KKula Kula 10. November 2008

Feltmyter På jakt etter feltarbeiderdrakten

Antropolog i arbeid: Thorbjørn Fosse jobber for Røde Kors Portrett: Kathinka Frøystad -Antropologi er verdens beste fag!

Etter mange år ute av trykk er Kula Kula endelig tilbake. Om det var kvalitetsreformen, press for innlevering på normert tid for masterstudentene, fallende interesse for faget eller helt andre faktorer som spilte inn vet vi ikke. Vi vet imidlertid at Kula Kula sist kom ut for mer enn seks år siden.

I den første utgaven holder vi et bredt fokus, og serverer deg antropologiske retter av både tyngre og lettere sort. Her presenteres portrett av en ansatt ved instituttet, intervju med en antropolog i arbeidslivet, bokanmeldelser og kommentar til instituttets virke. Vi har forsøkt å lete frem forskjellige feltarbeidserfaringer og avlive en del myter omkring dette fagets rite de passage.

Å

utgi denne antropologiavisen er en utfordring vi har tatt etter mange år som studenter, fordi antropologiinteresserte i Bergen ikke har et felles forum, og vi mener det trengs. Vi tar sikte på å informere om relevante saker, fremheve fagets nytteverdi og belyse dets skyggesider.

Kula Kulas stemme er studentens, vi er fristilt fra Institutt for Sosialantropologi. Vi har dermed muligheten til å mene noe med større bokstaver, vi kan rose og være kritiske på trykk, fri for sensur. Til neste utgave ønsker vi derfor også andre skrivelystne studenters stemmer velkomne med faglig relevante kommentarer og anmeldelser. Uansett her er første utgave. Vær så god!

-

Kina som supermann. Bildet er tatt på feltarbeid før OL i Beijing. Symbolet på brystet står for Kina. Foto: Karstein Noremark.

Redaksjonen –

I redaksjonen

Line Natalie Næsse

Mari-Louise U. Stephan

Aase Hjelde

Ane Straume

Karstein Noremar

På jakt etter feltarbeiderdrakten

For bachelorstudenter og ferske masterstudenter fremstår feltarbeidet som noe diffust og uklart de ikke helt vet hva er. Kula Kula spurte seks masterstudenter som snart reiser på feltarbeid om deres forventninger til denne ”rite de passage”. Ane Straume og Aase Hjelde kom hjem fra sine feltarbeid i sommer og prøver i denne artikkelen å svare så godt de kan på hvordan feltarbeidet egentlig er. TEKST: Mari-Louise U. Stephan FOTO: Henning Stephan

kunne jeg tenke: Ja, NÅ forstår jeg det! Men så gikk det noen uker og så tenkte jeg NÅ forstår jeg det! Med et seks måneder langt feltarbeid har man bare så vidt begynt å skrape overflaten, sier Ane. – Jeg opplever det som flere lag, der man forstår mer til lenger man har vært der, seier hun. - Er det slik at man blir en slags irriterende utenforstående person? Kommer man til å føle seg dum? - Ja, svarer Ane og Aase i kor.

- Hva om ting ikke er som det ”sånn som de skal”? - Jeg skulle undersøke bruk av internett i en indisk landsby og så var det ikke internett der, sier Aase. De levner liten tvil om at man kan føle seg ukomfortabel med - Og, jeg skulle se på malaria på Salomonøyene og så var rollen som ”irriterende groupie”. det ikke malaria på øya jeg reiste til, sier Ane. - Og så kan man føle seg veldig ensom, legger Aase til. - Men hva gjør man om slike ting skjer, da? - Man må bare lære seg å snu på en femøre og prøve å - Er det veldig intenst i begynnelsen av feltarbeidet? finne ut av noe annet, sier Aase. - Akkurat det er veldig individuelt. Det kommer jo an på hva - Det viktigste er at man Ikke klamrer seg til slags type feltarbeid man har, mener Ane. prosjektbeskrivelsen, mener Ane og legger til: - Men selv om du finner ut av noe annet enn det du hadde ”En dag kunne jeg tenke: Ja, NÅ forstår jeg det! Men så planlagt, betyr ikke det at prosjektbeskrivelsen var unyttig. gikk det noen uker og så tenkte jeg NÅ forstår jeg det! ” - Hvordan kommer man seg backstage egentlig? - Jeg bodde hos en familie. Jeg ble jo mer og mer kjent med dem etter hvert som tiden gikk, men hvor nær de lot meg komme vet jeg jo ikke, forteller Aase. - Slik vi har lest om det i litteraturen høres det jo ut som om frontstage og backstage er to atskilte områder, slik er det jo ikke. Jeg følte det som en gradvis prosess. En dag

