Page 1

#2

Ă…rgang 18 - Juni 2013

Latin-Amerikagruppene i Norge

Media og ytringsfrihet


Media og ytringsfrihet

Innhold

Fast

Udemokratisk mediekonsentrasjon

4

Leder

3

Chilenske medier under utvikling

8

Siden sist

22

Truet til taushet

9

Anbefalinger

28

#2 - Juni 2013 Årgang 18.

Løssalgspris: 30,-

Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo

Lite, kort og konfliktorientert

11

Reisebrev

32

De alternative røstene

14

Mitt Latin-Amerika

34

Pressen er deres, men veggene er våre

16

www.latin-amerikagruppene.no

Chávez - en helt for de fleste

20

Redaksjonen:

Historisk rettssak i Guatemala

23

Vil du bidra?

Politiske poeter

26

De andre historiene

29

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen søker også nye medlemmer, og tar gjerne imot ris og ros.

På forsiden Siden 2011 har studentene i Chile tatt til gatene for å endre landets utdanningssystem. Bildet er fra en studentprotest i Castro i 2011 der det ble krevd rimelig utdanning til alle.

Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

Fotograf: Pedro Muñoz aka. Pedro Picho, Flickr Commons.

Eirin Høiseth (red.) Eliane Innvær Svendsen Tamara Gabriela Vergara Jens Aass Katrine Nødtvedt Maja Bjørken Hol Stain Totland Anita Bui Elin Osnes Christina Danielsen Tjelland Maren Anneth Helliesen Håland Anne Lill Stornes Fanny Valen Julie Elkjær Stentsøe Elise Øraker Lone Heitmann

Grafisk utforming: Eirin Høiseth

Kontakt: latinamerika@gmail.com Takk til: Jenny Jordahl, Maren-

Anne Melvik, Brita Brekke, Maria Melby, Åsne Rosseland, Renate Skarstad og Åse Birkeland Nesdal.

Opplag:

1400 eksemplarer

Utgis med støtte fra:

2


Media og ytringsfrihet

Leder

Skriften på veggen I en region preget av stor mediekonsentrasjon og undertrykking av ytringsfriheten tyr folk til utradisjonelle midler for å bli hørt. Det stod skrevet med store bokstaver på den ellers så pene veggen: Las paredes dejarán de hablar cuando la prensa diga la verdad, eller på norsk; «veggene vil slutte å snakke når pressen forteller sannheten». Veggen er i Sucre i Bolivia, men den kunne stått hvor som helst i Latin-Amerika.

Mediekonsentrasjon

Den fjerde statsmakt skal fungere som en grunnleggende korreks til staten og maktapparatet. Men når mediene blir agendasettere og propagandakanaler for mektige samfunnskrefter, mister de sin legitimitet. Den tradisjonelle overklassen har monopolisert mediene i Latin-Amerika på samme måte som de har kontrollert andre økonomiske og politiske ressurser. På de neste sidene tar Berit Sandvei for seg hva denne vedvarende konsentrasjonen av mediemakt betyr for demokratiet.

Definisjonsmakt

Mediene setter dagsorden og definerer folks virkelighet gjennom sakene de tar opp. I en region preget av store ulikheter og politiske utfordringer serverer imidlertid de kommersielle mediene i stor grad fordummende underholdningsprogrammer til folk flest. Problemet er ofte, som tidligere NRK-korrespondent Joar Hoel Larsen sier på side 34 «hva de ikke skriver om». Det er pengene som rår både i Latin-Amerika og i Norge, og underholdning er mer lønnsomt enn folkeopplysning. På side åtte kan du lese om hvordan norske mediers dekning av Latin-Amerika stort sett begrenser seg til røverhistorier og masseproduserte tekster fra internasjonale nyhetsbyråer.

Ytringsfrihet

I et slikt mediebilde blir ikke de svakeste i samfunnet hørt. Folkemordrettssaken i Guatemala er blant sakene som i liten grad har fått sin fortjente oppmerksomhet i norsk

presse denne våren. I rettssalen fikk ofrene for folkemordet fortelle sine historier til verden. Store deler av den guatemalanske og internasjonale pressen lot være å formidle dem videre. Susanne Normann oppsummerer tiårets viktigste rettssak på side 23. Retten til å ytre seg fritt er noe vi tar for gitt, men som mennesker over hele verden kjemper for at skal respekteres. Journalister sensureres og bedriver selvsensur i frykt for hva som kan hende med dem. At det er farlig å rette et kritisk søkelys på samfunnsproblemer kan Amnesty International skrive under på på side 9. De registrerer stadig overgrep og trusler mot aktivister i hele regionen.

Alternative medier

Folk har imidlertid alltid funnet andre kanaler for å unngå sensuren. I denne utgaven kan du lese om alternativene til de konvensjonelle mediene, der folket selv tar til orde. Det være seg aktivisters bruk av sosiale medier, ulovlig lokalradio, eventyrfortelling eller skriften på veggen: Veggmalerier og graffiti er en utbredt ytringsform i Latin-Amerika. Vi møter også to rappere som bruker musikk og poesi til å skape politisk bevissthet blant unge.

Undergangen

Uttrykket skriften på veggen stammer fra Bibelen og beskriver undergangen av Det babylonske riket. Det regnes som et varsel om nederlag. La oss håpe at skriften på veggene og modige journalisters og aktivisters arbeid nettopp er et varsel om at mediebildet i LatinAmerika er i ferd med å endres til det bedre! Redaksjonen er stolte av å presentere LatinAmerika i ny drakt. Vi håper våre lesere setter pris på både design og innhold, og tar gjerne imot tilbakemeldinger og tips. God lesning!

3

Eirin Høiseth Redaktør


Udemokratisk mediekonsentrasjon En håndfull mediekonsern kontrollerer i stor grad latinamerikansk media. Resultatet er at demokratiske verdier og hensyn til befolkningen ofte må vike for private interesser. Tekst: Berit Sandvei, har en magistergrad i historie fra Universidad de Chile.

En åpen samfunnsdebatt med rom for kritisk tenkning, nye ideer og ulike meninger er en av demokratiets grunnsteiner. En slik debatt er dessverre ikke en realitet i latinamerikanske informasjonsog kommunikasjonskanaler, for den store eierkonsentrasjonen begrenser både folks tilgang til informasjon og deres mulighet til å ytre seg offentlig. Tradisjonelt sett har det vært private familier og enkeltpersoner som har eid de forskjellige mediene i LatinAmerika, men i det siste har store, internasjonale mediekonsern overtatt mange av bedriftene. Televisa (Mexico), Globo (Brasil), Cisneros (Venezuela), Grupo Clarín (Argentina), Prisa (Spania), som har en sterk tilstedeværelse i hele Latin-Amerika, og Albavisión (regional) er blant de

viktigste mediegruppene. De eier blant annet tv-kanaler, radiostasjoner, aviser, forlag, kabel-tv og produksjonsbyrå. Ifølge den argentinske medieforskeren Martín Becerra, kontrollerer de fire største operatørene over 82 prosent av alle aktiviteter knyttet til informasjon og kommunikasjon i regionen. I Brasil, Argentina, México, Venezuela og Colombia karakteriseres mediesituasjonen av konsern som går på tvers av de ulike mediemarkedene. Brasilianske Globo, som er verdens femte viktigste mediekonsern, eier over 61 prosent av tv-kanalene i Brasil og 40 prosent av avismarkedet, mens Clarín-gruppen kontrollerer nesten 60 prosent av det argentinske mediemarkedet. I Bolivia, Chile, Peru og Uruguay opererer 4

derimot mediekonsern som konsentrerer seg om ett marked. Avismarkedet i Chile, hvor to selskaper kontrollerer 99 prosent, er det mest ekstreme eksempelet.

Tv-markedet i en særstilling

Eierkonsentrasjonen er spesielt høy innen tv-markedet. Dette er meget urovekkende med tanke på at tv er det mediet flest latinamerikanere bruker og det mediet det brukes mest tid på. Tall fra Eurodata viser at latinamerikanerne ser på tv i tre timer og 30 minutter hver dag. Det er 16 minutter mer enn på verdensbasis, og én time og 16 minutter mer enn nordmenn. I 2004 var tv-markedets gjennomsnittlige konsentrasjonsrate (CR4) i Latin-Amerika på hele 85 prosent. Den viser hvor

Mer enn 60 prosent av underholdningsog informasjonsinnholdet i latinamerikansk tv blir reprodusert eller kopiert fra de seks største, globale mediegruppene.

Berit Sandvei

Media og ytringsfrihet


stor del av mediemarkedet de fire største aktørene kontrollerer. Mexico er et av de mest konsentrerte tv- markedene i verden. To selskap, Televisa og TV Azteca, eier 94 prosent av de 461 kommersielle tv-stasjonene i landet, og blir sett av 98 prosent av det mexicanske tv-publikummet. Chile skiller seg ut fra de andre landene ved at den statlige tvkanalen, TVN, er den største. Siden den følger de samme kommersielle reglene og i stor grad viser samme type programmer som de privateide konkurrentene, utgjør den likevel ikke et reelt innholdsmessig alternativ. I de fleste andre landene har de statlige kanalene liten eller ingen reell innflytelse.

Medienes makt

Mediekonsentrasjon er et alvorlig problem på grunn av medienes unike posisjon i samfunnet. De er med på å bestemme hva folk er opptatt av, hvilken informasjon de har tilgang til og hva som er akseptabel oppførsel. På den måten er de med på å forme et kollektivt bilde av «virkeligheten», der befolkningen kan tolke sin egen og landets situasjon i en lokal, regional, nasjonal og internasjonal kontekst. Forskere i Argentina har blant annet vist til at mange fattige og arbeidsledige først har oppfattet sine egne økonomiske bekymringer som en del av et nasjonalt problem etter at mediene har behandlet temaet. Det er lettere å kjempe for sine rettigheter når man vet at flere er i samme situasjon. Dermed er mediene med på å pasifisere innbyggerne når de velger å unngå å berøre ubehagelige eller urettferdige forhold i et samfunn.

Mediene som politiske aktører Mediegruppene støtter stort sett den politiske høyresiden, med

blant annet konservative, markedsorienterte og katolske verdier. De er ofte opptatt av å bevare tingenes tilstand framfor å gi annerledestenkende kritikere en plass i mediebildet. I perioden fra 1930 til 1980-tallet, en tid preget av mange militærkupp, var mediene ofte maktmisbrukerenes allierte. Journalister og medieansatte som motsatte seg den modellen, ble forsøkt fortiet, drevet i eksil eller drept. Med demokratienes tilbakekomst på 80-tallet, oppstod det en kort periode hvor ytringsfrihet og menneskerettigheter var viktig. Men snart ble likevel de demokratiske verdiene erstattet av neoliberalismen og markedsinteressene knyttet til høyresiden i politikken. I mange medier må journalister og fotografer ta hensyn til eiernes interesser når de skal velge hvilke saker de skal jobbe med og hvordan disse skal framstilles. Det er derfor verdt å nevne at bare to latinamerikanske land, Uruguay og Costa Rica, regnes for å ha full pressefrihet. Eieren av tv- og radionettverket Albavisión, den mexicanskfødte mangemillionæren Remigio Ángel González, har åpent innrømmet at han bruker tv-kanaler til å fremme sine politiske kandidater. I Guatemala, der han kontrollerer syv tv-kanaler, støttet han eksempelvis i 1999 presidentkandidaten Alfonso Portillo Cabrera i form av en betydelig pengesum og gratis sendetid. Kandidaten vant valget og utnevnte mediemagnatens svigersønn, Luis Rabbé, til kommunikasjonsminister. Reportere uten grenser og Den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter er blant organisasjonene som har anklaget Ángel Gonzáles for å ha brukt udemokratiske metoder, som sensur, oppsigelser og videoovervåkning, for å hindre fagforeningsledere i å jobbe fritt. 5

Carol Crisosto Cadiz

Media og ytringsfrihet

Medieeiende politikere

Mange latinamerikanske medieeiere er selv politikere. De er sterkest representert på regionalt og lokalt nivå, spesielt i store føderale stater. Ifølge prosjektet Donos da Mídia, som kartlegger mediekonsentrasjon i Brasil, er minst 271 politikere knyttet til 324 tv- og radiostasjoner. I 2011 publiserte den brasilianske regjeringen en liste som viser at 56 parlamentsmedlemmer enten selv er partnere eller har familiemedlemmer som kontrollerer kringkastingsstasjoner. Det er ikke gitt at medieeiende politikere vil bruke sin innflytelse på valg av programmer og nyheter, men for mange er fristelsen stor. Et eksempel er Honduras, hvor fire av de fem mektigste personlighetene innen massemedieindustrien også er politikere. Etter kuppet i 2009, beskyldte den avsatte presidenten José Manuel Zelaya Rosales tre av de fem viktigste mediemagnatene, Jorge Canahuati, Rafael Ferrari og Carlos Roberto Flores Facussé, for å være blant de intellektuelt og økonomisk ansvarlige for den politiske forfølgelsen han hadde blitt utsatt for. Sistnevnte var

En chilensk undersøkelse fra 2005 viser at 58,8 prosent av tv-publikumet er misfornøyde med tvinnholdet. Her protesterer chilenske studenter og hevder at tv-mediet lyver.


