Page 1

#4

Ă…rgang 18 - Desember 2013

Latin-Amerikagruppene i Norge

Krigen mot narkotika


Krigen mot narkotika

Innhold

Fast

Latin-Amerika og

Leder

3

den globale narkohandelen

4

Siden sist

32

Når kultur og tradisjon blir ulovliggjort

9

Anbefalinger

35

LatinAmerika søker ny redaktør

11

Reisebrev

36

FN etterforsker Mexicos statsterrorisme

12

Mitt Latin-Amerika

38

Trenger alternativer til kokadyrking

14

Uruguay legaliserer marihuana

16

Tar sikkerheten i egne hender

18

Borgervernsgrupper og narkotrafikk

21

Hvit hummer

24

Narkokrigen undergraver menneskerettighetene

26

Sei opp norske versting-avtaler

28

Frihandel øydelegg livsgrunnlaget

30

Kunsten forestiller seg Brazil

33

Å dø i Mexico

34

#4 - Desember 2013 Årgang 18. Løssalgspris: 30,-

Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo latin-amerikagruppene.no

Redaksjonen:

Vil du bidra? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen søker også nye medlemmer, og tar gjerne imot ris og ros. Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

Eirin Høiseth (red.) Katrine Nødtvedt Åse Birkeland Nesdal Fanny Valen Julie Elkjær Stentsøe Alexandra Hordnes Hilde G. Røen Ida Maria Dahr Nygaard Ingvild Austad Randi Usken Marikken Wathne Synneva Laastad

Grafisk utforming: Eirin Høiseth

Redaksjonen avsluttet: 16. desember 2013.

På forsiden

En kvinne måler opp tørkede kokablader på kokamarkedet i Chomoré i Bolivia. Markedet er spesielt fordi det kun drives av kvinner. De små posene selges lokalt, mens store sekker sendes til byen. Bladene tygges eller brukes til te og har en oppkvikkende effekt. Koka har en viktig plass i kulturen i Andesregionen og må ikke forveksles med kokain.

Fotograf:

Ben Speck & Karin Ananiassen.

2

Kontakt:

latinamerika@gmail.com

Takk til:

Ben Speck, Brita Brekke, Ingrid Aas, Ingrid Fadnes, SubVersiones og Asociación Uruguaya-Noruega (AUN).

Opplag:

1100 eksemplarer

Utgis med støtte fra:


Krigen mot narkotika

Leder

Høy, høyere, høydesyk Krigen mot narkotika når stadig nye høyder. I mellomtiden lider befolkningen under militarisering og voldsbruk langs kartellenes smuglerruter. Mitt første møte med El Alto i La Paz var en trapp. En uvanlig lang flislagt trappeoppgang som skulle forseres med alt jeg eide i en sekk på ryggen. På toppen av trappen ventet mine nye kollegaer på kontoret der jeg skulle jobbe. Sammen med min medbrigadist falt jeg utmattet ned i en strategisk plassert sofa før vi fikk en kopp kokate i hånden og lærte ordet sorochi – høydesyke – for første gang. I de fem påfølgende månedene i Bolivia startet jeg hver dag med en kopp rykende varm kokate. Te brygget på et blad med naturlig oppkvikkende stoffer som gir en effekt ikke ulik koffein. Koka hjelper mot mye, som høydesyke, sultfølelse og utmattelse og er en viktig del av kulturen i regionen. Det er en identitet og levevei for mange bønder og en viktig ingrediens i sosiale sammenhenger.

mot den har endret karakter over tid. Det som i utgangspunktet skulle være statenes kamp mot organisert kriminalitet går imidlertid utover lokalbefolkningen og har krevd mangfoldige tusen uskyldige menneskeliv. I Mexico har krigen mot narkotika ført til at antall anmeldelser av tortur og mishandling har økt med 500 prosent mellom 2006-2012. I dette nummeret får du innblikk i den sørgelige menneskerettighetssituasjonen i Mexico. Professor Camillo Pérez-Bustillo ser på hvordan det internasjonale menneskerettighetssystemet kommer til kort i et storpolitisk spill. Taperne er migranter og urfolk. Advokat Felipe Gómez Gómez kommer med innspill til hvordan mexicanske myndigheter kan løse situasjonen.

Koka er ikke kokain

For det finnes måter å redusere både vold og narkotrafikk på. Over to flott illustrerte tekster blir du bedre kjent med et viktig fenomen i Mexico, nemlig lokalsamfunn som organiserer seg i borgervernsgrupper for å forsvare seg mot kriminalitet og karteller. En taktikk som synes å fungere overraskende godt i et område der politi og militære ikke tar ansvar. Men også fredeligere tiltak ser ut til å få bredere støtte i Latin-Amerika. Uruguay forsøker nå legalisering som en alternativ måte å slå beina under de kriminelle organisasjonene på. Colombianske småbønder ønsker at myndighetene kan bidra til å finne et reelt alternativ de kan leve av for å begrense kokaproduksjonen. På side ni kan du lese mer om hvordan bolivianske koka-bønder kjemper mot stigmatisering av sitt levebrød. De vil at hele verden skal kunne roe seg ned med en kopp kokate. Uansett løsning, er det viktig at den blir helhetlig. I tillegg kan du lese om norske bilaterale investeringsavtaler, bondekamp i Colombia og brasiliansk kunst. God lesning!

Kokabladet er imidlertid ulovlig de fleste steder i verden, fordi det er en av ingrediensene i det fryktede kokainet. Bolivianerne er tydelige på at kokabladet ikke er et narkotikum. Kokain er derimot resultatet av en lang og komplisert kjemisk prosess. Som César Jeres forteller på side 14 det er ikke de lokale bøndene som fremstiller kokainet. Denne raffineringsprosessen ligger i hendene til store kriminelle organisasjoner. Det er her pengene ligger, i smugling og salg av det hvite pulveret på det internasjonale markedet, og i kjølvannet av kokainet på vei mot USA finner vi samfunn preget av vold og frykt.

Krigen mot kartellene

Verdenssamfunnets løsning på narkotikamisbruket og apparatet bak det har vært en åpen krig mot kartellene. En krig fremmet av USA for å unngå at de narkotiske stoffene kommer inn over landets grenser. På de neste sidene gir Benedicte Bull deg en god introduksjon til narkotikaens historie i LatinAmerika og hvordan smuglingen og kampen

Alternativer

3

Eirin Høiseth Redaktør


Krigen mot narkotika

Latin-Amerika og den globale narkohandelen Endringer i global narkohandel, feilslått politikk og regionale maktspill har ført til en voldsbølge og legitimitetskrise i flere land, men nye løsninger er i sikte. Tekst: Benedicte Bull, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø og leder for Nettverk for Latin-Amerikaforskning.

styrkene. Til gjengjeld sørget CIA for at Matta i mange år fikk operere fritt i Honduras og bygge seg opp som en lokal velgjører og investor i lovlige virksomheter med tusenvis av honduranere på lønningslisten. Utleveringen til USA møtte stor motstand, inkludert fra senere president Manuel Zelaya. Men da den daværende presidenten José Azcona ble konfrontert med at utleveringen var et klart brudd på Grunnloven, lovet han at han skulle bryte Grunnloven så mange ganger det var nødvendig for å redde Honduras fra Matta og hans likesinnede.

Dagens narkotikahandel

Historien om gategutten Matta som ble til en sentral aktør i

EneasDe Troya, Flickr Commons

Da den beryktede honduranske narkotikasmugleren Juan Ramon Matta Ballesteros tilbød seg å betale hele Honduras’ utenlandsgjeld i 1988, utgjorde den 90 prosent av landets årlige bruttonasjonalprodukt. Istedenfor å ta imot tilbudet gikk honduranske myndigheter omsider med på å utlevere Matta til USA, hvor han i dag sitter fengslet. Matta er kjent for å ha satt colombianske og mexicanske kokainsmuglere i kontakt med hverandre, og dermed bidratt til å gjøre Mexico til en «trampoline» for colombiansk kokain på vei mot USA. I 1978 finansierte han det såkalte «kokainkuppet» som avsatte president Paz García, og på 1980-tallet samarbeidet han tett med CIA om å støtte Contras-

Dairo Antonio Úsuga David, lederen av den kriminelle gruppen Los Urabeños i Colombia er blant de mest ettersøkte kriminelle i krigen mot narkotika. USA har utlovet fem millioner dollar til den som tar ham til fange.

4

regional storpolitikk er mye mer enn et absurd eventyr fra 1980tallet. Den tydeliggjør mange aspekter også ved dagens narkotikahandel i Latin-Amerika: den er grunnleggende transnasjonal, den involverer enorme pengesummer, den foregår med tette koblinger til myndigheter, både i LatinAmerika og USA, den påvirker både den lovlige og ulovlige økonomien, og den har alvorlige konsekvenser for demokratiet. Likevel er det mye som er endret, både når det gjelder narkotikaruter og omfanget av volden som narkohandelen genererer. Men hva er egentlig sammenhengen mellom Latin-Amerikas rolle i narkohandelen og dagens trusler mot menneskerettigheter i form av utstrakt vold, frihetsberøvelser og overgrep? For å forstå det må man se på utviklingen i globale narkotikamarkeder, og statlig og regional politikk, blant annet den som er ment for å bekjempe transnasjonal narkotikakriminalitet.

Utviklingen i globale narkotikamarkeder Latin-Amerika har en lang

historie med framstilling av ulike typer narkotiske stoffer. Kinesiske jernbanearbeidere bragte opiumsvalmuen til Mexico på 1800-tallet og morfin- og heroinproduksjon ble senere oppmuntret av etterspørsel fra USA. Kokain ble først


Jesús Villaseca P/Latitudes Press.

Krigen mot narkotika

fremstilt i Tyskland og senere popularisert i USA hvor det ble forbudt i 1922. Dette gjorde at store deler av produksjonen flyttet sørover til den andinske regionen der råvaren – kokablader – har vært dyrket i århundrer. I dag spiller Latin-Amerika særlig en sentral rolle i den globale kokainhandelen, men også i handelen med heroin, marihuana og syntetiske stoffer. Narkotikamarkedene har endret seg på to viktige måter på verdensbasis de siste årene, og det har påvirket Latin-Amerikas rolle. Den første endringen er en reduksjon i etterspørselen etter kokain, særlig i USA, samtidig som etterspørselen etter ulike syntetiske stoffer har økt. Den andre endringen er fremveksten av «nye» markeder: USA og Europas rolle er svekket, mens etterspørselen øker i Asia, SørAfrika og flere latinamerikanske land, blant annet Brasil, Argentina

og Mexico. Sammen med konsekvenser av USAs politikk for å stoppe narkotika-strømmene til USA, har dette bidratt til betydelige endringer i både produksjons- og transportmønstre. Colombia har tradisjonelt stått for hoveddelen av kokainproduksjonen basert på kokablader dyrket lokalt og i Peru og Bolivia. Men etter USAs langvarige og tungt militære kamp mot kokainprodusentene i Colombia, er Peru nå en like stor produsent som Colombia, og Bolivia er på vei etter.

Nye transportruter

Frem til 2000-tallet gikk hovedruten for kokain fra Colombia til USA via Karibia, og den var kontrollert av colombianske organisasjoner. Men på grunn av de enorme ressursene USA satte inn i overvåkning av Karibia, benyttet kartellene i stadig større grad ruter via Mexico og MellomAmerika, over land, til sjøs og 5

med fly. Ettersom de colombianske organisasjonene ble svekket på slutten av 1990-tallet overtok de mexicanske organisasjonene kontrollen. I dag ser vi at en del av kokaintransporten er i ferd med å gå tilbake til Karibia, etter flere års «krig» mot narkokartellene i Mexico. Ettersom kokainruten via Afrika til markeder i Europa og Afrika øker i betydning har også Venezuela, Brasil og Argentina fått stadig mer strategisk betydning. Peru på sin side er et strategiske knutepunkt for transporten av kokain til Asia. Det har gjort at colombianske og mexicanske karteller har fått konkurranse av blant annet peruanske og brasilianske grupper og koblingene og maktkampene mellom grupper i ulike deler av regionen blir stadig sterkere. Land som tidligere i liten grad var berørt, som Ecuador og Argentina, spiller nå en stadig større rolle i produksjon,

Marinen i Tamulipas i Mexico viser frem 30 personer mistenkt for å være en del av Golfkartellet i september 2010. Mange av de mest trafikkerte smuglerrutene går gjennom Mexico, til lands, vanns eller med fly.


FotosGOVBA, Flickr Commons/Mateus Pereira/Secom

Krigen mot narkotika

transport og salg. De største mexicanske aktørene, først og fremst Sinaloa-kartellet, er nå rapportert å være sterkt tilstede både i Bolivia og Argentina.

Variert kriminalitet

I tillegg til nye ruter og markeder er de kriminelle organisasjonenes virksomhet blitt mer variert. Den omfatter, som nevnt, i stadig større grad andre stoff enn kokain, selv om kokainbransjen fremdeles er den mest lukrative. Mens verden har feiret at kokainproduksjonen har gått ned i Colombia, øker heroinproduksjonen. Fremstillingen av metamfetamin på sin side har skapt nye koblinger mellom Mexico og Kina siden Kina produserer viktige innsatsvarer. Samtidig er de organiserte kriminelle i stadig økende grad involvert i pengeutpressing, kidnapping, våpenhandel og menneskehandel.

Narkohandelens politiske økonomi

Selv om endringer i narkohandelen er drevet av markedsendringer og økonomi, forklarer det langt ifra alt. Dynamikken i narkohandelen i Latin-Amerika handler i aller høyeste grad også om politikk i form av «policy» – altså hvordan statene offisielt forholder seg til narkohandelen – og politikk i form av spillet mellom ulike politiske aktører og graden av kontroll de har med statsinstitusjoner. Inntil nylig har den offisielle politikken vært relativt lik i de ulike landene: Alle har ført en forbudslinje i tråd med internasjonale avtaler, og fokuset har vært på å stoppe produksjon, transport og omsetning av narkotikaen. I mange land har denne politikken vært gjennomført ved hjelp av militære styrker: I Mexico trappet President Felipe Calderón betydelig opp den militære innsatsen ved å sette 6

60 000 mann i kampen mot kartellene. El Salvador og Honduras innførte den såkalte harde hånds-politikk rundt 2003, mens Guatemala kom noen år senere. I alle tilfeller er militære viktige aktører i å overvåke karteller, gjennomføre arrestasjoner og beslaglegge stoff.

Bistand fra USA

USA har støttet denne krigen mot kartellene tungt: I Colombia gjennom Plan Colombia, som mellom 2000 og 2010 ble finansiert med over syv milliarder amerikanske dollar, tilsvarende rundt 36 milliarder kroner. Nå har tyngdepunktet for USAs finansiering skiftet til Mexico og Mellom-Amerika gjennom Merida-initiativet fra 2008 og det mellomamerikanske sikkerhetsinitiativet (CARSI) fra samme år. Hovedvekten i CARSI ligger på støtte til politiet, men det støttes også opplæring og utstyr til

Brasiliansk politi ransaker mistenkte som en del av sin anti-narkotikaarbeid. Det interne narkotikamarkedet i Brasil har økt de siste årene.