- For meg ble det veldig intenst i begynnelsen. Alt var nytt. Landsbyen, menneskene, maten, varmen, mimrer Aase. - Men mangel på intensitet er også viktig å huske. Tiden har aldri gått så sakte som under deler av feltarbeidet mitt. Når det første sjokket var over kunne dagene føles veldig lange. Ane er enig.

– Før jeg reiste så jeg for meg at alt skulle være så organisasjonen og endte opp med å få kontakter i en liten spennende og interessant, men av og til er jo ting veldig landsby på denne måten. Får man ikke svar av de på kjedelig. Selv om det er annerledes enn hjemme betyr det toppen, så må man bare kontakte noen andre. ikke at det er interessant, mener Ane. - Ja, og så reagerer man jo på irriterende mennesker på felt på samme måte som her hjemme. Det jeg oppdaget var at Folk er folk. Man finner folk er folk. Man finner kjipe folk og morsomme folk alle kjipe folk og morsomme steder, sier Aase.

”

folk alle steder.

- Klarer man å finne ut det man har planlagt - Det er viktig at man ikke er for opptatt av å finne ut det man ser etter. Noen ganger kan det føre til at man ikke ser det som faktisk foregår, sier Aase. - Men hvordan finner man ”riktig informasjon?”- Det finnes ikke riktig, feil, bra eller dårlig informasjon. Alt er informasjon, sier Ane bestemt. - Selv om man føler at det ikke har skjedd ”en dritt” bør man prøve å skrive noe hver dag. Det er ikke sikkert du kan bruke akkurat det du har skrevet ned når du kommer hjem, men kanskje minner det deg om noe annet som du opplevde?, råder Aase. Selv om det kan virke slitsomt å notere hva man spiste til middag og hva som hang på veggene i huset man var på besøk i, er rådet klart: Skriv! - Ikke tenk: Ja, dette var så viktig, så det kommer jeg helt sikkert til å huske. Det man ikke skriver, glemmer man, påpeker Ane. - Hvordan blir man kjent med folk egentlig? - Vær åpen, hyggelig og høflig mot alle, sier Aase. Men har man problem med innpass råder Aase folk til å våge å kontakte personer høyt oppe i systemet. I alle fall fungerte dette bra på hennes feltarbeid i India. - Jeg hadde ingen kontakter da jeg kom til India. Jeg ville ha kontakt med en organisasjon som driver med et datamaskinprosjekt i det rurale India. Jeg sendte e-post til sjefen for hele

- Og hvordan kommer man inn i det? - Føler du deg usikker på hva du skal gjøre en dag kan du for eksempel gå rundt i landsbyen og telle ting. Det er en fin måte å bli kjent med området på. Kanskje kan du få noen til å tegne et kart over området. Slike kart kan ofte gi deg et hint om hva informantene dine er opptatt av. Er du i en større setting kan du også prøve å kartlegge litt. For eksempel hvor i byen ulike grupper bor. - Er det noen som har fasitene på dette prosjektet her? Ane og Aase er skjønt enige om at det ikke finnes noen fasit, men for å få et best mulig feltarbeid tror de begge det er lurt å ikke ta for mye ferie underveis. 6 måneder er faktisk ikke så lenge. - Når blir man antropolog? - Jeg vil nok ikke kalle meg antropolog før jeg har levert inn oppgaven, sier Aase. Som mange andre følte Aase og Ane seg ikke som ”antropologer” da de var på feltarbeid. - Jeg følte meg som ”Ane som er lost”, ikke som ”en antropolog som er lost”. - Nei, det finnes ingen antropologdrakt du bare kan trekke på deg i det du går inn i ”felten”. Du er og blir deg selv, også i ”felten”, sier Aase.

