 2014 «Plan Frontera Sur» for å bremse migrasjonen fra MellomAmerika til USA. • Trakassering og overgrep mot migranter, både fra organisert kriminalitet og politi, har økt drastisk i 2015, ifølge Amnesty International. • Fra 2000 til 2013 har rundt 6.000 migranter mistet livet i et forsøk på å krysse grensen fra Mexico til USA. Antall døde har de siste årene vokst. Kilder: International Organization for Migration, Amnesty International, Migration Policy Institute, Human Rights Watch.

700 dollar må betales i en separat «skatt» til de samme bakmennene. Nylig ble to honduranere myrdet etter at de tok den skjebnesvangre avgjørelsen om å ta fatt på ferden nordover uten å betale kartellene. – Det er ingen du kan stole på her, sier migranten, enkemannen og seksbarnsfaren Juan Díaz (38) fra den sør-mexicanske delstaten Chiapas. Etter en lang og farefull ferd gjennom Mexico har han gått tom for penger. Nå har han fått tilbud om å komme seg over grensen mot å ta med seg en sekk med 30 kilo marihuana. Men Díaz er i tvil. Historiene er mange om migranter som blir drept når varene er levert. – Jeg er redd. Hver eneste dag tenker jeg på hvilke andre muligheter jeg har. Men hvis jeg ikke sender penger hjem snart, så kommer barna mine til å dø av sult, sier han med tunge øyne. Færre krysser grensen Skal man legge antall pågripelser av den amerikanske grensepatruljen til grunn, er det i år færre migranter som risikerer å krysse grensen enn i tidligere år. I 2006 ble over én million migranter pågrepet. I 2011 ble bare rundt 340 000 pågrepet. Mye av dette skyldes den svært skjerpede grensekontrollen, men også økonomiske nedgangstider i USA. I takt med en voksende amerikansk økonomi har

Med cowboy-hatt, pilotbriller og mørk humor, er Prisciliano Peraza alt annet enn en typisk prest.

Altars ordfører, Everardo Martínez fra regjeringspartiet PRI, hevder utpressing, kidnapping og drap på migranter er et ikke-tema etter at han fikk jobben som ordfører i byen.

«Det er nemlig ingen som slipper inn, eller ut, av Altar uten narkokartellenes tillatelse» antallet pågripelser steget noe de siste årene. For en liten by som har livnært seg på migrantenes penger, kjenner Altar nedgangstidene godt. – Stort sett alle butikkene som var rettet mot migrantene, er nå stengt. Det samme med hotellene og gjestgiveriene. I dag går nesten seksti prosent av Altars innbyggere arbeidsløse, sier byens ordfører Everardo Martínez fra regjeringspartiet PRI.

Prisciliano Peraza (i midten) kjører rundt grensetraktene for å holde seremonier for familier han kun omtaler som «los narcos»

Seksbarnsfaren Juan Díaz fra den sørlige delstaten Chiapas er en av mange som ønsker å ta seg over grensen til USA.

Han er relativt fersk i sjefsstolen. Tidligere i år måtte hans forgjenger gå av etter en større korrupsjonsskandale. Martínez på sin side, som en av de første personene i byen, nekter for at narkokartellene utgjør noe problem i Altar. – Utpressing, kidnappinger og drap av migranter er ikke et tema lenger. Det er noe som hører fortiden til, sier han. Smugling gir gode inntekter – Haha, ordføreren? Hva vet vel han? Han har jo fortsatt ikke gitt seg med narko- og menneskesmugling, selv etter at han fikk jobben som ordfører, sier den katolske presten og aktivist for migranters rettigheter, Prisciliano Peraza, som om det mest naturlige i verden er at den høyeste politiske skikkelsen i byen er involvert i organisert kriminalitet. I Perazas Chevy-truck raser vi gjennom det øde ørkenlandskapet noen få kilometer fra den amerikanske grensen. I dag er det lørdag, og som hver helg, er presten på vei til landsbyene rundt Altar for å vie, døpe og holde gudstjenester for la mafia og deres familier. – Jeg gjør det for min egen sikkerhet. Til tross for drap, narkotikasmugling og menneskehandel, så er de fortsatt opptatt av å holde seg inne med Gud, sier han bak pilotbrillene og cowboyhatten. Menneskehandel utgjør en stadig større del av inntektskildene til kartellene i delstaten Sonora. I motsetning til mye annet er menneskehandel blitt en sikker inntekt. – Det er kortere straffer for å bli tatt og uansett hva, så kommer migrantene alltid til å betale, sier Peraza.

Tøfler som har til hensikt å skjule spor av fotavtrykk i ørkenen.

Ofrer alt for den amerikanske drømmen – Når man vet hva slags liv man kan ha i USA, så er det verdt å risikere livet sitt for å få det, sier Dagoberto Valdéz fra gjengplagede Honduras. 53-åringen har to lange opphold i USA bak seg. Han har to voksne barn i Washington D.C. Under sitt siste opphold ble han deportert. Denne gangen vil han til Atlanta, Georgia. Han har brukt halvannen måned på å krysse Mellom-Amerika og Mexico. På veien har kriminelle ranet ham, og politiet har utpresset ham for penger og klær. Når blemmene på føttene hans gror, skal han prøve å krysse grensen igjen. Men uten penger vil han ta den potensielt skjebnesvangre sjansen med dop i ryggsekken. Han frykter ikke døden. – Jeg har hatt et langt liv. Hvis det blir min tur til å dø, kommer tiden til å være inne, sier han.

Honduranske Dagoberto Valdéz har to voksne barn i Washington D.C., og forsøker nå å ta seg inn i USA igjen etter at han ble deportert for en stund tilbake.

Tema: Migrasjon

Tilbake til landsbygda I dag pågår ein stor urbaniseringsprosess i Latin-Amerika, men for bøndane i Dei jordlause si rørsle (MST) i Brasil er trenden motsett. Dei flyttar heller frå byen tilbake til landsbygda for å okkupere jord dei kan dyrke. Tekst: Vilde Gjerde Lied, student og aktivist i Latin-Amerikagruppene (LAG).

Maria Souza Santos sit i sitt provisoriske hus, i MSTokkupasjonen Merival Ferreira, i delstaten Bahia, nord-aust i Brasil. Utanfor døra bugnar det i salatar, løkar, urter og ulike frukttre. Før budde ho med heile familien sin i byen like ved, Medeiros Neto. For to år sidan flytta dei alle til Merival Ferreira, foreldre, bror og søster, med familie, barn og ektemakar. Maria jobbar i dag på skulekjøkkenet i busettinga. – Vi kjende ikkje til kampen for jord før vi kom hit. Både eg og resten av familien har eit liv i byen bak oss. Her er livet rolig. Du plantar, haustar, eter, selger og gir. Før visste eg ingenting om korleis ein dyrka jord. Det veit eg no. No kan eg plante, hauste og ete. Det siste er det beste, seier ho, alltid med eit smil på lur. Nesten halvparten av all dyrkbar jord i Brasil er eigd av 1,6 prosent av jordeigarane, og store delar av jorda ligg brakk. Mykje jord er konsentrert på få hender, stort sett i hendene på store godseigarar og utanlands kapital. MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra) kjempar for ei

rettferdig jordfordeling og deira største våpen er jordokkupasjonen. Dei driv ei aktiv jordreform ved å okkupere storgods, fabrikkar og gruver, samtidig som dei bygger nye samfunn og arbeidsplassar på landsbygda. Tvunget til byen Dei rurale områda i Brasil er ofte prega av dårlege helse- og skuletilbod. Store delar av jorda er okkupert av monokulturar som tørkar ut jord og elvar. Dette gjer det vanskelegare å leve som småbønder eller fiskarar. Som følgje av effektiviseringa av det industrielle jordbruket, går sysselsetjinga ned. Folk blir tvinga til byane der dei ofte hamnar i periferiane, i såkalla favelaer, der det ofte er mykje vald, narkotika og dårlige offentlege tilbod. – Livet i byen var ikkje bra. Det var ein kamp, ein større kamp enn her. I byen var det dyrt, vi leid mykje. Sonen min drakk, og kompisane hans var ikkje bra for han. Etter at vi flytta hit, slutta han.

• Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MST), dei jordlause si rørsle, er den største sosiale rørsla i Latin-Amerika. • MST okkuperer jord som ikkje oppfyller sin sosiale funksjon, det vil seie jord som ikkje tener folket. • All jord MST okkuperer går til den folkelige jordreforma. • I dag bur ifølgje MST sirka 350 000 familiar. på jord okkupert gjennom kampen.

I byen jobba eg mykje: på restaurant, på kafé, på pizzeria, eg hadde mange jobbar. Enkelte var om dagen, andre om natta. No reiser eg til byen for å selje det eg skaper her. Mannen min som tidlegare jobba med å legge brustein i gatene, jobbar i dag på jorda vår. Det er bra no. Det er mange bekymringar i byen, det er ikkje slik her. Eg kjem aldri til å vende tilbake, seier Santos.

Maria Souza Santos har eit liv i byen bak seg. I dag okkuperer ho jord med dei jordlause si rørsle, MST. Foto: Mathilde Breda Enkerud

Tidlegare eukalyptusjord Merival Ferreira var tidligare ein eukalyptusplantasje eigd av selskapet Suzano. Åssidene der eukalyptusen tidligare ruva, står i dag hus side om side, og rommar heimane til 60 familiar. Der er ein skule og eit helsesenter. I dalbotnen beitar kyr og hestar saman og mellom restane av eukalyptusstubbane blir det dyrka økologiske grønsaker. Midt i busettinga står MST-flagget og blafrar i vinden. Kvar morgon står MST-erar på rekke og rad, og helsar flagget, før dei vaksne går til kollektivt arbeid og ungane reiser på skulen. Merival Ferreira er bygd i fellesskap, jorda her er for alle. – Eg visste ikkje kva jord var før eg kom hit, eg trudde den berre var til for å gå på. I dag veit eg, for eg dyrkar jorda. Eg har lært mykje. Jorda er produktiv, du tar eit frø, og det blir ei plante. Det er fantastisk. Her er vi frie. I dag kan eg gå ut å snakke med kven eg vil. Det kan du ikkje i byen. Eg var redd. Her kjenner eg alle. Det er ei viktig kjensle, å føle seg fri, seier Maria.

Å møte eukalyptusen er som å møte krigsfronten, bortsett frå at alt er heilt stille. Foto: Espen Iversen.

Tema: Migrasjon

Norske ungdommer i Latin-Amerika for 120 år siden Rundt år 1900 var det flere ungdommer som dro til Latin-Amerika enn i dag. De dro for å jobbe, de fleste med en intensjon om å komme tilbake til Norge med nye erfaringer og noen ekstra kroner i lomma. Tekst: Steinar Andreas Sæther, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken Expectations Unfulfilled: Norwegian Migrants in Latin America, 1820-1940.

Det var ikke tilfeldig at Norge var blant de europeiske landene med størst utvandring mellom 1850 og 1940. Landet var sent ute med industrialisering, befolkningsøkningen var stor, jorda var tatt, og mekaniseringen av jordbruket reduserte behovet for arbeidskraft i bygdene. Kun Irland hadde en større utvandring enn Norge relativt til innbyggertall. De aller fleste norske migrantene dro som kjent til USA. Men av de oversjøiske områdene utenfor USA, var søramerikanske land de største mottakerne av norske arbeidsmigranter. Typiske migranter? Den typiske norske migrant i Latin-Amerika var en ung, enslig mann i tjueårene som kunne lese og skrive. Han hadde bakgrunn som håndverker, matros, gårdsarbeider eller fisker, og søkte jobb der det var muligheter. Det kunne være på en estancia, en stor gård, på pampasen i Argentina, på en kaffegård i nærheten av São Paulo, eller som bryggearbeider på en av de store havnene (Buenos Aires, Santos, Valparaíso, Havanna). Det kunne være som gruvearbeider i nord-Chile, Bolivia eller Peru, som hvalfanger på skipene som gikk fra Punta Arenas eller Ushuaia, eller ombord en av de mange norske fruktbåtene i Karibia. Å skrive historien om den norske migrasjonen til og i Latin-Amerika er ingen enkel oppgave. For det første er offisiell statistikk mangelfull. De fleste norske migrantene ble ikke registrert som utvandrere av norske myndigheter fordi de arbeidet seg over, eller fordi de dro via andre land i Europa. I Latin-Amerika var ofte norske innvandrere så få at de ble gruppert som otros/outros i deres statistikker. De som skrev om sine erfaringer i publiserte reiseberetninger eller skrev i tidsskrifter som

Nordmanns-forbundet var ofte spesielt ressurssterke migranter. Deres opplevelser og arbeidsmuligheter var ikke typiske for den jevne migrant. Eksempelet Per Rostad De relativt få brevene, dagbøkene og memoarene skrevet av «vanlige» unge migranter er spesielt verdifulle. Ta Per Rostad for eksempel. Han ble født i Verdalen i 1907 og emigrerte i 1929 først til Canada, og to år senere til Argentina, der han bodde og jobbet i fem år. Seksti år senere skrev han en selvbiografi, blant annet om oppholdet i Argentina. I boka Den lange veien forteller Rostad om den strabasiøse reisen og drømmen om å tjene nok penger til å kjøpe seg en gård enten i Argentina eller i Norge. Han beskriver mulighetene for å få jobb, om andre nordmenn han traff i Argentina og hva som skjedde med dem, om arbeidsvilkår, kjærlighet, og de vanskelige beslutningene om å bli eller å reise hjem. Å lese om norske erfaringer fra Latin-Amerika før i tiden, setter dagens forbindelser med regionen i et uvant perspektiv. Det maner til ettertanke om hva det vil si å være migrant og hvordan sosiale posisjoner påvirker hvordan man oppfatter verden.

• Forskere ved norske og latinamerikanske universiteter har de siste fem årene gravd dypere i materialet om nordmenn i Latin-Amerika mellom 1820 og 1940 i norske og latinamerikanske arkiver, museer, bibliotek og i private samlinger. • Resultatene kan leses i boka Expectations Unfulfilled: Norwegian Migrants in Latin America, 1820-1940. Boka kan lastes ned gratis på nettsiden til forlaget Brill i Nederland. • Våren 2016 åpner en utstilling på Migrasjonsmuseet i Ottestad om norske migranter i Latin-Amerika basert på forskningsprosjektet.

Den typiske norske migrant i Latin-Amerika var en ung, enslig mann i tjueårene som kunne lese og skrive. 10

Tema: Migrasjon

En region i bevegelse Migrasjon som demografisk og sosial prosess har lenge preget Latin-Amerika. De siste årene har migrasjonen endret karakter, og et nytt kapittel i latinamerikansk migrasjonshistorie er i ferd med å ta form. Tekst: Mariel Aguilar-Støen, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitet i Oslo.

Den største og viktigste migrasjonsstrømmen i Latin-Amerika har gått fra landsbygda til byene. I dag er Latin-Amerika verdens mest urbaniserte region, og utviklingen har skjedd raskt. I 1950 bodde førti prosent av regionens befolkning i byer. I 2012 var tallet åtti prosent. Urbaniseringen fortsetter, og det forventes at hele nitti prosent vil bo i byer i 2050. Faktorer som bidrar til økt urbanisering inkluderer industrialisering og bedre økonomiske muligheter i byene. For land som Mexico og de mellomamerikanske landene, har jordbruksreformer med økt fokus på industrielt landbruk, i samspill med transnasjonale handelsavtaler, bidratt til at bønder har færre muligheter til å tjene til livets opphold. Mange har derfor migrert til mindre, men nærliggende byer. For eksempel har Oaxaca By og San Cristóbal de las Casas vært et mål for migranter i Mexico. Frem til 90-tallet drev også borgerkriger i Mellom-Amerika folk fra rurale områder til både byer og til utlandet. I Colombia gjelder dette fortsatt.

Segregering og sosial ulikhet Urbaniseringen i de fleste latinamerikanske land har vært kaotisk og resultert i segregerte bosetningsmønstre. Dette bidrar til at ulikhet fortsetter å være en stor utfordring i regionen, hvor millioner mangler tilgang til grunnleggende tjenester som vann og avløp. Klimaendringer gir nye utfordringer i byene i form av økt sårbarhet for de som bor i utkantene. Forurensning fra biltrafikk og dårlig transporttilbud er også felles utfordringer i de fleste latinamerikanske byer. Selv om migrasjon til byer generelt har gått ned på hele subkontinentet, er det noen land og regioner hvor denne trenden fortsetter å være gjeldende. Dette gjelder særlig i Brasil og noen land i Mellom-Amerika. Migrasjon mellom byer I og med at brorparten av befolkningen allerede bor i byer er det grunn til å forvente at den nye trenden

Togskinnene som slynger seg gjennom det mexicanske landskapet bærer preg av mennesker på vandring. Foto: Flickr, Francisco Acteales.

