Page 1

LatinAmerika Ă…rgang 17 - Desember 2012 #4 Latin-Amerikagruppene i Norge

Et oppgjør med fortiden


Innhold

LatinAmerika # 4 – Desember 2012 Årgang 17.

Løssalgspris: 30;Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo www.latin­amerikagruppene.no Redaksjonen:

Eirin Høiseth (red.) Åse Birkeland Nesdal Eliane Innvær Svendsen Tamara Gabriela Vergara Helene Bjørke Hellerslien Kristine Emelie Kvalbukt Ida Elise Magnussen Jens Aass Katrine Nødtvedt Maja Bjørken Hol Silje Balsnæs Grafisk utforming:

Eirin Høiseth

Kontakt: latinamerika@gmail.com Takk til: Brita Brekke, Maren-Anne Medlie Melvik, Kaja Skoftedalen, Runar Andreas Thomassen, Christina Tjelland, Hilde Norborg, Thea Namtvedt Tuv, Ine Gjellebæk Marlin Undem og Dr. Jose Maria Izquierdo.

Innhold 3 4 6 8 9 10 12 14 17 19 20 22 23 24 25 26 27 28 30 32

Leder: Forsvinningsnummer Et oppgjør med fortiden En diktators bekjennelser Brasil: Etter 27 år skal sannheten på bordet Overgangsjustis - Domstolenes nye rolle Aldri glemme, aldri gjenta Argentinas gjennfunnede barnebarn President med tung bagasje Målet er å dømme alle Veien mot rettferdighet Faenskapen held fram Oppreising til krigsoffer Siden sist Fred i Colombia Fred og forsoning i Colombia Når film flytter fjell Anbefalinger Stedfast jordkonflikt Mitt Latin-Amerika Latinamerikanske løsninger

Opplag:

1030 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen søker også nye medlemmer. Ta kontakt for mer info. Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

2

På forsiden: I Argentina forsvant nesten 30 000 mennesker under militærdiktaturet. Et minnesmerke med de forsvunnes ansikter er opprettet i Esma, et av lokalene fangene ble ført til for tortur, før mange av dem forsvant. Mødrene på Maiplassen har opprettet Espacio Cultural Nuestros Hijos i Buenos Aires. Fotograf: Rodrigo Avellaneda


Leder

Forsvinnings­ nummer Å «forsvinne» er et vanlig verb. Mens jeg sitter og skriver kan jeg forsvinne inn i mine egne tanker. Det betyr at noe blir borte, ganske enkelt. Men jeg kan ikke forsvinne en ting. Ikke engang en tryllekunstner kan forsvinne en kanin, men han kan få den til å forsvinne. Likevel er det nettopp slik verbet desaparecer – «å forsvinne» – kan brukes på spansk. Å bruke verbet på denne måten ble vanlig i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet om «å få noen til å forsvinne» og «å likvidere noen». En desaparecido - «en forsvunnen» – er en person utsatt for tvungen forsvinning. Noe som var vanlig praksis overfor opposisjonelle i land som Argentina, Chile og El Salvador. Forsvinninger, ofte med påfølgende tortur, fengsling og drap, ble utført av dødsskvadroner, militære og politi i nesten hele regionen. Bare i Argentina talte man oppimot 30 000 forsvunne og drepte under militærdiktaturet mellom 1976 og 1983. Mange av dem ble aldri funnet igjen. De autoritære myndighetene ville ikke innrømme at de hadde noe med forsvinningene å gjøre. Det var en enkel måte å få motstandere til å bli borte, uten å måtte ta konsekvensene av det. Først i ettertid har historiene kommet frem, fra overlevende, ofrenes familier og fra overgriperne selv. Det er vanskelig ikke å bli slått av omfanget av overgrepene og de bestialske metodene som har vært brukt. I Argentina kastet man levende mennesker ut av fly over åpent hav, for å forsikre seg om at kroppene deres aldri skulle bli funnet. I dette nummeret av LatinAmerika er temaet overgangsoppgjør, «transitional justice» på engelsk; den prosessen et land går igjennom på vei fra konflikt, diktatur eller borgerkrig til et fredelig, demokratisk samfunn. Det er mange sår som må bearbeides, urett som må rettes opp og kompenseres for, sannhet som må på bordet og rettferdighet som må skje fyllest. Alt med ett mål for øyet: at det aldri må skje igjen. Dette er ikke bare en fortelling om fortidens synder, men også om hvordan land i dag velger å ta et oppgjør med denne fortiden. Du kan lese om Brasils nye sannhetskommisjon og om hvordan colombianske myndigheter gir oppreisning til ofre for den væpnede konflikten i landet. Vi har også intervjuet ildsjeler som Ramón Pablo Videla, som jobber for at Argentina aldri skal glemme sin historie, og Monique Markowicz som har dedikert all sin tid til å fremme menneskerettigheter i Chile. Mange land møter store vanskeligheter med å sette igang et overgangsoppgjør. Amnestilover og politisk motvilje hindrer at det blir iverksatt rettsprosesser og reformer. Ofte sitter de ansvarlige for overgrep fortsatt i viktige posisjoner, noe du kan lese mer om i Ada Nissens tekst om Guatemala. Også i Paraguay har lite blitt gjort, selv etter Martin Almadas avsløring av landets terrorarkiv, som du kan lese om på side 6. Samtidig er ikke menneskerettighetsbrudd noe som bare hører fortiden til. Menneskerettighetsobservatør Tore Isungset Støve forteller om systematiske overgrep i dagens Honduras og en komplett mangel på overgangsoppgjør både for nye og gamle voldshandlinger. Det er liten tvil om at Latin-Amerika har en lang, men nødvendig, vei å gå for å oppnå forsoning og avslutte noen av menneskehetens mest grusomme kapitler. I mange argentinske hjem mangler det fortsatt et familiemedlem ved årets julemiddag. Store deler av en generasjon er borte. Men heldigvis forsvinner også den verste smerten med tiden. Vi må våge å ta et oppgjør med fortiden, vi må snakke om den og vi må aldri glemme.

Eirin Høiseth Redaktør

LatinAmerika-redaksjonen ønsker alle lesere et fredfullt nytt år.

3


Tema: Overgangsoppgjør

Rodrigo Avellaneda

Et oppgjør med fortiden

Der man har opplevd menneskerettighetsbrudd er det nødvendig med et overgangsoppgjør for å kunne gå videre. Streben med en slik prosess har vært sentral i mange latinamerikanske land. Tekst: Beate Gjerløw, lektor i politikk og menneskerettigheter og Eirin Høiseth, redaktør LatinAmerika.

Hvordan kan et samfunn ta et oppgjør med en fortid preget av menneskerettighetsbrudd og statlig vold, og slik fremme et stabilt demokrati og langsiktige mål om fred? Dette spørsmålet er kjernen i prosessen som kalles transitional justice – «overgangsoppgjør». Ifølge FN innbefatter overgangsoppgjør «samtlige prosesser og mekanismer forbundet med et samfunns forsøk på å hamle opp med en fortid preget av overgrep i stor skala, for å garantere ansvarlighet, rettferdighet og oppnå forsoning». Slutten på den kalde krigen, demokratiske overganger i LatinAmerika og grusomhetene begått under krigene på Balkan, i Sierra Leone og i Rwanda, danner bakgrunnen for den økte oppmerksomheten begrepet overgangsoppgjør har fått fra 1990-tallet til i dag. De ulike overgangsmekanismene er kontekstavhengige og kan innebære rettssaker, sannhetskommisjoner, oppreisning, reform av undertrykkende institusjoner og promotering av forsoning (se faktaboks). Overgangsoppgjør er viktig for å sette på plass beskyttelsesmekanismer mot fremtidig kollektiv grusomhet og for å sikre at slike menneskerettighetsbrudd aldri vil skje igjen. Siden menneskerettighetsbrudd ikke bare rammer ofrene som blir utsatt for disse, men samfunnet som helhet, er stater forpliktet til å forhindre slike brudd i fremtiden. Staten er også ansvarlig for omstrukturering av institusjoner som enten var direkte involvert i, eller som var ute av stand til å forhindre disse overgrepene. Dersom et samfunn er preget av en ubehandlet fortid av massive overgrep, kan dette få alvorlige følger for innbyggernes sikkerhet og velvære, i tillegg til landets sosiale, politiske og økonomiske utvikling. Konsekvensene kan være mistillit mellom grupper eller mistro innad i statlige institusjoner, forhindret implementering av sikkerhets- og utviklingsmål, eller sosial splittelse. Den voldelige fortiden reiser spørsmål om vektlegging av rettssikkerhet, hvilket på sin side kan føre til en ond sirkel preget av vold i ulike former. Flere tidligere statsoverhoder i Latin-Amerika har blitt anklaget og dømt for sine ugjerninger i overgangsoppgjørene. I Chile ble Augusto Pinochet stilt for retten og dømt, og i Peru ble Alberto Fujimori fengslet for korrupsjon og menneskerettighetsbrudd.

4

Forsoning, tilgivelse og rettferdighet I litteraturen om overgangsoppgjør diskuteres det ofte hvorvidt mennesker som har vært offer for menneskerettighetsbrudd kan forsones. Denne forsoningen kan foregå på både personlig og nasjonalt plan. Kort oppsummert dreier personlig forsoning seg om at offeret legger ugjerningene bak seg, og kanskje til og med kan tilgi de skyldige. Forsoning på nasjonalt plan innebærer at partene som var i konflikt ikke lenger skal bære nag til hverandre og kan leve i fred og harmoni. Men hvordan kan noen som har blitt kidnappet, torturert eller fratatt sitt barn tilgi personen som var ansvarlig for denne udåden? Dette er spesielt vanskelig når overgriperen overhodet ikke viser tegn til anger. Tilgivelse kan innebære at hevnlysten forsvinner, men bør likevel aldri erstatte rettferdighet eller straff. Et overgangsoppgjør innebærer at det offentlige, gjennom rettssystemet, påtar seg ansvaret for straff og skyld, og at offeret ikke må bearbeide smerten alene. Det er altså en måte for ofrene å oppnå rettferdighet. Nasjonal forsoning er dermed vel så viktig som forsoning på et personlig plan. En mulighet til å komme seg videre Å ta et oppgjør med fortiden er ikke noe man gjør en gang for alle. For de berørte vil fortiden alltid være en del av livet deres, uansett om de får økonomisk kompensasjon, om overgriperne blir straffet, eller om de får vite skjebnen til deres kidnappede slektninger. Men mennesker som har vært utsatt for grove overgrep er ikke bare ofre, de er også personer som innehar stor viljestyrke og livslyst. Dermed kan de bruke sin vanskelige fortid til å jobbe for en bedre fremtid for seg selv og andre. Ved å kjempe for at fremtidige generasjoner aldri skal oppleve det de har gjort, «seirer» de over sine overgripere. Som Martha Minow skriver, «mellom tilgivelse og hevn ligger stien om erindring og bekreftelse - veien som forteller hvem vi er, og hvem vi kan bli».


Tema: Overgangsoppgjør

Straffeforfølgelse Å oppnå rettferdighet og straffe de skyldige er ofte det viktigste kravet fra de som har blitt utsatt for overgrep og menneskerettighetsbrudd. Å etterforske og dømme mektige politiske og militære ledere sender et tydelig signal om at rettsstaten ikke aksepterer overgrep og straffefrihet. Straffeforfølgelsen kan spille en viktig rolle i å gjenoppbygge tilliten til maktapparatet og rettssystemet, samt i å gjenopprette ofrenes verdighet. På grunn av straffesakenes omfang hender det at landets lokale rettssystem ikke har kapasitet til å føre dem, noe som sammen med manglende politisk vilje til å ta tak i betente temaer, kan føre til en tilstand av straffefrihet. Den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court) ble opprettet i 2002 for å etterforske og straffeforfølge individer som er ansvarlige for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i tilfeller der landene er uvillige eller ikke har kapasitet til å føre saken selv. Å gi en sak videre til Den internasjonale straffedomstolen regnes som en siste utvei og straffedomstolen har per idag åpnet to foreløpige undersøkelser i Colombia og Honduras. Institusjonsreform Offentlige institusjoner, som politi, militæret og rettsapparatet, er i autoritære stater ofte instrumenter for undertrykkelse og systematiske menneskerettighetsbrudd. Når en overgang til et demokratisk og fredelig styre finner sted, er det viktig å fornye disse statlige institusjonene for å fremme tillit til myndighetene og hindre nye overtredelser. Gjennom en reformprosess restruktureres statsinstitusjoner slik at de respekterer menneskerettighetene og rettsstaten, og kan holdes ansvarlige av folket. I kombinasjon med andre overgangstiltak kan man ansvarliggjøre individer og bygge ned strukturer som har lagt til rette for overgrep. Institusjonelle reformer kan omfatte tiltak som: • Å utdanne statsansatte i menneskerettigheter. • Å avvæpne og demobilisere væpnede grupper og gjennomføre integreringstiltak. • Å ekskludere tidligere overgripere fra statlige stillinger og rettsforfølge voldelige og korrupte tjenestemenn. • Å gjennomføre reformer for mer transparente og uavhengige institusjoner. • Å endre lovverk til å inkludere internasjonale menneskerettigheter. • Å bygge tillit mellom sivilbefolkning og offentlige institusjoner gjennom informasjonskampanjer om sivile rettigheter.

Å søke sannheten Samfunn og individer har rett til å vite sannheten om menneskerettighetsbrudd i kjølvannet av væpnet konflikt og undertrykkelse. Undertrykkende regimer omskriver ofte historien og nekter for overgrep for å legitimere sin egen stilling. Gjennom å søke sannheten kan man bidra til å skape et historisk register som kan forhindre slik manipulering. Samtidig spiller sannhetssøking en grunnleggende rolle i å bearbeide menneskers sorg og lede vei til forsoning. Gjennom å lære mer om skjebnene til ofrene, og årsakene til overgrepene, kan ofre og deres nærmeste finne svar og forsoning. Man kan søke sannheten på ulike måter; Ved å gjøre hemmelige dokumenter og statsarkiv offentlig tilgjengelig, etterforske forsvinninger, samt opprette ikkejuridiske undersøkelseskommisjoner, som for eksempel sannhetskommisjoner. Sannhetskommisjoners undersøkelser innebærer blant annet å samle og beskytte bevis, intervjue ofre og politiske nøkkelpersoner, i tillegg til å produsere rapporter og anbefalinger for videre overgangsoppgjør. Mange latinamerikanske land har benyttet seg av sannhetskommisjoner, blant annet Guatemala, El Salvador, Peru og Chile. Oppreisning Ved å gi kompensasjon til ofrene for systematiske menneskerettighetsbrudd forsøker man å erkjenne deres lidelse. Man sier i all offentlighet at ofrene har rettigheter og fortjener oppreisning for det som har blitt gjort mot dem. Stater har en juridisk plikt til å ta tak i skadene, spesielt i saker der overgrepene ble utført av myndighetene selv eller i tilfeller der myndighetene ikke gjorde tilstrekkelig for å forhindre dem. Oppreisning kan ta mange former; som økonomisk kompensasjon til individ eller grupper, rehabilitering, helsetilbud og utdanning, symbolsk oppreisning gjennom offentlige unnskyldninger fra overgripere, nasjonale minnedager og løfter om at det aldri skal skje igjen. Eksempelvis utbetalte chilenske myndigheter mellom 1996 og 2008 over 1,6 milliarder dollar i spesielle pensjoner til ofre for Pinochets militærregime og opprettet et eget helseprogram for personer som overlevde diktaturets overgrep. I en offentlig video tok Pinochet på seg ansvaret for statens overtredelser. Illustrasjon: Lilia Tomren

Overgangsoppgjør:

Lære av fortiden Ofre for menneskerettighetsbrudd vil aldri glemme hva de har vært utsatt for, men det er heller ikke meningen. Staten har et ansvar for å bevare minnet om de kriminelle handlingene for å skape en offentlig forståelse av fortidens overgrep. Dette gjøres gjennom å etablere minnesmerker, museum og markeringer som kan brukes til å utdanne nye generasjoner, holde minnet ved like og hindre gjentakelse.

Kilde: The international center for transitional justice

5


Tema: Overgangsoppgjør

En diktators bekjennelser Funnet av hemmeligstemplede dokumenter avslørte grove menneskerettighetsbrudd under Stroessner-regimet i Paraguay. 20 år etter kjemper familiene stadig for rettferdighet og oppreising.

Wolfgang Schmidt

Tekst: Silje Een Amoriza, prosjektleder i Historikarverksemda og samtidshistoriker med regimebygging og jordbrukslovgivning i Paraguay som spesialisering.

Til tross for Martín Almadas oppdagelse av militærregimets terrorarkiv har den paraguayanske staten gjort lite for å få igang et overgangsoppgjøret.

