Det er også problematisk for Mexicos rykte at omverdenen har fått kjennskap til flere store menneskerettighetsbrudd de siste 20 årene. Massakre som El Bosque, Aguas Blancas, El Charco og San Fernando, funn av massegraver og resultatene av Calderóns «narkotikakrig» kunne fått konsekvenser for myndighetene. Mexicanske myndigheter har likevel opprettholdt sitt internasjonale rykte og det kan virke som de er immune mot en uavhengig og inkluderende granskning av menneskerettighetshistorien. Det blir tydelig i tendensen FN og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) har til å se på Mexico som en global og regional forsvarer av urfolks og migranters rettigheter. Det skjer samtidig som mange av oss som jobber med menneskerettighetsspørsmål er fullstendig klar over at det er nettopp disse to sektorene som er hardest utsatt for overgrep.
Liten grunn til optimisme
I lys av dette er det liten grunn til å forvente at UPR-prosessen vil bidra til store endringer for alle ofrene for menneskerettighetsbrudd og overgrep begått av den mexicanske staten. Imidlertid er situasjonen i dagens Mexico så alvorlig at man ikke kan gi opp. Et konkret eksempel er innvandringsspørsmålet. Ikke et eneste av landene som tok ordet under UPR-høringen nevnte massakren i San Fernando i 2010, der 72 migranter fra Honduras, Guatemala, El Salvador, Brasil og Ecuador ble drept. De har heller ikke tatt opp den økende søken etter sannhet og rettferdighet for ofrene. Det var et påfallende fravær av kommentarer fra nesten alle land. Både de direkte berørte, som Honduras og El Salvador, og
Cristián Leyva
Krigen mot narkotika
kritiske og uavhengige land som Venezuela, Bolivia, Cuba og Ecuador unngikk å ta det opp – eller lot være å delta i høringen.
Få, men viktige stemmer
Det finnes likevel noen kritiske
stemmer: Både Nicaragua, Norge og Vatikanet har kritisert kriminaliseringen av migranter i Mexico. Flere viktige stemmer fra den katolske kirke i Mexico, samt Pave Francisco har engasjert seg for migrantenes rettigheter. På hans overraskende besøk til Lampedusa i juni, fordømte han «globaliseringen av likegyldighet» i forbindelse med Europas avvisning av afrikanske flyktninger. Dette viste seg tragisk nok å være profetisk da et forlis utenfor kysten av Italia resulterte i mer enn 400 somaliske og eritreiske migranters død. I tillegg var Norges kritikk spesielt betydningsfull på grunn av innflytelsen dette landet har 13
som vertskap for Nobels fredspris og Raftostiftelsen. Sistnevnte tildelte den mexicanske biskopen Jose Raul Vera Lopez Raftoprisen i 2010, nettopp for hans arbeid med å forsvare migranter. Norge har også insistert på at den mexicanske staten må utvikle en database over savnede migranter og deres rettigheter på mexicansk territorium. Hver eneste referanse eller henvisning til disse menneskerettighetsbruddene fra andre stater er et lite, men viktig steg på veien mot å snu den nåværende tendensen og svekke de kreftene som favoriserer regimet i Mexico. Som sivilsamfunn er vår viktige rolle å følge opp disse betimelige observasjonene og sørge for at de blir helhetlig inkludert i rapporten og dens anbefalinger, og i våre analyser, arbeid og påvirkning på transnasjonalt nivå. Men enda mangler det mest kraftfulle, når folket tar ordet: nedenfra.
Migranter er blant de mest utsatte gruppene i dagens voldstyngede Mexico. På vei mot USA har migrantene få eller ingen rettigheter og er et lett bytte for organiserte kriminelle blant annet kartellet los Zetas.