_____________________________________________________________________________________

Småttnytt Kronikk til besvær Dagen etter at Farahs kronikk var på trykk uttalte Sosialantropolog Inger Lise Lien at Ny Tid burde beskytte ham mot seg selv. Lien, som har skrevet boka «Ordet som stempler djevlene» uttalte til Klassekampen at hun frykter at Farah vil oppnå en motsatt effekt av det han ønsker seg.

”Den store reisen” får refs NRK-serien «Den store reisen» har ikke falt i god jord blant en del norske antropologer. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen mener det er skandaløst at NRK sender programmet der norske familier blir invitert til å bo sammen med ”stammefolk” i jungel og urskog på flere kontinenter. - I likhet med oss nordmenn lever alle folkeslag i en - Jeg tror den kan trigge en reaksjon, fordi når du anklager blandingsverden mellom modernitet og tradisjon. Å hevde noen for å være rasist i en større sammenheng, blir det noe annet er svindel, løgn og skadelig, mener han. uvesentlig hvem du er. Det er sammenhengen din og det faktum at du er hvit og bor i Norge, som gjør at du blir rasist. Programskaperne omtaler waorani-indianerne i Ecuador som Farah fratar ambulansesjåfør Schjenken hans individualitet, et «primitivt stammefolk», som går nakne rundt til daglig og og gjør ham fordomsfullt ansvarlig for den koloniale historien. lever etter eldgamle skikker isolert fra omverdenen. Ifølge Det kan virke som han mener at alle som er født og oppvokst den britiske forskeren og sosialantropologen Laura Viral, her blir rasister, fordi de befinner seg innenfor denne som har fulgt waorani-indianernes levesett over 20 år, er koloniale virkningshistorie. Alle som leser dette kan føle seg dette ikke riktig. I virkeligheten lever waoraniene et langt mer støtt, sier Lien. moderne liv, og går heller ikke rundt nakne til daglig. Dagsavisen 20.09.08 Klassekampen 10.10.08

Vurderer du master?

Et knippe antropologistudenter du kan risikere å møte i gangene

Er du snart ferdig med bachelorgraden din, og lurer på om du vil ta en master? Her er en liten guide til noen av mulighetene du har.

I tillegg til master i sosialantropologi, har studenter med bachelor i sosialantropologi også mulighet til å gå videre på:

Masterprogrammet i Anthropology of Development Studiet er beregnet for studenter som ønsker å studere komplekse historiske, økonomiske, politiske og kulturelle transformasjonsprosesser i den post-koloniale verden. Master i sosialantropologi Studiet varer i to år og har inntak hvert andre år. Programmet Masterstudiet starter med ett semesters intensivt kurs i foregår på engelsk. antropologisk teori og metode. Parallelt med dette kurset følger du prosjektskrivingsseminaret. Andre semester utfører For mer info, kontakt: du et feltarbeid på ca. seks måneder. De to siste semestrene Vigdis.broch-due@sosantr.uib.no skriver du masteroppgaven. TEKST: Mari-Louise U. Stephan FOTO: Aase J. Hjelde