Media og ytringsfrihet

Det er en klar sammenheng mellom mediekonsentrasjonen og det faktum at Latin-Amerika er den regionen i verden med de største sosiale forskjellene. landets president mellom 1998 og 2002. Også andre medieeiende politikere ble utpekt som medansvarlige, blant annet tidligere president Ricardo Maduro (2002 og 2006) og kupp-presidenten og radioeier Roberto Micheletti. Den nåværende presidenten i Chile, Sebastian Piñera, er en av verdens tusen rikeste personer. Han var eier av tv-kanalen Chilevisión, men ble sterkt kritisert for å ha en uoverkommelig interessekonflikt, og under valgkampen lovet han å selge tv-kanalen. Løftet ble innfridd etter at han tiltrådte som president i 2010.

Kampen mot konsentrasjonen

Stadig flere retter et kritisk søkelys på eierforholdene i medieverden. Den argentinske medieforskeren Martín Becerra hevder at det er en klar sammenheng mellom mediekonsentrasjonen og det faktum at Latin-Amerika er den regionen i verden med de største sosiale forskjellene. Ved mindre konsentrasjon, ville flere fått en mulighet til å uttale seg i media. Dermed ville det vært en større reell mulighet for å bekjempe den sosiale urettferdigheten. I løpet av det siste tiåret har Sør-Amerika vært preget av en politisk venstrevind, og mange statsledere prøver å endre mediesituasjonen i regionen. Argentina, Venezuela, Bolivia og Ecuador har vedtatt lovreformer som skal kontrollere eierforhold og blant annet ivareta kulturelt mangfold. Lignende reformer diskuteres i andre land, for eksempel i Peru og Brasil. Også land med sentrumsog høyreorienterte regjeringer,

som Honduras, har gått til kamp mot de store mediegruppene og deres økonomiske interesser. President i Honduras, Porfirio Lobo, som vant det omstridte presidentvalget etter kuppet mot lovlig valgte Manuel Zelaya, har uttalt at mediekonsentrasjonen i landet er pervers og «urettferdig i Guds øyne». Hans regjering går inn for en tredeling av kringkastingskonsesjonene, hvor den ikkekommersielle nærkringkastingen skal utgjøre 33 prosent, den kommersielle 33 prosent og den statlige og kommunale 34 prosent. Aktører som ønsker konsesjoner må delta i anbudsrunder. Forslaget til mediereformen har møtt sterk kritikk, blant annet fordi regjeringen også vil opprette en programregulerende kommisjon. Argentina har blitt framhevet som et foregangsland når det gjelder sin lovfestede mediereform fra 2009. Den kontrollerer ikke medieinnhold, men tar sikte på å regulere og begrense de private medieeiernes markedsandel, og samtidig garantere at offentlige institusjoner, sosiale organisasjoner og sivilbefolkningen skal ha sin plass i medielandskapet. Loven har ført til en voldsom konflikt mellom regjeringen og Clarín-gruppen. Sistnevnte har mange flere lisenser enn det den nye loven tillater, og må derfor gi fra seg nesten 90 prosent av dem. Det nekter mediegruppen å gjøre. I april fikk de medhold i at to av lovparagrafene i reformen er grunnlovsstridige, og dermed må Høyesterett nå ta stilling til om paragrafene skal gjøres gjeldene eller ikke. Presidenten Christina 6

Kirchner har i det siste blitt anklaget for å favorisere økonomisk de mediene som støtter henne politisk, og det har blitt rettet et kritisk internasjonalt søkelys på hvordan regjeringens kontrolltiltak mot Clarín har blitt utført. Til tross for det som hittil har blitt gjort, hevder medieforskeren Becerra i et intervju i at mediekonsentrasjonen ikke har gått ned de siste årene, men at det tvert imot er grunn til å tro at den kan ha økt.

Udemokratiske midler

I flere land har kampen om mediene utviklet seg til en konflikt der medieeierne anklager regjeringen for å være autoritære og å undergrave ytrings- og pressefriheten, mens regjeringen anklager mediene for å fremme økonomiske interesser. Ironisk nok viser mange av mediemagnatene som har vært sterkt delaktige i kupp eller kuppforsøk de 10-15 årene, for eksempel i Honduras, Venezuela og Ecuador, til demokratiske verdier når de nå krever å beholde sin store andel av mediemarkedet. Det var nettopp medienes rolle under kuppforsøket mot Chávez i 2002, der de bevisst forfalsket informasjon for å sverte presidenten, som førte til at den nå avdøde statslederen valgte å forby feilaktig informasjon i venezulanske medier. Videre stengte Chávez under sin regjeringstid også flere aviser, radioer og tv-stasjoner. Også Rafael Correa i Ecuador ble offer for falsk informasjon, og Grunnloven fra 2008 fordømmer feilaktig informasjon som kan

CR4-indeksen viser hvor stor del av mediemarkedet de fire største selskapene kontrollerer, både når det gjelder eierforhold og markedsandel. Indeksen går fra 0 til 1, der 1 tilsvarer monopol. Tallene for Latin-Amerika i 2004 var som følger: • Trykte medier: 0,67 • Radio: 0,70 • Tv: 0,92 • Betalings-tv: 0,79


skape sosial uro. Mange internasjonale organisasjoner, blant annet Reportere uten grenser, har kritisert begge landene for å kontrollere medieinnhold, og de er kategorisert som ufrie når det gjelder pressefrihet. Det er ikke bare snakk om at myndighetene prøver å forhåndskontrollere innholdet, men også medieeierne. Diskusjonen rundt ytringsfrihet og demokrati er kompleks. Noen vil forsvare bruken av udemokratiske metoder dersom det overordnede målet er å beskytte demokratiske institusjoner, mens andre ikke vil gjøre det. Noen spør seg om initiativet bak mediereformene skyldes et reelt ønske om en demokratiseringsprosess, eller om det til en viss grad også dreier seg om å tilegne seg politisk kontroll over mediene. Det er spesielt komplisert når lovene tar sikte på å bestemme medieinnholdet. I teorien skal massemediene, ofte omtalt som den fjerde statsmakt, være befolkningens «vakthund» som informerer om positive og negative sider ved samfunnet og holder politikerne ansvarlig for sine handlinger. Massemediene skal også gi individer, sosiale bevegelser, politiske parti og interessegrupper en stemme og sette dagsorden ved å ivareta kollektive interesser. Den latinamerikanske medievirkeligheten har en lang vei å gå for å oppfylle de nevnte idealene, og i dag er ikke mediene alltid en uavhengig maktinstans som er med på å forsterke demokratiet i regionen. Det er derfor hevet over en hver tvil at behovet for mediereformer er stort. Tiden vil vise om lovreformene vil føre til en reell demokratisering av mediene.

De store taperne

Inntil videre er det innbyggerne som er de store taperne, da de ikke får innfridd sin rett til å bli

informert og opplyst om samfunnsforhold og rettigheter. Tilbudet til urfolk er blant annet nesten ikke-eksisterende. Mediene i dag har møtt sterk kritikk for å formidle fordummende, kommersielt innhold uten dypere mening. En chilensk undersøkelse fra 2005 viser at 58,8 prosent av tvpublikumet er misfornøyde med tv-innholdet. Når det gjelder nyhetsinnholdet, stilles det spørsmål til overfokuseringen på kriminalitet og vold. Generelt er latinamerikanerne sterkt kritiske til den informasjonen de blir servert i media. Ifølge statistikkbyrået CIMA stoler bare 50 prosent av latinamerikanerne på tv-nyhetene og 40 prosent på avisnyhetene. Via internett har innbyggerne nå tilgang til et større informasjonstilbud, men ifølge Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB) har bare én av åtte latinamerikanere tilgang til internett i 2013.

Alternativer vokser frem

Til tross for at mediekonsentrasjonen er ekstrem i LatinAmerika, finnes det noen lyspunkter det er verdt å bite seg merke i. Flere sosiale bevegelser og organisasjoner lager egne mediealternativer for å opplyse og spre informasjon, som ellers ikke ville blitt formidlet , til sine målgrupper. De første eksemplene på nærkringkasting oppstod i Colombia og Bolivia på 40-tallet, og i dag finnes det flere tusen lokale, ikke-kommersielle medier i regionen. I Guatemala er det for eksempel over 500 små, lokale radiostasjoner og mange av dem kringkaster på forskjellige urspråk. ALBA-tv er et eksempel, der sosiale bevegelser i flere land i Sør-Amerika har gått sammen for å lage nye mediekanaler, blant annet nettnyheter, tv og dokumentarfilmer. TeleSUR (La 7

www.presidencia.gov.ar

Media og ytringsfrihet

Nueva Televisora del Sur), med base i Venzuela og støtte fra flere lands regjeringer, er et annet eksempel på en ikke-kommersiell kringkasting. Den har som mål å spre informasjon og jobbe for integrering i de søramerikanske landene, og den ønsker å være en motvekt til de store internasjonale medieselskapene, som CNN og BBC. Den har et fagråd som er satt sammen av flere viktige latinamerikanske og internasjonale intellektuelle, for eksempel den argentinske fredsprisvinneren Adolfo Peréz Esquivel, den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano og den nicaraguanske poeten Ernesto Cardenal. Foreløpig er de alternative kringkastingene få sammenlignet med de store mediegigantene, men det er absolutt en positiv trend at privatpersoner, organisasjoner og lokalsamfunn tar saken i «egne hender» for å skaffe en mer demokratisk mediesituasjon. Forhåpentligvis vil de få stadig større betydning i de latinamerikanske landene.

President Cristina Kirchner har kommet i konflikt med Claríngruppen i sin søken etter å begrense mediemonopolet i Argentina.


Media og ytringsfrihet

Chilenske medier under utvikling I løpet av Alejandro Guillier Álvarez ’ 32 år som journalist i Chile, har mediene endret karakter fra å være sterkt sensurerte under diktaturet til å bli kommersielle aktører. Tekst: Fanny Valen, studerer Spansk språk og latinamerikastudium ved UiB.

Alejandro Guillier Álvarez er en allsidig chilensk mediepersonlighet som har hatt en lang og vellykket karriere i både radio og TV. Guillier Álvarez har vært alt fra redaktør, reporter og programleder, til president i den chilenske journalistforeningen. I løpet av karrieren har han opplevd store endringer i forholdene for chilenske journalister.

Journalist under diktaturet

Guillier Álvarez forteller at media, før Pinochets kupp i 1973, var svært polarisert og radikalisert som følge av den politiske konfrontasjonen i samfunnet. Under diktaturet ble imidlertid kampen for livet og ytringsfriheten det viktigste for chilenske journalister. – Vi måtte informere og samtidig unngå at de sensurerte mediene vi jobbet for, husker Guillier Álvarez. Journalistene måtte passe seg for å ikke bli arrestert eller overfalt av agenter fra det undertrykkende militærregimet. Diktaturet la ned venstreorientert media og arresterte, torturerte og henrettet journalister. Noen journalister valgte å gå i eksil. Pressen ble kontrollert av staten og ingen torde motsi uttalelser eller handlinger av militærregimet. Det fantes likevel unntak, slik som radiostasjonene Radio Chilena og Cooperativa, magasinene HOY, APSI, Análisis og avisen La Epoca. Disse mediene valgte å gå mot militærregimet og snakke ut om hvordan de opplevde

diktaturet. Graden av frihet i media økte og minsket i takt med utviklingen i det politiske bildet. Likevel kunne media mot utgangen av militærregimet føre en kritisk journalistikk som svekket diktaturet. Også alternativ journalistikk blant frivillige organisasjoner bidro til å opprettholde motstanden.

Selvsensur

Etter at NEI-siden seiret i folkeavstemningen om å forlenge mandatet for Pinochets diktatur i 1988, drev mediene selvsensur før overgangen til demokrati. – Det ble antatt at forholdet til militæret og kuppmakerne på høyresiden var svært følsomt, og at man ikke måtte gjøre noe som kunne forstyrre overgangen. Det oppstod et overskudd av 8

tilbakeholdenhet som gjorde det unødvendig å kontrollere media, offentlig debatt og ytringer om overgangen, forklarer Guiller Álvarez. Først i 2000 dukket det opp en mer kritisk presse, spesielt etter at sosialisten Ricardo Lagos ble valgt som president. – Sannheten er at så lenge det ble stilt krav til media unngikk man økende spenninger med militæret, men det bremset også den sosiale endringen som store deler av befolkningen ønsket.

Livet etter diktaturet

Det var ikke før begynnelsen av 1990-tallet at Chiles journalister igjen kunne føle seg trygge. Journalistene gjenvant med tiden også troverdigheten hos befolkningen. – Etter diktaturet var ikke

Alejandro Guillier Álvarez har fulgt chilenske mediers utvikling i over 30 år, men velger nå å gi seg til fordel for politikken.


Media og ytringsfrihet

Det er tid for politisk handling snarere enn nyhetssaker.

– Alejandro Guillier Álvarez

koalisjonsregjeringen klar over viktigheten av alternative medier til de tradisjonelle høyremediene, forteller Guiller Álvarez. Først på 2000-tallet begynte en intensiv utvikling av radiostasjoner, lokal og kabel-TV, men med mer underholdning enn journalistisk innhold. – Mediene har mistet innflytelse over opinionen til de store økonomiske interessene som dominerer i landet.