«Endringer i arbeidsmarkedet både i hjemlandet og i mottakerlandene bidrar til å stimulere migrasjon»

vil bli migrasjon mellom byer. Desentralisering kombinert med insentiver for å tiltrekke seg investeringer fra internasjonalt næringsliv er kanskje de viktigste faktorene som bidrar til bevegelsen mellom byer. Økonomiske muligheter bidrar til å gjøre noen byer mer attraktive enn andre, men denne forklaringen virker ikke å være helt dekkende. Bedre infrastruktur, inkludert transport, er viktig. Subjektive oppfatninger eller faktiske opplevelser av risiko assosiert med store byer, som vold, trafikkaos, forurensning og høyere levekostnader, kan også forklare trenden. Mange drar til USA og Spania I 2010 bodde cirka 30 millioner latinamerikanere utenfor opprinnelseslandet sitt. USA er det landet som har mottatt flest latinamerikanere utenfor regionen, men mange bor også i Spania. Med cirka tolv millioner utflyttere er Mexico det landet i verden med høyest andel borgere som bor utenfor sitt land. De fleste bor i USA, selv om mexsicansk migrasjon til USA har gått ned de siste årene. Selv om USA fortsetter å være hoveddestinasjon for latinamerikanske migranter, har Spania etablert seg som et annet fremtredende alternativ. Tretten prosent av migrantene reiste til Spania i 2000-årene, og det er særlig folk fra landene i Andesregionene og i den sørlige kjegle som tar turen over Atlanterhavet. Likevel gikk migrasjonen til Spania ned mellom 2005 og 2010, blant annet på grunn av den økonomiske krisen i Europa. Andre land i Latin-Amerika er også viktige mål når latinamerikanere migrerer. Migrasjon mellom land i regionen utgjør tjuefire prosent, og er dermed viktigere enn migrasjon til Spania. I Andesregionen og på den sørlige kjeglen er Argentina og Brasil viktige destinasjoner. Endringer i arbeidsmarkedet både i hjemlandet og i mottakerlandene bidrar til å stimulere migrasjon. Imidlertid er disse endringene ikke nok

til å forklare fenomenet. Migrasjonen blir også skapt av endringer i infrastruktur, det vil si bedre kommunikasjon, transport og sosiale nettverk i mottakerlandene. Selv da en alvorlig økonomisk krise rammet USA fra 2008 til 2010, fortsatte folk fra de nordligste landene i Mellom-Amerika og Karibia å reise dit, mens mexicanere i større grad synes å migrere til mindre byer i Mexico. Migrasjon gir økte pengeoverføringer Pengeoverføringer til Latin-Amerika har tidoblet seg de siste 20 årene. 58,1 milliarder dollar ble overført til Latin-Amerika i 2010. Sett i BNP er Haiti den største mottakeren av pengeoverføringer, fulgt av Honduras, El Salvador, Jamaica, Guatemala og Nicaragua. I absolutte tall er Mexico det landet som mottar mest penger, hele 22,6 milliarder dollar i året. Overføringene er en viktig del av nasjonaløkonomien og i mange tilfeller den viktigste inntekten til millioner av husholdninger. I de landene der overføringer utgjør en betraktelig andel av BNP er det rimelig å anta at noe av disse

«I dag er Latin-Amerika verdens mest urbaniserte region, og utviklingen har skjedd raskt» pengene kompenserer for tapt landbruksinntekt. I de fleste land går pengeoverføringer til de mest fattige husholdningene både i byer og i rurale områder og brukes til å dekke husholdnings-, helse- og skolekostnader. At land i Europa mottar pengeoverføringer fra Latin-Amerika, er mer ukjent. Spania, Frankrike

Migrasjonsruter mellom 2000 og 2010. I lĂ¸pet av perioden ble det mindre migrasjon til USA og Europa, men mer innad i Latin-Amerika

«Etter mange år med migrasjon fra Latin-Amerika til Europa migrerer nå flere europeere til Latin-Amerika enn omvendt» og Portugal er blant EU-landene som har mottatt milliardbeløp siden starten av 2000-tallet. Kolonitid og europeisk flukt fra fascisme Den europeiske invasjonen av Amerika startet strømmen av migranter fra Europa. I tillegg til europeere migrerte afrikanere ufrivillig som slaver i kolonitiden. Hoveddestinasjonene var USA og Canada, men Latin-Amerika var også et mål for mange. Argentina mottok cirka fem millioner europeiske migranter, Brasil mellom to og fem millioner, Cuba og Mexico cirka en million hver. Mindre enn en million reiste til Uruguay, Chile, og Venezuela. De fleste migrantene kom fra Italia, Spania og Portugal. Også folk fra land i Asia, som Filippinene, Kina og Japan, kom i denne perioden. Migranter fra land i Midtøsten reiste også til LatinAmerika. Mellom 1815 og 1914 migrerte mellom 22 og 26 millioner europeere til Amerika. Latin-Amerika, særlig Cuba, Chile, Mexico, Puerto Rico og Den dominikanske republikk, mottok mange spanjoler som flyktet fra fascismen i Francos Spania. I denne perioden ankom en stor andel tyskere Chile, og italienere strømmet til Argentina og Uruguay. Den europeiske migrasjonen til LatinAmerika minsket i omfang fra 1945 til 1970. På 70-tallet snudde strømmen og latinamerikanere begynte å reise til Europa. Nye migrasjonstrender Fra 2008 har en ny trend markert seg. Etter mange år med migrasjon fra Latin-Amerika til Europa migrerer nå flere europeere til Latin-Amerika enn omvendt. I tråd med globale migrasjonstrender økte internasjonal migrasjon til Latin-Amerika. Den økonomiske krisen i 2008 og den økonomiske oppturen i flere land i Sør-Amerika mellom 2003 og 2013 virker å ha motivert den europeiske migrasjonen til Latin-Amerika. De fleste migrantene kom fra Spania, Italia, Portugal og Frankrike på leting etter jobbmuligheter. De usynlige flyktningkrisene Den største flyktningkrisen på den vestlige halvkule

er den colombianske. Majoriteten av colombianske flyktninger, 3,5 millioner, er internt fordrevne, mens mellom 500 000 og 750 000 har søkt asyl i nabolandene. Colombianere har primært flyktet til grenseregionene i Ecuador, Venezuela og Panama. Noen har også flyktet til store byer langt fra grensen. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har beregnet at antall barn og kvinner fra Mexico, El Salvador, Honduras og Guatemala som søker asyl i USA har femdoblet seg siden 2008. Kvinner og barn flykter hovedsakelig fra vold. Volden disse kvinnene har opplevd inkluderer vold i hjemmet, vold fra kriminelle gjenger, samt vold utøvet av både politiet og militæret. Bare i 2014 reiste cirka 66 000 barn fra land i det nordligste Mellom-Amerika og Mexico til USA. Samme år søkte 40 000 mennesker fra de samme landene asyl i USA. Den omfattende straffefriheten for vold bidrar til at kvinner og barn ikke ser noen annen utvei enn å flykte og søke asyl. De latinamerikanske flyktningkrisene har fått bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet i media, med unntak av sommeren 2014 da tusenvis av enslige mindreårige ble tatt av myndighetene i USA. Det er rimelig å anta at det er like mange kvinner og barn som flykter i dag. At antallet enslige mindreårige som blir tatt på grensen til USA har gått ned, skyldes primært at mexicanerne har innført økt grensekontroll og gjort det vanskeligere for flyktningene å ta seg gjennom Mexico. En fredsavtale i Colombia vil muligens minske flyktningproblemet der, men det er en prosess som vil ta tid. Migrasjonen fra og til Latin-Amerika har endret seg de siste årene. Historiske forbindelser samt økonomiske og politiske endringer bestemmer hvilke land som mottar latinamerikanere og hvilke land som sender migranter til subkontinentet. Det er flere utfordringer knyttet til latinamerikansk migrasjon. De mest akutte er relatert til hvordan man kan skape bærekraftige byer med mindre sosial ulikhet og hvordan man skal beskytte menneskerettighetene til folk som flykter fra fattigdom og vold.

Tema: Migrasjon

Stillheten etter gjørma Over 600 kilometer elv ble lagt død og 19 mennesker omkom i den verste gruveulykka i Brasils historie. Samtidig fortsetter Norge å investere i de ansvarlige gruveselskapene. Tekst: Ingrid Fadnes, utekoordinator for Latin-Amerikagruppene og frilansjournalist. Foto: Fabio Nascimento.

Expedito rister på hodet og holder hardt rundt sin femte kaffekopp med mer sukker enn kaffe. Han sitter på kjøkkenet i sitt nye hus, det vil si, huset han har fått tildelt av selskapet Samarco inntil videre. Minnene fra den skjebnesvangre dagen er fortsatt med han. – Med hjerte i halsen satt jeg meg i bilen og kjørte mot Bento Rodrigues, men veien var stengt. Ingen slapp ut og ingen inn. Jeg var veldig fortvilet og trodde aldri jeg skulle få se familien min igjen, forteller familiefaren. Den 5. november i fjor raste demningen Fundão sammen i innlandskommunen Mariana i delstaten Minas Gerais. Demningen forvaltes av det brasilianske gruveselskapet Samarco som eies av gruvegigantene Vale SA og BHP Billiton, to selskaper som Statens Pensjonsfond Utland investerer i.

Ble ikke advart Kollapsen skapte en gjørmebølge på nesten tre meter. Over 62 millioner kubikkmeter med gruveavfall, lagret i såkalte sikre dammer, bevegde seg i seig fart nedover dalen. Bølgas retning var mot den lille landsbyen Bento Rodrigues, med sine 600 innbyggere, knappe fem kilometer unna. Expedito rister på hodet igjen når kona Roselene forteller om hvor hun befant seg da gruveslammet var på vei. – Vi ante ingenting. Det var en helt vanlig dag på skolen der jeg jobber som lærer. Vi hadde hørt noe brake tidligere på dagen, rundt tolv, men vi trodde det var sprengninger fra gruvekomplekset som ruver over landsbyen. Plutselig kom noen løpende inn døra til skolen og ropte – ta med deg alle barna og løp opp i høyden. Hele landsbyen ble evakuert da gjørmetsunamien la seg over husene, skolen og kirkegården.

Delstaten Minas Gerais er kjent for sine grønne åskammer. Men, inne i mellom ligger enorme gruvekomplekser og avfallsdammer. Dette bildet viser området der dammen Fundão brast og veien gjørmetsunamien tok da den rev med seg Bento Rodrigues.

Hus knust til pinneved. Eiendeler spredd overalt. Små ting som kosedyr, pokaler og fat, har alle eiere som nå har evakuert fra området. Stanken er sterk i det man trår ned i gjørma.

– Vi kunne høre det brake bak åskammen, men vi ante ikke hva det var som kom mot oss, forteller Roselene fra grenda Bento Rodrigues. Fra høyden sto de stille å så på flodbølgen av gruveslam som dro med seg hjemmene deres og fem mennesker. Bento Rodrigues, og hjemmene til 600 mennesker er totalt ødelagt.

Enorme mengder gruveslam, tilsvarende 25 000 badebasseng, dro med seg tretten arbeidere og flere maskiner ved damanlegget da den brast. Likevel advarte ikke selskapet landsbyen. Det var via SMSer nyheten ble spredd, og ikke gjennom gruveselskapets lovpålagte varselssystem. Da gjørmebølga traff Bento var klokka fire på ettermiddagen – Det var tid til å evakuere alle, hadde varselet kommet, sier Expedito. Ikke alle kom seg unna da gjørma dundret inn over Bento Rodrigues. Fem mennesker ble dratt med av kjempebølgen, av dem tre barn. Det spekuleres blant de overlevende og enkelte organisasjoner som MAB, Bevegelsen for rammede av dammer, at Samarco var klar over at demningen var i ferd med å briste allerede tidligere på dagen. Observasjoner og kommentarer fra både beboere og arbeidere om at noe kunne høres, har gitt rom for spekulasjoner. Så lenge Samarco er tause får ryktene florere For Expedito har bekymringen for framtida så langt blitt fortrengt av lettelsen over å finne sin egen familie i live, men sukket til Expedito blir dypere når han ser seg rundt i det spartanske kjøkkenet. – Vi vet ikke hvor lenge vi skal bli her. Vi vet ikke om landsbyen kan bygges opp igjen, vi vet ikke om vi må bli boende her i byen eller hva som venter oss. Samarco snakker og snakker, men de sier ingenting. Det siste alternativet, å bli i byen, er ikke forlokkende. Befolkningen fra Bento Rodrigues er vant til et ruralt liv. Mange hadde jordlapper de dyrket på og ulike husdyr. Det har sakte men sikkert gått opp for Expedito at livet i Bento Rodrigues aldri kommer tilbake.

selskapene vært krass. «Dette var ikke en ulykke. Selskapene er ett hundre prosent ansvarlige for dette», uttalte Mario Zonta, lederen i MAM, etter ulykken. Siden 2009 har MAM organisert lokalsamfunn som er blitt rammet av gruvedrift. De mener det er presset om økt profitt som gjør sikkerheten for driften svakere. – Logikken til gruveselskapene er å drive for full maskin 24 timer i døgnet. Dermed er avfallet fra gruvene mye større enn de var for tjue år tilbake. De vet om risikoen, men de har ikke noen forpliktelse til å ta vare på verken miljøet eller menneskene som bor nær gruven, forklarer Zonta. Han mener det er problematisk at gruveselskapene får tillatelse til å overvåke seg selv og gjøre sine egne utredninger om miljøkonsekvenser. Det kan føre til svak forvaltning og i verste fall uansvarlig drift.

Expedito og Roselene ønsket ikke å bli avbildet i denne saken i frykt for å ikke få erstatning av selskapet. Gruvetriangelet Befolkningen i Minas Gerais er vant til gruvedrift. I over 400 år har mineraler blitt fraktet ut fra delstaten til verdensmarkedet. Delstatens navn, som på norsk kan oversettes til Generelt Gruver, avslører de store rikdommene som finnes her. Mellom grønne åser og svarte tinder finnes det dype hull i fjellene. Trappekonstruksjoner av oppmalte mineraler kryper ned åssidene og svære avfallsdammer beslaglegger store områder. Sju dager i uka, 24 timer i døgnet, kjører tog opp og ned med flere tonn mineraler fra fjellene og mot havna i nabodelstaten Espírito Santo. Eksport av mineraler står for nærmere femti prosent av delstatens BNP, og det er her man kan finne noen av verdens største gruveselskaper. Samarco er et såkalt joint venture mellom BHP Billiton og Vale, som eier hver sin halvpart. Statens Pensjonsfond Utland eier henholdsvis 0,54 og 1,06 prosent av beholdningene i de to selskapene. I kjølvannet av demningbrasten har kritikken mot

Luciano de Bem Magalias, ansvarlig for vann og kloakk i kommunen viser fram vannprøver tatt av elva. Verdiene av arsenikk og mangan er mye høyere enn det som er tillatt. Samarco på sin side hevder at dette allerede fantes i elva før dammen deres brast med over 62 millioner kubikkmeter gruveavfall.

Kirka i landsbyen Paracatu de Baixo står ensom igjen. Halve landsbyen ble ødelagt og kirkeveggen viser hvor høyt gjørma gikk da den traff landsbyen klokka åtte på kvelden, fire timer etter demningsbrasten.

Veien inn til Bento Rodrigues er ødelagt og det er fremdeles ikke mulig å nå landsbyen fra denne siden. Fremdeles renner det gruveavfall ned dalen. Samarcos forsøk på å bygge diker har ikke fungert, og de blir nå bøtelagt for hver dag med lekkasjer.

Veien fra status og anerkjennelse til å få navnet sitt knyttet til en av verdens verste gruveulykker har vært brå og hard for Samarco. Selskapet ble tildelt prisen for Brasils beste gruveselskap av magasinet Exame fem år på rad, og bare fire måneder før Fundão-demningen brast, mottok selskapets daværende president, Ricardo Vescovi, prisen for femte gang. Advarslene om at avfallsdammen Fundão var på maksimalt tillatte nivå da den brast var kjent for Samarco. Allerede i 2008 og deretter i 2014 ble selskapet anbefalt å stenge dammen på grunn av kapasitetsmangel. Under etterforskning I slutten av februar ble Samarcos tidligere president og sju andre funksjonærer satt under etterforskning for miljøkriminalitet. De blir anklagd for flere feil og forsømmelser i forbindelse med overvåkning av demningen. Ingeniøren som opprinnelig bygde demningen gikk ut i etterkant av ulykken og forklarte at Samarco var advart mot demningens svake fundament. Likevel økte gruveselskapene driften, og før demningen brast var den, ifølge anklagene, på et uforsvarlig høyt nivå. Nå har rettsaken stoppet opp, og gruveselskapene har skrevet under på en erstatningsavtale som innebærer at de må reparere skader for nærmere 21 milliarder norske kroner de neste fjorten årene. Årsaken

til at rettsaken er satt på vent er at det angivelig har oppstått uenigheter om saken skal gå for den føderale domstolen eller den delstatlige. Og mens avtaler om erstatning signeres, fortsetter lekkasjen fra Fundão-dammen. Dikene bygd i februar har ikke klart å holde på gruveavfallet. I media nevnes knapt saken. Den 6. april vedtok domstolen i Minas Gerais å bøtelegge Samarco med en million brasilianske reales, rundt 350 000 norske kroner, for hver dag lekkasjen fortsetter. Dommeren Luís Fernando Benfatti fra Minas Gerais var tydelig i sin domfellelse: «Arbeidet som er foretatt av den saksøkte Samarco i løpet av de fem siste månedene har ikke vært nok til å stoppe miljøskadene. Det blir verre dag etter dag, uten at de involverte partene blir enige om effektive tiltak for å begrense og reparere miljøskadene». Giftig drikkevann Toglinja fra Minas Gerais til havet følger store deler av elveleiet til Rio Doce. Langs denne strekninga ligger omlag 200 større og mindre byer med flere millioner innbyggere. Den enorme bølgen fra Fundão-dammen valgte samme retning. Etter å ha lagt Bento Rodrigues i ruiner, fosset den fram mot landsbyen Camargo. Videre dro gjørma med seg halve landsbyen Paracatu de Baixo og forårsaket enorme ødeleggelser i byen Barra Longa. Så traff den

Krenak-folket kan ikke lenger bade i elva eller bruke vann derfra. Gruveselskapet Samarco må derfor levere vann til landsbyene.

«Vi føler oss fortapt. Klemt mellom interessene til de store selskapene. Elva var vårt levebrød og samlingspunkt. Nå er det helt stille her» Rio Doce og gruveavfallet farget elva brun-oransje. Det giftige avfallet og den enorme kraften tok alt liv i elva. Fiskere har mistet levebrødet sitt, bønder har mistet vann til åkrene og dyrene sine, drikkevannskilden til millioner av mennesker er forurenset og over 900 hektar jord er dekt av det giftige slammet. Gjørmas ferd nedover elva tok 16 dager og bekymringene blant innbyggerne vokste. Ingen informasjon om hva elva ble forurenset med og hva de burde gjøre kom. Langs elva begynte folk å forberede seg. En av dem var kommunestyret i Baixu Guando i delstaten Espírito Santo, helt på grensen til Minas Gerais – mer enn 400 kilometer unna damkollapsen. – Vi kunne høre gjørma komme sigende nedover Rio Doce. Det første vi så var tonnevis med fisk som kom flytende forbi her. Tonnevis! Og en stank av råtten gjørme og døde dyr. Ingen kunne fortelle oss om vannet var drikkbart, og her belager hele byen seg på drikkevann fra elva. I en skikkelig dugnad fikk vi aktivert de gamle vannpumpene som tar opp vann fra en sideelv. Vi ville være på den sikre siden, sier Luciano de Bem Magalias, direktør for SAAS (vann og kloakk) i kommunen. Egne vannanalyser Samarco ble satt under hardt press da tragedien var et faktum. Under en pressekonferanse i november beroliget de lokalbefolkningen med at avfallet som fløt nedover elva bare bestod av vann, partikler av jernmalm og kvarts og at «materialet analysert ikke utgjør en fare for menneskers helse». Dette ble kraftig motbevist av kommunen Baixo Guandus egne vannanalyser. Luciano de Bem Magalias viser fram to små glass med vannprøver og en utskrift av vannprøvens resultater. – Er ikke dette farlig for mennesker? Spør han og peker på arket der verdiene av arsenikk og andre giftige stoffer er registrert i elva. – Det som bekymrer meg mest av alt er at denne

informasjonen ikke blir gjort tilgjengelig. Samarco sier de har tatt over 800 vannprøver, vi hadde bare råd til én, men se hva vi fant! Dette skaper bare mistillit og det vil gå lang tid før noen vil vurdere å bruke elva igjen, sier han. Luciano setter de to små glassene med vannprøver på hylla over arbeidsplassen sin. – Jeg skal ta vare på disse så lenge jeg lever. Aldri har jeg sett noe slik, sier han og rister på hodet. FN støtter opp om vannprøvene til kommunen Baixo Guandu. I en rapport lansert 26. november i fjor dokumenterte de funn av arsenikk, mangan og andre metaller flere tusen ganger den aksepterte maksimumsgrensen. Likevel distribuerer Samarco og Vale brosjyrer til lokalbefolkningen med motstridende informasjon. Samarco-basseng Douglas Krenak, en av de unge lederne i urfolksgruppen Krenak, holder en brosjyre om elvas vannkvalitet i hånden. Logoen til gruveselskapet står på forsiden. Brynene hans rynker seg. – Det går faen meg ikke an! Sier han og river opp telefonrøret. Douglas slår nummeret til Vale. Urfolksgruppen Krenak har en lang og bitter konflikt med gruvegiganten som frakter over 100 millioner tonn med jern fra fjellet og ned til havet hvert eneste år gjennom Krenak-folkets områder. Det er ikke første gang Douglas ringer Vale, og kvinnen i den andre enden av røret er kommunikasjonsansvarlig for selskapet. – Hvorfor kommer dere hit og deler ut brosjyrer til mitt folk? Dette har dere ikke konsultert med oss. Dere sprer løgn om vannet og vil forvirre oss. Douglas legger på røret og rister på hodet. Han strekker ut armene og peker på de absurde mengdene med stabler av plastflasker med drikkevann rundt huset sitt. Stort sett pakker med små halvlitersflasker. Siden elva ble forurenset har Samarco og Vale levert drikkevann til befolkningen langs elva. Hauger av tomflasker ligger ved hvert hus.