Sosialantropologisk institutt har i tillegg Har du en idé til hva du kunne tenke deg å skrive om kan det samarbeidsinstitusjoner der studenter har mulighet til å være lurt å kontakte en av de ansatte som har kompetanse skrive sin masteravhandling. En av disse er: nettopp på dette feltet. Er du for eksempel interessert i internasjonal migrasjon, etniske relasjoner, islam eller tribalisme er Anh Nga Longva den rette å spørre. Er du derimot interessert i interaksjon mellom mennesker og miljø, teknologi eller forbruk kan Ståle Knudsen være til hjelp. Dette er bare forslag, resten av de ansatte finner du på instituttets hjemmeside: http://ugle.svf.uib.no/antro/

Christian Michelsen Institutt CMI er et forskningssenter for internasjonal utvikling og policy. CMI er ikke en utdanningsinstitusjon men har plass til ti masterstudenter, hovedsakelig fra Universitetet i Bergen. CMIs geografiske fokus er Afrika sør for Sahara, sørlige og sentrale Asia, Midtøsten og Latin-Amerika.

CMI fokuserer på fire hovedtema: - Rettigheter, demokrati og utvikling - Fred, konflikt og stat Kunne du derimot tenke deg å utføre feltarbeidet ditt i - Fattigdomsreduksjon Stillehavet har du mulighet til å være med i Stillehavs- Reformer i offentlig sektor gruppen. Edvard Hviding er gruppeleder. edvard.hviding@sosantr.uib.no For mer info: www.cmi.no På instituttets hjemmeside finner du noe informasjon om et utvalg av pågående mastergradsprosjekter. Disse kan være til inspirasjon for din kommende masteroppgave.

Døråpneren - Få noe på CV-en utenom sosialantropologien, oppfordrer Thorbjørn Fosse, aktivitetskoordinator for Hordaland Røde Kors. Det kan være en viktig døråpner. TEKST OG FOTO: Aase J. Hjelde

Det er den første dagen i Bergen med sol og oppholdsvær på lenge, og Kula Kula møter Thorbjørn Fosse for å snakke om antropologer i arbeidslivet. Fosse ble ferdig med sin hovedfagsoppgave i sosialantropologi januar 2007, og har jobbet for Hordaland Røde Kors i litt over et år. - Jeg begynte med sosialantropologi som en del av cand. mag i 2000, så jeg har en ganske ren sosialantropologisk grad, med litt unntak fra grunnfag, forklarer Fosse. Erfaringen viktigst I dag jobber han som frivillighetskoordinator, hvor han tilrettelegger for at de frivillige i Bergen Røde Kors skal få gjort en så god jobb som mulig. Æren for å ha fått jobben legger han på tiden som frivillig i Røde Kors. - Jeg satt i Røde Kors-telefonen for barn og ungdom noen timer i uken i ett års tid. Slik ble jeg litt kjent med hvordan Røde Kors fungerte, og skaffet meg kompetanse, forteller Fosse. - Men hvordan gikk du fra frivillig arbeider til lønnet?

- Den overgangen var grei egentlig. Det var så mye som hendte samtidig. Jeg hadde jobbet som frivillig i et år, så ble jeg pappa, og så hørte jeg om en stilling ledig i Røde Kors så jeg søkte. Men jeg fikk ikke den da, men en annen, ler Fosse. - Hadde det at du var sosialantropolog mye å si for at du fikk jobben, tror du? Fosse tenker seg litt om. Jo, det hadde nok litt å si. - Vi kom inn på det under intervjuet i alle fall. Men det var nok like mye min erfaring fra Røde Kors som gjorde at jeg fikk jobben.

Det faktum at vi har vært på feltarbeid er imponerende for en arbeidsgiver. Men at antropologien er nyttig i arbeidslivet, det er han sikker på. - Ja, jeg har mye igjen fra arbeidsmetodene, måten antropologer lærer å se flere sider ved en sak, og at man er nøye. Som sosialantropolog får man jo en enestående evne til å sette seg inn i informasjon. Feltarbeid nyttig i alle sammenhenger Spesielt nevner Fosse feltarbeidet som en av sosialantropologens fordeler i arbeidslivet, og vektlegger hvordan et feltarbeid forbereder en på å jobbe selvstendig, ta avgjørelser på sekundet og bygge nettverk. - Det er nyttig i alle sammenhenger egentlig. Vi lærer jo å vri hodet, tenke konstruktivt. I jobben jeg har nå bruker jeg mye av det antropologien har lært meg som person, selv om jeg ikke bruker det teoretiske, konkluderer Fosse.