En stemme for de svake

I en alder av 60 år forlater Guillier Álvarez nå journalistikken for å stille som senatorkandidat for Antofagasta til valget i desember. I tre år har chilenere gått ut i gatene for å uttrykke sin misnøye ved misbruk, diskriminering og manglende deltakelse i styringen av landet. – Jeg innser at jeg står overfor nye utfordringer på et annet område. Jeg angrer ikke på mitt valg om journalistikk, men føler nå at det er tid for politisk handling snarere enn nyhetssaker og kommentarer, i alle fall for meg. Guillier Álvarez forteller at det beste med de 32 årene som journalist har vært å ha en stemme som kunne utfordre de store og mektige, og forsvare de svake. – Spesielt de dagene under diktaturet, da de mektige mistet sin anstendighet. Men kampen ender ikke her. Det vil alltid finnes innflytelsesrike personer som misbruker makten dersom det ikke er en sterk og anstendig presse til å passe på, konkluderer han.

Trues til taushet Når menneskerettighetene kommer i strid med økonomiske og politiske interesser, kan de som åpent snakker ut om urettferdighet være i livsfare. Tekst: Lene Christensen, journalist og kommunikasjonsrådgiver i Amnesty International Norge.

Som medlem av kvinneorganisasjonen Organizacion Feminina Popular stiller Jackeline Rojas Castañeda harde krav om kvinners rettigheter. Det er det ikke alle som liker. I november 2011 kom en mann og en dame hjem til henne i Barrancabermeja i Colombia. Det var et særdeles ubehagelig besøk. De rettet en pistol mot hennes 15årige datter, og sa de ville drepe henne dersom Jackeline ropte på hjelp. Jackeline ble bundet og kneblet, og inntrengerne sprayet henne ned med rød maling. Da hun gikk til påtalemyndighetene dagen etter, nektet de først å ta imot anmeldelsen. For dette måtte da Jackeline ha funnet på? Hadde det enda vært så vel. Men dette er dessverre den brutale hverdagen for mange i LatinAmerika som ønsker endringer som går utover økonomiske og politiske interesser.

Straffefrihet

Amnesty International ga nylig ut rapporten Transforming pain into hope: Human rights defenders in the Americas. Den viser hvordan kritiske røster har blitt hengt ut offentlig som skruppelløse løgnere, amoralske bråkmakere, og anklaget for å forsvare kriminelle og støtte geriljagrupper. I rapporten tar Amnesty for seg 300 hendelser fra 2010 til 2012 hvor folk har blitt trakassert, kidnappet eller drept for meningene sine. I kun fire av 9

disse 300 sakene ble de direkte ansvarlige dømt for handlingene. Straffefrihet for denne type overgrep er dessverre svært utbredt i Latin-Amerika. Når myndighetene ikke tar slike saker alvorlig, og ikke evner å gi utsatte personer og grupper beskyttelse og oppreisning, da svekkes ytringsfriheten. Rapporten viser at det kan være livsfarlig å forsvare menneskerettighetene i denne regionen. Særlig når det kommer til saker som er relatert til landrettigheter og naturressurser, kvinners rettigheter, og rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

«Straffefrihet for denne type overgrep er dessverre svært utbredt i LatinAmerika.» Forsvant etter aktivisme

18. april i fjor sendte colombianske Hernán Henry Díaz en tekstmelding til partneren sin og fortalte at han kom bort en tur. Siden har ingen hørt noe fra ham. Hernán var talsperson for en rekke organisasjoner i Putomayo i Colombia, i tillegg til å være medlem av fagforeningen for jordbruksarbeidere, FENSAGURO. Få dager etter at han forsvant,


Amnesty International

Media og ytringsfrihet

Journalisten Dina Meza fra Honduras fikk Amnestyprisen «Special Award for Human Rights Journalism Under Threat» i 2007. Hun risikerer i verste fall livet på grunn av sitt arbeid med undersøkende journalistikk.

skulle han ha koordinert en stor protestmarsj i hovedstaden Bogotá, en protest myndighetene i forkant hadde uttalt seg negativt om. Hernáns tilfelle er langt fra unikt. Slike tvungne forsvinninger og kidnappinger har det blitt flere av de seneste årene, hvilket bidrar til å skape et klima av frykt og terror for folk som utfordrer økonomisk og politisk makt. Truslene kommer ofte fra para-militære grupper, som i mange tilfeller samarbeider med deler av statsapparatet og kommersielle selskaper.

Drapstruet radiojournalister Det er ikke bare personer som direkte jobber med menneskerettighetsarbeid som er i faresonen. Journalister, bloggere og fagforeningsfolk som stiller ubehagelige spørsmål er også utsatte grupper.

Et av mange eksempler på dette finner vi i El Salvador hvor ansatte ved radiostasjonen Radio Victoria har mottatt en rekke drapstrusler. Denne radiostasjonen er kjent for å fokusere på samfunnsproblemer og menneskerettighetssituasjonen i Cabañas–fylket nord i landet. Ingen av de som står bak truslene er identifisert, og ingen har dermed blitt stilt til ansvar. En rekke menneskerettighetsforkjempere i Latin-Amerika har, i likhet med denne radiostasjonen, uttrykt bekymring over hvilke konsekvenser store utbyggingsprosjekter vil ha for miljøet, og befolkningens sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter. Slike kritikere blir møtt med trusler, fiendtlighet og vold. Det står ofte enorme summer på spill, og kritiske røster er en uvelkommen del av regnestykket.

10

Nekter å tie

I hele regionen har hundrevis mistet livet de seneste årene, som direkte følge av at de forsvarer befolkningens rettigheter. Enda flere befinner seg i faresonen akkurat nå. Bare i Colombia ble minst 45 menneskerettighetsforkjempere og sosiale ledere drept i 2011, og paramilitære grupper begår ofte grove menneskerettighetsbrudd med samtykke fra landets sikkerhets-styrker. Det letteste ville være å tie stille, for å unngå det som i verste fall er dødelige represalier. Men som den prisvinnende gravejournalisten Dina Meza fra Honduras sier: – Hvis jeg tier, så vinner straffefriheten. Jeg hadde aldri forestilt meg at det å snakke, skrive og fortelle sannheten om hva som skjer, kunne innebære å befinne seg på grensen mellom liv eller død.

«Hvis jeg tier, så vinner straffefriheten»

– Dina Meza


Cecilie Hoe, Ringsaker kommune, Flickr Commons

Media og ytringsfrihet

Lite, kort og konfliktorientert Norsk mediedekning av Latin-Amerika er kortfattet, begrenset og usammenhengende. Som lesere sitter vi igjen med et bilde av en irrasjonell region styrt av irrasjonelle politikere. Tekst: Julia Loge, samfunnsgeograf og journalistikkstudent.

I januar i år brakte nesten alle de store norske avisene nyheten om at medlemmene i bandet Kombo Kolombia, var funnet drept i en brønn i Mexico. De aller fleste viet saken betydelig spalteplass, med bilder av både funnstedet og bandmedlemmene før drapene. Nyheten framstår i beste fall som kuriøs. Bandet var nok ukjent for de fleste, stedet er ukjent, og omstendighetene rundt ble spart til langt nede i saken. Nyheten om bandet var ikke bare kuriøs i sak, den var også spesiell i omfang. Norsk dekning av Latin-Amerika er i stor grad notiser, som gir lite rom til

årsaker og sammenhenger. Da norsk mediedekning av regionen ble studert i 2007, viste det seg at Latin-Amerika fikk mindre dekning enn Asia, Afrika og Midtøsten. Notisene er også i større grad sitatsaker eller hentet fra store utenlandske nyhetsbyråer som Reuters. Avisene prioriterer altså sjeldent å sette sine egne journalister på disse sakene.

«Nordmann funnet drept»

I journalistikken har vi nyhetskriterier. Gode nyheter inneholder konflikter, vesentlige tema, personer leseren kan identifisere seg med, sensasjoner og aktualitet. 11

For å finne personer som du kan identifisere deg med, velger mange aviser å vinkle en lokal hendelse mot en norsk person i området. I mange aviser handler 20 til 25 prosent av artiklene om Latin-Amerika om nordmenn som befinner seg der. Spesielt gjelder det sakene som er mer omfangsrike enn notiser. Av og til handler hele nyheten om at noe har hendt en nordmann. Arne Halvorsen, som bor i Brasil og leverer stoff til flere norske redaksjoner, har kommentert at de gangene han virkelig får støtte fra redaksjonen i Norge, og god spalteplass, er når saken handler om nordmenn som


Media og ytringsfrihet

Norsk dekning av Latin-Amerika er i stor grad notiser, som gir lite rom til årsaker og sammenhenger.

Sammenhengene mangler

Det er først når vi får mange nyheter fra et område, at vi som lesere får behov for analyser og sammenhenger. Da kommer reportasjene, kommentarene, samfunnsstoff og økonomi. Bare litt over en av ti artikler om LatinAmerika handlet om slike tradisjonelle tunge nyheter. Siden notiser gir lite rom for bakgrunn og sammenhenger, mister hendelser sin kontekst, og framstår som tilfeldige. Dette kan igjen føre til en forståelse av at beslutninger og handlinger er irrasjonelle og ubegrunnede. Vår rødgrønne regjering økte beskatningen av private utleieboliger i statsbudsjettet for 2013. Regjeringene i Bolivia og Venezuela har økt beskatningen

på oljesektoren. Hvis vi ser bort fra Huseiernes landsforbund, er det kun det sistnevnte som har ført til ramaskrik om presidenter som herjer med økonomien og bruker statskassen som sin egen skattekiste. I vår egen økonomi kjenner vi til at boligmarkedet er sprengt og at veldig sjenerøse skatteordninger gjør det attraktivt å investere i utleieboliger som kan gi lukrative leieinntekter. Nesten daglige medieoppslag forteller oss om skatter, renter, priser og utvikling. Notisene fra LatinAmerika gir langt mindre forståelse av skattenivået i oljesektoren, eierskapsstrukturer, og hva de økte skatteinntektene skal brukes til. Selv en rask sammenligning med hvordan den norske staten beskatter grunnrenter fra oljen ville bidratt til å nyansere bildet betraktelig og fått slike avgjørelser til å framstå langt mindre tilfeldige og opportunistiske.

Elleville folkevalgte

Latin-Amerikaboken 2010 handlet om forholdene mellom Norge og Latin-Amerika, også i pressen. I artikkelen «Gammelt nytt fra Latin-Amerika» viser forfatterne Sæther og Simonsen at opprør, diktatorer og kupp er sentralt i de politiske nyhetene som formidles. Det er forutsigbare nyheter, og mest forutsigbar av dem alle var dekningen av Venezuelas president Hugo Chávez. Ifølge de to forfatterne veksler avisene «stort sett mellom å framstille ham som en gal diktator eller en sosialistisk frigjøringshelt – to velkjente roller i latinamerikansk politikk. Iblant skygger rollen for fakta i saken». Til valget i 2012 skrev Arne Halvorsen artikkelen «Chávez bruker alle midler for å vinne valget» for Dagbladet. Første setning etter ingressen lyder «I kjent stil har han tatt alle skitne triks i bruk for å knuse rivalen,

Faksimile: TV2.no

enten har utført eller blitt utsatt for noe kriminelt. Kriminalitet er et annet stikkord for norsk dekning av LatinAmerika. 40 prosent av artiklene studert i 2007 handlet om krig, konflikt, katastrofer og kriminalitet. En fjerdedel var underholdningsstoff om sport, kjendiser og kuriosa. Det har også betydning hvem som rapporterer. Journalister som reiser til et område for noen korte uker, skriver mer om sensasjonelle og stereotype emner, som samba, fotball og krig. Fastboende korrespondenter ønsker gjerne å framstille andre sider av landene de dekker. Den enkle framstillingen forsterkes altså av at ingen norske mediehus har faste korrespondenter i regionen, selv om mange har faste frilansere.

12

Norsk mediedekning av Latin-Amerika er preget av kuriøse saker. Nylig hadde TV2 en lengre sak om en katt som stiller som ordførerkandidat i Mexico.


sfmission.com, Flickr Commons

Media og ytringsfrihet

Journalister som reiser til et område for noen korte uker, skriver mer om sensasjonelle og stereotype emner, som fotball, krig og karnevalet i Rio.

som nå utfordrer hans trone gjennom 14 år.» Påstanden om skitne triks underbygges ikke, med annet enn at noen har det for vane. Uttrykket «trone gjennom 14 år» gir også inntrykk av en regent som sitter hele livet, ikke en president som har vunnet fire presidentvalg. På 70- og 80-tallet var Latin-Amerika synonymt med diktatorer. Halvorsen formidler et bilde av at dette er uendret.

Notispresidenten Mujica

Chávez er den mest omtalte politiske lederen i Latin-Amerika. I 2012 var han nevnt i nesten 500 artikler i norske papiraviser. José Mujica i Uruguay ble omtalt i 13 saker, Nicaraguas Daniel Ortega i 42. Den knappe omtalen av de øvrige statslederne gjør det vanskelig å danne seg et bilde av dem, deres popularitet eller deres politikk. Av artiklene som nevnte Mujica i 2012 handlet sju om narkotika,

to om at Uruguay tillater abort, og tre om en Liverpool-spiller. Disse sakene føyer seg inn i mønsteret ovenfor. Fire av narko-sakene og alle sportssakene var notiser basert på to NTB-notiser. Klassekampen hadde skrevet en selvstendig artikkel om abortlovgivning. NTB sine tre notiser var basert på meldinger fra pressebyråene Reuters, som er basert i London, DPA som er basert i Hamburg, og AFP med base i Paris. Ni av de 13 oppslagene er altså notiser som har blitt filtrert gjennom minst tre ulike europeiske redaksjoner før de nådde avisleserne. De to siste narkotikasakene handlet om Colombia og Mexico. Det eneste oppslaget som faktisk handlet om Mujica og hans posisjon som president, var kun to setninger i ukeavisen Ny Tid: «50 prosent av Uruguays borgere rangerer nåværende president, José Mujica, som landets mest populære 13

politiker. Han representerer det sosialistiske senter-venstre-partiet Frente Amplio.»