Fiskeren Tiago holder opp en skadet fugl han fanger nede ved elva. Tiago er sønn av to fiskere og hele familien bor i et lite hus nede ved elva. Nå mottar familiefar, Zé, penger for tapt arbeid, mens Tiago og moren Clenilda fortsatt venter.

I havnebyen Regencia står de små fiskebåtene ved land. Ingen kan dra ut og fiske, og ingen vet om de noen gang kan fortsette å fiske i elva. Nå er fiskerne midlertidig ansatt av Samarco for å rengjøre elva, men tiltakene til Samarco blir latterliggjort av lokalbefolkningen.

– De sier vannet er rent, men likevel kommer de hver dag med drikkeflasker til oss og vann til dyrene. Hvor er logikken? Spør han. Ettersom Krenak-folket heller ikke kan bade i elva har Samarco via Vale gitt hvert av husene i de sju Krenak-landsbyene en stor blå tank med vann. Douglas kaller de sarkastisk «Samarco-bassengene». – Det er en dyster stemning her nå. Elva er ikke bare vann for oss. Den er kilden til alt liv, det er der vi fisker, bader, har seremonier. Vi har egne sanger til Rio Doce. Nå er den død og vi vet ikke om den noen gang vil komme tilbake, sier han. Douglas og fetteren hans står med hendene på hofta og ser på det tørre laget av sprukken gjørme som ligger igjen etter at bølgen passerte. Elva steg med flere meter da det verste trykket av gjørme passerte og kom helt inntil husene. Krenak-folket, lik fiskerne i små hus langs elva, småbrukerne med sine dyr og åker samt turistnæringen i surfeområdet Regencia ved elvemunningen til Rio Doce, står alle med hendene langs siden når de skal snakke om framtida. Ingen vet hva framtida vil bringe, men alle har klart for seg at de sannsynligvis ikke alltid kan belage seg på små drikkeflasker med vann fra Samarco, ei heller månedlige utbetalinger for tapt arbeid. – Vi føler oss fortapt. Klemt mellom interessene til de store selskapene. Elva var vårt levebrød og samlingspunkt. Nå er det helt stille her, sier Douglas. Han står på toppen av en stein i elva og ser over på andre siden. Der tøffer et av Vales tog forbi med 150 lastevogner fulle av jern. Samarco ble gjentatte ganger kontaktet for et intervju til denne saken. Da journalisten til slutt fikk tak i funksjonærer i selskapet nektet de å gi kommentarer.

Vage svar fra Oljefondet På spørsmål om investeringene i selskapene Vale og Billiton BHP, svarer Statens Pensjonsfond Utland i en e-post at de «følger opp risikoen knyttet til sine investeringer ved blant annet å selge seg ut av selskaper med forhøyet risiko knyttet til miljømessige og samfunnsmessige forhold». Videre skriver de at «alle etiske vurderinger i forbindelse med eksklusjon tas av etikkrådet».

Tema: Migrasjon

Unge urfolk tvinges på flyttefot I Amazonas i Peru velger unge urfolk å migrere til andre deler av landet i søken etter flere muligheter. Urfolkssamfunnene er preget av overbefolkning, plassmangel og fattigdom. Tekst: Margrethe Steinert, sosialantropolog. Artikkelen har tatt utgangspunkt i et feltarbeid gjennomført i 2012 og 2014 i regi av Universitetet i Oslo. Foto: Javier Auris.

Urfolksgruppen Asháninka lever i peruanske Amazonas, et område som dekker mer enn seksti prosent av landet. Regnskogen i Peru har stor kulturell variasjon og er preget av stor fattigdom. Her bor urfolk og tilflyttere fra kysten og Andesfjellene side om side. Migrasjonen til Amazonas har hatt en jevn tilstrømning siden tidligere president Fernando Belaúnde Terry bygget ut veinettverket på 1960-tallet. Den gang som nå var håpet å gi raskere økonomisk utvikling. Her er flesteparten avhengig av frukt- og grønnsaksdyrking for å overleve. Asháninkafamiliene bor i små, kollektive samfunn der hver familie eier et eget jordområde. Både kvinner og menn kjennetegnes ved sine fargerike cushma, en fotsidig drakt med tilhørende smykker. Morsmålet og et nært forhold til naturen er essensielt. Kvinnene føder ofte mange barn fra tidlig alder, og det er vanlig med store familier.

Allerede som svært unge kjenner Asháninkaene samfunnet inn og ut. Åkrene og skogen blir deres naturlige lekeplass. På grunn av mangel på jord kan ikke foreldrene garantere jordflekker til alle barna. Deres fremtid som boende i Amazonas er stadig utfordret av ytre påvirkninger og begrensede muligheter, og flere unge føler seg nødt til å søke lykken i andre deler av landet. I bakgrunnen truer en av Amazonas største utfordringer: tilstedeværelsen av både lovlige og ulovlige olje- og gruveselskaper, og deres økende interesse i urfolksområder. Kampen for tilværelsen Veien til en fredelig tilværelse har ikke vært lett. Asháninkas historie er preget av stor motgang. De kjemper fortsatt en lang kamp for å bevare eierskap over forfedrenes territorier. Den eldste generasjonen kan fremdeles huske tiden da de hvite

En Asháninka ser utover fjellene som omgir Pakitzapangopasasjen i Ene-elven. I 2010 fikk Asháninkaorganisasjonen CARE forhindret planene om å bygge en dam for produksjon av vannkraft. Utbyggingen ville fått negative følger for om lag 10 000 Asháninka som bor langs Ene-elven og som er avhengige av fiskeressursene fra elven.

«Så mange er tapt i moderne teknologi. De kommer til å miste sine verdier og tro, og bli som andre peruanere» europeerne ankom Amazonas på begynnelsen av 1900-tallet. Gummiindustrien sørget for nedhugging av store skogområder. Asháninka ble brukt som arbeidsslaver. Et opprør mot den regjerende styresmakten, ledet av geriljagruppen Den lysende sti på slutten av 1980-tallet, tok livet av mange tusen Asháninka. I senere tid er det fjellindianere og andre urbane tilflyttere som anses som den truende «andre». I dag er mange av landområdene solgt av staten og eid av utenforstående. I tillegg er jorden, som samfunnene en gang ble tildelt, preget av svært næringsfattig jordsmonn. Salg av produkter er også utsatt for et sterkt konkurransepreget marked. Det er for kostbart å kjøpe opp naboens jordflekk i håp om utvidelse. De unge migrerer I provinsen Chanchamayo i høylandet i Amazonas er Asháninkasamfunnene preget av overbefolkning og plassmangel. Foreldrene har ikke nok jord å fordele til alle barna. San Miguel Centro Marankiari er et av samfunnene som har prøvd å finne nye løsninger i håp om å holde på den unge urfolksgenerasjonen. Av den grunn har de inngått en avtale med en annen urfolksgruppe, Yanesha, i håp om å kunne dele ut landområder til San Miguels fremtidige generasjoner. Shintsiri er en av få unge som har valgt å flytte dit for å få tilgang til dyrkbart land. Hans mål med de nye landområdene er å finne tilbake til forfedrenes levemåte, og dermed sørge for at folket hans overlever. – Jeg frykter for fremtiden til San Miguel. Så mange er tapt i moderne teknologi. De kommer til å miste sine verdier og tro, og bli som andre peruanere, forklarer Shintsiri. Han forteller at økt urbanisering i nærområdet har gjort ham ukomfortabel og beskriver det som et press på hans kultur og levemåte. Men ikke alle deler Shintsiris bekymring. Flere av hans fettere og kusiner har søkt seg til byene i håp om at høyere utdannelse kan tilby dem en bedre og mer stabil økonomisk fremtid. Juan er en av dem. – Jeg studerer juss i håp om å sloss for mitt folks rettigheter når jeg er ferdigutdannet. Med støtte utenfra er han i ferd med å fullføre en femårige utdannelse i juss i hovedstaden Lima.

Elvene er den naturlige forbindelsen mellom ulike Asháninkalandsbyer langs Ene-elven. Mennesker, dyr og råvarer fraktes side om side i de små trebåtene.

Utsiktene for unge Asháninka er dystre. Mange velger derfor å søke lykken i byene, hvor de ofte møter en tøff virkelighet.

En Asháninka kommer tilbake fra bananplantasjen. Jordbruksvarer sørger for å få dekket eget forbruk, og overskuddet blir byttet mot andre nødvendige varer.

Han ønsker å jobbe for vern av regnskogen. Målet er å gjøre urfolk mer bevisst på sine rettigheter. – Da jeg først kom til byen var den ukjent og stor, og en annen virkelighet enn den jeg vokste opp i som Asháninka. Men med denne utdannelsen er det flere muligheter, forklarer Juan. Juan ønsket ikke å bli avbildet til denne saken på grunn av sikkerhetssituasjonen i området. Begrensede muligheter Ifølge Regnskogfondet er opp mot femti prosent av Amazonas ødelagt av olje- og gassutvinning, gruveog tømmerdrift og infrastrukturprosjekter. Behovet for større områder til landbruk og kvegdrift er derfor stort. Regnskogfondet hevder at den mest effektive metoden for å beskytte regnskogen er å gi urfolk rett til kontroll over egne tradisjonelle landområder. Men migrasjonen til kystbyene er i stadig vekst. Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) påpeker at opptil tre fjerdedeler av den peruanske befolkningen lever i byer, mens antallet innbyggere i rurale områder er synkende. Migrasjon er mest vanlig blant unge. Dette skyldes at byene gir bedre muligheter for arbeid, ifølge IOM. Tall fra Perus Nasjonale statistikkinstitutt (INEI) viser at sysselsettingen er lav blant unge. I rurale områder, og spesielt i Andesregionen og Amazonas, er mer enn femti prosent kun delvis sysselsatte. Dette oppfattes som et stort problem i et land der mer enn syv millioner personer har en inntekt lavere enn den nasjonale minstelønnen. En kvinne og flere barn har kommet ned til elven for å se hva neste båt bringer med seg av varer. Nye migranter, særlig fra Andesfjellene, har funnet veien til Asháninkaterritorier, noe som åpner for større vareutbytte

«Da jeg først kom til byen var den ukjent og stor, og en annen virkelighet enn den jeg vokste opp i som Asháninka» Mulighetenes fallgruver For den nye urfolksgenerasjonen er situasjonen spesielt usikker. Utdannelse og et liv i byen er dyrt. Mange unge urfolk velger heller andre risikable alternativer, og finner attraktive jobber utenfor sitt eget samfunn. Som regnskogens mest utsatte og sårbare grupper er raske penger ofte en stor fristelse. Den peruanske regjeringens satsing på en neoliberalistisk utvinningspolitikk har ført til opptrapping av oljeutvinning i Amazonasregionen. Dette har samtidig gitt nye jobbmuligheter. Mange internasjonale selskaper bytter til seg tilgang til samfunnenes oljereserver mot lovnader om jobbmuligheter til urfolket. Flere unge blir dermed trukket inn i selskapers grandiose planer om utvinning i stadig større områder i Amazonas.

Det er et svært vanlig syn å se unge mødre blant Asháninka. Barnedødelighet og underernæring rammer Asháninkasamfunnet hardt. Ifølge organisasjonen CARE lider åtti prosent av barn under fem år av underernæring.

Til tross for at lønnen er god er arbeidet svært risikabelt. Ikke bare utsettes arbeidstakerne for fare, de involveres også i selskapenes forurensning av lokale elver, som truer tilgangen deres til vann og territorier. Forurensning er et stort problem som minimerer tilgang til jord og åpner opp for økt utnyttelse av arbeidstakerne. Mange unge har også involvert seg i den internasjonale narkotikahandelen som har spredt seg over store deler av lavlandet i Amazonas. Her fungerer de primært som «løpegutter» som frakter kokain fra lavlandet til hovedstaden. Dette er særdeles risikabelt arbeid da lokalt politi og militæret ofte ransaker transporten. Konsekvensene er store. Soning i peruanske fengsler er spesielt krevende grunnet lange straffer og dårlige forhold. En usikker fremtid Urfolks dårlige levekår og mangel på rett til eget

land har fremprovosert en global kamp som diskuteres i samme åndedrag som bevaring av verdens regnskoger. Men kampen om territoriene for urfolk handler ikke kun om å beskytte regnskogens verdifulle naturressurser. Det handler også om å sikre urfolkets fremtidige generasjoner. Urfolk bekymrer seg for mangel på jord til barna, og ser få muligheter annet enn å oppfordre barna til å søke lykken i byene. Mange av de unge har en usikker fremtid i møte i et land som verken tilbyr dem sosial trygghet, støtte til utdannelse eller en sikker arbeidsplass. Flere unge migrerer til byene eller til andre deler av landet. Det er ikke lenger gunstig å følge i foreldrenes fotspor som hardtarbeidende bonde. Fremtiden til unge urfolk er nært knyttet til Amazonas’ fremtid. Hvem vet hva den vil bringe.

Tema: Migrasjon

Krydder og dugnadsånd Det er litt over 19 000 latinamerikanere som har migrert til Norge gjennom tidene. Tidsskriftet LatinAmerika har møtt to av dem, Mariano Cerna og Ismenia Díaz. Tekst: Marianne Hvattum Løken, journalist i redaksjonen. Foto: Javier Auris.

I 14 måneder har peruanske Mariano Cerna (26) bodd i Norge etter at han ble headhuntet fra Lima og gitt stillingen som kjøkkensjef på restauranten Piscoteket i Oslo. – Jeg har alltid vært nomadisk og selvstendig, forklarer Cerna. Han hadde jobbet i åtte år for Jaime Pesaque, kjøkkensjefen på den berømte restauranten Mayta i Lima. Jaime ble kontaktet av Piscoteket da de skulle ansette ny kjøkkensjef og valget falt på Mariano. Piscoteket er den første peruanske restauranten i Oslo. Der jobber det nå mennesker med ti ulike nasjonaliteter. – Jeg visste at Norge var en del av Europa, og at det lå ganske langt nord. Likevel ble jeg overrasket over hvor langt nord det faktisk lå. Det var vanskelig å venne seg til kulda. I begynnelsen kunne jeg ikke en gang gå et kvartal, forteller han. Selv om han liker seg best inne om vinteren er ikke Norges minusgrader like bitende lenger. Peruansk mat som eksportvare For Mariano har overgangen fra norsk til peruansk arbeidskultur vært stor. – Jeg har vent meg til arbeidet. Her jobber man i åtte timer, i Peru jobber man gjerne mellom tolv og 15 timer. Her har man to dager fri, mens der har man bare én, sier han. Han forteller om den gastronomiske «boomen» fra Peru, og den økte interesse for peruansk matkultur på det internasjonale markedet. Plutselig

har det peruanske kjøkken gitt enkelte peruanere muligheten til å få seg en karriere i utlandet. Cerna forteller at han trives i Norge. Arbeidslivet er organisert og trygt, i kontrast til hans hjemland. Kald kulturkræsj Samtidig er det ikke alle sider ved den norske kulturen som er like lette å tilpasse seg. Hvilke forskjeller og likheter ser du ved peruansk og norsk kultur? – Her er det mange som drar uten å si ha det, selv om man har snakket sammen tidligere. I Peru sier vi alltid farvel fordi vi ikke vet om begge lever neste gang vi møtes – I Peru sier man man alltid «nyt sola» når det er sol, og her ser man nordmenn overalt sittende på gresset i sola med solbriller på. Sola endrer alt. Inkaene i Peru tilba sola. Det tror jeg nordmennene også gjør. Vil tilbake til Peru Til tross for å ha tilbrakt over et år i Norges hovedstad, er han klar på at han ønsker å reise tilbake. – Oslo er en dyr by, men det er nesten ikke fattigdom. Til tider savner jeg å være hjemme, men ønsket om å gjøre en god jobb holder meg fokusert på å gjøre det godt i Norge. Mine siste fem år vil jeg være i Peru, jeg vil begraves der, sier han.

Det som fanget Mariano Cerna sin interesse for Skandinavia var den økende oppmerksomheten og anerkjennelsen for skandinaviske råvarer og matkultur. Samtidig mener han at nordmenn er åpne for å prøve nye smaker.

I Norge har jeg fått muligheter jeg ikke hadde fått i Chile. militærdiktaturet til Pinochet. Hun var leder for en gruppe som ble kalt Olla Común som lagde mat til over 120 mennesker et par ganger i uka. Samtidig førte gjentatte krangler med ektemannen til at hun flyttet ut for å bo hos en av sønnene sine. Han var også aktiv på venstresiden. Det var en farlig tid for de som ikke støttet diktaturet. – Under Pinochet var det mye sult, sier hun. Det var den synlige sulten i nabolaget hun bodde i som engasjerte henne til å samle inn og lage mat til de som ikke hadde mulighet selv. Díaz’ engasjement førte også med seg konsekvenser for privatlivet hennes. – Jeg tilhørte venstresida, men mannen min var på høyresida. Han ville ikke at jeg skulle demonstrere, og kalte meg terrorist, forteller hun. Selv om hun bor i Norge har hun fortsatt kontakt med familien sin i Chile. Díaz har åtte barn, hvorav seks fortsatt lever. Hun kom alene til Norge, men sønnen Patricio flyttet hit i 2001 og driver kaféen Mestizo i Pilestredet.

Enveisbillett Chile-Norge Det var det politiske engasjementet som gjorde at Ismenia Díaz (78) valgte å flykte fra Chile. Hennes sterke politiske dugnadsånd hjalp henne med å starte et nytt liv i Norge. – Jeg kom til Oslo og har aldri dratt herfra, sier hun. Ismenia Díaz flyktet fra Chile til Norge i juli 1987. Hun hadde en søster som allerede bodde her, og ba henne om å sende en billett slik at hun kunne flykte. To måneder senere kom flybilletten. – Jeg hentet passet mitt, og spurte politiet om jeg kunne forlate landet. De sa ja, så lenge jeg ikke hadde med noen mindreårige. På den tiden var dørene åpne for chilenere. Jeg ville ikke tilbake til Chile, jeg ville bare jobbe. Det var målet mitt. Politisk aktivisme Díaz var aktiv på den politiske venstresiden under

Måtte lære mye nytt Da hun først kom til Norge jobbet Díaz som renholder. – Det jeg ikke kan, kan jeg lære meg. Slik lærte jeg meg å moppe, minnes hun fra den første jobben sin. Denne innstillingen kom også godt med da hun i voksen alder måtte lære seg et nytt språk. – De første dagene forstod jeg ingen ting. Jeg kommer aldri til å forstå språket, sa jeg til meg selv. Díaz forteller hvordan hun skrev ned ord hun ikke forstod. På begynnelsen av 90-tallet tok hun kontakt med Rosenhoff voksenopplæring for å få undervisning i norsk og ta et kurs i kantinedrift. Chilensk dugnadsånd – I Norge har jeg fått muligheter jeg ikke hadde fått i Chile, sier hun og forteller om et liv fylt med aktivisme og arbeidsglede. I tillegg til å ha jobbet i en kantine i Oslo har hun jobbet frivillig på eldresentre og i radio LatinAmerika. Der var hun med på å velge ut musikk, deltok i intervjuer og hjalp til med festene de holdt. Hun hadde også en rolle som bestemor i den norske filmen «Kvinnen i mitt liv».