Krigen mot narkotika

Motstanden mot denne strategien er økende i Latin-Amerika. En nylig publisert rapport fra Fns utviklingsprogram (UNDP) slo fast at den militære «narkokrigen» i Latin-Amerika har vært mislykket. Indikatorene er mange. Mexico er det eneste landet som har forsøkt å føre statistikk på drap i forbindelse med organisert kriminalitet. Der kom man til 60 000 fra høsten 2006 til man sluttet å publisere tallene i 2011. Det totale antallet

Narkostater

Grunnen til at dagens strategi har fått slike konsekvenser er mange. Men helt sentralt er det faktum at politi, militære, tollmyndigheter og politikere er involvert i korrupsjon og narkotikatrafikk. Man regner med at en tredjedel av alle

politiskolestudenter i Mexico blir rekruttert av kartellene. Den føderale etterforskningsenheten har blitt omstrukturert flere ganger på grunn av mistanke om infiltrasjon, og i 2005 var 1700 av deres agenter under etterforskning for koblinger til karteller. Militæres rolle er omfattende i flere land. Nylig ble for eksempel ett tonn kokain funnet i kofferter på et rutefly mellom Caracas og Paris. Uten samtykke fra de militære vaktene på flyplassen ville det selvsagt vært umulig. I Mellom-Amerika er korrupsjonen og kartellenes innflytelse så omfattende at man har begynt å snakke om at statene har utviklet seg til «narkostater». Dette gjelder særlig Honduras der man regner med at 40 prosent av politiet har koblinger til organisert kriminalitet og til og med statsadvokaten er under etterforskning for korrupsjon og hvitvasking. Situasjonen forverret seg raskt etter at kuppet i 2009

7

«Stadig oppdages nye massegraver som forvandler forsvunne til drepte.»

EneasDe Troya, Flickr Commons

Konsekvenser av strategien

drap mellom 2006 og 2012 er nå funnet å være 104 000 ifølge offisielle rapporter, men stadig oppdages nye massegraver som forvandler forsvunne til drepte. Honduras er nå verdens mordsentrum med en drapsrate på 91 drepte per 100 000 innbyggere, og hadde i 2012 7121 drap i et land på 8 millioner innbyggere. Men drap er bare én indikator. I Mexico snakker man nå om 160  000 internt fordrevne på grunn av narkotikavold, og ofre for kidnapping og pengeutpresning har ingen oversikt over. Andre konsekvenser er totalt overbelastede fengsels- og rettsvesen, og kriminalisering av aktivister og sosiale bevegelser.

EneasDe Troya, Flickr Commons

militære, og de siste årene har det vært gjennomført en rekke felles militærøvelser i regionen. Neste år vil CARSI-bistanden ligge på rundt 161 millioner dollar, tilsvarende1 milliard kroner. Det er Guatemala som har fått mest bistand gjennom CARSI, på tross av at det foreligger en offisiell embargo i USA mot militærbistand til Guatemala etter militærovergrepene på 1970- og 80-tallet.

En kvinne protesterer mot tidligere president Calderóns krig mot narkotika i Mexico. I 2011 sluttet man å offentligjøre tallene, men antallet døde anslås å ha økt til over 100 000.


Krigen mot narkotika

Narkohandelen, volden og statenes respons har skapt en legitimitetskrise, en menneskerettighetskrise og en demokratikrise. førte til at den sivile kontrollen over militære ble svekket, og at krefter som søkte å stoppe narkokartellenes innflytelse gradvis ble eliminert: først den utpekte lederen for antinarkoinnsatsen, Julian Aristides Gonzales, som ble skutt på åpen gate bare få måneder etter kuppet. Også deler av Guatemala er helt eller delvis styrt av organiserte kriminelle. Så lenge mange institusjoner preges av interne maktkamper der noen aktører står i ledtog med kriminelle mens andre ikke gjør det, blir innsatsen mot narkohandel aldri effektiv. Når politi- og militære får bedre opplæring og utstyr, lekkes det også lett til kriminelle. Det er velkjent at den kanskje mest brutale kriminelle organisasjonen verden har sett, mexicanske Los Zetas som nå har avleggere i hele regionen, i utgangspunktet ble etablert av militære avhoppere fra Mexico og Guatemala, mange med opplæring i fra det amerikanske militærets School of the Americas.

Løsninger

Det uunngåelige spørsmålet er så hvordan Latin-Amerika kan komme seg ut av uføret. Selv om det er langt igjen til en «konsensus» om en ny narkotikapolitikk, har det skjedd mye de siste årene for å dreie fokuset i retning av å redusere volden og å svekke kriminelle organisasjoner, snarere enn å slå ned på narkohandelen. Avkriminalisering av narkotika har vært foreslått som et viktig

virkemiddel. Det første seriøse forslaget om dette kom i 2009 med rapporten til den Latinamerikanske kommisjonen om narkotika og demokrati. Ekspresident i Mexico Vicente Fox tok opp hansken i 2011, og siden har Colombias president Juan Manuel Santos og Guatemalas Otto Perez Molina frontet forslaget om avkriminalisering av kokain. I 2013 ble legalisering av marihuana innført i Uruguay, og Organisasjonen av amerikanske stater la frem en rapport hvor ulike løsninger ble utredet. Men det er fremdeles stor motstand mot legalisering eller avkriminalisering av narkotika. Den kommer både fra miljøer som er imot avkriminalisering av hensyn til mulig virkning på konsumet, og fra de som påpeker de etiske utfordringene med å legalisere mulig dødelige substanser. Flere analytikere mener hovedproblemet ikke er narkotikaomsetningen, men korrupsjonen, og den blir man ikke kvitt ved å legalisere en av varene som den organiserte kriminaliteten handler med. Ifølge dem vil det være langt viktigere å stoppe pengestrømmene ved å sørge for bedre kontroll av bankvesenet og større åpenhet og innsyn i offentlig administrasjon. Selv om veien fram til en løsning er lang, er det i alle fall et lyspunkt at andre løsninger enn de rent militære blir diskutert. Det man står overfor nå er langt mer enn et kriminalitetsproblem: narkohandelen, volden og statenes respons har skapt en legitimitetskrise, en menneske8

rettighetskrise og en demokratikrise. Det er klart at avkriminalisering ikke løser alt dette over natten, men enda mer åpenbart er det at mer av den samme militariseringen og kriminaliseringen som vi har sett hittil kommer til å gjøre situasjonen enda verre. I dag er Matta byttet ut med figurer som «Chapo» Guzmán og Waldemar Lorenzana. De har klart seg bra på tross av at store styrker er satt inn for å ta dem. Om deres innflytelse på regional storpolitikk kan matche Mattas vil vi nok ikke få vite før om mange år.

Krigen mot narkotika har ført med seg økt militarisering og voldsbruk fra myndighetens side.


Krigen mot narkotika

Når kultur og tradisjon blir ulovliggjort Blant urbefolkningen i Bolivia har kokabladet både kulturell, tradisjonell og medisinsk betydning, men kokabøndene kjemper fortsatt mot stigmatisering av lovlig kokaproduksjon. Tekst: Signe Vingelsgård Rugtveit, tidligere solidaritetsbrigadist i Bolivia. Bor i dag i Bolivia.

Koka som levebrød

Den aller største delen av de

lovlige områdene for tradisjonell kokaproduksjon befinner seg i området Los Yungas (provinsene Nord-Yungas, Sør-Yungas og Inquisivi) i La Paz fylke. Her har kokabladet en historie som går flere hundre år tilbake, og bruken av planten er nært knyttet til urbefolkningens kultur, religion og tradisjoner. ADEPCOCA, produsentforeningen for kokabønder i La Paz fylke har registrert rundt 30 000 kokabønder i dette området. I Los Yungas er det kokaplanten som gir det vakre landskapet liv. Det er så å si kun kokadyrking som gir levebrød til folket som holder til her, og det er heller ikke stort annet som kan produseres i dette området. I løpet av de siste

tiårene har kokaproduksjonen etablert seg som en monokultur fordi andre produkter ikke er like lønnsomme som kokabladet. I tillegg har lang tid med samme type produksjon gjort at jorda har blitt stadig mer utpint og slik gjort det vanskelig med annen produksjon i området.

Lokal produksjonskontroll

For å holde kontroll på kokabladproduksjonen er det etablert en streng sosial kontroll i lokalsamfunnene. Kommunene består ofte av mange små lokalsamfunn som har hvert sitt styre. Styret tildeler de lokale produsentene produsentkort som bevis på at de er kokabønder som tilhører et spesifikt lokalsamfunn. Kortet gir bøndene mulighet til å selge koka til det sentrale markedet i fylket. Det er også mulig å selge til andre fylker om man skaffer seg lisens til dette. Denne kontrollen av lokalsamfunnene bidrar til å hindre mye av kokaproduksjonen i å komme på avveie og ende opp som narkotika, men selv med denne kontrollen kan man ikke fullstendig unngå muligheten for avvik.

Ben Speck og Karin Ananiassen

Tradisjonell bruk

Kvinner veier kokasekker ved markedet i Chimoré. Kokaproduksjonen og handelen med bladene er strengt regulert for å hindre at kokaen kommer på avveie. 9

Kokabladet har opprinnelig vært dyrket og konsumert av urfolkene selv. Med tiden har også andre folk oppdaget kokabladets effekter mot ulike typer smerter og plager, blant annet hodepine, magesmerter og høydesyke. Kokabladet er mye brukt i te, gjerne i kombinasjon med andre urter for å gi mer smak. Bladet er

Deltafrut, Flickr Commons

Bolivia er verdens tredje største produsent av kokablader etter Colombia og Peru, og har legalisert kokabladproduksjon i visse områder av landet. Disse områdene defineres som tradisjonelle kokadyrkende områder. Andre områder i Bolivia kalles for såkalte «overskuddsområder». Her er målet er en gradvis fjerning av kokaproduksjonen, fordi man antar at store deler av bladene produsert i disse områdene går til ulovlige formål. En siste gruppe kokadyrkende områder er ulovlige plantasjer i områder der kokadyrking ikke er tillatt.

Kokabladet:

• inneholder blant annet alkaloidet kokain, som brukes for å fremstille narkotikumet kokain. • har lange tradisjoner i medisinsk bruk i Bolivia, og har også ernæringsmessig, religiøs og industriell betydning. • står fortsatt på FNs liste over narkotiske stoffer fra 1961, på lik linje med kokain, og fører til fortsatt stigmatisering av kokabøndene.


Ben Speck og Karin Ananiassen

NHD-INFO, Flickr Commons

Krigen mot narkotika

også brukt i andinske religiøse ritualer, for eksempel ved seremonier som hedrer Pachamama, «moder jord». Den mest utbredte bruken har imidlertid vært at bladet har hjulpet mot sultfølelse og trøtthet blant de som tygget det. Koka er derfor utbredt som et energistimulerende middel, på liknende måte som kaffe kan virke oppkvikkende. På grunn av dets positive virkninger mener kokabøndene og andre som kjenner kokabladets effekter at bladet blir urettmessig diskriminert og at det ikke bør klassifiseres som narkotika. Det er tross alt stor forskjell på kokabladet og kokain, ettersom en lang kjemisk prosess må til for at bladet skal omdannes til narkotika. Prisen på kokablader har nærmest doblet seg i løpet av de siste årene som følge av større etterspørsel til tradisjonelt bruk

og større promotering av kokabladets positive effekter, men også som følge av narkotikatrafikk.

Satte koka på narkoliste

Stigmatiseringen av kokabladet internasjonalt, som følge av de store problemene med narkotikahandel, har gjort livet vanskelig for kokabøndene. FNs konvensjon fra 1961 om narkotiske stoffer satte kokabladet på listen over narkotiske stoffer på lik linje med kokain og andre narkotikum. Kokabøndene i Bolivia har derfor måttet tåle sterkt press fra tidligere regjeringer, under innflytelse av USA. USA huser verdens største marked for kokain, og har derfor presset på for å fjerne kokaproduksjonen i søramerikanske land. Dagens president, Evo Morales, har stått fram som en sterk forsvarer av og promotør for kokabladet og dets tradisjonelle 10

rolle i boliviansk samfunn og kultur. Morales er leder for mange kokaprodusenter i Chapareregionen i Cochamba fylke, og politikken som tidligere ble ført mot kokabøndene har blitt myknet opp under Morales´styre. Selv om bolivianerne har fått aksept fra internasjonalt hold om at tradisjonell bruk aksepteres, står fortsatt kokabladet på FNs narkotikaliste, noe som opprettholder stigmatisering og hindrer kommersialisering av produkter basert på kokabladet.

Planlegger ny kokalov

I 2009 begynte arbeidet med et forslag til ny kokalov for sektoren La Paz i Bolivia, med bakgrunn i den nye grunnloven fra 2009. Grunnloven inneholder en artikkel som nevner kokabladet og dets rolle som del av boliviansk kulturarv og fornybar naturressurs. I tillegg sier den at

En bonde pakker sekker med kokablader på markedet i Eterazama. Bøndene håper å kunne utvide salget av koka ved å øke industrialiseringen av produktet og selge produkter som shampo, kjeks og brus til utlandet.


Krigen mot narkotika

« Koka er utbredt som et energistim ulerende middel.»

LatinAmerika søker ny redaktør Vil du være med og utvikle Norges eneste tidsskrift om Latin-Amerika?

Pedro Muñoz, Flickr Commons

produksjon, kommersialisering og industrialisering av koka skal styres etter en ny lov. Kokabøndene organiserte seg derfor for å utarbeide et lovforslag med utgangspunkt i dette som skulle sendes til kongressen. Med denne loven ønsker man blant annet å bedre definere de lovlige produksjonsområdene for kokabladet, og å fremme industrialisering og kommersialisering for å utnytte de positive sidene av planten. Loven vil sannsynligvis tas opp i kongressen til neste år.

Vedvarende stigmatisering

Så lenge kokabladet fortsatt nesten utelukkende assosieres med kokain og ulovlige formål, vil den internasjonale stigmatiseringen trolig vedvare, også for tradisjonell produksjon av denne planten og folkene som lever av den. Det er likevel håp blant produsentene og produsentforeningene om at det er mulig å fremme de positive sidene ved kokabladet. Som en innsats for å vise at kokabladet kan brukes i industrielle formål har produsentforeningen ADEPCOCA i samarbeid med regjeringen de siste månedene startet en fabrikk i La Paz som produserer kokate med det naturlige søtningsstoffet stevia. Foreningen har også flere prosjekter på gang for å forsøke å produsere forskjellige produkter basert på kokabladet. Generelt eksisterer det i dag produkter som for eksempel tannkrem, shampo, kjeks, mel, brus og drops som inneholder koka. Bolivia jobber i første omgang med å eksportere industrialiserte produkter basert på kokabladet til allierte latinamerikanske land som Ecuador og andre medlemmer av ALBA (den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika), i tillegg til Argentina, hvor det allerede konsumeres en del koka.