Må skape behov

Den knappe dekningen av LatinAmerika er overraskende. På mange andre felt er LatinAmerika evig tilstede, vi lytter til karibisk musikk, spiser «mexicansk mat», heier på latinamerikanske fotballspillere og reiser med charterfly til Mexico, Cuba og Brasil. Men disse interessene er tydeligvis ikke tilstrekkelige til å trekke nyheter fra regionen opp på avisenes klikk-tellere, slik at det oppstår et behov for de tyngre politiske artiklene og samfunnskommentarene. De fleste tallene i denne artikkelen er hentet fra A.K. Sæthers hovedfagsoppgave «Rapporter fra bakgården».

«Det er først når vi får mange nyheter fra et område, at vi som lesere får behov for analyser».


Jpazkual, Flickr Commons

Media og ytringsfrihet

De alternative røstene

De vil spre det mediegigantene fortier, de vil vise det myndighetene skjuler. I ytringsfrihetens navn kringkaster de protestbevegelsenes røster, med livet som innsats. De frie, alternative mediene i dagens Mexico utfordrer makten. Tekst: Tekst: Pedro Aragón og Debhora Vega, oversatt av Renate Skarstad

San Salvador Atenco, 15. juli 2012: Vi ankommer San Salvador Atenco i pøsende regn, byen der demonstrasjoner ble slått ned med vold i 2006. To mistet livet, over hundre ble fengslet, og flere kvinner ble utsatt for seksuell tortur. Daværende guvernør var Enrique Peña Nieto, som nå nettopp ble utnevnt som vinneren av presidentvalget. Til vår overraskelse er gatene fylt til randen av aktivister fra utallige sosiale bevegelser som forbereder seg til åpningen av den nasjonale konferansen mot innsettelsen. En konferanse i protest mot den nyutnevnte presidenten, som mange mener mangler legitimitet. Ved inngangspartiet til kommunehuset i byen, henger et skilt i taket med det enkle budskapet «Kun frie medier». Denne plassen er forbeholdt uavhengige medier.

Her utveksler deltakerne store mengder foto- og videomateriale. Radiosendinger og videoer deles over internett. Stemningen er anspent, lufta er fylt av indignasjon. Omkring klokka seks på kvelden ankommer representanter fra landsbyen Cherán i Michoacán. I Atenco mottas de av den ivrige folkemengden, tordensmell, oversvømte gater og et hav av kameraer og mikrofoner. Ikke en eneste journalist bærer Televisas, Milenios eller andre av de såkalte offisielle mediekanalenes pressevester.

Motvekt til massemediene

Rundt bordet fortsetter diskusjonen fra tidligere møter mellom de uavhengige medieaktørene. Målet: Å skape et kommunikasjonssenter som respekterer meningene og den redaksjonelle 14

linjen til de involverte medieaktørene. Formålet: Å skape en motvekt til massemediene. Møtene startet noen måneder før denne første nasjonale konferansen. Initiativtager var kollektivet #YoSoy132Media som har ansvaret for å spre informasjon om aksjoner og avgjørelser til bevegelsen #YoSoy132. Over 60 representanter fra ulike alternative medier møtte opp på de første møtene og begynte å diskutere følgende utfordring: Hvordan samordner vi informasjonen på en desentralisert måte? La oss se litt på det store bildet. De frie mediene i Mexico og resten av verden har en ting til felles: De sprer informasjon som det nyliberale systemet ikke ønsker at folk skal ha tilgang til. De er uløselig knyttet til de sosiale bevegelsene som kjemper for rettferdighet, sannhet og

I etterkant av valget av president Peña Nieto har folk tatt til gatene i protest mot det de mener er en illegitim president. På plakaten står det: Peña og jeg er uenige om konseptet "kriminell".

Enrique Peña Nieto:

President i Mexico og tidligere delstatsguvernør. Vant valget i 2012 for det revolusjonære institusjonspartiet (PRI), som styrte Mexico sammenhengende i 71 år, frem til år 2000.


Javier Armas, Flickr Commons

Media og ytringsfrihet

#YoSoy132-bevegelsen er blant de mange som kritiserer mediebildet i Mexico. På plakaten står det: Den som kontrollerer mediene, kontrollerer hodene til folk.

frihet. De forsvarer ytringsfriheten som er forankret i artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring til ytterste konsekvens. Mexico har et langt og dårlig rulleblad når det gjelder både presse- og ytringsfrihet, og er et av de landene i verden hvor journalister har verst arbeidsvilkår. På Reportere uten grensers rangering av pressefrihet i 179 land i verden befinner Mexico seg på plass nummer 153. Finland troner på førsteplass som det landet i verden med størst pressefrihet. I Mexico blir de frie mediene angrepet av en politikerklasse som ikke ser seg tjent med at ytringsfriheten utøves til det fulle. I et land som styres av korrupsjon, utgjør kampen for sannhet og frihet for folket en konstant trussel for det brutale politiske systemet som eliten har fanget innbyggerne i.

Kampen for ytringsfriheten

Et klart eksempel i så måte er det som skjedde den 11. mai 2012 på universitetet Iberoamericana. En gruppe studenter ga uttrykk for sin misnøye med Peña Nieto da han var presidentkandidat. Gjennom et nettverk av riksdekkende aviser, sensasjonspregede og styrt av politikereliten, forsøkte man å manipulere fakta og fremstilte studentenes misnøye som motstand mot venstresidens presidentkandidat Andrés Manuel López Obrador. Det var denne hendelsen som gav liv til protestbevegelsen #YoSoy132 . Vi kan nevne eksempler som det uavhengige, kritiske magasinet Contralínea eller bloggen Blog del Narco som publiserer nyheter om narkovolden. De er begge ofre for den autoritære mexicanske staten som har tatt livet av modige innbyggere hvis eneste forbrytelse var å informere folket, med 15

sannhet og rettferdighet som drivkraft. Vi kan skrive under på at mexicanske myndigheter fører en krig mot ytringsfriheten på alle plan, være seg representert av grupper eller individer som med integritet og verdighet deler sine ideer med sine medborgere.

Fra Atenco til verden

Tilbake til San Salvador Atenco. Klokka er halv sju på morgenen den 16. juli. Bak kampanjebodene i gatene ser man silhuettene av menn og kvinner som ikke synes å bry seg om kulden og regnet. Kameraer og sendeutstyr er klart, og de første representantene for de frie mediene har dukket opp. Folkets røst skal ut til Mexico og verden. Disse stemmene som aldri får plass i mediegigantenes nyhetssendinger har funnet en alternativ vei ut til sine medborgere.

#YoSoy132 :

Startet som en studentbevegelse mot den manglende pressefriheten og nyhetsmonopolet i Mexico som blant annet sørget for valgseier til Peña Nieto. Bevegelsen har siden ekspandert både i form av deltakere og kampsaker.


Heriberto Paredes Coronel, Agencia Autonoma de Comunicacion Subversiones

Media og ytringsfrihet

Pressen er deres, men veggene er våre Informasjonsspredning er ikke forbeholdt de tradisjonelle mediene. I Latin-Amerika snakker veggene. Tekst: Stian Totland, Berit Sandvei og Brenda Obregón

I Latin-Amerika blir ikke alle hørt. Det er ikke alles historie som slipper til i de store mediene. Alternative røster møter trusler, trakassering og arrestasjoner. De med et annet budskap må kompensere med kreativitet og samhandling. Kontinentet prydes med veggmalerier med politiske budskap, konstante påminnelser om sider ved samfunnet man lever i som myndigheten ikke kan sensurere. Veggmalerier og stensiler er ikke bare en kommunikasjonsmåte, men også kunst som utgjør et slags fargerikt soundtrack til dagliglivet i Latin-Amerika.

Demonstrasjoner og offentlig protest er ett av de viktigeste talerørene, samtidig som de kan ta form som en folkefest. Lokale radiostasjoner drives med dugnad og offervilje. Nyheter spres gjennom sosiale medier og lokale tv-stasjoner. På samme måte som sosiale bevegelser og ildsjeler holdt folket informert under diktaturene på 80-tallet, skaper dagens nettverk og aktivister alternative informasjonskanaler for folk flest. Lufta er for alle, og det er gatene og veggene også.

16


Stian Totland Mario Marlo

Heriberto Paredes Coronel, Agencia Autonoma de Comunicacion Subversiones

Stian Totland

Media og ytringsfrihet

Over: I en landsby i Alta Verapaz i Guatemala ligger en liten

Under: En tidlig morgen i Mexico by har tusenvis av mennesker

radiostasjon. Utstyret er enkelt, og bygget er slitt. Med en mikrofon, miksepult, forsterker og en ti meter høy antenne forteller de historiene man ikke finner i de nasjonale mediene. Stasjonen er ulovlig, og sender på piratfrekvens. Innholdet er uønsket av regjering og finanseliten, det handler om urbefolkning, korrupsjon, vold og ressursran. Radiovertene lever i konstant frykt. Om de blir oppdaget, vil radiostasjonen i beste fall bli revet. I verste fall vil stemmen til radiovertene aldri mer høres. Radiovertene er to gutter på 17 og 19 år.

samlet seg. De viser sin misnøye mot et system de mener er korrupt. Mot en president de mener er kriminell. Mot et valg hvor skitne midler er tatt i bruk. Rop om rettferdighet blir svart med tåregass, gummikuler og batonger. «Demonstrantene ble voldelige, og vi svarte med å arrestere de verste av dem», sier politiet stolt til avisen dagen etter. De 69 arresterte blir anklaget for terrorisme. Beto er uenig, men hans ord har lite å stille opp med i møte med de regjeringsvennlige avisene. Heldigvis hadde Beto kameraet med. Heldigvis er det liten sensur på internett. 17


Berit Sandvei

Sigve A. Lilen

Berit Sandvei

Media og ytringsfrihet

Øverst til venstre: Urfolk og bønder i Peru kjemper en innbitt

I midten: «Gatene er våre».

kamp mot et antall gruveprosjekter som går på bekostning av deres livsgrunnlag og ødelegger de lokale vannkildene. Gatekunst fra Miraflores i Lima.

Øverst til høyre: Jorge Julio Lopéz ble ulovlig arrestert i

Argentina 1976 og holdt fanget og torturert i nesten tre år. På seks år forsvant ca 30 000 mennesker i den mest blodige perioden i Latin-Amerikas nyere historie. Lopéz ble et nøkkelvitne da politisjefen ble tiltalt for folkemord. Samme dag som dommen falt mot poitisjefen forsvant Lopéz. Han er ennå ikke funnet, og man snakker nå symbolsk om de 30 001 forsvunnede. Veggmaleri fra Argentina.

Under: Bydelen Victoria i Santiago ble dannet i 1957 av 1200

fattige familier og er kjent for sitt samhold og kamp for en bedre tilværelse. Murmaling er en viktig del av bydelens identitet, og en måte å framheve innbyggernes versjon av historien. Fremover med hele historiens styrke står det på denne veggen. 18


Brenda Obregón

Brenda Obregón

Brenda Obregón

Media og ytringsfrihet

uttrykk for aksept og anerkjennelse, og fungerer som en konstant og fargerik påminnelse om hvem de er og hva som skjer der. Kampen, motstanden og deres tilstedeværelse er ikke bare et faktum, men også en kulturell faktor som påvirker dannelsen av ulike uttrykk. Motivene er nesten alltid kulturelle og historiske figurer, folkets makt mot alle forventninger, og håpefulle visjoner om en felles fremtid. Alt dette spiller en viktig rolle i utdanning, bevissthet og selvbevissthet, spesielt for ungdommen, for oss, og for at hele Mexico og verden skal huske at de fortsatt er der og viser sin motstand.

Noe av det som utmerker seg i zapatistenes autonome samfunn i Mexico er de mangfoldige veggmaleriene som er å se på skoler, kooperativer og andre bygninger. Veggmaleriene er laget i fellesskap og samarbeid mellom kunstnere og frivillige fra ulike land. Gjennom kunsten har de vist sin solidaritet til zapatistene, og prosessen er mye viktigere enn produktet. Veggmaleriene, som i tillegg er en mexicansk tradisjon, er ikke bare et kunstnerisk uttrykk, men en sosial og politisk bevegelse. Formålet er å fortelle om livet og kampen til zapatistene, om historien, håpet, erfaringene og den verdige kampen. Dette blir et 19


Media og ytringsfrihet

Chávez – en helt for de fleste – Det interessante med Chávez var ikke at han protesterte mot rangeringssamfunnet – det hadde mange gjort før ham. Men han brakte fattigdom og ulikhet tilbake på agendaen i Latin-Amerika.

Dilma Rousseff, Flickr Commons

Chávez har vært en pådriver for regionalt samarbeid i Latin-Amerika. Eirik Vold mener regionen nå er mer uavhengig av eksterne stormakter enn noensinne.

Frilansjournalist og LatinAmerikaekspert Eirik Vold er for tiden aktuell med boka Hugo Chávez – Revansjen, om Venezuela og den nylig avdøde presidenten. LatinAmerika har tatt en prat med Vold om Chávez’ betydning for regionalt samarbeid i Latin-Amerika og for vanlige folk i Venezuela.

