Page 1

LatinAmerika #1 Ă…rgang 17 - Mars 2012 Latin-Amerikagruppene i Norge

Latinamerikanske alternativer


Innhold

LatinAmerika # 1 – Mars 2012 Årgang 17.

Løssalgspris: 30;Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo www.latin­amerikagruppene.no Redaksjonen:

Irene Elise Hamborg Eirin Høiseth Tore Isungset Støve Hilde Beate Anker Kaja Bergskås Skoftedalen Ine Gjellebæk Maya Sunde Singh Maria Baudonnel Underdal Åse Birkeland Nesdal Erlend Tjåland Dina Vågen Fiskum Sara Viktorin Grafisk utforming:

Eirin Høiseth og Maya Sunde Singh Forsidefoto:

- Olmo Calvo Rodríguez, Flickr Commons. - Jordokkupanter i Barrio 17. de Noviembre tar et spadetak på vei mot et bedre liv, Argentina. Takk til: Julia Loge, Ellen Wilberg, Klaudia Lech og Alberto Valiente Thoresen. Opplag:

1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

2

Innhold 3 4 8 10 14 15 16 18 19 20 22 24 26 27 28 30 32

Det gode liv Latinamerikanske løysingar CELAC og Telesur Det mulige umulige En genuin erfaring med selvstyre Synes du vi gjør en dårlig jobb? Delikat utvikling Alliansen Ny Landbrukspolitikk Siden sist Den chilenske vinteren Uskyldig dømt Teater for fremtiden Bolivars uekte sønner Anbefalinger Utfordringer for et ungt demokrati Mitt Latin-Amerika Latinamerikanske løsninger


Leder

Det gode liv "Vi vil ikke overleve, vi vil leve!" Det begynte med kampen mot kolonimakten, deretter deres arvtakere i det nye latinamerikanske oligarkiet og tilslutt USA. Veien har vært lang og utfordrende, men noen gir seg aldri. Når systemet ikke fungerer slik det burde, eller rettere sagt; slik som befolkningen syntes det burde, har de tatt saken i egne hender. Det holder ikke lenger med å overleve. Det handler om en alternativ utviklingssti. Man kan spørre seg hvilke mål man setter seg; skal man følge den tradisjonelle veien når det kommer til vekst og utvikling, eller skal man sette seg nye mål basert på bærekraft og lokalt selvstyre? Latin-Amerika entret det 21. århundret med verdens største levekårsforskjeller, til tross for nesten 200 års uavhengighet. Selv om det spanske imperiet falt, forble de økonomiske strukturene underlagt en kolonial logikk: Man presser ut mest mulig overskudd fra plantasjene og gruvene for å selge det på utenlandske markeder. Det er ikke å legge under en stein at USA og de lokale elitene, med sine allierte i militæret, har slått ned på de fleste forsøk på sosial endring og utsatt en selvstendig politisk utvikling. Dette er hvor El Buen Vivir , “Det gode liv”, kommer inn; en må forlate strukturene fra kolonialismen. El Buen Vivir er et mangesidig konsept under stadig utvikling, som er basert på andinske urfolkstradisjoner. Det bærende prinsippet er likevekt og samspill mellom mennesker og naturen, og i stedet for lineære utviklingsmodeller som preger vestlig tankegang, setter man naturens reproduksjon i sentrum. Et hovedfokus blir derfor bevaring av naturen. Man kan si at det i praksis innebærer å leve i felleskap med andre samtidig som man oppnår en grad av likestilling. Prinsippet eliminerer utnyttelse mellom mennesker og logikken i det materialistiske systemet vi lever i. I Bolivia og Ecuador har disse prinsippene blitt grunnlaget for store sosiale bevegelser som har løftet El Buen Vivir inn i landenes nye grunnlover.

Irene Elise Hamborg, Redaktør. Fullfører for tiden sin bachelorgrad i latinamerikastudier.

Selv om El Buen Vivir er et konsept fra andesregionen, fanger den en frisk endring i LatinAmerika. Et godt eksempel er Zapatistene. Mexicos regjering har promotert urbefolkningsrettigheter i det internasjonale samfunnet, samtidig som de motarbeider de nasjonale urfolksbevegelsene. Zapatistene burde fått tilbud om gode utdannings- og helseordninger, men har blitt servert sabotasjer, fordommer og høy militarisering av deres områder. Derfor kjemper de for autonomi – selvstyre og utvikling på egne premisser. Her er det folket som bestemmer og regjeringen som adlyder. Zapatistene praktiserer i stor grad El Buen Vivir ved å leve i felleskap med andre og i harmoni med naturen. Også i Venezuela, der Chávez og det fattige folkeflertallet forsøker å skape sin variant av sosialisme er «el buen vivir» blitt en viktig komponent. Det handler om å kjempe gjennom en egen definisjon på velstand, i et land der tiår med påvirkning fra USA og de kommersielle massemediene har presset gjennom en ekstrem konsumisme. Kortere arbeidstid, mer vekt på kultur og idrett, urbant jordbruk og enkelte miljøtiltak er noen av ingrediensene her.   Zapatistenes ønske om autonomi, de chilenske studentenes kamp mot etterdønningene av Pinochets diktatur og utviklingen av agroøkologi som fremtidens tilnærming til matproduksjon er noen av temaene du vil kunne lese om i denne utgaven. Jeg anbefaler også Latin-Amerikaboken 2012 om latinamerikanske løsninger som går dypere inn på tema. På side 14 kan du lese et utdrag fra boken, om arbeiderstyrte bedrifter i Argentina. Det er på tide å bli inspirert av tankesettet fra Latin-Amerika, og få de gode teoriene til å fungere i praksis. Vi må støtte opp om endringene og sette fokus på deres kamp, for nå har Latin-Amerika kommet med alternativer til dagens kriser.

3


Tema: Latinamerikanske alternativer

Fernando Lugo APC, Flickr Commons

Latinamerikanske løysingar på globale kriser

UNASUR er blant samarbeida som samlar alle landa i Sør-Amerika. Her er statsleiarane samla på eit toppmøte.

Medan demokratiets vogge og verdas rikaste region kuttar til beinet, byggjer ned velferdsordningar og fragmenterar dei demokratiske institusjonane, gjer det relativt fattige og nyleg demokratiserte Latin-Amerika det motsette. Tekst: Heidi Lundeberg, dagleg leiar i LAG som nyleg gjorde eit lite feltarbeid i Bolivia og Ecuador om Alba og den nye finansielle arkitekturen med tilleggstilskot frå Norad.

Finanskrisa har fått dramatiske konsekvensar i Europa. Hellas har eit budsjettunderskot på meir enn 10 prosentpoeng og ei statsgjeld på meir enn 140 prosentpoeng, noko dei rett og slett ikkje har lov til som medlem av eurosona. EU har derfor pålagt landet store budsjettkutt og privatisering av offentleg sektor til lokalbefolkninga si store frustrasjon. Spareplanen har møtt enorm motstand og mobilisert fleire hundre tusen i protest, fordi folk meiner kutta vil ramme fattige. Hellas er eit av fleire døme i Europa. Også Island, Portugal og Spania er underlagt stramme sparepakker. Arbeidsløysa brer om seg og ungdomsledigheita er no oppe i 20-30 prosent fleire av dei rikare landa.

Europeisk krise – latinamerikansk vår Medan vår eigen region står i krise opplever det latinamerikanske folk vår. Velferdsordningar som sosialtrygd for dei fattigaste, alderspensjon og alfabetiseringsprogram vert etablert i ei rekkje land i Sør-Amerika. Stadig nye sfærar blir underlagt demokratisk kontroll slik som dei verdifulle gassressursane i Bolivia. I Ecuador så vel som i Brasil vert delar av kommunale budsjett emne for direkte folkeleg kontroll. Ein kan seie at demokratiet byggast opp i Latin-Amerika medan det byggast ned i vår eigen region. Politiske, sivile, sosiale og økonomiske rettar vert stadig betre sikra i Latin-Amerika medan Europa står i brann. Det er ikkje tilfeldigheiter som ligg bak denne polariserte utviklinga, men nøye planlagde utviklingspolitiske grep. Kva ligg bak den søramerikanske suksessen og kva handlar den eigentleg om?

4

Dei latinamerikanske utviklingsstrategiane står i rak motsetning til dei standardiserte løysingane som vert brukt av IMF, EU og WTO. Mantraet i EU og IMF har vore marknadsliberalisme: Dess mindre politisk innblanding i økonomien dess meir utvikling. Sjølv etter finanskrisa som var eit konkret resultat av for lite regulering svarte IMF og EU med den same politikken – avregulering og privatisering. Finanskrise som har resultert i både sosiale kriser og matkriser vert ikkje teke omsyn til når statsleiarar verda over møtes i den tredje nyliberale pilaren WTO. Global frihandel er vegen til lykke koste kva det koste vil.

Regional uavhengigheit og motkonjunkturpolitikk Det er mange aktørar og prosessar som må med i analysen over kvifor Latin-Amerika har klara seg så bra i tider då Europa har gått på dunken. Den regionale integreringa er heilt klart ein av dei viktigaste prosessane i så måte. Regional integrering har vore ein av dei progressive regjeringane i Sør-Amerika sin strategi mot dei negative konsekvensane av økonomisk globalisering. Ideen stammar frå nymarxisme og den utviklingsteorien som på 1970 talet vant stort terreng; uavhengigheitsteori. Skal det uindustrialiserte og fattige Latin-Amerika utvikle seg under eit globalt frihandelsparadigme så må dei samarbeide på regionalt nivå. Cuba er kanskje det beste (og verste) døme på kor vanskeleg det er å stå aleine om å ynskje ein alternativ politikk. Sjølvstende frå dei globale maktkjempene er berre mogleg dersom ein allierar seg. Der ramma for latinamerikansk politikk – den regionale integrasjonen – er utvikla med inspirasjon frå nymarxistiske teoriar, er


Tema: Latinamerikanske alternativer

innhaldet i største grad inspirert av sosialdemokratiske tenkjarar. Arkitektane bak institusjonane og dei sentrale politikarane er i stor grad inspirerte av økonomen Keynes, mannen bak mykje av dei teoriane som ligg til grunne for vår eigen velferdsstatsmodell. Eit av hovudprinsippa til Keynes, og eit berande prinsipp i den latinamerikanske utviklingspolitikken er motkonjunkturpolitikk: Å spare i gode tider for så å bruke ekstra i dårlege tider. Eit slikt fokus på å bruke litt ekstra i krisetider (både i privat og offentleg sektor) var også utvilsamt ein av grunnane til at Noreg kom seg så pass godt ut av den globale finanskrisa. Eit anna sentralt konsept er ulike gradar av produksjonssamarbeid og utjamning, framfor konkurranse mellom statar. Ein ide som også kan sporast tilbake til Keynes og ideen bak etableringa av Bretton Woods institusjonane.

Regional integrasjon med pragmatisk andlet Den regionale integrasjonen føregår på mange nivå og ulike prosjekt er initiert av ulike partar. Øvst står UNASUR og CELAC. UNASUR vart etablert i 2008 som ein politisk, økonomisk, sosial og kulturell union mellom dei søramerikanske landa. Ideen slik den er manifestert i erklæringa er at regional integrasjon er naudsynt for ei berekraftig utvikling i regionen. Ser ein på formålsparagrafen er svært mange politiske område inkludert og kan derfor samanliknast med EU. Alt frå finansielt samarbeid til felles kamp mot analfabetisme og ulikskap, samarbeid om infrastruktur og energisikkerheit. Den fyrste formålsparagrafen er verdt å merke seg, for det er kanskje dét formålet unionen så langt har lagt størst vekt på: UNASUR skal bidra til at dei søramerikanske landa står samla i internasjonale prosessar. Organisasjonen har i høgste grad vore eit korreks til den allamerikanske unionen OAS som har vore dominert av USA. UNASUR er derfor ei søramerikansk utfordring til det hegemoniet USA har hatt i regionen. CELAC, den latinamerikanske og karibiske unionen etablert i fjor er å forstå som ei vidareutvikling av UNASUR, som i praksis utvidar organisasjonen til å omfatte heile det amerikanske kontinent med unntak av USA og Canada. Formålet med UNASUR og CELAC er klart, og initiativet og forvaltninga av desse unionane kjem frå dei progressive regjeringane i regionen. Men ein union gjort opp av venstreradikale Bolivia på den eine sida og høgreekstreme Chile på den andre, kan ALBA: • Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América • Produksjons- og handelssamarbeid basert på tanken om sosial, politisk og økonomisk integrasjon i Latin-Amerika. • Lansert som ein motreaksjon til ALCA, som var USA sitt forsøk på eit frihandelsområde for heile Amerika • Starta i 2004 som samarbeid mellom Venezuela og Cuba, men har sidan fått seks nye medlemmer: Antigua og Barbuda, Bolivia, Dominica, Ecuador, Nicaragua, og Saint Vincent og Grenadinane. • Alba samarbeider også med øvrige land og delstatar gjennom mellom anna ALBA Petrolio SUCRE : • Sistema Único de Compensación Regional • Mellomstatleg handelsvaluta for handel mellom ALBA-landa sidan 2010. • Etablert for å unngå bruk av USA-amerikanske dollar i handel mellom brukarlanda. • Kursen er basert på eit gjennomsnitt av valutakrusen til brukarlanda. • Virtuell valuta, som difor ikkje finns i trykte pengar.

ikkje bli ein politisk spissa organisasjon. Med eit slikt politisk spenn er det vanskeleg å kome til einigheit om politiske prosessar. Sjølv om dei progressive regjeringane utruleg nok har fått gjennomslag for ein del progressive politiske grep som regulering av den finansielle sektoren gjennom kapitalkontroll, så har svært mange politiske initiativ stagnert i unionen og blitt vidareført i andre mindre organisasjonar som samlar dei meir progressive regjeringane. Handels- og produksjonssamarbeidet Alba og utviklingsbanken Banco del Sur er døme på dette.

Solidarisk handel Alba er eit handels- og produksjonssamarbeid mellom dei mest progressive regjeringane i regionen; Venezuela, Ecuador, Bolivia, Cuba, Nicaragua samt ei rekkje øystatar. Alba er i stor grad bygd på kritikken av dei nyliberale frihandelsavtalene og set statleg suverenitet, solidaritet og sosial utvikling i sentrum. Handel vert sett på som eit verkemiddel for industrialisering, sysselsetting og utjamning av dei store forskjellane i regionen. Ved å samarbeide om å byggje opp industri deler landa risikoen og kostnadene ved nyetablering, noko som er sårt tiltrengt i ein region som 200 år etter frigjeringa framleis har eit svært kolonialt handelsmønster der dei eksporterar råvarer og importerar industrivarer. Jorge Acosta Arias, stabssjef for handel og økonomi ved Utanriks-, handel- og migrasjonsdepartementet i Ecuador stadfester at ”Ecuador og Venezuela til dømes samarbeider om oppbygging av ein petrokjemisk industri”. Ein av partane vil ifølgje Acosta raffinere olje og den andre parten vidareforedle til plast. Slik at begge partane kan produsere ulike plastprodukt som dei kan handle av kvarandre. Begge desse Alba-landa er eksportørar av råolje og har mykje å vinne på ei lokal vidareforedling. Alba anerkjenner at medlemslanda står i ulike situasjonar og legg derfor opp til asymmetriske avtaler – det vil seie avtaler som ikkje er gjensidige når det kjem til liberalisering. Bolivia som er det fattigaste landet i Sør-Amerika bidreg altså ikkje med same marknadstilgang som dei andre medlemslanda. Tvert imot står solidaritet sentralt i avtala og tradisjonell bistand i form av cubanske legar og venezuelanske studentstipend vert bruka som strategi for å redusere fattigdom hos den fattigaste parten. Dei anerkjente alfabetiserings- og augelekande programma til Cuba UNASUR: • Unión de Naciones Suramericanas • Politisk, økonomisk, sosial og kulturell union mellom alle landa i Sør-Amerika • Etablert i 2008 som samanslåing av mindre regionale samarbeid. CELAC: • Comunidad de Estados Latinoamericanos y Caribeños • Samarbeidsunion som vert sett på som motsvar til det USA-dominerte OAS • Alle uavhengige statar i Latin-Amerika er medlem, med unntak av USA og Canada • Til no hatt eitt toppmøte (i desember 2011), og det er uklart kva for rolle sambandet vil få Banco del Sur: • Mellomstatleg utviklingsbank som gjev lån til langsiktige utviklingsprosjekt i Latin-Amerika • Etablert i 2009, som alternativ til Verdensbanken • Medlemslanda er Argentina, Brazil, Paraguay, Uruguay, Ecuador, Bolivia og Venezuela

5


SocialWatch, Flickr Commons

dilmarousseff, Flickr Commons

Tema: Latinamerikanske alternativer

Pedro Paez meiner prioriteringa av CELAC er ein klar strategi mot kontraoffensiven.