Ønsker du erfaring i organisasjonsarbeid og ledelse? Vil du jobbe med engasjerte mennesker og samtidig lære mye om skriftlig arbeid, politikk og samfunn?

Vi søker deg som • synes skriftlig kommunikasjon er spennende og har lyst til å være med og utvikle et unikt tidsskrift i norsk sammenheng • har stor arbeidskapasitet, gode organisatoriske evner og er flink til å delegere og takle arbeidspress • har politisk engasjement og interesse for Latin-Amerika Vi tilbyr god oppfølging og opplæring, spennende ansvarsområder og mange lærerike oppgaver. Tidsskriftet gis ut fire ganger årlig av en frivillig redaksjon i Bergen. Redaktøren er ansvarlig for tidsskriftets innholdsmessige kvalitet og skal se til at det lages et tidsskrift i Latin-Amerikagruppene i Norges ånd. Blant redaktørens oppgaver er koordinering av redaksjonen, planlegging av innhold, kontakt med skribenter og trykkeri, skriving av søknader, rekrutering, promotering, samt korrektur og redigeringsarbeid. Kjennskap til Latin-Amerika og språkkunnskaper er en fordel. Av praktiske årsaker må søkeren bo i Bergensområdet der redaksjonen har sin base. Stillingen er ubetalt og forutsetter minimum ett års engasjement. Opplæring vil bli gitt.

Søknad og spørsmål sendes til: latinamerika@gmail.com Søknadsfrist: 5. februar 2014. Redaksjonen søker også redaksjonsmedlemmer og designansvarlig. Interesserte bes ta kontakt.

11


Krigen mot narkotika

FN etterforsker Mexicos statsterrorisme Mexico er under granskning av FN, men menneskerettighetsbruddene som følger «krigen mot narkotika» vil ikke bli avslørt før sivilsamfunnet får en større rolle. Tekst: Camilo Pérez-Bustillo, professor ved Universidad Autónoma de la Ciudad de México i Mexico. Oversatt av Hild Eirin Strømme.

I Oktober 2013 ble menneskerettssituasjonen i Mexico for andre gang underlagt granskning av FN gjennom et system som kalles Universal Periodic Review (UPR). UPR har som mandat å undersøke hvorvidt land overholder internasjonale standarder for menneskerettigheter. Det kom klart fram av granskingen at det er et stort politisk og analytisk feilgrep å fortsette å beskrive situasjonen i Mexico som et stadium i den såkalte «narkotikakrigen». Denne analysen har gitt rom for politiske tiltak som er en direkte trussel mot menneskerettighetene: Sammen med USA og de mellomamerikanske landene har Mexico inngått et samarbeid om det såkalte Merida-initiativet. Denne modellen for narkotikabekjempelse er basert på Plan Colombia og har resultert i en menneskerettighetskrise i Mexico på samme måte som vi har sett i Colombia. I begge tilfeller dreier det seg om en ny form for statsterrorisme.

Økt politisering

UPR oppstod etter en reform av menneskerettighetssystemet i FN i 2006. Formålet med ordningen er å bøte på institusjonelle svakheter og økende politisering. Politiseringen det er snakk om inkluderer USA og deres alliertes manipulering av definisjonen av «menneskerettigheter» i deres såkalte krig mot terror og narkotika. Og landenes legitimering og normalisering av tortur, intervensjonisme og

statsterrorisme som virkemidler i denne krigen. Politiseringen inkluderer også straffefriheten som systematiske menneskerettighetsovertredere som Mexico, Colombia, Russland, Kina, Syria, Iran og Israel nyter godt av.

Universal Periodic Review

Tanken er at UPR skal fungere som utgangspunkt for refleksjon og debatt om en rekke menneskerettighetselementer, og inkluderer tre typer dokumentasjon: en nasjonal rapport fra landet som er under granskning, en rapport som blir presentert av FNs høykommisær for menneskerettigheter, og en rapport fra sivilsamfunnsaktører nasjonalt, regionalt og globalt. I forkant av en UPR-granskning skal det gjennomføres en høringsprosess mellom disse instansene og staten som granskes. Den mexicanske regjeringen har imidlertid forhindret dette gjentatte ganger, noe som har ført til at sivilsamfunnet har fått en sterk motvilje mot å delta i prosessen. UPR-granskningen utføres av tre tilfeldig valgte land i FNs Menneskerettighetsråd (47 av totalt 193 medlemsland), kjent som «troikaen». I Mexicos tilfelle fikk Burkina Faso, Kazakhstan og Tsjekkia denne oppgaven. Debatten for hvert av landene som blir gransket, er åpen for alle FNs medlemsland. I Mexicos tilfelle deltok 90 land.

Berørte parter utelukkes

Bare stater har mulighet til å tale under den offisielle høringen. 12

Deltakelsen til ikke-statlige aktører er derfor begrenset til å forberede de nevnte dokumentene, og uformell lobbyvirksomhet for å påvirke regjeringene til de ulike medlemslandene. Sivilsamfunnet har bare mulighet til å delta formelt i den påfølgende debatteringen av rapporten fremfor Menneskerettighetsrådet. Rapporten dokumenterer granskningsprosessen, og vil i Mexicos tilfelle være ferdigstilt i mars 2014. Denne prosessen er en tydelig illustrasjon av sivilsamfunnets manglende påvirkningskraft i internasjonale fora for politikk, jus og menneskerettigheter, hvor nasjonalstatene er de sentrale og suverene aktørene. Som resultat av dette blir rettighetene til sårbare grupper som urfolk og migranter oversett.

Immune mot sanksjoner

Gjennom taktisk utenrikspolitikk har Mexico klart å skjerme seg fra internasjonale sanksjoner, og store menneskerettighetsbrudd har blitt forbigått i stillet. Det revolusjonære institusjonspartiet (PRI) som styrte mellom 1929 og 1994 posisjonerte seg internasjonalt som en progressiv stat og en forsvarer av menneskerettighetene. De opprettholdt dette ryktet selv under «la Guerra sucia» og de verste menneskerettighetsbruddene i 68. Mexicos fasade begynte imidlertid å slå sprekker da det bygget seg opp en massiv bølge av sympati fra omverdenen som følge av zapatistopprøret i 1994.

«Bare stater har mulighet til å tale under den offisielle høringen.»


Det er også problematisk for Mexicos rykte at omverdenen har fått kjennskap til flere store menneskerettighetsbrudd de siste 20 årene. Massakre som El Bosque, Aguas Blancas, El Charco og San Fernando, funn av massegraver og resultatene av Calderóns «narkotikakrig» kunne fått konsekvenser for myndighetene. Mexicanske myndigheter har likevel opprettholdt sitt internasjonale rykte og det kan virke som de er immune mot en uavhengig og inkluderende granskning av menneskerettighetshistorien. Det blir tydelig i tendensen FN og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) har til å se på Mexico som en global og regional forsvarer av urfolks og migranters rettigheter. Det skjer samtidig som mange av oss som jobber med menneskerettighetsspørsmål er fullstendig klar over at det er nettopp disse to sektorene som er hardest utsatt for overgrep.

Liten grunn til optimisme

I lys av dette er det liten grunn til å forvente at UPR-prosessen vil bidra til store endringer for alle ofrene for menneskerettighetsbrudd og overgrep begått av den mexicanske staten. Imidlertid er situasjonen i dagens Mexico så alvorlig at man ikke kan gi opp. Et konkret eksempel er innvandringsspørsmålet. Ikke et eneste av landene som tok ordet under UPR-høringen nevnte massakren i San Fernando i 2010, der 72 migranter fra Honduras, Guatemala, El Salvador, Brasil og Ecuador ble drept. De har heller ikke tatt opp den økende søken etter sannhet og rettferdighet for ofrene. Det var et påfallende fravær av kommentarer fra nesten alle land. Både de direkte berørte, som Honduras og El Salvador, og

Cristián Leyva

Krigen mot narkotika

kritiske og uavhengige land som Venezuela, Bolivia, Cuba og Ecuador unngikk å ta det opp – eller lot være å delta i høringen.

Få, men viktige stemmer

Det finnes likevel noen kritiske

stemmer: Både Nicaragua, Norge og Vatikanet har kritisert kriminaliseringen av migranter i Mexico. Flere viktige stemmer fra den katolske kirke i Mexico, samt Pave Francisco har engasjert seg for migrantenes rettigheter. På hans overraskende besøk til Lampedusa i juni, fordømte han «globaliseringen av likegyldighet» i forbindelse med Europas avvisning av afrikanske flyktninger. Dette viste seg tragisk nok å være profetisk da et forlis utenfor kysten av Italia resulterte i mer enn 400 somaliske og eritreiske migranters død. I tillegg var Norges kritikk spesielt betydningsfull på grunn av innflytelsen dette landet har 13

som vertskap for Nobels fredspris og Raftostiftelsen. Sistnevnte tildelte den mexicanske biskopen Jose Raul Vera Lopez Raftoprisen i 2010, nettopp for hans arbeid med å forsvare migranter. Norge har også insistert på at den mexicanske staten må utvikle en database over savnede migranter og deres rettigheter på mexicansk territorium. Hver eneste referanse eller henvisning til disse menneskerettighetsbruddene fra andre stater er et lite, men viktig steg på veien mot å snu den nåværende tendensen og svekke de kreftene som favoriserer regimet i Mexico. Som sivilsamfunn er vår viktige rolle å følge opp disse betimelige observasjonene og sørge for at de blir helhetlig inkludert i rapporten og dens anbefalinger, og i våre analyser, arbeid og påvirkning på transnasjonalt nivå. Men enda mangler det mest kraftfulle, når folket tar ordet: nedenfra.

Migranter er blant de mest utsatte gruppene i dagens voldstyngede Mexico. På vei mot USA har migrantene få eller ingen rettigheter og er et lett bytte for organiserte kriminelle blant annet kartellet los Zetas.


Krigen mot narkotika

Trenger alternativer til kokadyrking Småbønder i Colombia ønsker reelle alternativer til kokadyrking. De vil erstatte koka med utvikling på landsbygda.

Monica Orueja, Prensa Rural

Tekst: Halvard Hjermundrud, har arbeidet for Peace Brigades International med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere i Catatumbo.

I juni 2013 preget omfattende protester grenseregionen Catatumbo nordøst i Colombia. Over 8000 småbønder deltok i demonstrasjonene der flere hovedveier ble blokkert i protest mot myndighetenes manglende vilje til å finne en løsning på den humanitære krisen i området. Myndighetene svarte med brutal undertrykkelse. Fire bønder ble drept og flere titalls hardt skadet, noe som ble sterkt fordømt av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Men småbondebevegelsen lot seg ikke knekke og myndighetene gikk til slutt med på å starte forhandlinger.

Fattigdom og marginalisering

Hovedårsakene til protestene er den dype fattigdommen og marginaliseringen befolkningen lever med i Catatumbo, konsekvensene av den væpnede konflikten og kriminaliseringen av de sosiale bevegelsene. En utløsende faktor var myndighetenes kampanje for å ødelegge kokaåkrene i regionen. – I Catatumbo er kokadyrking en grunnleggende landbruksaktivitet, det vil si at det er hovedjordbruksnæringen i regionen, forteller César Jerez. Han er en sentral leder for småbondebevegelsen i Colombia og var blant talspersonene for protestene i Catatumbo. 14

– Kokadyrkingen har i den senere tid flyttet seg til grenseområdene, fordi det er lett å få sendt ut kokapastaen. I Catatumbo som i resten av Colombia eksisterer kokadyrkingen hovedsakelig på grunn av krisen i landbruket og i bondeøkonomien, og på grunn av at småbønder fordrives fra jordbruksområder grunnet den væpnede konflikten.

Hardt rammet av konflikten

Catatumbo er rikt på naturressurser som olje og kull. Kombinert med den strategiske beliggenheten har dette bidratt til å gjøre regionen til et av områdene som har blitt hardest rammet av den væpnede

Bøndene i Catatumbo samlet i protest mot myndighetenes manglende vilje til å finne en løsning på den humanitære krisen i området.


Krigen mot narkotika

I mange regioner er kokadyrkning blitt det eneste alternativet for landbruk, det vil si det eneste produktet som er lønnsomt. – César Jerez

Uten alternativer

Det er viktig å skille mellom narkotikahandelen på den ene siden, og småbønder som er nødt til å dyrke koka for å overleve på den andre mener Jerez. – I mange regioner er kokadyrkning blitt det eneste alternativet for landbruk, det vil si det eneste produktet som er lønnsomt. Ifølge Jerez finnes det 50 000 mål med kokaåkrer i regionen. Han understreker at det kun er dyrkingen av kokaplanten småbøndene står for. – Det finnes ikke småbønder som produserer kokain, det er viktig at man har dette klart for seg. Man må huske at narkohandelen er en hel kjede der småbønder er produsent av kokabladene og kokapastaen. Denne massen av kokablader selges til personer med kontakter i narkohandelen. Der begynner raffineringsprosessen og frakten videre til sentrene for konsum av kokain, hovedsakelig i NordAmerika og Europa.

En helhetlig plan er nødvendig

Jerez påpeker at flere hundre bønder fra Catatumbo har fått lange fengselsdommer for kokadyrking. – Dette er fullstendig urettferdig. Det er en kriminaliserende behandling som ikke bidrar til å løse problemet i det hele tatt. Bondebevegelsen krever på den ene siden at ødeleggelsen av kokaavlingene stanser og at de rammede familiene får erstatning. På den andre siden ønsker de at det iverksettes en helhetlig plan for å bedre forholdene i området. – Vi trenger subsidiering av landbruk som kan erstatte kokadyrkingen, offentlig politikk, teknisk bistand – alt i alt et mer effektivt institusjonelt statlig nærvær i regionen. Man må erstatte kokaen med utvikling på landsbygda.

Ønsker omlegging

Mens forhandlingene mellom bondebevegelsen og myndighetene pågikk, samlet over 5000 kokabønder seg i september. De utarbeidet et forslag til en plan for en gradvis overgang fra koka-

dyrking til annet jordbruk, som har blitt lagt fram for myndighetene. Det ble understreket at dette ikke kan begrense seg til å bytte ut kokaplantene med bønner eller mais. – Det må skape en grunnfortjeneste, som ikke bare gir mulighet til overlevelse for bonden, men at bonden med denne inntekten kan dekke alle utgiftene for en bondefamilie i Catatumbo, mener Jerez. Forhandlingene har til tider vært preget av frustrasjon, men man har også sett resultater. – Man har lykkes i å stanse ødeleggelsene av kokaåkrene, og man har kommet fram til en erstatningsavtale for 400 familier som ble rammet. Jerez poengterer at det var veldig krevende å få til dette, og at det blir vanskelig å få myndighetene til å gå med på forslaget deres, men at de håper det vil la seg gjøre. I Colombia har arbeidet mot kokadyrkingen blitt ført som en krig, og ikke med sosiale virkemidler. – Til syvende og sist handler det om en bedring av livsforholdene til bøndene.