Koloniale samfunnsstrukturer

Latin-Amerika er det området i verden med høyest levekårsforskjeller og med ekstrem skjevfordeling av jord og eiendom. Dette mener Vold er et produkt av manglende evne og vilje hos makthaverne til å gjøre dyptgripende endringer i samfunnsstrukturer som ble etablert ved koloniseringen: Et rangeringssamfunn med hvite europeere på

toppen og urbefolkningen og afrikanske slaver på bunnen. – Det som gjorde Chávez historisk var at han hadde så stor suksess i å endre disse samfunnsforholdene. Etter at han begynte å ta kontroll over den venezuelanske oljeindustrien ble fattigdommen i landet halvert og den ekstreme fattigdommen redusert med 70 prosent, ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC), forklarer Vold.

Regional samling

Da Chávez døde var det et tverrpolitisk Latin-Amerika som anerkjente at Chávez hadde gått i spissen for en historisk samlingsprosess. Den bolivarianske alliansen for vårt Latin-Amerika (ALBA) har hatt stor betydning 20

for de venstreradikale, og prosjekter som Organisasjonen av latin-amerikanske og karibiske stater (CELAC) og De søramerikanske lands union (UNASUR) har samlet regjeringer fra hele det politiske spektret og gjort den Washington-baserte Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) mindre dominerende. – Jeg tror man trygt kan si at den prosessen Chávez ledet har ført til at Latin-Amerika nå er mer uavhengig av eksterne stormakter enn noensinne etter koloniseringen, sier Vold.

Chávez - helt eller pøbel?

Ifølge forfatteren var Chávez en helt for de fleste. – Chávez døde med en oppslutning på rundt 70 prosent, ifølge de siste meningsmålingene. Samtidig kunne han også framstå som autoritær. Han kunne bruke hard, til tider upassende retorikk mot sine fiender. I tillegg sørget han for å sette militære i ministerposter og andre deler av administrasjonen som tradisjonelt hadde vært forbeholdt sivile. Pøbel er nok ikke ordet, men Chávez samlet mye makt på sine hender.

Massivt mediefokus

Mediene har virkelig forstått viktigheten av fenomenet Chávez. Økningen i antall artikler om Venezuela i norsk presse er på flere tusen prosent i forhold til tiden før Chávez. For Vold er det viktig å få fram at mediene ikke har formidlet hva som gjorde

Eirin Høiseth

Tekst: Maren Anneth Håland, bachelor i Spansk språk og latinamerikastudier fra UiB.

Eirik Vold er aktuell med boka Hugo Chávez – Revansjen av Manifest Forlag.


Media og ytringsfrihet

En opprørsk engel

I forbindelse med et intervju Vold gjorde for Dagens Næringsliv, var han sammen med Chávez og hans nærmeste i nesten et døgn. Vold beskriver Chávez som en allsidig person: En rappkjeftet og folkelig mann som elsker baseball, men også litteratur og klassisk filosofi. Chávez’ helt spesielle karisma, som Vold selv følte i møte med presidenten, var utslagsgivende for heltestatusen mange gav ham. – Jeg hadde ventet i et år, med 1000 personer foran meg i køen, deriblant den britiske supermodellen Naomi Campbell, for å få et intervju med Chávez. Campbell kalte ham en «opprørsk engel». Til og med CNNs korrespondent sa hun ble sjarmert i senk av Chávez. Det jeg merket best var måten Chávez fikk alle, fra vaskekoner og menige soldater til utenlandske presidenter, til å føle seg vel og ikke minst viktige i hans selskap. Etter en 17 timers arbeidsdag der Chávez ikke hadde hvilt mer enn fem minutter, begynte han intervjuet med å spørre om jeg var sliten og ba meg passe på å få litt hvile. Det var typisk Chávez.

Veien videre

Mye har handlet om Chávez i Venezuela de siste 14 årene. – Den bevegelsen som eksisterte i 1999 da Chávez ble president, hadde ikke overlevd en dag uten Chávez. I dag har den bolivarianske revolusjonen en reell sjanse til å overleve, men det kommer til å bli tøft. Fraværet av Chávez styrker motstanderne, inkludert USAs regjering og Venezuelas økonomiske elite, i troen på at regjeringen kan veltes, mener Vold. Mens opposisjonen har hentet sin styrke fra den økonomiske eliten, de private massemediene og den politiske og økonomiske støtten fra USA, har den bolivarianske revolusjonen eller reformprosessen, overlevd og avansert på grunn av Chávez. Folkelige grasrotbevegelser vokste fram i enormt antall, folk lot seg engasjere og den reelle valgdeltakelsen ble nesten doblet. Ifølge Vold var Chávez en mester i å forstå folkedypet han selv kom fra. – Han visste å lese hvor fort han kunne gå fram ideologisk, uten å skremme fra seg velgere.

Framtiden med Maduro

Vold kan derfor bekrefte at det ikke er noen lett oppgave som har tilfalt Venezuelas nye president Nicolas Maduro. – Ingen i Venezuela, eller LatinAmerika for den saks skyld, har alle de egenskapene som gjorde at Chávez kunne vinne 17 internasjonalt observerte og frie valg på 14 år. Ikke Maduro heller. Men som politisk leder har han en interessant kombinasjon av erfaring som fagforeningsleder og bussjåfør på den ene siden, og årene som utenriksminister på den andre. Han har betydelig tyngde i regionen, men vil måtte levere sterke og synlige resultater på relativt kort tid, om han skal overleve politisk. Noen av problemene han og landet står ovenfor er kriminalitet, korrupsjon, ineffektivitet, høy inflasjon og en økonomi som fortsatt er altfor avhengig av oljeeksport. Kanskje er den relative freden som fulgte da Chávez framstod som uovervinnelig både militært og valgmessig, nå over.

Joka Madruga, Flickr Commons

Chávez til en så viktig historisk figur. – Du finner lite konkret informasjon om de sosiale programmene for helse, utdanning og ernæring. Det enorme folkelige engasjementet, den politiske deltakelsen til det fattige folkeflertallet som før ble holdt unna den politiske makten, er også i liten grad beskrevet – til tross for at dette kanskje er noe av det viktigste som skjedde under hans styre. Chávez’ rolle for å samle Latin-Amerika og gjøre kontinentet mindre avhengig av USA, har mediene dessverre redusert til klovneri og såkalt «antiamerikanisme».

21

«Chávez var en mester i å forstå folkedypet han selv kom fra.»

– Eirik Vold

Chávez visste å kommunisere med folk på deres premisser og ble elsket av mange for sin karismatiske personlighet.


Media og ytringsfrihet

Siden sist

Protester i Brasil

Over en million mennesker har i sommer tatt til gatene i Brasil i protest mot pengesløseri og korrupsjon i forbindelse med fotballVM. Protestene, som er de største på tre tiår, har svekket president Rousseffs popularitet betydelig.

Kort fortalt

• Som en del av Brasils strategi for å fremme utvikling på det afrikanske kontinentet, gir Brasil til sammen 900 millioner dollar i gjeldslette til flere afrikanske land. • Argentinske Jorge Mario Bergoglio, nå kjent som Pave Frans, er den første ikke-europeiske pave på 1200 år. • Endringer i Bolivias grunnlov gir president Evo Morales mulighet til å stille til gjenvalg for tredje gang i 2015. • Nicaragua har inngått en avtale med et kinesisk firma om byggingen av en kanal gjennom landet. Utfordreren til Panamakanalen skal etter planen stå ferdig om seks år. Det er uvisst hvilke følger byggingen vil ha for miljøet og innbyggerne i området.

Colorado-partiet tilbake ved makten

Horacio Cartes fra det ekstreme høyrepartiet Colorado ble i april valgt til ny president i Paraguay. Kun ti måneder etter at president Fernando Lugo ble avsatt i et parlamentarisk kupp. Colorado-partiet kom dermed tilbake til makten som de har holdt kontinuerlig i 61 år med unntak av moderate Lugos knappe fire år ved makten. Colorado-partiet er kjent som partiet til diktator Alfredo Stroessner og fremmer en nyliberal politikk. Dette i motsetning til den venstrevinden man har sett i andre i søramerikanske land det siste tiåret.

Frihandelsavtale Norge har gjennom EFTA forhandlet frem en frihandelsavtale med Panama og Costa Rica, som en del av en ønsket avtale med Mellom-Amerika. En avtale med Honduras er foreløpig utsatt. Latin-Amerikagruppene i Norge og flere andre organisasjoner har kritisert forhandlingene med Honduras på grunn av manglende konsekvensutredning og den kritiske menneskerettighetssituasjonen i landet.

Bolivia saksøker Chile I april i år la Bolivia inn et søksmål mot nabolandet Chile i Den internasjonale domstolen i Haag. I søksmålet, som Bolivia har forberedt i mer enn to år, krever utenriksminister David Choquehuanca tilbakeføring av de 120.000 kvadratkilometrene Bolivia mistet til Chile under Stillehavskrigen i 1879. Tapet av dette landområdet medførte også at Boliva mistet kystlinje og tilgang til Stillehavet. Chile mener saken udiskutabel, og henviser til fredsavtalen som ble undertegnet i 1904. Boliva meder imidlertid denne ikke er gyldig, da den var undertegnet under sterkt press fra Chile. 22

Gobierno de Chile, Flickr Commons

To av Honduras’ mest voldelige gjenger, Calle 18 og Mara Salvatrucha, inngikk i slutten av mai våpenhvile. Talsmenn fra begge gruppene ber om tilgivelse fra befolkningen, og ber styresmaktene om hjelp for å finne alternative sysler. Våpenhvilen kommer etter megling gjennom biskop Romulo Emiliani, som har foregått over lang tid. Honduras ligger øverst på drapsstatestikken i verden. Man håper at drapsratene vil synke betydelig etter denne fredsavtalen, slik man har sett etter en lignende avtale i nabolandet El Salvador.

Marcello Casal Jr./Agência Brasil

Gjenger slutter fred


Media og ytringsfrihet

Historisk rettssak i Guatemala Dommen for folkemord mot tidligere president Efraín Ríos Montt i Guatemala har tatt borgerkrigens grusomheter frem i lyset, og bør anses som en milepel i latinamerikansk historie. Tekst: Susanne Normann, utekoordinator for Latin-Amerikagruppenes Solidaritetsbrigade

anerkjenner at hæren brukte denne strategien for å utrydde Ixil-folket. De militære anså at ixilene hadde en «spesiell opprørsk karakter», som ikke var forenelig med det pågående «nasjonsbyggingsprosjektet».

Søker rettferdighet

Foreningen for rettferdighet og forsoning (AJR), og menneskerettighetssenteret CALDH var med-aktorer i saken, som bygger på drapene på 1771 mennesker fra den etniske gruppen Ixil. En

viktig del av bevismaterialet bestod av tidligere hemmeligholdte militære dokumenter der det kom frem at folkemordet på Ixil-befolkningen var planlagt. Aktor presenterte rundt 150 vitner. Størstedelen av dem var menn og kvinner som overlevde massakrene, som så sine slektninger bli drept, og som i flere år levde på flukt i de kalde og fuktige fjellområdene vest i Guatemala. Siden 19. mars vitnet de en etter en foran tre dommere i Guatemalas høyesterett. De

Roderico Diaz

General Efraín Ríos Montt var president under en av de blodigste periodene i den guatemalanske borgerkrigen. Den 10. mai 2013, 30 år etter at forbrytelsene fant sted, ble han dømt til 80 år i fengsel: 30 år for forbrytelser mot menneskeheten, og 50 år for folkemord. Samtidig frikjente Høyesterett José Mauricio Rodríguez Sánchez, som sto medtiltalt fordi han var direktør for etterretningsorganet G-2 i samme periode. Ifølge dommen hadde ikke G-2 innflytelse over hærens operasjoner i felt. Dommen har historisk betydning: Det er første gang noen dømmes for folkemord i Latin-Amerika. Det er også første gang et tidligere statsoverhode dømmes for folkemord i en nasjonal domstol. I løpet av den 36 år lange borgerkrigen ble minst 200 000 personer drept, 45 000 bortført og halvannen million ble drevet på flukt. Ifølge FNs sannhetskommisjon stod myndighetene bak 93 prosent av overgrepene. Ríos Montt holdes ansvarlig for minst 100 000 drap. I hans presidentperiode brukte hæren såkalt brent jords taktikk: etter massakrene ble hele landsbyer jevnet med jorden og maisåkre ble brent ned, for å hindre at de som flyktet fra massakrene kunne vende tilbake. De overlevende etter massakrene, som ikke flyktet opp i fjellene, ble flyttet til militært kontrollerte bosentre. Høyesterettsdommerne, med dommer Yasmín Barrios i spissen,

23

Rettssaken har en viktig symboleffekt som et brudd på straffefriheten etter borgerkrigens overgrep og en bekreftelse på at folkemord fant sted. Budskapet er at det aldri må kunne skje igjen.


Media og ytringsfrihet

Takk for at dere forhører meg. Mitt hjerte er nå fritt for marerittene. Jeg har fått fortalt alt som jeg så med mine egne øyne

– Vitne i rettssaken

fremsto som sikre og overbeviste om at historien må bli kjent. – Vi trenger rettferdighet. Ikke på grunn av hevn, men for at dette aldri skal skje igjen, fortalte et av vitnene. Under utspørringen fra en av advokatene fra påtalemyndigheten, uttalte et annet vitne: – Takk for at dere forhører meg. Mitt hjerte er nå fritt for marerittene. Jeg har fått fortalt alt som jeg så med mine egne øyne.