Paraguay 22. desember 1992. Det er tre år siden avsettelsen av Alfredo Stroessner, landets diktator gjennom 35 år. Demokratisering er det nye mantraet. Likevel er det politisk kaos og forvirring som hersker. Advokaten, pedagogen, og menneskerettighetsaktivisten Martín Almada er sammen med dommer José Augustín Fernández på vei til en politistasjon i Lambaré like utenfor hovedstaden Asunción. Landets nye grunnlov gir Almada rett til innsyn i dokumenter vedrørende hans egen arrestasjon, tortur og fengsling under Stroessner-regimet. Han vet at slike papirer eksisterer. På grunn av dommer Fernández tilstedeværelse slipper de to mennene inn på politistasjonen. I et av rommene finner de meterhøye stabler med mapper og permer balansert opp etter veggene. Noe av materialet er også forsøkt nedgravd ute i bakgården. Tusenvis av hemmeligstemplede papirer, inkludert rapporter fra politiinformanter, fra arrestasjon og tortur av mistenkte motstandere av det gamle regimet avdekkes. Betydningen av funnet blir med en gang forstått. Det blir også den potensielle faren for at noen kan forsøke å ødelegge dokumentene. De blir derfor konfiskert og beordret flyttet til en sikker plass. Under selve transporten får Fernández og Almada hjelp av journalister og menneskerettighetsaktivister. Sammen danner de et menneskelig skjold som skal beskytte dokumentene. I dagene og årene som følger vokser bunken med papirer stadig, etter standhaftige leteaksjoner fra menneskerettighetsaktivister og ofrenes familier. Samlingen, som har fått navnet «Terrorarkivet», er i dag, 20 år etter, et tre tonn tungt vitnesbyrd på flere tiår med systematisk undertrykkelse av den paraguayanske befolkningen.

Manglende rettsoppgjør Mellom 1954 og 1989 styrte General Alfredo Stroessner det fattige jordbrukslandet i hjertet av Sør-Amerika med jernhånd. «Fred og fremgang» var diktatorens motto. Fremgangen ble sikret gjennom

6

en omfattende smuglerøkonomi, designet som et belønningssystem for regimets lojale støttespillere. Freden og roen i landet var resultat av kontroll og terror av totalitær karakter. Regimets spioner var overalt, og Stroessners hemmelige politi undertrykte og nøytraliserte på effektivt vis dem som våget å ta til motmæle. Terrorarkivet avslører en omhyggelig og grundig registrering av det hemmelige politiets jakt på opposisjonelle under Stroessnerdiktaturet. Dokumentene inneholder detaljert informasjon om hvem som ble avhørt og torturert, hvem som utførte torturen og hvor lenge det varte. Det finnes til og med kassettopptak av disse hendelsene. I gjennomsnitt to personer skal ha blitt arrestert hver dag i løpet av de 35 årene Stroessner satt ved makten. På diktatorens liste over menneskerettighetsbrudd regnes tusener av politiske fanger utsatt for regelmessig tortur, drepte og fremdeles savnede personer. I ettertid har de gjenlevende ofrene, pårørende og etterlatte familiemedlemmer kjempet en intens kamp for rettferdighet og oppreisning mot den urett som ble begått. Til tross for Terrorarkivets omfattende bevismateriale, har den paraguayanske statens anstrengelser for å få i gang et offisielt og omfattende oppgjør med diktaturets forbrytere vært minimal.

Hva forklarer motviljen? Den paraguayanske statens manglende initiativ til straffeforfølgelse av landets egne overgripere må ses i lys av retningen landets demokratiseringsprosess har tatt. Til tross for innføringen av formelle demokratiske institusjoner, som frie valg og sivile rettigheter, har de politiske spillereglene og de politiske beslutningstakerne i praksis forblitt de samme som under det forhenværende regimet. Landet har frem til i våre dager vært preget av politisk ustabilitet, med kuppforsøk både i 1996 og i 2000. Så sent som i juli 2012 ble landets president, Fernando Lugo, avsatt – i det som i internasjonal presse ble omtalt som et parlamentarisk statskupp. Det var General Andrés Rodriguéz, Stroessners høyre hånd gjennom en årrekke, som i 1989 ledet kuppet mot diktatoren. Det var også han som i etterkant tok initiativet til innføringen av demokratiske reformer i landet. Fire år senere ble Rodriguéz valgt til landets første sivile president, som kandidat for Stroessners gamle parti Colorado. Med et flertall av eksdiktatorens tidligere støttespillere fremdeles i sentrale politiske posisjoner, beholdt partiet makten i landet helt frem til 2008. Politiske beslutninger og lovendringer blir fremdeles til ved politiske hestehandler og utstrakt korrupsjon. I mangel på en uavhengig og pålitelig domstol har de fleste initiativ og anmodninger om å straffeforfølge kriminelle fra det forhenværende regimet dermed blitt avvist. En sannhetskommisjon En sannhetskommisjon ble endelig opprettet i 2004 – 15 år etter regimets fall. Den hadde som mandat å avdekke og offentliggjøre sannheten om diktaturets omfang, og bidra med forslag til rettsforfølgelse av menneskerettighetsbrudd begått under


www.rightslivelihood.org

Sebastian Cáceres, MEVES

Tema: Overgangsoppgjør

Almada avbildet under oppdagelsen av tusenvis av hemmeligstemplede dokumenter.

Almada fant dokumenter fra sin egen pågripelse i Terrorarkivet.

Stroessner. Noen år inn i arbeidet trakk likevel staten all sin økonomiske støtte til prosjektet. Dette vanskeliggjorde og forsinket kommisjonens arbeid, som resulterte i en endelig rapport i 2008. Som følge av rapportens anbefalinger har i underkant av fire hundre ofre fått utbetalt økonomisk erstatning så langt – en mer eller mindre symbolsk sum. Over 13 000 personer har levert søknad om erstatning. Rapporten har samtidig lagt til rette for en omfattende straffeforfølgelse, men kun noen få saker har i etterkant funnet sin vei til rettsapparatet. I løpet av mer enn to tiår har bare åtte av de nesten 3000 personene mistenkt for menneskerettighetsbrudd blitt dømt og fengslet. Stroessner selv måtte aldri stå til rette for sine handlinger. Han døde i 2006 etter 17 år i eksil i Brasil. Da en paraguayansk dommer i 2002 utstedte en arrestordre på eksdiktatoren med anklagelser om mord, nektet Brasil å utlevere den da 90 år gamle Stroessner.

årsmarkeringen for diktaturets fall. Det ble stilt en rekke spørsmål om paraguayanernes oppfatning av tiden under Stroessner. Halvparten av de spurte definerte Stroessner som en diktator, mens rundt en fjerdedel karakteriserte ham som landets tidligere president. Over halvparten mente også at det var en periode med relativ velstand og økonomisk fremgang i landet. Kun noen få prosent svarte at de anså Stroessner som en menneskerettighetsforbryter, og trodde at arrestasjon, tortur og drap hadde foregått i omfattende omfang under diktaturet.

Behov for større åpenhet i samfunnet Til tross for mangelen på straffeforfølgelse, er de paraguayanske myndighetenes opprettelse av sannhetskommisjonen i 2004 et tegn på ansvarliggjøring og et initiativ til en offentlig dialog. Å offentlig avdekke og fordømme fortidens grusomheter gir rom for at de berørte i et samfunn i alle fall til en viss grad kan få tilbake sin verdighet og selvrespekt – følelser som er essensielle for det sivile samfunnet i et demokrati. En dialog i det åpne rom kan bidra til et kollektivt historisk minne, samt forståelse og mulighet for rettferdighet og felles forsoning. Mange paraguayanere som levde under diktaturet er likevel fremdeles redde for å snakke om det som skjedde – og ikke minst for å ta tak tidligere forbrytelser mot dem og deres familier. Etter tiår med indoktrinering i en politisk kultur hvor egne meninger ikke var tillatt, blir slike ømfintlige politiske spørsmål til stadighet diskutert bak lukkede dører. Behovet for større åpenhet i det paraguayanske samfunnet, og ikke minst større kunnskap om menneskerettighetsbruddene og om tiden under Stroessner, illustreres også gjennom svarene fra en spørreundersøkelse fra 2009. Det var den nasjonale avisen Ultima Hora som tok initiativet til undersøkelsen i anledning 20-

Martín Almada kjemper fremdeles Det var på bakgrunn av sitt akademiske arbeid som pedagog og lærer at Terrorarkivets oppdager, Martín Almada, i 1974 ble stemplet som «intellektuell terrorist» og statsfiende av Stroessnerregimet. Han satt i fengsel i tre og et halvt år, og ble nesten torturert til døde. Hans kone ble plassert i husarrest og tvunget til å høre på ektemannens desperate skrik gjennom telefonen. Hun omkom til slutt av et hjerteattakk som følge av påkjennelsen. Almada har siden den gang kjempet for sin egen og andres rett til et oppgjør i Paraguay, og han kjemper fremdeles. Han har vært en ledende skikkelse i den paraguayanske menneskerettighetsbevegelsen siden begynnelsen av 1990-tallet, og har mottatt en rekke internasjonale priser for sitt arbeid. Så sent som i 2008 fant han flere dokumenter fra Stroessner-regimet, bortgjemt og innelåst i en kjeller i en av innenriksdepartementets bygninger. Han var også initiativtageren til at Terrorarkivet i 2009 ble del av UNESCOs verdensarvliste. Han har opprettet et senter for rehabilitering av torturofre, og stevner stadig det forhenværende regimets mistenkte forbrytere for retten. Den viktigste motivasjonen for Almada har vært å arbeide for det han kaller et «reelt demokrati» i Paraguay. Han hevder at landet styres som et demokratisk skall uten innhold. Det finnes ingen virkelig politisk deltagelse, med en befolkning som også i dag lever i politisk usikkerhet og frykt. – Det er arven etter Stroessner, sier Almada. Han stiller seg spørrende til hvordan et land som Paraguay kan bevege seg framover, når det stadig er fanget i sin egen mørke fortid.

«Det finnes ingen virkelig politisk deltagelse, med en befolkning som også i dag lever i politisk usikkerhet og frykt.»

7


Tema: Overgangsoppgjør

Brasil: Etter 27 år skal sannheten på bordet I mai 2012, nesten tre tiår etter militærdiktaturets fall, ble Brasils sannhetskommisjon offisielt etablert. Et av Brasils store, nasjonale traumer er dermed et skritt nærmere en løsning. Tekst: Torkjell Leira, samfunnsgeograf, capoeiratrener og skribent. Han driver bloggen www.BrasiLeira.no og skriver for tiden på en bok om det moderne Brasil.

Brasil har ennå ikke tatt et oppgjør med militærregimets overgrep under diktaturet (1964-1985). Takket være en omstridt amnestilov som ble vedtatt av den regimetro nasjonalforsamlingen i 1979, har de militære styrkene inntil i dag sluppet unna rettsforfølgelse. Denne amnestiloven virket begge veier. Den innvilget amnesti både for regimets og opposisjonens lovbrudd, uten å ta hensyn til lovbruddenes omfang, alvorlighetsgrad eller legitimitet. Loven har derfor høstet kritikk siden dagen den ble vedtatt. Venstresiden og menneskerettighets-grupper hevder militærregimet, med amnestiloven, for all framtid benådet lovbrudd og overgrep begått av regimets agenter.

Kommisjonen har snevert mandat Sannhetskommisjonen har mandat til å undersøke drap, tortur og forsvinninger under diktaturet. Men den har ikke mandat til å åpne for straffeforfølgelse, et punkt som er meget omstridt. Kritikerne hevder at denne begrensningen vil føre til at de ansvarlige for tortur og overgrep fortsatt vil gå fri. Tilhengerne derimot, hevder at dette var et nødvendig kompromiss, og at sannhetskommisjonen ikke ville ha blitt opprettet hvis den skulle ha mandat til å straffeforfølge. Det sannhetskommisjonen kommer fram til på de to årene den har til rådighet, vil uansett ikke hindre senere straffeforfølgning i rettsvesenet.

Hvorfor akkurat nå? Det er flere årsaker til at sannhetskommisjonen ser sitt lys først nå, 27 år etter at de militære ga fra seg makten. For det første fastslo Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen i 2010 at amnestiloven ikke er legitim. Domstolen, det høyeste menneskerettighetsorganet i Amerika, krevde at Brasil må straffeforfølge de som begikk lovbrudd under diktaturet. For det andre er de ansvarlige og skyldige i ferd med å miste makt og posisjoner. Mange er allerede døde av alderdom, og derfor er motstanden i de militære styrkene mindre. Dagens regjering kan derfor grave i den ubehagelige sannheten med mye mindre politisk risiko enn før. En tredje årsak er at Dilma Rouseff ble president i 2011. Hun ble selv torturert av sikkerhetspolitiet under diktaturet, og hun har stor gjennomføringsevne for saker hun tror på.

Motstandernes argumenter De militære styrkenes offisielle posisjon er at de støtter opprettelsen av en sannhetskommisjon. Mange tidligere og nåværende militære er likevel svært kritiske, og det er interessant å undersøke argumentene deres. De har tre hovedpoeng:

Eraldo Peres, Photo Agencia

«Man må etterforske begge sidene» Den såkalte ensidigheten er et av argumentene som noen offiserer og konservative bruker mot sannhetskommisjonen. De krever at den må undersøke overgrep begått av begge sidene under diktaturet, og trekker fram drapene og kidnappingene begått av venstreorienterte grupper som var motstandere av militærregimet. Men var det "to sider", slik de militære hevder? Kan man sammenlikne militærregimet med opposisjonen og noen spredte

De øverste lederne for Brasils militære styrker, midt i bildet, var de eneste som ikke applauderte da president Rouseffi 2011 annonserte at en sannhetskommisjon skulle etableres.

8


Tema: Overgangsoppgjør

geriljagrupper? De militære hadde tatt makten ved et grunnlovsstridig kupp, og kontrollerte hæren, marinen og luftvåpenet, samt hele statsapparatet. Geriljagruppene, både de på landsbygda og i byene, kjempet for gjeninnføring av demokratiet, noen også for innføring av kommunismen. De hadde neppe over fem hundre medlemmer til sammen, og de ble effektivt knust av regimet. Under halvparten overlevde. Ser vi på statistikken over drepte, fengslede, forsvunnede og dømte, viser også den at å snakke om to sider blir misvisende. Ifølge Kommisjonen for døde og forsvunnede, som ble opprettet under president Fernando Henrique Cardoso på 1990-tallet, var militærregimet ansvarlig for 20 000 politiske fanger, 379 bekreftede drap og forsvinninger (men sannsynligvis flere). Mer enn 10 000 sivile ble etterforsket, over 700 tiltalt, 130 dømt og mer enn 5 000 statsansatte ble oppsagt. På "den andre siden" ble et sted mellom 70-120 mennesker drept av geriljagrupper, både militære, politi og sivile. Disse drapene begått av geriljagrupper er allerede blitt etterforsket. Sannhetskommisjonen skal se på overgrepene begått av militærregimet ettersom de aldri er blitt etterforsket. Et av medlemmene i sannhetskommisjonen, Paulo Sergio Pinheiro, framstiller saken enkelt og godt: – Det finnes bare en side her, og det ble anerkjent i 1995 (av president Cardoso). Staten begikk lovbrudd ved å bryte menneskerettighetene og da er det statens forpliktelse å finne fram til sannheten omkring dette.

«Amnestiloven kan ikke omgjøres» I 1979 ble Amnestiloven vedtatt i den regimetro Kongressen. De militære og mange konservative historikere hevder at loven var grunnlaget for den fredelige overgangen til demokrati, og at den ikke kan omgjøres i ettertid. Mange anklager dagens regjering, og spesielt president Dilma Rouseff, for å ville ta hevn. Amnestiloven ble presset frem av sivilsamfunnet. De ville ha amnesti for titusenvis av politiske fanger som satt fengslet på grunn av motstand mot regimet. Loven, slik den ble vedtatt, ble ikke slik de hadde krevd. Den ga amnesti til alle politiske fanger, men – og dette er viktig – ikke til regimemotstandere som var dømt for drap og terrorangrep. Samtidig ga loven amnesti til alle regimets folk, altså politifolk, militære og andre som var ansvarlige for statens overgrep mot sin egen befolkning, inkludert tortur og drap. Amnestiloven har vært omstridt i Brasil siden den dagen den ble vedtatt, men i dag er saken avgjort på et høyere nivå. Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen fastslo enstemmig at amnestiloven ikke kan stå i veien for straffeforfølgelse av de ansvarlige for drap og tortur. «Sannhetskommisjonen er ikke nøytral » – Presidenten er et eks-geriljamedlem, saksordføreren (for loven om sannhetskommisjon) i Senatet er et eks-geriljamedlem,(...) og presidenten skal utpeke kommisjonens medlemmer. Hvordan kan man garantere nøytraliteten til denne kommisjonen? Dette sitatet fra tidligere general Luiz Eduardo Rocha Paiva er typisk for enkelte motstandere av sannhetskommisjonen. Han har et poeng. Det er ikke representanter fra de militære styrkene med i kommisjonen. Men det skulle også bare mangle. De militære satt med makten i Brasil 21 år, og var ansvarlige for en lang rekke menneskerettighetsbrudd. De er aldri blitt stilt til ansvar. De som begikk lovbrudd i det som var en legitim kamp mot regimet, og tusenvis av dem som ikke brøt en eneste lov, har betalt med sine liv, med sin helse eller med år i fengsel. Det er 27 år siden diktaturet falt. Det er på høy tid at regimets ansvarlige for drap og tortur får sin straff. Selv om sannhetskommisjonen ikke har mandat til å straffeforfølge, er dette en god start.

Overgangsjustis Domstolenes nye rolle i Sør­Amerika

Bok: Judicial

Independence and Human Rights in Latin America - Violations, Politics, and Prosecution

(Palgrave Macmillan, 2011) Forfatter: Elin Skaar Tekst: Linda Vinterstø, Bachelorgrad i utviklingsstudier.

Elin Skaars bok er en veldokumentert og overbevisende studie av hvordan rettstiltaler og straffeforfølgelser for brudd på menneskerettighetene i flere av de latinamerikanske landene har blitt påvirket av de juridiske reformene som har funnet sted. Boken setter søkelyset på hvorfor vi i den senere tid har sett en økning av disse sakene og hvilke forutsetninger som har gjort straffeforfølgelsene mulig. Boken fokuserer på øvrighetene som har sittet ved makten siden diktaturenes oppløsning i Argentina, Chile og Uruguay. Den ser på i hvilken grad straffeforfølgelsene har vært påvirket av den utøvende maktens preferanser og dommernes tilbøyelighet til å ta disse sakene. Det har lenge vært en utbredt oppfatning at det ved overgangen fra et diktatur til et mer demokratisk regime har vært den utøvende makten som har satt agendaen. Rettsmyndighetene har tradisjonelt hatt en svært marginalisert rolle. Med denne boken viser Skaar hvordan menneskerettighetssaker har gått fra å være underlagt politiske interesser, til å bli en del av rettsinstansens ansvarsområde. Det ble gjennomført flere reformer innenfor rettsvesenet, og arbeidet med å styrke domstolene og lovverket var hovedsakelig økonomisk motivert, spesielt med tanke på å tiltrekke seg utenlandske investorer og for å kunne sikre deres interesser, gjennom et solid lovverk og tydelige eiendomsrettigheter. Med dette økte den strukturelle uavhengigheten for domstolene og dermed også spillerommet for dommerne. Et viktig aspekt ved boken er hvordan amnestilovene har blitt svekket over tid, og hvordan dommerne ikke lenger er passive mottakere av ordre, men aktive protagonister for menneskerettighetene. Mange tar i bruk metoder for å finne smutthull i lovene eller for å tolke disse på nytt. Andre viser til det internasjonale lovverket for menneskerettigheter og hvordan amnestilovene strider imot dette. Et eksempel er den chilenske dommeren Juan Guzmán og hans tolkning av amnestiloven. Guzmán fant at lovens krav om foreldelse ikke lenger var gyldige, noe som muliggjorde tiltalen mot den tidligere diktatoren Pinochet og flere av hans offiserer. Skaars bok er dermed et viktig bidrag til diskusjonen om overgangjustis i Sør-Amerika.

9


Tema: Overgangsoppgjør

Aldri glemme, aldri gjenta Ramón Pablo Videla kjemper for et rettferdig oppgjør med det argentinske militærdiktaturet og tar i bruk det kollektive minnet som middel for at fortiden aldri skal gjentas. Intervju av Erika Paola Amin. Tekst og oversettelse av Renate Skarstad

Alberto Korda, the Argentina Independent

og omskape disse til historiske minnesmerker for folket. De samler informasjon om fengslene og formidler dette videre til samfunnet. – Skape et historisk, kollektivt minne, få fram sannheten og kreve rettferdighet, sier Videla. Det er dette instituttet jobber for å oppnå, i tillegg til å arbeide med viktige temaer som identitet og diskriminering.

Ramón Pablo Videla er en sentral forkjemper for sannhet og rettferdighet i oppgjøret med Argentinas fortid

Ramón Pablo Videla har vært vitne til alle de politiske endringene som har funnet sted i Argentina i nyere tid og har holdt på sitt politiske engasjement på den revolusjonære venstresida. Selv sier Videla at hans samfunnsengasjement har som mål å oppnå et nasjonalt minne, få fram sannheten og ta et oppgjør med fortida. En annen målsetning er å se på det siste diktaturet i Argentina i lys av undertrykkelsen og avhengigheten som har vært felles for hele Latin-Amerika. Videla har skrevet og holdt foredrag om disse temaene og ga i 2006 ut boka Un dia, una esperanza. – Jeg søker å fremme verdier som identitet, solidaritet mellom folkene i Latin-Amerika og forståelse for det som skjedde i tiden med terroristregjeringer. Konsekvensene av dette og kravet om å fremme det kollektive minnet må rettferdiggjøres. Dette er en kamp vi i menneskerettighetsbevegelsen i Argentina har kjempet for i 35 år, informerer Videla.

Sannhet, rettferdighet og minner Fram til 2010 var Ramón Pablo Videla medlem i sekretariatet for pårørende til de som har forsvunnet eller blitt fengslet av politiske årsaker. Siden 2008 har han vært engasjert i menneskerettighetsinstituttet Instituto Espacio para la Memoria. Instituttet arbeider for å ta tilbake de hemmelige fengslene som ble brukt under diktaturet

10

Fra militærtjeneste til motstandskamp Videla, som i dag er 66 år gammel, vokste opp i enkle kår. Han utmerket seg som beste elev på grunnskolen og fikk dermed stipend til videre yrkesrettet utdanning på en fabrikk. Ramón Pablo Videla var tidlig en engasjert mann. – På skolen kjempet vi for sekulær utdanning og jeg ble engasjert i politikken, opplyser han. Allerede som 16 åring var han involvert i arbeidet til det kommunistiske ungdomspartiet. Men da han var 20 år gammel, i 1956, ble han innkalt til militærtjeneste. Her ble de blant annet trent til å angripe motstandsgrupper. Soldatene ble ikke trent i å torturere, men militærlederne lærte dette. Da Videla var ferdig med førstegangstjenesten, tok han mer ansvar for sine politiske standpunkter. – Hendelser som Vietnamkrigen og Tlatelolco-massakren sørget for politiske endringer blant folket i Latin-Amerika, sier Videla. Han engasjerte seg i Ejército Revolucionario del Pueblo, Den revolusjonære folkehæren, hvor den væpna motstandskampen begynte. Han jobbet samtidig på fabrikk, men etter at huset hans ble ransaket gikk han i skjul og levde under falskt navn. Videla var ønsket som leder for den nye gruppen i Sucumanfjellene på grunn av hans militære kunnskap, men han synes han var bedre egnet i det politiske arbeidet. Dermed fortsatte han som vanlig arbeider og hadde ansvar for logistikken for Den revolusjonære folkehæren.

Jeg søker å fremme verdier som identitet, solidaritet mellom folkene i Latin-Amerika

– Ramón Pablo Videla

Arrestasjoner og «forsvinninger» I 1974, på reise til en treningsleir i Catamarca, ble Videla arrestert og fengslet. Han satt ti år i fengsel. Samboeren hans på den tiden, Eva Esthér Nuñez, var nettopp blitt gravid og deres barn fødtes ni måneder etter Videlas fengsling. – Hun må ha blitt gravid bare dager før jeg ble arrestert, forteller Videla. I 1977 ble samboeren også arrestert og er fortsatt «forsvunnet». Hun er en av de mange argentinere som ble arrestert under diktaturet og aldri har kommet til rette. Ramón Pablo Videla forteller om hvordan sønnen hans ble oppdratt hos besteforeldrene, og at han selv hverken var registrert


Carlos Reusser Monsalvez, Flickr Commons

Tema: Overgangsoppgjør

Kunst er et viktig virkemiddel for å bevare minnet om fortiden i befolkningen. Her et veggmaleri fra nabolaget La Boca i Buenos Aires.

som faren eller fikk se sønnen før han var en fri mann. Da var sønnen allerede ti år og sa han ikke trengte faren lenger. Forholdet dem imellom er fortsatt vanskelig den dag i dag. Videla er nå gift og har to barn til, samt tre barnebarn. Livet har han viet til arbeidet for menneskerettigheter. Minnene fra fortiden kommer han likevel aldri unna. De umenneskelige forholdene i fengslene, torturen og alle som aldri kom tilbake. – Mange tok selvmord, husker han. Han minnes fotballstadion hvor militæret drepte 20 til 25 sivile for hver militærleder som ble drept. Hver dag kunne være den siste for de som ble tatt med dit. – Militærdiktaturet mente de hadde vunnet. De vant kanskje militært, men ikke politisk, sier han bestemt. Militæret var ikke de eneste som deltok i disse forbrytelsene. – Kirken var også medskyldig under diktatortiden ved uttalelser som at å forsvinne var den mest verdige døden man kunne få, understreker Videla. Videre forteller han at – Forretningsfolk utleverte lister over de organiserte på sine fabrikker og ba diktaturet om å drepe 10 000 flere.

Kampen mot straffefrihet Arbeidet til Ramón Pablo Videla går ut på å spre historiene og minnene fra fortiden. Diktaturet har 30 000 savnede personer på samvittigheten. Denne statsterrorismen hadde som mål å ødelegge motstandskampen. Men militærdiktaturet oppnådde ikke dette. I 1977 ble den første menneskerettighetsorganisasjonen opprettet som skulle jobbe for å finne «forsvunnede» i live og frigi de 11 000 politiske fangene fra fengsler over hele Argentina. I april 1977

organiserte pårørende kvinner seg i borgerrettsbevegelsen Mødrene på Maiplassen. I 1982 fikk man en konstitusjonell regjering igjen, men lover som beskyttet militærlederne og tidligere diktatorer mot rettsforfølging ble samtidig vedtatt. Regjeringen var svært presset av militæret i denne perioden. I 1989 vant Carlos Menem presidentvalget og med det fikk nyliberalismen fritt inntog i Argentina. De få militærlederne som hadde blitt fengslet, ble nå satt fri. I 2003, med Néstor Kirchner-regjeringen, skjedde det igjen positive framskritt. Straffrihetslovene som ga diktaturets forbrytere immunitet ble opphevet. Forbrytelser mot menneskeheten kunne igjen rettsforfølges. Militærlederne som hadde blitt satt fri, ble på nytt fengslet og de som hadde blitt dømt, men satt fri, måtte tilbake å sone.

Minner, sannhet og rettferdighet Ramón Pablo Videla deltar i arbeidet med å konvertere minnene til sannhet ved å dokumentere og presentere disse i en rettsak. Flere og flere ønsker å vitne om denne grusomme tiden i Argentinas historie. Videla selv skal vitne i to rettsaker i nær framtid. Menneskerettighetsinstituttet hvor Videla har arbeidet, jobber med å engasjere og oppmuntre folk til å vitne. Han fastslår at det er fortsatt mulig å få skyldige dømt for grusomhetene som ble begått under diktaturtiden. Den 24. mars hvert år minnes argentinere alle de som ble borte. I hele landet er det mobilisering på denne dagen for å minnes hva som skjedde og sørge for at det aldri skjer igjen.

11


Tema: Overgangsoppgjør

Argentinas gjenfunne barnebarn Under militærdiktaturet ble mange barn tvangsadoptert til familier som sympatiserte med regimet. Nå får stadig flere av de bortførte barna vite at identiteten deres er en annen enn de har trodd. Tekst: Beate Gjerløw er lektor i politikk og menneskerettigheter og har skrevet master om de gjenfunnede barnebarna i Argentina.

omtrent 500 kidnappede spedbarna som nå er voksne i 30-årene, blitt identifisert som nietos recuperados, «gjenfunne barnebarn».

Nano Taboada, Flickr Commons

Ny familie Noen av barna ble fortalt fra tidlig alder at de hadde blitt adoptert, mens i andre familier ble fortiden fortiet. Noen tok selv initiativ til å «bli identifisert», å finne sin egen historie og opphav. Andre ble funnet etter etterforskning av Bestemødrene eller andre slektninger. Noen har hatt sterk støtte i familien de har vokst opp i, for andre har familien bidratt til dårlig samvittighet med spørsmål som «Du tilhører oss nå, hva skal du med å vite sannheten om din biologiske familie? Setter du ikke pris på alt vi har gitt deg og gjort for deg?» For de som ble identifisert som barn og som ikke selv tok initiativ til å bli funnet, var belastningen størst. «Daniel» var blant disse. – Livet mitt var som et eventyr frem til den dagen jeg fikk vite sannheten. Det viste seg at personen jeg trodde var min biologiske far, ikke var det, og at han indirekte hadde bidratt til drapet på mine egentlige biologiske foreldre. Min adoptivfar hadde en sentral stilling i militæret, forteller «Daniel». Etter at sannheten kom frem ble ”Daniel” som tolvåring først sendt til en fosterfamilie, før han ble sendt videre for å bo hos sin biologiske tante. Daniel mistrivdes, og savnet familien han hadde vokst opp i. Kanskje var det et forsøk på rettferdighet for den biologiske familien å få Daniel tilbake, men var det rettferdig overfor Daniel? Selv om Daniel kom til sin biologiske familie følte han ikke sosial tilhørighet der. Som barn opplevde også ”Rebecca” samme situasjon: – Følelser er ikke noe man kan skru av og på over natta. Det var

Jorgelina Paula Molina Planas

«Vet du hvem du er?» Dette spørsmålet har runget som et ekko gjennom det argentinske samfunnet siden avsløringene om hvordan landets siste militærdiktatur systematisk kidnappet barn mellom 1976-1983. I juli i år ble de tidligere diktatorene Jorge Rafael Videla og Reynaldo Bignone dømt for systematisk kidnapping av rundt 500 barn under Argentinas siste militærdiktatur. Regimets undertrykkelsesmetoder besto av bortføring, tortur og frihetsberøvelse av politiske aktivister og andre. De kidnappede personene går under navnet los desaparecidos, «de forsvunne». De fleste ble aldri funnet igjen. Ifølge sannhetskommisjonens rapport Nunca Más (1984), utgjorde 30 prosent av ofrene kvinner, og hele 10 prosent av disse kvinnene var gravide på tidspunktet da de ble bortført. Mange barn ble altså født i grusomme forvaringssentre. Noen av kvinnene ble løslatt med babyene sine, mens andre kvinner “forsvant”, og deres spedbarn ble i mange tilfeller ulovlig adoptert. Noen av familiene som adopterte disse barna var tilknyttet militæret, mens andre var sivile familier som ikke kjente til babyenes bakgrunn. Foreldrene til de kidnappede og forsvunnede kvinnene mistet dermed ikke bare sine barn, men også sine barnebarn. Med kjærligheten til sin familie og en god porsjon viljestyrke som utkonkurrerte frykten samlet en gruppe mødre seg i protest foran regjeringsbygningen i Buenos Aires første gang i 1977. De skulle få tilnavnet Bestemødrene på Mai-plassen og bli en av de mest kjente menneskerettighets-bevegelsene i verden. Idag, 29 år etter at Argentina igjen ble et demokrati, gir fortiden fortsatt gjenklang over hele landet. Gjennom hardt arbeid fra Bestemødrene på Mai-plassen, det øvrige sivilsamfunnet og statlige forsøk på å gjøre opp for landets skitne arv, har 107 av de

Et av de gjenfunne barnebarna har tegnet denne babyen med en ukjent voksenfigur.

12

Mange av de forsvunne kvinnene var gravide da de ble bortført.


Tema: Overgangsoppgjør

Det var som å slette alt og begynne på nytt..som om det er mulig

– ”Rebecca”

Nano Taboada, Flickr Commons

Rekonstruksjon av identitet Hvordan er følelsen av å vite hvem man er etter å ha fått vite at du egentlig ikke er den du trodde du var? Det handler om å sette sammen den personen man alltid har følt at man har vært med den nye informasjonen om hvem man egentlig skulle ha vært. Juridisk identitet har vært en utfordring for mange av de gjenfunne barnebarna. Den argentinske stat har i noen tilfeller slettet de gjenfunne barnebarnas juridiske identitet med begrunnelse om at navnet de har fått av sine adoptivforeldre ikke er gyldig. For ”Guillermo” var dette svært vanskelig å takle. Han fikk vite i slutten av 20-årene at han var sønn av foreldre som hadde blitt tatt av diktaturet på 70-tallet. Hele livet sitt hadde ”Guillermo” egentlig kalt seg ”Federico”. Nå bestemte staten at han måtte skifte til navnet han hadde fått av sine biologiske foreldre ved fødsel. Han nektet: – Hvordan kunne jeg plutselig forandre navnet mitt? Det var jo helt absurd! Jeg kontaktet en advokat som kunne hjelpe meg, men dommeren sa at jeg ikke lenger kunne ha navnet adoptivforeldrene ga meg, fordi det var ikke juridisk riktig. Det var da jeg skjønte at han hadde rett, og jeg måtte begynne å ta innover meg min nye identitet. For ”Belinda” var situasjonen annerledes – Nei, de tvang meg aldri til å skifte min juridiske identitet. Dette er også en prosess – å måtte bytte sitt navn. Hvorfor skulle jeg bli kalt for noe annet? Jeg forsto ikke. Jeg fikk vite min historie, og jeg hadde selv lett etter den, men ikke dette steget. Å slette disse personenes juridiske identitet har i noen tilfeller

Som en del av militærregimets politikk ble barn av forsvunne ulovelig adoptert bort.

vært statens forsøk på å gjøre opp for uretten på 70-tallet. Men gir to feil en rett?

Oppreising og kompensasjon Tanken bak oppreising er at man gir personen tilbake det som har blitt frarøvet vedkommende. Idéen er at dette skal bidra til å gjøre opp for den uretten som har blitt begått. Barna som ble stjålet under Argentinas siste militærdiktatur mistet navnet og oppveksten som deres biologiske foreldre ønsket at de skulle ha. Oppreising betyr ulike ting avhengig av når personene ble og blir ”funnet”. På slutten av 80- og 90-tallet var de fortsatt barn og unge under 18 år uten myndighet til å bestemme over seg selv. Det førte til at barnas stemmer i mange tilfeller ikke ble hørt, til tross for at det også på den tiden fantes en Barnekonvensjon som belyser viktigheten av barns medbestemmelse. I noen tilfeller så Bestemødrene at det var til barnets beste å fortsette å leve sammen med de som hadde adoptert dem på ulovlig vis, mens i andre tilfeller ble barna revet ut av sine hjem. Når personene nå blir funnet i voksen alder, innebærer restitusjon noe helt annet. De fleste har flyttet ut av adoptivforeldrenes hjem og har dannet sine egne familier, som gjør at de ikke blir like påvirket som barna som ble fratatt sine hjem. Sannhet eller rettferdighet? På tross av at sannheten har vært vanskelig å svelge for de gjenfunne barnebarna, er samtlige enige: de ville ikke ha vært den foruten. Det har vært og vil fortsette å være viktig for de å bli gitt tid og rom til å ta innover seg sannheten og også ta innover seg tanken på at man er en annen enn den man har trodd. Dette innebærer en kritikk av hvordan noen av disse gjenfunne barnebarna ble behandlet når de ble identifisert i ung alder; deres stemme ble ikke hørt i saker som i høyeste grad angikk dem. Identitet er nært knyttet til sosiale relasjoner, og ikke kun biologisk opprinnelse, slik det fremgår i Barnekonvensjonen. Medbestemmelse er også en viktig del for de som blir funnet som voksne – staten bør ikke slette deres juridiske identitet, selv om det navnet de har båret i mange år ble gitt under ulovlige omstendigheter. Det handler om å gjøre rettferdighetsoppgjøret så skånsomt som mulig for de som har blitt utsatt for menneskerettighetsbrudd. Sannhet, ja, men det innebærer at hvert enkelt individ også skal få mulighet til ta innover seg fortiden i sitt eget tempo for å kunne takle nåtiden og fremtiden på best mulig måte.

Nano Taboada, Flickr Commons

som å slette alt og begynne på nytt… som om det er mulig. Til tross for at det var følelsesmessig tøft for ”Daniel” å se sin adoptivfar dømt for ulovlig adopsjon, var han enig med det argentinske rettssystemet i at en slik ugjerning måtte straffes. ”Daniel” ville se sin adoptivfar straffet, men han var fortsatt glad i ham.

Bestemødrene på Maiplassen har jobbet for å få tilbake både sine barn og barnebarn.

13


Tema: Overgangsoppgjør

President med tung bagasje I januar 2012 overtok eksgeneral Otto Pérez Molina presidentembetet i Guatemala. Han er en av mange mistenkte for krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd som nyter godt av straffefriheten. Tekst: Ada Nissen

Otto Pérez Molinas budskap har hele tiden vært at han er mannen som skal ta knekken på Guatemalas omfattende sikkerhetsproblemer en gang for alle. Landet har siden borgerkrigens slutt i 1996 slitt med en enormt høy drapsrate, blomstrende korrupsjon, stor narkotikatrafikk og utbredt gjengkriminalitet. Den nåværende presidenten har imidlertid selv et langt fra plettfritt rulleblad. I kraft av sine forhenværende posisjoner i hæren er han medansvarlig for forsvinninger, drap, tortur og massevold under den mest voldelige perioden av borgerkrigen i Guatemala på 1980-tallet. Dette er han ikke alene om. I Guatemala har tidligere militærtopper nytt godt av utbredt straffefrihet siden en fredsavtale ble inngått. Dette er et resultat både av amnesti forhandlet fram under fredsprosessen mellom 1990 og 1996, og av et lite velfungerende politi og rettsvesen.

Ukjent, Skylightpictures.com

36 år med borgerkrig Borgerkrigen i Guatemala har blitt stående som et dystert monument over grove brudd på menneskerettighetene. Stridens kjerne var i korte trekk store etniske og sosioøkonomiske ulikheter, med røtter i undertrykkende strukturer nedarvet fra de spanske erobrerne. Fra 1960 til 1996 kjempet ulike geriljagrupper (fra og med 1982 samlet i paraplyorganisasjonen Unidad Revolucionaria Nacional Guatemalteca, URNG) mot regjeringen og den nasjonale hæren. I denne perioden ble nesten 200 000 mennesker drept, 40  000 forsvant, 400 landsbyer ble jevnet med jorda, minst 100  000 mennesker flyktet til Mexico og omtrent én million ble

Rigoberta Menchús stiftelse har siden 1999 forsøkt å føre saken mot tidligere militærpresident Rios Montt og syv andre tjenestemenn for spanske domstoler.

14

flyktninger i eget land. De fleste av krigens sivile ofre var Guatemalas urbefolkning mayaene. Mayaene utgjorde flertallet av befolkningen på landsbygda der geriljaen hadde sine kjerneområder. Hæren og regjeringen oppfattet det tilsynelatende slik at flertallet av mayabefolkningen støttet geriljaens prosjekt. I tillegg fryktet de økt rekruttering fra fattige lag av befolkningen, slik det hadde forekommet i andre latinamerikanske land. Til tross for at dette var sannheter med store modifikasjoner, brukte offentlige tjenestemenn i regjerings- og militærapparatet denne typen argumentasjon for å skremme befolkningen fra å støtte geriljaen. Ideen om at støtte, husrom og mat fra Guatemalas bondebefolkning muliggjorde geriljaens eksistens, legitimerte systematiske strategier for drap og fordrivelse i de områdene der myndighetene mente geriljaen stod sterkest. Under gjennomføringen av de såkalte «brente jords taktikk-programmene» på begynnelsen 1980-tallet ble hundrevis av mayasamfunn utradert. Ubevæpnede menn, kvinner og barn ble drept, hus ble brent, avlinger ødelagt og husdyr slaktet. Som et ledd i strategien for å bekjempe geriljaen opprettet hæren såkalte sivile forsvarspatruljer, bestående av vanlige innbyggere fra lokalsamfunnet. Formålet med disse halvmilitære styrkene var å begrense geriljaens manøvreringsmuligheter og samtidig kontrollere lokalbefolkningen. På sitt mest omfattende, bestod sivilforsvarspatruljene av 1,2 millioner personer som drepte, voldtok, brant og ødela i stort omfang. Deltakelsen var i teorien frivillig, men i realiteten ble lokalbefolkningen tvunget til å velge mellom patruljene og geriljaen. I flere tilfeller ble venner, naboer og familiemedlemmer tvunget til å kjempe mot hverandre.

Presidentens skyggesider På begynnelsen av 1980-tallet var nåværende president Otto Pérez Molina kommandant ved militærbasen i Nebaj i fylket El Quiché, et av områdene som var hardest rammet av borgerkrigen. Militærstrategiene som ble iverksatt av daværende president, general og sterkt troende evangelist José Erfaín Rios-Montt, hadde mål om total utslettelse av den guatemalanske geriljaen og dens støttespillere. Det siste ble tolket i vid forstand og omfattet bønder, politikere, journalister, intellektuelle, prester, studenter og fagforeningsledere, ofte uten at tilknytning til geriljaen kunne dokumenteres. Otto Pérez Molina var en av flere offiserer som i 1983 støttet et statskupp mot Ríos Montt, som med sine terrorkampanjer gjorde seg svært upopulær. Dette har han i de senere årene trukket frem som noe han ønsker å bli husket for. I tillegg vil han at folk skal assosiere ham med rollen han spilte som en av hærens representanter under fredsforhandlingene mellom 1990 og 1996. Men den tidligere generalens fortid har flere skyggesider som ikke så lett forsvinner i stråleglansen fra fredsprosessen. I 1992 ble Pérez leder av Guatemalas etterretningsenhet, D-2.


Susan Meiselas

Tema: Overgangsoppgjør

Leder av Guatemalas flyvåpen i 1982, general Benedicto Lucas García, leder en gruppe helikopter på tokt i det guatemalanske høylandet som en del av militærets brente jords taktikk i området. General Lucas García er blant de mistenkte for folkemordet i denne perioden.

Samme år forsvant den forhenværende geriljasoldaten Efraín Bamaca Velasquez, gift med en amerikansk advokat og menneskerettighetsaktivist ved navn Jennifer Harbury. Forsvinningen vakte stor oppmerksomhet, ettersom Harbury fikk den guatemalanske staten dømt for drap på ektemannen i Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen. I tillegg til Bamaca-drapet er Pérez Molina beskyldt for å ha vært innblandet i mordet på biskop Juan Gerardi i 1998. Biskopen som ledet arbeidet med den katolske kirkens rapport Nunca más om skyldfordeling av krigens forbrytelser, fikk hodet knust utenfor sitt hjem i Guatemala City. Til tross for at det ikke fantes tilstrekkelige bevis for å dømme den nåværende presidenten i noen av tilfellene, kunne dette ha satt en stopper for hans karriere. Men det har ikke vært tilfellet. I stedet trakk Pérez Molina seg tilbake fra militær tjeneste, stiftet partiet Partido Patriota i 2001 og satte alt inn på å la minnet om fortiden kretse rundt rollen som forhandler under fredsprosessen.

Vanskelig å straffeforfølge Det var i 1996, etter 36 år med borgerkrig, at Guatemala endelig fikk på plass en fredsavtale. Tre år etter avtaleinngåelsen konkluderte den FN-initierte sannhetskommisjonen Comisión para el Esclarecimiento Histórico (CEH) med at hærens fremferd på begynnelsen av 1980-tallet kunne karakteriseres som et folkemord mot mayabefolkningen. Konklusjonen var basert på definisjonen av folkemord i artikkel 2 i Folkemordkonvensjonen av 9.desember 1948 og understreket at de massive og systematiske overgrepene som ble begått mot sivilbefolkningen i perioden 1981-1983 i stor grad var etnisk motiverte. President Pérez Molina har på sin side holdt fast ved at det ikke forekom noe folkemord i hans Guatemala. I følge sannhetskommisjonen var imidlertid mayaene ofre for 83

prosent av de begåtte overgrepene. Hæren var totalt sett ansvarlig for 93 prosent av overgrepene, mens geriljaen hadde ansvar for tre prosent. Dette fantes det bevis for. Ansvaret for de resterende fire prosent av forbrytelsene forble uklart. Et problem i kommisjonens mandat var at den verken kunne navngi eller starte prosedyrer for straffeforfølgelse av de ansvarlige. Skuffelsen var dermed stor hos en rekke menneskerettighetsorganisasjoner som hadde håpet at krigs- og menneskerettighetsforbrytere ville kunne stilles for retten. Som en konsekvens bestemte nobelprisvinner Rigoberta Menchús stiftelse i 1999 at den ville prøve saken mot tidligere militærpresident Rios Montt og syv andre forhenværende offentlige tjenestemenn for spanske domstoler. Spania ble valgt fordi den spanske nasjonale domstolen på det tidspunktet håndhevet såkalt universell jurisdiksjon. Dette innebar at forbrytelser av en så skjerpende karakter at de regnes som en krenkelse mot menneskeheten kunne prøves for spanske domstoler. Anklageren kunne tilhøre hvilken som helst nasjon og Spania håndterte i mange år ulike saker fra hele verden, inkludert flere fra LatinAmerika. Spesielt mye oppmerksomhet fikk saken mot Chiles tidligere diktator Augusto Pinochet i 1998. 25. juni 2009 erklærte imidlertid Spania at prinsippet skulle innskrenkes til bare å gjelde utenlandske saker som involverte spanske borgere, men fastholdt at dette ikke ville påvirke pågående saker.

Internasjonale forbrytelser Spanias vilje til å prøve saken for sin nasjonale domstol, medførte at forbrytelsene begått i Guatemala ble karakterisert som internasjonale forbrytelser. Slike forbrytelser er i henhold til internasjonal rett av en så skjerpende karakter at de er å regne for en krenkelse mot hele menneskeheten. I henhold til Roma-statuttene som Den internasjonale straffedomstol (ICC) bygger på, er det

15


Tema: Overgangsoppgjør

Surizar, Flickr Commons

raskende nok dette og arresterte to av de tiltalte. I 2007 snudde imidlertid Guatemala og hevdet at Spania ikke hadde rett til å dømme i saken. Men ettersom presset økte både innenriks og internasjonalt, begynte guatemalanske domstoler gradvis å samarbeide ved å samle inn vitnesbyrd som ble oversendt den spanske dommeren. I februar 2008 reiste 17 overlevende etter folkemordet til Madrid for å avgi sine vitnesbyrd.

Luz Haydee Mendéz Calderón ble pågrepet i sitt hjem av guatemalansk politi 8. mars 1984. Ingen har hørt fra henne siden. I 1999 ble det oppdaget et militærarkiv som dokumenterer pågripelsen og forsvinningen av rundt hundre personer med bånd til revolusjonære bevegelser i hovedstaden, deriblant Mendéz`.

statene selv som har hovedansvaret for straffeforfølgning. I fortalen til Roma-statuttene uttrykkes det dessuten at statene også har plikt til å straffeforfølge internasjonale forbrytelser. Men i Guatemala har ikke staten oppfylt dette ansvaret. Det var derfor de fornærmede, det vil si borgerkrigens ofre representert ved stiftelsen Menchú, påkalte prinsippet om universell jurisdiksjon og anerkjennelse av forbrytelsene som svært alvorlige. For dem betydde den spanske retts posisjon en mulighet til å stille de ansvarlige for retten, ettersom guatemalansk rett hadde avvist sakene deres. I Guatemala har straffefrihetsraten lenge ligget på skyhøye 98 prosent. Dette vil si at anklagede kun må stå til ansvar for sine handlinger i to prosent av landets saker. Rettssystemet er med andre ord svært ineffektivt. Det har vist seg vanskelig å nå fram fordi flere av militæret og statsapparatets ledere fra borgerkrigsperioden fremdeles innehar viktige offentlige posisjoner. Otto Pérez Molina er en av disse. I 2005, seks år etter at den guatemalanske saken først ble innklaget, bestemte spansk høyesterett at etterforskningen kunne begynne. Stiftelsen til Menchú anklaget de åtte tidligere tjenestemennene for terrorisme, folkemord og tortur. I 2006 framsatte den spanske dommeren i saken, Santiago Pedraz, internasjonale arrestordre på de åtte anklagede. Guatemalansk rett aksepterte over-

16

Langsom endring I 2009 tok situasjonen igjen en ny vending. Et strengt hemmelig militærdokument fra 1982 som i detalj beskriver «Operación Sofia», en omfattende og brutal operasjon, ble lekket til offentligheten. Dokumentet gir et innblikk i de kontrarevolusjonære kampanjene som resulterte i massakrering av titusener av ubevæpnede sivile mayaer og sendte hundretusener på flukt mellom 1981 og 1983. Blant dokumentets mange sider finnes en signert feltrapport som tydelig viser at daværende kommandant og øverstkommanderende for militærbasen i Nebaj, nåværende president Pérez Molina, deltok i gjennomføringen av operasjonen. Dokumentet ble brukt som bevis i den spanske nasjonaldomstolen, men enn så lenge nyter presidenten godt av sin posisjon og ingen dom har falt på noe område i saken. Prosessen har imidlertid tvunget den guatemalanske hæren til å nedgradere sine hemmelige dokumenter fra borgerkrigen. Dette har hatt enorm betydning for muligheten til å kikke fortidens militærregime i kortene. Flere tidligere offentlige tjenestemenn som ble straffeforfulgt i siste halvdel av 2011 enn i løpet av de siste 30 årene. Dette gjelder blant annet Óscar Humberto Mejía Víctores, president i Guatemala 1983-1986,og den pensjonerte generalen og sjefen for Guatemalas væpnede styrker mellom 1982 og 1983, Héctor Mario López Fuentes. De er begge anklaget for deltakelse i folkemordet under militærregjeringen til Efraín Ríos Montt. Ríos Montt selv ble våren 2012 konfrontert med den konkrete anklagen om en massakre av 201 personer i Dos Erres i 1982. Han erklærte seg uskyldig og sitter inntil videre i husarrest. Til tross for at sentrale personer som Ríos Montt, Mejía Victores og López Fuentes har blitt konfrontert med anklager og arrestordre, har den guatemalanske hæren på en oppsiktsvekkende måte maktet å renvaske seg siden inngåelsen av fredsavtalene i 1996. Blant de sentrale punktene under fredsforhandlingene var nemlig hærens størrelse og funksjon i et demokratisk samfunn. Til slutt ble det enighet om at hæren fikk sitt virkeområde redusert til beskyttelse av Guatemalas grenser og suverenitet. Dette innebar blant annet at 367 000 medlemmer i de såkalte sivilpatruljene leverte inn sine våpen og at en ny og uavhengig politistyrke ble etablert. Samtidig har hærens nye rolle bidratt til å øke tidligere militærtoppers muligheter til å bygge et nytt image, insistere på å legge lokk på fortiden og fastholde en maktelite gjennom viktige posisjoner i den nye demokratiske staten. Et positivt innslag i dette straffefrihetens og historieløshetens paradis er imidlertid Den internasjonale kommisjonen mot straffefrihet i Guatemala (CICIG). Kommisjonen som er et samarbeid mellom FN og regjeringen i Guatemala ble opprettet i 2006. CICIG samarbeider tett med statsadvokaten og det nasjonale politiet, fremmer forslag til lovreformer, etterforsker og deltar i straffeforfølgelse i et begrenset antall vanskelige og sensitive saker. Målet er å styrke Guatemalas egen justissektor ved å etterforske organisert kriminalitet og offentlig korrupsjon, inkludert under borgerkrigen. Så langt viser arbeidet gode resultater. Likevel er CICIGs innsats en dråpe i havet. Tidligere og nåværende presidenter og militærtopper støtter seg fremdeles til vissheten om at arven fra borgerkrigen, nemlig den utbredte straffefriheten, ser ut til å vedvare.


Tema: Overgangsoppgjør

Målet er å dømme alle Det er fortsatt langt igjen før Peru har tatt et fullt rettslig oppgjør med sin blodige fortid. Ernesto Aguinaga mener ingen reell endring vil finne sted før man tar tak i årsakene til konflikten. Tekst og foto: Eirin Høiseth, studerer sammenliknende politikk ved UiB. Redatør for LatinAmerika-tidsskriftet.

var terrorist og hvem som ikke var det. Hvis troppene ønsket selskap, bestemte de hvilke kvinner som skulle bli voldtatt. Under den væpnede interne konflikten ble ulike områder i Peru lagt under militær kontroll. Sjefene for disse områdene svarte direkte til presidenten og hadde full kontroll på alt soldatene gjorde, enten de fulgte en ordre eller handlet på egenhånd. Ingenting ble i midlertidig gjort for å stoppe noen av handlingene. De militære lederne har de et alvorlig ansvar, mener Aguinaga – For at et helikopter skulle kunne lette i Ayacucho måtte den militære sjefen gi ordre om det. Vi har flere saker der patruljelederne utfører overgrep og tilkaller helikopterhjelp, slik som i Parco Alto, noe som indikerer at sjefene visste om situasjonen. Ernesto Aguinaga har ambisiøse mål for det rettslige oppgjøret etter konflikten i Peru.

– Først tok de militære med seg syv personer fra en landsby og mishandlet dem. De slo dem og lot dem gå i fem timer i nattens mørke til de kom til landsbyen Parco Alto. Der henrettet de dem sammen med fem andre lokale. Soldatenes militære overordnede ankom i helikopter og gav ordre om at likene skulle brennes. Deretter kuttet de opp de brente restene og spredde dem i terrenget. Det var et motbydelig syn som møtte de lokale som fant kroppene; en arm der, et hode der. Slik ble ting håndtert i Peru.

Et ambisiøst mål Advokat Ernesto Aguinaga jobber for den peruanske Menneskerettighetsommisjonen COMISEDH. Organisasjonen jobber med å forsvare og promotere menneskerettighetene, og har jobbet mye i Ayacucho, som var senteret for den væpnede interne konflikten i Peru mellom 1980 og 2000. Organisasjonen førte sakene mot lederne av den kommunistiske terroristorganisasjonen Sendero Luminoso og mot Perus tidligere president Alberto Fujimori. Disse sitter i dag fengslet med dommer på 25 år. Aguinaga forteller at etter å først ha fokusert på lederne som gav ordre om overgrep, ønsker organisasjonen å stille de nedover i hierarkiet for retten. – Nå ser vi på sakene til mellomlederne, de som utførte ordrene om massakre og massevoldtekter. Vi forsøker å nå alle vi kan, alle som begikk overgrep i Peru mellom 1980 og 2000. Aguinaga innrømmer at det er et ambisiøst mål, spesielt med tanke på det høye antallet mennesker som har vært involvert, men mener det er nødvendig å være ambisiøs om man vil oppnå noe. Organisasjonen jobber med såkalte emblematiske eller symbolske saker, dommer som kan bane vei for lignende saker i rettsvesenet. Patruljelederne Et fellestrekk for militærets menneskerettighetsbrudd er at de ble begått av de såkalte patruljelederne, som vanligvis var løytnanter eller kapteiner. Det var disse som var i operasjonsområdet og som var befolkningens herrer og mestere, forteller Aguinaga. De bestemte hvem som skulle leve og hvem som skulle dø, hvem som

Straffefrihet Å få sakene for retten er imidlertid vanskelig fordi de militære er vanskelige å identifisere. Lederne for terroristgruppene og militæret er synlige og lett gjenkjennelige, men folket på landsbygda visste ikke hvem soldatene var. Ofte var de maskerte og hadde kodenavn, noe som gjør det vanskelig å vite hvem som har begått hvert enkelt lovbrudd. Det finnes oversikt over hvilke soldater som var medlem av hvilken patrulje, og det er disse personene man nå forsøker å stille til doms. En annen utfordring er at det har gått svært lang tid siden overgrepene skjedde. – Vi snakker om 12 år siden Fujimoris regjering falt og 7 år siden Sannhetskommisjonens rapport kom ut. Det man har oppnådd vil ikke bli reversert, men spørsmålet er hvor mye mer det er mulig å oppnå, sier Aguinaga. – De militære lederne fra den tiden er i dag pensjonister eller sitter fengslet. Men de som var patruljeledere er i dag i høyere militære posisjoner og en er landets president, noe som gjør det vanskelige å få dem dømt. Mange av disse tidligere patruljelederne går fri og i flere tilfeller er det snakk om direkte straffefrihet. Forholdene var optimale for et overgangsoppgjør like etter Fujimoris avgang i 2000, mener Aguinaga. Mye ble gjort, men siden har prosessen forfalt. De statlige overgriperne fikk tid til å reorganisere seg og gå inn i nye maktposisjoner. – Vi har nå dommere i høyesterett som arbeider imot menneskerettighetene, og som synes å ha en veldig militærvennlig posisjon. Mange militære har blitt benådet uten synlig grunn. Aguinaga er ikke imponert over myndighetenes rolle i prosessen. Dagens president, Ollanta Humala har selv blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene. Han var patruljeleder i Madre Mia og gikk under navnet Capitan Carlos. – Jeg jobbet selv med saken imot ham. Det var en sak med mange uregelmessigheter og vitner som stadig endret sin forklaring. Til slutt ble saken henlagt på grunn av manglende bevis. De bevisene som eksisterte, forsvant og det var ingenting mer vi kunne gjøre. Delt syn på aktørenes roller Perus befolkning er også splittet i synet på militærets rolle. For en stor prosentandel av befolkningen var det de militære som reddet fedrelandet og som hindret at Peru ble tatt over av kommunistene.

17


Tema: Overgangsoppgjør

Spesielt på landsbygda, i områdene som ble sterkest påvirket av konflikten, er synet på aktørene delt. I noen områder regnes de militære som helter og i andre som skurker. Sendero Luminoso var uhyre onde mot bøndene. De behandlet dem som om de var mindreårige eller undermennesker som måtte utdannes og i noen områder ble bøndene gjort til slaver.

De bakenforliggende årsakene Peru er et stort land hvor mangelen på statlig kontroll er et alvorlig problem, forteller Aguinaga. Staten er ikke tilstede i mange deler av landet, og der den var til stede under konflikten, ble den ofte oppfattet som en undertrykkende røverstat. Det er en rekke historiske faktorer som kan forklare fremveksten av Sendero Luminoso og hvorfor så mange personer sluttet seg til dem. Peru har i stor grad vært en stat for overklassen, hvor de som ikke har hatt ressurser blir overlatt til seg selv. Spesielt for menneskene bosatt på landsbygda var veien til endring å støtte en revolusjon. Mistro til staten ser vi også tydelig i dag, for eksempel med tanke på gruveprosjektet Conga i Cajamarca. Folkene som bor i området har ingen tiltro til presidenten eller staten. Under presidentvalgkampen lovte Humala at han ikke vil sette i gang gruvedrift i Cajamarca og han fikk et enormt flertall av stemmene fra området. Allikevel har presidenten nå godkjent gruvedrift i området. Dette var et av problemene Sannhetskommisjonen indikerte i sin rapport, at staten måtte reformeres for å nå ut til og representere hele befolkningen. Det burde opprettes kanaler for deltagelse i hele landet. Det er enda ikke tilfellet i Peru. Fra tid til annen ekploderer det. Som i 2010 da ekspresident Alan García åpnet for ressursutvinning på urfolksområder og gav utvinningstillatelse til store utenlandske selskaper. Han mente at om folkene som bodde der selv ikke utvant ressursene, måtte noen andre gjøre det. Reaksjonen fra lokalbefolkningen var eksplosiv og 40 mennesker døde i Bagua, forteller Aguinaga. – Kanskje er det noe av det samme vi ser med Conga. Det er allerede flere døde. Slik vil det være så lenge de urettferdige strukturene ikke endres. En lang prosess Aguinaga kan ikke nekte for at det finnes positive aspekter ved overgangsoppgjørett også. Et av dem er at ekspresident Alberto Fujimori ble dømt for menneskerettighetsbrudd i en plettfri prosess. Man har ikke oppnådd alt, men det man har oppnådd har vært viktig. De viktigste aktørene i konflikten er fengslet. – Overgangsoppgjøret i Peru er påvirket av alvorlige menneskerettighetsbrudd. Man har kommet et stykke, men man har ikke klart å løse de direkte årsakene til konflikten og den strukturelle konteksten. Derfor er sannsynligheten for at det vil skje igjen stor. Du ser det på konkrete tilfeller som Cajamarca, der konflikter løses med makt, der folk må sette fyr på bygninger for å bli hørt, fordi myndighetene ikke lytter. Advokaten kan ikke si med sikkerhet når straffeforfølgelsene er over, men det er en lang prosess. –Å få overgriperne dømt er en triumf, bare å åpne en sak mot dem og finne en aktor som vil føre saken er en seier. Det viktigste er å få dem inn i rettsvesenet, selv om de går fri til slutt så gir det allikevel en tydelig beskjed. Hvis du begår lovbrudd vil du bli dømt. Ingenting ville gjort meg så glad som å fortelle deg at vi har dømt dem alle. Dessverre er ikke det tilfellet. Sannsynligvis ei heller om ti år. COMISEDH ønsker å ta saken om Parco Alto til Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, forklarer Aguinaga. – Får vi medhold vil saken gjenåpnes, noe som kan ta et par år. Vi har med andre ord arbeid for en god stund fremover.

18

Noen av ARILs medlemmer samlet på Plaza de Armas før den årlige markeringen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Alle medlemmene ble uriktig fengslet og torturert av myndighetene, noen med dom, andre uten.

Maria ble tvunget til en tilståelse gjennom vedvarende tortur. Etter to år ble hun løslatt på grunn av manglende bevis. Både hun og datteren ble seksuelt misbrukt.

Mer enn 69 000 mennesker mistet livet eller forsvant i Peru i perioden 1980 til 2000.


Tema: Overgangsoppgjør

Veien mot rettferdighet Kampen for kompensasjon er lang og hard for ofrene etter den interne konflikten i Peru. Samtidig må mange takle diskriminering og stigmatisering på daglig basis. Tekst og foto: Åse Karen Westad Fjeld, sosiolog med erfaring fra organisasjonsarbeid i Peru

– Disse menneskene har ingen grunn til å kreve sine rettigheter. De er løgnere og terrorister! En mannlig tilskuer griper aggressivt inn i ARILs informasjonsstand. Vi er i Lima på Plaza de Armas. Om en time starter den årlige markeringen av Sannhets- og forsoningskommisjonens sluttrapport. ARIL (Asociación Reflexión de Inocentes Liberados) er en organisasjon av og for personer som ble anklaget og urettmessig fengslet for terrorisme under den interne væpnede konflikten mellom 1980-2000 i Peru.

«Navn ble ofte gitt under tortur, bevis var unødvendig og advokathjelp tilhørte sjeldenhetene.»

Krigen mot terror Under konflikten tok geriljagrupper styringen i flere regioner, spesielt i fjellene. I kryssilden mellom militærstyrkene og geriljagrupper stod fattig sivilbefolkning med urfolksbakgrunn. Terroren fra geriljagruppene skulle bekjempes, og målet helliget midlene. President Alberto Fujimori innførte blant annet en antiterrorlov som ga strafferabatt til tystere. Loven skulle vise seg å gi alvorlige ringvirkninger. Navn ble ofte gitt under tortur, bevis var unødvendig og advokathjelp tilhørte sjeldenhetene. Omtrent 8000 mennesker ble urettmessig fengslet i perioden. I oppvasken som fulgte har lovgivningen blitt erklært i strid med både grunnloven og menneskerettighetene av Den interamerikanske menneskerettskommisjonen og Grunnlovsdomstolen i Peru. Fujimori selv ble dømt til 25 års fengsel for menneskerettighetsbrudd. Manglende politisk vilje Tross Sannhetskommisjonens utredninger og lover som anerkjenner ofrenes rettigheter, møter ARILs arbeid fremdeles mye motstand. Hvordan henger dette sammen? Nesten 70 000 mennesker mistet livet eller forsvant under den væpnede konflikten. Ifølge kommisjonen var geriljaorganisasjonen Sendero Luminoso ansvarlig for omtrent halvparten av de drepte, og regjeringen for en tredjedel. Det sitter politikere fra Fujimoris regime i dagens regjering som blant annet har fremmet forslag om benåding av den tidligere presidenten. De hevder sin uskyld, og sår tvil rundt ulike ofres forklaringer. Dette bidrar til å forsterke mange peruaneres inntrykk av ofrene som løgnere, som igjen gjør det vanskelig for blant annet ARILs medlemmer å bli trodd. ARIL har i tillegg til verbale angrep, også mottatt dødstrusler og bomber på kontordøra. Det er tydelig at noen ønsker å stanse deres kritikk av Fujimori og stilne historiene om menneskerettighetsbruddene de har vært utsatt for. – Det har ikke vært lett, men vi har ikke blitt løslatt for å gjemme oss under sengen, forklarer Edgar Rivadeneyra Macedo. Han er

leder i organisasjonen, og satt selv fengsel i ti år. Peru mottar stadig internasjonal kritikk for den manglende fremgangen på området. Mangel på informasjon om oppreisningsprogram på landsbygda, fortsatt straffefrihet for de tiltalte militære og ikke minst medienes og politikeres stigmatisering av ofrene, er blant utfordringene.

Grov tortur Tortur var utbredt i peruanske fengsler under Fujimori. Samtidig rammet seksuell vold mange kvinner vilkårlig. Som et ledd i antiterrorkampen ble Maria arrestert med sin seks måneder gamle datter i armene. Etter tre dager begynte torturen. Politiet mistenkte henne for å være innblandet i terrorisme og de ønsket tilståelse og informasjon. De torturerte og mishandlet henne med syre og elektrisitet, og både hun og datteren ble seksuelt misbrukt. På et tidspunkt ble Marias livmor revet ut. To år senere ble hun løslatt på grunn av manglende bevis. Da hadde familien snudd ryggen til henne. For dem ville hun alltid være en terrorist. Hver dag ser Maria arrene i speilet: – Jeg har fått en unnskyldning, men hvem kan gi meg tilbake mine reproduktive organer og min verdighet? Felles for ARILs medlemmer er fysiske og psykiske problemer som følge av tortur. I tillegg mistet mange familie, jobb, jord og hus.

Erstatningsbeløpet er ikke det viktigste, men årsakene til politisk vold må forsvinne.

– Edgar Rivadeneyra Macedo

Halvveis til mål For åtte år siden mottok noen av ARILs medlemmer en tomt av peruanske myndigheter, som de siden har kjempet for å beholde. Organisasjonen har også klaget den peruanske staten inn for Den interamerikanske menneskerettskommisjonen. Til det har de mottatt økonomisk støtte fra Det norske menneskerettighetsfond over fem år. Domstolen tok sakene på grunn av den doble urettferdigheten ofrene har gjennomgått. I tillegg til å ha blitt feilaktig fengslet og torturert, har ofrene i ettertid måttet leve med stigmatisering og diskriminering. Ifølge organisasjonens advokat Nataly Herrera gjenstår det fortsatt fire års kamp. I dagens Peru er politikere, media og enkeltpersoner fortsatt raske til å rope "terrorist", noe som understreker viktigheten av ARILs arbeid og et oppgjør med fortiden. – Vi vil alltid ha «terrorist» stemplet i panna og alltid føle smerten. Erstatningsbeløpet er ikke det viktigste, men årsakene til politisk vold må forsvinne, sier Edgar. – Vi ønsker å være en stemme for de forvunnede og hindre at historien gjentar seg.

19


Tema: Overgangsoppgjør

Faenskapen held fram Ingen overgangsoppgjerd i sikte i Honduras. Nye lover trer i kraft for at undertrykkinga kan fortsette, og dei som stod bak kuppet har alle fått betalt for innsatsen. Tekst: Tore Isungset Støve, medlem i Hondurasgruppa i Latin-Amerikagruppene i Norge og menneskerettsobservatør i Honduras.

Eit halvt år før kuppet 28. Juni 2009, starta regjeringa i Honduras noko som likna eit overgangsoppgjerd for overgrepa på 80-talet. Regjeringa sette i gang eit program med erstatning for offera for menneskerettsbrot, og gav teikn til at dei som stod bak måtte stilles til ansvar. Ifølge sanningskommisjonen som ble oppretta i etterkant av kuppet var dette ein av grunnane til at det smalt, og Honduras gjekk inn i ei ny periode med omfattande undertrykking og menneskerettsbrot som held fram i dag. Kuppet var nemleg ikkje ei politisk krise som løyste seg ved å halde noko dei kalla eit val eit par månader seinare. Kuppet var pangstarten på ei periode med systematisk undertrykking av sosiale rørsler for å hindre den politiske utviklinga som var i gang i regjeringsperioden til Manuél Zelaya. Men sjølv om endringane vart stogga med tvang, men reaksjonen var ein enorm og spontan motstand. I dag er sivilsamfunnet og alternative politiske rørsler langt meir mobilisert enn dei var for fire år sidan, og dei som stod bak kuppet har difor teke i bruk alle midlar for å skremme folk frå å organisera seg.

Comición de verdad /Delmer Membreño

Ingen oppgjerd i sikte Å skrive om overgangsoppgjerd i Honduras vert difor å skrive om alt som manglar. Regjeringa gjev ikkje teikn til å anerkjenne at menneskerettsbrot vert eller har vorte gjort av staten. I staden for å stemne for retten dei som er skulda, eller i det minste fjerne dei frå sine verv, har fleire vorte forfremma til offentlege posisjonar. Personar som var heilt sentrale under kuppet sit framleis i

Politiet brukar tåregass og andre kjemikaliar, slagvåpen, pansra kjøretøy, vasskanon, og skytevåpen mot demonstrantar. Journalister lever spesielt farleg.

20

regjeringa til president Porfirio Lobo, og han sjølv er ein av dei. Men det mest alvorlege av alt er at det framleis held fram ei systematisk truging, forfølging og trakassering av sosiale rørsler og menneskerettsforsvararar, og at nye lover trer i kraft som gjer at ein kan leggje til rette for dette på lovleg vis. I oktober i år presenterte Den internasjonale sanningskommisjonen (Comisión de Verdad) sin 300-siders rapport om menneskerettsbrot i perioden mellom kuppdagen og 2012. Dermed har me for første gong ei grundig skildring av kven som står bak og støttar kuppet, kva som er motiva, og korleis dei gjennomfører undertrykkinga. Det er ikkje tvil om at dei ansvarlege er mektige grupper, i Honduras og utanfor, som såg sine interesser truga av Zelaya-regjeringa, og som ser sine interesser truga av eit mobilisert sivilsamfunn.

Angrip frå oligarkiet Kommisjonen har funne mange motiv for kuppet. Men kort sagt går dei ut på at regjeringa nærma seg sivilsamfunnet, og forsiktig starta å bryte med grunnregelen for politikk og samfunn i Honduras: Eliten har makta, i samråd med USA og hæren. Kuppet var ikkje eit klassisk militærkupp der hæren tek over regjeringa. Dette var eit elitekupp. Hæren handla på vegne av interessene til eliten, og fekk betalt for det. Sidan har regjeringa febrilsk prøvd å stå fram som demokratisk, samtidig som den brutalt har gått inn for å knekke all motstand. Dette er ei reprise av 80-åra. Demokratiske institusjonar og rutinar vert tilsynelatande følgt, samtidig som ein gjer det ein kan for at oligarkiet held seg ved makta, og organiserte rørsler ikkje vert for sterke. Dei som står bak kuppet er nasjonalt og internasjonalt næringsliv saman den politiske eliten, USA og hæren. Og alle desse har til no hatt gode fortenester for innsatsen. Næringslivet har nytta godt av at lovgivinga har teke ei ultraliberal retning, og fått ein masse nye konsesjonar for råvareutvinning. Dei er garantert fullstendig straffefridom, og kan nytta alle middel mot organisert arbeidsliv, bonde - og miljørørsler. Den nasjonale hæren har gjenopptatt kontrollen over institusjonar som dei vart fråtatt gjennom 90-talet: Instituttet for migrasjon, instituttet for maritim handel, og det statlege teleselskapet HONDUTEL. USA redda den omstridde militærbasa Palmerola, som Zelaya var i gang med å stenge for å gjere om til sivil flyplass, og har auka aktiviteten der. Dei har fått gjenopna marinebasar på nordkysten, og er no ifølge menneskerettorganisasjonen Fellowship of Reconciliation involvert i konstruksjon og drift av ni militærbasar. Taktikkar for å spreie frykt Undertrykkinga skjer på tre måtar. For det første har demonstrasjonar konsekvent vorte slått ned med overdriven vald. Desse aksjonane kjem som eit brått, uventa angrep, der det er umogeleg å rømme frå valden med tåregass og andre kjemikaliar, slagvåpen, pansra kjøretøy, vasskanon, og skytevåpen med både gummikuler og skarp ammunisjon. Hundrevis har vorte skada i slike angrep, og fleire døde. Demonstrantar vert også forfølgt før og etter sjølve


Comición de verdad /Delmer Membreño

Tema: Overgangsoppgjør

Hundrevis av demonstrantar har blitt skada av politet sin kraftige bruk av vald

demonstrasjonen, og tilfeldige personar som ikkje deltek har vorte ramma. I eit par tilfelle har personar har vorte plukka opp av hæren, og seinare funne torturert til døde. Kvinner har vorte utsett for systematisk seksuell trakassering, som slag mot feminine kroppsdelar, truslar om valdtekt, samtidig som dei vert utskjelt for å «forlate huset og barna». Det er tydeleg at målet med dette er å skremme folk frå å delta i protest.

dei meldingar på telefon eller e-post, med meldingar som «me veit alt om deg, kvar du bur, korleis du rører på deg, og snart kjem me og drep deg», ofte får dei telefonstormar, eller gjentekne anrop utan at personen i andre enden seier noko. Nokre får regelmessig folk som bankar hardt på døra, og stikk av. Me har ikkje sikre tal på politiske mord etter kuppet, men motstandsrørsla snakkar om 350 falne kameratar.

Forfølging og attentat For det andre har ein systematisk forfølgt personar eller organisasjonar som vert sett på som destabiliserande. Her har etterretningstenesta ei nøkkelrolle. Etter kuppet forfatta folkeforsamlinga ny lovgiving som tillet myndigheitene å avlytte og overvake kven som helst utan spesiell grunngiving eller løyve. Hæren oppretta eit kontor kalla sala de crisis, «kriserommet», som fungerer som eit senter for å sanke informasjon om nøkkelpersonar i sosiale rørsler. Med denne informasjonen vert nøkkelpersonar truga og trakassert, og fleire utsett for attentat. Journalistar vert særleg ramma. Sanningskommisjonen har registrert 25 drap og 158 valdelege angrep på journalistar, som inkluderer kidnapping og tortur. Nyleg vart journalisten Karla Zelaya, involvert i bonderørsla i Aguan, kidnappa, kutta opp med kniv, køyrd rundt i tre timar og så slept fri med bodskapen «no tener du oss betre levande enn død, di bikkje». I tillegg er det ei rekke drap på medlem av sosiale rørsler. No som det er eit år til valet og kampanjane har starta, har det kome ei bølgje med drap på medlemmer av det nystarta partiet til motstandsrørsla, Libre. Fleire gongar har vitne eller overlevande frå attentat sett at gjerningsmennene er kledd i svart, men med utstyr frå politiet. Så godt som alle sentrale personar motstandskampen nasjonalt og lokalt har motteke drapstruslar, og fleire mottek jamleg. Ofte får

Partiske offentlege institusjonar For det tredje er ikkje de statlege institusjonane nøytrale, men vert nytta som instrument mot organiserte rørsler. Det litt spesielle med kuppet i Honduras er at det var sett i gang og følgt opp av folkeforsamlinga, som på demokratisk vis er vald, og i teorien skal vere representantar for folket. Folkeforsamlinga gjorde sitt for å legitimere kuppet, og sette straks i gang med høgreekstreme reformer, som inkluderte grunnlovsendringar for å fjerne dei få rettane som var i arbeidslivet. Nye lover med titlar som indikerer at dei er til for å nedkjempe narkotikasmugling, gjer at ideelle organisasjonar risikerer bøter tilsvarande 2000 månadlege minstelønner eller fem år i fengsel for å ikkje møte krava for innrapportering av donasjonar. Rettssystemet vert konsekvent nytta mot motstandsrørsla, med referansar til lover som i praksis kriminaliserer til dømes kampen for jorda eller mot minekonsesjonar. Trass regjeringa sin innsats for å sjå demokratisk ut, er det med andre ord ein koordinert innsats for kvele organisert motstand, lik det me har sett under militærdiktatur. Honduras treng to rundar med oppgjerd, ei for overgrepa i 80-åra, og ei for perioden etter 28. juni 2009. Men no finst det ikkje teikn til at ein slik prosess vil kome i gang. Først må staten stoppa overgrepa, og institusjonane spela dei rollene som er nødvendig i ein rettsstat.

21


Tema: Overgangsoppgjør

Oppreising til krigsoffer Ny lov tek offer for krigshandlingar i Colombia på alvor og gir oppreising til tusenvis av uskuldige skadelidande. Samstundes får den neppe slutt på straffefridomen og skeivfordelinga av jord. Tekst: Bjørnar Urang Funderud er samfunnsøkonom og underviser i økonomi på vidaregåande i Bogotá i Colombia.

Colombia si historie er dominert av krigshandlingar mellom geriljagrupper, landet sine militære styrkar og paramilitære. Som følge av desse regionale konfliktane er omlag fire millionar colombianarar internt fordrivne, noko som set landet i ei særstilling på verdsbasis. Dei fordrivne har ofte sjølv blitt utsette for valdshandlingar, eller dei har fått nokon i den næraste familien bortført, drepen eller valdteken. Styresmakta vedtok i fjor ei lov som skal gje offera oppreising og hjelp i deira nye liv.

Ley de Victimas y Restitución de Tierras Lova for offer og attføring av land frå juni 2011 etablerer retten til oppfølging og kompensasjon for dei som har vore offer for krigshandlingar i Colombia. Den skil ikkje mellom gjerningsmenn for overgrep og legg dermed ansvaret for oppreising etter krigshandlingar på staten, uavhengig av om det var hær, gerilja eller paramilitære som stod for valdshandlingane. Dette markerer eit klart skilje mellom dagens styresmakter og leiarskapet til ekspresident Álvaro Uribe Vélez, som konsekvent nekta for at det pågjekk krigshandlingar i landet. Eit anna interessant aspekt ved lova er at den legg bevisbyrda på staten: Offeret blir i utgangspunktet trudd, og det er instansen for klagesaker som eventuelt må bevisa at vedkommande ikkje har rett til oppreising.

fram med drifta. I mange tilfelle kan dette føra til at dei sel sine attførte eigedomar til høgstbydande eller i verste fall til personane som ulovleg har teke over jorda. Sidan lova legg opp til avgrensa krav til bevisføring i oppreisingssaker, kan den også bli brukt for å legitimera ulovleg jordovertaking. Slik kan lova medvirka til konsentrasjon av land på færre hender.

Krigsforbrytarar går ustraffa Lova presiserer at «valdsutøvarar ikkje er offer». Mange av dei som har blitt avretta utan dom av soldatar, politi og paramilitære har blitt det nettopp under skulding om tilknyting til geriljaen. Om desse personane blir reinvaska, kan det føra til straffesaker mot dei ansvarlege. Dermed finst det sterke personlege interesser innanfor hær, politi og rettsvesen mot å utreia skuldspørsmåla i desse sakene og gje etterlatne rett til oppreising. Lova gjev offer for krigshandlingar rett til opne prosessar, rettferd og oppreising. Samstundes gjev Lova for rettferd og fred frå 2005 moglegheita til å demobilisera geriljasoldatar og paramilitære i byte mot reduserte straffer. Slik har mange krigsforbrytarar sluppe billig unna. Om dei pågåande fredsforhandlingane mellom styresmaktene og FARC skulle visa seg å føra til massedemobilisering, kan dette igjen skje i byte mot straffefridom.

Oppreisinga blir gjort i form av eingongs pengeoverføringar, stipend til helsetenester og skulegang, attføring av land og psykososial oppfølging.

Funksjon og avgrensingar Lova gjev rett til oppreising for alle som urettvist har blitt offer for krigshandlingar frå og med 1985 og deira næraste familiar. Attføring av land blir berre gjort i tilfelle der eigaren har blitt fråteken land frå og med 1991. Demobiliserte valdsutøvarar, som geriljasoldatar, paramilitære og andre organisert kriminelle har ikkje rett på oppreising, med mindre dei har blitt demobiliserte før fylte atten år. Oppreisinga blir gjort i form av eingongs pengeoverføringar, stipend til helsetenester og skulegang, attføring av land og psykososial oppfølging. I tillegg blir vitnesbyrdene til dei som registrerer seg som krigsoffer samla i ein databank. Denne skal brukast til å spreia kunnskap om konflikten i Colombia og kan nyttast i straffesaker mot valdsutøvarar. Her blir krigsoffer gjevne vitnebeskyttelse etter behov. I juni tok 42 000 personar imot oppreising. Målet er å nå fram til 115 000 i løpet av 2012 og 450 000 innan 2014. Mykje land på få hender Lova for offer og attføring av land freistar ikkje å gje full oppreising for alle tap som urettvist har blitt og blir påført sivilbefolkninga grunna væpna konflikt. Til dømes gjev den ikkje rett til kompensasjon for tapte inntekter, flyttbar eigedom og buskap. Dei jordbrukarane som har blitt tvunge vekk frå jorda si har dermed reduserte moglegheiter for å reisa attende, reinvestera og halda

22

Ordkrangel held krigsoffer utanfor Etter at Autodefensas de Colombia, landet sin største paramilitære organisasjon, formelt vart demobilisert i 2005, har styresmaktene unngått å bruka omgrepet «paramilitære». Ekspresident Uribe hevdar hardnakka at det ikkje finst paramilitære grupper i landet og president Juan Manuel Santos ser ut til å følgje same linje. Ikkje-revolusjonære væpna grupper blir anten kalla narkotikakartell eller «kriminelle bandar», der dei siste ofte held fast ved ein anti-revolusjonær diskurs. Til no har denne endringa i offisiell terminologi stått i vegen for oppreisinga av offer for valdshandlingar gjort av «kriminelle bandar», sidan lova ikkje gjev rett til oppreising for «vanleg kriminalitet». Uoversiktlege følgjer av lova Tida vil vise om den nye lova verkeleg hjelper valdsofra, eller om mange framleis kjem til å stå på bar bakke. Slik den er formulert har den fleire svakheiter, og det kan sjå ut som nokre grupper vil falle utanfor lovas parameter. Det finnest også store praktiske problem knytt til attføringa av jord, noko som gjeng utover dei lova er meint å hjelpe. Lova har potensiale for å gje rettferd og oppreising, men den kan ende med å sementera den grove skeivfordelinga av jordbruksland og den utbreidde straffefridomen for krigsforbrytarar i Colombia.


Siden sist

Siden sist Latin-Amerika har de voldeligste byene i verden I følge en rapport publisert av en uavhengig sivilorganisasjon i Mexico, finner man de 20 mest voldelige byene i verden i Latin-Amerika. Byene er rangert etter antall drap per 100000 innbyggere i 2011. Byen San Pedro Sula i Honduras med sine 720 000 innbyggere topper lista med 1 143 drap, altså en drapsrate på 158. Til sammenligning har drapsraten i Norge de siste årene vært på omtrentlig 0,7 med totalt 34 drap i 2011 (ikke inkludert ofrene etter terrorangrepet 22. juli).

Sivilsamfunnet er nøkkelen til fred i Colombia Christine Parker, regionsansvarlig for LatinAmerika i LO, påpeker at fagbevegelsen og det sivile samfunn må inkluderes i fredsforhandlingene mellom FARC og regjeringen. Tallene som viser at 3 000 fagforeningsfolk har blitt drept i Colombia siden 1986 er et klart tegn på at sivilsamfunnsaktører må få være med og stille krav for å få slutt på den årelange konflikten.

Valg i Venezuela 7. oktober vant Hugo Chávez presidentvalget i Venezuela, og sikret dermed landet seks nye år med sosialisme. Hugo Chávez vant med over 8 millioner stemmer (55 prosent), motstanderen Henrique Capriles fikk ca. 44 prosent av stemmene. At Chavéz vant har nok mye å gjøre med endringsprosessene som Chávez og regjeringa har gjennomført de siste tolv årene. At det kom en arbeidslov inn i lovverket med vern av arbeidsrettigheter og sosial sikkerhet, og at det har blitt innført flere sosiale reformer har nok også vært avgjørende. Valgdeltakelsen var på 81 prosent, den høyeste i landet noensinne. Opposisjonen har riktignok kuttet ned avstanden til Chávez, fra 26 prosent ved forrige valg i 2006 til 11 prosent nå. En lysere framtid for Argentina Mange argentinere som for elleve år siden så seg nødt til å reise fra et land i full kollaps, kommer nå hjem igjen. Argentina har sakte men sikkert bygd seg opp og tar nå imot blant annet spanjoler som håper på en bedre fremtid. Johannes Nymark, førsteamanuensis ved Norges Handelshøgskole, mener at mye av suksessen skyldes at Argentina valgte å investere stort i eget land i stedet for å ta opp høye lån. President Cristina Fernández de Kirchner har prioritert utviklingen av landets egen produksjon av tekstiler, sko, biler, i tillegg til den voksende argentinske matvareindustrien. Nymark mener at de kriserammede landene i Europa kan ha mye å lære av Argentinas økonomiske veivalg de siste årene. Flere Mapuche-ordførere i Chile Chile avholdt i oktober 2012 lokalvalg, det første på mange tiår som ikke innebar obligatorisk deltakelse. Valgdeltakelsen viste seg å bli særdeles lav, kun 41 prosent. Lokalvalget ble derimot en fremgang for deler av urbefolkningen, som gjennom valget nå representeres av syv ordførere og over 20 tilhørende Mapuche-befolkningen.

Cuba åpner for utreise Den cubanske regjeringen endrer migrasjonspolitikken i tråd med president Raúl Castros moderniseringsplan. De nye reglene trer i kraft 14. januar 2013 hvor prosedyren med å søke utreisetillatelse skal fjernes, i likhet med kravet om invitasjon. Alt som kreves for å forlate Cuba vil være gyldig pass og eventuelt visum til destinasjonslandet. Regjeringen anser at Cuba vil tjene på den kapital og kunnskap de reisende bringer tilbake etter deres utlandsbesøk.

Flippinyank

Dave Watson

Rekordlav avskoging i Amazonas Avskoging i Amazonas har nådd sitt laveste punkt siden overvåkingen startet for 24 år siden. Ifølge miljøvernministeren i Brasil er dette et resultat av regjeringens harde politikk mot de som utfører ulovlig hogst. Avskogingen er likevel fremdeles høy og miljøvernorganisasjoner er bekymret for at trenden skal endre seg til det verre i takt med utviklingen av gruvedrift og utbredelse av jordbruk og kvegoppdrett.

Krever slutt på Cuba-blokade 188 av FNs 193 medlemsland stemte ja da FNs hovedforsamling krevde en slutt på USAs embargo mot Cuba. Cubas utenriksminister viste til mangel på medisiner til behandling av blant annet kreft og hjertesykdommer som en følge av denne blokaden. USA fastholdt at embargoen opprettholdes frem til Cuba viser tegn til å gjennomføre betydelige økonomiske og sosiale reformer.

23


Aktuelt

Fred i Colombia – En gammel drøm, ett nytt forsøk FARC-geriljaen og colombianske myndigheter har gjenopptatt fredsforhandlingene for første gang på ti år. Militær løsning på konflikten trappes dermed ned til fordel for dialog. Tekst: Diego Fernando Marin, studerer Latin-Ameriakstudier ved UiO og har vært politisk flyktning i Norge siden 2009.

Colombia. I tillegg brukte den konservative delen av den colombianske eliten vold som virkemiddel for å hindre sosiale og politiske endringer. Dette medførte at virksomheten til de paramilitære gruppene økte kraftig i denne perioden. Som følge av den økte bruken av vold fra alle parter i konflikten mistet sivilbefolkningen etter hvert troen på fredsforhandlinger. Dette la grunnlaget for at Álvaro Uribe gikk seirende ut av presidentvalget i 2002. Uribe gikk til valg med en agenda om å løse konflikten gjennom militærmakt.

Fredsforhandlingene i El Cagüan (1998-2002) På slutten av 90-tallet hadde FARC-geriljaen blitt til en slagkraftig hær som påførte den statlige hæren store strategiske nederlag. De hadde omringet Bogotá og kontrollerte 40 prosent av landet. Samtidig klarte sosiale bevegelser å sette Andrés Pastranas regjering i sjakk gjennom gigantiske demonstrasjoner i de største byene. Samarbeid mellom flere av disse politiske og sosiale organisasjonene førte til at man på få år klarte å vinne ordførersetet i Bogotá med den politiske koalisjonen El Frente Social y Político. Dette ledet fram til en situasjon der den colombianske eliten var i ferd med å miste sin historiske kontroll over landet, og dermed ble «tvunget» til å starte fredsforhandlingene i El Cagüan (1998-2002). Befolkningen hadde til å begynne med stor tiltro til disse fredsforhandlingene og håpet på en slutt på volden og krigføringen i det colombianske samfunnet. Men under de fire år lange forhandlingene ble den militære opprustningen aldri stanset. En grunn til dette kan ha vært at partene kom til forhandlingsbordet med svært ulike agendaer. FARC trodde at de var nær en væpnet maktovertakelse og fredsforhandlinger var for dem en del av denne prosessen. På andre siden utarbeidet den colombianske regjeringen i samarbeid med USA en ny militær strategi kjent som Plan

Konflikten i Colombia: • Aktører: FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia) ble stiftet i 1964. Statens hær og de paramilitære gruppene står på samme side i konflikten. • I perioden 2002-2012 har antallet internt fordrevne blitt doblet til fem millioner. • Den colombianske hærens årlige gjennomsnitt på skadde eller døde er 2500 soldater. • I perioden 1995-2005 har 175 000 mennesker blitt drept og 36 000 mennesker forsvunnet i Colombia • Colombia er den tredje største økonomien i Latin-Amerika og den med mest ulik fordeling etter Haiti. • Ifølge FN 2011: 1.15 prosent av befolkningen eier 52 prosent av jorda i Colombia og 6 millioner hektar har blitt tatt fra bønder som følge av krigen. • Over 2 000 tilfeller av sivile henrettelser ble utført av militæret i løpet av Uribes regjeringer, og er i dag under etterforskning. • Nye fredsforhandlinger begynte i Oslo i oktober 2012 etter seks måneder med hemmelige dialoger i Havanna, hvor fredsforhandlingene nå fortsetter.

Kozumel, Flickr Commons

En løsning på den militære konflikten har vært det sentrale temaet i colombiansk politikk siden midten av 80-tallet. Hele det politiske spekteret, fra det ekstreme høyre til det ekstreme venstre, finner sine nyanser i de ulike alternativene. Løsningene spenner fra å bekjempe geriljaen militært til geriljaens væpnede maktovertakelse. Fredsforhandlingene som startet i Oslo i høst representerer et kritisk vendepunkt for å ende en grusom epoke i Colombias politikk.

Uribes autoritære tiår Professor Jairo Estrada Álvarez ved universitetet La Universidad Nacional de Colombia, beskriver Uribe som et symbol på elitens enighet om krig som løsningen på Colombias konflikt. Men Uribes mål var ikke bare å stoppe FARC, men også å motarbeide all opposisjon. Som et resultat ble dette tiåret preget av en krig mot alle som kritiserte regjeringen. Perioden under Uribe ble også preget av korrupsjon, institusjonalisering og legitimering av statlig og paramilitær vold. Perioden bar også tegn til svekkede sosiale, sivile og politiske rettigheter, ekstrem økning i forskjell på fattig og rik og en sterk eskalering av den voldelige konflikten. Blant annet har Bernardo Moreno, en av Uribes personlige rådgivere, og flere ledere i etterretningstjenesten under Uribe blitt erklært skyldige i medvirkning til paramilitarisme, mord og ulovlig spionasje på opposisjonen og ledende dommere. Dette er bare et eksempel på ulovlige aktiviteter utført av statsapparatet under Uribes regjeringstid. Listen over nære allierte av Uribe som var involvert i paramilitære grupper, spionasje, - og

Sivilsamfunnet ønsker seg fred i Colombia, her en demonstrasjon for fred i Madrid.

24


Aktuelt

narkotikahandel forlenges stadig. Disse ulovlige handlingene spredte seg over hele statsapparatet og førte til økt grad av vold, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd i ti av de mørkeste årene i nyere colombiansk historie.

Hvorfor fredsforhandlinger nå? Til tross for regjeringens kraftige militære innsats overlevde geriljaen. Venstreorienterte politiske partier har beholdt ordførersetet i Bogotá og har dannet en ny politisk organisasjon, La Marcha Patriótica. Organisasjonen har stor støtte i sektorer som tidligere har vært ekskludert fra politikken. Støtten har for eksempel kommet fra befolkningen på landsbygda og fra ungdommer i byene. Selv om Colombia har opplevd mange år med konflikt, har landet hatt stor økonomisk vekst de siste årene og er i dag den tredje største økonomien i regionen. Uribes tidligere forsvarsminister og nåværende president Juan Manuel Santos ønsker å utnytte denne økonomiske veksten. Det vil dermed være ønskelig for Santos å stanse blodsutgytelsene rett og slett fordi det ikke er bra for business. Santos har gjort noe som ble ansett som umulig, han har samlet en ny blokk i den colombianske eliten og bygger opp en ny enighet som står i motsetning til en militær løsning på konflikten. Santos prøver som president å føre en politikk som fremmer interessene til industri-, service- og handelssektorene på bekostning av makten til de store jordeierne. Den pågående fredsprosessen er resultatet av en kombinasjon av virkelighetssans, politisk vilje og politisk dristighet. Både FARC og regjeringen er enige om at en militær løsning er umulig og ønsker

derfor å slå ned den militaristiske delen av eliten. De prøver i den nåværende konteksten å finne en avtale som kan fjerne volden fra politikken.

En endelig løsning på konflikten Konflikten i Colombia er firedelt: politisk, økonomisk, sosial og militær. Etter 50 år har noen av krigens konsekvenser blitt større enn de politiske, sosiale og økonomiske årsakene til krigen selv, spesielt etter Uribes to regjeringer. Krigen har vært elitens unnskyldning til å bruke voldelig virkemidler for å hindre sosiale og politiske endringer. Derfor handler fredsprosessen ikke om å gjenreise landet på én dag, men om å først fokusere på å løse den militære delen av konflikten, noe som er mer overkommelig. Men for å stoppe krigen må man først stoppe de som ønsker å krige. Nylig fikk hele Colombia se et tv-program med uttalelser av Yair Klein, en israelsk leiesoldat som ble leid inn for å trene de første paramilitære gruppene på 80-tallet. Han sa at en av de som betalte for oppdraget hans var en mektig jordeier og politiker som senere ble Colombias president: Álvaro Uribe Vélez. Fredens fiender er de samme, og nå handler det om å opprette en bred politisk allianse for slå dem ned. Denne nye prosessens suksess finnes ikke ved forhandlingsbordet. Det internasjonale samfunnet har lukket øynene overfor Colombia i en lang periode. Der ligger også viktigheten av fredsprosessen som begynte i Norge i oktober. Norge kan lede et større internasjonalt engasjement i hele denne kritiske prosessen. I Havanna må Santos og FARC komme frem til en avtale, men Colombias fremtidige fred er i alles hender.

Fred og forsoning i Colombia I oktober ble seminaret Sammen for fred i Colombia arrangert i Oslo. En av innlederne var Aida Avella, som snakket om forutsetningene for forsoning etter at konflikten er avsluttet. Aida Avella er tidligere leder av Unión Patriótica (UP), FARCs partipolitiske prosjekt, som ble grunnlagt i 1985 under våpenhvilen mellom FARC og regjeringen. Avella har levd i eksil i Sveits etter at hun overlevde et rakettangrep mot bilen hun satt i, og måtte flykte fra landet. Hun ble med det den eneste av UPs ledere som overlevde det politiske massemordet på partiet i årene de var aktive i politikken. Minst tre tusen politikere ble drept, inkludert to presidentkandidater, og etter hvert opphørte UP som politisk parti.

– Vi vil ha fred, men ikke uten sosial rettferdighet. Avella mener at en viktig faktor for en sann og varig fred i Colombia, er at regjeringen må ta et oppgjør med sine egne handlinger. De må erkjenne at det har skjedd et politisk massemord på fagorganiserte og venstreorienterte politikere og stille de ansvarlige for retten. Hun frykter samtidig at dette vanskelig kan la seg gjøre, ettersom mange skjulte krefter er i spill og man dermed ikke vet hvem som står bak menneskerettighetsbruddene. De paramilitære gruppene fungerer som elitens våpen i kampen mot opposisjonelle på venstresida, der ordrer om drap og massakrer ofte kommer fra høyere hold. Forsiktig optimist Når det gjelder utsiktene for fred, omtaler Avella seg selv som forsiktig optimist. Det er viktig og riktig at FARC og regjeringen nå snakker sammen, men man burde også inkludert sivil-

Jonas Lillemoen Skaalerdu /Con Lupa - cisv.no/conlupa

Tekst: Maria Melby, statsvitenskapsstudent og styremedlem i Latin-Amerikagruppene i Oslo

samfunnet mer aktivt. Vel så viktig som en fredsavtale, er de sosiale reformene som må innføres i etterkant, mener hun. Diskursen må endres, slik at det ikke kun er FARC som anklages for brudd på menneskerettighetene. Regjeringen må erkjenne sine svin på skogen og kompensere der det er mulig. Hun påpeker samtidig viktigheten av å forsikre seg om at slike overgrep ikke skjer igjen. Det må – og skal – være mulig å engasjere seg politisk uten å frykte for livet sitt. Hvis folk lærer å respektere ulike politiske syn og alternativ, kan Colombias befolkning endelig leve sammen i håp om en bedre framtid.

25


Kultur

Når film flytter fjell I 1982 reiste en ung student til Guatemala for å dokumentere mayafolkets liv. Lite ante hun at filmrullene hennes, 30 år senere, skulle bli bevismateriale i rettsaken mot en fryktet general.

Pamela Yates under filmingen av When the Mountains Tremble i 1982.

Pamela Yates` nye dokumentar, Granito: How to nail a dictator, forteller historien bak produksjonen av When the mountains tremble, filmen som ble resultatet av hennes første opphold i Guatemala tilbake i 1982. Hun og kameraten Newton Thomas Sigel gjorde opptak både av geriljaen og regjeringssoldater, de filmet angrep, drepte, overlevende og brente landsbyer. Og de intervjuet daværende president og øverste militære leder, general Efraín Ríos Montt. Filmrullene ble smuglet ut av Guatemala underveis, og bidro til å gjøre verden oppmerksom på den blodige konflikten i USAs bakgård. En konflikt som skulle koste hundretusener av liv. Men historien slutter ikke her; noen ganger skaper dokumentarfilmer like mye historie som historien de i utgangspunktet ønsket å dokumentere.

Ríos Montt i retten Filmcrewet var første gang i Guatemala i 1982. På den tiden var Efraín Ríos Montt general og de facto president, nylig kommet til makten gjennom statskupp. Da When the mountains tremble hadde sin første offisielle visning i Guatemala for ni år siden, var Ríos Montt presidentkandidat og midt i en valgkamp. I dag sitter ekspresidenten på tiltalebenken anklaget for folkemord. Deler av bevismaterialet er hentet fra rullene med råmateriale som Pamela Yates nå har gjennomgått på nytt for å finne bevis for at Ríos Montt var medvirkende til menneskerettighetsbruddene som ble begått. Yates har, sammen med advokater og etterforskere, jobbet i flere år for dette. Ríos Montt er den første som har blitt stilt for retten etter at fredsavtalene ble signert i 1996. Det skjedde torsdag 26. januar i 2012. Anklagen lyder på overgrep mot kvinner, å ha drevet 29.000 mennesker på flukt og å ha autorisert massakrer. Et sandkorn Filmen er en behind the scenes- dokumentar som gir innblikk i hvordan den første dokumentaren ble laget; hvordan Yates og

26

Sigel fikk innpass hos geriljaen og hos hæren, hvilke farer og utfordringer de møtte på, både under filmingen og i arbeidet med å offentliggjøre den i USA. Den viser i tillegg hvordan opptakten til rettssaken mot Ríos Montt har forløpt seg; innsamling av bevis, vitners fortellinger og gjennomgang av offentlige dokumenter. Pamela Yates finner også tilbake til noen av dem hun filmet i 1982. Én av dem er Rigoberta Menchú, fortellerstemmen i When the mountains tremble. Den gang en ung og ukjent overlevende, som forteller urfolkets historie gjennom sin egen families skjebne. I dag, leder av Guatemalas eneste urfolksparti, fredsprisvinner og presidentkandidat i fjorårets valg. Hun er beviset på at Guatemala har gått en lang og kronglete vei siden den første filmen ble laget. Likevel er det langt igjen til det samfunnet Menchú siden den gangen har kjempet for. – Jeg har vært et sandkorn, jeg som så mange andre, sier hun. – Det er et ydmykt uttrykk. Det symboliserer at jeg ikke kan forandre tingene alene, men at jeg kan bidra til å skape forandring.

Hvilken konflikt? Kontrasten mellom de som fortsatt er berørt av konflikten, og de som aldri ble det, er stor. I dokumentaren fra 1982 illustreres det gjennom bilder fra en skjønnhetskonkurranse i et av hovedstadens mest eksklusive hoteller: Overklassekvinner i urfolksdrakter kjemper om missetittel, i grell kontrast serveres bilder av soldater med våpen, lik, gråtende familiemedlemmer og brente landsbyer. I dag er en annen general fra denne tiden, Otto Péres Molina, president i Guatemala, og noen spør seg om hva som egentlig har endret seg i de 15 årene som har gått siden fredsavtalen. – Gjorde jeg nok for å beskytte menneskene jeg filmet? Hvor er de i dag, ble de drept i konflikten? spør Pamela Yates seg. – Denne filmen er mitt kjærlighetsbrev til Guatemala, til et land som har fulgt meg hele mitt voksne liv. Du kan bestille begge filmene www.granitofilm.com.

Dana Lixenberg

Newton Thomas Sige

Tekst: Anne Håskoll-Haugen

Militæret drepte 95 personer i landsbyen Ixil i 1982. Familien Caba søker rettferdighet.


Anbefalinger

Film: Juan de los muertos

Anbefalt av Hege Isaksen

Juan de los muertos er en utmerket harselering med det cubanske politiske systemet. Vi blir tatt med inn i en verden der Cubas hovedstad Havanna blir gjenstand for en invasjon av zombier, eller amerikanske dissidenter som de perfekt kopierte lokale nyhetssendingene kaller dem. Gjennom Juan og hans utvalgte medhjelpere blir vi tatt med rundt i gatene i Havanna mens hans "bande" dreper seg gjennom en økende horde zombier. – Juan de los muertos, vi er her for å drepe dine kjære...hvordan kan vi hjelpe deg? er de velvalgte ordene fortvilte innbyggere møter når de ringer Juans «hotline» etter hjelp. Denne filmen har alt; zombier, helter, kjærlighetsdrama, dragqueens, politisk kritikk på høyt nivå, og vaskekte cubanere med alle deres laster og lyster. Det er ingen tvil om at dette er en komedie. I kinosalen sitter latteren løst gjennom alle de 90 minuttene vi følger Juan og gjengen hans. Dette er virkelig en film jeg vil anbefale for absolutt alle, zombieinteressert eller ikke!

Bok: Doña Maria

Anbefalt av Irene Elise Hamborg

I 2003 ble den fredsprisnominerte opposisjonsbevegelsen Damas de Blanco startet på Cuba, og det er akkurat det Cecilia Samartins nyeste roman, Doña Maria, tar for seg. Hovedpersonene i boken lever på den skjøre linjen mellom håp og virkelighet, der fortid og nåtid virvler seg sammen. Mens den gamle damen Doña Maria drømmer seg tilbake til de gylne tidene familien hennes levde i før revolusjonen, ønsker Sophie seg så langt vekk fra øya som hun kan komme. Boken skildrer livet til de politiske fangene som har blitt anklaget for å konspirere mot landet, både livet deres innenfor murene og livet familien har igjen utenfor. Samartin briljerer med sitt magiske språk og unike menneskeskildringer, hun får deg til å gå dypt i deg selv og spørre; hva er egentlig frihet? Denne romanen viser at ingenting er helt sånn som man først trodde. Samartin sier romanen ble skrevet som en hyllest til alle de modige menn og kvinner over hele verden som velger å stå opp for frihet og menneskerettigheter.

Plate: Zamazu

Anbefalt av Kaja Jenssen Rathe

Min far og jeg oppdaget for første gang den cubanske pianisten Roberto Fonseca på en konsert i Montpellier i 2007, og gikk straks til anskaffelse av hans da nyeste album, Zamazu. Siden den gang har konsertopplevelsene med Fonseca blitt flere (han var blant annet invitert til MaiJazz i Stavanger i 2008) og han har også gitt ut flere album. Allikevel vil Zamazu alltid inneha en helt spesiell plass i mitt musikkhjerte, på grunn av gode minner og på grunn av platens åpenbare musikalske kvaliteter. Albumet introduseres gjennom en kort folkevise, «Misa Popular», som er et av få spor med vokal. Deretter får vi servert tre jazzdominerte låter som setter standarden for Fonsecas mesterlige pianospill. Spesielt «Lleho Cachaito» kan få tårene til å trille. Men så, etter «Asi Baila Mi Madre», som nærmest fungerer som et slags kort intermezzo, er det nesten som om albumet skifter ham: Låtene blir svært varierende i både stil og stemning, med afro-cubanske og brasilianske rytmer, flamenco, salsa og funky groove. Fonseca har fått med seg fantastiske musikere, blant annet Omara Portuondo som synger «Mil Congojas» i enkel, nydelig duett med Fonsecas piano. Allikevel er det først og fremst Fonsecas egne komposisjoner og hans virtuositet og hypersensitivitet ved pianoet som fascinerer og som binder det hele sammen. Anbefales.

27


Reisebrev

Stedfast jordkonfllikt Zapatistenes autonome selvstyre møter mye motstand i Mexico. I zapatistlandsbyen Comandante Abel har innbyggerne blitt fratatt jord og fordrevet på grunn av de motstridende interessene. Tekst: Cathrine Witnes Karlson, Solidaritetsbrigadist i Chiapas høsten 2012. Foto: Cathrine Witnes Karlson, Aron Halfen og Susanne Normann.

18. september 2012 forlot en solidaritetskaravane byen San Cristóbal de las Casas i Chiapas i Mexico. Karavanen, som bestod av fire biler og 23 deltakere fra åtte ulike organisasjoner og kollektiver, var på vei til zapatistlandsbyen Nueva Comunidad Comandante Abel nord i Chiapas. Solidaritetskaravanens mål var å ta vitnesbyrd fra urbefolkningen utsatt for brudd på menneskerettigheter, for deretter å informere allmennheten. Fra Solidaritetsbrigaden deltok to brigadister og en koordinator. Innbyggerne i landsbyen Comandante Abel har vært truet av priister, personer som holder med partiet Partido Revolucionario Institucional (PRI), og paramilitære som vil ta jorda deres. Både zapatistene og deres motstandere lever som oftest alle av det samme, av jorda. De er naboer, meksikanere, bønder, snakker Tseltal – de er kvinner, menn, unge og eldre. De er også alle i konflikt , med hverandre. Denne teksten beskriver fordrivelsen, landkonflikten og myndighetenes bruk av paramilitære grupper, zapatistenes løsning og karavanens oppgave.

Solidaritetskaravanen på vei til zapatistlandsbyen Comandante Abel.

28

Fordrevet fra sine hjem Onsdag 8. september i år flyktet 73 kvinner og barn fra landsbyen Comandante Abel. Innbyggerne hadde sett paramilitære slå leir ved den eneste veien ut av landsbyen. De hadde hørt skudd bli avfyrt og var redde. Landsbyinnbyggerne bestemte at kvinnene og barna skulle flykte til nabolandsbyen San Marcos for deres egen sikkerhet. Av frykt fulgte de ikke stien som går mellom landsbyene, men gjemte seg bak steiner og trær. Slik var de bedre beskyttet mot kuler. Turen, som normalt tar en time å gå, tok denne gangen et døgn. Kvinnene og barna sov i fjellet. Maisdrikken de hadde med seg tok slutt, men de forsynte seg av naturens proviant. I løpet av flukten forsvant to kvinner med sine to barn fra resten av gruppa, og kom først fram etter tre døgn. De fordrevne ankom San Marcos kun i klærne de hadde på seg. Flere var syke, hadde feber og hostet. Fire av kvinnene var gravide og hadde fått smerter etter flukten. De yngste barna ville ikke amme. I Comandante Abel hadde flere skudd blitt avfyrt mot landsbyens bygninger. Situasjonen var, og er, i høyeste grad fortsatt alvorlig. Eiendomsrettens lunefullhet Det var en kompleks situasjon som ledet opp til zapatistenes opprør i 1994. Under og etter opprøret har zapatistene okkupert land. Deres krav er ikke legalt, men det er legitimt. Filosofien lyder, slik revolusjonshelten Zapata formulerte prinsippet, «jorda tilhører den som arbeider på den». Siden den meksikanske revolusjonen i begynnelsen av forrige århundre, har Mexicos urbefolkning igjen og igjen gått tapende ut av konflikter hvor befolkningsgrupper har hatt motstridende interesser. Når zapatistene, urbefolkning og bønder gjorde opprør, stilte de seg utenfor systemet som hadde oversett deres krav om en verdig plass i samfunnet. I dag har de sitt eget autonome selvstyre, et alternativt og legitimt rettferdighetssystem, hvor prinsipper basert på fellesskap, rettigheter og verdighet står sterkt. Med seg har de et tankegods som omfavner og utfordrer det konstruerte i samfunnet. I sammenheng med zapatistene nevnes ofte den franske filosofen Foucaults tankegods hvor kunnskap ikke er makt, makt er kunnskap. Makthavende har konstruert begreper som eiendom, jungel og urfolk slik at de rommer oppfatninger som kan tjene de makthavende. Ved å utfordre ideene samfunnet er tuftet på, har zapatistene skapt ny rettferdighet, nye samfunn, nye skoler, nytt helsevesen og selvstyre. Institusjoner som alle tjener dem. Fordi zapatistene har stilt seg utenfor myndighetenes system har de ofte ikke landtitler til jorda de dyrker. Slik kan legalitet og legitimitet stå uforenlig mot hverandre syd i Mexico.


Camilla Kleiberg Jensen

Reisebrev

landsby. I mai i år var imidlertid den stedfaste konflikten med landsbyens andre fraksjon så intens at zapatistene valgte å flytte sine hus og gi fra seg jord. Dette var starten på landsbyen Nueva Comunidad Comandante Abel. Når konflikten eskalerte et halvt år etter ble det klart at dette handlet om mer enn bare den omstridte jorda. Å være en del av zapatistene er ikke bare en kamp for endring, men en daglig kamp for retten til å eksistere som zapatist.

Kvinner og barn har måttet flykte fra landsbyen sin på grunn av paramilitære styrker.

Mexicos motstrategi Staten Mexico har ingen interesse av disse autonome urfolksstyrene. Tvert imot taler hogst, gruvedrift, turisme og andre næringsinteresser imot at urbefolkningen skal få beholde sin kultur og sine tradisjoner. Det samme gjør politiske hensyn som FNs tusenårsmål og oppfyllelse av klimaavtaler. Vevet inn i den meksikanske stats sosialt ujevne distribusjonen av makt rår en korrupsjon uten lojalitet. Makt og penger er den sterkeste valutaen. Zapatistenes prinsipper om demokrati, frihet, rettferdighet og verdighet virker fjerne fra den overordnede politiske situasjonen. Likevel er det disse likeverdsprinsippene som står skrevet på fanene til mange av motstandsbevegelsene på grasrotnivå. I sin bekjempelse av opprørene har myndighetene valgt en langsom strategi som i militær terminologi kalles Counter Insurgency Strategy. Landsbybeboere brukes som bønder i et langsomt sjakkspill mot zapatistenes autonome selvstyre. Ikke-zapatister får juridisk belegg for å ta jorda zapatistene dyrker, og paramilitære grupper gis våpen og penger. De fleste zapatister bor i landsbyer sammen med ikke-zapatister. Delinga kan være reflektert i bosetningsmønsteret, men som oftest ikke. De paramilitære er ofte naboer, kolleger, slektninger, eller til og med tidligere zapatister. De kan være landsbyens politikere, politi eller militære som gir ordre til de paramilitære gruppene. Gruppene er noen ganger under kontroll, andre ganger ikke. De paramilitære gruppene er effektive, fordi fra utsiden ser det «bare» ut som fattig urbefolkning som sloss seg imellom, mens det i realiteten er myndighetenes strategi for å få gjennomført egen politikk på bekostning av urbefolkningens rettigheter. Innbyggerne i Comandante Abel bodde tidligere i en slik splittet

I solidaritet og protest Karavanen ventet den første dagen på vurderingene fra regionens selvstyremyndighet før den fikk handlingsalternativer. Dag to delte karavanen seg opp i to deler, hvor en gruppe dro til de som var igjen i Comandante Abel og den andre dro til de fordrevne kvinnene og barna. På dag tre dro deler av karavanen til landsbyen Zakatal Ojo del Agua. Der tok de vitnesbyrd fra ti fordrevne fra en annen landsby hvor situasjonen er lik den i Comandante Abel. Denne landsbyen lå tre og en halv times marsj oppover i jungelskog med åkerflekker, langt fra vei, vannsystem, elektrisitet og andre landsbyer. Karavanenes funksjon var å vise solidaritet og informere. Den uavhengige medieorganisasjonen Promedius har produsert videoer som ligger på youtube. Det meksikanske nettverket Red Contra la Represión har spredt informasjon gjennom sine kanaler og sammen med menneskerettighetssenteret Frayba har de holdt pressekonferanse. Senteret for kvinnerettigheter i Chiapas har skrevet ned og oversatt intervjuer fra urfolkspråk til spansk. Organisasjonene SiPaz og Latin-Amerikagruppene i Norge har publisert informasjon på sine nettsider. Jeg har skrevet disse ordene, og du har lest dem.

Under og etter opprøret i 1994 har zapatistene okkupert land. Deres krav er ikke legalt, men det er legitimt.

29


Mitt Latin­Amerika

Mitt Latin-Amerika (79) er Monique Markowicz nneskeme tiv pensjonist og ak Chile. i rettighetsforkjemper

– Vi er alle kun en liten dråpe i et glass med vann, men glasset består av mange små dråper. Intervjuet av: Tamara Gabriela Vergara

Monique Markowicz ble født i Frankrike i 1933. Hun er av jødisk opprinnelse og minnene fra 2. verdenskrig har sterkt preget hennes oppfatning av verden. Det var valget av Salvador Allende til president i Chile i 1970 og hans ønske om å innføre sosialisme med demokratiske virkemidler, som vekket interessen hennes for landet på andre siden av jorden. Under Pinochets diktatur engasjerte Monique seg i solidaritetsarbeid i Chile, og siden 1980 har hun stort sett vært bosatt der. På slutten av 80-tallet ble hun med i Menneskerettighetskommisjonen i Chile, og i dag i en alder av 79 år, er Monique fortsatt et aktivt medlem. Menneskerettighetskommisjonen som ble opprettet i 1978, arbeider med å dokumentere menneskerettighetsbrudd og beskytte mennesker som blir utsatt for slike overgrep. Idag er arbeidet særlig rettet mot mapuchenes situasjon i Chile. Hvordan begynte ditt arbeid med menneskerettigheter?

Jeg er et barn av krigen og når man har opplevd krig, har man ikke noe annet valg enn å forsøke å forhindre at det skjer igjen. Dessverre er krig fortsatt et stort problem i dagens verden og jeg føler at man ikke kan sitte med hendene i fanget uten å gjøre noe.

30

Vi er alle kun en liten dråpe i et glass med vann, men glasset består av mange små dråper. Hva var det som gjorde at du har blitt så interessert i Chile?

Jeg ble interessert i Chile da koalisjonen Unidad Popular, ledet av Salvador Allende, vant valget i Chile i 1970. For oss franskmenn var det veldig interessant å se hvordan sosialismen kunne triumfere i et demokrati. Det hadde aldri skjedd før. Etter statskuppet som den chilenske høyresiden med støtte fra USA stod bak, økte solidariteten med det chilenske folk. Vi organiserte underskriftskampanjer, og tok imot politiske flyktninger som hadde rømt fra Chile til Frankrike for å søke eksil. Hva var, og er, de største utfordringene med jobben din?

Å forhindre tap av liv. Og å få mennesker som er uskyldig dømt ut av fengsel. Hva bør vi vite om menneskerettighetskommisjonen i Chile?

Folk i Norge og resten av verden bør vite at med få ressurser tilgjengelig arrangerer vi mange demonstrasjoner for fremme menneskerettigheter. Så du finner oss i gatene. Vi som er aktive i


Mauricio Araya

Mitt Latin­Amerika

Monique Markowicz bor i et hus omgitt av bøker og musikk, og med folk i alle aldre og nasjonaliteter vandrende rundt henne. Hun sier ungdommen idag gir henne mye håp.

– Uansett hvor i verden mennesker blir undertrykket, så er det vår plikt som medmennesker å reise oss og stå sammen mot urettferdighet. kommisjonen arbeider mot undertrykkelse gjennom å avsløre tortur i fengslene, støtte kampene til urbefolkningen (Mapuche, Aymara og Rapanui) og ved å forsøke å gjenvinne den historiske hukommelsen. Gjennom ditt arbeid med menneskerettigheter, hva har gjort sterkest inntrykk på deg?

Det som har gjort sterkest inntrykk på meg er hvordan politiet har undertrykt urbefolkningen, og særlig hvordan mapuchene har blitt offer for massive menneskerettighetsbrudd utført av politiet. De blir daglig utsatt for ransakelser som inkluderer tåregass og skyting. Barn blir skutt. Det ligner krigstilstander.

Hva kan du si om overgangsoppgjør i Chile? Hva har man oppnådd og hva står fortsatt igjen?

Vi kan ikke si at ingenting er forandret. I dag finnes det ingen konsentrasjonsleirer og massakrene har tatt slutt. Rettssakene er i prinsippet sivile. Men ingen politibetjenter har noensinne blitt dømt for å ha drept en mapuche, mens flere mapucher har blitt dømt til opptil 20 års fengsel for drapsforsøk. Det er lettere å vinne en rettssak når man har økonomiske ressurser enn når man

blant de svakeste i samfunnet.

Hva ville du ha forandret hvis du hadde uendelige muligheter?

Jeg ville gjort utdanning offentlig og gratis, og ikke religiøs. Dette for å skape en tolerant, tenkende, rettferdig og fri verden. Hvilken person beundrer du mest?

Evo Morales, presidenten i Bolivia, som til tross for å ha møtt massiv motgang fra opposisjonen, forsøker å skape et rettferdig land. Hvis du kunne reise i tid, hvilket øyeblikk i historien ville du ha reist til?

Jeg hadde blitt her, og litt inn i fremtiden, fordi ungdommen i dag gir meg mye håp. Avslutningsvis, er det noe du ønsker å si til leserne?

Jeg tror at både solidaritet og menneskerettigheter er universelt. Uansett hvor i verden mennesker blir undertrykket, så er det vår plikt som medmennesker å reise oss og stå sammen mot urettferdighet.

31


Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

B

Denne boken handler om den latin­ amerikanske våren, hvordan krisene skapt av nyliberalismen løses gjennom progressiv politikk for sosial utjevning, og hva Europa kan lære for å håndtere våre egne kriser. Latin­Amerikaboken 2012 er den 8. i rekken og inneholder i tillegg til spesialskrevne artikler om latinamerikanske alternativer oppdaterte artikler om alle landene i regionen. Forfatterne er latinamerikanske, norske, akademikere, aktivister og journalister. Pris: 200 kroner.

LatinAmerika #4 2012  

Det fjerde nummeret av LatinAmerika i 2012 handler om overgangsoppgjør - veien fra diktatur, konflikt eller borgerkrig til et fredelig samfu...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you