Halvard Hjermundrud

konflikten i Colombia de siste 15 årene. Over 10 000 har blitt drept og rundt 100  000 er drevet på flukt. Både geriljagruppene FARC og ELN er sterkt til stede og den mindre EPL-geriljaen har hovedkvarter der. Det har vært en sterk militarisering de siste årene, med stadige trefninger mellom sikkerhetsstyrkene og opprørerne. De største overgrepene mot befolkningen har de paramilitære stått for, og disse gruppene terroriserer fortsatt befolkningen. Flere viktige ruter for narkotikasmugling går igjennom området, der mange av de væpnede gruppene er involvert.

15

César Jerez var en av talspersonene for bondeprotestene i juni i år. Han mener colombianske kokabønder må få et reelt alternativ til levebrød.


Krigen mot narkotika

Uruguay legaliserer marihuana Som et alternativ til åpen krig mot narkokartellene ønsker Uruguay å regulere produksjon, distribusjon og salg av marihuana.

Nahuel Padrevecchi-gv/GCBA, Flickr commons

Tekst: Guillermo Garat, journalist og forfatter av det journalistiske essayet Marihuana og annet gress: forbud, regulering og bruk av narkotika i Uruguay. Oversatt av Silje Jahre Frotvedt.

Senatet i Uruguay vedtok i desember en lovendring som skal regulere marihuanaproduksjonen i landet. Loven skal regulere hele kjeden fra import av frø, produksjon, salg på apoteket og dyrking av planten hjemme, til medlemsklubber der røykerne kan kobles sammen med produsenter for å kunne være selvforsynte. For myndighetene er dette en måte å fjerne ressurser fra organisert kriminalitet. For brukerne betyr det slutten på motsigelsen der narkotikabruk er lovlig, men tilgangen til narkotikaen ikke er legalisert.

Utstrakt bruk

Marihuana er det mest populære dopet som distribueres innen den ulovlige narkotikatrafikken i Río de la Plata. Den utstrakte

aksepten og toleransen for bruken av marihuana i Uruguay strekker seg tilbake til slutten av diktaturet (1973 – 1985), da marihuana ble etablert som en vane blant unge på grunn av ulike kulturelle faktorer. Fotballstadioner, torg, puber og skolegårder ble sakte, men sikkert parfymert av den søtlige lukten av marihuana. En spørreundersøkelse fra 2007 viste at halvparten av elevene på videregående skoler i Montevideo hadde prøvd marihuana minst en gang. Siden 80-tallet har de internasjonale narkotrafikknettverkene etablert seg i Uruguay, og det nasjonale markedet har vokst. Mot slutten av 90-tallet tok disse nettverkene, i samarbeid med paraguayanske og brasilianske trafikanter, i bruk 16

småfly for å importere marihuana.

Veien mot legalisering

I 2001 ba daværende president Jorge Batlle de latinamerikanske lederne om å legalisere alle narkotiske stoffer for å unngå at slike nettverk skulle fortsette å ekspandere. Fem år senere var også Tabaré Vázquez, Uruguays første venstreorienterte president, åpen for å starte en omfattende debatt rundt narkotika. Innen da eksisterte en voksende sosial bevegelse bestående av marihuanaprodusenter, aktivister og ungdom fra venstrekoalisjonen Frente Amplio, som presset på for at noe skulle skje. Siden 2010 har en spesialkommisjon bestående av medlemmer av parlamentet jobbet for

Uruguays president José Mujica er kjent for å gjøre ting litt annerledes. I desember vedtok hans parti Frente Amplio og resten av kongressen å legalisere marihuana som et ledd i bekjempelsen av narkotikakriminaliteten.


Krigen mot narkotika

g_yulong, Flickr Commons

«Forbudet har ikke oppnådd annet enn det som skulle unngås: økt etterspørsel og bruk.»

å modernisere loven, fremfor alt loven som er relatert til tilgang til marihuana. Den uruguayanske loven har siden 1975 tillatt bruk av narkotika, men det finnes ikke et reglement for hvordan en skal få tak i narkotikaen. Kommisjonen anbefalte en nasjonal debatt for å komme frem til en endring i loven, der produsentene av marihuana ikke behøver å skjule seg for politiet. Videre må staten respektere menneskerettighetene, og individets rett til selv å velge om de vil dope seg. I løpet av 2013 har parlamentet samlet mer enn 50 delegasjoner og hatt mer enn 30 offentlige høringer om temaet spredd utover hele landet.

Vendepunktet

I begynnelsen av januar 2012 gjorde et drap inntrykk på det fredelige nabolaget Palermo ved

kysten i Montevideo. Myndighetene knyttet drapet til narkolangernes trafikk til Europa, og klassifiserte det som hevn mellom narkotrafikkbander. Denne metoden for å løse konflikter var ny i Uruguay, et land som kan skryte av å ha den laveste kriminalitetsraten i LatinAmerika. I spørreundersøkelser fremstår likevel sikkerhetsspørsmålet som den største bekymringen blant befolkningen. I juni i år annonserte derfor myndighetene fjorten tiltak for å forbedre folks levekår og sikkerheten i landet. Blant disse er reguleringen av markedet for marihuana for å ta salgsinntektene fra narkotrafikantene. Forslaget ble jobbet med frem til midten av 2013, da Underhuset, med støtte fra regjeringen, godkjente lovendringen. I desember stemte det 17

uruguayanske senatet også for lovendringen.

En alternativ løsning

Venstresiden og enkelte liberale støtter forslaget fordi de søker alternativer til hundre år med forbud. Et forbud som ikke har oppnådd annet enn det som skulle unngås: økt etterspørsel og bruk, samt oppbyggingen av mafiabander som har blitt etablert over hele Latin-Amerika. Det rolige Uruguay ønsker ikke å fortsette i denne retningen og har startet et nytt initiativ som føyer seg sammen med andre alternative stemmer i Latin-Amerika. Uruguay ser at politikken de har ført har vært feilslått og de vil slå seg sammen med andre latinamerikanske land i den evige kampen mot den ulovlige narkotrafikken.

Den uruguayanske loven har siden 1975 tillatt bruk av narkotika. Nå skal myndighetene også regulere dyrking og salg av marihuana.


Krigen mot narkotika

Tar sikkerheten i egne hender Mens volds- og drapsratene har steget enormt i Mexico de siste årene har folk sett seg nødt til å stille opp der staten svikter. Opprettelsen av lokale politigrupper har hjulpet i Guerrero.

Geracão Invencível

Tekst og foto: Karla Hernández Mares. Oversatt av Ingrid Aass.

Mellom 1994 og 2006 var antallet forsettlige drap i Mexico på vei ned, en utvikling som fikk en brå slutt da Felipe Calderón Hinojosa tok over som president i 2006. Ifølge en studie gjort av Universitetet i San Diego, basert på data fra Det nasjonale instituttet for statistikk og geografi i Mexico, økte drapsstatistikken markant etter presidentens krigserklæring mot narkotikatrafikken. For noen måneder siden bekreftet innenriksministeren at «selv om man ikke har et offisielt

tall på antall drepte de siste seks årene med tilknytning til organisert kriminalitet, rapporterer registeret fram til i dag over 70 000 døde». Sivilsamfunnsorganisasjoner, akademikere og aktivister legger i tillegg til rundt 27  000 savnede, og enkelte estimerer at narkokrigen har tatt mer enn 120  000 liv. Det tijuanske ukebladet Zeta presenterte nylig en rapport hvor man hadde registrert 13  775 drap under de åtte første månedene av president Peña Nietos regjering. 18

Hvis denne tendensen fortsetter betyr det at den nye regjeringen kan avslutte sin seksårsperiode med en økning på hele 50 prosent av drap knyttet til organisert kriminalitet. Guerrero, en av Mexicos 31 delstater, er den staten med flest drap. Fra 1. desember 2012 til 31. juli 2013, ble det registrert mer enn 1441 dødsfall knyttet til organisert kriminalitet i området.

Eget forsvar mot kriminalitet Den føderale strategien de siste sju årene har vært å bekjempe

Et medlem av den lokale politistyrken slapper av foran Guerrerofjellet etter en av sine runder. De fleste våpnene styrken bruker er bøndenes private og ofte gamle. Det er deres moralske autoritet som gir dem respekt blant befolkningen.


Krigen mot narkotika

Den lokale politistyrken må ikke forveksles med nasjonalt eller delstatspoliti, som det er ment som et alternativ til.

En av de største styrkene til la policía comunitaria er at saker tas opp i plenum hvor representanter fra de ulike regionene bestemmer på vegne av folket gjennom konsensusavgjørelser.

Urfolkssamfunnene som deltar i prosjektet har lenge blitt ignorert av myndighetene og ønsker å bli konsultert angående de reelle behovene i regionen. Her brennes en konsulteringslov fra kongressen i Guerrero i protest.

Marcos Wesley / ISA

Hvert år feirer La policía comunitaria årsdagen for sin opprettelse med en marsj (Oktober 2010).

kriminalitet knyttet til narkotikatrafikk. Myndighetene har latt være å rette blikket mot mindre lovbrudd og sedvanerett. Som en reaksjon på dette lokalbefolkningen opprettet et alternativ til den føderale strategien, nemlig La policía comunitaria: lokale politigrupper som er organisert av lokalsamfunnet, utenom staten. De viser at det gjennom folkelig støttet grasrotorganisering er mulig å gjenoppbygge et sikkert samfunn basert på en fellesskapsmodell som inkluderer borgerne. Siden januar 2013 har nasjonale

og internasjonale medier meldt om en «spontan» dannelse av policía comunitaria og borgervernsgrupper i Mexico, uten å skille mellom disse. Hensikten har vært å forvirre, og slik fremme et negativt syn på de lokale politigruppene for opinionen. Hovedforskjellen mellom borgervernsgruppene og la policía comunitaria er at sistnevnte er en gammel ordninh og del av det tradisjonelle systemet til mange mexicanske urfolkssamfunn. De nyopprettede borgervernsgruppene er dannet i forsvar mot 19

ulike typer trusler og må forstås i den lokale konteksten. Det er viktig å påpeke at disse gruppene ikke tar del i det tradisjonelle sikkerhetssystemet til urfolk. Dette er et system som har en annen tradisjon, en annen form for rasjonalitet, lovlighet og legitimitet.

Alternativet i Guerrero

La policía comunitaria ble grunnlagt 15. oktober i 1995 i Santa Cruz del Rincón i kommunen Malinaltepec og var inspirert av zapatistenes kamp som startet 1.


Krigen mot narkotika

La policía Comunitaria feirer 14-årsdagen sin sammen med lokalbefolkningen. De er småbønder og urfolk som passer på småbønder og urfolk.

En plakat argumenterer for at de lokale politigruppene må samle krefter og ikke tillate at staten tar fra dem deres autonomi.

De lokale politistyrkene startet som et sikkerhetstiltak, men har siden også sett behovet for justis. Nå finnes det tre hus der man tar imot saker som løses gjennom megling og bruk av det lokale regelverket. Samfunnsstraffer ofte brukt.

januar i 1994. I begynnelsen bestod det lokale politiet av 32 lokalsamfunn tilhørende urfolksgruppene me’phaa, na savii, nahua og mestiser. I dag består det av mer enn 64 lokalsamfunn. La policía comunitaria har hovedsete i områdene la Montaña og Costa Chica i delstaten Guerrero. Ifølge det statlige befolkningsrådet CONAPO er dette områder hvor en finner de laveste nasjonale tallene på levestandard og utvikling, og de høyeste tallene på marginalisering. Dette er også områder med en lang

Medlemmene av den lokale politistyrken motar ingen lønn for sin innsats kun støtte til mat. De velges av lokalsamfunnet for ett år.

Som et resultat av de siste årenes sikkerhetskrise har også Huamuxtitlán i Guerrero fått sin egen gruppe lokalt politi som har sluttet seg til samarbeidet. På bildet sees en gruppe som patruljerer om natten.

historie knyttet til bonde- og urfolksorganisering og hvor det siden 1970-tallet har utspilt seg en skitten krigshistorie med mål om å nedkjempe geriljabevegelsen.

Nedgang i straffbare forhold

Selv om det eksisterer permanente militære patruljer i regionen er statens fravær konstant. I området eksisterer knapt veier, sykehus og skoler, og de ressursene som finnes er dårlig distribuert. Siden fremveksten av la policía comunitaria har dets struktur vært i stand til å 20

opprettholde et felles samfunnsprosjekt med fokus på beskyttelse og respekt av innbyggernes rettigheter. Dette er en modell med grunnlag i urfolks styreformer og hvor spørsmålet om rettferdighet er selve kjernen for å kunne sikre et lokalt styre. I flere tilfeller har myndighetene anerkjent legitimiteten og effektiviteten til det lokale politiet i Guerrero. Under deres tilstedeværelse i landsbyene har forekomsten av straffbare handlinger sunket med 95 prosent.


Krigen mot narkotika

Borgervernsgrupper og narkotrafikk Journalist Heriberto Paredes Coronel mener mexicanske myndighetenes strategi ikke fører frem, og at borgervernsgrupper bør gis friere hender i kampen mot kartellene. Tekst: Heriberto Paredes Coronel, er fotograf og journalist, og er en del av det uavhengige kommunikasjonskollektivet SubVersiones. Oversatt av: Herman Thamdrup Lund og Thea Namtvedt Tuv.

Ingenmannsland

Hele stemningen i området er preget av en følelse av død. Veiene som forbinder byen Apatzingán med de omkringliggende kommunene er fulle av fargerike kors, som om et mylder av trafikkulykker hadde skjedd der, ikke skytedramaer, drap eller forsvinninger. Trafikkskiltene er gjennomhullet av kuler. På avstand er veiene overvåket av Halcones – spioner fra kriminelle grupper. De har kontroll fra sine utkiksposter gjemt bak vegetasjonen i åsene rundt. Gravplassene er fylt til randen av overdådige minnesmerket dekket med tørre blomsterkranser. Få biler er å se. – Veien mellom Apatzingán og landsbyen Buenavista er ingen-

Heriberto Paredes/Agencia Autónoma de Comunicación SubVersiones

For innbyggerne i Tierra Caliente i delstaten Michoacán ble oktober en blodig måned. Etter en mer enn ti måneders lang kamp for å forsvare territoriet sitt mot den kriminelle gruppen los Caballeros Templarios, klarte innbyggerne i Tierra Caliente å ta tilbake kontrollen over området. Kort tid etter begynte innbyggerenes borgervernsgrupper imidlertid igjen å lide store tap. Delstatsavisene melder om falne både blant de som utgjør borgervernet og de kriminelle gruppene, selv om deres identiteter foreløpig er ukjent. Det mest skremmende er likevel likene av sivile som dukker opp hengende ved byportene og de avhuggede hodene som varsler om flere dødsfall og angrep fra organisert kriminalitet.

Etter en mer enn ti måneders lang kamp for å forsvare territoriet sitt mot den kriminelle gruppen los Templarios, klarte innbyggerne i Tierra Caliente å ta tilbake kontrollen over området. Borgervernet er en av de få tingene som ser ut til å fungere mot kartellene.