Kvinner og seksuell tortur

9. april var en vanskelig dag i Høyesterett. 12 kvinner fortalte om hvordan de selv, deres mødre og døtre ble voldtatt og torturert av soldatene. Et mayaalter, blomster og stearinlys prydet inngangen til rettssalen. Kvinneorganisasjoner hang opp bannere i solidaritet med kvinnene inne i salen. Der satt kvinner med Ixilsjal og blomster i hendene på de fremste tilskuerbenkene som for å slå en ring om vitnene. Flere av kvinnene fortalte om voldtekter inne i militærleiren i San Juan Cotzal, en av Ixilkommunene nord i Quiche. En av dem fortalte at da hun var ungdom ble hun og andre tatt med til kirken, og voldtatt av mange soldater. Flere så sine døtre og mødre bli voldtatt og deretter drept. – De behandlet min mor som en hund, sa en av kvinnene. Mange av denne dagens tilskuere satt i stillhet med tårer strømmende nedover kinnene. Kanskje vil de skjærende vitnesbyrdene prege dem som var tilstede for alltid. For domsavsigelsen var vitnesbyrdene avgjørende.

– Kvinnene ble ikke bare voldtatt som krigsbytter. Mutileringen og voldtektene tok sikte på å ødelegge ixilene fysisk og kulturelt, uttalte dommer Barrios.

Aldri igjen

Opplesningen av den endelige dommen 10. mai ble møtt av vill applaus, gledesrop og tårer fra tilhørerne i rettssalen. Dommer Barrios uttalte med en, i begynnelsen, skjelvende stemme: – Vi dommere har en sterk tro på at det å anerkjenne sannheten vil bidra til å lege sårene som fortiden har skapt. Vi vil skape bevissthet rundt at slike handlinger aldri mer bør skje, fordi Guatemalas folk ønsker å leve i fred, med anerkjennelse av vår identitet, vår multikulturelle rikdom, våre mange språk og med frihet til å utrykke våre ideer. Vi tror at for å skape fred i Guatemala, må vi først ha rettferdighet. Dommen ble av Amnesty International omtalt som tiårets viktigste og er en milepel for rettferdigheten i et øde av straffefrihet. Med dommen ble det konstatert at et folkemord faktisk fant sted og det ble det satt en viktig presedens i kampen for menneskerettigheter, ofrenes minne og rettferdighet.

Forsvarets strategier

Forsvarsstrategien i rettsaken var å sette spørsmålstegn ved om vitnene virkelig kunne betegnes som sivile under tiden da massakrene skjedde. Ifølge argumentasjonen til forsvarerne kan massakrene rettferdiggjøres dersom landsbyene hadde en 24

relasjon til geriljaen, enten som ubevæpnet grasrot, eller ved at landsbyene gav geriljagruppene mat. Ifølge forsvaret kan massakrene da regnes som konfrontasjoner mellom hærer, hvor massedrapene kan ses på som uheldige feiltrinn i kamp, og ikke som folkemord. Dommen viser at disse argumentene ikke ble tillagt vekt. En annen del av forsvarsstrategien har vært å forsøke å skape juridisk forvirring. Helt siden Ríos Montt formelt ble anklaget 26. januar 2012 har hans forsvarere fremsatt en rekke klager, anker og andre juridisktekniske ressurser som potensielt fortsatt kan gi resultater. I midten av april oppsto det stor frustrasjon da dommer Carol Patricia Flores erklærte at rettsprosessen måtte annulleres, og derfor gå tilbake til der den sto 23. november 2011, da hun selv ble erstattet som dommer i saken. Flores har flere problematiske domsavgjørelser bak seg, blant annet frafalt hun tiltalen mot soldatene som massakrerte syv mennesker i Totonicapan i 2012, og hun vil nå bli etterforsket for korrupsjon.

Benekter folkemordet

Vitneskildringene til tidligere elitesoldater har knyttet nåværende president og tidligere general Otto Pérez Molina til saken. Han hadde et høyt verv i militæret i Ixil-regionen under Ríos Montt. Få dager før rettssaken startet sa presidenten til pressen at det aldri har funnet sted noe folkemord i Guatemala, og at den som hevder det


Folkemordet og dagens vold

At vitner svertes i forbindelse med rettssaken kommer ikke som noen direkte overraskelse, sett ut fra den generelle politiske

Etter at denne teksten ble skrevet har Guatemalas grunnlovsdomstol opphevet dommen mot Ríos Montt, på grunn av påståtte uregelmessigheter i rettsprosedyren. Saken settes tilbake til der den stod 19. april 2013. En rekke menneskerettighetsorganisasjoner har uttalt at Grunnlovsdomstolens avgjørelse er ulovlig. Domstolen er et sterkt politisert organ og mange frykter at flere av de fem dommerne som utgjør denne rettsinstansen er korrupte. Tilbakesteget innebærer at saken må tas opp igjen og at vitnene må tilbake i rettssalen. Siste ord er ennå ikke sagt.

Mange viste sin støtte til vitnene på innsiden ved å gå i tog utenfor rettslokalene, med blomster løftet mot himmelen.

Utsiden av rettslokalet ble fylt med lys og støtteerklæringer fra folket.

Efraín Ríos Montt på tiltalebenken.

25

Roderico Diaz

situasjonen i dagens Guatemala. Man har i den siste tiden sett en økende militarisering av samfunnet, der regjeringen møter fredelige demonstrasjoner og saklig kritikk med vold. Et eksempel er massakren i Totonicapan i 2012, der syv mennesker ble drept og over 30 skadet. Nylig ble det erklært unntakstilstand i San Rafael las Flores. Befolkningen der er i fredelig motstand mot et gruveselskap, hvor blant annet oljefondet er investor. Her har også massearrester blitt foretatt, og fire landsbyledere fra nabokommunen Santa Maria Xalapan ble nylig bortført og torturert. Dette er eksempler som viser at fredsavtalen etter borgerkrigen ikke greide å endre verken maktstrukturene eller de økonomiske interessene i Guatemala. De militære og økonomiske interessene, rasismen og konsekvensene av folkemordet vedvarer. I dette perspektivet er rettsaken og dommen desto viktigere. Det handler ikke bare om å dømme de ansvarlige for så mye menneskelig lidelse. Det handler også om å løse opp i maktstrukturene som maler Guatemalas fremtid sort.

Roderico Diaz

fornærmer landet. Pérez Molina gjentok dette i et intervju med CNN rett etter domsavsigelsen, men la til, noe famlende, at det var hans personlige mening. Spaltister fra høyresiden argumenterer i de større avisene for at rettsaken bygger hevntanker som er ødeleggende for Guatemalas forsoningsprosess, og at NGOene med internasjonal finansiering manipulerer vitnene. Spesielt den norske, svenske og den nederlandske ambassaden henges ut. Den militære interesseorganisasjonen Avemilgua gjennomførte en protestaksjon utenfor høyesterett en av de første dagene i rettssaken. I den skriftlige invitasjonen som sirkulerte i sosiale medier stod det: «Vi må utvikle oss og endre strategi, da krigen ikke lenger føres i fjellene, men i domstolene, i mediene og i den offentlige opinion, både nasjonalt og internasjonalt». Invitasjonen fortsatte: «Husk at i morgen kan det være deg som er tiltalt for folkemord». Svertekampanjene har tiltatt under og etter rettsaken. Foreningen mot terrorisme, en annen militær veteranorganisasjon, har forfattet rapporten Farsen om folkemordet, en rapport som i korte trekk er militær propaganda. Rapporten har blitt spredd som vedlegg i den nasjonale avisen El Periodico, og i nasjonale TV- og radiokanaler. Interesseorganisasjonen for landbruk, handel og finans (CACIF) føyde seg til kampanjene etter domsavsigelsen. Disse sterke maktsektorene har utøvd sterkt press på rettsapparatet for å få strøket dommen.

Roderico Diaz

Media og ytringsfrihet


www.emancipassion.com

Media og ytringsfrihet

Bocafloja har ikke alltid vært politisk engasjert. Det var gjennom hiphopen at han fant sitt naturlige engasjement og i dag bringer det videre til andre.

Politiske poeter Frihet som koster er budskapet, musikken deres plattform. Målet er utdanning fri for hegemoniske interesser. Middelet er musikk og poesi. Møt Bocafloja og Cambio. Tekst: Stian Totland, lærer og tidligere solidaritetsbrigadist i Chiapas i Mexico.

Solen steker, det er en varm vårdag i Oslo. På en sten langs Akerselva sitter rapperne Bocafloja og Cambio og forteller engasjert om hvordan hiphop er en form for poesi som kan brukes til å formidle politiske budskap. Bocafloja, populært kalt Boca, startet sin karriere i undergrunnsmiljøet i Mexico by. Etter flere suksessrike soloalbum, blir Boca ansett som et ikon i hiphopmiljøet i Mexico. I California møtte Boca rapperen Cambio, og inviterte ham til å bli med i kollektivet Quilomboarte. Siden har de samarbeidet tett. «Vi må være fokuserte. Vi må mobilisere. Og vi må bygge.» Slik går refrenget i sangen «Love 2 You» av Boca og Cambio. I et samfunn der informasjonen begrenses av store monopolistiske

medieselskaper og politisk sensur, har det i Mexico og en rekke andre steder oppstått et informasjonsvakuum. Et vakuum hvor informasjonen verken er relevant eller tilgjengelig for andre enn elitene. Det er i dette vakuumet rapperne Boca og Cambio opererer. Gjennom kollektivet Quilomboarte sprer de kunnskap om undertrykkelse, hegemoni og rasisme. – Hovedbudskapet er å ikke akseptere den hvite hegemoniske verdensorden. Kolonialismen er ikke borte, forteller Bocafloja.

Om grenser

«Sin fronteras. No borders» rapper duoen på singelen «People». Uten grenser – verden slik den bør være. Og hiphop slik den er, ifølge Boca og Cambio. For dem 26

er hiphop et naturlig medium å bruke i politisk opplysning. Politisk poesi kaller de det. Det var gjennom hiphopen at de selv ble aktivister. Boca understreker at de ikke er hiphopaktivister, men aktivister som bruker hiphop. Hiphop er et språk unge forstår. Den beskriver en verden de kan relatere seg til. Og da ungdommen tross alt er fremtidens voksne, er dette en viktig gruppe å nå. Så viktig anser de ungdom-men, at tradisjonelle konserter nå er byttet ut med verksted rettet mot ungdom. Hvor man snakker med ungdommen, ikke bare til dem. – Målet er å skape bevissthet om de urettferdige maktstrukturene i samfunnet. Slik at folk blir engasjert, at de får manifestert

«Hiphop er et språk unge forstår. Den beskriver en verden de kan relatere seg til.»


seg selv, forteller Boca Cambio har begynt å jobbe som lærer i et av de tøffeste nabolagene i Oakland i California. For når man driver med en kunstform som har publikum, da har man et kollektivt ansvar utover å kun tilfredstille sitt eget ego, mener han. Det var denne følelsen av ansvar som var et av de største vendepunktene i de to rappernes liv. Og det er et ansvar de tar med det største alvor. Cambio blir kalt immigrant i USA på grunn av sine mexicanske aner. Ironien er at han eller familien aldri har flyttet. Det var grensene som ble trukket på ny. Immigranter sier de hvite. Men familien til Cambio var der lenge før dem. – I ordets rette forstand er vi alle migranter. Og kan man flytte landegrenser, kan man flytte grensene for hiphop som uttrykksform, sier Cambio.

Sosiale nettverk

Til tross for at Boca driver med politisk opplysning, ser han først og fremst på seg selv som en mellommann som sprer ulike ideer. For Boca og Cambio virker hiphop som en døråpner, hvor informasjon som allerede finnes gjøres tilgjengelig for andre grupper. Å bruke hiphop som et medium i politisk opplysning er en prosess, hvor informasjonen går begge veier. Skal man skildre en urettferdig verden må man også lytte til dem som opplever dens urett. Nye medier som Youtube har sin nytte, mener Boca. Men det er gjennom direkte samhandling med mennesker at man kan fange deres følelser og ideer, og forstå deres verden. Det er også gjennom sosiale nettverk på internett at Boca og Cambio kan holde kontakten til tross for at de er basert på hver sin kyst av USA. Det gir dem også mulighet til å kommunisere med

www.emancipassion.com

Media og ytringsfrihet

andre organiasjoner. Av politiske organisasjoner som inspirerer dem, nevner de zapatistene i Chiapas og Black Panthers fra USAs vestkyst, to grupper som nylig har funnet sammen i kunstprosjektet Zapanteras Negras.

Inspirasjon

Boca var ikke alltid politisk engasjert. Det var gjennom hiphop at Boca fant sitt politiske engasjement, så det var naturlig at han videreførte det i sine tekster. Artister som Public Enemy og Dead Prez viste at det var mulig å kombinere hiphop og politisk budskap. I Mexico var dette ikke gjort før, men har siden blitt gjort i større grad. Gjennom kollektivet Quilomboarte har man sett en økning av hiphopartister som føler sosialt ansvar. Pioner ville noen sagt om Boca. Profet ville andre kalt ham. Poet er merkelappen han gir seg selv, dog under tvil. For det er først og fremst aktivist han er. 27

Frihet til en pris

Bocafloja er blant de mest anerkjente rapperne fra Mexico, men det har ikke hindret ham i å møte i motstand. Å få tilgang til konsertarenaer i hjemlandet har vært en evig kamp, hvor trusler, avvisning og stillhet har blitt en vane. Boca tror selv at budskapet i sangene hans er for kontroversielt for myndighetene. Han viser hvordan verden egentlig er, ikke slik myndighetene ønsker å fremstille den. I albumet Patologías del Invisible Incómodo fokuserer Boca på tvangsflytting av fattige, for å gi plass til hvit middelklasse. Dette er en problemstilling som har vært aktuell i Latin-Amerika, og skapt mye kontrovers. Et gjennomgående tema i Bocas tekster er hvordan kolonialismen fremdeles eksisterer, at de hvites hegemoni har skiftet navn og ikke hender. Om vi skal bli fri, må disse maktstrukturene kastes. Og det vil koste. Friheten er nemlig ikke fri.