Som sosialantropolog får man jo en enestående evne til å sette seg inn i informasjon. Som tidligere driftsansvarlig med hovedansvar for prosjektet "Døråpner", tippet Kula Kula at Fosse hadde gjort et feltarbeid relevant for humanitært arbeid. Men Fosse avkrefter teorien med et glis. - Hovedfagsoppgaven min handlet om fotballfans i Liverpool faktisk. Temaene som var sentrale var kommersialisering av fotballen med de følgene det har, og identitet og rivalisering mellom to klubber. - Men det har vel ikke så mye med jobben du gjør i dag, har det?

-

- Ja, klart! Det er mange antropologer i Røde Kors. Det passer fint å være antropolog her, for som antropolog er man fleksibel, ja folk er forskjellige selvfølgelig, men de fleste antropologer har et åpent sinn. Og det må man ha i Røde Kors, man må være åpen! Og man må være reflektert, slik at man kan se hvem som egentlig trenger hjelp, sant? Fosse forteller om alt man kan gjøre som frivillig hos Røde Kors, og vil gjerne at folk ser at de gjør mer enn å redde skiturister på påskefjellet. Han sier også at de trenger flere frivillige, gjerne antropologer. - Men hva med dem som ikke har hatt tid til så mye frivillig arbeid utenom studiet, er håpet ute for dem da? - Nei, nei. Men erfaring fra noe slikt er så nyttig på lang sikt!

- Nei, det kan du si, ler Fosse. Men han mener at selv om - Men var du så flink da, Fosse? temaet ikke har så stor relevans, er det det faktumet at vi har vært på feltarbeid som er imponerende for en arbeidsgiver. - Hmm... tror jeg var lite flink til å tenke yrkesrettet egentlig, jeg søkte jobber først etter jeg var ferdig. Og jeg var aldri på Trenger antropologer Karrieresenteret, noe jeg angrer på at jeg ikke benyttet meg av. Men visste arbeidsgiverne dine hva sosialantropologi er? spør Kula Kula nervøst til et blidt ansikt fra den andre Thorbjørn Fosses råd til oss antropologer er altså: siden av bordkanten. *Skaff kompetanse ved å jobbe frivillig! Eller ha en annen jobb ved siden av studiene dine. *Ta kontakt med Karrieresenteret, og bruk det aktivt! *Vær på hugget, søk jobber mens du skriver ferdig! *Vis at du er engasjert.

- Tenk jobb! Karrieresenteret oppfordrer antropologer til å tenke mer målrettet. - Sjekk om det du har interesse for å skrive om matcher det som er etterspurt i arbeidslivet, oppfordrer Idar Nestaas, karriereveileder ved Karrieresenteret. Han kan fortelle at det stadig er antropologer oppom til karriereveiledning, hvor Nestaas og hans kolleger gjerne hjelper til med å finne drømmejobben. Nestaas råder alle til å begynne å tenke jobb senest i løpet av andre semester på master. - Det er bare å begynne å søke jobber før du er ferdig med oppgaven, fortsetter han.

- Mange vet ikke at bedrifter gjerne opererer med tre måneders buffer på ansettelsene sine, så det er lurt å søke før man er helt ferdig.

Ellers mener Nestaas at antropologer ikke er en spesielt utsatt gruppe, annet enn at de tilhører SV HF gruppen som skiller seg ut ved at ingen av fakultetene er spesielt yrkesrettet.

Så om du fortsatt er i tvil om veien fremover, bestill en time på Karrieresenteret eller bare kom innom for hjelp med CV og søknad, sier Nestaas.