21

mannsland. Her kan hva som helst skje. Vær forsiktige og ikke stans med mindre noen stopper dere. Hvis det er folk med røde skjerf eller t-skjorter er det los Templarios, advarer en fra borgervernet, når vi stopper for en flaske med kaldt vann. Angrepene fra los Templarios er forsøk på å kreve tilbake territoriet som innbyggerne i kommunene har vunnet tilbake, og går hardt utover lokalbefolkningen. 12. juli i år angrep los Templarios befolkningen i kommunen Tepalcatepec. De såret en person, og en uke senere fant det fraværende delstatspolitiet seks henrettede personer i kommunen Buenavista Tomatlán. Likene bar tegn på mishandling og tortur, og skuddhullene viste at dette var en regelrette henrettelser. Dette er varemerket til gruppen som ofte viser seg i hvite drakter med «ridderkors». Det viser seg vanskelig å bli kvitt denne gruppen. Kampen fortsetter blant lokalbefolkningen og borgervernsgruppene. De vil aldri igjen tillate at noen fordriver dem fra deres eget område.

Korrupsjon og sammensvergelser Doktor José Manuel Mireles er et av de de viktigste rådsmedlemmene i borgervernsgruppen i kommunen Tepalcatepec og han kan berette i detalj om den organiserte kriminaliteten som foregår i området. Han forteller hvordan los Templarios gjorde

Los Caballeros Templarios :

(Tempelridderne) Et mexicansk narkotikakartell som opererer i delstaten Michoacán. Los Templarios gikk ut fra kartellet La Familia Michoacana, som nå er oppløst. De er kjent for å angripe med fotside, hvite kjortler med tempelridderkorset på brystet.

Borgervern:

Det siste året har lokale borgervernsgrupper blitt gjenstand for betydelig oppmerksomhet i mediene. Gruppene har ulike formål og ulike opprinnelser.

Policía communitaria:

Lokale innbyggere har gått sammen for å beskytte sine landsbyer og områder mot narkotikartellene og volden fra den mexicanske hæren. Disse gruppene har lange tradisjoner og forsøker å etablere et eget rettssystem.


Juan José Estrada Serafín/Agencia Autónoma de Comunicación SubVersiones

Krigen mot narkotika

krav på territoriet med vold og ryddet området for andre grupper. Og om hvordan denne kriminelle gruppen over flere år har skapt et samfunn stadig mer preget av utpressing og mishandling. Det som imidlertid bekymrer Mireles mest er det han beskriver som en sammensvergelse mellom de mexicanske myndighetene, fra hæren til politietaten til høytstående autoriteter, og de kriminelle gruppene. – 24. februar 2013, dagen for opprøret mot los Templarios, arresterte vi mange personer innblandet i organisert kriminalitet og vi konfiskerte våpen og kjøretøy. Alle de vi arresterte overleverte vi til hæren. Hæren overleverte dem til delstatsmyndighetene som igjen sendte dem videre til den føderale domstolen. Ved midnatt var samtlige satt fri. De som hadde vært modige nok til å anmelde ble kort tid senere funnet drept sammen med familiene sine. Anmeldelsen

de hadde levert ble funnet opprevet utenfor inngangsdøren. Dette tyder på at delstatsmyndighetene, føderale myndigheter, påtalemyndighetene, det statlige politiet og domstolene alle er en del av den organiserte kriminaliteten i Michoacán. Det er den samme personen som sender beskjeden til de militære om at de skal gripe inn i konflikten, som den som bringer beskjeden til de kriminelle om å trekke seg ut av Tepalcatepec.

Et dårlig lagt puslespill

Hva skjer i Michoacán? Man kan si at det er det samme som i resten av Mexico, selv om det er viktig å se de ulike nyansene og detaljene som gjelder spesielt for denne delstaten. I Michoacan er guvernør Fausto Vallejo nå tilbake i førersetet etter en levertransplantasjon, til tross for at det er stor usikkerhet rundt hans medisinske tilstand. Delstats-sekretær Jesus Reyna, som fungerte som guvernør i 22

sykdomsperioden til Vallejo, har endret panorama i Michoacán totalt. Reyna ignorerte de etablerte paktene med den kriminelle gruppen La Familia, og har nå gjort los Templarios til regjeringens nye allierte. I denne prosessen har man imidlertid ikke tatt den lokale organiseringen med i betraktningen. Borgervernsgruppene har holdt staten i sjakk og de har vært en stein i skoen både for regjeringen i Michoacán og for kartellet. Myndighetene har mistet kontrollen over hva som skjer i de ulike lokalsamfunnene i Michoacan og holder fast på en strategi som ikke bidrar til gi dem kontroll over territoriet. Staten har problemer, og det ser ikke ut til at dette vil endres, i hvert fall ikke i den nærmeste framtid.

Hæren forsømmer sine plikter Befolkningen i Tierra Caliente

kjemper en daglig kamp mot de kriminelle gruppene samtidig som

I et samfunn der politiet og militæret i verste fall står i ledtog med de kriminelle og i beste fall er udugelige, ser ikke innbyggerne noen annen utvei enn å forsvare seg selv.


Heriberto Paredes/Agencia Autónoma de Comunicación SubVersiones

Krigen mot narkotika

hæren ikke har fungert som noe annet et slags utrykningspoliti. De bidrar ikke til å opprettholde befolkningens sikkerhet, integritet og verdighet. Dette til tross for at hæren, ifølge innenriksministeren Miguel Ángel Osorio Chong, skulle «komme dem til unnsetning og kjempe mot narkotikasmuglingen». «De grønnkledde» gjør ikke annet enn å vandre rundt med rifler, sette opp kontrollposter og spørre om informasjon. Befolkningen i Michoacán uttrykker stor misnøye over hærens fravær av både strategi og reelt engasjement. Soldatene nekter å kjempe og de har blitt en plage å leve med. Samtidig blir hæren sett på som et hinder som ikke tillater folket å ta tilbake territoriet. Militæret og politiet i området bruker ikke sine ressurser til å bekjempe den organiserte kriminaliteten, og beskytter den derfor indirekte. De bruker derimot sine krefter på å hindre borgervernsgruppene når

de gjør en offensiv mot kartellet. Selv om myndighetene alltid hevder at de beskytter befolkningen, er handlingene deres selvmotsigende, da de hindrer den organiserte lokalbefolkningens kamp mot narkotikasmuglerne.

Kartellets egoistiske mål

Los Templarios beholder sin primitive diskurs og prøver kun å forvirre ved å publisere løse og usammenhengende versjoner om posisjonen til de ulike aktørene som er innblandet i konflikten. Gjennom videoer og kampanjer på internett, og flygeblader distribuert i byene forsøker de å oppnå støtte i lokalbefolkningen. De kriminelle gruppene investerer også i store reklameplakater langs hovedveiene. Hva handlinger angår, opprettholder medlemmene av kartellet, som er ledet av «La Tuta» Servando Gómez Martínez, strategien om gjenvinning av handelsruter og gunstige områder hvor de kan 23

etablere seg, i tillegg til hevn og det uttalte målet om å ødelegge borgervernsgruppene. Interessene til Los Templarios er, tross forsøk på å framstå som befolkningens beskyttere og sosiale forkjempere, å bli den ledende gruppen for Mexicos største handel: Narkotika.

Mer makt til borgervernsgruppene

Den eneste reelle muligheten for en vesentlig endring i situasjonen er at borgervernsgruppene tar full kontroll over de områdene der los Templarios fortsatt driver sin kriminelle virksomhet. Bare slik kan man redusere kartellets operative kapasitet. Derfor er disse gruppene det eneste konkrete håpet befolkningen har om å gjenoppbygge det sosiale nettverket og fellesskapsfølelsen. En fellesskapsfølelse som ble brutalt ødelagt da de første kriminelle organisasjonene etablerte seg i området for mer enn ti år siden.

Befolkningen i Tierra Caliente kjemper en daglig kamp mot de kriminelle gruppene, samtidig som hæren ikke har fungert som noe annet et slags utrykningspoliti.


Krigen mot narkotika

Hvit hummer Hummerfiskerne på Nicaraguas Atlanterhavskyst sitter ikke i båten når det kjøres mellom fiskefeltene – de står. De speider etter hvit hummer. I 2012 vant det lille fiskersamfunnet Sandy Bay Sirpi jackpot. Tekst og foto: Giorgio Molinas, solidaritetsbrigadist i Nicaragua høsten 2013.

All narkotikatrafikk mellom kartellene i Colombia og brukerne i USA må passere Nicaragua, og den mest effektive ruten går til sjøs. Med båt kan store mengder dop fraktes over enorme avstander på kort tid. Ruten er så effektiv at den hyppig benyttes på tross av de enorme ressursene som er satt inn for å overvåke de gigantiske havområdene. Om smuglermannskapene skulle ane ugler i mosen, kaster de dopet på

havet for å øke fremkommeligheten og sjansen for å slippe unna. Det er disse rekende pakkene med kokain som kalles hvit hummer.

Lønnsomt lureri

Sandy Bay Sirpi er en liten fiskerlandsby nord for Bluefields, den viktigste havnebyen på Nicaraguas Atlanterhavskyst. Med sine omlag 1500 innbyggere er ikke sumpen Sandy Bay

akkurat verdens navle, men på grunn av the boat var landsbyen i en kort periode i 2012 regionens økonomiske hovedstad. Med ivrig mimikk, kraftig gestikulering, og et brennende engasjement i stemmen, forteller 29-åringen Johnny historien. Det begynte med noen fiskere som la merke til en flott yacht som passerte mellom fiskefeltet og land. De kjørte pangaen sin, en type åpen flerbruksbåt, bort til yachten og lurte mannskapet ombord til å tro at kystvakten var på vei. Fiskerne lot seg så «overtale» til å frakte smuglerne til land mot god betaling. Før mannskapet rømte inn i jungelen med våpen og penger, skrudde de på yachtens autopilot, og lot den fortsette ferden mot Honduras på egenhånd. Det er her Johnny kommer inn i bildet. Han kom seg ombord i båten og smadret alt det elektroniske med en hammer i forsøk på å skru av autopiloten, men først da han rev ut batteriene stoppet båten.

Skjøt gullfuglen

29 år gamle Johnny var førstemann ombord i yachten full av narkotika, og stanset den ved å ødelegge autopiloten.

24

Fiskerne tauet båten inn mot Sandy Bay der den grunnstøtte. De begynte straks jakten på narkotikaen de visste var om bord. De knuste og rev opp innsiden av det doble skroget, til hundrevis av kilo kokain åpenbarte seg. Det tok nesten et døgn å tømme yachten. De aller fleste sier det var snakk om 4000-5000 pund kokain, rundt regnet 2-2,5 tonn! Det er blitt gitt høyere anslag, men om man forholder

«Alle kirkene, skolene og de omtrent 200 husstandene fikk sin del av kaken.»


Krigen mot narkotika

Det finnes ikke vann eller avløpssystemer, men flatskjermer, monstrøse musikkanlegg og andre luksusvarer pryder omtrent samtlige stuer. seg til det laveste, var båten lastet med kokain verdt omtrent 43 millioner norske kroner på det lokale grossistmarkedet. Alle kirkene, skolene og de omtrent 200 husstandene fikk sin del av kaken. Noen hadde én kilo kokain i huset, andre hadde 40. – En eldre kvinne tok kokainet for å være mel og bakte tortillas med det til hele familien, forteller innehaveren av den lokale butikken. Ryktet spredte seg raskt. Pangaer fra nabobyen Store Sandy Bay kom stappfulle av våpen og dollar for å handle kokain av lokalbefolkningen. Fra Honduras kom de godt utrustet for å kjøpe tilbake det som opprinnelig tilhørte dem. Den lille lokale kystvaktavdelingen fikk også sin andel. I frykt for væpnet konflikt med de stridserfarne miskitoindianerne, fikk den lokale ordensmakten beskjed fra høyere hold om ikke å gripe inn. Voldsfrykten var også årsaken til at kartellene ikke torde å rane tilbake narkotikaen, men heller betalte for den.

Gode tider?

Et halvt års tid tjente fergekapteinen som frakter varer mellom byen og landsbygda 13 000 kroner per tur til Sandy Bay, og han måtte ta to turer i uka. I dag, bare ett og et halvt år senere, er omsettingen på et normalt nivå igjen: én tur i uken med en betaling på 1000 kroner. – Det var en fireåring som kjøpte en Cola av meg for 20 dollar. Han dro opp en bunke dollar fra lomma, forteller fergekapteinen. Så hva gjorde innbyggene med

alle disse pengene? Noen kjøpte dyrkbart land, andre bygde dyre hus i betong, men ytterst få investerte i fremtiden. Stort sett gikk pengene til sløseri. Johnny kan fortelle om gutteturer til Managua der horer, dop og gambling stod i fokus. I løpet av omtrent åtte måneder tømtes det lille samfunnet for penger, og brått sank prisen på skillpaddekjøtt fra over 300 kroner kiloen tilbake til normalen: åtte kroner kiloen. 25

Alle blåmandagers mor

Overalt i det lille samfunnet står uferdige bygninger igjen. Det finnes ikke innlagt vann eller avløpssystemer, men flatskjermer, monstrøse musikkanlegg og andre luksusvarer pryder omtrent samtlige stuer. Gullklokker og kjeder bæres fortsatt av mange som økonomisk sikkerhet i påvente av virkelig harde tider, men de populære og heftig forgylte tanngardene står igjen som minner – minner om the boat.

Ordensmakten i området har som oppgave å slå ned på narkotrafikken langs Atlanterhavskysten. Likevel var det ingen som grep inn da fiskerlandsbyen ble oversvømt av kokain.


Krigen mot narkotika

Meninger

Narkokrigen undergraver menneskerettighetene Krigen mot narkotika i Mexico har ført med seg alvorlige menneskerettighetsbrudd og manglende sikkerhet. Staten må ta dette på alvor og endre sin taktikk i møte med narkotikakriminaliteten. Tekst: Felipe Gómez Gómez, advokat ved menneskerettighetssenteret FRAYBA i Mexico. Oversatt av Johanne Birkeland Svendsen.

oppblomstring av drap, forsvinninger, kidnappinger og tortur. Vilkårlige arrestasjoner, altså arrestasjoner uten rettslig grunnlag og uten ordre fra en kompetent domstol, ble en del av hverdagen. En person som krysset veien på feil sted til feil tid kunne bli offer for rettsforfølgelse og knyttet til narkotikahandel.

Rett til sikkerhet

Hærens tilstedeværelse i gatene skaper frykt og er en del av trakasseringen av folket. Tilstedeværelsen er slik et brudd på retten til sikkerhet. En persons mistenkelige oppførsel og bevegelsesmønster er nok til å sette ham i hærens søkelys. Den

Dave Watson

Siden krigen mot narkotika begynte i 2006 har vold dominert hverdagen i Mexico. Krigen, som ble startet av den da nye høyreorienterte regjeringen, har påført sivilsamfunnet utallige brudd på menneskerettighetene. Denne regjeringens strategi har ført til unntakstilstand og begrensning av folkets bevegelsesfrihet og trygghetsfølelse. I den nasjonale sikkerhetens, menneskerettighetenes og rettsstatens navn ble tusener av soldater utplassert i gatene i byer og landsbyer. Det tok imidlertid kun noen dager etter krigserklæringen før ofrene og de alvorlige konsekvensene begynte å vise seg. Man så en

Advokat Felipe Gómez Gómez mener myndighetene må legge om sin taktikk for å bekjempe narkotikakartellene. Straffefriheten og volden går hardt utover sivilsamfunnet.

26

generelle bevegelsesfriheten blir innskrenket gjennom økt overvåkning og vakthold, samt gjennom vilkårlige kontroller av personer og kjøretøy. Risikoen for å havne i skuddlinjen blir en vedvarende hindring i hverdagen og man mister noe av sameksistensen mellom folk – i arbeidet, på skolen og på fritiden. Dette skjer fordi politiet og de militære styrkene er avhengige av å vise at de holde på å vinne krigen og vil utslette de kriminelle. Som en del av denne prosessen angriper, anholder og dreper de en hvilken som helst person.

Rettssikkerhet

For å presse frem tilståelser brukes ulike torturmetoder som slag, elektriske støt, kvelning og vanntortur. Samtidig preges den øvrige rettssikkerheten av alvorlige mangler. Tiltalte får ikke tildelt advokat eller tilgang til tolk dersom han ikke snakker språket. Personen blir hindret i å kontakte slektninger og blir ikke informert om sine rettigheter eller hvilke forbrytelser han er anklaget for. En av de verste tingene med dette er at det er de fattigste, de marginaliserte og analfabetene som blir fenglet. Det blir sagt at «Det er ikke kriminaliteten som blir straffet, men fattigdommen». Det er de som styrer oss som er lovbryterne!

«Det er en kamp hvor Mexico kjemper mot seg selv.»


Krigen mot narkotika

Ytringsfrihet

Journalister og menneskerettighetsforkjempere blir kriminalisert, trakassert og truet av både representanter for staten og organiserte kriminelle grupper. De som uttrykker seg blir undertrykket og ledere blir anklaget for å være en del av kriminelle grupper. Dermed havner aktivister «mellom barken og veden», hvor de på den ene siden mottar trusler fra uidentifiserte personer, og på den andre siden må forholde seg til myndigheter som er dypt involvert og derfor forsøker å dekke over problemene gjennom sine institusjoner.

Krigen ødelegger samfunnet

Samlet sett har denne krigen ikke bare vært en fiasko, den ødelegger også hele samfunnet. Krigen gir ikke sikkerhet og er ingen løsning på volden. Det er en kamp hvor Mexico kjemper mot seg selv. De som har vunnet i denne krigen er verken regjeringen eller samfunnet, men ingen ringere enn USA. Gjennom salg av våpen, ammunisjon, materialer og militært utstyr til Mexico, som siden havner i hendene på narkotikasmuglerne, tjener USA store penger på krigen. Som

Subcomandante Marcos fra Zapatisthæren for Nasjonal Frigjøring (EZLN) sier: «Nord for Río Bravo driver man ikke med bistand, men heller økonomiske investeringer».

Statens ansvar

Hva bør så staten gjøre for å få slutt på dagens voldelige situasjon? For det første er det nødvendig å utvikle en ny nasjonal sikkerhetsstrategi hvor både de sosiale organisasjonene og sivilsamfunnet får delta. Dette bør skje gjennom konsultasjoner der befolkningens situasjon blir tatt hensyn til. For det andre må overgripere i militæret bli stilt for en upartisk sivil myndighet der det blir ført en rettferdig anvendelse av lovverket. De ansvarlige for kriminelle handlinger må bli straffet i henhold til forbrytelsene Agencia Brasil, Wikimedia Commons.

Denne påståtte krigen mot narkotika har hittil krevd over 120 000 offer, og er slik et klart brudd på retten til liv. Overgrepene må anses som organisert kriminalitet, fordi de springer ut fra offentlige maktstrukturer. Rundt disse forbrytelsene råder total straffefrihet. Forbrytelsene blir ikke avklart, ikke undersøkt og de ansvarlige forblir ustraffet. Retten til rettferdighet eksisterer ikke, noe som er et klart brudd på de internasjonale menneskerettighetene.

EneasDe Troya, Flickr Commons

Rett til liv og rettferdighet

27

som er begått. Staten må garantere ofrene gjenoppreisning eller kompensasjon for skader som er påført. For det tredje må det opprettes et effektivt rettssystem, og lover og juridiske begreper som truer menneskerettighetene bør endres eller fjernes, som for eksempel bestemmelsene om varetekstfengsling. Dagens lovverk tillater varetektsfengsling i inntil 80 dager uten at den tiltalte stilles for retten. Og til slutt må FNs retningslinjer for lovens håndhevere og FNs grunnleggende prinsipper for bruk av makt og skytevåpen respekteres og håndheves, og hæren må trekke seg tilbake og slutte å utføre politiets oppgaver. Slik kan staten bidra til å redusere volden og menneskerettighetsbruddene, og dermed opprettholde den sosiale freden.

Lærer Alberto Patishtán ble nylig satt fri fra mexicansk fengsel. Der hadde han sittet siden han ble arrestert for mordet på 7 politimenn i 2000 og dømt til 60 års fengsel i en urettferdig rettsak. Patishtán ble torturert både fysisk og psykisk og nektet advokat og tolk. Hans historie er ikke unik i mexicansk sammenheng.


Krigen mot narkotika

Meninger

Sei opp norske versting-avtaler Bilaterale investeringsavtaler (BIT) gir store selskap reservasjonsrett mot politikk, og dei nyttar den flittig. Den nye regjeringa bør sei opp alle våre BIT, og halde seg langt unna nye. Tekst: Tore Isungset Støve, styreleiar i Latin-Amerikagruppene i Norge, sekretær i Handelskampanjen og koordinator for kampanjen BIT-fritt.

Djevelsk detalj i regjeringserklæringa Trass dette dukka det opp ein

liten detalj i regjeringserklæringa frå Sundvollen som verkeleg kan tyde noko. Regjeringa vil «øke bruken av bilaterale investeringsavtaler (BIT) der dette er nødvendig». Kva som skjuler seg bak desse tre initialane «BIT» er lite kjend i norsk offentlegheit. Det vart ikkje nemnd i eit einaste partiprogram, og det kom på ingen måte fram i valkampen. Det er til trass for at slike avtaler kan leggje band på grunnleggjande samfunnsinteresser. BIT tillét at selskap kan gå til sak mot Noreg ved internasjonale investeringstribunalar for ei kvar

ny regulering som rammar dei. Tilsvarande kan norske selskap gå til sak mot andre land. Sakene vert avgjort av tre juristar som dømmer ut frå snever forretningsjuss som ikkje er eigna til å avgjere om suverene land sin rett til å føre relevant politikk. Det har bana veg for at land vert dømt for heilt legitim og nødvendig politikk som til dømes miljøregulering i oljesektoren.

Rainforest Action Network, Creative Commons

Det er truleg lite som vil skilje den nye regjeringa frå den gamle når det kjem til utanriks- og handelspolitikk. Bordet var allereie dekka for konsekvent høgrepolitikk med hovudfokus på å sikre norske offensive interesser då Børge Brende tok over nøklane til utanriksministerens kontor. Før det hadde Støre og Solheim gjort mykje for å harmonisere interessepolitikk og utviklingspolitikk, og såg galant vekk ifrå at desse omsyna ofte er motstridande. Med ny regjering er retorikken skjerpa til først og fremst å vektleggje norske interesser, men etter den realpolitikken avtroppande regjering har ført, er ikkje dette ei vesentleg endring.

Stor motstand mot frihandelsavtaler

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) har markert seg i kampen mot frihandelsavtaler. Frihandelsavtala med Colombia er enno ikkje ratifisert takka vere vår innsats for å koordinere motstanden frå norsk sivilsamfunn. Då Noreg seint i 2011 starta forhandlingar med MellomAmerika, fekk LAG med seg ei rekke andre organisasjonar på å krevje at Noreg ikkje skulle forhandle med kupp-regimet i Honduras, og me var skeptisk til forhandlingar med menneskerettsverstingen Guatemala. Avtala vart signert utan Honduras og Guatemala, sjølv om Regjeringa gav andre grunnar enn våre innspel. BIT tar i praksis desse frihandelsavtalene eit hakk vidare ved at dei gir selskap vide rettar som dei kan bruke til å hoppe over nasjonale domstolar, og gå rett til internasjonal handelsjuss til å reservere seg frå statleg 28

regulering. No har 25 organisasjonar gått saman for å hindre at Regjeringa inngår nye BIT, og LAG er av dei mest aktive pådrivarane. Årsaka er enkel. Det er ikkje noko kontinent som er ramma så hardt av BIT som LatinAmerika. Då Argentina sette i verk tiltak for å kome seg ut av krisa rundt tusenårsskiftet hagla det med søksmål. Då dei andinske landa sette i verk regulerande tiltak for å få litt meir kontroll over oljesektoren, hagla det også med søksmål.

Urettferdig system

Fleire land i Latin-Amerika har vorte dømt fordi dei har handheva miljølovgiving, eller for å ha innført nye reguleringar som selskap

På grunn av ein BIT mista urfolksgruppa Cofán Dureno sjansen til å prøve sin sak for retten.


Krigen mot narkotika

Rainforest Action Network, Creative Commons

FNs utviklingskonferanse (UNCTAD) konkluderer med at heile systemet har overhengane problem med legitimitet og nøytralitet.

ikkje tok høgde for då dei investerte. Ecuador vart til dømes pålagt å bryte si eiga grunnlov, etter at oljeselskapet Chevron brukte ein BIT for å sleppe å rydde opp etter ei utsleppkatastrofe i Amazonas. Dette kom like etter at Ecuador vart dømt til å betale heile 14 milliardar kroner til Occidental Petroleum for å ha trekt tilbake utvinningsløyva til Occidental etter at selskapet braut kontrakten. 14 milliardar kroner tilsvarar årsinntekta til ein femtedel av innbyggjarane. Summen er forbausande, men juristar frå Public Citizen fekk hakeslepp då dei gjekk gjennom rettsargumentet, som dei karakteriserte som 326 sider logisk gymnastikk.

Omstridd rettspraksis

BIT-saker vert ikkje ført for faste domstolar, men i eit system for

tvisteløysing under valdsgifttribunalar, handheva av ein konvensjon ratifisert i verdsbanken, ICSID. Ifølgje juristen Jon Christian Nordrum var denne aldri meint å skulle avgjere land sin rett til å føre politikk, og er heller ikkje eigna til det. Likevel har praksis blitt at tre handelsjuristar får dømme over statar, utan moglegheit for anke. FNs utviklingskonferanse (UNCTAD) konkluderer med at heile systemet har overhengane problem med legitimitet og nøytralitet. Dei skriv mellom anna at rettspraksisen er partisk, dominert av ein liten klubb private advokatar, gjennomsyra av hemmeleghald og ikkje konsekvent. Følgjeleg er det ikkje klart kva land eigentleg har forplikta seg til gjennom BIT, og utfallet av rettssaker kan vere like tilfeldig som eit kron-mynt-kast. 29

Med høge sakskostnader og skyhøge bøter, er avtalane eit stort pressmiddel for store selskap, særleg mot regjeringar i mindre land med liten kapasitet til å følgje opp.

Fleire vil trekke seg ut

Medan fleire land no vil trekke seg ut av slike avtaler, vil vår nye regjering ha fleire. Ei rekke latinamerikanske land forsøker å trekke seg ut og skape alternativ. På førre møte i den Afrikanske Union vart alle landa oppmoda til å revidere alle BIT og vere varsame med å inngå nye. SørAfrika har følgt opp. Australia vil trekke seg ut etter at dei vart saksøkt av tobakksgiganten Philip Morris for å regulere røykpakker. Vår regjering bør følgje etter og kvitte seg med all norske BIT i staden for å skaffe nye.

Etter 20 års kamp for at Chevron skal rydde opp oljesøl, vann urfolksgruppene i høgsterett. Men nyleg slo Chevron tilbake ved å saksøke Ecuador gjennom ein BIT, der regjeringa vart pålagt å oppheve dommen og 20 års rettsgang i nasjonalt rettsvesen.


Krigen mot narkotika

Frihandel øydelegg livsgrunnlaget til småbøndene.

César Jerez, sentral leiar for småbonderørsla i Colombia, fortel om konsekvensane frihandelsavtalar har hatt for dei colombianske småbøndene sitt livsgrunnlag. Tekst: Synneva Laastad, har bachelorgrad i Environmental Policy frå London School of Economics

Småbrukarreservat

I eit land med ein over 50-år lang borgarkrig der småbønder har vore dei største offera, er eit innovativt forslag blitt innlemma i lovverket: jordbruksareal reservert småbønder for eigenproduksjon, med ein viss grad av autonomi. – Det er eit offentleg verkemiddel som vil føra til formalisering av retten til jord som mange småbønder manglar, og til ei meir bærekraftig utvikling som tar omsyn til småbrukarøkonomien og miljøet, fortel Jerez. Småbrukarreservat er likevel noko myndigheitene i liten grad har implementert, i staden har ein sett ein auka konsentrasjon av jord i landet. – Ein må hugsa på at dei store

Dave Watson

César Jerez representerer den nasjonale foreininga for reservas campesinas «småbrukarreservat» i Colombia, og er ein sentral leiar for småbonderørsla i landet. Han er i Noreg i forbinding med LatinAmerikaveka som blir arrangert av Latin-Amerikagruppene i Noreg. César fortel om ein på mange måtar håplaus politisk situasjon for småbøndene i Colombia. Noko ser likevel ut til å gå rett veg, med landsomfattande demonstrasjonar som myndigheitene har blitt naude til å reagera på, i tillegg til gjennombrot i fredsforhandlingane mellom geriljagruppa FARC og myndigheitene i Havanna. landeigarane også utgjer den økonomiske og politiske eliten, som er svært liten, den består berre av 20-30 familiar. Desse personane som sit med makta tener på storskala eksportbruk.

Frihandelsavtalar

Fokuset har sidan 80-talet heile tida låge på liberalisering og opning av økonomien til utanlandske interesser. – Spesielt sidan forhandlinga om eit felles frihandelsområde i heile Nord- og Sør-Amerika fall saman, byrja Colombia å underskrive bilaterale frihandelsavtalar. Då me spør om hans meining om at også Noreg gjennom EFTA har underskrive, men endå ikkje implementert, ein frihandels30

avtale med Colombia, seier Jerez – Frihandel er lønsamt for storskala landbruksproduksjon av til dømes palmeolje, men øydelegg livsgrunnlaget til småbøndene. Dei kan ikkje konkurrere med utanlandsk subsidiert mat som Colombia importerer heile 20 millionar tonn av i året. Kaffi er ikkje lønsamt lenger. Dei produkta som det lønar seg å produsere no er dei ulovlege – koka, marihuana og valmue.

Risikabel deltaking Ein kan ikkje anna enn å spørja

om kvifor ikkje foreiningane for småbønder vel å bli politiske parti og stilla til val for å få faktisk påverknadskraft i makta sine korridorar. Det er ein annan

César Jerez talar uredd dei colombianske småbøndene si sak.


Krigen mot narkotika

«Dei produkta som det lønar seg å produsere no er dei ulovlege – koka, marihuana og valmue.» – César Jerez

verkelegheit i Colombia fortel Jerez oss. – Det gir ikkje mykje meining for oss slik stoda er no, då det politiske systemet er korrupt og valdeleg. Folkevalde risikerer livet. Aktivistar blir forfølgde, og småbønder har i realiteten mista den fundamentale retten til politisk deltaking.

vekk suvereniteten sin til å beskytta sin interne marknad.

Ny organisering

Likevel, det finst positive nyhender i det som verkar som ein situasjon med få moglegheiter for endring. – Det er positivt at folk ikkje lenger er redde, at dei har gått ut på gatene og protestert. Ein såg også at folk i byane deltok i demonstrasjonane i solidaritet med småbøndene frå distrikta. Forskjellige sektorar har samarbeidd og koordinert aksjonane sine. Etter demonstrasjonane i august har interesseorganisasjonane til dei forskjellige jordbrukssektorane byrja å snakka om å slå seg saman for å få ei sterkare stemme. Jerez trekk også fram at i eit land kor dei største avisene er i hendene på dei same få familiane som også utgjer den politiske 31

eliten, har alternative media si dekning av demonstrasjonane til slutt tvinga dei offisielle media til å dekka dei, og slik brote ned sensuren. Folk veit no meir om kva frihandelsavtalar dreier seg om og kva konsekvensar dei har på den nasjonale økonomien og den interne marknaden. I tillegg til auka koordinasjon og politisk stemme frå småbøndene i distrikta vert det spent følgt med på fredsforhandlingane mellom FARC og den colombianske regjeringa på Cuba. Viss dei kjem i hamn med ein fredsavtale kjem den til å innehalda punkter om jordfordeling og politisk deltaking, noko som kan inkludera reservat for småbønder og ein større verning av deira marknad. Basert på folk sine haldningar den siste tida kan det sjå ut som om det trengst.

Eivor Vold Skjelbostad

Likevel har denne sektoren av samfunnet gjort seg gjeldande den siste tida. Ein nasjonal streik og massive demonstrasjonar over heile landet starta opp i august, og regjeringa har opna fleire sektorvise fora for forhandling, med blant anna potet- og kaffiprodusentar. Dette må vel seiast å vera eit steg i riktig retning, spør me Jerez. – Jo, men det er eit uintelligent svar frå regjeringa si side. Dei forhandlar, men vil ikkje skrive under på avtalar som verkeleg kan endra på situasjonen. Det same systemet vil bestå, og ein vil sjå fleire storstreikar og demonstrasjonar. Myndigheitene kan «frysa» og utsetta upopulære tiltak, men dei kan ikkje endra på innhaldet i frihandelsavtalane dei har skreve under på. Eit døme på dette er at det vart ulovleg for bøndene å nytta eigenproduserte frø til såing, då frihandelsavtalen med USA seier at berre sertifiserte frø kan takast i bruk. Størsteparten av desse kjem frå amerikansk-eigde multinasjonale selskap og er i tillegg ofte genmanipulerte. Etter store protestar er denne paragrafen i avtalen blitt suspendert, men den kan ikkje takast vekk. Colombia har gitt

Colprensa.co

Landsomfattande protestar

Ein nasjonal streik og massive demonstrasjonar over heile landet starta opp i august, og regjeringa har opna fleire sektorvise fora for forhandling, med blant anna potet- og kaffiprodusentar.


Krigen mot narkotika

Siden sist

Kontraspionasje Brasils justisminister, Eduardo Cardozo, forsvarer Brasils kontraspionasje mot USA på brasiliansk territorium ettersom USA «brøt landets nasjonale suverenitet». Ifølge avisen El Pais skal Brasil også ha spionert på andre land, blant annet Russland, Iran, Irak og Frankrike.

Kort fortalt • 15. desember ble sentrum-venstre kandidaten Michelle Bachelet valgt til ny president i Chile. • Under minneseremonien for

Nelson Mandela tok Cubas president Raul Castro og USAs president Barack Obama hverandre i hånden. Dette beskrives som et historisk håndtrykk. • I Venezuela vant regjeringspartiet lokalvalget 8. desember. • Den mexicanske Kongressen har i en ny valgreform fjernet vetoet mot gjenvalg av politikere og tillater nå gjenvalg av parlamentsmedlemmer, senatorer og ordførere.

Konservativ valgseier i Honduras Den konservative kandidaten Juan Orlando Hernández vant natt til 25. november presidentvalget i Honduras med 34,26 prosent av stemmene over hans viktigste utfordrer, venstreorienterte Xiomara Castro som fikk 28.73 prosent av stemmene. Castro er kona til tidligere president Manuel Zelaya som ble avsatt ved et statskupp i Honduras i 2009. Da de offisielle resultatene ble offentliggjort beskrev hennes parti LIBRE valgresultatet som «svindel», og Zelaya uttalte at de seks prosentpoengene ikke kan avkrefte enhver mistanke om uregelmessigheter. Hernández skal erstatte Porfirio Lobo, som kom til makten i et kontroversielt valg etter kuppet, et valg venstresiden boikottet.

Seier for urfolk i Mexico Etter 13 år i fengsel ble den politiske fangen Alberto Patishtan satt fri 31. oktober. Patishtan ble arrestert og anklaget for mord på en mexicansk politimann og dømt etter en rettssak preget av usannheter og korrupsjon. Støttespillere over hele verden har siden fengslingen krevd hans løslatelse. Tidlig i soningstiden ble Patishtan oppmerksom på hvordan innsatte med urfolksbakgrunn ble diskriminert. De visste ikke hvordan de skulle forsvare seg selv eller kreve sine rettigheter, de hadde ikke penger til advokat og snakket ikke spansk. Han startet et omfattende arbeid for å organisere innsatte urfolk for å bevise deres uskyld. Til slutt kom altså Patishans egen frigjøring.

Spenningen mellom Colombia og Nicaragua øker Kampen om den maritime grensen mellom Colombia og Nicaragua våknet til live igjen 27. november, da Nicaragua la frem et nytt søksmål mot Colombia i Den internasjonale domstolen (ICJ). Den colombianske regjeringen har unnlatt å respektere ICJs kjennelse fra 2012 som går ut på at Colombia skal få en liten øygruppe i Karibia, mens Nicaragua skal få utvide sitt maritime territorium. Colombias president har uttalt at dommen «ikke kan iverksettes», ettersom nye internasjonale grenser bare blir fastsatt gjennom bilaterale avtaler. Nå ber Nicaragua ICJ om å felle en ny dom, hvor det blir tatt i betrakting at Colombia bryter sine forpliktelser og krenker Nicaraguas maritime soner. Nicaragua håper at Colombia godtar dommen fra 2012. 32

F3rn4nd0, Wikimedia Commons

5. november offentliggjorde delegasjonen for den colombianske regjeringen noen av resultatene fra fredsforhandlingene mellom regjeringen og FARC-geriljaen i Havanna. De har blant annet kommet til enighet om garantier for politisk deltagelse og medietilgang for geriljaen og opposisjonen når konflikten avsluttes. Dette skal sikre at gruppene fritt kan delta i nasjonal politikk, og blir karakterisert som et meget viktig gjennombrudd i fredsforhandlingene etter over 50 år med intern væpnet konflikt.

Tercera Informacion, Wikimedia Commons

Gjennombrudd


Krigen mot narkotika

Kunsten forestiller seg Brazil Utstillingen Imagine Brazil viser unge kunstnere i et politisert Brasil, men utfordrer ikke. Tekst: Julia Loge, samfunnsgeograf med foreldrepermisjon.

«Det mest overraskende verket er Paulo Nazareths språkinstallasjon som inneholder en lys levende brasilianer.» Få stereotyper

Tittelen Imagine Brazil sier lite om hvem sin forestilling av Brasil som vises. Utstillingsbrosjyren åpner med setningen «Det er et land som er nær oss og likevel fjernt, mystisk og nifst». Med litt

fantasi kan man si at nærheten vises i at formspråket til disse samtidskunstnerne ikke skiller seg markant fra europeisk samtidskunst. Omviseren framhever det dekoloniale prosjektet hos kunstnerne, men det er heller en bruk av elementer fra kolonitiden, enn en refleksjon over forholdet mellom (samtidskunsten i) Europa og Brasil. Det mystiske og nifse er mindre tydelig. Bildene av Brasil passer inn i Brasil slik LatinAmerikatidsskriftet avbilder landet: her er mer fokus på politikk og økonomi enn de mer typiske bildene av landet, fotball, samba og strand. Her er grafitti, og kunst som tar opp Brasils historie med internasjonal handel, undertrykkelse av politisk motstand under diktaturet, og av landarbeidere i dag.

Pressefoto, Astrup Fearnley Museet

For tredje gang stiller Astrup Fearnley Museet ut et enkelt lands samtidskunst. Brasil følger etter Kina (2007) og India (2009). I alle tre utstillingene har de valgt store land med en økonomisk dominans i sine regioner, og etter hvert også globalt. Noen av verkene tar opp Brasils økonomisk vekst og sosiale konsekvenser av det. Et av de tydeligste økonomirelaterte verkene er Deyson Giberts skulptur Economy oftrance. Et svart flagg står plantet i en isblokk, som også støtter en stol og en låst eske. Det er fristende å lese skjørheten i den smeltende strukturen som et bilde på vår tids økonomi, som vil slippe løs anarkiets svarte flagg om den får smelte helt.

Levende, snakkende kunst

Det mest overraskende verket er Paulo Nazareths språkinstallasjon. I tillegg til en bokhylle med ordbøker og et bord med gloselister, den mest iøynefallende tegninger av portugisisktegnspråk, inneholder installasjonen en lys levende brasilianer. Ved hjelp av Google translate og ordlister er oppgaven hans å lære portugisiske gloser til museets gjester. Hvis utstillingen tar opp kolonialisering, er dette muligens utstillingens mest koloniale objekt. Verket åpner for assosiasjoner til Verdensutstillingene i Paris, som også kunne vise fram innfødte og 33

dyreliv fra koloniene. Kuratorene har gjort noen interessante grep. De har valgt ut 14 kunstnere i 20- og 30-årene, som så har fått invitere med seg en etablert kunstner hver. Utstillingen rommer dermed 27 kunstnere. I tillegg er det en egen utstilling av skulpturelle «kunstnerbøker», bøker som er kunstverk i seg selv. Slik vises en del av Brasils kunsthistorie, mens fokuset ligger rettet mot framtiden.

Gilbert Deyson, Economy oftrance, 2011. Stol, flagg, dokumentkoffert, isblokk og glass. Collection Claudia and Jay Khalifeh

Imagine Brazil:

• Diverse kunstnere • Vises fram til 2. mars 2014 • Astrup Fearnley Museet, Oslo


Krigen mot narkotika

Å dø i Mexico Boka To Die in Mexico: Dispatches from Inside the Drug War skrevet av journalist John Gibler, er en rystende og nær beskrivelse av de brutale konsekvensene av narkotikatrafikken i Mexico. Tekst: Ingrid Fadnes, Utekoordinator for Latin-Amerikagruppene i Norges brigadeprosjekt.

«Et anonymt lik krever taushet. Hvem var det? Ingen sier noe. Hvorfor ble han drept? Ikke et ord. Hvordan er det mulig at så mange mennesker ble massakrert og så bare drar de sin vei? Ingen stiller det spørsmålet.» Mitt første møte med Gibler var da jeg skrev bacheloroppgave om demokrati i Latin-Amerika. Framfor å skrive brukte jeg tida på å følge opprørene i Oaxaca sommeren og høsten 2006, zapatistenes «andre kampanje» og fengslingen av aktivister fra Atenco. Gibler befant seg innenfor de over 300 barrikadene i Oaxaca, han fulgte den politiske kampanjen til zapatistene rundt i Mexico og han kjørte sårede ut i det skjulte fra Atenco. Han var reporteren «innenfra». Det var erfaringene fra 2006; kriminaliseringen av sosiale protester, drap, fengslinger og forsvinninger som førte Gibler i retning av narkotikatrafikken. I 2006 ble dette et tema, da daværende president, Felipe Calderón, erklærte «krig mot narkotika». Volden eskalerte,

budsjettet til militæret økte, forsvinningene ble hyppigere og journalister i feltet ble sakte men sikkert funnet maltrakterte i grøfter, hengende fra bruer, eller ganske enkelt slettet fra jordens overflate uten spor. Ingen vet noe. Calderóns og regjeringens forklaring på dette var helt enkelt: de var på en eller annen måte innblandet i noe kriminelt. «En død uten navn. Navnet ditt er revet bort, forkastet og distansert. Den eneste historien som fremdeles er knyttet til kroppen din, er historien om din bemerkelsesverdige død: kulehull, svimerker, kutt, blåmerker, en lemlestet kropp. (...) du mister navnet ditt. Du mister fortida di, minner om kjærlighet og frykt, oppturer og nedturer, de små detaljene. De som ser deg vil bare se død.» 34

Giblers bok er en sterk og nær fortelling om personer som mister folk rundt seg, men som likevel fortsetter arbeidet med å dokumentere. Boka skiller seg fra mye litteratur om narkotikatrafikken og konsekvensene av den. Den tar et steg forbi de makabre bildene og beskrivelsene. Boka gir en mulighet for en bedre analyse av årsakene til den meningsløse krigen i Mexico, og ikke minst, et innblikk i de prekære forholdene journalister i Nord-Mexico jobber under. Legg vekk frokosten eller kveldsmaten når du leser boka. Det kan føles som en fysisk påkjenning å komme seg gjennom de knappe 200 sidene. Beskrivelsene og skildringene vil legge igjen dype spor i sjela di.


Krigen mot narkotika

Anbefalinger

Film: 2 Filhos de Francisco

Anbefalt av Alexandra Hordnes

2 Filhos de Francisco - la historia de Zeze de Camargo e Luciano er et brasiliansk drama fra 2005. Filmen tar oss tilbake til 1970-tallet og forteller historien om hvordan musikerduoen Zeze de Camargo og Luciano ble til. Historien fortelles gjennom den fattige familiefaren Francisco som drømmer om at musikersønnene skal kunne leve av musikken. Hindrene er mange og livet er langt fra lett i en stadig økende barneflokk. Når de to eldste guttene blir oppdaget og den selverklærte manageren tar dem med på en miniturné, starter så smått veien mot toppen, men mye går galt underveis. Dette er en fin fortelling som viser hverdagslivet for mange på landsbygda i den nordvestlige provinsen Goiânia. Foreldrenes kjærlighet til barna og en drøm om et bedre liv for dem er sentrale tema. Filmen gikk til topps i i Brasil og er fremdeles blant landets mest sette spillefilmer.