Bocafloja og Cambio bruker hiphop som en døråpner, for å spre informasjon.


Media og ytringsfrihet

De andre historiene – zapatistfabler i bokform Zapatistene i Chiapas i Mexico har i mange år utfordret, inspirert og begeistret verden med sin unike kamp for rettferdighet. Nå er fablene deres tilgjengelige på norsk. Tekst: Lisbeth R. Dragnes, solidaritetsbrigadist i Chiapas våren 2012.

Det startet med en krigserklæring mot mexicanske myndigheter i 1994, som fra første stund varslet en ny måte å kommunisere opprør og kamp på. Zapatistene erklærte ikke krig for å ta over makten, men for å overleve. De krevde tilgang til helt grunnleggende tjenester som helsetilbud, skole og jord til å dyrke mat på. Etter at en våpenhvile kom i stand samme år, har zapatistene valgt en ikkevoldelig vei for å få oppfylt sine krav. Ordene og språket de benytter seg av har dermed blitt enda viktigere. Ved siden av det daglige og konkrete arbeidet zapatistene utretter i sine autonome lokalsamfunn, er og blir ordene deres fremste våpen mot

undertrykkelse, fattigdom og glemsel.

Med ordet som våpen

Gjennom taler, intervjuer og kunngjøringer oppfordrer zapatistene andre til å kjempe for en bedre verden; en verden som rommer mange verdener, og som setter menneskets verdi over økonomiske interesser. Zapatistenes budskap har også funnet veien ut til omverdenen gjennom en rekke små og fabelaktige historier forfattet av en av deres fremste talspersoner; Subcomandante Marcos. Bak dette dekknavnet opptrer en mexicansk revolusjonær som med en liten gruppe likesinnede skapte zapatistbevegelsen sammen med

Zapatistene erklærte krig for å overleve. Etter fredsavtalen har ord blitt deres viktigste våpen. Her taler Subcomandante Marcos og Comandante Tacho i La Realidad i 1999.

28

urfolk i Chiapas. De fleste historiene til Marcos er fortalt som samtaler mellom ham og den vise Gamle Antonio. Gjennom disse samtalene blir han som en utenforstående presentert for og utfordret av lokal visdom og verdensforståelse. Når Marcos gjenforteller disse samtalene gjør han også tydelig hvordan den tidløse visdommen i de tradisjonelle fortellingene er forbundet med zapatistenes kamp den dag i dag.

Bok med budskap

De andre historiene er en bok med fjorten av Marcos’ fortellinger som akkurat er gitt ut på norsk av Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) og Solidaritet Forlag. Idéen til å gi ut en slik bok kom fra en lignende bok utgitt i Argentina under navnet Los otros cuentos. Innholdet i denne spanske boken finnes i sin helhet på nettsiden www.losotroscuentos.org. De andre historiene er historier med budskap om det å ha respekt, forståelse og aksept for andre. Budskap om å aldri gi opp verken motet til, eller håpet om å gjøre verden til et bedre sted. Budskap som vil kunne engasjere og inspirere, selv om man skulle befinne seg fjernt fra den virkeligheten som utspiller seg på landsbygda i Mexico. På neste side kan du lese et utdrag fra boken.

I boken De andre historiene er det samlet 14 fabler med tematikk fra urfolkskamp i Mexico. Boka ble laget som en del av informasjonsarbeidet til Chiapasbrigaden våren 2012, og er tilgjengelig på LAGs nettsider.


Brenda Obregón

Media og ytringsfrihet

Løven dreper med blikket Gamle Antonio skjøt en fjelløve med sin gamle hagle. Jeg hadde spøkt om våpenet hans noen dager tidligere: – Denne type våpen brukte de da Hernán Cortés erobret Mexico, sa jeg til han. Han forsvarte seg selv: – Javel, men se nå hvem som har det i hendene. Han flerret det siste kjøttet fra skinnet. Stolt viser han meg skinnet, som ikke har ett eneste hull. – Midt i øyet, skryter han, det er den eneste måten man kan unngå at skinnet får merker. – Og hva skal du bruke skinnet til, spør jeg. Gamle Antonio svarer ikke, i stillhet fortsetter han å flikke på løveskinnet med macheten sin. Jeg setter meg ved siden av ham, og etter å ha fylt pipa med tobakk, forsøker jeg å lage til en sigar. Jeg gjør det uten ord, han undersøker den, og plukker den fra hverandre. – Du mangler fortsatt noe, sier

han mens han ruller sigaren på nytt. Vi setter oss, for å delta sammen i denne lille røykeseremonien. Mellom hvert blås, spinner Gamle Antonio historien: – Løven er sterk fordi de andre dyrene er svake. Løven spiser andres kjøtt, fordi andre lar den spise dem. Løven dreper ikke byttet med klørne eller hjørnetennene. Løven dreper med blikket. Først nærmer den seg sakte… i stillhet, fordi den har skyer under potene som dreper støyen når den beveger seg. Deretter hopper den frem og dytter byttet rundt. Byttet faller i bakken, mest på grunn av overraskelsen og mindre på grunn av kraften. Deretter kikker løven på sitt bytte, sin fange. Slik..., Gamle Antonio rynker brynene og ser hardt på meg med sine sorte øyne. – Dyret som snart skal dø ser på løven, som har blikket sitt festet på dyret. Byttet ser ikke seg selv, 29

det ser bare på løven og hva den ser. Den ser bildet av et dyr i løvens øyne, og den ser at i løvens blikk er den liten og svak. – Dyret hadde ikke tenkt på at det var svakt og lite, det var jo bare et dyr, hverken stort eller lite, verken svakt eller sterkt. Men nå ser den løvens blikk, og den ser frykt. Når dyret ser at det blir observert, blir det overbevist av seg selv at det er lite og svakt. Og dyret blir redd av frykten som den ser i løvens blikk og frykten gjør at det ikke lenger kan se. Dyret kjenner nummenhet i kroppen, akkurat som når man er langt oppi fjellet og det kommer en kraftig regnskur, om natten, i kulden. Så da overgir dyret seg uten kamp, og løven svelger det uten vanskeligheter. – Slik dreper løven. Den dreper med blikket. Men det finnes ett eneste lite dyr som ikke overgir seg, og som later som ingenting

Zapatistenes tildekkede ansikter er et av de tydeligste tegnene på kampen deres. Selv sier de at de dekker seg til for å bli sett. Her er ansiktet skjult av mais, den viktigste matkilden i regionen og en del av urfolkenes identitet.


Brenda Obregón

Media og ytringsfrihet

når det treffer på en løve. Om løven dasker til dyret med labben, så smeller det tilbake med hendene, som er bittesmå, men som likevel greier å skade. Dette dyret kan ikke se seg selv i løvens blikk, og derfor overgir det seg ikke. – Grunnen er at dette lille dyret er blindt. Denne type dyr kalles gjerne «muldvarp». Det kan se ut som om Gamle Antonio er ferdig med å snakke. Jeg prøver meg på et; – Ja, men... Gamle Antonio lar meg ikke fortsette. Han fortsetter å fortelle meg historien mens han ruller seg en ny røyk. Han ruller den sakte, mens han snur seg for å se på meg flere ganger for å sjekke om jeg er oppmerksom. – Muldvarpen ble blind fordi, i stedet for å se ut på verden, begynte den å se på sitt eget hjerte, den begynte å se innover i seg selv. Ingen vet hvorfor muldvarpen begynte med dette.

Og som staheten selv, insisterer den på å se mot sitt eget hjerte, og derfor er den ikke bekymret hverken for sterke eller svake, for store eller små. For hjertet er hjertet, og det måles ikke slik en ofte måler dyr eller ting. – Og dette med å se innover i seg selv var egentlig noe bare gudene kunne gjøre, så de straffet muldvarpen ved å ikke lenger la den se utover i verden. Samtidig dømte de den til å bo under bakken, og derfor bor muldvarpen i trange huler. Den ble altså straffet av gudene. Muldvarpen ble ikke engang lei seg, for den fortsatte med å se innover i seg selv. Og det er derfor muldvarpen ikke er redd for løven. Og et menneske som vet å se mot sitt eget hjerte vil heller ikke frykte løven. Fordi et menneske som ser sitt eget hjerte, ser ikke løvens styrke, men derimot sitt eget hjertes styrke. Derfor ser han eller hun på løven, og løven ser at mennesket ser 30

den, og at i blikket til mennesket er den bare en løve. Løven kjenner seg observert, den blir redd og flykter. – Og så du mot hjertet ditt for å drepe denne løven? Avbryter jeg. Han svarer: – Jeg? Nehei, jeg så mot siktet på hagla mi, og løvens øye, og så skjøt jeg bare.. Jeg husket ikke engang på hjertet. Jeg klør meg i hodet slik som, ifølge hva jeg har lært, er vanlig her når man ikke forstår noe. Gamle Antonio tar tak i skinnet og studerer det sakte. Han ruller det sammen og gir meg det. – Her, sier han. – Jeg gir deg det så du ikke glemmer at løven og frykten dreper du, om du vet hvor du skal se. Gamle Antonio snur seg halvveis rundt og går inn i hytta si. På Gamle Antonios språk vil det si «Nå er jeg ferdig. Adjø.» Jeg dyttet løveskinnet ned i en plastikkpose og dro avgårde.

Zapatistenes fabler er ofte fortalt som samtaler mellom Marcos og den vise Gamle Antonio, hvor Marcos presenteres for lokal visdom og verdensforståelse.


Media og ytringsfrihet

Anbefalinger

Film: Miss Bala

Anbefalt av: Paula Andrea Vergara

Laura (Stephanie Sigman) bor sammen med sin bror og far i Tijuana, hvor de livnærer seg som klesselgere. Lauras bestevenn Suzu er ivrig på at jentene skal melde seg på den regionale skjønnhetskonkurransen: Miss Baja California. Dagen før den store begivenheten, drar jentene på en fest hvor Laura blir vitne til narkotikarelaterte mord. Dermed bryter helvete løs. Laura tvinges inn i narkokartellenes blodige verden og til å gjøre jobber for dem. Miss Bala er en velskrevet thriller som ikke gjemmer seg bak eksploderende biler. Scenene fra skjønnhetskonkurransene, med sitt ubehagelige, kunstige lys, står i sterk kontrast til de realistiske voldsscenene. Dialogene er troverdige og det stereotypiske latinske temperamentet er dempet. Miss Bala var Mexicos bidrag til Oscar for beste utenlandske film i 2012. Regien er ved Gerardo Naranjo og filmen er basert på en sann historie. Anbefales!

Bok: Kunsten å forlise

Anbefalt av Anne Lill Stornes

Denne boken er i seg selv et lite eventyr. Peter og hans Mariann bygger en båt sammen og setter i 1984 seil ut mot det åpne hav. Planen er en jordomseiling på 6 år, men drømmen ender brått når seilbåten går ned i Karibien. Dette blir slutten på jordomseilingen, men begynnelsen på et nytt og annerledes liv for de to. Peter og Mariann utforsker Karibien og kysten ned mot Venezuela og slår seg ned på øya Bequia. De møter en ukjent kultur og mange utfordringer på veien, men får etter hvert mange venner i området. Peter får tilnavnet Fixman på grunn av sitt talent som «altmuligmann», et navn han også går under den dag i dag. Kunsten å forlise er en sann, selvbiografisk beretning om Peter Rørens eventyrlige liv; en mann som våget å kaste loss og sette seil for det ukjente.

Plate: A lo cubano

Anbefalt av Anne Lill Stornes

Orishas er en hiphop-gruppe som ble dannet av cubanerene Roldán González, Ruzzo Medina og Yotuel Romero i 1999 da de var på utveksling i Frankrike. De blander rap med latinamerikansk musikk og afrocubanske rytmer, noe som navnet på gruppen også gjenspeiler. Orisha er navnet på en guddom innen Yoruba-religionen som originalt kommer fra Nigeria og praktiseres i dag blant annet på Cuba. A lo cubano er gruppens første, og etter min mening, beste album. De mest populære sangene fra dette albumet er «Represent» og «A Lo Cubano». Tekstene er på spansk og mange av dem er politisk inspirert. Blant temaene finner vi cubansk historie, å returnere til Cuba og søken etter frihet. Gruppen er anerkjent og har tilhengere i både Europa, USA og Latin-Amerika. Dette er forfriskende hip-hop med massevis av eggende rytmer, samt tekster det er lett å bli glad i.

31


Media og ytringsfrihet

Reisebrev

Autonomi under press «Fiskere har kommet hit i generasjoner for å hale opp havets skatter.» De idylliske fiskerøyene på Atlanterhavskysten vil bli ødelagt av turisthoteller om ikke urfolkene i Nicaragua snart gis rett til å bestemme over naturressursene. Tekst og foto: Elise Øksendal, solidaritetsbrigadist i Nicaragua våren 2013.

På Atlanterhavskysten i Nicaragua er befolkningen satt sammen av flere ulike etniske grupper. Her finnes både urfolk, etterkommere av afrikanske slaver, og innflyttere fra Stillehavskysten. Ulikt Stillehavskysten, som ble kolonisert av spanjoler, var det engelske pirater som kom og tok den andre siden av Nicaragua. Makten i Nicaragua har alltid vært sentrert på Stillehavssiden, noe som har gått på bekostning av folket på Atlanterhavskysten. På grunn av stadige overtramp i saker som gjaldt urfolk og afroetterkommernes jord og kultur, ble det sett på som et stort skritt da Nicaragua fikk en egen autonomilov i 1987. Borgerkrigen i Nicaragua presset fram denne loven, hvor freden mellom Stillehavskysten og Atlanterhavskysten ble undertegnet med selvstyre som premiss. Autonomiloven skulle

sikre urfolk og etniske grupper kontroll over egne naturressurser. Men til tross for denne loven har ikke eiendomsretten blitt respektert i praksis.

Palassene på fiskerøyene

Wild Cane Cay er en av 22 øyer som til sammen utgjør Pearl Cays, en øygruppe på Atlanterhavskysten. Fiskere fra nærliggende landsbyer har kommet hit i generasjoner for å hale opp havets skatter. På 1990-tallet solgte myndighetene flere av øyene til private utenlandske investorer. Til tross for at Pearl Cays tilhører urfolk og afroetterkommere ble de aldri konsultert, og først da store palass ble reist og fiskerne ble nektet adgang til øyene, fikk de vite at øyene var solgt. Sinnet bygde seg opp blant lokalbefolkningen. – En gang da eieren av Wild Cane Cay var borte, dro flere fra lands32

byen Set Net Point over til øya. De knuste og ødela huset, før de til slutt satte fyr på det. Eieren fikk beskjed om hva som hadde skjedd i etterkant og dro aldri tilbake til øya igjen, forteller fiskeren John Schwartz fra landsbyen Kahkabila.

Ny lov om eiendomsrett

Tradisjonelt sett har urfolk og etniske grupper på Atlanterhavskysten organisert seg på landsbynivå. Det vil si at man har hatt egne styrer innen hver landsby og at det er landsbyen i fellesskap som har eid jorda. Til tross for at autonomiloven fra 1987 godkjenner landsbyenes rett til eiendom, har det ikke vært dem som har styrt over jorda i praksis. Det var derfor nødvendig å forsterke autonomiloven, og i 2003 kom demarkasjonsloven, kjent som lov 445. Gjennom denne loven skal jorda til urfolk og afroetter-

Latin-Amerikagruppene i Norge sender hvert halvår ti ungdommer på Solidaritetsbrigade til et land i LatinAmerika. I LatinAmerikas faste reisebrevspalte kan du lese om deres opplevelser.


Media og ytringsfrihet

Jeg frykter at det territorielle styret allerede har godkjent salget. – John Schwartz kommerne deles opp og det skal lages tydelige geografiske grenser. For å få det til har man sett det nødvendig å slå landsbyer sammen. Landsbyene som ligger nær Pearl Cays utgjør nå et felles territorium som heter Pearl Lagoon, etter navnet på lagunen alle landsbyene ligger rundt. Det er opprettet et fellesstyre som skal administrere jord og naturressurser. Hovedkontoret deres ligger i landsbyen med samme navn som lagunen: Pearl Lagoon. En ny utfordring er likevel at dette territorielle styret ikke alltid ivaretar alle landsbyenes interesser.

Wild Cane Cay selges på nytt

– En dag jeg var i landsbyen Pearl Lagoon fikk jeg høre at Wild Cane Cay skal selges på ny. En amerikaner ønsker å bygge et stort hotell på øya. Jeg frykter at det territorielle styret allerede har godkjent salget. Jeg ble fortalt at byggingen kommer til å starte allerede senere i høst, fortviler Schwartz. Han og andre fiskere vil nok en gang bli utestengt fra øya. Byggingen vil også få store konsekvenser for miljøet. – Disse øyene er av sandgrunn og så små at når man bygger hus her vil sand som brukes i byggingen gjøre øya mindre. Det har skjedd med noen av de andre øyene. I tillegg vil et svært viktig hekkested for skilpadder ødelegges, sier Schwartz. Et av medlemmene i det territorielle styret Pearl Lagoon er Edgard Theodore Schwartz. Han kan bekrefte at de planlegger å selge Wild Cane Cay. – For ikke lenge siden la kjøperen fram planene for oss. Det ser bra

ut, hotellene kommer til å bli fine, og ikke minst dyre å overnatte på! Et slikt prosjekt vil være svært positivt for turismen. Smilet til Theodore Schwartz kommer fram. Selv om han også er fra Kahkabila, samme landsby som sin navnebror, fiskeren, har de to helt forskjellige syn på saken. Den ene av dem med makt til å fremme sitt syn, den andre uten.

Fiske er et av de viktigste levebrødene til urfolk og afroetterkommerne.

Myndighetene kontrollerer

Selv om det territorielle styrets viktigste oppgave er å ivareta landsbyenes interesser, skjer det ofte at lokale stemmer blir overkjørt. Beslutninger blir tatt uten at landsbyene får delta og slik svekkes lokalbefolkningens autonomi. Når investorer kommer, forhører de seg bare med det territorielle styret og myndighetene, men de går ikke til landsbyene. I tillegg har myndighetene forsatt et hardt grep om Atlanterhavskysten og det territorielle styret lar seg presse av statlige interesser.

Fiskeren John Schwartz er sterkt i mot salget av Wild Cane Cay, men stemmen hans blir ikke hørt.

Vil staten gi autonomi?

Både før og etter lov 445 er det de samme overtrampene urfolk og afroetterkommerne står overfor. Urfolk og afroetterkommerne har ikke autonomi over jorda si. Det territorielle styret som skal styrke makta deres, virker mot sin hensikt. Skal lov 445 og den nye inndelingen av territorier gi urfolk og afroetterkommerne selvstyre, må landsbyenes stemme bli hørt. Forløpig ser det ut til at fiskerne i Pearl Lagoon er mindre viktige enn hoteller for turistene. Myndighetene har forsatt et hardt grep om Atlanterhavskysten og de vil neppe slippe med det første. 33

Da huseieren var borte, kom innbyggerne fra Set Net Point og ødela palasset på øya Wild Cane Cay.


Media og ytringsfrihet

Mitt Latin-Amerika

«Rent bortsett fra prestisjen og høflighetsfrasene, kommer det egentlig noe ut av et intervju med en president?» Det var tilfeldigheter som gjorde at Joar Hoel Larsen endte opp som NRKs korrespondent i Latin-Amerika. Men da han først kom dit, var det folkene som skulle fascinere ham mest. Joar Hoel Larsen (63)

J ournalist og forfatter

Året var 1973. Kuppet mot Allende i Chile 11. september markerte starten på et terrorpreget diktatur under Pinochet. På samme tid utspilte Jom Kippur-krigen seg i Israel, de amerikanske troppene trakk seg ut av Vietnam og Afrika opplevde en rekke avkoloniseringskonflikter. – For alle i min generasjon var kuppet mot Allende i Chile i 1973 viktig. Det var en svært utenriksorientert periode med antiimperialistisk fokus og det preget oss – og meg, forteller Joar Hoel Larsen. I løpet av studietiden på Blindern fikk Larsen i 1977 et sommervikariat hos NRK, og ble værende. – Faktum er at jeg er der fremdeles, smiler han. På UiO tok Larsen mellomfag i afrikansk historie og sosialantropologi, og var derfor mest opptatt av Afrika i de første årene

Tekst: Anita Bui

i NRK. Han søkte på stillingen som Afrika-korrespondent, men fikk den ikke. I 1992 ble imidlertid korrespondentstillingen i LatinAmerika ledig. «Enkelte historiske problemstillinger er de samme i Latin-Amerika som for Afrika, hva fattigdom og råvarepriser angår», tenkte Larsen og søkte på stillingen.

Økonomiske hensyn

Slik ble han NRKs faste korrespondent i Latin-Amerika i periodene 1992-1996 og 20022004. Siden ble stillingen lagt ned og nyheter fra regionen dekkes i dag av internasjonale nyhetsbyråer og frilansere, eller fra korrespondentposten i USA. Larsen mener den norske mediedekningen av Latin-Amerika gjenspeiler hva lesere, lyttere og seere etterspør. – Norske medier er avhengig av sine kunder. Og selv en lisensfinansiert statskanal må – 34

dessverre – ta hensyn til de som betaler regningen. Mediesituasjonen i LatinAmerika er nokså lik den i Europa i den grad man kan generalisere, argumenterer Larsen – Aviser og fjernsynskanaler har eiere som skal tjene penger; derfor er det ikke alltid journalistiske hensyn kommer først. Likevel synes journalisten at han har hatt utbytte av de veletablerte, konservative storavisene i en rekke latinamerikanske land. – De er ofte etterrettelige på det de dekker, problemet er ofte hva de ikke skriver om og vinklingen som legges til grunn. Så det er ikke bare å lese, man må vite hvordan man skal lese, men det er jo det samme i alle land og nærmest en teknikk man tilegner seg etter hvert; så lenge man snakker med folk, lytter og oppsøker andre kilder så går det greit.

Et «must» i LatinAmerika?

– Jeg synes Altiplanoet er mest fascinerende, grensetraktene mellom Bolivia og Peru, fra Titicacasjøen til Machu Picchu. Det er annerledes, med en fantastisk natur og historie.

Argentina eller Chile?

– Argentina! For det første fordi Buenos Aires er en vidunderlig by, og fordi argentinerne er så suverene i sin selvsikkerhet at det nesten blir sjarmerende.


Media og ytringsfrihet

Da argentineren Jorge Mario Bergoglio ble pave i mars økte oppmerksomheten rundt LatinAmerika i pressen for en stund. Paven er sammen med fotballspilleren Messi med på å fremme LatinAmerika for nordmenn håper Larsen.

En verden i endring

En latinamerikaner som har fått stor oppmerksomhet i norske medier denne våren er argentineren Jorge Mario Bergoglio, den første ikkeeuropeiske paven. Larsen synes det er interessant at en katolsk pave er så godt stoff i det sekulære og lutheranske Norge. – Jeg tror ikke Vatikanet hadde valgt en ikke-europeisk pave hvis ikke verden var i endring. Etter 266 forsøk så ville det ikke vært så rart om også den 267 paven kom fra Europa; men kardinalene har fanget opp «tegn i tiden» og skjønt at verdens katolikker var modne for nytenkning. Den tidligere korrespondenten tror likevel ikke at slik teologisk mot vil føre til en radikal endring, men at det er et positivt steg for den katolske kirke. – Paven og Messi, norske regnskogmilliarder og hurtigruteturisme i Antarktis – alt monner og bidrar, jo flere knagger dess flere oppslag, og vips – kanskje man også får en dekning av det

egentlige Latin-Amerika, håper Larsen.

Folk fremfor presidenter

Larsen forteller at han føler seg hjemme i Latin-Amerika, og at det spesielt er en ting som har gjort inntrykk på ham under arbeidsoppholdet i regionen. – Det høres både prektig og kjedelig ut, men FOLK! CNN hadde en korrespondent i Santiago mens jeg var der, og de lagde en egen-reklame med henne der hun skrøt av hvor mange presidenter og statsministre hun hadde intervjuet. Det var ment som et bevis på hvilken tilgang CNN hadde på betydningsfulle personer. Egentlig var jeg litt misunnelig, for selv om jeg også hadde møtt politiske størrelser, så var jeg ikke i nærheten av hva min CNN kollega kunne skryte av. Men så slo det meg: Rent bortsett fra prestisjen og høflighetsfrasene, kommer det egentlig noe ut av et intervju med en president? Som regel ikke. Dette slo meg med full tyngde da jeg 35

var på bakrommet hos en fløytemaker i La Paz, det var utrolig lærerikt og interessant. Det var en god historie å formidle og en personlig opplevelse jeg ikke ville ha vært foruten. Det å kunne gå rundt, snakke med folk, observere og lære – det er veldig fascinerende og mye viktigere enn å møte presidenter!

Folkeopplysning

Et stort engasjement som skribent og som aktiv samfunnsdebattant har Joar Hoel Larsen alltid hatt. Veien videre blir i første omgang å bli værende i NRK noen år til, fastslår han, men så vil journalisten gjerne ta en mer kommenterende rolle. – Det ville vært fint om jeg kunne få brukt min samlede erfaring, fra jeg var AFS’er i California på slutten av 60-tallet og frem til i dag, til å sette ting i sammenheng, analysere, forstå og kommentere. Bedrive noe så banalt, gammeldags og opprinnelig som folkeopplysning – i forflatningens tidsalder!


Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

Denne boken handler om den latin­ amerikanske våren, hvordan krisene skapt av nyliberalismen løses gjennom progressiv politikk for sosial utjevning, og hva Europa kan lære for å håndtere våre egne kriser.

Latin­Amerikaboken 2012 er den 8. i rekken og inneholder i tillegg til spesialskrevne artikler om latinamerikanske alternativer oppdaterte artikler om alle landene i regionen. Forfatterne er latinamerikanske, norske, akademikere, aktivister og journalister. Pris: 200 kroner.

2013 #2  

Media og ytringsfrihet; om mediekonsentrasjon og alternative kommunikasjonskanaler i Latin-Amerika, norske mediers fremstilling av regionen...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you