Hvor er jobbene? Sjekk ut linkene du finner på nettsidene til Karrieresenteret: www.sib.no/veiledning-og-helse/karriere) og/eller: www.global.no

Ny bachelorreform på trappene

Bekymret. Bachelorstudentene Camilla Aas, Martin Rekstad og Mathias Andersen diskuterer utkastet til ny bachelorreform.

Institutt for sosialantropologi ved UiB foreslår reform av bachelorstudiet. – Færre valgmuligheter virker påtvunget, mener student Martin Reksted. TEKST: Karstein Noremark, Aase J. Hjelde FOTO: Aase J. Hjelde

Ved UiB har de allerede begynt å sette papirkverna i gang for å gjennomføre en ny reform av bachelor programmene fra høsten 2009. - Valgmuligheten er redusert til fordel for kullfølelsen, sier førsteemanuensis Olaf H. Smedal. Han var sentral i den første omleggingen av bachelorstudiet i 2001, og er også involvert i den kommende reformen. - Det var nødvendig med ny reform på grunn av stort frafall på bachelorstudiet, sier Smedal, som også legger til at sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo sliter med samme problem. Men Bergen er altså først ute med reform, og Smedal kan vise til at forslaget er positivt mottatt både av fakultetet og ved Nasjonal Fagrådskonferanse i september. Hva så med studentene? Kula Kula tok instituttets forslag til ny struktur med seg til bachelorstudentene på SANT 101 som kan risikere å bli berørt av reformen. På et seminarrom i L. Meltzers hus møter

vi 101-studentene Helen Mehammer, Linn-Christin Ramsvik, Camilla Aas, Martin Reksted og Mathias Andersen, samt seminarleder Kristine Sunde Fauske. Lite informasjon fra instituttet Det viser seg at selv om studentene har fått noe informasjon, greide likevel ingen av dem å fortelle Kula Kula hvilke endringer som faktisk er planlagt, utenom at fempoengsfagene etter all sannsynlighet vil forsvinne. Kula Kula viser dem det foreløpige utkastet til ny ordning, og reaksjonene lar ikke vente på seg.

Det var nødvendig med ny reform på grunn av stort frafall på bachelorstudiet Førsteemanuensis Olaf H. Smedal

- Ja, så nå har du ingen sjanse til å velge fag? Da vi ble informert om reformen, fikk jeg inntrykk av at vi fremdeles ville få valgmuligheter! Dette virker påtvunget, sier Reksted. Ramsvik på sin side har allerede sett seg ut hvilke av de gamle fagene hun ønsket å ta, og har også plukket seg ut regionale fag av interesse.

- Uff, jeg likte ikke dette jeg! Jeg som hadde gledet meg til å gå min vei! Jeg synes det skal være som det er.

femtenpoengseksamener fra HF-fakultetet, og ser heller ikke noe problem i at eksamenstiden er på åtte timer i stedet for seks som er mer vanlig. Frister ikke nye studenter

Studentene er også bekymret over fremtidige utvekslingsmuligheter, og er usikre på hva fremtiden vil bringe. De er enige om at informasjonen de har fått hittil virker mangelfull.

Om den nye reformen vil ha innvirking på rekruttering på faget er det ingen tvil om blant studentene.

Både negativt og positivt Seminarleder Fauske, som har lengre fartstid ved universitetet, legger til at endringene også kan være til det gode. - Jeg tror reformen kan slå ut positivt, en felles fagidentitet har lenge vært etterspurt, og reformen har mulighet til å skape nettopp det. Men at faghistorie (201), ikke skal fortsette å være obligatorisk stiller hun seg skeptisk til. Alle er skjønt enige om at 15 poengs eksamener er å foretrekke. Da blir det mindre stress og bedre tid til å sette seg inn i stoffet påpeker de.

Uff, jeg likte ikke dette jeg! Jeg som hadde gledet meg til å gå min vei! Jeg synes det skal være som det er.