CELAC baserer seg på Bolívar sin integrasjonstanke, som symbolisert på fyrste møte.

har ekspandert stort med Alba. Tusenvis av cubanske legar er stasjonert i Bolivia og vitjar deler av folket som aldri før har vore hjå lege. Desse bistandsprogramma utfordrar imidlertid også det etablerte. Kvart år vert bolivianske ungdommar inviterte til Cuba for å delta på kurs saman med kubansk ungdom. Saman dreg dei tilbake til Bolivia på solidaritetsbrigader som på frivillig basis bistår alfabetiserings- og legeprogramma. Desse ungdommane går rett og slett frå dør til dør og fortel om programma og finn aktuelle mottakarar, det vere seg analfabetar eller grå stær pasientar. Ungdomsbrigadane bidreg til ei solidarisk kjensle mellom folka i Alba landa. For som den kubanske brigadisten Yanet Feliciano uttrykkjer det ”… har brigaden og samarbeidet med bolivianske ungdom endra livet hennar”. Før visste ho ingenting om Bolivia og kunne ikkje førestille seg korleis det var å leve som ungdom i eit land så ulikt hennar. No kjenner ho tilhøyr og forstår korleis det er å leve i Sør-Amerika sitt fattigaste land.

dårlege tider. Utviklingsbanken Banco del Sur er meint å gje lån med låg rente til langsiktige produksjonsprosjekt. Det vil seie at banken skal fylle det rommet som dei private bankane i regionen ikkje klarer å fylle. Banken er meint å prioritere større produksjonsprosjekt som bidreg til sysselsetting og næringsmessig utvikling i regionen. Mykje av låna frå IFIar har på den andre sida gått til det eksportretta jordbruket og har ikkje lukkast i å bidra til ei økonomisk omstilling i Latin-Amerika. I Bolivia, til dømes, gjekk storparten av utanlandslåna på 1990 talet til det eksportretta soyajordbruket i låglandet. Dette er eit jordbruk dominert av store jordeigarar og ein kan stille spørsmål ved legitimiteten av å gje slike offentlege lån til enkelte private aktørar.

Makt over pengane Utviklingsbanken Banco del Sur og pengefondet Fondo del Sur er også bygd på kritikken til dei nyliberale finansinstitusjonane (IFI). Med desse institusjonane kan medlemslanda Argentina, Brasil, Ecuador, Bolivia, Paraguay, Uruguay og Venezuela gjere det motsette av det dei har blitt diktert til å gjere av dei internasjonale finansinstitusjonane Verdsbanken, Den interamerikanske utviklingsbanken og Det internasjonale pengefondet. Med stigande internasjonale råvareprisar har enkelte av dei latinamerikanske landa lagt seg opp kreditt dei siste åra. IFIane har tilråda landa å plassere overskota i amerikanske obligasjonar. Dette har vore problematisk av to grunnar. For det fyrste vert pengane ”låst”, og har berre ein børsverdi som ikkje kan omsetjast til realverdi i Latin-Amerika. For det andre vert obligasjonar utsette for spekulasjon, og som del av den internasjonale finansøkonomien kan verdien falle. Ved å plassere overskotet i sitt eige regionale Fondo del Sur beheld landa kreditt i eigen region i staden for å låse pengane i amerikanske obligasjonar. Med desse institusjonane kan dei føre motkonjunkturpolitikk: Spare i gode tider og bruke i

Solidariske pengar Ein av dei største utfordringane med den globale frihandelen har vore at alle handelspartar må handle i amerikanske dollar. Det har i praksis innebore at kjøpar så vel som seljar har måtta handle med dollar så vel som med varer. Som alternativ til denne ordninga som både er dyr og inneber ustabilitet for handelspartane, har medlemslanda i Alba gjennom den nye finansielle arkitekturen oppretta sin eigen handelsvaluta Sucre. Det er ein digital valuta der verdien er vekta som snittet av dei lokale valuttane. Men Sucre har i tillegg ein svært interessant solidarisk komponent: I tillegg til å gjere regional handel billigare enn global handel, verkar den også utjamnande og bidreg til at små og mellomstore bedrifter kan delta i handel på tvers av landegrensene. Mellomstore bedrifter har som regel ikkje økonomiske eller administrative ressursar til å delta i den globale dollar handelen, med mindre kostnadar og sentralbankar som legg til rette for handel kan dei lettare delta. Slik vert ikkje den regionale handelen utelukkande for dei største bedriftene, men også tilgjengeleg for det mangfaldet som finst av små og mellomstore bedrifter i regionen. Kvar sjette månad gjer sentralbankane opp handelsbalansen mellom landa og ser om dei skuldar eller har noko uteståande sjå dei andre medlemslanda. Men det interessante er at dersom ein part eksporterar langt

«Ved å samarbeide om å byggje opp industri deler landa risikoen og kostnadene ved nyetablering»

6


fotospresidencia5, Flickr Commons

Tema: Latinamerikanske alternativer

Dei nye alternativa utfordrar måten globaliseringa har blitt pressa gjennom på ved å få til endringar gjennom institusjonar baserte på andre tankesett og andre verdiar.

mindre enn den importerar frå dei andre medlemslanda så gjer dei andre landa ei vurdering av om dei kan kjøpe meir frå dette landet. Slik vil den skeive handelen mellom landa jamne seg ut over tid og medlemslanda unngår gjeld og handelsunderskot. Det er ingen tvil om at det er i desse institusjonane at den store endringspotensialet ligg. Alba, Banco del Sur og Fondo del Sur bidreg til reell endring og er eit alternativ til den nyliberale politikken, i Latin-Amerika så vel som i resten av verda.

Kontraoffensiven Kvifor i all verda brukar då dei progressive regjeringane tida si på dei mindre spissa organisasjonane UNASUR og CELAC som har eit langt mindre endringspotensial enn Alba og Fondo del Sur? Arkitekt bak den nye finansielle politikken i Latin-Amerika og medlem av den anerkjende finanskomiteen til FN, Pedro Paez, forklarar denne prioriteringa av politisk kapital som ein klar strategi mot kontraoffensiven. Dei progressive regjeringane i regionen har fått til store endringar både på nasjonalt og regionalt nivå til stor frustrasjon for høgresida i regionen så vel som internasjonalt. Statskuppet i Honduras i 2009, kuppforsøket i Ecuador i 2010 og etablering av nye USA-amerikanske militærbaser i Colombia er truleg utslag frå ein kontraoffensiv som kjenner seg truga og forsøkjer å ta tilbake politisk terreng, gjerne med valdlege og udemokratiske middel. Kuppet i Honduras var direkte knytt til dei regionale endringsprosessane; president Zelaya hadde nett meldt landet inn i Alba og kuppmakarane var raske med å melde landet ut igjen så snart dei hadde tatt makta. Kuppforsøket i Ecuador var også klart knytt til den nye finansielle arkitekturen då dette har vore ein av dei mest profilerte internasjonale sakene til Correaregjeringa. Sosiale rørsler rundt om på kontinentet fryktar fleire kuppforsøk i dei komande åra. Trongen for eit samla Latin-Amerika er større enn på lengje. Prosessar som knyt ulike politiske regime i regionen saman og arenaer for politisk dialog er heilt sentralt for å kunne vidareføre endringsprosessane. Regional integrering og sosiale rørsler Med eit klart internasjonalt og lokalt press mot Alba, Banco del Sur og Fondo del Sur vert den lokale, regionale og internasjonale støtta for dei progressive prosjekta veldig viktig. Det er vanskeleg å sjå for seg at dei progressive regjeringane klarar å prioritere politisk kapital

i prosessar som berre vert motarbeida og ikkje støtta. Dei regionale prosessane har sitt utspring i dei sosiale rørslene. Det er frå grasrota ideen til desse institusjonane kjem. Og det er med press frå dei store bonde, ufolks og fagrørslene at desse sakene har kome opp på regjeringsnivå. Alba og Banco del Sur stod høgt på dagsorden då sosiale rørsler frå heile regionen samla seg i Cochabamba, Bolivia i 2006. Alba vart sett som alternativet til dei hata frihandelsavtalene og forumet kravde ”nye mekansimer som eit felles fond, ein solidarisk sør bank, konstruksjonen av ein regional mynteining”. Men til trass for at dei store grasrotrørslene er samde om at dette er gode prosessar, naudsynte for å lausrive seg frå det nyliberale paradigmet, så ser det ikkje ut til at nokon prioriterar dette som kampsak. Alle organisasjonane LAG har vore i kontakt med støttar initiativa, men ingen prioriterer dei som sine kampsaker. Det er forståeleg at grasrotorganisasjonane har andre saker dei prioriterer, saker som står dei nærare som jordreformer, nasjonalisering av naturressursar og kampen mot gruveutvinning. Det er imidlertid mindre forståleg at dei regionale NGOane nedprioriterar dette. Mange utfører eit utruleg imponerande arbeid mot frihandelsavtaler og urettvis gjeld, men kven skal følgje opp dei positive alternativa? For å gjennomføra endringar som sler fast ekte alternativ til dei nyliberale institusjonane, er dei som jobbar for endringane avhengige av støtte og press frå sosiale rørsler i regionen. Det er derfor teke initiativ for å mobilisere rørslene, til dømes ved å involvere dei i eit eige råd som kjem med direkte innspel parallelt med ministerrådet. Medan vaskeekte alternativ oppstår i Latin-Amerika, heldt vår regjering og dei vestlege landa fram med å stø opp om dei same institusjonane og den same politikken som har gjeve vidtrekkande sosiale kriser over heile verda. Medan det vert kutta til beinet i Europa veks velferdsordningar fram på det kontinentet som før var heimsøkt av sosiale og økonomiske kriser. Dei nye alternativa gjev påskot og inspirasjon til å vurdere på ny kva for institusjonar og politikk ein bør stø opp om, og dei utfordrar måten globaliseringa har blitt pressa gjennom på ved å få til endringar gjennom institusjonar baserte på andre tankesett og andre verdiar.

7


Tema: Latinamerikanske alternativer

CELAC og Telesur – nye veier til et samlet Latin­Amerika? Latin-Amerika gjennomgår store forandringer. Både organisasjonen CELAC og nyhetskanalen Telesur har som mål å være alternativer til status quo, med fokus på samarbeid mellom statene. Intervju ved Erlend Tjåland, Sara Viktorin og Kristina Vågen Fiskum.

Hva vil disse organisasjonene bety for regionen? Vi spurte latinamerikaekspert, Eirik Vold.

1) Hva ligger bak ideen om å samle Latin-Amerika? Historien om latinamerikansk integrasjon kan egentlig godt begynne på slutten av 1700-tallet, i årene før frigjøringskrigene mot Spania begynte. Det spanske imperiet var, til tross for enorm territoriell utstrekning, på vei nedover. Både sjørøvere i det karibiske hav og gryende stormakter, som England, Frankrike og ikke minst USA, sto klare til å sikre seg sin del av den enorme strømmen av gull, metaller og andre råvarer fra Latin-Amerika, ettersom det spanske koloniregimet mistet grepet. Frigjøringsledere som Simón Bolívar visste at den eneste måten et krigsherjet og nylig løsrevet kontinent kunne unngå å bli offer for fortsatt plyndring og dominans, var ved å forene seg. Derfor visjonen om et forent Latin-Amerika, Bolívar kalte det ”Stor-Colombia”. Det latinamerikanske oligarkiet ville gjerne slippe å betale skatt til det stadig mer grådige og dekadente spanske kongehuset og støttet derfor løsrivelsen. Men de fryktet Bolívars egalitære visjon for et uavhengig Latin-Amerika med jordreform og forbud mot slaveriet. Så etter frigjøringen fra Spania allierte de seg med verdens nye maktsentra i Washington, London og Paris for å beholde mest mulig av den sosiale strukturen fra kolonitiden. Ved inngangen til det 21. århundret var Latin-Amerika fortsatt et splittet kontinent av svake nasjonalstater med verdens største levekårsforskjeller. Strømmen av råvarer gikk, akkurat som før, fra latinamerikanske kystbyer til USA og Europa. Og akkurat som på 1600tallet nøt en liten styrtrik hvit elite godt av handelen, mens folkeflertallet, etterkommere av afrikanske slaver og urbefolkningen levde i dyp nød. Det er denne situasjonen det latinamerikanske integrasjonsprosjektet, ledet av kontinentets venstreside, nå forsøker å endre.

skytes inn at Castros Cuba har hatt og fortsatt har stor støtte langt inn i det politiske sentrum i Latin-Amerika. Der ses den kubanske revolusjonen som et grunnleggende humanistisk prosjekt i lys av de eksepsjonelle sosiale resultatene. Utfrysing av Cuba står i sterk kontrast til hvordan OAS behandlet de høyreekstreme militærdiktaturene i Argentina, Uruguay, Paraguay, Brasil, Chile etc., der demokratiforkjempere ble myrdet, torturert, bortført og fengslet i hundretusentall, uten at organisasjonen kom med annet enn milde irettesettelser. Hadde mellomstatlige organisasjoner bare vært politisk nøytrale rammeverk som kan fylles med politisk innhold av medlemsstatene, ville ikke rivaliseringen med OAS vært så viktig, nå som flertallet av Latin-Amerikas regjeringer tilhører venstresida. Men OAS har også et stort og mektig byråkrati, med hovedsete i Washington. OAS’ menneskerettighetskommisjon var for eksempel raskt ute med å anerkjenne diktator Pedro Carmona under militærkuppet mot Hugo Chávez i Venezuela i 2002, og har siden tatt side for de samme høyrekreftene og deres kamp mot folkevalgte venstreregjeringer over hele kontinentet. I likhet med OAS, omfatter CELAC hele LatinAmerika og Karibia, og har også en ideologisk slagside. Men når organisasjonen blir født i Caracas, på initiativ fra Chávez, lederskikkelsen for Latin-Amerikas sosialister og venstreradikale, mens USA holdes utenfor, er det åpenbart en slagside med motsatt ideologisk fortegn. Når USA ikke lenger sitter ved forhandlingsbordet, gir det naturligvis kontinentets regjeringer langt større handlingsrom til å fremme en utvikling mer uavhengig av Washington. CELAC er et forsøk på å gi Latin-Amerika muligheten til å behandle latinamerikanske spørsmål og komme fram til latinamerikanske svar.

«CELAC handler om å gi LatinAmerika muligheten til å behandle latinamerikanske spørsmål og komme fram til latinamerikanske svar.»

2) Det fantes allerede en regional organisasjon for hele det amerikanske kontinentet, OAS (Organization of American States). Hvorfor er det da et behov for CELAC? OAS har aldri hatt tillit blant de venstre og sentrum-venstrekreftene som styrer mesteparten av Latin-Amerika i dag. For eksempel ble Cuba utvist fra OAS, som straff for at landet hadde styrtet det USA-allierte Batista- diktaturet i 1959, en avgjørelse mange ser på som et slags godkjentstempel for invasjonen i Grisebukta, og den kommende blokaden av Cuba. Her bør det

8

3) Hva ligger bak valget av overhodene i CELAC; sosialistiske Hugo Chávez i Venezuela og konservative Sebastián Piñera i Chile? Vil et samarbeid mellom disse motpolene fungere? Utnevnelsen av Sebastián Piñera, som leder en konservativ regjering med et tvilsomt forhold til Pinochet-diktaturet, var nok en overraskelse for mange, ettersom CELAC gjerne ses som et Chávez- drevet prosjekt. Jeg tror man har en tendens til å undervurdere Venezuelas evne til å trekke med seg hele det politiske spektret på kontinentet. Bolívars samlingsidé har en enorm legitimitet i Latin-Amerikas befolkning, og Chávez har hatt mye suksess med sin strategi for pragmatisk tilnærming til regjeringer som står langt unna ideologisk. Ved å si ja til ledervervet I CELAC har Piñera skaffet seg sårt


Chavescandanga, Flickr Commons

Tema: Latinamerikanske alternativer

Hugo Chávez har vært en viktig pådriver for økt samarebeid, her taler han på toppmøtet til CELAC i desemeber 2011

tiltrengt statsmannscred på hjemmebane, men gir samtidig tverrpolisk legitimitet og global relevanse til et prosjekt, som Washington og den internasjonale høyresida gjerne vil avfeie som et smalt, ubetydelig Chávez-prosjekt. Slik sett kan man si at både høyre- og venstresida tjener politisk på hver sin måte. Men når vi vet at det er USAs offisielle målsetning å isolere Chávez i LatinAmerika, er det åpenbart at det er venstresida og integrasjonsprosjektet som vinner mest, og USA som taper, på det litt overraskende trekket å gi lederstillingen til Piñera.

4) Vil CELAC lykkes i å redusere USAs dominans i LatinAmerika? OAS er utvilsomt USAs viktigste formelle politiske organ for innflytelse i Latin-Amerika. Når CELAC entrer scenen med alle medlemslandenes statsledere samlet i Caracas, er det slutten for OAS sitt monopol, og et betydelig tilbakeskritt for USA. Spesielt har OAS sitt menneskerettighetsbyråkrati, som består av en kommisjon og en domstol, vært en sentral del av Washingtons kamp for å presse Latin-Amerikas venstreside generelt, og spesielt Chávez, tilbake på defensiven. Jeg regner med at CELAC kommer til å danne egne menneskerettighetsorganer med en helt annen profil, forhåpentligvis med vilje og evne til å påpeke problemer der de forekommer. Det vil høyst sannsynlig være uten den typen doble standarder som OAS og Washington legger til grunn, og åpenbart uten den hensikt om å diskreditere LatinAmerikas venstreside. CELAC kommer også til å sette fattigdomsbekjempelse og rettferdighet langt høyere enn OAS, som ikke har prioritert sosiale rettigheter. Mens OAS, til tross for 64 års eksistens, knapt gjorde seg kjent utenfor regjeringskontorer og businessdistrikter i noe land, kan CELAC skaffe seg et visst fotfeste også ute i folkedypet, om organisasjonen prioriterer utviklingsprosjekter, slik ledere som Chávez, Lula og Ecuadors president Rafael Correa har insistert på lenge.

5) Hvilket potensial har CELAC for folket i Latin- Amerikas 33 medlemsland? Potensialet for samling i Latin-Amerika er svimlende. 600 millioner innbyggere, med nesten samme kolonihistorie; der 98% av befolkningen snakker spansk og portugisisk, to nært beslektede språk; nesten uten historie for krig mellom statene og en egen kontinental identitet med dyp folkelig forankring. Ikke noe annet sted i verden har forutsetninger for samling som kan måle seg med dette. Det er nesten et under at kreftene som har forhindret LatinAmerikas integrasjon, har lykkes i så lang tid. Under ”den lange nyliberale natten”, som mange latinamerikanere kaller 80- og 90-allet, økte tallet på Latin-Amerikas fattige med 75 millioner, fra 136 til 211 millioner. Samtidig tjente de utenlandske og latinamerikanske selskapene rått på at latinamerikanske regjeringer konkurrerte om å privatiserte, deregulere og kutte i skatter i denne perioden. For selskapene som tjente på denne race to the bottom-politikken er visjonen om et forent LatinAmerika som slutter å underby hverandre i investeringsvilkår og lykkes i å samles om standarder for beskatning, toll, lønn og miljøkrav, et mareritt. For Latin-Amerika kan økt nasjonal kontroll med naturressurser og råvarer, sammen med større politisk samhandling gjøre kontinentet til en betydelig global maktfaktor. Likevel gjenstår det meste. CELAC vil nok avhenge av fortsatte valgseire for venstresida i de fleste og viktigste landene i lang tid framover, men dersom organisasjonen får en ordentlig folkelig forankring vil prosjektet være mer overlevelsesdyktig i møte med enkeltstående framtidige høyresideseire.

6) Hvilken rolle spiller mediene i den politiske utviklingen generelt i Latin-Amerika? De store massemediene i Latin-Amerika er enten eid av små styrtrike nasjonale eliter eller amerikanske og europeiske mediekonserner. Dette er grupper som ser sine privilegier truet av den

9


Tema: Latinamerikanske alternativer

Alejandro Villanueva, Flickr Commons

8) Hva betyr Chávez for integrasjonsprosessen?

Telesur ønsker å vise Latin-Amerika sett gjennom latinamerikanske øyne.

demokratiske venstrebølgen. Det var slik sett forutsigbart at de kom til å innta en konservativ rolle i møte med den nye politiske virkeligheten. Under militærkuppet mot Chávez i Venezuela i 2002, ble mediene utropt til ”vårt store våpen” av kuppgeneralene, og aviser og TV-kanaler har spilt en liknende rolle under kupp og kuppforsøk i Haiti (2004), Honduras (2009) og Ecuador (2010). Mediene har også vært fiendtlige til økt latinamerikansk samarbeid. I likhet med USA har latinamerikanske massemedier i stor grad pekt seg ut Chávez som hovedfiende. Det er ikke grenser for hva slags absurde konspirasjonsteorier som kan serveres i ellers relativt seriøse medier for å diskreditere den venezuelanske presidenten. Som en amerikansk diplomat i Paraguay skriver i et WikiLeaks-frigitt notat: ”President Lugo får juling av pressen hver gang han gjør noe som helst som er i nærheten av å være Chávezvennlig”.

7) Hvilken rolle spiller Telesur for denne mediesituasjonen? På 70-tallet bestilte FN en rapport om den internasjonale mediesituasjonen, som konkluderte med at konsentrasjonen av eiermakt på noen få vestlige mediekonserner utgjorde en trussel for demokratiet. Siden har eierkonsentrasjonen bare blitt sterkere. Mesteparten av informasjonsflyten også mellom latinamerikanske land går via nyhetsbyråer fra USA og Europa. Telesur kom til som et initiativ fra Chávez, men med viktig støtte fra Argentina, Cuba og andre venstreregjeringer. Kanalen skal gi latinamerikanerne muligheten til å se sitt eget kontinent gjennom latinamerikanske øyne. Ingen legger skjul på at Telesur er en del av et venstreorientert integrasjonsprosjekt. Den amerikanske kongressen erklærte Telesur som ”fiende” og bevilget millioner til å motarbeide kanalen. Telesurs journalister har også blitt truet, fengslet og mishandlet i noen tilfeller. Men det er latinamerikanske kabelselskap, mange av dem med nordamerikansk kapital, som hindrer latinamerikanere i mange land å se Telesur, gjennom å nekte å sende kanalen. Samtidig har en rekke lokale og nasjonale TV-kanaler begynt å vise Telesurs nyhetssendinger, kontinentets beste på regionale nyheter. Under militærkuppet i Honduras ble Telesur referanse for hele Latin-Amerika og verden, litt på samme måte som Al-Jazeera under invasjonen av Irak i 2003.

10

I Washington ble Chávez utpekt som hovedskyldig for at FTAA, verdenshistoriens største frihandelsavtale, ble senket på toppmøtet i Mar del Plata i Argentina i 2005. Med FTAA mistet USA det som skulle blitt det viktigste instrumentet for økonomisk innflytelse i Latin-Amerika. Nå tyder alt på at han, som hovedmotor bak CELAC, har lyktes i å marginalisere USAs viktigste formelle organ for politisk innflytelse, som er OAS. Det er ingen tvil om at USAs regjeringer har rett når de peker ut Chávez som den viktigste trusselen mot Washingtons dominans i Latin-Amerika. For få år siden var Latin-Amerika flinkeste gutt i klassen til å implementere IMF og Verdensbankens nyliberale doktriner. Men til tross for den voldsomme forverringen av folkeflertallets levekår på 1990-tallet (Venezuela var f.eks på vei til å få like høy sosial ulikhet som den sørafrikanske apartheidstaten), var venstresiden like marginalisert. Fagforeningene var handlingslammede, venstrepartiene diskrediterte, og geriljaene for det meste nedkjempet. På venstresida får Chávez mye av æren for å ha gjenreist både integrasjonstanken og frontet et alternativ til nyliberalismen. Resultatene av tiåret med venstredreining som begynte med Chávez er overraskende positive. Lederen for FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL), snakker om ”en historisk reduksjon i ulikhet, og fattigdom”; aller mest i Venezuela og Brasil, men også resten av kontinentet har utviklet seg positivt.

«Den amerikanske kongressen erklærte Telesur som ”fiende” og bevilget millioner til å motarbeide kanalen.»

Skulle Chávez forsvinne, som resultat av kreft, et politisk mord, slik høyrekrefter både i Latin-Amerika og USA åpent har oppfordret til, eller tap i årets presidentvalg, vil det være et hardt slag for hele kontinentet. Først og fremst politisk, fordi Chávez har fungert både som motor og lynavleder, og gitt andre land og ledere handlingsrom til å gå mot venstre. Men også finansielt, fordi Chávez har brukt av oljepengene, som tidligere mest har kommet internasjonale oljeselskaper til gode, for å gi integrasjonsprosessen økonomisk ryggdekning. Selv om det politiske fargekartet nå er rødrosa over nesten hele kontinentet, har de økonomiske maktelitene og konservative byråkratier fortsatt stor makt, også i de landene som er styrt av venstreregjeringer. Om Chávez faller, kan det tippe balansen nok til å rulle tilbake hele prosjektet, men det er slett ikke sikkert. Dessuten har Chávez gjennom 12 år i rampelyset banket fattigdoms- og forskjellsproblematikken, som for ti år siden var fraværende, så ettertrykkelig på plass i latinamerikanernes bevissthet, at handlingsrommet for konservative regjeringer i lang tid vil være betydelig redusert. De vil måtte forholde seg til fattigfolk, som det siste tiåret har vendt seg til å være i sentrum av den politiske debatten, og som ikke lenger vil finne seg i hva som helst.

Telesur: • Tv- selskapet er et offentlig selskap som sponses av ti latinamerikanske regjeringer. • Etablert 24. januar 2005. • Hovedkvarter i Caracas, Venezuela. • www.telesurtv.net


Tema: Latinamerikanske alternativer

Det mulige umulige: Urfolksautonomi i Mexico

Det er lenge siden zapatistene var førstesidestoff i nasjonale og internasjonale media. Urfolksorganisasjonen zapatistene, med den mer kjente geriljaen EZLN, har vært opptatt de siste årene med et prosjekt som ikke er like kjent som opprøret de gjorde 1. januar 1994. De kjemper for autonomi. Selvstyrte områder i Chiapas med regjeringer som arbeider etter prinsippet: Her er det folket som bestemmer og regjeringen som adlyder. Tekst og foto: Ingrid Fadnes, Utekoordinator for LAGs solidaritetsbrigader i Chiapas.

Bakgrunn Nok er nok! En hær av «usynlige» urfolkskrigere strømmet ut av Lacandonjungelen i Chiapas. Dagen var valgt med omhu. Midt i champagnerusen nyttårsaften 1993, fikk Mexicos regjering beskjed om at en gerilja i landets sørligste delstat, Chiapas, erklærte krig mot den sittende regjeringen. De hadde allerede okkupert sju større byer i delstaten. Inn brosteinsgatene i den koloniale byen San Cristobal de las Casas marsjerte de «usynlige». Menn og kvinner kledd med svarte finlandshetter eller røde skjerf «el paliacate», selve symbolet for den fattige bonde i Mexico. Før beskjeden rakk å synke inn hos sittende president Carlos Salinas de Gortari hadde en ny skikkelse i mexicansk politikk offentliggjort sine første ord. Subkomandante Marcos, en av EZLNs militære ledere, og siden en av zapatistenes mest kjente talsmenn, fikk sine første minutt i pressens rampelys. Reaksjonen fra datidens president, Salinas de Gortari, lot ikke vente på seg. Militære tropper ble sendt ned til Chiapas. Dette var et høyst upassende opprør, som måtte knuses raskt før årsakene til opprøret ble kjent. 500 år lang natt – Vi stiller elleve krav til den mexicanske regjeringen: Arbeid, tak, jord, utdanning, demokrati, frihet, rettferdighet, helse, fred, mat og uavhengighet sa EZLN til den mexicanske regjeringen i den første

deklarasjonen som kom fra Lacandon-jungelen. I denne første deklarasjonen hvor zapatistene offentligjorde årsakene til opprøret, trekkes det historiske linjer tilbake til kolonitida. -Vi er på vei ut av en 500 år lang natt, står det skrevet i den første deklarasjonen. Urbefolkning har kategorisk blitt holdt utenfor samfunnet. Utdanning og helse har aldri vært et gode for landsbygdene i Chiapas. Gjennom en lang okkupasjon fra 1492 fram til frigjøringen av koloniene utover på 1800-tallet, ble urbefolkning brukt som arbeidskraft av store landeiere. Framfor å gi arbeiderne betaling, ble alkohol brukt som dagslønn, eller man fikk utdelt «penger» som kun kunne brukes i jordeierens egen butikk. Historien om utbytting og ødeleggelse av folkegrupper er lang og smertefull. Dessverre tilhører ikke utbyttingen av urbefolkningen kun kolonitida. Skillet mellom urfolk og «spanske etterkommere» har vært like tydelig som skillet mellom svart og hvit under apartheid regimet i SørAfrika også etter at koloniene ble frigjort. Fram til nylig kunne ikke en urfolkskvinne hvile beina sine på en benk i sentrum av San Cristobal de las Casas. Benker var forbehold Coletos, «de rettmessige spanske etterkommerne», og urbefolkning skulle aller helst oppholde seg utenfor sentrum. Zapatistene har et motto: «Alt for alle, ingenting til oss». Et slagord den mexicanske regjeringen har tatt bokstavelig. Zapatistene får ikke holde på sine lokale styreformer, de får ikke dyrke

11


Tema: Latinamerikanske alternativer

Zapatistenes varemerke er svarte finlandshetter eller røde skjerf, der sistnevnte, «el paliacate», er selve symbolet på en fattig bonde i Mexico.

jorda fritt som småbønder, de er under konstant press for å miste det de har av jord til fordel for private interesser som turisme og naturresurser. Urbefolkningen blir fremdeles sett på som nyttige arbeidere for industri, storskala landbruk og for turismen. Latinamerikanske løsninger på globale problemer kan sees og diskuteres fra flere vinkler. Noen forslag er regionale, andre nasjonale eller lokale. Autonomi eller selvråderett er et konkret forslag til en alternativ samfunnsmodell som kommer fra grasrota. Nettopp det at det er urbefolkningen selv som fronter dette alternativet og denne kampen, gjør at de skiller seg fra tradisjonelle sosiale bevegelser. Selve tankegangen om autonomi og måten å organisere seg på fremstår som mer radikalt og dyptgående fordi de utfordrer selve grunnlaget for staten slik vi kjenner den.

San Andres-avtalen Opprøret i 1994 fikk satt urfolksspørsmål på agendaen i Mexico. Etter 12 dager med åpen krig mellom EZLN og den mexicanske hæren, inngikk partene våpenhvile. Den mexicanske regjeringen gikk med på å innlede forhandlinger med EZLN. Når de ikke kunne eller kan knuses militært, ville PRI (Det revolusjonære institusjonelle partiet) forsøke å forhandle seg fram til en løsning som kjapt ville få Chiapas og Marcos vekk fra avisenes førstesider. God gammel PRI politikk er å inngå mer individuelle forhandlinger, forsøke å tilby lukrative løsninger for noen få slik at de store omfattende kravene kan glemmes. Etter lange forhandlinger kom man fram til COCOPA-loven. Det er i dag 16 år siden avtalen som skulle anerkjenne urfolk som en gruppe med kollektive rettigheter, ikke en «enhet av offentlig interesse» slik grunnloven sier i dag, ble inngått. Men loven ble som kjent aldri ratifisert slik den ble skrevet under av EZLN.

12

En hær av drømmere – Vi er en hær av drømmere, derfor er vi uslåelige. Slik ordlegger poeten subkomandante Marcos seg, og slik er zapatistene kjent. Det er mye som er utradisjonelt ved EZLN. For det første er det en urfolksgerlija. For det andre er det en gerilja som har valgt å underlegge seg landsbyens vilje. For det tredje har de respektert våpenhvilen fra 1994 fram til i dag og for det fjerde har de greid å bygge opp et sivilt system basert på ideen om at: folket skal styre og regjeringen skal adlyde. Drømmen er det som gjør dem uslåelige. Jakten på det utopiske: et autonomt samfunn. – For oss betyr autonomi at folket er med og bestemmer hvordan de vil kjempe og organiserer seg politisk og økonomisk; det er folket selv, som med utgangspunkt i eget språk og kultur, må bestemme hvordan de vil leve. Vår måte å organisere samfunnet vårt på er forskjellig fra den dårlige regjeringen (red. Anm.: den føderale), som sentrerer makten på få hender som kun styrer etter egne interesser og ikke etter fellesskapets interesser. Vi skiller oss fra det ved å organisere oss etter prinsippet om at det er folket, altså landsbyene, som bestemmer hvordan de vil jobbe med helse og utdanning. - Den autonome regjeringen i Realidad. Det autonome Chiapas Gjennom opprøret i 1994 okkuperte, eller rettere sagt: Zapatistene tok tilbake, 250 000 hektar jord. Flere store jordeiere ble kastet ut av Chiapas og systemet med å underbetale urbefolkning eller betale dem med alkohol, som fremdeles var praksis i Chiapas i 1994, ble forsøkt avskaffet. Zapatistene gjennomførte en omfattende omfordeling av jorda, kun etter prinsippet: Jorda tilhører den som dyrker den. Zapatistene delte Chiapas inn i nye områder, en kommuneinndeling som gikk på tvers av den


Tema: Latinamerikanske alternativer

Zapatistenes kanksje mest kjente slagord "Her er det folket som bestemmer og regjeringen som adlyder" er skrevet ved inngangen til hver zapatistgrend.

offentlige inndelingen. De nye kommunene ble kalt MAREZ: Municipios Autónomas Rebeldes Zapatista – Zapatistenes rebelske autonome kommuner. I dag finnes det over 40 marez og til hver marez sogner det flere landsbyer. Systemet er bygd opp slik at det er landsbyene som gjennom allmøter velger sine representanter til det autonome kommunerådet, et rullerende verv, slik som alle verv innenfor det sivile samfunnet til zapatistene. Maktkonsentrasjon er noe som «den dårlige regjeringen» har patent på. I 2001 organiserte zapatistene marsjen «jordens farger». Denne marsjen er zapatistenes siste forsøk på grunnlovsendring. Marsjen ble gjennomført etter at partiet PRI mistet makta etter 71 år som eneveldig hersker i Mexico. Partiet PAN – Nasjonal Aksjon, tok over og president Vicente Fox lovte i valgkampanjen å løse konflikten i Chiapas på 15 minutter. – Mitt navn er Esther, men det er ikke viktig her og nå. Jeg er zapatist, men det er heller ikke viktig akkurat nå. Jeg er urfolk og jeg er kvinne. Det er det eneste som er viktig akkurat nå. Dette var komandante Esthers ord til kongressen i Mexico by 28. mars 2001. Marsjen «jordens farger» og Esthers tale fikk massiv støtte fra sivilsamfunnet i Mexico, men på tross av det ble ikke COCOPAloven, slik den var signert i 1996, ratifisert av den nye regjeringen. Derimot ble en justering av loven ratifisert og urbefolkningen ble redusert til «enhet av offentlig interesse». Denne lovendringen kalles «det siste sviket» av zapatistene. Etter utallige mobiliseringer hadde de ikke oppnådd noe gjennom det politiske systemet.

En god regjering – De elleve opprinnelige kravene til zapatistene er landsbyenes krav og det er vår forpliktelse å gjennomføre dem, skrev EZLN i

komunikeet som presenterte caracolene La Realidad, Oventik, La Garrucha, Morelia og Roberto Barrios i 2003. Gjennom opprettelsen av Caracolene – Sneglehusene opprettes et klart skille mellom det sivile samfunnet og zapatistenes gerilja. Caracolene er administrative senter hvor «De Gode Regjeringene» - skal jobbe fra. – Her er det folket som bestemmer og regjeringen som adlyder. Dette er nok zapatistenes mest kjente slagord og ved inngangen til hver zapatistgrend finnes det et slikt hvor dette slagordet står skrevet. Med opprettelsen av de gode regjeringene tar zapatistene artikkel 39 i grunnloven i bruk. Den sier at suvereniteten ligger hos folket og regjeringen er ikke annet enn en utøver av folkets vilje. Når regjeringen kategorisk motarbeidet landsbyenes vilje, er det ikke annen løsning enn å ta hånd om dette selv. De gode regjeringene består av representanter fra de forskjellige autonome kommunerådene. Representantene blir valgt inn for en toårsperiode og da dette er et rullerende verv deles gruppen inn i to, tre eller fire grupper. Hver Caracol har sitt eget system på hvor lenge hver gruppe sitter, men hovedpoenget er det samme; unngå maktkonsentrasjon og fordele ansvaret ut over flere. I hver caracol kan man i dag møte en god regjering og de jobber der -dag og natt, som de selv sier. De gode regjeringene fungerer ikke kun for zapatistene. Også andre kommer hit for å løse jordkonflikter, lovbrudd, eller andre diskusjoner som kan ha oppstått i grendene.

Utdanning og helse – Autonom utdanning er viktig for landsbyene våre, fordi våre barn trenger en bedre utdannelse enn den de kan få hos «den dårlige regjeringen». Den utdannelsen de kan få der tar bare sikte på å splitte oss opp som urbefolkning, forvirre oss, og gi oss et galt

13


Tema: Latinamerikanske alternativer

grunnlag for å forstå den situasjonen vi lever i, forklarer den gode regjeringen i Oventik. I Oventik, innenfor caracolen, finnes det i dag barne –og ungdomsskole. Utdanning bygger ikke på noen bestemt pedagogikk, men forsøker å gi ungdommen et godt utgangspunkt for å jobbe i sine egne lokalsamfunn og innenfor det autonome systemet. Skolen deler ikke inn barna etter alder, men heller etter hvilket nivå de er på. Skoledagen foregår på eget språk og de som står for undervisningen kalles promotører framfor lærere. Et av de opprinnelige kravene til EZLN var helse. Små mikroklinikker eller helsehus har blitt bygd i nesten samtlige zapatistlandsbyer. Der jobber landsbyens utvalgte helsepromotør og promotørene tar imot opplæring slik at de stadig kan ta på seg større ansvar i landsbyen. Et annet viktig tiltak knyttet til helse er zapatistenes forbud mot alkohol. Dette var et av kvinnenes krav før de godtok å bli med på det væpna opprøret i 1994. Alkohol er alvorlig og utbredt problem i rurale og urbane strøk i Chiapas, men zapatistene tok med forbundet, et viktig standpunkt mot et rusmiddel som skaper store sosiale og økonomiske problemer.

Jord «Jord og territorium er ikke bare arbeid og matsikkerhet. Jorda er historie, det er fortiden, og et hjem. Om vi tar vare på jorda unngår vi massakre og død». Sitat fra Andrés Aubry. Mange spør seg; hvorfor kan ikke den mexicanske stat akseptere zapatistenes autonomiprosjekt? Svaret ligger i kapitalismens logikk; jorden tilhører den som kan betale mest for den. Det å skulle gi urbefolkningen i Chaiapas kollektive rettigheter til jorda vil føre til at muligheten for privatisering og utnyttelse av naturressursene vil så og si bli umulig. Myndighetene, i utviklingens navn, eksproprierer og tvangsforflytter fattige urfolk for å rydde veien for utenlandske investorer og gruve- og oljedrift, turisme og annen utnytting av urfolkenes tradisjonelle områder. Zapatistene snegler seg avgårde på autonomiens kronglete sti, mellom militærleirer, paramilitære grupper, regjeringens utallige utviklingsprosjekter, og forbi store planer om turistutbygging. Zapatistenes kamp for autonomi har vist at det umulige er mulig.

En genuin erfaring med selvstyre ­ arbeiderstyrte bedrifter ti år etter krisen

Montecruz Foto, Flickr Commons

Tekst: Andrés Ruggeri og Natalia Polti, Senter for Dokumentasjon av Arbeiderstyrte Bedrifter - Fakultet for Filosofi og Språk ved Universitetet i Buenos Aires, Argentina.

Et stort antall bedrifter i service- og sekundærnæringen i Argentina er kjent under navnet empresas recuperadas por sus trabajadores, bedrifter gjenopprettet av arbeiderne. Dette er bedrifter som gikk konkurs eller ble forlatt av sine eiere under 1990-tallets nyliberale styresett. Da det nyliberale systemet gikk under og den argentinske økonomien ble kastet ut i en dyp krise i 2001, okkuperte bedriftenes tidligere ansatte arbeidsplassene sine og startet opp igjen produksjonen. Disse tilfellene av selvstyre i vanskelige tider og innad i det kapitalistiske markedet fikk stor oppmerksomhet på verdensbasis. Mange så på det som starten på en serie hendelser som ble oppfattet som slutten på den kapitalistiske globaliseringen. Andre så det kun som en løsning på den akutte krisen i Argentina og antok at de ville forsvinne etter hvert som landets økonomi ble forbedret. Realiteten er i midlertidig mer kompleks. Ikke bare har disse

14

bedriftene overlevd til i dag, men de har økt i antall og i antall arbeidsplasser. I dag finnes totalt 205 selvstyrte bedrifter, og de sysselsetter 9400 arbeidere. Produksjonsvolumet har økt, og til tross for de mange rettslige, finansielle og politiske hindringene, vokser de og løser det problemet som førte til at arbeiderne måtte gripe inn, nemlig hvordan bevare arbeidsplasser i økonomiske nedgangstider. Ikke bare ønsker de å bevare arbeidsplassene, men de selvstyrte bedriftene bygger på idealer om demokratiske interne prosesser, likestilling mellom arbeiderne og solidaritet. Det er ikke alltid like enkelt i et kapitalistisk marked og i en tid hvor myndighetene ikke klarer å etablere en politikk som virkelig tar høyde for økonomiske alternativer. De gjenopprettede fabrikkene utvikler en helt egen erfaring med selvstyre, fordi de ikke faller inn under de etablerte systemene for statlige, private eller tradisjonelle kooperativer. Utfordringene og begrensningene de oppdager kan være nyttige for å tenke på virkeligheten og potensialet for selvstyrt arbeid, utenfor ideologers og juristers abstrakte tenkning, nærmere virkeligheten til latinamerikanske arbeidere. Situasjonen som har oppstått fører til at arbeiderne må gi seg i kast med en vanskelig og risikofylt oppgave, som krever deres ytterste innsats og vilje for å lykkes der hvor kapitalismen har mislykkes. Derfor er de gjenopprettede bedriftene nyttige for å forstå hva som skal til for å gjennomføre selvstyre i vanskelige situasjoner og under konstant press fra markedslogikken ellers i økonomien.

Konsekvens av nyliberalismen På begynnelsen av 90-tallet adopterte de fleste regjeringene i regionen nyliberalismen som ubestridelige regler. I flesteparten av de latinamerikanske landene ble planer for såkalt strukturendring innført. Privatisering og reduksjon av myndighetenes innflytelse ga dystre framtidsutsikter på midten av tiåret. Prosessen ble


Tema: Latinamerikanske alternativer

Vi vil ta LatinAmerika til nye høyder! Vil du være med på ferden? Redaksjonen søker nemlig nye medlemmer.

Redaksjonen skriver, oversetter og redigerer tekster, holder kontakt med bidragsytere, planlegger, promoterer, søker midler og jobber med bilder og grafisk design. Alt arbeid er på frivillig basis og er en del av Latin-Amerikagruppene i Norges informasjonsarbeid.

populært kalt globalisering. Den preget Latin-Amerika gjennom forkastelse av velferdsstatene, reversering av arbeideres rettigheter, og gjennom å påføre samfunnet en massiv arbeidsledighet. Argentina hadde muligens etterkrigstidens sterkeste velferdsstat. Den garanterte for et nettverk av sosial sikkerhet og støtte til befolkningen, men under Carlos Menems styre (1989-1999) ble velferdsstaten alvorlig påvirket av det nyliberale verdenshegemoniet. Nyliberalismen skapte på kort tid et nytt samfunn og en ny statsmodell, som er til de grader urettferdig. Det er ingen tvil om at de selvstyrte bedriftene i Argentina og Latin-Amerika oppstod i en tid preget av en akutt nyliberal krise og som motstand til en ekstrem situasjon, heller enn som et antikapitalistisk og ideologisk valg. Samtidig kaster de lys over viktige spørsmål relatert til formuleringen av et økonomisk og sosialt prosjekt for en arbeiderstyrt økonomi.

Det blir flere, ikke færre gjenopprettede bedrifter Ved en opptelling i 2010 fantes det 205 arbeiderstyrte bedrifter i Argentina, sammenlignet med 161 i 2004, altså en økning med 44 bedrifter. Per i dag ansetter disse bedriftene rundt 9400 arbeidere. I de siste fire årene har 2400 nye selvstyrte arbeidsplasser blitt skapt, både blant de eldste bedriftene og i de helt nye gjenopprettelsene. Dette undergraver påstandene om at arbeiderstyrte bedrifter kun var en konsekvens av krisen i 2001 og at det er en prosess som har stoppet opp i årene etter og at bedriftene forsvinner eller knapt overlever. Flesteparten av bedriftene kategoriseres som små eller mellomstore bedrifter, for de har gjennomsnittlig 30 ansatte. I gjennomsnitt varer kampen for å få i gang igjen produksjonen det flere måneder etter at en bedrift er okkupert. I 2001 brukte bedriftene rundt ni måneder, nå der det nede i fem måneder. Denne lange konfliktfylte perioden er et hinder for å beholde de mest kvalifiserte arbeiderne og de med de mest ettertraktede ferdighetene på markedet, blant annet de med erfaring fra administrasjon og ledelse. Produksjonsforhold På tross av arbeidernes innsats har størsteparten av de gjenopprettede bedriftene ikke klart å utnytte kapasiteten i virksomheten sin maksimalt. Det var riktignok en forbedring i de to første årene, men veksten i de senere årene har vært vanskelig og treg, og noen

Redaksjonen holder til i Bergen og møtes 2-3 ganger i måneden (merk: en og annen redaksjonspils må påberegnes). Mye av kommunikasjonen foregår på mail, så interesserte fra andre landsdeler er også velkomne. Vi søker både faste medlemmer og mer sporadiske bidrag, som for eksempel fotoredigering. Vil du være med å lage og forbedre Norges eneste tidsskrift om Latin-Amerika? Ta gjerne kontakt for en uformell prat på latinamerika@gmail.com eller tlf: 99 42 43 12. - Redaksjonen

Montecruz Foto, Flickr Commons

I tillegg til at du alltid kan nå oss for ris, ros og bidrag på mail og vår facebookside, kan du selv bli redaksjonsmedlem. Det eneste kravet som stilles til nye krefter er entusiasme og lærevilje. Også hjelper det selvsagt å være aldri så lite interessert i Latin-Amerika.

Den tradisjonsrike sjokoladefabrikken Arrufat i Buenos Aires har vært administrert av sine arbeidere som en håndverksbedrift siden 2009 da eierne gav den opp.

ganger stopper arbeiderne helt opp. Det er flere grunner til dette, blant annet særdeles dårlige maskiner og installasjoner i de fleste bedriftene. Det tvinger arbeiderne til å gjøre store investeringer for å få produksjonen i gang igjen. Mangel på kapital gjør disse investeringene er nesten umulige, og fører til store offer for arbeiderne som i den første tiden jobber for minstelønn som kun dekker basisbehov. Samtidig viser disse omstendighetene en viktig grad av modenhet, fordi arbeiderne legger en stor egen innsats i framtiden til den selvstyrte bedrift. Vanskelighetene og problemene som møter dagens selvstyrte bedrifter kan bidra til negative holdninger til denne typen arbeidsplasser, spesielt sammenlignet med noen idealistiske syn på selvstyre. Imidlertid er det mest riktige å vurdere dem opp mot den opprinnelige situasjonen: nedlagte bedrifter, arbeidsledige som ikke kunne fø sine familier, ødelagte installasjoner, mangel på kapital, statens fravær, virksomhetssvindel og andre elementer. Til tross for alt dette har antallet selvstyrte bedrifter økt i de siste fem årene, de har skapt mer enn 2400 arbeidsplasser, lansert solidaritets-, kultur- og utdanningsinitiativ, samt gitt arbeid og verdighet til sine medlemmer. Denne teksten er et bearbeidet utdrag fra den nylig utgitte LatinAmerikaboken 2012: Latinamerikanske Løsninger.

15


Tema: Latinamerikanske alternativer

Delikat utvikling:

Olmo Calvo Rodríguez, Flickr Commons

agroøkologi til å spise opp

Verdensmarkedet 2007-2008: matprisene går kraftig opp. Antallet sultende mennesker øker med 75 millioner og i 2009 har tallet nådd en milliard. FNs spesialrapportør på retten til mat, Olivier de Schutter, framhever agroøkologi som framtidens tilnærming til matproduksjon. Tekst: Markus Brun Hustad og Hanne Margrete Johnsen, studerer ved UMB og er aktive i Spire, Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon som arbeider med mat, miljø og handel.

Dette enorme tallet på sultende mennesker som utgjør 1/7-del av verdensbefolkningen skaper opptøyer i en rekke land. Dette resulterer en økt internasjonal interesse for matproblematikken, og en viss anerkjennelse av at dagens globale systemer for matproduksjon og fordeling ikke fungerer. En stadig sterkere allianse mellom bønder, forskere og sivile organisasjoner løfter fram et mer bærekraftig landbruk som scorer høyt på sosiale, økonomiske og miljømessige indikatorer.

Det store problemet I midten av en diger åker av soya eller sukkerrør står en liten gruppe mennesker med kontroll over enorme arealer jordbruksland. De dominerer markedet for jordbruksvarer og har stor økonomisk makt til å påvirke politiske prosesser. Konsentrasjonen av jord i få hender varierer mellom og innad i latinamerikanske land, men refrenget som går igjen er at mye jord blir brukt til å produsere én vare. I tillegg til at monokulturproduksjonen tærer på jordsmonnet og vannressurser innad på ”gården”, har dette jordbruket også negative effekter på jordbruket rundt seg. Det blir vanskelig å drive i liten skala, både på grunn av oppkjøp av jordeiendommer og på grunn av en mer presset markedsadgang. Den økende bruken av GMO (Genetisk modifiserte organismer) fører til frøforurensing som utkonkurrer tradisjonelle sorter og skaper juridiske problemer for bønder uten lisens til å dyrke GMO-frø. Småbønder har lenge

16

sett flere negative konsekvenser av storskalaproduksjon og organiserer seg lokalt, nasjonalt og globalt for å motarbeide en trend som setter dem i en stadig mer marginalisert posisjon.

Stor løsning i liten skala En av disse grupperingene mot storskalaproduksjonen er Via Campesina som har spredd seg til store deler av verden, og står spesielt sterkt i Latin-Amerika. Via Campesina var først ute med å bruke begrepet matsuverenitet, et relativt omfattende begrep som mellom mye annet omhandler agroøkologi. Agroøkologi vektlegger bruk av lokale ressurser og integrerer tradisjonell kunnskap med moderne teknologi i produksjonsmetodene. Et essensielt aspekt i agroøkologi er at bonden står i sentrum og deltakelse nedenfra og opp skal være gjennomgående i et slikt program. Målet er at bonden skal bli økonomisk og sosialt uavhengig. Andre fordeler med agroøkologi er at en reduserer produksjonskostnadene ved å redusere bruken av sprøytemidler, benytter mer arbeidskraft og kan øke sysselsettingen på landsbyen, bevarer ressursgrunnlaget bedre og produsere flere vekster som gir økt matsikkerhet. Selv om agroøkologi ligner både på økologisk og tradisjonelt landbruk er det et fokus på at innsatsfaktorene skal være lokale, det vil si at en så langt det er mulig skal unngå at bonden må kjøpe innsatsfaktorer utenfra. Dette er ikke nødvendigvis et krav i


Tema: Latinamerikanske alternativer

Latinamerikansk agroøkologi Latin American School of Agroecology (ELAA) ble opprettet i 2005 i Lapa, Paraná, Brasil i forbindelse med Verdens Sosiale Forum, og er resultatet av et samarbeid mellom myndighetene i Paraná, regjeringen i Venezuela, Via Campesina og MST. Skolen hadde da 100 agroøkologi-studenter fra Via Campesina-medlemsorganisasjoner fra hele Latin-Amerika. Et av hoved-målene for skolen er kunnskapsutveksling og nettverksskaping mellom latinamerikanske land. I dag gis det utdanning innen agroøkologi ved stadig flere universiteter. Miguel Angel Nuñez er professor i agroøkologi og tropisk landbruk, og er en av grunnleggerne av Instituto para la Producción e Investigación de la Agricultura Tropical (IPIAT). IPIAT har hovedsete i Venezuela, men samarbeider mellom andre med MST og Via Campesina. Instituttet bidrar med ekspertise når stadig flere venezuelanske universiteter oppretter eller utvider sine tilbud i agroøkologi. Dette kommer i tillegg til at den venezuelanske regjeringen satser på kredittordninger og programmer rettet direkte mot agroøkologi. I et intervju publisert i 2008 påpeker Angel Nuñez viktigheten av at agroøkologi må inn i grunnloven for å gi hjemmel til et nytt pensum i undervisnings-institusjoner: - Man kan ikke ha et studieprogram i agronomi som ikke stemmer med prinsippene i grunnloven. Dette er en av tingene vi arbeider for: å få matsuverenitet og agroøkologi inn i grunnloven. Deretter må vi se hvordan vi skal gå videre. Francisco Fonesca fra La Corporación Educativa Para el Desarollo Costarricense, Sociedad Civil (CEDECO) arbeider med kapasitetsbygging av småskalagårdsbruk, både for å forbedre produktiviteten, markedstilgangen og for å øke tilpasningsevnen til klimaendringer. I et intervju med Washington Office on Latin America i 2011 sier ha n: - Småskalaprodusentene er de som blir mest påvirket av klimaendringer fordi disse har færrest ressurser til å komme seg etter flom, tørke og ekstremvær. Vi ser igjen og igjen at det er de fattigste bøndene som blir hardest rammet. CEDECO tilbyr assistanse til gårdbruk som driver eller vil gå over til agroøkologiske systemer, og Fonesca ser at disse gårdene både er bedre egnet til å tilpasse seg klimaendringer og at de bidrar positivt til miljøet med blant annet karbonfiksering, lite forurensing av jorden og vannressursene.

Olmo Calvo Rodríguez, Flickr Commons

økologisk landbruk. Moderne teknologi kan være en avgjørende faktor for å kartlegge hvordan tradisjonelle jordbruksmetoder har fungert. I de fleste tilfellene har disse tradisjonelle metodene vært bærekraftige, men ble ødelagt under koloniseringen. Et eksempel på hvordan moderne teknologi kan bidra til å gjeninnføre tradisjonelle metoder finner man i Puno i Peru og Tiawanaco i Bolivia: Det tradisjonelle vanningssystemet waru waru, som ble brukt 300 år før vår tidsregning, består av opphøyde åkre omringet av vann (kanalisert inn fra Titicaca-sjøen). Om dagen fanger vannet inn varme fra solen for så å bli sluppet ut i åkrene om natten. Denne ekstra varmen, som ikke utgjør mer enn 1-2 grader, utgjør en stor nok endring i mikromiljøet til at nattfrosten 4000 meter over havet ikke ødelegger avlingene. I dag dyrker en quinoa på 200 hektar med denne tradisjonelle metoden.

Størstedelen av de enorme soyaplantasjene i Paraguay er genmanipulerte og sprøytes med farlige kjemikalier. I Itapuá forsøker småbønder å beholde sitt selvbergingsjordbruk midt i havet av soya.

likasjoner om agroøkologi. Han mener at grunnen til at agroøkologi så langt ikke har klart å løfte flere småbønder ut av fattigdom er den skeive fordelingen av jord i Latin-Amerika. Av 16 millioner familiejordbruk har gårdene en gjennomsnittsstørrelse på 1.2 til 1.5 hektar. 80 % av disse eiendommene ligger i marginale land, det vil si tørre, bratte eller avsidesliggende områder. - Den beste måten å gjenopplive og sikre et produktivt landbruk er for det første å gjennomføre en jordreform og for det andre å sørge for tilstrekkelig støtte til bøndene. Denne støtten må inneholde teknisk og finansiell støtte, samt sosiale tjenester som en del av utviklingen på landsbyen.

«Agroøkologi vektlegger et nedenfra og opp-perspektiv der bonden står i sentrum»

Hvorfor er det ikke så enkelt? Skrytelisten for agroøkologi er lang. Hvorfor er ikke tilnærmingen da mer utbredt? Miguel Alteri er professor i insektsbiologi ved Universitetet i California, Berkeley, og forfatter av flere pub-

Grønt nyttår? Verden har aldri produsert flere kalorier per innbygger enn i dag. Problemet ligger i hvilke produkter som produseres og hvor disse produktene ender opp. Så lenge hoveddelen av landbruksarealet i latinamerikanske land blir brukt til å produsere eksportprodukter vil en gjøre lite for å forbedre matsikkerheten for den lokale befolkningen. Det er bøndene som driver i småskala som produserer majoriteten av maten som blir konsumert, som tar vare på det biologiske mangfoldet og som skaper sysselsetting på landsbyen. Selv om agroøkologi som tilnærming til jordbruk blir stadig sterkere trenger vi at flere politikere, både i Latin-Amerika og i Europa, ser verdien av de små produsentene og legger bedre til rette for at rekrutteringen til denne sektoren er tilstrekkelig slik at jordbruk som virke gir et anstendig liv til bonden og familien. Dette er essensielt for en økologisk, økonomisk og sosialt bærekraftig utvikling.

17


Meninger

Ernst Vikne, Flickr Commons

Kva har norsk landbrukspolitikk med Latin­Amerika å gjere?

Alliansen Ny Landbrukspolitikk vil fremje alle land sin rett til sjølv å bestemme system for matproduksjon og handel med mat. Dette bør legge grunnlaget for ein ny norsk landbrukspolitikk. Tekst: Hanna Kvamsås , masterstudent i Samfunnsgeografi.

Klimaendringar, svolt, press på naturressursar og stigande råvareprisar er nokre av utfordringane verdas matproduksjon og handel med mat har å stri med. I Latin-Amerika og Karibien går 53 millionar menneske svoltne til sengs kvar kveld, medan vi i Noreg kastar 300 000 tonn mat i året, 25% av maten som produserast og omsetjast. Denne problematikken har ein samanheng, og er ein del av det Alliansen Ny Landbrukspolitikk vil setje på dagsorden. I alle land i Latin-Amerika har kampen om jord stått sterkt. Kampen for retten til jord for campesinos, kvinner og urfolk kjenneteiknar ei av dei største sosiale rørslene på kontinentet, Dei Jordlause si Rørsle, MST. Sjølv om rett til å eige jord ikkje automatisk sikrar småbønder verda over mot svolt og fattigdom, er det eit viktig steg på vegen. Småbønder på landsbygda er blant dei som svelt mest og er fattigast på verdsbasis. Svolt og matmangel er i stor grad eit politisk fordelingsproblem framfor eit behov for å auke global matproduksjon. La Via Campesina, den internasjonale samanslutninga av nasjonale organisasjonar for små og mellomstore bønder, landarbeidarar og urbefolkning har utarbeida omgrepet matsuverenitet for å kjempe mot urettferdige strukturar i internasjonal mat- og handelspolitikk. Matsuverenitet fremjar retten til mat som ein grunnleggande menneskerett, og peiker på at nasjonale regjeringar skal vere ansvarlege for at denne retten er reell. Innføring av prinsippa for matsuverenitet er svært viktig i kampen mot svolt. Landbruket si rolle er ikkje berre å produsere nok kaloriar på verdsbasis, det dannar og grunnlag for samfunn, kultur og er levebrød for store deler av verda si befolkning. Alle land må ha rett så vel som plikt til å produsere sunn mat på ein bærekraftig måte for å brødfø folk i eige land. Korleis matproduksjon organiserast og forvaltast handlar om politisk val. Mykje av norsk melk-, egg- og kjøttproduksjon er basert på høg kraftfôrbruk. Store deler av dette kraftforet består av importert kraftfôr eller importerte råvarer, som soya frå Brasil, som ein så lagar ”norsk” kraftfôr av. Dette betyr at ein eigentleg brukar areal i andre land med billegare arbeidskraft for å produsere norsk mat. For å møte globale utfordringar innan klima, miljø og rettferdig

18

fordeling må også Noreg bruke eigne areal til matproduksjon. I Noreg kan folk le litt beskjemma og spøke med at det ikkje gjer noko frå eller til om vi kastar mat, dei som svelt i verda vil jo likevel ikkje få tak i midddagsrestane på tallerkenen foran oss. Likevel er vår konsum-kultur der reklame oppfordrar forbrukarar til å kjøpe meir enn dei treng med på å presse matvareprisar opp, og på den globale matamarkaden er det prisen som rår. I tillegg fremjar dette ein usolidarisk matproduksjon som korkje er tufta på økologisk berekraft eller god dyreveldferd. Ironisk nok krev dei rikaste menneska den billegaste maten. Alliansen Ny landbrukspolitikk kritiserer utbreiinga av kapitalintensiv stordrift i landbruket som einaste måte å drive jordbruk på. Dette betyr ikkje at ein ikkje skal investere i landbruket, men at eit mangald i metodar så vel som i ressursgrunnlag bør ivaretakast. At nordmenn har råd til å kaste mat for 10 milliardar kroner i året medan talet på sveltande menneske i verda stig viser at norsk landbrukspolitikk må endrast saman med heile det internasjonale systemet for produksjon av, og handel med, mat. Har statar politisk handlingsrom til å bestemme eiga sjølvforsyningsgrad og fridom til å bruke verkemiddel til å beskytte eige landbruk, kan dei lettare sikre tilgang til mat for alle sine innbyggarar. I dag er landbruket i mange land pressa av internasjonalt handelsreglverk blant anna gjennom WTO som krev stadig opnare marknader. Det er nødvendig å utarbeide eit handelsregelverk der mat og landbruk vert tilkjent den viktige og unike rolla desse har i samfunnet. Landbrukspolitikk som omfavnar matsuverenitetsprisippet kan vere med på å sikre eit globalt matproduksjonssystem som evnar å meitte heile jorda si befolkning på ein økologisk, sosialt og økonomisk berekraftig måte. Alliansen Ny Landbrukspolitikk er ein nyoppstarta allianse som ynskjer å fremje alternativ i norsk landbrukspolitikk gjennom å setje norsk landbrukspolitikk i eit internasjonalt perspektiv. Den alternative landbrukspolitikken skal tuftast på berekraftig bruk av eit mangfaldig ressursgrunnlag på norsk landbruksareal i solidaritet med andre lands rett til å ivareta eigen matproduksjon.


Siden Sist

2001 On Line, Flickr Commons

Haiti: Tidligere haitisk diktator Jean-Claude "Baby Doc" Duvalier skal stilles for retten for korrupsjon, men ikke for brudd på menneskerettighetene. Under diktaturet fra 1971 til 1986, ble tusenvis av mennesker drept, eller torturert i fengsler. Duvalier vendte tilbake til sitt hjemland i januar i fjor, etter nesten 25 års eksil i Frankrike, og dette åpnet muligheten for en påtale. Duvalier kan få opptil 5 års fengsel om han blir dømt for korrupsjon. Dette vil trolig vekke reaksjoner. "Dommeren kan ikke dømme bare ut fra de finansielle forbrytelser begått av Duvalier. Han bør også dømmes for voldtekter, tortur, forsvinninger, henrettelser og forbrytelser mot menneskeheten hans regime har vært ansvarlig for", sa Mario Joseph, som leder Bureau of internasjonale advokater i Haiti. ALBA: Surinam og den karibiske øya Santa Lucia er i ferd med å bli fullverdige medlemmer av ALBA-gruppen, mens Haiti har blitt nominert "standing invited member". ALBA er et handels- og produksjonssamarbeid i Latin-Amerika, og inkluderer fra før av Venezuela, Cuba, Ecuador, Bolivia, Nicaragua, Antigua og Barbuda, Dominica og Saint Vincent og Grenadinene.

Venezuela: Henrique Capriles skal utfordre Venezuelas president Hugo Chavez ved presidentvalget 7. oktober i år. Capriles ble valgt som kandidat i opposisjonens internvalg den 12. februar med 62% av stemmene. Chavez har sittet ved makten i 13 år og er fortsatt oppsiktsvekkende popular blant de fattige. Ifølge nye uavhengige meningsmålinger ligger Chávez mellom 13 og 20 prosentpoeng foran Capriles. Den 39 år gamle Capriles er guvernør i delstatem Miranda for høyrepartiet Primero justicia, og presenterer seg som et apolitisk og ungdommelig alternativ for fremtiden. Capriles har støtte fra næringslivet, de privateide massemediene og USA og er svært populær i over- og middelklassen. Han deltok i militærkuppet mot Chavez i 2002. Brasil/Haiti: Brasils Dilma Rousseff og Haitis president har skrevet under på en samarbeidsavtale for å stoppe bølgen av ulovlig innvandring. Siden januar, har mer enn 4000 haitiske flyktninger kommet til Brasil, hovedsakelig gjennom peruansk Amazonas. Brasil besluttet i januar å gi oppholdstillatelse til alle haitiere som hittil hadde kommet ulovlig. Regjeringen har også satt av et beløp tilsvarende 3000 millioner norske kroner for å hjelpe disse flyktningene, i tillegg til opprette en spesiell type visum som ikke krever at folket i Haiti allerede har en jobb for å komme inn i Brasil.

19

Jamaica: En ny regjering har ymtet frampå om en slutt på diskriminering og en oppheving av en antihomofili-lov. Aktivister har blitt oppmuntret av den jamaicanske statsministeren Portia Simpson Millers løfte om å avslutte diskriminering av homofile i landet. Guatemala: 15 år etter signering av fredsavtalene i Guatemala må tidligere diktator Efraín Ríos Montt møte i retten, anklaget for folkemord. Mellom 1960 og 1996 ble nær 180 000 mennesker drept, 40 000 ”forsvant,” 400 landsbyer ble jevnet med jorden og over en million mennesker drevet på flukt. Sannhetskommisjon som ble nedsatt etter at fredsavtalene var signert, konkluderte med at militæret sto bak flesteparten av forbrytelsene. I januar 2012 måtte eks-diktatoren, som regjerte mellom 1982-1983, møte i retten i det som er starten på en prosess som kan lede til den første folkemorddommen i Guatemala.

UK Ministry ofDefence, Flickr Commons

a-birdie, flickr Commons, kopi Corbis 1975.

Siden sist

Falklandsøyene: I april er det 30 år siden Argentina okkuperte de britiskstyrte øyene, som etter 74 dagers krigføring ble gjenerobret av britene. Oljeboom og utsiktene til store inntekter forsterker den allerede opphetede konflikten, samtidig som statsminister David Cameron har gjort det klart at Storbritannia er villig til å forsvare øyene igjen om nødvendig. Mens Cameron karakteriserer Argentinas krav som kolonialisme, har den argentinske president Christina Kirchner beskyldt britene for å stjele deres ressurser. El Salvador: Første tilbakegang på 20 år for FMLN: Valet i El Salvador 11. mars skuffa dei som håpte på fleirtal for FMLN i parlamentet. Partiet har vokse ved kvart val sidan fredsavtala i 1992, men mista i år to seter. Trass splitting på høgresida vann ARENA tilbake eitt sete og blei igjen landets største parti, medan det nye høgrepartiet GANA markerte seg og blei landets tredje største. Det blei samstundes halde kommuneval, der tendensen var den same. LAG sine seks observatørar merka betringar frå tidlegare val, men legg vekt på at El Salvador framleis har ein veg å gå for eit djupare demokrati.

19


Den chilenske vinteren

Diego Ernesto Fernández Gajardo, Flickr Commons

Aktuelt

og kampen for demokratiet

Mens den arabiske våren blomstret, herjet en kald vinter Chile, da studentopprøret brøt ut og truet systemet. Landet har lenge vært et bilde på god styring, men har vi bare sett medaljens fremside? Tekst: Luis Espinoza, studerer bachelor i Latin-Amerikastudier på UiO og er medlem av LAG-Oslo.

Etter statskuppet i 1973, gjennomgikk det politiske systemet i Chile en stor forandring. Dette påvirket hele samfunnet, og ikke minst utdanningen. Da Allende ble kuppet mente militæret og høyresiden at det chilenske samfunnet var preget av politisering, og innstrammet derfor reglene for politisk deltagelse under diktaturet. Gjennom hele det 19. århundret hadde folk kjempet for sine rettigheter og fått tildelt flere sosiale goder. Dette takket være et stabilt politisk system som ga anledning til at folket kunne uttrykke sine interesser. Gjennom stabile politiske partier og sosiale foreninger, hadde det chilenske folket muligheten til å påvirke politikken. I denne sammenhengen var studentene viktige aktører, for fra de åpne og offentlige universitetene strømmet ideer som skulle få fart på de sosiale endringene i landet. Dette skapte stor frykt blant militærjuntaen, for studentene var utdannede, bevisste og vel organiserte som så mange andre politiske og sosiale bevegelser i landet. Både studenter og andre fra politisk- og sosiale bevegelser ble derfor forfulgt og drept i tusentall, og millitærjuntaen satte inn sine egne folk til å lede universitetene, med den hensikt å svekke og erstatte dem med private institusjoner. Den nye økonomiske teorien, nyliberalismen, passet perfekt for dette nye prosjektet, og dermed begynte privatiseringen av den høyere utdanningen. Private aktører entret bildet og gjorde utdanning til et marked. Staten frasa seg mer og mer ansvar, og mindre penger ble brukt på offentlig utdanning.

Pinochets makt fortsetter Dette var bare noen av de endringene utført av militærdiktaturet

20

som ble stadfestet i en ny grunnlov i 1980. Grunnloven utpeker vokterene, i denne sammenheng høyresiden, og sørger for at de alltid vil få 50% av setene slik at ingen store forandringer kan bli gjennomført. Den nye grunnloven sørget også for å marginalisere den historiske venstresiden i Chile, og overrepresentere den høyre. Chiles valgssytem for stortingsrepresentanter; det Binominale systemet, sørger for at høyresiden alltid får flertallet av setene i parlamentet. Selv i 2005, da høyresiden bare fikk 38% av stemmene, sørget grunnloven for at de fikk 50% av representasjonen i parlamentet. Representantene fra høyresiden motsetter seg fortsatt en endring av grunnloven, og dermed fortsetter Pinochets grunnlovsprinsipper, selv 22 år etter at han offisielt mistet makten.

Avtalepolitikken Gjennom hele 90 og 2000 tallet var Chile gjennom en transisjons periode. De første årene var det fortsatt fare for et nytt statskupp. Pinochet var fortsatt hærens kommandør til og med 1997, og under disse omstendighetene av et svært ubalansert maktforhold, ble det gjennomført en såkalt avtalepolitikk, política de los acuerdos. Dette innebar at de mer progressive partiene i Chile måtte forhandle med høyresiden om å få lov til å vedta nye lover. Problemet lå i at betingelsene for forhandlingene allerede var satt av en udemokratisk grunnlov, der høyresiden var overrepresentert i parlamentet og der faren for en militærintervensjon var til stede de første årene. Forhandlingene gikk alltid i høyresidens favør og store endringer var derfor umulig å gjennomføre. Til tross for at mange snakker godt om det chilenske systemet, var ikke systemet


Aktuelt

To ansikter I mai 2011, satte en skandale preg på den chilenske politikken. En reportasje gjort av den statlig eide fjernsynskanalen «TVN», avslørte store uregelmessigheter i en av den også statlig eide institusjonen, universitetet UTEM. Det ble hevdet at store pengebeløp hadde gått tapt på grunn av dårlig forvaltning av universitetet. I en av dagene som fulgte uttalte daværende kunnskapsminister Joaquín Lavín — Jeg kommer til å gjøre det som står i min makt for å få universitetet stengt. Disse ordene utløste begynnelsen på en av de største sosialbevegelsene Chile har sett siden 70-tallet og tusenvis av studenter krevde at ministeren måtte gå av. Men det som virkelig tente flammene var at kunnskapministeren selv eide et universitet. Som så mange andre tilhørende den politiske og økonomiske eliten i Chile, hadde Lavin selv investert i den private utdanningen. Dette var en klar interessekonflikt for en kunnskapsminister, for så lenge det finnes offentlige universitet, snevrer dette markedet inn for de privateide. Den relativt nyvalgte høyreregjeringen, den første valgt på demokratisk vis i Chile siden 1958, bestemte seg ikke bare for å beholde tilliten til kunnskapministeren, men også for å fortsette privatiseringen av utdanningssystemet. Studentene demonstrerte i gatene over hele landet, både mot tiltakene og selve regjeringen. Kravene vokste seg større og nå handlet det ikke bare om å få stanset privatiseringen, men også om å ta tilbake den offentlige utdanningen. Studentene krevde at staten skulle sørge for at hver enkelt chilener skulle ha rett til en gratis og tilfredsstillende utdanning uansett inntektsnivå. Kriminalisering av studentbevegelsen Hver demonstrasjon samlet mer enn 170 tusen mennesker over hele landet. Mens studentene samlet krefter og vant støtte blant befolkningen, ble de mer og mer ambisiøse. De var bevisste at for å få endret utdanningen var det også nødvendig å endre det politiske systemet. Regjeringen viste seg desperat og satset på undertrykkelse og kriminalisering av studentbevegelsen. De største mediene, som også eies av den samme eliten som har investert i de private universitetene, var svært dyktige til å vise bilder av biler som brant under demonstrasjonene og sammenstøtene mellom demonstranter og politiet. Denne eliten som består at bare 10% av befolkningen sitter på 56% av landets rikdommer. At 20 åringer truer med endring av systemet ble sett på som en fornærmelse av eliten, og de ble derfor stemplet som kriminelle. Før studentoppgjøret oppsto hadde landet vært preget av store demonstrasjoner for urbefolkningens rettigheter, for bevarelse av store naturområder sør i Chile som er truet av damprosjekter, og mot en snikprivatisering av gassressurser i Malallanesregionen. Folket hadde fått nok, ikke bare av studentene men først å fremst av systemet. Disse 20 åringer truet systemet, og ble derfor stemplet som kriminelle. Før studentopprøret oppsto, hadde landet vært preget av store demonstrasjoner for urbefolkningens rettigheter, for bevarelse av store naturområder sør i Chile som er truet av damprosjekter, og mot en snikprivatisering av gassressurser i Malallanesregionen.

Diego Ernesto Fernández Gajardo, Flickr Commons

preget av politisk stabilitet, men snarere et uttrykk for udemokratisk styring basert på frykt. I løpet av denne perioden vokste det opp en ny engasjert generasjon som selv ikke hadde opplevd diktaturet på nært hold. Grunnloven som hadde som hensikt å utelukke enhver endringsbevegelse og enhver aktør som tvilte på systemet, utelukket også den nye generasjonen. Ekskludert fra en politisk deltagelse, var det bare et spørsmål om tid før de skulle gjøre et opprør mot systemet.

De chilenske studentene har tydd til kreative kostymer for å vekke oppmerksomhet.

Alle disse demonstrasjonene hadde en ting til felles; de var et svar fra folket på de manglende midlene for å uttrykke sine politiske standpunkter. For selv om flertallet er uenige med eliten, har de ikke de politiske virkemidlene for å presse eliten til å gjøre det som er best for folket.

Grunnlov i selvforsvar Studentenes krav var at utdanningen skulle bli gratis og tilgjengelig for alle, slutt på økonomisk utbytte fra privatisering av utdanningen, og mer deltagelse i universitetenes organer. Hele prosessen resulterte i midlertidig i et nytt samfunnsprosjekt. Det ble snakk om en multikulturell utdanning som skulle inkludere urbefolkningens språk og historie. Det kom også forslag om å øke skattene til de transnasjonale selskapene som utvinner kobber i Chile for å finansiere den offentlige utdanningen. Og på toppen av det hele ble det snakk om en ny grunnlov, dannet på demokratisk vis, som skulle inkludere hele befolkningens interesser og ikke bare elitens. Men det ser i midlertidig ut som at Pinochets grunnlov er sterk nok til å forsvare seg selv. Hele prosessen ble stanset i parlamentet. Med høyresiden overrepresentert og de progressive kreftene nærmere nyliberalismen enn til folkets krav, er det lite håp om å finansiere en sterk offentlig utdanning. I dag står studentene på vent. Antakeligvis kommer det flere demonstrasjoner og kampen for demokratiet vil forsette. Om studentene vil få oppfylt sine krav, må de uansett gjøre det gjennom det politiske systemet. For den eneste måten å oppfylle flertallets krav og ønsker på, er gjennom et fullstendig demokrati. Fakta: • På 70-tallet, innførte Chile nyliberalismen som det første landet i verden. • Diktaturet innstrammet reglene for politisk deltagelse og lovfestet det i en ny grunnlov. • Det chilenske demokratiet er fortsatt mangelfull. • Chile er et av de landene som har skjevest inntektsfordeling. Av OCDE landene ligger Chile helt på bunnen. • Utdanningen er klassedelt. Jo høyere inntekt en familie har, desto bedre utdanning kan dens medlemmer kan oppnå.

21


Meninger

Uskyldig dømt

– Mapuchene er ikke terrorister At Mapuchene ikke er terrorister, har ofte blitt gjentatt av urbefolkningen. Regjeringen har stemplet Mapuchene som potensielle forbrytere for å slippe å forholde seg til deres krav om jord. Tekst: Carmen Gloria Castro Bentsen og Francisco Castro, Latin-Amerikagruppene i Stavanger.

latt seg dominere. Det begynte med kampen mot de spanske kolonistene, senere mot det chilenske oligarkiet og deretter Pinochets diktatur. Ironisk nok har Piñeras regjering fjernet Mapuchenes kamp mot kolonimakten fra historiebøkene som brukes i barneskolen. Konflikten var også tilstede under sentrum/venstre koalisjonsregjeringene mellom 1990-2010 da fire mapucher ble drept av politistyrker. Ingen av de skyldige har sittet fengslet en eneste dag, selv om de har blitt identifisert. Mapuche-indianerne har levd under svært vanskelige forhold både før og etter statskuppet i 1973. Fattigdom, manglende tilgang til utdanning og helsetilbud, samt en systematisk undertrykking har vært kjennetegnet på den chilenske statens behandling av urbefolkningene i landet. Chile er det eneste landet i Amerika som ikke har tatt rettighetene til urbefolkningen inn i grunnloven, en grunnlov vedtatt av Pinochet.

Mapuche-folket møtes med kontinuerlig maktbruk fra chilenske myndigheter.

Chile har de siste årene promotert seg som et land fritt for terrorisme. Allikevel har antiterroristloven, som stammer fra Pinochets diktatur, blitt hyppig brukt av både tidligere og nåtidens styresmakter. Da det nylig brøt ut skogbranner sør i Chile var ikke president Piñera og innenriksminister Rodrigo Hinzpeter sene om å legge skylden på Mapuchene. Med full mediadekning leverte de en anklage mot urbefolkningsgruppen basert på den beryktede antiterrorloven. Dette til tross for at det fortsatt ikke er funnet bevis som peker mot dem. Like etter at brannene startet, uttalte Héctor Llaitut, den politiske talsmannen for Mapuche organisasjonen Coordinadora Arauco Malleco (CAM) at Mapuchene ikke hadde noe med brannene å gjøre. Å legge skylden på Mapuche-folket, uten å ha bevis, er både uansvarlig og hensynsløst. Å stigmatisere Mapuche-folket som terrorister er en strategi som regjeringen fører, til tross for at anklagene blir tilbakevist gang på gang.

Mapuchenes evige kamp Mapuche-folket er den største indianergruppen i Chile, men til tross for dette har de ingen representant i parlamentet. Flesteparten av Mapuche-folket bor i Araucania, den regionen som er hardest rammet av arbeidsledighet i landet. Mapuche-konflikten er konfrontasjonen mellom urfolkssamfunnet og landbruks- og skogbruksbedrifter. Sistnevnte har tatt eiendom i jordområder som Mapuchene ser på som sine forfedres landområder. Bedriftenes forsøk på å forhindre jordokkupasjoner har ført til en økt militariseringen i disse områdene. Mapuche-folket har gjennom historien vært et folk som ikke har

22

Kontinuerlig maktbruk Den nåværende høyreorienterte regjeringen til Sebastián Piñera har i de to årene den har sittet ved makten brukt Mapuche-saken for å prøve å klatre på meningsmålingene. Regjeringen har brukt politivold og undertrykkende midler for å håndtere konflikten. Kontinuerlig maktbruk og vold mot barn, kvinner og eldre ser ut til å ha blitt en selvfølge for chilensk politi. Denne volden er et grusomt overgrep mot hele Mapuche-folket, og har flere ganger blitt tatt opp av internasjonale menneskerettsorganisasjoner og domstoler. Representanter for den chilenske staten har alliert seg med regionale økonomiske grupper, med den hensikt å undertrykke Mapuche-samfunnet. Politiet forsvarer deres økonomiske interesser framfor Mapuchene og deres rett til jord. Regjeringens handlinger har uten tvil rammet og blitt brukt som et middel for å undertrykke Mapuche-folket. Det er allerede blitt offentlig kjent tilfeller der Mapuche-folk har signert arbeidskontrakter, men blitt nektet arbeid etter Piñera og Hinzpeters utspill i media. Det er bemerkelsesverdig at Hinzpeter avviste en anmodning fra høyesterett om å levere bakgrunnen for anklagene mot Mapuchene, med at uttalelsene hans var tatt ut av sammenheng. Regjeringens komiske teater Den høyreorienterte regjeringen, med Piñera og Hinzpeter i spissen, har skapt flere anklager og rettsaker som ikke kan karakteriseres som noe annet enn et komisk teater, en farse. Både etterforskninger og påfølgende rettsaker har påvist dette. Et eksempel er da regjeringen anklaget 15 unge anarkister for å ha stått bak en rekke bombeattentater. Bevisene mot dem var mildt sagt av en spinkel karakter, og det faktum at aktor i saken, Alejandro Peña, fikk jobb i regjeringen like før rettsaken fant sted er uetisk. I dag er samtlige av ungdommene satt fri, men det er ingen i regjeringen som har tatt på seg ansvaret, eller beklaget den feilaktig fengsling på 14 måneder. Saken står igjen som et forsøk på å mistenkelig-


Meninger

Mapuchenes terroristfaktor Mediene som stort sett er eid av konservative krefter og Piñeras støttespillere har hatt stor innflytelse på holdninger mot urbefolkningsgruppen. Mapuchene fremstilles som potensielle forbrytere og terrorister og blir behandlet deretter. Regjeringens lettsindige påstand om terroristfaktoren hos Mapuchene, er for enhver demokrat vanskelig å forstå. De bruker ikke våpen, kidnapper ikke, og angriper ikke sivilbefolkningen. Derimot okkuperes Mapuchenes jordområder og de blir idømt lange fengselstraffer. Medlemmer av urfolksgruppen selv er de eneste som hittil har blitt drept i kampen for jord som har tilhørt dem lenge før spanjolenes tid. Mapuchene lever nå i sterkt militariserte områder. Nylig var studentledere fra de største offentlige universitetene på besøk i Arauco-regionen og kunne ikke si annet enn at området lignet en krigssone. Mapuchen Catrileo var en ung universitetsstudent som ble drept i 2008 da politimannen Walter Ramírez skjøt ham i ryggen. Catrileo ble anklaget for å være terrorist selv om det ikke ble funnet våpen hjemme hos ham. Den eneste forbrytelsen han hadde begått var å ha deltatt i et forsøk på å bosette seg i et landområde som hadde blitt tatt fra Mapuche-folket. Politimannen som skjøt ble dømt til to års meldeplikt. En latterlig dom som ble muliggjort da domstolen kalte drapet for "uaktsomt". Det er kun militære domstoler som kan kalle det å skyte en ubevæpnet ungdom i ryggen med et maskingevær for uaktsomt. Ramírez beholdt jobben i politiet og har i tillegg steget i gradene og fått høyere lønn. Resultatet av elitenes terrorbeskyldninger mot Mapuchenes kan man se til Angól-fengselet i Chile. Der sitter åtte politiske fanger fra Mapuche-samfunnet, som også er medlemmer av CAM. De har fått fengselsdommer på mellom 8 og 17 år. Blant dem er Héctor Llaitul, CAM-lederen er dømt til 17 års fengsel. Regjeringen har måtte takle to lange sultestreiker, som begge varte i nærmere 100 dager, fra fangene de to siste årene. En av betingelsene for å avslutte sultestreiken var at antiterrorloven ikke skulle brukes igjen i tiltalene mot Mapuchene. Høyreregjeringen har ikke holdt seg til avtalen og gjør nå det motsatte av det som ble lovet. Piñera og hans stab har ikke vist tegn til ønske om dialog med Mapuchene, men har heller prøvd å kriminalisere motparten. Hvor går veien videre? Regjeringen til Piñera nøler ikke med å bruke vold og terrorstempling som middel. Nylig ble sosiale bevegelser fra Aysén i SørChile behandlet på samme måte som Mapuchene og studentene, fordi de ville sette lys på den segregerende politikken regjering har ført mot dem. Det er nettopp gått to år siden forretningsmannen Piñera overtok presidentembete, og han har nå to år til som vil avgjøre hans skjebne. Er en regjeringen med en slik mann i front i stand til å utrette noe annet enn å øke sin egen vinning? Vil de endre noe eller fortsette som nå, og miste flere stemmer? Mapuchene, chilenerne og det internasjonale samfunnet må fortsette sitt press på regjeringen til Piñera for å unngå at skadene blir for store. I mellomtiden går Mapuchene, studentene og svake grupper i samfunnet en uviss fremtid i møte. Mapuchene er ikke terrorister, men en urfolks-gruppe som i 500 år har måttet kjempe for sine rettigheter, en kamp som på langt nær er over.

Antitezo, Flickr Commons

gjøre ungdommene. Mapuchene er ikke fremmede for denne bølgen av iscenesatte saker som har pågått gjennom domstolene. De samme metodene som ble brukt i saken mot de 15 unge anarkistene, ble blant annet benyttet for å anklage Mapuchene for brannene.

Mapuche-demonstranter blir behandlet på lik linje som forbrytere og terrorister

« Å legge skylden på Mapuchefolket, uten å ha bevis, er både uansvarlig og hensynløst.» Mapuche-folket: • Utgjør ca 600 000 mennesker, og er den største urfolksgruppen i Chile. • Mapuche kommer av ordene Mapu = jord og Che = folket på urfolksspårket Mapudungún. • På 1900-tallet førte den chilenske stat en reservatpolitikk der Mapuchene ble tvunget til å bo i begrensede områder, med et visst selvstyre, men underlagt den chilenske stat. • Fattigdom, undertrykking samt manglende skolegang er stikkord for den chilenske stats behandling av urbefolkningen. Solidaritet i Norge: I Norge har Komiteen for Mapuchenes rettigheter i Oslo (undergruppe av LAG-Oslo), drevet aktivt med solidariteten for Mapuche-folket i flere år. De har ordnet med besøk av Mapuche-representanter til Norge for å delta i møter med myndigheter og organisasjoner, og være med på debatter og å holde åpne møter. Samarbeidet går på tvers av landet, der blant annet LAG-Kristiansand og LAG-Stavanger har vært aktivt med i samarbeidet.

23


Kultur

Yuyachkani: Teater for fremtiden

En familie tvunget på flukt fra sitt hjem. Bildet hentet fra Yuyanapaq-utstilling i Lima om den interne konflikten. Yuyanapaq betyr " å huske" på urfolksspråket Quechua.

Gjennom teaterkunsten vil Yuyachkani bevisstgjøre den peruanske befolkningen om deres historie. Kan vanskelige temaer være lettere å takle i fellesskap? Tekst og foto: Linn Victoria Sirnes – Bachelor i Latinamerikastudier ved UIB, og har skrevet oppgave om Yuyachkani.

Erfaringer med krig, undertrykkelse og vold har satt sine preg i Latin-Amerika. Samfunnets svar på disse utfordringene finner vi i sosiale bevegelser, protester, politiske grupperinger og i andre motstandsbevegelser. Det å kunne se inn i en nasjons kulturliv gir noe mer enn kun en estetisk opplevelse, det kan også gi oss et innblikk i landets sosiale, politiske og historiske realiteter. Undertrykkelse, sorg og fortvilelse er temaer det ikke alltid er lett å sette ord på, men fra hele kontinentet har vi både sett og opplevd utallige kreative måter for nettopp å fortelle om dette. Eksempelvis kan man nevne Brasils Augusto Boal, Chiles Víctor Jara, og forfattere som Isabel Allende og Gabriel García Márquez som introduserte oss for sjangeren magisk realisme. Til tross for forskjellene, både i uttrykksform og i innhold, har de ovennevntes budskap en magisk kraft som kan brukes som et redskap i kampen mot undertrykkelse og vold. De bidrar med å sette ord på det umulige, og dermed gir de styrke til sammen å bearbeide og komme gjennom livets realiteter.

Folketeateret Yuyachkani Teatergruppa Yuyachkani er en kulturell opplevelse som drar publikum med seg i et virvar av forskjellige følelser. Peruanske

24

realiteter vises på sitt beste, og i motsetning til det som lenge var tradisjon i Perus kulturelite, skjules ikke det kulturelle mangfoldet, men vises med stolthet. Yuyachkani tar oss med på en reise, der vi aktivt beveger oss mellom historiske fakta og fiksjon, mellom det grusomme og det vakre, mellom realisme og magi. Gruppens navn ”Yuyachkani”, kommer fra quecha, og henviser til politisk bevissthet og hukommelse. Siden 1971 har Yuyachkani drevet et aktivt og inkluderende teater, der publikum ofte blir dratt med i forestillingene. Yuyachkani viser oss på en kreativ måte fortellinger basert på Perus sosiale, kulturelle, og politiske virkeligheter. Teatergruppen skaper en felles hukommelse og bevissthet når de bruker historien for aldri å glemme. Som et folkelig kulturinitiativ fremfører de ikke bare for lukkede dører i teateret, men også ute i gater og på skoler, samtidig som de arrangerer kurs. Yuyachkani skiller seg fra det formelle teateret i Peru, fordi alt hva de produserer er gjort med tanke på folket, noe som gjør at de har en viktig sosial funksjon. Arbeidet deres er sterkt knyttet til grasrotbevegelser, og har en stor betydning innenfor Latin-Amerikansk folketeater. Sammensatt av drømmer og utopier, eventyrlyst og kreativitet har Yuyachkani gjort teateret til mer enn et arbeid eller en hobby, det har blitt deres livsstil.


Kultur

En hard realitet Migrasjon er et viktig tema i Peru, og dermed også for Yuyachkani. Perus interne migrasjon har ført til endringer i politikk og samfunn og har bidratt til at kulturelle fusjoner har oppstått. Når nord, Amazonas og Andesfjellene møtes i Limas store smeltedigel, blandes deres rike kulturliv og tradisjoner sammen med storbylivet og resultatet blir en kulturell berikelse. Det finnes også mange såre historier å fortelle i forbindelse med migrasjon. Under Perus 20 år lange interne konflikt ble Andesregionen spesielt hardt rammet og mange ble tvunget til å flykte til Lima. Konfliktens harde brutalitet er et tema det er vanskelig å snakke om, vondt å huske, og mange vil bare glemme. Det er en hard realitet, men som det blir sagt: Et folk som ikke kjenner sin historie, er dømt til å gjenta sine feilgrep. Adiós Ayacucho – Folkets historie Teaterstykket Adiós Ayacucho tar oss med tilbake til krigens harde og vonde år. Det er en historie som reflekterer den politiske konflikten, og har vært brukt som et ledd i bevisstgjøring, kollektiv hukommelse og i sorgarbeid. I etterkant av krigen ble stykket vist, i samarbeid med Sannhetskommisjonen, under de offentlige høringene som fant sted. Ayacucho var skrekkens krybbe under den interne konflikten. Ikke bare var det byen der terroren startet, men også det hardest rammede området i Peru. Den maoistiskkommunistisk inspirerte gruppa ”Den Lysende Sti”, begynte det de kalte ”folkets krig” mot den peruanske stat i 1980. Statens svar var særdeles voldelig, og peruanerne ble fanget midt i konflikten. I følge Sannhetskommisjonen (CVR) ble nærmere 70 000 peruanere drept. Adiós Ayacucho forteller historien til Alfonso Cánepa. Han er død, men ikke begravet. Kroppen hans er forsvunnet og uten den kan han ikke hvile i fred. Dette er ikke bare Alfonsos historie, men den representerer fortapte sjeler på evig jakt etter et tapt legeme, og de etterlatte som ikke kan få ro før deres kjære hviler i fred. Alfonso Cánepa ble torturert og drept av hæren, kroppen ble partert, men forsvant. Dermed fikk han ingen verdig begravelse og kan ikke hvile i fred. De sørgelige elementene får, til tross, raskt et komisk preg. Alfonso får nemlig låne både kroppen og stemmen til en ”quolla” – en komisk andinsk danser. I leting etter sin savnede kropp, legger Alfonso ut på en lang og tung ferd. Reisen til Lima starter, der Alfonso ber presidenten om å få tilbake kroppen sin. Burde ikke myndighetene nå hjelpe han, slik at han kan hvile i fred? Han finner ingen hjelp i Lima, men får en glimrende idé. Alfonso drar til katedralen der han stjeler restene til den spanske erobreren Francisco Pizarro. Med levningene til Pizarro kan han nå endelig sove godt. Dermed er et peruansk utsagn iscenesatt: Ladrón que roba a ladrón tiene

cien años de perdón, eller «En tyv som stjeler fra en tyv, blir unnskyldt i hundre år» på norsk. Adiós Ayacucho fletter

mange små fortellinger inn i én historie, noe som gjør at vi kan observere flere kulturelle elementer, og nærme oss Perus mangfoldige kultur. I mangel på et legeme å begrave, blir klær fra de savnede lagt på bakken, omringet av stearinlys, som en representasjon av legemet. Under Perus interne krig ble dette ritualet ofte benyttet istedenfor en begravelse. Denne andinske tradisjonen har fått fotfeste flere steder i Peru og kalles La Velación de Ropas, eller «Bekledningenes nattevåke». Charangoen og panfløyten, samt flere andre elementer fra andinsk tradisjon, bringer oss til Andesfjellene. Sang og dans fra Takii Onqoy, en andinsk motstandsbevegelse under kolonitiden er også representert. Danserne tar på seg en hvit maske som har en dypere betydning og fungerer som et medium for å få kontakt med den dødes savnede kropp. Det er ikke helt tilfeldig at han stjeler nettopp kroppen til Fransico Pizarro, for ideen baserer seg på myten om Inkarri. Han var en høvding som ble fanget av spanjolene, for så å halshugges og begraves. Inkarri nektet å godta denne skjebnen, og kom derfor tilbake fra døden. Kroppen hans vokser ut igjen fra det avkuttede hode, og på samme måte vil også de innfødtes verden, ødelagt av erobringen, bli hel igjen. Adiós Ayacucho er også migrantenes historie. Akkurat som Alfonso var mange under den interne konflikten tvunget til hovedstaden, både for å søke hjelp og for å lete etter sine savnede. Teaterstykket understreker denne viktigheten i rettferdighet og sannhet, noe de etterlatte i stor grad ikke har fått. I Andinsk kosmosvisjon er verden og tiden sirkulær. Fortiden er også foran deg, så kjenner man ikke sin egen fortid kan man heller ikke bevege seg fremover. Det å ikke finne den dødes kropp vil være det samme som å bryte alle bånd til fortiden, dermed også til fremtiden.

«Et folk som ikke kjenner sin historie, er dømt til å gjenta sine feilgrep»

Teateret Yuyachkani: • Miguel Rubio er direktør for teatergruppen. • Yuyachkani betyr på quechua « jeg husker, jeg tenker». • Yuyachkani vant Perus nasjonale menneskerettighetspris i 2000.

Yuyachkanis kollektive hukommelse Yuyachkani er laget av, og for, folket. Perus mangfoldighet i kultur og historie er temaer som ofte preger deres forestillinger. Skuespillerne kommer fra ulike steder i landet og kan dermed bidra til å representere dette. Den kollektive kulturgruppen arbeider med temaene sine i samarbeid med lokalbefolkningen. Budskapet er ofte politisk rettet, Yuyachkani vil gjennom skuespillet belyse temaer det kan være vanskelig å snakke om, som fattigdom, etnisk tilhørighet, undertrykkelse, sorg og korrupsjon. De ønsker å fremme et budskap om endring. Yuyachkani er et eksperimentelt teater, så et vidt spekter av forskjellige verktøy blir hele tiden brukt for å kunne snakke om landet. Perus mangfoldige kultur kommer til utrykk ikke bare i temaene og i handlingen, men også i alle elementene som preger scenen. På denne måten kan de hele tiden bruke ulike metoder for å snakke om det umulige. Lukt, musikk og klær er flere teknikker som brukes for å skape en helt spesiell atmosfære som passer for hver enkelt forestilling. Ved å ha fokus på temaer som ellers kan være vanskelige å snakke om har kanskje teatergruppen Yuyachkani bidratt til å bearbeide en del av sorgens ensomhet.

25


Kultur

Bolivars uekte sønner Latin-Amerikafantast Vegard Bye presenterar med boka Bolivars uekte sønner dei fem venstreradikale latinamerikanske presidentane for det gemene norske folk. Prosjektet står det stor respekt av, men det bidreg ikkje med noko nytt til den norske debatten. Tekst: Heidi Lundeberg, daglig leiar i LAG

ein dag då han vakna og fann familiens dyrbare avling frose sund, tok med seg dei få eigedelane og flytte til Chapare der han starta sitt politiske liv som leiar av cocabøndene. Boka fungerar også godt som eit oppslagsverk når det gjeld sentrale politiske hendingar i desse fem landa.

Det politiske bodskapet Bye har, som einkvar god debattbok-forfattar, eit politisk bodskap. Undertittelen mellom Chavez og Lula gjev håp om ei alternativ vinkling og eit bodskap som går ut over norske mediers polariserte bilete av dei latinamerikanske venstreorienterte regjeringane. Bye gjev gode skildringar av Correa, Morales og Lugo, og er slik eit meir detaljert bidrag i den norske debatten om venstredreiinga i Latin-Amerika. Men også i Bye si bok er det dei to latinamerikanske presidentane som har fått mest merksemd i norsk media som blir via mest plass. Sjølv om kapitla om Chavez og Lula søkjer å vise ulike og nyanserte sider ved dei to statsleirane, så lyser det klart gjennom at også for Bye er Lula den rasjonelle demokraten medan Chavez er ein ”bajas” med militær bakgrunn. Boka bidreg slik sett ikkje med noko nytt i den norske debatten, men gjentek det stereotype biletet av eit polarisert venstrepolitisk Latin-Amerika med den gode Lula og den dumme Chavez. Boka krev derfor ein kritisk lesar og passar kanskje best til dei som allereie har stor kunnskap om kva som foregår i regionen.

Med eit godt og folkeleg språk tek han oss med gjennom eit stykke viktig samtidshistorie, og ikkje minst eit stykke viktig latinamerikansk historie. Boka gjev eit interessant bilete av den venezulanske presidenten Hugo Chavez, tidlegare president av Brasil, Lula da Silva, den bolivianske presidenten Evo Morales, president av Paraguay, Fernando Lugo, og den ecuadorianske presidenten Raffael Correa. Bye vekslar elegant mellom skildringar av statsleiarane sine personlege og politiske liv og krydrar godt med annekdoter og sitat. Det skin også godt gjennom at Bye har god kjennskap til regionen, og dei rike skildringane av stader og folk gjer boka til god sofalektyre.

Historiske godbitar Bolivars uekte sønner er lesverdig, spesielt for oss Latin-Amerikafrelste. Bye presenterar historiar og detaljar om desse fasinerande mennene som tidlegare ikkje er presentert i noko norsk fora. Mellom godbitane er historia om Chavez sin oppvekst med den fattige bestemora, Correa sitt år som frivillig sosialarbeidar i landsbyen Zumbahua. Det er dramatiske historiar om Morales og Lula sin oppvekst i lutfattige kår. Slik som forteljinga om korleis Evo

26

«Også for Bye er Lula den rasjonelle demokraten medan Chavez er ein ”bajas” med militær bakgrunn» Om bokas truverdigheit Bye er ein Latin-Amerikakjennar med lang fartstid i regionen. Det kjem klart fram at boka er basert på felt og at forfattaren både har lest seg opp og vore tilstades under viktige hendingar. Det journalistiske arbeidet er imidlertid noko svakt når det kjem til kjeldebruk. Bye har intervjua sentrale personar og siterar deira meining om presidentane. Sitata er gode, men måten forfattaren i stor grad let ein eller få personar kome til orde i kvart kapittel svekkjer bokas truverdigheit. Med bruk av fleire kjelder og sitat av ulike personar som vil ha ulike meiningar om presidentane, ville framstillinga av statsleiarane blitt meir nyansert. Dette gjeld spesielt kapitlet om Chavez, medan det i kapitlet om Correa til dømes, blir bruka fleire kjelder. Bolivars uekte sønner gjev altså ikkje noko ny politiske næring, her får ein det stereotype biletet som stort sett vert teikna av presidentane i regionen. Men med gode og detaljerte skildringar av presidentane sin bakgrunn og ein god presentasjon av viktige hendingar så har boka absolutt leseverdi for ein Latin-Amerikaengasjert.


Anbefalinger

Film: La Zona

Anbefalt av Marte Fandrem

Den meksikanske filmen fra 2007 er svært spennende og gir et innblikk i en del av meksikansk hverdag som ikke så ofte profileres. La Zona handler om den innesluttede sonen for middelklassen, et boligfelt omsluttet av murer laget for innbyggernes beskyttelse. Innbyggerne i La Zona føler seg som et eget samfunn, isolert fra omverdenen, fri for kriminaliteten og problemene fra slummen utenfor murene. Ingen slipper inn i La Zona uten tillatelse. Etter en storm faller et reklameskilt på muren og tre ungdom sniker seg over. Det som bare skulle være et lite ran, ender i katastrofe; en gammel dame, to av guttene og en politimann blir ofrene. Fanget innenfor muren står innbyggerne i La Zona og én gutt fra utsiden. Det blir et kappløp mellom innbyggerne, politietterforskerne og gutten om hvem som holder sannheten og hva som er rettferdighet.

En sterk, og ganske sår film som sniker seg godt under huden.

Bok: Alle drar sin vei

Anbefalt av Peder Østebø

Wendy Guerra er poeten som, med Alle drar sin vei, er blitt romanforfatter uten å glemme poesien. Hun har tidligere utgitt flere diktsamlinger på Cuba, men romandebuten er gjennom et spansk forlag. Cubanere som måtte lete etter boka i sitt eget hjemland, leter forgjeves. I Alle drar sin vei følger leseren den cubanske jenta Nieve Guerra gjennom barndom og ungdom i 80-tallets Cuba. Nieve (“snø”, red.anm.) er en karakter basert på forfatterens egne dagboknotater. Hun er malplassert inn i en verden preget av mannssjåvinisme, et rigid system, sensur og østeuropeisk hermetikk. Med andre ord, ikke er en lett verden for en skjør og spesiell kunstnersjel. Sakte, men sikkert, blir dagboken hennes eneste fortrolige mens familiemedlemmer, venner og bekjente drar fra Cuba. Som inspirasjonskilden, er romanen delt inn i dagboknotater. Gjennom dette blir intensiteten i det hverdagslige tydelig. Alle drar sin vei blir dermed en roman som kjenner på kroppen. Selv om dette ikke er en åpenbar politisk

roman, er historien gjennomtrukket av politikk, som livet på åttitallets Cuba. Romanen kom ut i 2006, og foreligger nå på norsk i en godt temperert oversettelse av Kari Näumann.

Musikk: Ana Tijoux

Anbefalt av Ingrid Fadnes og Kjersti Kanestrøm Lie

Felipe Cantillano, Flickr Commons.

Latin-Amerikas nye hip hop-sensasjon, Ana Tijoux, vekker ny interesse for latinamerikansk hip hop, ikke minst interesse for kvinnelige rappere. Hun er på ingen måte ny i gamet, men har en lang karriere bak seg som frontfigur i det suksessfulle chilenske bandet Aerolíneas Makiza. I dag er 34 år gamle Tijoux tilbake på scenen igjen som soloartist. Med låta «1977 (shhh)» har hun overbevist et hip hop-elskende publikum om at det er kult å rappe om politiske og sosiale forhold og at latinamerikansk rap ikke kan ignoreres. Låta kom på plata med samme navn i 2009, som hun fikk intet mindre enn en Grammy for. Tijoux vokste opp som barn av eksilchilenere som rømte landet under Pinochets brutale diktatur. Denne bakgrunnen har vært med på å farge musikken og engasjementet hennes. Hun bruker musikken til å snakke om noe det chilenske samfunnet helst vil tie om. Den siste singelen hennes, «Shock», ble laget både med inspirasjon fra, og som en støtteerklæring til, studentene som tok til gatene i Chile i fjor. La hora sonó, la hora sonó – No permitiremos más, más tu doctrina del shock, lyder teksten. På norsk: “Tida er inne, tida er inne – Vi aksepterer ikke mer din sjokkdoktrine”. Den ferskeste skiva til Tijoux, «La Bala», er ny av året, og gir et sterkt innblikk i Chiles politiske, økonomiske og sosiale virkelighet, sett med unge studenters øyne. La den bli din mulighet til å bli kjent med en spennende, kvinnelig, latinamerikansk hip hop-dronning.

27


Reisebrev

Utfordringer for et ungt demokrati El Salvador som land kan feire 190 år, men som demokrati er landet langt yngre.

Tekst og foto: Kristine Emelie Kvalbukt, solidaritetsbrigadist i El Salvador høsten 2011.

Valgkampropaganda for FMLN og president Mauricio Funes.

Det høyreorienterte partiet ARENA har hatt makten i landet siden borgerkrigen frem til valget i 2009 da FMLN (Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional), med Mauricio Funes som presidentkandidat, vant valget for første gang. ARENA førte en nyliberal politikk til fordel for multinasjonale selskaper og landets elite, og bygde ned staten. Med FMLN har man sett visse endringer i landet de siste årene, og i mars 2012 er det igjen duket for Stortings- og kommunevalg. Regjeringspartiet FMLN oppstod blant geriljaen i krigsårene, men ble først i 1994 godkjent som politisk parti. Selv om FMLN fikk lav oppslutning ved valget i 1994, var den likevel av betydning. De fikk sju representanter i parlamentet, og ordførere i 15 av 62 kommuner. Dette markerte en begynnelse, og i 2009 så man resultatet da FMLN fikk ARENA ut av regjeringsposisjonen, etter 20 år med høyrestyre.

Forandringene med FMLN FMLN ønsker varige endringer i samfunnet, og lanserer ulike tiltak og planer for å få til dette. De med høyere inntekt i landet betaler i dag mer skatt enn tidligere da landet hadde en mer neoliberal økonomisk modell, og arbeiderklassen måtte betale mer. FMLN jobber stadig for å øke skattene ytterligere. Selv om partiet for øyeblikket har presidenten i landet, blir deres innflytelse noe svekket av det faktum at de har mindretall i parlamentet. Blant regjeringens kampsaker er utdanning og bekjempelse av voldssituasjonen i landet. I et land hvor dagens unge har vokst opp

28

under borgerkrig, har vold vært en stor del av befolkningen. Før borgerkrigen tok til i 1980 var situasjonen i El Salvador preget av overgrep fra staten, massakrer og tortur. Etter dens slutt i 1992 gikk volden fra å være politisk til sosialt og økonomisk motivert, og fram til nyere tid har landet opplevd en voldsbølge, med 2009 som toppår. I mangel på nok politi settes militære styrker ut i gatene, til tross for at FMLN har uttalt at de ønsker å begrense militærets rolle. Etter 20 års høyrestyre har landet en redusert statlig kapasitet, og korrupsjon og organisert kriminalitet har inntatt sikkerhetsinstitusjonene. FMLN understreker likevel at militærets rolle skal være midlertidig, og ikke et middel for undertrykkelse. Fra fredsavtalen ble underskrevet, i 1992 til 2009, var alle de høye posisjonene i politiet besatt av eks-militære. Med FMLNs valgseier i 2009 endret dette seg, og flere av posisjonene ble besatt av tidligere geriljaaktivister i stedet. Situasjonen er imidlertid kompleks. Det er vanskelig å se hvor man kan begynne for å redusere volden. Landet har kun ett offentlig universitet, plassene er få og de færreste har råd til å studere ved de private universitetene. Når det i tillegg er høy arbeidsledighet i landet, og leger, advokater og ingeniører står uten jobb, er motivasjonen for utdanning lav. Mangel på muligheter, sosiale ulikheter og en nesten usynlig skillelinje mellom det legale og det illegale preger samfunnet, og veien til den kriminelle siden er kort for mange unge. I dag har landet imidlertid et større antall elever som blir værende i skolen, og dette er ett av tiltakene for å unngå vold og gjenger.


Reisebrev

På landsbygda i Chalatenango er det lite som vitner om den høye voldsstatistikken i landet.

Pandillas –voldsårsak eller syndebukker? Fokuset på las pandillas, ”gjengene”, er stort. Det gjelder spesielt de to rivaliserende gjengene Mara Salvatrucha 13 (MS-13) og Barrio 18, som oppstod blant emigrerte latinamerikanere i Los Angeles på 80-tallet, og som siden har spredd seg til andre deler av kontinentet. Begge gjengene ble synlige i El Salvador ved slutten av 1980-tallet, grunnet deportering av gjengmedlemmer fra USA. Gjengene har de siste årene gått fra å være preget av brorskap og lojalitet, med forsvar av nabolaget som hovedbeskjeftigelse, til å bli preget av intern kontroll, rivalisering, mer vold og større tilgang på våpen og penger. Gjengene er først og fremst et byfenomen, men blir et stadig mer vanlig syn på landsbygda. 90 % av gjengmedlemmene er menn fra 10-årsalderen og oppover. Årsakene til at unge havner i gjenger er mange. De beskytter og fungerer ofte som en ekstra familie, og blir dermed et naturlig valg, spesielt for ungdom som har hatt en hard oppvekst eller som allerede har søsken som er medlemmer. Gjengmedlemmene blir imidlertid ofte selv ofre, og i 2006 var 40 % av alle drepte i landet mellom 15 og 24 år. Fylket Chalatenango er fremdeles ansett som et av de roligere områdene i landet, og det er ikke uvanlig at de lokale vender tilbake til hjemfylket etter å ha prøvd lykken i hovedstaden, nettopp på grunn av tryggheten. På tross av dette ble både politi og militæret innleid da landsbyen Carasque arrangerte sin årlige fire-dagers feiring til ære for San Fransisco, landsbyens helgen. Dette ble gjort nettopp av frykt for at gjengmedlemmer fra byene skulle benytte seg av anledningen og komme for å rekruttere nye medlemmer eller skape trøbbel under festdagene. Statens svar på gjengfenomenet har vært å føre en nulltoleransepolitikk, og problemet har vært forsøkt løst ved lovreformer og innføring av hardere straffer. Dette har ført til overfylte fengsel og svekkelse av ungdoms juridiske rettigheter, styrking av gjengidentitet og økt rivalisering. Folket har vært spent på om den nye FMLN-regjeringen og president Funes ville klare å gjøre noe med denne utfordringen etter valgseieren. Regjeringen har innført en anti-pandillaslov, som

kan minne om politikken den forrige regjeringen førte, men med en ny tilnærming. Dette innebærer reformer innad i politiet og fengselssystemet, og forebyggende tiltak, spesielt i de mest belastede bydelene. Folket har hatt tillit til regjeringen og deres evne til å redusere volden, og selv om man så en viss reduksjon av antall drepte i 2010, er det usikkert om denne tendensen fortsetter.

Equipo Nahual Noen ønsker alternativer til statens løsninger på voldsproblematikken. Et eksempel er organisasjonen Equipo Nahual, som jobber med ungdomskriminelle, spesielt medlemmer fra MS-13 og Barrio 18. Organisasjonen ønsker å gjøre noe med svart/hvitt-bildet mange har på gjengene, og mener anti-pandillaslovene ikke er en løsning. Voldsfenomenet må forstås på to måter hevder de; kriminaliteten må stoppes, men alle sosiale nettverk bør ikke ødelegges av den grunn. Med et ønske om å styrke personlig identitet, vil de arrangere terapigrupper for ungdomskriminelle. De mener dialog, inkludering og arbeid med lokalsamfunn er avgjørende for å skape gjengmiljø uten vold – i stedet for å forby gjengene, som er viktige for de unges identitet. Et viktig poeng er at selv om gjengene preger voldsbildet i El Salvador, er det andre aktører i samfunnet som er minst like fremtredende. Landet er et transittområde for narkotrafikk, politisk vold er et tilbakevendende problem, og ulike former for organisert kriminalitet og nabolagsgrupper som driver egenjustis bidrar også til voldsstatistikken. I tillegg er det i dag mer brutalitet knyttet til volden enn tidligere, og man ser mindre selektivitet i forhold til valg av ofre. Volden og usikkerheten som preger det salvadoranske samfunnet fører med seg mange konsekvenser. Flere mister troen på demokratiet, folket har lav tillit til politi- og rettsvesen, og man ser en privatisering av sikkerheten. Når de med penger kjøper seg sikkerhet ved å leie inn private sikkerhetsselskap fører dette til en redusert tillit blant folk. Utfordringene er dermed mange for det unge demokratiet, også i tiden som kommer.

«Gjengene er først og fremst et byfenomen, men blir et stadig mer vanlig syn på landsbygda.»

29


Mitt Latin­Amerika

Mitt Latin­Amerika er førsteSynnøve Ones Rosalesrikansk kulturamanuensis i latinamett for framandkunnskap på Institu i Bergen, og t språk ved Universite osjektet NiLA. pr gs kin rs fo i k delte

Tekst: Irene Elise Hamborg, Redaktør, fullfører for tiden sin bachelor-grad i latinamerikastudier.

Når blei du interessert i Latin-Amerika, og kvifor? Eg trur at eg alltid har hatt ei viss interesse, og har likt TVprogram, artiklar, filmar, osv. frå Latin-Amerika. Det er jo eit uvanleg variert og spanande kontinent! Eg har også alltid vore interessert i historie. Det som fekk meg til å bestemma at LatinAmerika var meir enn ei vanleg interesse, var ei reise til Karibia og Venezuela i 1993. Me segla på dei små Antillane og på kysten av Venezuela i fleire månader, og det var svært frustrerande å ikkje kunna spansk! Eg hadde då allereie historie grunnfag frå UiB, og bestemte meg då for å gå vidare med spansk og latinamerikastudium. Latin-Amerikafrelste flest har eitt land i særstilling, kva for eit er ditt og kvifor? Eg har eigentleg to: Colombia og Guatemala. Colombia fordi det er landet eg stort sett har konsentrert meg om i forskinga mi, både under arbeidet med Ph.D.-graden og seinare. Det er eit utruleg vakkert land! Guatemala fordi mannen min er derfrå, og eg har dermed opphalde meg mykje i landet. Det er dessutan eit spesielt spanande land av alle dei spanande landa i LatinAmerika, m.a. på grunn av dei etnisk-kulturelle utfordringane som føl med så stor del urfolk og så mange ulike grupper innan urfolket, og på grunn av at landet dei seinare tiåra ha følgt andre vegar (nærare USA) enn dei fleste landa i Sør-Amerika og resten av Mellom-Amerika. Guatemalanarar flest har dessutan ein fantastisk humor, og dersom ein god latter forlenger livet, kjem ein til å leva lenge etter nokre sosiale samkome i Guatemala! No må tidlegare diktator i Guatemala Efraín Ríos Montt møta i retten, sikta for folkemord. Trur du det vil endre noko? Eg håpar det! Guatemala har ikkje teke noko oppgjer med fortida, slik t.d. Chile og Argentina har freista gjera. Det er ikkje så lenge sidan 1996, då den endelege fredsavtalen vart underskriven, og svært mange guatemalanarar lever enno med fryktelege minne frå borgarkrigen, og ikkje minst med uvissa om

30

kva som hende med deira kjære. Dette hindrar til ei viss grad ein del av befolkninga i å gå vidare med sine liv, og det hindrar nok også at den politiske og militære eliten må gi frå seg makt. Eg håpar at rettsprosessane no får gå sin gang, og at dei involverte i drap og tortur under borgarkrigen vert stilte til ansvar.

Trur du noko kan endra seg for kvinner i Guatemala no som Roxana Baldetti er vald til visepresident? Kanskje. Det var rekordmange kvinner med som president- og visepresidentkandidatar i valet i Guatemala i haust, og uansett kven av dei to kandidatane som kom til andre valrunde som hadde vunne, ville landet fått ein kvinneleg visepresident. Heller enn at valet av Baldetti kjem til å endra så mykje, trur eg at talet på kvinnelege kandidatar er eit uttrykk for at kvinna si stilling i det offentlege rommet har blitt styrka dei siste åra. Den nye presidenten Otto Pérez Molina er tidlegare general. Kva trur du om det? Før valet var mange skeptiske til at ein militær (jamvel om han ikkje lenger er aktiv i hæren) skulle styra landet, særleg på landsbygda der minna frå borgarkrigen lever sterkast. Men han har klart å få med seg eit stort fleirtal av folkesetnaden, og folk har no skyhøge forventingar til at han skal få utretta mykje. Hovudfokuset hans er tryggleikssituasjonen og kampen mot organisert kriminalitet, men han har også erklært krise innan områda helse, utdanning og infrastruktur. Det er no akkurat ein månad sidan han vart innsett, og så langt viser ikkje populariteten teikn til å gå ned. Men får han ikkje verkeleg utretta noko og viser at han meiner alvor når han seier at han arbeider for HEILE folkesetnaden i Guatemala, vil nok snart den militære karrieren og hans innsats under borgarkrigen verta brukt mot han for alt det er verd. Det vert spanande å følgja med på om kompetansen og viljen til å gjera noko positivt for Guatemala verkeleg er til stades.


Synnøve Ones Rosales

Mitt Latin­Amerika

Guatemala husar monge sterke kvinner. Ved sist val fekk landet ein kvinneleg visepresident som forhåpentlegvis vil hjelpe til med å styrke kvinner si stilling i landet.

Har du tre datoar som er viktige for deg i latinamerikansk historie? • 12. oktober 1492: Hadde ikkje Cristóbal Colón tilfeldigvis gått i land i Amerika på denne dagen, ville historia til kontinentet sett heilt annleis ut. • 15. september 1821: Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica vart sjølvstendige. • 27. juni 1954: Kuppet i Guatemala, som sette den demokratiske utviklinga tilbake fleire tiår. President Jacobo Árbenz gjekk av på denne datoen. Kva er den beste opplevinga du har hatt i Latin-Amerika? Vanskeleg spørsmål! Men eit av dei minna som sit sterkast, kanskje fordi det var på eit tidleg stadium i min Latin-Amerikakarriere, var ein frukost i Cartagena de Indias i Colombia: Eg sat heilt åleine i den nydelege bakhagen til ei eldre dame og fekk eggerøre med tomat og løk, og kaffi. Luktene og smakane og synsinntrykka var fantastisk gode og vakre! Og dama var kjempehyggeleg!

Vil du tilråda ei god bok eller film for oss med same interesse? Det finst mange bra både bøker og filmar, men ein film eg nyleg såg og som kom ut i fjor, heiter También la lluvia. Historia handlar om eit internasjonalt filmteam som skal laga ein film om den spanske erobringa av Amerika, akkurat under La Guerra del Agua i Cochabamba, Bolivia, i 2000. Han tek for seg forholdet mellom fortid og notid, og kva innverknad historiske hendingar har på notida. Kva gjer deg glad? Når urettvise vert til rettvise! (Og mange mindre og kvardagslege ting også.) Til sist: om du kunne vore til stades ved ei historisk hending, kva for ei ville det vore? Det hadde vore moro å vera floge på veggen då medlemane i la audiencia de Santa Fe avsette presidenten sin i 1715. Eg har lese mange hundre sider originaldokument frå saka, og fleire fargerike personlegdomar ver involverte. Eg trur det må ha vore litt av eit show!

31


Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

Denne boken handler om den latin­ amerikanske våren, hvordan krisene skapt av nyliberalismen, løses gjennom progressiv politikk for sosial utjevning og hva Europa kan lære for å håndtere våre egne kriser. Latin­Amerikaboken 2012 er den 8. i rekken og inneholder i tillegg til spesialskrevne artikler om latinamerikanske alternativer oppdaterte artikler om alle landene i regionen. Forfatterne er latinamerikanske, norske, akademikere, aktivister og journalister. Pris: 200 kroner.

2012 #1  

Tidsskriftet LatinAmerika sitt første nummer i 2012 tar for seg "latinamerikanske alternativer".

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you