Ismenia Díaz ble rammet av hjerneslag i 1991-92 og fikk ikke jobbet. - Hva gjør jeg her, innestengt, uten å få gjort noe som helst? Sa hun til seg selv. Noen dager senere troppet hun opp på Rosenhoff voksenopplæring på krykker.

Aktuelt

Argentinsk urfolksleder arrestert Arrestasjonen av Milagro Sala, lederen for urfolksorganisasjonen Tupac Amaru, har vært en av toppsakene i argentinske medier i 2016. Hendelsen er ikke bare politisk kontroversiell, men gir også liv i debatten om kriminalisering av sosialt opprør. Tekst: Benedicte Sørum, journalist i redaksjonen.

Milagro Sala har sittet fengslet siden midten av januar i år. Arrestasjonen skjedde i forbindelse med en protest i hjemprovinsen Jujuy, rettet mot den nyinnsatte provinsguvernøren Gerardo Morales’ behandling av urfolk og arbeiderbevegelsen. – Kooperativene i Jujuy protesterte mot provinsguvernøren fordi de ikke hadde fått betalt lønn på flere måneder. Tupac organiserte en protest som har vart siden desember 2015, der folk slo leir på hovedplassen i sentrum av provinsen, forteller Daniel Catalano. Han er aktivist i Tupac Amaru og generalsekretær i fagforeningsbevegelsen Asociación Trabajadores del Estado (ATE), som Tupac Amaru er en del av. I arrestordren står det at Milagro er skyldig i «å lede okkupasjonen av offentlige plasser, begrense tilgjengeligheten for kjøretøy; og ikke respektere den reguleringen av kooperativene som er bestemt

av provinsen, selv om hun ikke er den formelle autoriteten for noen av dem». Guvernør Morales og president Macri beskylder på sin side Milagro for korrupsjon og utnytting av statlige midler. Ifølge avisen Argentina Independent har Morales anklaget Milagro for å stjele penger fra de fattige og drive en «parallellstat» i Jujuy. Politisk fange Arrestasjonen av Milagro Sala har fått både pave Frans og menneskerettighetsaktivister verden over til å reagere og advare om økende bruk av politimakt for å tie opprørsbevegelser. Daniel Catalano forteller at på tross av at guvernøren har beskyldt organisasjonen for flere lovbrudd, finnes det ingen lovlig grunn til å fengsle Milagro. – Hennes frihetsberøvelse ses av mange som et forsøk på å kneble Tupac og bunner i politiske motiver, sier Catalano.

Milagro Sala er arrestert for å ha organisert protestaksjoner mot regjeringen og provinspolitikere i Jujuy. Aktivister og menneskerettighetsorganisasjoner mener hun er Macriadministrasjonens første politiske fange. Foto: Asociación Trabajadores del Estado (ATE).

Det vi ser er at samfunnet utstøter urbefolkningen.

Det samme budskapet ble uttrykt i en Twittermelding publisert av Sala på fengslingsdagen: «I dette øyeblikket blir jeg anholdt av Gerardo Morales’ politi, dette er som et diktatur», mens ektemannen Raúl Noro uttalte at Milagro var «den første politiske fangen til Macri-administrasjonen». Kriminaliseringen av sosialt opprør Mariela Belski, administrerende direktør for Amnesty International, Argentina, legger til at denne saken er spesiell fordi Milagro Sala er en svært kontroversiell politisk figur. Likevel mener hun at det blir feil å redusere denne saken til et rent politisk anliggende. «Vi må også se på om de rettslige instrumentene og argumentene som er brukt i anklagen mot Milagro Sala er rimelige», skriver hun i en kronikk i den argentinske nettavisen The Bubble. Den argentinske ikke-statlige organisasjonen Center for Legal and Social Studies (CELS) mener at anklagen er basert på «vage» og «vilkårlige» tolkninger av loven, og at konsekvensene vi ser er skremmende. Mariela Belski er enig. «Sett fra et rent menneskerettighetsperspektiv er grunnlaget for arrestasjonen ikke annet enn at hun har utøvd sin rett til å protestere», skriver hun i kronikken. Belski setter derfor spørsmålstegn ved med hvilken rett sosialt opprør kan kriminaliseres. «Det som skjer dersom en begynner å kontrollere og undertrykke sosialt opprør kun med utgangspunkt i dets innhold og motivasjon, er at enkelte meninger blir prioritert over andre», uttrykker hun. Hun mener derfor at utviklingen er med på å true den argentinske rettsstaten. «Staten vår er pliktet til å sikre og ikke kriminalisere sosialt opprør», skriver hun. Tupac Amaru De siste månedenes hendelser kan sees på som en del av et større politisk skifte i landet. Tupac Amaru var nære allierte av det tidligere peroniststyret til Nestor Kirchner og Cristina Fernández de Kirchner. I de tolv årene som ekteparet – riktignok hver for seg – styrte landet, kunne Tupac Amaru utvikle sine sosiale prosjekter gjennom statlige subsidier. – I starten begynte de å arbeide med problemer som fattigdom, sult og vold mot kvinner. I 2003

hadde organisajonen utviklet sin egen politikk på områder som helse og utdanning. Etter hvert ble Tupac Amaru til en nasjonal organisasjon som har bygget mer enn 54 000 boliger over hele landet og skapt arbeidsplasser, forteller Catalano. Slik utviklet Milagro Sala en organisasjon som kunne fungere som en fremtidig motvekt til nyliberalismen, som hadde preget landet på 90-tallet og starten av 2000-tallet. – Bevegelsen og organisasjonen Tupac Amaru, som har sitt navn fra den historiske urfolkslederen, ble startet i Jujuy-provinsen av et folk som hadde blitt ekstra hardt rammet av neoliberalismen. Milagro hadde selv lenge vært aktiv i politiske miljøer, og engasjementet førte til opprettelsen av Tupac Amaru – her skulle innbyggernes egen stemme være kjerneverdien, sier Catalano. Politisk skifte Tupac Amarus mangeårige arbeid ble imidlertid brått avbrutt i desember 2015, da den sentrumskonservative forretningsmannen Mauricio Macri gikk av med seieren i det argentinske presidentvalget. I et land som av statsviteren Rosendo Fraga har blitt beskrevet som «sosialismen uten plan og kapitalismen uten marked», ser det ut til at den nyinnsatte presidenten har ønsket å forbedre det sistnevnte. Ifølge Catalano er den nye regjeringens politikk med på å true det prosjektet Milagro har bygget opp. – Den nyliberale regjeringen fører innstrammingstiltak som gjør det lettere å avskjedige arbeiderne, og bruker politiet for å disiplinere fagbevegelsen. De arbeider for å åpne det søramerikanske markedet til Europa og USA på bekostning av handelssamarbeidet i MERCOSUR, som førte en regional politikk, sier han. Mens Tupac Amaru har jobbet for å løfte frem en sårbar samfunnsgruppe, fører regjeringens omlegging av sosialpolitikken til at urbefolkningen blir marginalisert ytterligere. – Urbefolkningens situasjon har forverret seg kraftig når det gjelder å få en annerkjennelse fra resten av samfunnet. Det vi ser er at samfunnet utstøter urbefolkningen, sier Catalano. I et offentlig brev gjør Milagro Sala selv det klart at regjeringens politikk er knyttet til urfolkets historiske posisjon i

Daniel Catalano, aktivist i Tupac Amaru generalsekretær i fagforeningsbevegelsen Asociación Trabajadores del Estado (ATE), og er sterkt engasjert i protestene mot arrestasjonen av Milagro Sala. Foto: Hugo Barrientos.

samfunnet. «De kan ikke fordra at våre familier kan ha en fremtid med garantert arbeid, utdanning og helse(...). De kan ikke fordra at hans svarte colla (Salas etniske gruppe) har bygget en organisasjon, et politisk parti (...)», skriver hun i brevet. Skal vi tro Daniel Catalano, vil verken den politiske utviklingen eller kriminaliseringen lykkes i å kneble politiske motstandere. De vil derimot forsterke opprøret. – Jeg vet at jeg kommer til å oppleve en situasjon med økt sosialt opprør med mindre fremveksten av nyliberalismen stopper i regionen, med mindre de slutter med oppsigelser av arbeidere og med mindre de stopper økningen av prisene, avslutter han.

«Hennes frihetsberøvelse ses av mange som et forsøk på å kneble Tupac og bunner i politiske motiver»

Aktuelt

Zika fyrer opp abortdebatten Zika-viruset herjer fortsatt i 33 land i Latin-Amerika og Stillehavet. Aktivister håper det kan bety en ny epoke i abortdebatten. Tekst: Mari Lilleslåtten, journalist i redaksjonen.

Mai 2015 oppdaget leger i Brasil en uvanlig økning i antallet spedbarn født med unormalt små hoder. Samtidig ble det slått alarm om zika, en denguelignende feber, spredd via myggstikk. Sammenhengen mellom de to, et relativt ufarlig virus, og en alvorlig nevrologisk utviklingssvikt, ble snart klar. Brasil, Colombia og etter hvert hele 33 land så smitten bre om seg i rekordfart. For friske som smittes kan zika arte seg som vanlig influensa, men for gravide kvinner skapte viruset stor frykt. Mikrokefali, sykdommen som er påvist hos tusenvis av spedbarn i regionen, synes først og fremst ved at hodet er unormalt lite, og vil mest sannsynlig gi alvorlige hjerneskader. FNs tidlige prognose på 4 millioner smittede i løpet av 2016 tvang frem en diskusjon om muligheten for abort. Kunne abort tillates for zikasmittede?

Stor spredning i land med abortforbud Abort er et uhyre vanskelig tema i Latin-Amerika. Lovgivningen varierer i grad av rigiditet, men hovedsakelig er abort forbudt. Tallene på illegale aborter i Latin-Amerika er skyhøye, og hvert år estimeres det at flere hundre kvinner dør som følge av farlige aborter i regionen. Motstanden mot en liberalisering av abortlovgivningen er det først og fremst den katolske kirken som står for. Brasil, landet med flest katolikker i verden, har blitt episenteret for zikaepidemien. Her anslås det at rundt 70 000 er smittet av viruset, og over 900 barn var i mars 2016 bekreftet født med mikrokefali. Colombia er også hardt rammet. Her er tallet på smittede 56 000, og 50 mistenkes å ha mikrokefali. Ellers er smitten fordelt utover regionen, men det er i landene hvor myggen Aedes aegypti finnes bekymringen er størst.

Abortmotstandere demonstrerer i Brasil. Foto: Agência Brasil.

Rådet ignorerer det faktum at mange kvinner ikke har kontroll over verken når eller under hvilke omstendigheter de blir gravide, særlig ikke i miljøer hvor seksuell vold er utbredt. Colombia åpne for abort I flere land, blant annet Colombia, har sentrale helsepolitikere stilt seg positive til å tillate abort for kvinner som er smittet av zika, med hjemmel i et av unntakene fra forbudet: fare for skade hos fosteret. En 25 år gammel kvinne fikk i januar gjennomføre en abort etter at mikrokefali var påvist. Hun ble den første som fikk utført en abort på grunn av zikasmitte. Colombia er et av seks land i Latin-Amerika som har unntaket lovfestet. I resten av regionen er ikke faren for mikrokefali god nok grunn. – Vent med å bli gravid Helseministeren i El Salvador er en av flere politikere som har foreslått at kvinner heller kan vente med å bli gravide til 2018. Et noe paradoksalt forslag, all den tid prevensjon og seksualundervisning er svært mangelfullt i områdene som er hardest rammet av zika. Rådet ble støttet av politikere i Ecuador, Puerto Rico, Colombia, Den dominikanske republikk, El Salvador, Honduras, Jamaica og Panamá. FN har lenge oppfordret land i regionen til å styrke kvinners reproduktive rettigheter, og reagerte på forslagene om å vente. I februar kritiserte FNs høykommissær for menneskerettigheter de ansvarlige myndighetene. Han pekte på at rådet ignorer det faktum at mange kvinner ikke har kontroll over verken når eller under hvilke omstendigheter de blir gravide, særlig ikke i miljøer hvor seksuell vold er utbredt. Han oppfordret til å ta tak i likestillingsproblemer, og å sikre kvinners tilgang til prevensjon og helsetjenester. Naziretorikk vs. Pro-vida Aktivister som daglig jobber for å endre abortlovgivningen håper at zikaviruset kan bety en ny epoke i abortdebatten. Anis – Instituto de

Bioética, en brasiliansk feministisk organisasjon, argumenterer for at zika viser hvor viktig det er at kvinner selv kan avgjøre når og om de vil bli gravide. De får støtte fra sentrale medier. Ren opportunisme, svarer provida-bevegelsen, altså de som ønsker å verne livet fra unnfangelse. De mener aktivistene utnytter den dramatiske situasjonen for å liberalisere abortlovene. Lederen for provida-bevegelsen «Brasil uten abort» gikk så langt som å kalle argumentene for nazifilosofi og fordommer mot mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette finner gjenklang hos konservative politikere i Brasil, som har gått inn for å utvide strafferammen for abort. I møte med zikafeberen søkte langt flere brasilianske kvinner etter muligheter for å ta abort. I stedet for en straff på tre år i fengsel, ble fire og et halv år foreslått, dersom aborten er gjennomført for å avslutte et svangerskap med et foster hvor mikrokefali mistenkes. Hvilke følger sykdommen vil ha er fortsatt i det blå. I Colombia overvåkes over 1000 gravide kvinner som er smittet. Frykten er at barna deres vil fødes med mikokefali, slik 32 barn så langt har gjort i landet. Det sås tvil om både utbredelse og konsekvenser av viruset – noe som bidrar til en spisset debatt. Er det egentlig zika de gravide kvinnene er smittet av? Og skal alle smittede få tilgang til abort? Enn så lenge fortsetter viruset sin vei fra mygg til menneske, og i noen tilfeller mellom mennesker. I slutten av mars var spredningen i ferd med å reduseres. Håpet er å få kontroll på viruset og at myndighetene i de utsatte landene får stablet et forsvar mot sykdommen på bena før sommeren kommer og zikamyggen har høysesong. Spørsmålet er hvem som er mest seiglivet – zikamyggen eller de latinamerikanske abortlovene.

Débora Diniz i Anis (t.h) er en viktig talsperson for kvinners rett til selvbestemt abort i Brasil. Foto: Waldemir Barreto, Agência Senado.

Aktuelt

Der ingenting lever Mennesker som fordrives, avskoging og miljøødeleggelse. Norge investerer milliarder av kroner i Brasils eukalyptusindustri. Tekst og foto: Maria Birkeland Olerud, student og tidligere Brasil-brigadist.

– Ingenting overlever her inne. Bøndene som jobbet her før plantasjen kom, dro til byen. Der må de stjele og prostituere seg, og det kan hende politiet dreper dem. Det er dette som kalles fattigdom, sier Ailton Nunes Ferras. Ferras peker rundt seg. På de rette, høye stammene på rekke og rad, på bakken som er dekket av tørre eukalyptusblader, og opp i været. Ingen annen lyd enn trekronenes rasling er å høre. Han er bonde i De jordløses bevegelse (MST) sin bosetning Rosa Do Prado i Extremo Sul-regionen i delstaten Bahia i Brasil. På hodet har han caps som beskytter mot sola og på skuldra har han børsa si. Tapt regnskog Celluloseselskapet Suzano eier eukalyptusplantasjen som grenser til Ferras’ gård. Før i tida likte Ferras å gå på jakt i skogene rundt gården. Småvilt var viktig i familiens kosthold, helt til Suzano etablerte plantasjen. Nå lever færre dyr i området rundt Rosa Do Prado. – For eksempel levde det beltedyr her, men ikke nå lenger. Det er fordi plantasjearbeiderne sprøyter gift. Andre dyr ble drept av hogstmaskinene, forteller Ferras. Fra 1970-tallet hugget celluloseselskapene ned skog til fordel for plantasjene. Før kolonitida

dekket den atlantiske regnskogen trettiseks prosent av delstaten Bahia. I dag står sju prosent igjen. Skogen er verdens mest artsrike sted, og er hjemmet til seksti prosent av Brasils utrydningstruede arter. Ferras og kona Roshilda da Silva Moraes har sett forandringen området har gjennomgått. – Da vi kom hit i august 1993 var det vann her. Elva vi vasker klær i, var stor og dyp og hadde fisk, sier Moraes. Hun viser vei til et tjern vis á vis plantasjen, peker på kanten, og forklarer at vannstanden var høyere før i tida. I dag er kun en liten kulp igjen. Eukalyptustreet i seg selv drikker ikke mye vann, men når planten opptar hektar på hektar, er vannforbruket enormt. Fly sprøyter gift For å fjerne skadedyr og ugress bruker Suzano sprøytemidler. – Vi har hatt besøk av sprøytefly tre ganger de tre siste månedene. Vi fikk bare en pamflett med informasjon om hva vi skulle gjøre. Så hørte vi på radioen at vi skulle holde oss innendørs, og skolen ble stengt, sier Moraes. Hun opplever situasjonen som skremmende. Stoffene som brukes er glyfosat og sulfluramid, hvor forskere hevder førstnevnte stoff er

Eukalyptus og Oljefondet • Oljefondet har investeringer i mer enn 9000 selskaper, dette for å forvalte det norske folks felles formue. Fondet forvaltes av Norges Bank Investment Management. • Oljefondet har investert henholdsvis 239,7 og 172,8 millioner kroner i celluloseselskapene Fibria og Suzano, og 3,2 milliarder kroner i det svenskfinske konsernet Stora Enso. Konsernet eier celluloseselskapet Veracel sammen med Fibria. • Fibria er selskapet prinsessegemal og krigsveteran Erling Lorentzen etablerte i 1972, da under navnet Aracruz Celulose.

kreftfremkallende i store mengder. Giftstoffene holder dyr og ugress unna plantasjene, og insektene flytter over til bøndenes økologiske åkerlapper for å finne noe å leve av. – Det var fire insekter som begynte å dukke opp da celluloseselskapet etablerte plantasjen, for eksempel en fremmed sommerfugl som spiser plantene og biter oss. Den lokale skolen stengte fordi sommerfuglen la egg i bøkene til barna, og vi ble redde for sykdom, forteller Moraes. FNs «plantede skog» Ivonete Gonçalves står i et møterom på MST sin jordbruksskole i Extremo Sul-regionen. Hun kommer fra forskningssenteret CEPEDES som forsker på eukalyptusindustrien, og er invitert hit for å prate med aktivistene.

MST er Latin-Amerikas største sosiale bevegelse og okkuperer jord for å presse myndighetene til å gjennomføre jordreform. Jordreformen er grunnlovfestet, og innebærer at jord skal omfordeles fra storgodseierne og private selskaper til småbøndene. Lite skjer i praksis. I Extremo Sulregionen i Bahia er eukalyptusplantasjene MSTs hovedfiende. – Jeg har ofte spurt meg hvilke fordeler cellulosen gir Brasil, men jeg har ennå ikke funnet noen. Cellulosen reduserer jordbruksareal, vannreserver og biologisk mangfold, umuliggjør jordreformen og invaderer urfolks og afroetterkommernes territorier. Næringa utarmer jordsmonnet og forgifter områder med sprøyteflyene sine, sier Gonçalves.

For Roshilda da Silva Moraes og Ailton Nunes Ferras er Suzanos eukalyptusplantasje synonymt med vannknapphet, skadedyr og giftstoffer.

I løpet av 1970-tallet ble store deler av den atlantiske regnskogen i Brasil fjernet til fordel for store eukalyptusplantasjer. I dag står kun sju prosent av skogen igjen.

«Selskapene produserer dopapir til Europa. Er ikke livene våre mer verdt enn dopapir?» Hun forklarer at plantasjene dukket opp utover 1970-tallet, da stat og selskaper gikk inn for økonomisk utvikling gjennom industrialisering. Den norske prinsessegemalen Erling Lorentzen fikk økonomisk hjelp av utviklingsbanken til Brasils militærdiktatur da han i 1972 startet landets første cellulosefabrikk i delstaten Espírito Santo. Lorentzen har solgt seg ut av selskapet Aracruz, som nå har navnet Fibria. – FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO) promoterte utviklingsmodellen. FAO definerte eukalyptus som «plantet skog». Slik tilrettela de ideologisk for treplanting som en del av den grønne revolusjonen, sier Gonçalves. Hun mener det er stor forskjell på en skog og en plantasje. – Organisasjonen ble opprettet for å bekjempe sult, men laget likevel et begrep for monokulturer med produkter man ikke kan spise. Det står i kontrast til den opprinnelige skogen som utgjør livsgrunnlaget til urfolk, afroetterkommere og småbønder, sier Gonçalves. I dag eier celluloseselskapene Suzano, Veracel og Fibria opptil femti prosent av landarealene i kommunene i Extremo Sul-regionen. Plantasjene strekker seg over enorme områder. Tømmeret inneholder cellulose, som er hovedkomponent i ulike papirtyper verden over, fra avispapir til papirlommetørklær. – Selskapene produserer dopapir til Europa.

Er ikke livene våre mer verdt enn dopapir, spør hun. Norge har eierskap I 2015 investerte Statens pensjonsfond utland, Oljefondet, til sammen 3,6 milliarder i de tre største selskapene med eukalyptusplantasjer i Extremo Sul-regionen. Fondet hevder å benytte et sett etiske retningslinjer når de velger ut selskapene de investerer i. For eksempel skal selskapene ikke bryte menneskerettigheter eller forårsake alvorlig miljøskade. – Jeg husker selv da selskapet Veracel ankom regionen, da den enorme ødeleggelsen begynte. De kjørte inn med hogstmaskiner, feide ned trærne. Dyra løp for livet. Jeg husker lukten av svidde dyr. De tok det store tømmeret på lasteplanet og kjørte det bort, forteller Gonçalves. Hun sikter til avskogingen Veracel ble funnet skyldig i i 1997. Den atlantiske regnskogen er definert som nasjonalarv, og all hogst er forbudt. – Selskapet ble fratatt lisensen til å dyrke eukalyptus og dømt til å plante ny skog. Men i 2011 fikk Veracel plantasjelisensen tilbake, forteller Gonçalves. Bitrere enn døden – Så dere tror at eukalyptusen kun er en tyggegummismak? For oss er treet bitrere enn

Extremo Sul i Bahia, Brasil • Extremo Sul er den sørligste regionen i delstaten Bahia i Brasil. Det var her portugiserne gikk i land da de ankom Brasil i år 1500. • Før koloniherrene ankom var regionen skogkledd. Den atlantiske regnskogen er et økosystem bestående av tropisk, subtropisk, tørrere og savannelignende skog. Den har verdens største biologiske mangfold og er hjemmet til en rekke urfolksgrupper og etterkommere etter mennesker som rømte fra slaveri. I dag er fire prosent av den atlantiske regnskogen igjen • Fibria er selskapet prinsessegemal og krigsveteran Erling Lorentzen etablerte i 1972, da under navnet Aracruz Celulose. • Regionens største næring er eukalyptusindustrien.

døden. Det etterlater landskapet uten vegetasjon. Her kan ingenting leve. Det hevder Elivaldo Da Silva Costa. Han leder MSTs bosetning Rosa Do Prado, der Moraes og Ferras dyrker jorda. Costa er en tydelig motstander av monokulturene og deltar ofte i protester i regi av den sosiale bevegelsen. – Vi aktivister kaller plantasjene «grønne ørkener». Monokulturene ser ut som skog, men er i realiteten ørkenaktige, sier Costa. Costa kikker utover et verneområde som tilhører eukalyptusgiganten Fibria. Her vokser opprinnelig brasilianske treslag langs et tørrlagt elveleie. Celluloseselskapene er pålagt å plante ny skog i områdene rundt plantasjene, et pålegg som skal hindre avskogingen de selv er ansvarlige for. – For ti år siden var det liv og fisk i elva. Om noen år er det ikke vann igjen. Hva skal vi drikke da? Det er stor profitt i eukalyptusplantasjene, og selv har profittjegerne penger til å kjøpe vann. Men det har ikke Brasils fattige. Dette gjelder ikke bare bosetninga vår, det er et problem for hele Brasil, sier han. Tilbake i Suzanos eukalyptusplantasje trekker Ferras på skuldrene. – Det finnes bare én løsning. Slutt med eukalyptus, sier han. Sola er i ferd med å gå ned. I kveld skal han på jakt, men ikke i eukalyptusplantasjen. Håpet er å finne et beltedyr, de som var så vanlige før. Han retter på børsa og begynner å gå.

«Vi aktivister kaller plantasjene grønne ørkener. Monokulturene ser ut som skog, men er i realiteten ørkenaktige»

Det har ikke lyktes LatinAmerika å komme i kontakt med Suzano, Veracel eller Fibria. 39

«BITRERE ENN DØDEN»: Slik beskriver Elivaldo Silva Da Costa treet vi kjenner som en tyggegummismak.

FORSKER: Ivonete Gonçalves hevder eukalyptusgiganten Veracel er ansvarlig for alvorlig miljøkriminalitet.

Aktuelt

Oljefondet innrømmer motstridende interesser

Forskere og miljøbevegelse hevder eukalyptusselskapene har for høyt vannforbruk. Oljefondet mener likevel forvaltningen er ansvarlig. Tekst og foto: Maria Birkeland Olerud, student og tidligere Brasil-brigadist.

– Vi observerer at det forekommer situasjoner der ulike parter har motstridende interesser tilknyttet vann og land, skriver Marthe Skaar, kommunikasjonsrådgiver i Norges Bank Investment Management (NBIM) i en e-post til LatinAmerika. NBIM er organet som forvalter Oljefondet, fondet som har bærekraftig vannforvaltning som et av sine fokusområder. Selger seg ut Forskere ved Duke University hevder tretten prosent av elver og bekker i eukalyptusområder tørker ut. Brasilianske forskere viser til at celluloseselskapet Suzanos fabrikk i Mucurí i Extremo Sul-regionen bruker 80.000 m³ liter vann i døgnet. – Vi forventer at selskapenes styrer tar motstridende interesser på alvor for å sikre langsiktige løsninger der alle parter tas hensyn til, skriver Skaar. Oljefondet kommenterer ikke enkeltsaker, men mener forvaltningen samlet sett er ansvarlig. – Vi har målt og fokusert på vannforvaltning i bransjer som konsumvarer, treforedling og kraftproduksjon i en årrekke. Standardsettingen bygger blant annet på OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper, skriver Skaar. Hun utdyper at fondet sender dokumenter til selskapene med forventninger om integrering av menneskerettigheter og vannforvaltning i alle ledd av selskapenes virksomhet. – Vi følger også opp risikoen i investeringene ved å selge oss ut av selskaper med høy risiko tilknyttet miljømessige og samfunnsmessige forhold. De siste tre årene har vi solgt oss ut av nesten 100 selskaper der virksomheten er utsatt for særskilt høy risiko innen vannforvaltning og avskoging, skriver Skaar.

Oljefondet har til sammen investert 3,6 milliarder kroner i celluloseselskapene Fibria, Suzano og Veracel gjennom Stora Enso. Foto: Maria Birkeland Olerud.

Siden sist Fujimori - Perus neste president?

Demonstrasjoner i Rio de Janeiro mot Brasils president, Dilma Rousseff. Foto: José Roitberg - Flickr

Keiko Fujimori, datteren til mannen som styrte Peru som et diktatur fra 1990 til 2000, kom best ut av første runde i presidentvalget i Peru 10. april. Fujimori står for en markedsliberalistisk politikk, og lover i valgkampen å bevare demokratiet i Peru. Hun har markert avstand til faren Alberto, som soner en fengselsdom på 25 år for forbrytelser mot menneskeheten og korrupsjon. Til tross for et godt forsprang sier meningsmålinger etter valget at det blir jevnt når peruvianere igjen går til valgurnene 5. juni. Motstanden mot Fujimori virker foreløpig sterk.

Jordlause drepne i Brasil Torsdag ettermiddag, 7. april, angreip militærpolitiet i Paraná, saman med sikkerheitsvaktar frå selskapet Araupel, MST-okkupasjonen Dom Tomás Balduíno i Paraná. To personar frå rørsla vart drepne under angrepet, medan fem vart skada. Okkupasjonen ligger på jord som tilhøyrer selskapet Araupel, som plantar furu og eukalyptus i treplantasjar. Selskapet har tidlegare blitt saksøkt av INCRA, Det nasjonale institutt for kolonisering og jordreform, for å drive på eit ulovleg på område. Ingen har til no vorte straffa etter hendinga i Paraná.

Situasjonen i Honduras forverres 3. mars ble den honduranske miljøaktivisten Bertha Cáceres drept av væpnede menn i sitt hjem i La Esperanza. Kort tid senere ble Nelson Noé García fra samme miljøorganisasjon som Bertha, Consejo Cívico de Organizaciones Populares e Indígenas de Honduras (COPINH), skutt og drept utenfor sitt hjem av to ukjente menn. Fredag 15. april ble en solidaritetskaravane til støtte for Bertha Cáceres og lokalsamfunnene organisert i COPINH angrepet med macheter og kastet stein på. Ifølge lokale medier skal rundt 20 politimenn vært til stede uten å gripe inn. Karavanen bestod av både internasjonale og nasjonale aktivister.

Dilma må stille for riksretten Brasils presidenten, Dilma Rousseff, anklages for å ha trikset med tall før nasjonalregnskapet i 2014 og mottatt ulovlige midler til valgkampen i 2014. Søndag 17. april var det avstemning i underhuset om presidenten skal stilles for riksrett eller ikke. Dilmamotstanderne vant, og saken skal nå behandles videre i senatet i begynnelsen av mai. Dersom senatet støtter en riksrettssak vil Rousseff suspenderes fra posten som president og erstattet av visepresident Michel Temer (PMDB) i påvente av rettssaken.

Valgriggeren I mars stod den colombianske datahackeren Andrés Sepúlveda frem med sin historie om hvordan han var med å rigge en rekke valg i flere latinamerikanske land ved å gjennomføre koordinerte cyberangrep på nettsidene til politiske motstandere og spre falsk informasjon om opposisjonspolitikere. Sepúlveda hevder å ha jobbet med presidentvalg i Nicaragua, Panama, Honduras, El Salvador, Colombia, Mexico, Costa Rica, Guatemala og Venezuela. Han skal blant annet ha bidratt inn i valgkampen til Mexicos president Enrique Peña Nieto i 2012 og jobbet i valgapparatet til Colombias tidligere president, Alvaro Uribe.

Obama på besøk i Argentina Etter Obamas historiske besøk til Cuba gikk turen videre til Argentina i slutten av mars. Her møtte han landets nye president Mauricio Macri i noe som antas å være starten på en ny og tettere relasjon mellom USA og Argentina. Han deltok i markeringen av 40-årsdagen for diktaturet 24. mars, og lovet her innsyn i til nå hemmelige dokumenter amerikansk militær og etterretning sitter på fra denne perioden i Argentinas historie. Dette var første gang en amerikansk president besøker Argentina på ti år.

Vigsel av likekjønnede i Colombia 7. april stemte flertallet av Colombias høyesterett mot et lovforslag om at ekteskap kun kan inngås mellom mann og kvinne og at det er opp til kongressen å ta avgjørelser knyttet til vigsel av likekjønnede. Colombia blir dermed det fjerde landet i LatinAmerika som åpner for likekjønnet ekteskap på landsdekkende nivå, etter Argentina, Brasil og Uruguay. Tidligere har homofile kun hatt rett til å inngå sivilt partnerskap. I 2015 godkjente dessuten høyesterett homofiles rett til å adoptere, men dette ble møtt av senator Viviane Morales’ forslag om å organisere en folkeavstemning for å avgjøre om dette skulle bli en lov eller ikke.

Kultur

Stemningen er god når seminfinalene i B-girlsbattle settes i gang. En battle, en konkurranse mellom to, varer ikke mer enn noen minutter, og dommerne gir poeng for stil, gjennomføring, flyt og presisjon.

Guatemala B-Girls I Guatemala samles kvinnelige breakdancere og rappere for å ta et oppgjør med volden, og gjøre hverandre sterkere. Tekst og foto: Ingrid Fadnes, utekoordinator for Latin-Amerikagruppene og frilansjournalist.

– Vi er konkurrenter, men ikke rivaler. B-Girl Chiquita står foran dommerpanelet. Hun har akkurat vunnet finalen i en timelang «battle» med 16 andre guatemalanske B-girls. Jenter som danser breakdance. Hun trekker lua ned i panna, og gliser med svettedråper på overleppa. Nakury, B-girl og rapper fra Costa Rica snakker med jentene. – Vi må jobbe sammen, ikke mot hverandre. Da kommer vi mye lengre og sammen er vi sterkere, sier Nakury. Omlag 40 jenter sitter i en sirkel på gulvet. Nakury er plassert ved siden av den mexicanske rapperen Audry Funk og Guatemalas stadig mer populære kvinnelige hip hop-ikon, Rebeca Lane. Det er de tre, sammen med costaricanske Nati Vargas, som står bak arrangementet og prosjektet «Somos Guerreras» – vi er krigere. – Vi må snakke om volden, sette ord på den,

dele erfaringer og sammen bli sterkere. Hip hop er for utallige ungdommer i Mellom-Amerika en vei ut av voldelige relasjoner. Det vi ser er stadig flere jenter som tar steget ut og deler poesi gjennom rap. De danser, de driver med graffiti eller blir DJ-er, forteller Nakury. Nakury har holdt på med hip hop i flere år, og har en lang karriere som breakdancer bak seg, men det hun liker best av alt er å dele erfaringer med unge talenter. Historisk vold Kampen mot kjønnsrelatert vold er tøff og komplisert mange steder i verden. MellomAmerika er et av områdene i verden der statistikken for vold mot kvinner, og femicide, kvinnedrap, er skyhøye. Vold og straffefrihet preger regionen og i Guatemala blir kun tre prosent av alle anmeldte tilfeller av vold og

«Jeg tror jeg kan si mer nå enn jeg kunne før» overgrep mot kvinner oppklart. Volden har en kjønnsdimensjon og bare i Guatemala anmeldes det hvert år 44 000 voldstilfeller mot kvinner. Hvert 45 minutt blir et tilfelle av voldtekt eller seksuelle overgrep anmeldt. Statistikken er sterk kost. Samtidig tok Guatemala et steg i riktig retning da de 28. februar i år dømte de to krigsforbryterne Esteelmer Reyes Girón og Heriberto Valdéz Asij fra det guatemalanske militæret for systematisk seksuell vold, tortur, slaveri, forsvinninger og drap under krigen. Flere saker er underveis, og for Guatemalas kvinner betyr en anerkjennelse av volden fra fortida, en mulighet til å også kunne snakke om vold mot kvinner i dag. Rapperen Rebeca Lane fra Guatemala løper rundt hele dagen. Mellom praktiske gjøremål er hun oppe på den lille scenen for å gi beskjeder, eller dele en av sine låter. Rebeca blir beskrevet som feminist, anarkist og aktivist. Hun synger om alt. Rettferdighet for volden som ble påført tusenvis i Guatemala under den 36 år lange krigen, seksuell frihet for alle kjønn, en korrupt stat, den historiske undertrykkelsen, og kvinners rett til frihet. For henne har musikken vært en mulighet til å utrykke det hun mener var utfordrende som aktivist. – Jeg tror jeg kan si mer nå enn jeg kunne før. Jeg har i flere år vært en del av det organiserte sivilsamfunnet i Guatemala, gjennom mindre kollektiver, men den politiske forfølgelsen her er hard. Det er tøft for mange som organiserer seg og snakker makta i mot, og verst er det i periferien i byene og ute i de rurale områdene, sier Rebeca. Rebeca har gjort seg bemerket de siste årene med flere hardtslående låter. Hun spiller jevnlig i Mellom-Amerika og i Sør-Amerika. Det er det ikke så mange av de mindre artistene i Latin-Amerika som gjør. Mange søker seg heller til Europa og et marked der musikken kan selges. – Jeg tror det er viktig å ta med musikken uansett hvor det skulle være. Vold mot kvinner er et strukturelt problem verden over. Men, å jobbe i Mellom-Amerika, der hvor jeg selv kommer fra er svært viktig, sier hun.

Mexicanske Audry Funk er en del av crewet på fire jenter som har satt i gang Somos Guerreras. Hun har selv en vond historie bak seg med stort press på kropp og utseende. I ung alder gjennomgikk hun store operasjoner som har gitt henne varige arr over hele kroppen. Hun deler disse erfaringene i samtaler med de yngre jentene.

Rebeca Lane er for mange yngre hiphopere en stor inspirasjon. Hun har i løpet av kort tid gjort seg kjent med hardtslående tekster om feminisme, vold og kampen for det historiske minnet i landet.

– Jeg er både feminist, anarkist, aktivist og rapper. Dette er det verktøyet jeg bruker i dag for å formidle tema som er grunnleggende viktig for jenter, og for hele samfunnet vårt, sier Rebeca Lane, en av grunnleggerne av prosjektet Somos Guerreras.

Costaricanske Nakury fant veien til hiphop gjennom graffiti og dansen. Etter hvert tok hun tak i mikrofonen og begynte å dele sin egen poesi. I dag er hun gründer for prosjektet Union Break Dance som ønsker å jobbe med utdanning og kommunikasjon gjennom hiphop.