- Det blir mindre fristende nå. Du får ikke lest om det du er interessert i, det hadde vært bedre å bygge seg opp et faglig grunnlag først, å så kunne velge ut i fra interesse, påpeker Ramsvik. Studentene Kula Kula snakket med, konkluderer med at særlig for utsiktene for mindre bredde og valgmuligheter er bekymringsfullt. Generelt er studentene likevel positive til faget, og vil ikke vurdere å hoppe av studiet på grunn av den nye reformen. - Reformen stanser oss ikke, er beskjeden vi tar med oss videre. Vil lytte Det lyktes omsider Kula Kula å få tak i undervisningsleder Eldar Bråten via e-post fra Leiden i Nederland. Han presiserer at det faglige, vel så mye som det sosiale, ligger til grunn for omleggingen. I tillegg er han klar på at studentene vil bli involvert i det gjenstående arbeidet: - Det er klart at vi er interessert i studentenes synspunkter framover, meddeler Bråten.

Student Linn-Christin Ramsvik

Kula Kula presiserer: - For meg virker den nye eksamensordningen bedre enn den gamle med fempoengskurs, de er midt i semesteret og er veldig intense, uttaler Mehammer. Andresen kan fortelle at han har gode erfaringer med

Det er viktig å være klar over at dette bare er et forslag til ny bachelorstruktur, som ikke har blitt endelig godkjent av fakultetet. Det kan komme endringer, og studentene har kun kommentert forslaget, uten å ha snakket med de som er ansvarlig for utarbeidelsen.

Forrige bachelorreform ble innført høsten 2003, og var en del av Kvalitetsreformen Dette kan skje i den nye reformen: * Innføringsfaget i sosialantropologi reduseres til 10 studiepoeng, og er ikke lenger obligatorisk. * Den obligatoriske delen reduseres til 90 studiepoeng. * Dagens ordning med en ”meny” av mindre fag forsvinner, og erstattes av et fastlagt, obligatorisk løp, bestående av seks 15-poengs emner. * Regionale fempoengsfag konsentreres i ett fag, kalt ”komparativ regional etnografi”. Representasjonen av ulike regioner blir spredt over de resterende emnene. * Faghistorie forsvinner som eget fag, men skal inkluderes i de ulike emnene. * Det blir to større eksamener i semesteret, i stedet for fire små slik det er i dag. Disse blir på åtte timer hver. * Det forventes at studentene tar de frie studiepoengene enten før eller etter det obligatoriske studieløpet.

Bergen og Bollywood

TEKST: Ane Straume FOTO: Mari-Louise U. Stephan

Navn: Kathinka Frøystad Alder: 42 Stilling: Førsteamanuensis ved UiB Sivilstatus: samboer Fremkomstmiddel : sykkel

Med en lett gjenkjennelig østlandsdialekt skulle man ikke trodd det, men Kathinka Frøystad er faktisk født i Bergen. Hun flyttet imidlertid så kjapt fra byen at den berømte skarre-r’en ikke rakk å sette sine spor. Det skulle ta en stund før hun vendte nesen tilbake mot Vestlandet og i 2007 falt valget på Universitetet i Bergen hvor hun ble ansatt som førsteamanuensis. Frøystad kom tilbake til foreldrenes hjemby.

Frøystad er for tiden en travel dame med mange jern i ilden, så tid til intervju var det slettes ikke sikkert at hun hadde. Frøystad har egne prosjekter på gang, er veileder for flere masterstudenter og er i tillegg foreleser i ikke mindre enn tre fag, SANT 101, SANT 301 og SANT 119. Da Kula Kula spurte Frøystad om et intervju lo hun. - Huff, de stakkars studentene er vel lei av meg allerede, de må jo se meg dag ut og dag inn på alle forelesninger. Dette har Kula Kula vanskelig for å tro, men hvordan er det andre veien? Blir du lei av studentene? - Nei, det er veldig greie studenter, ivrer Frøystad. - Det er en veldig enkel kommunikasjon her på UiB, og mye diskusjoner. Det er veldig bra. Til og med i en så stor klasse som SANT 101 engasjerer studentene seg.