Bok: Papillon

Anbefalt av Eirin Høiseth

Boken Papillon ble utgitt i 1969 og er en klassiker med god grunn. Forfatteren Henri Charrière er selv hovedpersonen Papillon, sommerfuglen, som idømmes livstid for et mord han ikke har begått. Papillon sendes til fangekolonien Fransk Guyana for å sone straffen under kummerlige forhold. Besatt av tanken på hevn bestemmer han seg umiddelbart for å rømme fra fengselet og gjennom boken gjennomfører han mange spektakulære rømninger og rømningsforsøk. Vi følger hovedpersonen på flukt opp langs kysten av Latin-Amerika i møte med ulike kulturer og folk, på jakt etter et sted der han kan leve i fred. Til tross for bokens mange beskrivelser av motgang og de grusomme forholdene i fengslene, er det menneskene Papillon møter på sin ferd og deres godhet som står i fokus. Boken er i tillegg til å være en knakende god fortelling, et sterkt argument for at selv en livstidsfange kan endre seg og starte et nytt og bedre liv om han får muligheten. Det er bare ett problem med boken, den er vanskelig å legge fra seg.

Plate: Amar es Combatir

Anbefalt av Francesco Oña

Gruppens navn; Mana betyr brød som faller fra himmelen, og kan også gi assosiasjoner til positiv energi. Fher Olvera, Alejandro González, Juan Calleros og Sergio Vallin startet gruppen der de samlet forskjellige rytmer, blant annet med røtter fra det afrikanske kontinent, blandet med de latinamerikanske rytmene. Mana når publikum med en sensitivitet og kjærlighet så vel som sosial bevisstgjøring og økologi. Mana minner oss om at vår planet er unik og den må bevares godt, både via deres tekster og hvordan de profilerer seg. Amar es combatir ble sluppet i 2006 og inneholder mine personlige favoritter «De pies a cabeza», som er rock man blir glad av, og «Mariposa tradicionera» som er melodiøs og stemningsfull. Mana er nok blant de beste spansktalende bandene og mye av deres popularitet ligger i at mange kan kjenne seg igjen i tekstene deres. 35


Krigen mot narkotika

Reisebrev

Sult i Edens hage «De tilsynelatende idylliske palmene er definisjonen på kortsiktig og ødeleggende profitt.» I et så fruktbart land som Guatemala lider halvparten av alle barn under fem år av underernæring. Store deler av den dyrkbare jorden eies av en rik elite som bruker den til dyrking av monokulturer som afrikansk palme.

Under den stekende middagssola står jeg og en medbrigadist på lasteplanet til en gammel pickup sammen med 14 guatemalanere. Begge ser spent frem til å endelig få dra på vårt første uteopphold. Reisens mål er Santiaugito, en liten landsby i regionen Estor, øst i Guatemala. Vi suser gjennom et ubeskrivelig vakkert landskap, et grønt hav av planter og trær så langt øyet kan se.

Skadelige monokulturer

Idyllen slår imidlertid snart sprekker. Vi får høre av en lærerinne vi reiser med at vi kjører forbi et enormt areal med sukkerrør, som eies av en storgårdseier, en såkalt fincero. Videre kjører vi forbi kilometer på kilometer med tynne, høye gummitrær som blokkerer for sola og etterlater bakken under

død og ufruktbar. Når vi har passert de symmetrisk plantede gummitrærne går vegetasjonen over til afrikanske palmer. Disse trærne står for produksjonen av palmeolje, ettertraktet av hele den vestlige verden som ingrediens i blant annet Nugatti, kjeks, potetgull, Toro-poser, nudler, såper og kosmetikk, og forhatt av utallige ernæringseksperter. Palmeoljeproduksjonen har på global skala stått for nedhogst av enorme arealer med regnskog. – Vannet stiger ikke lenger i elvene når det regner, alt går til palmene. Det hele vil ende med at vi mister vanntilgangen vår, fortviler en kvinne. Hvert enkelt palmetre trenger 28 liter vann per dag, og kan bare dyrkes i tropiske områder, hvor vanntilgangen ofte allerede er 36

Sascha Randal

Tekst: Peder Østring solidaritetsbrigadist i Nicaragua høsten 2013

Monokulturene strekker seg over enorme områder på hver side av veien til Estor. Til venstre dyrkes det sukkerrør, til høyre gummi. Latin-Amerikagruppene i Norge sender hvert halvår ti ungdommer på Solidaritetsbrigade til et land i Latin-Amerika. I LatinAmerikas faste reisebrevspalte kan du lese om deres opplevelser. Brigadistene har i år reist gjennom Mexico og Guatemala før de har slått seg ned i Nicaragua, hvor de skal være mesteparten av tiden.


Krigen mot narkotika

Etter å ha humpet bortover den guatemalanske landeveien i godt over en time kommer vi endelig ut av monokulturjungelen. Her ser vi at lokalbefolkningen dyrker mais på de jordlapper der jordsmonnet tillater det. Her bor folk tilhørende mayagruppen Q’eqchi, og dyrker maten de er helt avhengige av. Av flere grunner råder det stor usikkerhet om det lille samfunnet vi besøker vil kunne fortsette å dyrke mais også i fremtiden. For det første har avlingene gått kraftig ned de siste årene, på grunn av en sykdom som har spredt seg fra palmeplantene til maisåkeren og fordi vanntilgangen ikke er det den en gang var. For det andre har vi sett, i moderne og kolonial tid, at det finnes krefter som ikke nøler med å drive fattige bønder fra jorda si for egen økonomisk vinning i Guatemala.

Ressursforbannelsen

Før vi ble sendt ut på en ukes uteopphold til Estor ble vi forberedt på å møte en av de regionene i Guatemala med mest underernæring, dette på tross av all rikdommen i naturen og jorda. Dette fenomenet ser vi også på nasjonalt plan: I et så fruktbart land som Guatemala lider halvparten av alle barn under fem år av underernæring. Hvordan kan

Spente brigadister på vei til landsbyen Santiaugito i Guatemala.

En mørk fremtid

På slutten av uteoppholdet får vi delta på et allmøte i landsbyen. En mann som jobber på palmeplantasjen fortviler over situasjonen han og arbeidskameratene må leve under og spår lokalsamfunnet en mørk fremtid. Han spør oss om vi kan gjøre noe, om vi som utlendinger kanskje kan ta opp deres sak, for kanskje vil noen høre på oss, om ikke dem. Vi må som best vi kan forklare at vi bare er ungdommer som kommer for å få kunnskap og informasjon, men at vi etter beste evne vil bruke dette i det vi skriver hjem til Norge. – Måtte dere for vår fremtids skyld skrive godt, svarer han med et vemodig smil, og ønsker oss lykke til. Denne teksten er hentet fra solidaritetsbrigades første reisebrev høsten 2013. 37

Sascha Randal

Selvbergingsjordbruk

dette ha seg? Svaret ligger i jordfordelingen. Guatemala lider under en ekstrem skjevfordeling av jord, hvor to prosent av befolkningen eier 70 prosent av alt produktivt jordbruksareal. Dette vakre og frodige landet har aldri vært gjennom en varig jordreform. Da de kreftene som krevde forandring led nederlag under den blodige borgerkrigen som utspilte seg fra 19601996, satt man igjen med samme gamle tragiske situasjon. En situasjon der det store flertallet, i all hovedsak urfolk, blir stuet bort på de minste og dårligste jordflekkene, mens storgodseierne og etter hvert større selskaper sitter igjen med vinnerloddet.

Mais er livsgrunnlaget for de fleste mayaindianerne i regionen. Det tradisjonelle selvbergingsjordbruket lider under en skjev jordfordeling.

Sascha Randal

prekær. Videre får vi høre at palmefeltene kun er produktive i 20-50 år, før jorden blir etterlatt uttørket og ubrukelig. De tilsynelatende idylliske palmene er altså definisjonen på kortsiktig og ødeleggende profitt i Guatemala.

Peder Østring

I et så fruktbart land som Guatemala lider halvparten av alle barn av underernæring.

Afrikansk palme dyrkes for å produsere palmeolje til mat og kosmetikk. Plantasjene etterlater jorden uttørket og umulig å dyrke.


Krigen mot narkotika

Mitt Latin-Amerika

«Rettigheter kommer sjelden flytende på ei fjøl, de blir i hvert fall ikke satt ut i livet hvis det ikke finnes organisasjoner som kan forsvare dem.» Beate Thoresen fikk sin politiske skolering i Chileaksjonen og har ikke sett seg tilbake siden. Nå håper hun Norge vil fortsette sitt engasjement i fredsprosessen i Colombia. Beate Thoresen

Rådgiver i Norsk Folkehjelp

Selvangivelse: Navn: Beate Thoresen (52) Jobber som: Rådgiver i utlandsavdelingen i Norsk Folkehjelp. Leser: Amando a Pablo, odiando a Escobar av Virginia Vallejo. Elskerinnen til Medellin-narkokartellets leder forteller.

Favorittland: Guatemala. Det som først fascinerte meg var

kontrasten mellom det utrolig vakre landet, de hyggelige folka og grusomhetene fra krigen. Nå er det både gode venner, tortillas med svarte bønner, vulkanene og den svarte humoren. Med den kan man takle det meste.

Yndlingsord på spansk: Jeg liker å snakke spansk generelt, men ojalá er jo et håpefullt ord.

Blir engasjert av: Folks organisering og kamp for bedre liv og mer rettferdige samfunn.

Blir glad av: skikkelige latinske rytmer, datteren min og å reise. Hva ville du endret i Latin-Amerika: Den ekstremt

urettferdige fordelingen av ressurser. Den hindrer utviklingen av samfunn som er gode å leve i. Tenk hvor fantastisk LatinAmerika kunne være med en mer rettferdig fordeling.

Et «must» for reiselystne i Latin-Amerika:

Atalán sjøen, den er utrolig vakker og området gir muligheten til en reise i indiansk kultur.

Tekst: Ida Maria Dahr Nygaard, journalistikkstudent UiB

Hvordan begynte din interesse for Latin-Amerika?

Jeg så et program om livet til Victor Jara og kuppet i Chile da jeg gikk på ungdomsskolen. Programmet traff meg sterkt midt i en slags «politisk oppvåkning». På videregående ble jeg med i Chileaksjonen i Bærum hvor jeg fortsatte sentralt omtrent til organisasjonen ble nedlagt. Jeg ble også med i redaksjonen til Latin-Amerika i Dag og endte opp med å skrive hovedoppgave om Chile. Jeg var bitt av basillen.

Hva bør folk vite om Latin-Amerika?

Tja. Sett fra Latin-Amerika er det Norge som er en utkant i verden. Mange av prosessene som står fram som veldig revolusjonære dreier seg egentlig om reformer som vi tar for gitt, for eksempel sosiale støtteordninger og omfordeling. Selv om vi snakker om Latin-Amerika som en enhet så er utviklingen i landene veldig forskjellig. Det er forskjell på 38

store Brasil og land som Guatemala eller Honduras der situasjonen er temmelig kritisk.

Hva er den mest spennende saken du har arbeidet med?

Det må være den organiserte tilbakevendingen av flyktninger fra Mexico til Guatemala. Det spesielle var at flyktningene selv organiserte seg og forhandlet fram en avtale om hjemreisebetingelsene, med regjeringen i Guatemala i 1992. Dette var før fredsavtalen og utrolig viktig for den politiske prosessen. Vi som stod nært prosessen trodde virkelig den skulle være med på å forandre landet. Forhandlingene pågikk i mange år, og det var første gang i Guatemalas historie at indianske bønder satt ved forhandlingsbordet med regjeringen. Det forandret noe.

Hvordan ser du på muligheten for en fredsavtale i Colombia? Det kommende valget i Colombia kan påvirke prosessen. Det finnes


Privat

Privat

Krigen mot narkotika

et stort engasjement blant mange organisasjoner i landet, og at det er viktig at disse deltar har vi sett blant annet i Guatemala. Det er ikke bare med tanke på forhandlingene, men også for å påvirke hvordan eventuelle avtaler gjennomføres. Det er jo kjempeviktig for eksempel i jordspørsmålet. Oppfølgingen må ikke forsvinne inn i lukkede komiteer. Det kreves styrke for at fredsavtaler skal føre til reelle endringer.

enn før og det er strategisk for Norge å bygge nye allianser også i Latin-Amerika. Jeg tror og håper Norge vil opprettholde rollen i Colombias fredsprosess. Det er en utfordring at Latin-Amerika ikke står så høyt på den politiske agendaen på tross av alle prosessene som foregår nå. Solidaritetsbevegelsen blir enda viktigere for å holde interessen oppe, så der har alle som er engasjert i LatinAmerika en utfordring.

Hvordan ser du på fremtiden for norsk bistandsarbeid?

Noe du vil legge til?

Regjeringspartiene har gitt signaler om at de vil redusere bistand til Latin-Amerika, men med unntak av regnskoginitiativet så er jo bistanden til Latin-Amerika ikke så stor. Mye går jo til å fremme menneskerettigheter og demokratiarbeid. Entusiasmen for de progressive regimene blir vel mindre. Samtidig er maktforholdene i verden i rask endring og land som Brasil spiller en viktigere rolle

Jeg er veldig opptatt av at folk skal ha muligheten til å delta og organisere seg. Rettigheter kommer sjelden flytende på ei fjøl, de blir i hvert fall ikke satt ut i livet hvis det ikke finnes organisasjoner som kan forsvare dem. Det er min erfaring. Det er fortsatt direkte farlig å organisere seg i mange land. Det er alt for mange overgrep og vi skal ikke glemme at ganske mange dør hvert år i Latin-Amerika fordi de forsvarer menneskerettigheter, retten til 39

jord eller jobber for bedre sosiale vilkår. Det er fortvilende at kostnaden ved å delta er så høy. Jeg grubler mye på hvordan vi kan jobbe bedre med å forvare retten til organisering.

Til slutt, en anekdote.

For en del år siden traff jeg en bonde i Guatemala som stod og dirigerte trafikken fordi en bro over elva var blitt ødelagt. Jeg spurte ham om ikke politiet kom for å ta den jobben. Han svarte: «De kommer ikke og så drar de». Svaret virket ikke logisk, men det er kanskje sånn mange opplever myndighetene. Etter diktaturene kom perioden med demokrati og marked, men mange følte ikke at de hadde noe reelt valg. Elitene dominerte fortsatt og tjente sine egne interesser. Da Arzu stilte til president, kommenterte en annen bonde: «Hvorfor stiller han til valg, han er jo rik allerede». Det sier noe om synet på demokratiet. Noen steder er dette i ferd med å endres.

På 90-tallet fulgte Thoresen den organiserte tilbakevendingen av flyktninger fra Mexico til Guatemala. Det var første gang i Guatemalas historie at urfolksbønder satt ved forhandlingsbordet med regjeringen. Til venstre: På prosjektbesøk i Chiapas i Mexico i 1998. Til høyre: Guatemalanske flyktninger vender tilbake til Chaculá i Nenton i 1994.


Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

2013 #4  

Krigen mot narkotika: om legalisering av marihuana i Uruguay, narkotikaens historie i Latin-Amerika, kokaplantens kullturelle og tradisjonel...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you