Sterke historier I sirkelen deler en etter en sine historier. Jentene er mellom 13 og 25 år gamle. De er selvsikre der de sitter, men tårene triller når historiene deles. Ikke én har gått fri for seksuell vold, voldelige parforhold, eller begrensninger til å gjøre det de har hatt lyst til. En av dem, den 13 år gamle rapperen Adri, har støtte fra mor, men faren liker ikke at hun deltar på aktiviteter utenfor huset. Senere på ettermiddagen står hun foran et skrikende publikum. Poesien kommer rett fra levra når de unge jentene deler sine egenskrevne låter. Nakury understreker viktigheten av de kollektive samtalene som en del av prosjektet. – Når vi setter oss i en sirkel for å dele med hverandre er det også hiphop. Hiphop handler nettopp om å sette ord på erfaringer, det handler om å dele. Guatemala var siste stopp for Guerras Unidas reise gjennom Mellom-Amerika, men underveis har de filmet, og dokumentaren om MellomAmerikas kvinnelige hiphop-talenter vil komme i løpet av året. Somos Guerreras er et langvarig prosjekt, men avsluttet sin turné gjennom Mellom-Amerika i begynnelsen av mars. En egen festival ble arrangert i Guatemala by på feministkafeen la Majo, og både utenfor og inne vrimlet det av jenter i aksjon -både med grafitti, dans, beat box, rap og poesi.

Det vi ser er stadig flere jenter som tar steget ut og deler poesi gjennom rap. 45

Kultur

Hun foreviger de forsvunne Offisielle tall viser at 3231 kvinner forsvant i perioden 1990 til 2013. I Buenos Aires prøver en kunstner å gi et ansikt til de forsvunne. Tekst: Christina Campo, student og journalist i redaksjonen. Foto: Fátima Pecci.

Fátima Pecci (32) er argentinsk kunstner og feminist. I lengre tid har hun jobbet med et kunstprosjekt der hun maler jenter som har blitt kidnappet og endt opp i menneskehandlernes mørke avgrunn. Hennes prosjekt «Algún día saldré de aquí», en dag drar jeg herfra, er en utstilling med portretter av argentinske kvinner som har blitt bortført og seksuelt utnyttet som følge av menneskehandel gjennom smuglernettverk. I mai i år vil kunsten hennes bli utstilt for første gang i den argentinske byen Rosario. Kunsten stilles ut i sammenheng med den nasjonale demonstrasjonen mot kvinnedrap NiUnaMenos, som betyr «ikke en til». Pecci har jobbet med kunstprosjektet siden slutten av 2014, men sier at hun fortsatt ønsker å utvikle det videre. – Det er et langsiktig prosjekt. Så lenge det fortsetter å forsvinne jenter, kommer jeg til å fortsette å male, sier hun. Kvinnene leies ut Kvinner som forsvinner er ikke er et nytt problem i Argentina, ifølge Pecci. Slik har det vært i flere tiår. – Det finnes organisasjoner og personer som spesialiserer seg på menneskehandelen av kvinner. Den vanligste metoden er å komme

med løfter til kvinnene om jobb eller inngå i et kjærlighetsforhold med dem, sier hun. Hun forteller at noen av hallikene har opptil 30 kvinner som leies ut til ulike bordeller rundt omkring i landet. – Etterforskning viser at det går lang tid før en kvinne klarer å frigjøre seg, og det er tilfeller der de aldri klarer det. Kunst for endring Kjønnsrelatert vold i Argentina er et alvorlig problem. Tall fra den argentinske kvinneorganisasjonen La Casa del Encuentro viser at 277 kvinner ble drept i 2014. I løpet av en periode på syv år (2008-2014) ble 1808 kvinner drept. Fàtima Pecci håper hun kan endre dette gjennom kunsten. – Jeg tror kunst er et verktøy for forandring. Jeg ønsker å få folk til å tenke og reflektere over volden dette samfunnet påfører kvinnene. En fortid med kidnappinger Argentina har en sørgelig historie når det gjelder kidnappinger. Under militærdiktaturet (1976-83) ble titusenvis av mennesker bortført av regimet. De fleste kom aldri tilbake. Kan landets fortid med kidnappinger ha gjort at folk bryr seg mer eller mindre? – Det er to svært ulike historiske og sosiale 46

Peccis utstilling er et forsøk på å gi et ansikt til alle de forsvunne.

«Så lenge det fortsetter å forsvinne jenter, kommer jeg til å fortsette å male. Jeg tror kunst er et verktøy for forandring»

I alle portrettene endrer jeg blikket til jentene, slik at det blir vendt direkte mot publikum. problemer, men de har begge en kjerne som består av brudd på menneskerettigheter. Det er irrelevant å legge vekt på antallet kidnappede. Hvis det kun er snakk om én person er det nok til å bry seg, sier Pecci. Vil utfordre samfunnet Hun mener det må satses mer på tiltak som gjør det lettere for kvinner som opplever vold å si ifra, som for eksempel ivaretakelsesprogrammer for ofrene, strengere straffer for voldsmennene, og kjennskap til macho-kulturen fra ung alder. Når hun portretterer jentene bruker hun etterlysningsbildene som mal. Bilder som har blitt hengt opp, og bilder som har blitt delt via sosiale medier. Maleriene blir malt i sin opprinnelig størrelse, men for å snakke direkte til publikum, gjør hun én viktig endring. – I alle portrettene endrer jeg blikket til jentene, slik at det blir vendt direkte mot publikum. Dette gjør jeg for å utfordre oss som samfunn, og som individer med et kollektivt ansvar.

Fátima Pecci maler jenter som har blitt kidnappet i Argentina.

Pamela Elizabeth Ochoa.

Evelyn Antonella Herrera forsvant 18. september, og ble senere funnet død. Hun ble bare 17 år gammel.

Aílen Lópes (18) ble sist sett 14. februar 2013.

Kultur

Drømmen om europeisk fotball Drømmen om penger og prestisje, og et fotballkaos i den hjemlige regionen, fører til en jevn flyt av fotballmigranter fra Latin-Amerika til Europa. Tekst: Kenneth M. Lydersen, statsviter, fotballentusiast og journalist i redaksjonen.

Det er mange som drømmer om en fotballkarriere i Europa. Foto: Rajesh Pamnani - Flickr.

Fotball er verdens største idrett og fikk raskt en spesiell plass i hjertene til latinamerikanerne etter at engelskmennene brakte med seg spillet på slutten av 1800-tallet. Alle som har vært på reise i regionen har erfart fotballgleden her. Fotball er ikke bare sport og kultur, det er identitet, politikk og til og med krig - en kamp mellom El Salvador og Honduras i 1969 kulminerte faktisk i en firedagers krig mellom landene. Denne krigen har fått navnet La Guerra Del Fotball - fotballkrigen. Latin-Amerika har også spilt en viktig rolle i utviklingen av verdensfotballen. Det er i Europa og Sør-Amerika fotballen har blitt det den er i dag. Spillere fra Europa kom til Uruguay i 1930 hvor det første verdensmesterskapet ble spilt, et mesterskap Uruguay også vant. De neste femti årene spilte spillere stort sett i landet de ble født i. Deretter oppstod det en eksplosjon av fotballspillere som emigrerte fra Latin-Amerika til Europa for å spille fotball og tjene penger. De siste tjue årene har spillere fra regionen absolutt dominert de største og beste ligaene i Europa. Et eksempel på dette er at Gullballen som deles ut til verdens beste spiller hvert år - har gått til en søramerikansk spiller ti av de siste nitten årene. Den argentinske fotballspilleren Lionel Messi har vunnet fem av dem, mens de

resterende har gått til brasilianere. I dag består kanskje verdens beste angrepsrekke av Luis Suarez fra Uruguay, Neymar fra Brasil og Lionel Messi fra Argentina. De spiller alle for Barcelona i Spania. Drømmen om Europa Det er nemlig i Europa at prestisjen og pengene ligger. I tidsperioden 1980-1993, reiste over 2000 fotballspillere fra Argentina til Europa, inkludert hver sesongs toppscorer. Hver sesong siden VM i 1998 har over 500 brasilianere flyttet til Europa. I første halvdel av 2013 flyttet rundt 5000 fotballspillere til en verdi av over 1,1 milliarder dollar fra Latin-Amerika til Europa. Av disse var over 3000 fra Argentina og Brasil. Argentinske fotballspillere har tradisjonelt sett reist til Italia, mens brasilianere har migrert til Portugal og Tyskland. Dette av åpenbare årsaker som språk og kultur. Spania er derimot kjent for å ta imot spillere fra hele kontinentet. I Norge har vi hovedsakelig hentet spillere fra Costa Rica, Argentina og Uruguay. Dette er fordi enkelte agenter har vært veldig aktive i disse landene, hvor de mener spillerne er bedre egnet for norske fotballforhold.

Fotball er ikke bare sport og kultur. Det er identitet, politikk og til og med krig. Det er likevel ikke bare penger og prestisje som trekker fotballmigrantene til Europa. Søramerikansk fotball har rykte på seg for å være svært uorganisert og uforutsigbart, og flere av klubbene er dårlig økonomisk stilt. Mange lever på konkursens rand og overlever ved å holde tilbake eller kutte i lønninger og bonuser til spillere. Mange klassiske fotballoppgjør er dessverre blitt kjent for vold fra fotballfans og hooligans. Det har også vært episoder der spillere har blitt truet til å skrive nye kontrakter, og bestikkelser er ofte en del av spillet. Korrupsjon i fotballklubbene omtales regelmessig i media og i flere av toppklubbene er mafia og narkotikakarteller godt representert. I den siste store korrupsjonssaken i FIFA er nesten alle de tiltalte fra Karibia og Latin-Amerika. Dette inkluderer president i Confederation of North, Central American and Caribbean Association Football (CONCACAF) og visepresident i FIFA Jeffrey Webb og tidligere president i det brasilianske fotballforbundet Jose Maria. Tidligere presidenter i fotballforbundene til Panama, Honduras, Guatemala, El Salvador, Peru, Bolivia, Costa Rica og Uruguay er også involvert. De beste spillerne reagerer på forholdene ved å flytte til Vest-Europa. De nest beste drar til Øst-Europa og Asia.

skulle mislykkes, kan en risikere å bli forlatt av skruppelløse agenter. Flere blir også deportert eller overlatt til seg selv på gata. Herfra kan veien være kort til salg av narkotika og annen overlevelsesrelatert kriminalitet. Drømmen lever videre Til tross for at de økonomiske forholdene har bedret seg noe i Latin-Amerika, ligger fotballdrømmen fortsatt i Europa. Av den grunn vil Europa trolig fortsette å motta både amatører og klassespillere fra Latin-Amerika som ønsker å leve ut drømmen om «det vakre spillet» og økonomisk velstand.

Ikke alle lykkes Samtidig som søramerikanske fotballklubber er neddynget i gjeld og sliter med ustabile forhold, bader mange av fotballspillerne som har flyttet til Europa i rikdom. Av den grunn sørger drømmen om fremtidig velstand for en konstant strøm av fotballtalenter fra fattige latinamerikanske byer. Mange lykkes og kan tjene gode penger både for seg selv og familien. Utallige lokale fotballskoler og klubber har nytt godt av dette. Dessverre forblir det med drømmen for enkelte. Jakten på et bedre liv i Europa har ført til trafficking av mindreårige fotballspillere fra Latin-Amerika og Afrika. Mange trener med amatørklubber, og hvis de lykkes, går de videre til en større klubb med bedre inntektsmuligheter. Men om en

Trioen Luis Suárez fra Uruguay (f.v), Neymar fra Brasil og Lionel Messi fra Argentina er kjent som MSN. De har til sammen scoret over 100 mål denne sesongen. Foto: Ferran Cornellá Wikicommons

Anbefalinger

Dokumentar: Cartel Land Regissør: Matthew Heineman (2015). Anbefalt av: Kenneth M. Lydersen.

Et vakkert bakteppe for en vulgær narkobusiness som har tatt livet av over 80 000 i Mexico siden 2007. Den andre hovedpersonen i filmen er Tim ”Nailer” Foley fra USA. Han leder en borgervernsgruppe som han opprettet etter å ha oppdaget at alle lavtlønnede jobber i området var tatt av illegale innvandrere. Det begge borgervernsgruppene har til felles er at de ikke stoler på myndighetene og at de ønsker å beskytte lokalbefolkningen – selv om sympatien i starten unektelig er på Dr. Mireles side. Den mexsicanske gruppa vises mest oppmerksomhet. Og vi får blant annet se og høre hvordan gruppen ikke bare er i krig med narkokarteller, men hvordan de etter en lovende oppstart kommer i konflikt med lokalbefolkningen de er ment å beskytte. I tillegg kommer utfordringer knyttet til interne stridigheter og problemer med staten. Filmen er et vakkert, men brutalt dypdykk inn i lokalbefolkningenes håp og frustrasjon i forbindelse med bekjempelsen av narkotikakartellene med borgervernsgrupper. Den inneholder intense actionscener, oppsiktvekkende nærportrett og gir fantastisk ærlige scener fra borgervernsgruppa Autodefensas virke. Filmen er brutal til tider, så man skal være forberedt. Samtidig viser filmen at ting ikke er svart/hvitt hverken når det kommer til helter og skurker eller rett og galt. Vi anbefaler filmen grande! Man må også lese Narcoland: The Mexican Drug Lords and Their Godfathers av Anabel Hernandez som filmen er bygd på om man ønsker å lære mer om de Stadig mektigere kartellene og politikkens rolle i denne grufulle pågående historien.

Vi er fulle av forventninger når vi setter oss ned i salen under årets Human Rights, Human Wrongs festival for å se den Oscarnominerte dokumentaren Cartel Land. I begynnelsen av filmen blir vi presentert for narkokartellet Knights Templars brutale virke i delstaten Michoacan hvor de har torturert og drept som de ønsker i en årrekke. Vi blir deretter presentert for Dr. Josè Manuel Mireles Valverde. Han forteller om hvordan hans tre naboer for en liten stund siden ble halshugd, før han viser frem et bilde av de tre hodene på et byalter. Kartellenes brutalitet og myndighetenes manglende evne og vilje til å beskytte lokalbefolkningen i området er noen av årsakene til at han oppretter borgervernsgruppen «Autodefensas». Samtidig som filmen setter en alvorlig tone i starten blir vi også forbløffet over de flotte bildene, skarpe fargene og den generelt gjennomproffe presentasjonen av grenselandet mellom USA og Mexico.

Film: Jaula de oro (Gullburet) Regissør: Diego Quemada-Diez (2013). Anbefalt av: Mari Lilleslåtten.

Historien kjenner vi: Fattige kids fra Sør-Amerika drømmer om et bedre liv i nord. Med drømmen om rikdom og frihet i sikte tar de fatt på den lange og strabasiøse reisen. Selvfølgelig går ikke alt etter planen, og trasking langs endeløse veier og halsbrekkende togreiser erstattes snart av vold, narkosmugling, kjipe jobber langs veien og ikke minst møtet med la migra – grensepolitiet. Og livet på den andre siden? Det er heller ikke noe å skryte av. I Gullburet er det vennene Juan, Sara og Samuel som drar fra Guatemala mot USA. Sara forkledt som gutt, Juan med amerikanske boots og dollars sydd inn i bukselinningen. På veien møter de Tauk, en Tzotzilgutt som ikke snakker spansk. De er bare barna, men det de må gjennomgå sammen er langt fra barnevennlig. De utvikler et trofast vennskap, og holder sammen for å oppleve drømmen om å se snøen falle nordpå. Filmen gir et innblikk i hva migranter fra sør utsetter seg for på veien mot grensa til USA. Antagelig er historien til ungdommene lik mange andres. Selv om den mørke historien ikke overrasker så er det en god film. Den tyr ikke til overdreven action eller melodrama, men har likevel nok av begge deler – slik migranters historier gjerne har.

Film: María, llena eres de gracia (Maria Full of Grace) Regissør: Joshua Marston (2004). Anbefalt av: Silja Björklund Einarsdòttir.

María Alvarez er lei av livet på den colombianske landsbygda. Hun bor sammen med familien og jobber på en roseplantasje, men drømmer om en annen hverdag fylt med eventyr. Når hun møter Franklin får hun mulighet til å tjene raske penger og se verden - som narkokurér til USA. Filmingen er enkel, men effektfull, og det hele framstår som veldig autentisk, mye takket være skuespillerne. Hovedrolleinnehaver Catalina Sandino Moreno vant sågar prisen for beste skuespillerinne under Berlin Film Festival i 2004 og ble nominert til en Oscar samme år. De øvrige skuespillerne er dyktige og har et godt samspill, og man rekker å bli knyttet til personene i løpet av de 100 minuttene filmen varer. Alt i alt er María, llena eres de gracia en sterk film om et tema som dessverre fortsatt er høyaktuelt.

Konsert og plateslipp: Soulfly Aktuelt: Konsert på John Dee i Oslo 8. mars og nytt album. Anbefalt av: Kenneth M. Lydersen.

Soulfly består av to av grunnleggerne av det legendariske metalbandet Sepultura fra Brasil. De tok over tematisk der Sepultura slutta og problematiserer sosiale og politiske forhold i Latin-Amerika og resten av verden. De første albumene var sterkt influert av, og tok i bruk mange tradisjonelle instrumenter og rytmer. Om man ønsker groovy, upolert, riffbasert post-thrash som tar opp temaer som militarisering, marginalisering, sosial urettferdighet, narkokrigen og så videre MÅ man høre på dette bandet, som ulikt de fleste andre band, bare blir røffere og tøffere med åra.

Dokumentar: Which Way Home Regissør: Rebecca Camissa (2009). Anbefalt av: Christina Campo.

Which Way Home er en sterk dokumentar som følger barn fra henholdsvis El Salvador, Honduras og Mexico på flukt til USA. De yngste barna som har tatt fatt på den farefulle ferden er bare ni år gamle. Dokumentaren ble laget i 2009, men er fortsatt høyaktuell. Dokumentarskaperen evner å etablere nære dialoger med barna, slik at man som seer forstår hvordan det er mulig for barn og foreldre å ofre alt for å krysse grense over til USA. Noen av barna er foreldreløse, mens andre reiser fra foreldrene, som håper at barna deres kan sende penger hjem. Dokumentaren følger barna på toget «La Bestia», på migrantsentrene, og vi får møte foreldre som både får tilbake barna sine og som har mistet dem på veien til USA.

Film: Sin Nombre Regissør: Cary Joji Fukunaga (2009). Anbefalt av: Kenneth M. Lydersen.

I filmens første scene blir vi kjent med de to kompisene Casper og Smiley i delstaten Chiapas i Mexico. Innvielsesritualene til den kriminelle gjengen Las Maras 13 blir vist, og Smiley får 13 sekunder juling, hvorpå han må drepe et rivaliserende gjengmedlem for å fortjene sin plass blant de mest beryktede. Konflikter i miljøet fører til at Casper må flykte og på toget «Beistet» møter han ei dame fra Honduras som reiser sammen med faren og onkelen sin på vei til USA. Filmen har godt skuespill og er upretensiøs og skitten. Mange av årsakene til at folk fra Latin-Amerika migrerer til USA blir forklart og dokumentert på en nær og virkningsfull måte, og vi gis et intimt innblikk i hvordan en av verdens største og mest brutale gjenger herjer i lokalsamfunnene de opererer i. Samtidig er dette en film som oser av grim realisme og vi serveres en eventyrlig, men mørk reise gjennom Mexico på vei til et bedre liv i nord.