- Jeg bodde på studenthjem og festet meg gjennom de to første årene på Universitetet så jeg strøyk med glans, humrer Frøystad. - Men det var jo veldig moro da…

Antropologi er jo verdens beste fag!

Da Frøystad begynte på matte og informatikk, gikk det bedre. Da hovedfag stod for tur var målet systemarbeid, men for å komme inn der var det seks måneders ventetid. I stedet for å gå hjemme og vente, pakket hun ryggsekken for å dra ut i verden. Det endte med ett år i Sør-Øst-Asia med alt for - Det har vært veldig gøy å begynne her ved UiB, sier lite penger og masse opplevelser. Frøystad engasjert. - Instituttet har gitt meg 200 studenter og sagt ”vær så god”, Vel hjemme i Oslo flyttet hun inn i et kollektiv hvor nesten og så er det opp til meg. Det er jo veldig spennende for da alle studerte SV-fag. Da ble det nevnt at ”du må vel studere kan jeg sette det opp sånn som jeg vil. Men det er klart at antropologi du da Kathinka, som likte så godt å reise.” man må passe seg så det ikke bare blir fokus på det jeg - Før det hadde jeg jo ikke engang hørt om antropologi. synes er spennende, sier hun. Frøystad rister på hodet. - Men da jeg så litt nærmere på det passet det jo veldig fint, og i tillegg kunne jeg studere språk som jeg hadde begynt å lære der jeg hadde vært og reist. Jeg bodde på studenthjem og festet meg Det ble hovedfag i antropologi i tillegg til indonesisk, hindi og gjennom de to første årene på Universitetet, urdu.

så jeg strøyk med glans.

Selv var nok ikke Frøystad like aktiv på forelesninger. Ifølge henne selv åpnet hun knapt munnen før etter hun var ferdig med hovedfag. - Ja, jeg var nok litt ekstrem sånn, minnes hun. - Jeg var ikke en av de kule studentene som satt nede i røykekantina. Jeg passet kanskje ikke helt inn, og da vil man i alle fall ikke si noe. Men jeg husker da jeg begynte å ytre meninger i slike settinger, minnes hun. - Jeg var på et møte med antropolog Arne Martin Klausen hvor debatten gikk omkring OL på Lillehammer i 1994. Jeg satt og dirret for jeg hadde så mye jeg ville ha sagt. Til slutt fikk jeg med en litt sånn pipete, nervøs stemme sagt hva jeg mente. Kula Kula kan ikke helt se for seg at den selvsikre og velformulerte damen som sitter foran oss noen gang skal ha vært nervøs for sånt, men kjenner at det varmer et smånervøst antopologistudenthjerte. - Det satt en antropolog ved navn Broch ved siden av meg, og da jeg satte meg ned sa han at han syntes jeg hadde stilt et veldig bra spørsmål. Da fikk jeg en litt sånn ahaopplevelse: Kanskje jeg har noe å fare med jeg og! Jeg tror det er veldig viktig at vi kan oppmuntre hverandre, for det er ikke alltid så mye som skal til. Men en karriere innen antropologi var ikke et selvsagt valg for Frøystad. Hun begynte på analytisk kjemi på Universitetet i Oslo, men det gikk ikke så bra.

Det å lære seg språk er noe Frøystad råder alle studenter til, spesielt de som vil fortsette å jobbe som antropologer. - Å lære seg språk er utrolig viktig! Studieløpet blir stadig mer komprimert, og det er ikke alltid like lett å få plass til et språk i tillegg, men dette mener Frøystad man bør ta seg tid til. Flere og flere utfører feltarbeidet på et språk som hverken er informantenes eller ens eget, ofte engelsk. Det er litt trist for jeg tror man kan miste mye på den måten. