stor del av mediemarkedet de fire største aktørene kontrollerer. Mexico er et av de mest konsentrerte tv- markedene i verden. To selskap, Televisa og TV Azteca, eier 94 prosent av de 461 kommersielle tv-stasjonene i landet, og blir sett av 98 prosent av det mexicanske tv-publikummet. Chile skiller seg ut fra de andre landene ved at den statlige tvkanalen, TVN, er den største. Siden den følger de samme kommersielle reglene og i stor grad viser samme type programmer som de privateide konkurrentene, utgjør den likevel ikke et reelt innholdsmessig alternativ. I de fleste andre landene har de statlige kanalene liten eller ingen reell innflytelse.
Medienes makt
Mediekonsentrasjon er et alvorlig problem på grunn av medienes unike posisjon i samfunnet. De er med på å bestemme hva folk er opptatt av, hvilken informasjon de har tilgang til og hva som er akseptabel oppførsel. På den måten er de med på å forme et kollektivt bilde av «virkeligheten», der befolkningen kan tolke sin egen og landets situasjon i en lokal, regional, nasjonal og internasjonal kontekst. Forskere i Argentina har blant annet vist til at mange fattige og arbeidsledige først har oppfattet sine egne økonomiske bekymringer som en del av et nasjonalt problem etter at mediene har behandlet temaet. Det er lettere å kjempe for sine rettigheter når man vet at flere er i samme situasjon. Dermed er mediene med på å pasifisere innbyggerne når de velger å unngå å berøre ubehagelige eller urettferdige forhold i et samfunn.
Mediene som politiske aktører Mediegruppene støtter stort sett den politiske høyresiden, med
blant annet konservative, markedsorienterte og katolske verdier. De er ofte opptatt av å bevare tingenes tilstand framfor å gi annerledestenkende kritikere en plass i mediebildet. I perioden fra 1930 til 1980-tallet, en tid preget av mange militærkupp, var mediene ofte maktmisbrukerenes allierte. Journalister og medieansatte som motsatte seg den modellen, ble forsøkt fortiet, drevet i eksil eller drept. Med demokratienes tilbakekomst på 80-tallet, oppstod det en kort periode hvor ytringsfrihet og menneskerettigheter var viktig. Men snart ble likevel de demokratiske verdiene erstattet av neoliberalismen og markedsinteressene knyttet til høyresiden i politikken. I mange medier må journalister og fotografer ta hensyn til eiernes interesser når de skal velge hvilke saker de skal jobbe med og hvordan disse skal framstilles. Det er derfor verdt å nevne at bare to latinamerikanske land, Uruguay og Costa Rica, regnes for å ha full pressefrihet. Eieren av tv- og radionettverket Albavisión, den mexicanskfødte mangemillionæren Remigio Ángel González, har åpent innrømmet at han bruker tv-kanaler til å fremme sine politiske kandidater. I Guatemala, der han kontrollerer syv tv-kanaler, støttet han eksempelvis i 1999 presidentkandidaten Alfonso Portillo Cabrera i form av en betydelig pengesum og gratis sendetid. Kandidaten vant valget og utnevnte mediemagnatens svigersønn, Luis Rabbé, til kommunikasjonsminister. Reportere uten grenser og Den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter er blant organisasjonene som har anklaget Ángel Gonzáles for å ha brukt udemokratiske metoder, som sensur, oppsigelser og videoovervåkning, for å hindre fagforeningsledere i å jobbe fritt. 5
Carol Crisosto Cadiz
Media og ytringsfrihet
Medieeiende politikere
Mange latinamerikanske medieeiere er selv politikere. De er sterkest representert på regionalt og lokalt nivå, spesielt i store føderale stater. Ifølge prosjektet Donos da Mídia, som kartlegger mediekonsentrasjon i Brasil, er minst 271 politikere knyttet til 324 tv- og radiostasjoner. I 2011 publiserte den brasilianske regjeringen en liste som viser at 56 parlamentsmedlemmer enten selv er partnere eller har familiemedlemmer som kontrollerer kringkastingsstasjoner. Det er ikke gitt at medieeiende politikere vil bruke sin innflytelse på valg av programmer og nyheter, men for mange er fristelsen stor. Et eksempel er Honduras, hvor fire av de fem mektigste personlighetene innen massemedieindustrien også er politikere. Etter kuppet i 2009, beskyldte den avsatte presidenten José Manuel Zelaya Rosales tre av de fem viktigste mediemagnatene, Jorge Canahuati, Rafael Ferrari og Carlos Roberto Flores Facussé, for å være blant de intellektuelt og økonomisk ansvarlige for den politiske forfølgelsen han hadde blitt utsatt for. Sistnevnte var
En chilensk undersøkelse fra 2005 viser at 58,8 prosent av tv-publikumet er misfornøyde med tvinnholdet. Her protesterer chilenske studenter og hevder at tv-mediet lyver.