Meninger

En liten tekst om en stor person Tekst: Marianne Gulli, programrådgiver i FOKUS og medlem i Latin-Amerikagruppenes arbeidsutvalg.

«Det er vanskelig å forstå døden, og særlig den døden som er et resultat av ubalansen og ondskapen. Den skaper sinne og frustrasjon, det er en smerte som føles som en del av oss. Samtidig er den en sjelens lys, en kraft som nå er en del av vinden, den uendelige lyden, tåken, stjernene og tidens gang» (Rosa Chávez). Torsdag morgen, den tredje mars klokka 09.30 norsk tid, tikket det inn en melding: «forferdelige nyheter, de har drept Bertha». Den kom som et brutalt lynnedslag, for meg og for mange andre. Bertha var aktivist, i ordets rette betydning. Utrettelig, med en kampvilje uten sidestykke, et vanvittig sinne over urettferdighet og undertrykking, og en utrolig sterk tro på at dette er en kamp vi en gang skal vinne.

«Jeg har alltid visst at dette kom til å bli en tøff kamp, men jeg viste også at vi ville vinne den, elven fortalte meg det» (Bertha Cáceres). Bertha var mest kjent som grunnlegger av Sammenslutningen for folkelige og urfolks-

organisasjoner i Honduras (COPINH på spansk) og kampen for Lenca-folkets rett til selvbestemmelse over naturressurser. Særlig kjent er hennes, og deres, motstand mot vannkraftverket Agua Zarca i Rio Blanco. Vannkraftverket ble etablert uten forhåndskonsultasjon eller samtykke, med (penge) støtte fra både Kina, Finland, Nederland og Den mellomamerikanske banken for økonomisk integrering. Lokalsamfunnene motsatte seg prosjektet fra første øyeblikk og motstanden er blitt slått hardt ned på: militarisering av lokalsamfunnet, voldelige utkastelser, flerfoldige trusler mot aktivister, politisk motivert fengsling, og flere drap. Bertha var ikke den første og dessverre ikke den siste.

«Det er fælt å si det, men vi er heldige som er live, og vi er i live takket være den internasjonale solidariteten» (Bertha Cáceres). Hennes aktivisme og hennes kamp var ikke bare

I kjølvannet av drapet på Bertha ble det arrangert demonstrasjoner over hele verden. Her fra en demonstrasjon i New York 17. mars. Foto: Natalie Jeffers - Flickr.

3. mars i år ble den honduranske miljøaktivisten Bertha Cáceres drept av væpnede menn i sitt hjem i La Esperanza. Her er hun sammen med den honduranske Rafto-prisvinneren og menneskerettighetsaktivisten Padre Melo. Foto: Padre Melo.

La oss alle våkne opp, tiden renner ut. Vår bevissthet vil bli ødelagt av at vi står og ser på kapitalismens, rasismens og patriarkatets ødeleggelse. hennes, den var heller ikke bare lokal. Bertha så alltid sin og deres kamp som en del av en større regional og internasjonal kamp. Dette gjorde at hun hadde allierte, «compañeros», langt utenfor Honduras, og på tvers av de fleste grenser. Drapet på Bertha er forferdelig i seg selv, men det kan ikke sees uavhengig av den målrettede og offensive angrepspolitikken som føres mot organisasjoner og folk i Honduras som forsvarer folks grunnleggende rettigheter og lokalsamfunns, urfolks og småbønders rett til jord og naturressurser. Den honduranske staten står bak, eller er stilltiende samtykkende, og de viser null interesse for å garantere for livene og arbeidet til COPINH eller noen annen menneskerettighetsorganisasjon. Som hennes egen familie sier det: «vi vet med sikkerhet at Bertha ble drept grunnet hennes kamp mot utvinningsindustrien og for Lencafolkets rettigheter».

motstandskampen etter statskuppet, både da og senere så hørte man henne ofte si:

«La oss alle våkne opp, tiden renner ut. Vår bevissthet vil bli ødelagt av at vi står og ser på kapitalismens, rasismens og patriarkatets ødeleggelse» (Bertha Cáceres).

«!Bertha no se murió, se multiplicó!» (Bertha Cáceres).

«De er redde for oss – fordi vi er fryktløse» (Bertha Cáceres). Hvis jeg skal bruke denne teksten til en oppfordring, vil jeg be alle huske på ordene, i dag som i går, og for all uoverskuelig fremtid. La oss være fryktløse i vår motstand mot kapitalismen, mot rasismen, og mot patriarkatet. La sinnet over drapet på Bertha og så alt for mange andre være en katalysator for å endelig få slutt på kapitalistismen, rasismen, patriarkatet og ødeleggelsen, og for å sammen bygge en verden der det er plass til mange ulike verdener, uten diskriminering, undertrykking, vold og maktovergrep. La oss samtidig sørge for at ropet som runget over Honduras og Latin-Amerikas gater de siste ukene aldri tar slutt:

Bertha var også feminist, anti-kapitalist, antiimperialist og anti-rasist. Hennes drivkraft var en tro på en annen verden, en verden der det er plass til mange ulike verdener, uten diskriminering, undertrykking, vold og maktovergrep. Hun trodde på folkelig deltakelse fra grasrota. Hun var også kjent for sitt humør og sin humor. Selv i de vanskeligste periodene klarte hun å myke opp situasjonen med en spøk og med latter, men hun glemte aldri situasjonens alvor. Jesuittpresten og frigjøringsteologen Ismael Moreno, bedre kjent som Padre Melo, minnes et av de mange øyeblikkene de delte sammen. Under et besøk til Rio Blanco, da noen skulle ta et bilde av dem så hun på ham, lo og sa «la oss se hvem av oss som går først». Hun var en fryktløs person som sa for mange sannheter til for mange mektige mennesker. Eliten, regjeringen, private og transnasjonale selskaper. Derfor ble hun også drept. Hun var også en av drivkreftene i 53

Honduras • Jord og naturressurser er to av de viktigste konfliktlinjene i Honduras. Konsesjoner til vannkraft- og utvinningsindustrien har gått hardt ut over flere urfolks- og småbondesamfunn. • Grove menneskerettighetsbrudd finner sted i nesten alle områder av samfunnslivet i Honduras. • Honduras er et av verdens farligste land for miljøaktivister, og det farligste for journalister. Det er også et av verdens mest voldelige land.

Reisebrev

Feirer kampen, ikke rettferdigheten På begynnelsen av 80-tallet ble flere Maya-kvinner seksuelt misbrukt av militære tjenestemenn. I februar ble to av gjerningsmennene dømt i det som er blitt kalt Sepur Zarco-saken. Dommen var en stor seier for guatemalanske urfolkskvinner. Tekst: Frøya Torvik og Helga Hustveit, brigadister i Mexico og Guatemala, våren 2016. Foto: Vårbrigaden 2016 (La Brigada Sin Fronteras).

8. mars gikk kvinner og menn ut i Guatemala bys gater for å demonstrere. Det var urfolkskvinner fra landsbygda, progressive kvinner fra byen og unge studenter i toget. På et av papirene som ble utdelt i folkemengden sto det «Hvordan kan man feire kvinnedagen? Når det hvert tredje minutt dør ei kvinne på grunn av sin kjæreste og når minst hver tredje kvinne i verden har opplevd vold, mishandling eller seksuell vold i løpet av livet sitt.» Vold mot kvinner er et av de viktigste temaene i Guatemala om dagen. Seieren i Sepur Zarco-saken har inspirert til videre kamp. Fredsavtale uten rettferdighet Etter den 36 år lange borgerkrigen i Guatemala, mellom venstreorienterte opprørere og regjeringen, har stillhet og frykt vært et problem. Selv om fredsavtalen ble underskrevet i 1996 er det fortsatt stor mangel på rettferdighet og oppklaring. I 2013 ble den tidligere presidenten Rios Montt dømt for folkemord. Dommen var historisk. Guatemala var det første landet i verden til å dømme en tidligere president for folkemord i nasjonal domstol. Under borgerkrigen ble omlag 250.000 personer drept eller forsvunnet. Ofte stod kvinnene igjen med ansvar for familiene da mennene ble drept, bortført eller tvangsrekruttert til hæren. Ifølge det norske ressurssenteret FOKUS er kvinner spesielt

sårbare for vold i utviklingsland der kvinners sosiale, kulturelle og økonomiske status er svak. I Guatemala utgjør kvinner 51,7 prosent av befolkningen, mer enn halvparten av disse er urfolkskvinner. Selv 20 år etter fredsavtalene har ikke freden nådd alle ofrene etter borgerkrigen, og dette gjelder spesielt urfolkskvinner. Sepur Zarco Fra 1982 til 1988 ble flere Maya-kvinner fra den nordøstlige delen av Guatemala utsatt for slaveri og seksuell vold i militærleiren Sepur Zarco. Under borgerkrigen var seksuell vold en gjennomgående strategi som ble brukt for å skremme og paralysere samfunnet. Militæret drepte og bortførte ledere og menn i urfolkssamfunnene, for deretter å voldta kvinnene. Noen kvinner ble tatt med til militærbasen Sepur Zarco hvor de over lang tid ble grovt misbrukt at militæret. Da fredsavtalen ble underskrevet i 1996, fikk militæret amnesti, mens kvinnenes historier fra krigsårene ble oversett. Seksuelle overgrep er tabubelagt i det guatemalanske samfunnet. Myndighetene og militæret som sto bak disse grove bruddene mot menneskeheten sitter fortsatt i maktposisjoner.

Urfolkskvinner hever nå stemmen sin og krever sin rett.

Uten kvinner og urfolk, er det ikke demokrati.

Folkelig rettssak I 2010 holdt 15 Maya Q’eqchi-kvinner fra Sepur Zarco-saken, og andre kvinner fra resten av landet «The First Court of Conscience on Sexual Violence against Women During the Armed Conflict». Det var en folkelig rettsak utenfor det juridiske systemet, der stillheten rundt de seksuelle overgrepene ble brutt. Rettssaken la grunnlaget for anmeldelsen til Mayakvinnene i Sepur Zarco-saken i 2011. 1. februar i år, fem år etter anmeldelsen, starta rettsaken i den nasjonale domstolen. Kvinnene gjemte ansiktene sine under sjal i rettsalen, men etter 30 år med stillhet, brukte de stemmen for å få frem sannheten. Underveis i rettsaken ble kvinnene anklaget for frivillig å ha prostituert seg, for å ta opp saken for å tjene penger og for unødvendig å skape konflikt etter freden. Kvinnene fikk medhold den 26. februar i år og for første gang etter borgerkrigen ble urfolkskvinner hørt juridisk i en sak om seksuell vold. Da de 15 urfolkskvinnene fra Sepur Zarco vant rettssaken, sa de: «dette har så vidt begynt. Rettferdighet!». De militære tjenestemennene Esteelmer Reyes Girón og Heriberto Valdéz Asij fikk dommer på henholdsvis 120 år og 240 år. Dommene tok utgangpunkt i de systematiske overgrepene, voldtektene, det seksuelle slaveriet, forsvinninger og drap, som et ukjent antall kvinner og deres ektemenn led under borgerkrigen. Det har gått lang tid, og mange av ofrene for den seksuelle volden begynner å bli gamle. Det gjør også gjerningsmennene, og derfor er det viktig å få fortgang i de juridiske sakene. Sammen mot taushet I forbindelse med kvinnedagen ble det etter marsjen arrangert en feiring der vi møter aktivisten Lidu Mendez. – Dette er kjempeviktig, også for folkemord-

saken, dette bryter stillhetens terror, sier hun. – Tusenvis av kvinner prøver å si at dette ikke er vanlig. Jeg føler at dette er et skritt mot å bryte det som gjør at kvinnene holder på tausheten og hemmelighetene, sier hun. Rettsaken viser at til og med i korrupte Guatemala der macho-kulturen lever i beste velgående, er det mulig for urfolkskvinner å bli hørt. Sammen står kvinnene sterkere – Guatemala ble født som en patriarkalsk og mannsdominert stat. Så for at staten skal endres, må kvinnesynet endres, sier Mendez. I marsjen møtes feministene, ser hverandre i øyene, klemmer, danser og gir hverandre styrke. – Dette er ikke kun et uttrykk for kamp, men også en plass for oppladning og til å hente styrke, sier Mendez. Aktivisten Carolina Collar, som også er på feiringen etter marsjen, sier at det å gratulere med kvinnedagen ikke har noen verdi om man ikke forstår at det ikke bare bør være kun én dag der kvinner verdsettes, men hver dag. En ny vår Sepur Zarco-saken var bare en av mange saker hvor militære tjenestemenn brukte seksuell vold mot kvinner under borgerkrigen. Seieren var historisk og viktig. Både med tanke på urfolkskvinners rettferdighet og det historiske minnet. 8.mars-feiringen i Guatemala var ikke bare en feiring av denne seieren, men en måte å understreke at kampen fortsetter. Kvinnene lever i et samfunn som er gjennomsyret av machisme, og dager som dette brukes for å lade batteriene til de daglige utfordringene de møter. Som de ofte sier her i Guatemala: «De kutta alle blomstene, men de kan ikke stoppe våren».

«Tusenvis av kvinner forsøker å bryte stillheten – de prøver å si at dette ikke er vanlig»

Reisebrev

Nedenfra og til venstre I Mexico finner vi store sosiale forskjeller. Nyliberalismen holder et stramt grep om samfunnet, politikerne er ikke til å stole på, narkopenger strømmer i alle årer, og de som lider mest er de som allerede har minst. Tekst og foto: Ronya Reitan Solberg, brigadist i Mexico og Guatemala våren 2016.

Institusjonene som er der for å hjelpe befolkninga svikter, og staten har vist seg gang på gang å være for svak til å ta vare på landets borgere. Men heldigvis finnes det folk som har skjønt at det eksisterer alternativer for et godt liv. Der myndighetenes ører ikke hører organiserer folk seg. De konstruerer nye måter å leve på, til det bedre for seg selv, lokalsamfunnet og klimaet. Latin-Amerikagruppenes vårbrigade 2016 har vært i Mexico By og besøkt flere slike organisasjoner. Vi har sett og hørt hvordan folk i frustrasjon over det kapitalistiske systemet har organisert seg og funnet nye løsninger, til stor inspirasjon. Nytt verdigrunnlag Siden de europeiske conquistadorene ankom kontinentet har Mexico vært offer for vestlig imperialisme; først ble katolisisme og sterke føydale

strukturer innført, og siden kom kapitalismen rullende inn fra USA i nord. En uheldig kombinasjon som har bidratt til at så mange lever under dårlige kår i dag. Nettopp derfor er det flere som etterlyser nye verdier og strukturer som bryter med de gjeldende. Kollektivet Pan, Tierra y Libertad, ”Brød, Jord og Frihet”, baker brød i frihetens navn som en reaksjon på det fengslende økonomiske systemet. Det er en start på en alternativ økonomisk modell der ingen profitterer på varene, men heller bytter dem med noe annet. Mediekollektivet Subversiones trosser myndighetenes trusler og informerer om menneskerettighetsbrudd begått av staten gjennom nyhetspublikasjoner på nett. Andre bruker kunstens kraft til å kritisere samfunnet, mens andre går mer helhetlig til verks for å hamle opp med systemet. Fra boligprosjekt til livsprosjekt

«Etter hvert har det hele gått fra å være et boligprosjekt til et livsprosjekt»

Los Panchos er en organisasjon som har bestemt seg for å gjøre noe med de sosiale forskjellene i Mexico By. Organisasjonen er 27 år, og ble startet da den mexicanske staten ikke greide å takle den store boligmangelen på slutten av 80-tallet. Leieprisene var høye og særlig barnefamilier ble ekskludert fra boligmarkedet. I 1988 begynte de å okkupere jord som lå ubrukt for å kunne gi folk et sted å bo. I dag har organisasjonen cirka 9000 medlemmer fordelt på fire kooperativer. Etter hvert har det hele gått fra å være et boligprosjekt til et livsprosjekt. De holder en flat struktur innad, slik at medlemmene gjennom direkte demokrati kan bestemme hvordan livene deres skal være. Avgjørelser i kooperativene tas på allmøter der alles stemmer teller, og deretter er det arbeidsgrupper eller kommisjoner med forskjellig arbeidsområde som tar seg av utførelsen av bestemmelsene. Takket være dette systemet og samarbeid med andre organisasjoner kan de tilby egne helsetjenester, kulturelle aktiviteter og opplevelser, skole og utdanning som stadig er under forbedring. Det kapitalistiske systemet [nyliberalismen, red. anm.] gjør et verdig liv om til en vare som må kjøpes for penger. De politiske partiene fungerer som lakeier for kapitalismen, og står ikke for noen virkelige endringer. Derfor er kooperativets arbeid basert på dugnad og samarbeid, og sånn skaper de et samfunn der innbyggerne

bygger verdige liv sammen, og der ingen faller utenfor. Rosario fra Los Panchos møter oss ved en metrostasjon et sted sør i byen. Målretta leder hun oss til Los Panchos’ nyeste kooperativ Buena Suerte. Fem år etter at en gruppe på rundt 40 personer fredelig okkuperte den nedlagte fabrikken som lå på tomta skal de ha muligheten til å overta eierskap over tomta og dermed få tilgang på vann, kloakk og strøm på lovlig vis. Victor, engasjert i arbeidsgruppa for vedlikehold i kooperativet, forteller at oppstarten var en vanskelig periode. De tok seg inn gjennom et hull i veggen på fabrikken og begynte å arbeide. Det var hardt arbeid, sterk motstand fra statlig hold. I dag ønsker de å starte prosessen med å lovliggjøre okkupasjonen og overta eierskapet over jorda. Målet vil være å unngå salg til større internasjonale selskaper som er i ferd med å presse ut lokal økonomi fullstendig. Allerede den første uka på brigade får vi en smakebit av de sosiale forskjellene det mexicanske systemet påfører folket. Organisasjonene vi har møtt viser at det finnes mange måter å gjøre opprør på, men først og fremst i fellesskap. Endringene må komme fra grasrota, for de vil ikke komme fra dem som sitter på toppen og tjener på forskjellene.

Veggmaleri av en ung mann ikledd uniformen som den mexicanske revolusjonshelten Pancho Villa er blitt kjent for.

Tar byen tilbake: Autonome grupper viser at byen også kan være til fordel for andre enn det tradisjonelle borgerskapet.

Reisebrev

Her i virkeligheten: La Realidad, Chiapas Når dagen går mot slutten og sola går ned bak de grønne fjellene, er det noe som alltid fortsetter: Elvas konstante flyt, insektenes strev, zapatistenes kamp og nødvendigheten av observatører. Tekst: Frøya Torvik, brigadist i Mexico og Guatemala våren 2016. Foto: Vårbrigaden 2016 (La brigada sin fronteras).

Chiapas, Mexico var stedet zapatistene gikk til opprør 1. januar 1994 for å kreve sin stemme hørt og en plass i det mexicanske samfunnet. Siden den gang har statens militære mobilisering i delstaten vært enorm. Gjennom en lavintensitetskrigføring prøver den å slå ned selvstyret til denne autonome bevegelsen, og samtidig stoppe folk fra å støtte deres alternative politikk. Krigføringen er uerklært og skjult, men terroren og frykten den fører med seg er enorm. Det er en stille, endeløs krig med militærstyrker som aldri drar. Internasjonal solidaritet har vært og er fortsatt viktig for zapatistene i deres kamp mot internasjonale selskaper, kapitalisme og nyliberalisme. I noen av zapatist-landsbyene er det helt nødvendig med internasjonale menneskerettighetsobservatører. La Realidad er en av disse landsbyene. Her forteller Esteban og Victor, zapatistenes koordinatorer i observatørcampen, om militærbasene som ligger rett i nærheten. Fred og rettferdighet er fortsatt bare en drøm for landsbyen, men med observatørene til stede er håpet å i det minste unngå angrep.

hele landsbyen zapatister, i dag utgjør de kun 70 av 170 familier. Nå passerer naboer som tidligere var familie og venner hverandre uten å hilse. Staten prøver stadig å provosere og gjøre hverdagen vanskeligere for zapatistene, samtidig klarer de på merkelig vis å «kjøpe» seg støttespillere med utviklingsprosjekter og lovord om en bedre framtid. Gjennom 22 år har zapatistene kjempa for rettferdighet, jord og likhet i Mexico. Kort tid etter opprøret gikk de inn i forhandlinger med staten, men etter flere år med avtaler uten oppfølging og løgner, valgte de å distansere seg helt fra den mexicanske

Den svake statens metoder I Mexico er vold og frykt metodene som ofte brukes mot de som tenker annerledes. La Realidad er en polarisert landsby, og splittelsen mellom innbyggerne skaper en spent stemning. Under opprøret i 1994 var

Fredsobservatørcampen med hengekøyer, ved, mat og kameratskap.

Blikkfang fra sitteplassen «Paramilitærsjef Manuel Velasco Cuello og øverste paramilitæresjef Peña Nieto, mordere og kriminelle lever ikke i fred».

staten og den «dårlige regjeringen». Vi snakker om en stat som vil bruke vold mot befolkningen for å beholde makta, med andre ord en svak stat uten legitimitet i folket. En av deres metoder er etableringen av paramilitære grupper. I Chiapas har antallet økt parallelt med statens økende mobilisering av militærbaser. Dette får staten til å se uskyldig ut, for paramilitære grupper er sivile som utfører militære handlinger. I La Realidad består disse gruppene av utbrytere fra zapatismen, de som kaller seg partidistas – «partitilhengere». Esteban og Victor bruker cabrones, «drittsekker», når de omtaler partitilhengerne, for de har allerede opplevd å bli angrepet av personer de tidligere omtalte som sine kamerater. I mai 2014 eskalerte et paramilitært angrep på zapatistskolen i La Realidad til vold mot flere zapatister og drapet på læreren Galeano. Siden den gang har det vært fredsobservatører til stede i landsbyen. At det er nødvendig med utenlandske observatører for at staten ikke skal gå til angrep på sine borgere, er enda et tegn på svakhet og bekrefter lavintensitetskrigen som føres. Når statens offer i tillegg er en lærer viser det også frykten de har for zapatistenes kunnskap og organisering. Ofte er det slik at nettopp de som har minst blir undertrykt uansett hva de gjør: passive blir de overkjørt, aktive blir de kriminalisert. Avhengighet av staten Fattigdom er et stort problem i Chiapas, og dette vet den mexicanske staten å utnytte. Gjennom statlige

utviklingsprosjekter kjøper partiene både stemmer, støtte og tjenester. Dette er prosjekter som blir tilbudt i områder med stor andel av zapatister. Ved å ta imot denne hjelpen skaper staten både splid i samfunnet, og avhengighet hos befolkningen. Resultatet er at avhengigheten utnyttes, og paramilitære grupper blir dannet blant zapatistene som bryter ut. Indirekte sier staten: «nå har dere fått masse av oss, så nå er det på tide at dere gir noe tilbake». Utviklingsprosjektene er med andre ord like mye selvhjelp for staten som utvikling på landsbygda. Internasjonal støtte i en universell kamp Dagene våre i La Realidad var som i paradis, helt uvirkelige. Elvas konstante flyt fulgte oss mens vi spiste, leste og observerte. Sola varma oss, men skyene var som en konstant trussel om regn på himmelen. På samme måte er staten et symbol på en evig trussel om angrep for zapatistene. Lavintensitetskrigføringen får den mexicanske staten til å se uskyldig ut. Det gjør det enkelt å skylde på en intern konflikt når staten allerede har klart å skape splittelse i landsbyen. En stat er til for å samle et folk, men den mexicanske staten gjør alt den kan for å overkjøre zapatistene. I 1994 tok de til våpen for å kjempe for eksistens, jord og rettigheter. I dag kjemper de for det samme, men de står ikke alene i kampen. De har internasjonal støtte i hele verden, og forhåpentligvis vil kampen gjøre freden virkelig i zapatistenes virkelighet.

Midt i et paradis med frukttrær og ildfluer, marimbamusikk og ro.

Reisebrev

Zapatistenes svar på manglende urfolksvern Zapatistene har siden 1994 kjempet for en alternativ samfunnsform. Deres motstandskamp er rettet mot kapitalistiske krefter og den autoritære mexicanske regjeringen. Tekst: Gyda Kronen Stenhammer, brigadist i Mexico og Guatemala våren 2016. Foto: Vårbrigaden 2016 (La brigada sin fronteras).

Ulike urfolksgrupper har kjempet for grunnleggende rettigheter i mer enn 500 år i Latin-Amerika. Uavhengig av om urfolk er majoriteten eller minoriteten i staten, regnes de for å være sårbare grupper. For å styrke urfolks rettsstilling ble ILO-konvensjonen nr.169 om urfolksrettigheter i selvstendige stater vedtatt i 1989. Myndighetene i staten som ratifiserer en ILO-konvensjon forplikter seg til å tilpasse sitt regelverk slik at det stemmer med konvensjonens bestemmelser. Dette skal sikre urfolk de samme rettighetene som andre innbyggere i staten. De skal ha rett til å delta i prosesser og beslutninger vedrørende deres samfunnsliv. Diskriminering av urfolk forbys og deres sosiale, kulturelle og religiøse verdier og tradisjoner skal respekteres. Et annet sentralt punkt i ILO-konvensjonen er urfolks råderett over naturressurser og rett til territorier som tradisjonelt tilhører dem. I tillegg

til forvaltning av egne landområdet skal urfolk ha rett til opplæring i egen kultur, både språk, kulturell historie og identitet. I dag har 22 land i verden ratifisert ILOkonvensjonen 169. De fleste av disse ligger i LatinAmerika. Dette høres tilsynelatende vel og bra ut. Når en konvensjon er vedtatt og staten har ratifisert den, da kan vi lene oss tilbake og tro alt går bra. Eller, hvordan foregår dette egentlig i virkeligheten? De som regnes som urfolk ifølge ILO 169 sin definisjon er folkegruppene som har både kulturell og historisk tilknytning til landområder som de ikke lenger har kontroll over. Noen spør seg kanskje hvorfor det eksisterer en slik konvensjon i det hele tatt. Hvorfor trengs det egne vern for en urbefolkning og deres rettigheter? Politisk uvilje mot urfolks rettigheter Til tross for at flere stater har skrevet under på

Veggmalerier uttrykker politiske ideer.

urfolkskonvensjonen, eksisterer det fortsatt store utfordringer. I mange latinamerikanske land, som for eksempel Mexico og Guatemala, har internasjonale investeringer i gruveog vannkraftindustrien ofte gått på bekostning av urfolksrettigheter. Tradisjonelt har urfolk bodd på svært ressursrike områder, som er blitt interessante for internasjonale selskaper og økonomisk handel. Utvinningen av naturressurser innenfor områdene til urfolk, uten deres samtykke eller konsultasjon, er ikke i tråd med vern om urfolksrettigheter og deres selvbestemmelse. Et eksempel på dette er Mexico, hvor man kan se en tendens der regjeringen viderefører kolonitidens undertrykkelse av urfolk. Frihet, rettferdighet og demokrati har vært, og er fremdeles, begrenset for mange urfolk. Zapatistene i Chiapas tar avstand fra staten Mexico og har bygget opp sitt eget autonome samfunn. Evig kamp Tidligere kjempet zapatistene mot spansk erobring, i dag forsetter kampen mot private selskaper, regjeringen, nyliberalismen og kapitalismen. Deres syn på naturen som en kilde til liv, og ikke en handelsvare, har ikke falt i god jord hos staten. Tvert imot blir de sett som hindre for landets utvikling, fordi de vil beskytte jorda mot internasjonale selskaper. 1. januar 1994 erklærte zapatisthæren krig mot den mexicanske staten med krav om demokrati, frihet og rettferdighet. Kravene deres er ennå ikke blitt innfridd. Med sin motstandskamp ønsker zapatistene å beskytte jorda, samt territoriene og naturressursene mot ødeleggelser forårsaket av kapitalistiske prosesser. De vil sørge for at utvinning av naturressurser skjer på en bærekraftig måte. ILO-konvensjonen 169 fremmer autonomi som retten til selvbestemmelse. Med andre ord skal man selv kunne bestemme veien man skal gå, og hvordan man skal gå denne veien. Som zapatistene selv sier «el camino se hace al andar» – veien blir til mens man går. Men viktigst av alt: man går spørrende. Zapatistdemokrati I 1995 ble det gjennomført samtaler mellom zapatisthæren EZLN (Ejército Zapatista de Liberación Nacional) og den mexicanske regjering. Disse resulterte i San Andres-avtalen av 1996, som skulle lovfeste urfolks rettigheter. Ingen av delene i avtalen er blitt gjennomført, og regjeringen har siden fornektet hele avtalen. I stedet ble det iverksatt militarisering og opprettelse av paramilitære grupper, der hensikten var å splitte zapatistene. Zapatistene erklærte seg autonome i 2003. De startet sitt autonomiprosjekt med opprettelsen av «den gode regjering», skoler og helseklinikker. Zapatistene er en bevegelse bygget opp fra

bunnen, basert på deltagende demokrati, med konsultasjoner og allmøter. Den gode regjeringen velges av folket, og det essensielle med regjeringen er at de styrer adlydende. Det styrer etter det som bestemmes kollektivt, man representerer folket, man bygger opp folket, man foreslår, og ikke fastslår. På denne måten vil folkets stemme føre frem, et særegent demokratisk prinsipp for zapatistene. Utdanningens makt Zapatistenes utdanningsetikk står som en sterk del av deres frigjøringskamp. Utdanning ses på som et kollektivt ansvar som skal komme fellesskapet til gode. Ifølge zapatistene er det statlige perspektivet på utdanning utelukkende en oppfostring til en kapitalistisk struktur, noe de tar avstand fra. Maktfordelingen skal være jevn, noe som gjenspeiles ved anvendelse av begreper som promotører fremfor lærere, og gjensidig utveksling av kunnskap og erfaringer. Samtidig lærer de om sin historie og sin kamp mot kapitalismen. Zapatistene har kjempet for urfolks rett til jord, helse og utdanning siden 1994. I dag samarbeider de med ulike globale bevegelser i kampen mot nyliberalistisk undertrykkelse. Ved å anerkjenne urfolks status som folk med særskilte rettigheter, bidrar det til å rette opp den uretten som historisk er blitt begått. Til tross for systematisk utnyttelse og undertrykking består deres stolthet for egen identitet og kultur.

«Zapatistene selv sier: el camino se hace al andar – veien blir til mens man går» 61

På veien inn caracolen i Oventik står et skilt: her er det folket som bestemmer og regjeringen som adlyder.

Mitt Latin-Amerika

«Jeg var dypt inne i moder jord, Pacha Mama, og følte at jeg var tilbake i mors liv, og at ingenting kunne hende meg»

Tekst: Kenneth Lydersen. Foto: Julie Pike.

Jeg møter forfatteren og Latin-Amerika entusiasten Kjartan Fløgstad på den lille argentinske baren Caminito på Torshov. Bildene av argentinske tangostjerner, Che Guevara, Quilmes og andre nasjonale symboler henger tett på veggene. Fløgstad er blant annet kjent for å ha mottatt Nordisk Råds litteraturpris og for å spre chilensk og latinamerikansk litteratur ved å oversette dikt og bøker fra spansk til norsk. Han har også skrevet boka «Eld og Vatn» om norske utvandrere til LatinAmerika. Spansken summer i lokalet, vi bestiller en Quilmes hver og begynner å prate. Hvordan startet din interesse for LatinAmerika? Jeg er oppvokst i en havneby, det ga utferdstrang. På 60-tallet begynte jeg å legge merke til at den beste fortellerkunsten i verden ble skrevet i Latin-Amerika. Så jeg leste meg opp på det, og fant så ut at jeg ønsket å lære meg spansk, så jeg bodde litt i Spania før jeg fikk hyre på en båt fra Sør-Amerika-linja hvor jeg så gikk av i Buenos Aires. Så var jeg der og lærte meg nok spansk til at jeg klarte meg. Etter hvert fikk litteraturen fra Latin-Amerika en sterkere og sterkere stilling [i verden], og da jeg kom tilbake var det veldig få i det litterære Norge som kunne spansk i det hele tatt, så jeg fikk mange oppgaver, [blant annet] oversetting og sånn. Så skjedde maktskiftet i Chile i 1968. Under Allende var jeg der som en slags ideologisk turist.

Etter kuppet i 1973 var det stor etterspørsel etter litteratur om Chile, spesielt diktene til Pablo Neruda [som Fløgstad gjendiktet på norsk, red. anm.], som ble brukt overalt i aviser og radio. Neruda ble jo stemmen til det chilenske demokratiet. Slik ble jeg på en måte etablert som latinamerikanist. Var det større interesse for Latin-Amerika i Norge da enn det er nå? Det tror jeg det var. På den tida var det dramatiske politiske hendelser der hele tida. Du hadde jo Chile, og så kom Nicaragua og Contras og den engelske Malvinas-krigen [Falklandskrigen, red. anm.]. Litterært var det jo slik at de verdensberømte forfatterne som hadde slått igjennom på 60-tallet var stadig aktive utover på 70-80-tallet. Men det er jo ikke det samme i dag, den litterære blomstringen tok slutt, verken litterært eller politisk står LatinAmerika i fokus [lenger]. Men det heter jo at de blanke sidene i historiebøkene er historiens lykkelige perioder. Hvilke steder i Latin-Amerika har du vært? Jeg har vært i alle spansktalende land i LatinAmerika, pluss Brasil, men jeg har ikke vært i Guyanas. Og jeg har ikke vært på alle de spansktalende øyene i Karibia. Jeg har vært på Cuba og Den dominikanske republikk, men det er det. Hvordan gjorde du research til boka «Eld og

Men det heter jo at de blanke sidene i historiebøkene er historiens lykkelige perioder. Vatn» som omhandler norsk immigrasjon til Latin-Amerika? Jeg drev med organisert research noen år. Det som var av norsk utvandrerhistorie var knyttet til havnebyene, Rio, Santos, Buenos Aires. Da eksisterte Rio de la Plata-klubben som ble lagt ned i fjor, etter 130 års innsats. Både de og konsulatene hadde arkiv jeg fikk sett på. Hovedfunnet var jo at utvandringen fra Norge til Latin-Amerika var liten og uorganisert – sammenlignet med Nord-Amerika. Det var ofte sjøfolk som gikk i land og ble skipshandlere, og litt uskikkelige sønner av bedre familier som hadde gjort noe rart og fikk litt penger fra far, eller bare et spark i ræva og ble sendt av gårde. Den største og kanskje best organiserte er faktisk NS-utvandringen etter andre verdenskrig. Som til sammen omfatter i hvert fall hundrevis av personer. Kan du fortelle om en hendelse som oppsummerer Latin -Amerika for deg? I Lota i Sør-Chile la de ned kullgruvene. Og jeg kjente sosialistordføreren der, og han ville at jeg skulle skrive om dette. Og så fikk jeg være med gruvearbeiderne på et av de siste skiftene. Der du altså er ved kanten av Stillehavet, og så er det en kilometer ned i jorda med heis, og så er det tog, breiskinna, men ikke innover i landet, men utover, under Stillehavet. Så var det å gå av toget og begynne å gå, og så ned på alle fire og krype videre. Og til slutt var det som å ligge under bordet her på kafeen. Der lå jeg sammen med de som hogga ut kull, 600 meter med fossile lag over og 400 meter med stille hav over der igjen. Der lå vi og snakka sammen. Det var så varmt at de var nesten nakne de som jobba der, et lite lendeklede og noen knebeskyttere og albuebeskyttere var alt de hadde på seg. Og en underlig, tett stemning. Halvmørkt og veldig stille. Gruvegangene ble holdt oppe av hydrauliske jekker og eukalyptusstokker. Det er kanskje øyeblikket mitt i Latin-Amerika. Jeg var dypt inne i moder jord, Pacha Mama, og følte at jeg var tilbake i mors liv, og at ingenting kunne hende meg. Hva er de største utfordringene i Latin-Amerika i dag? I Brasil og Argentina er jo korrupsjonen en mare, det er nesten ikke mulig å få en stat til å fungere hvis den er gjennomkorrupt. Det lærer en seg i hvert fall! Hvis du vil ha trøbbel går du til politiet. Så kampen mot korrupsjon er helt avgjørende for å gå i retning

av et mer rettferdig og velorganisert samfunn. Hva er de største lyspunktene? Siden jeg kom dit første gang har man blitt kvitt diktaturene i de aller fleste land. Og mange land har fått et fungerende rettsvesen. Det er store lyspunkt og hvis man har et perspektiv på 50 år så har det jo gått stadig bedre med Latin-Amerika. Folk flest har vel fått bedre og bedre kår også. Spesielt i Brasil. Hvilke ting kan man gjøre for å få en følelse av «det ekte» Latin-Amerika? Særlig som førstereisgutt eller -jente skal man ikke ha for store forventninger, men man kan jo være heldig å møte bra folk. Og får man et dykk under overflaten er det jo fantastisk – men overflaten har sitt å by på det og. Og så ville jeg dratt til Valparaíso. Det er en by som innfrir. Hva er de største kulturelle forskjellene mellom Norge og Latin-Amerika? Den sosiale rikdommen som gjør at du som besøkende kan oppleve dagliglivet mer direkte enn hos oss. Og likhetene? Det er mye som er gjenkjennelig. Europeerne har jo vært der og satt sine sterke spor. Så bylivet er organisert på en måte som er gjenkjennelig. Og så er det et kontinent hvor, hvis man lærer seg brukbart spansk kan man kommunisere overalt.

Selvangivelse Navn og alder: Kjartan Fløgstad, 71 år Lytter til: Tango og boleros Favorittland: Argentina Yndlingsord på spansk: ¡Chevre! Blir engasjert av: San Lorenzo [fotballag fra Buenos Aires] Blir glad av: Bola de Nieve [en kubansk sanger] Hva ville du endret i Latin-Amerika? Korrupsjonen. Et «must» for reiselystne i Latin-Amerika? Rio de Janeiro, Buenos Aires og Valparaíso. Bokanbefaling: Kjærlighet i Koleraens tid av Gabriel García Márquez.

Returadresse: LAG Norge, Kolstadgata 1 0652 Oslo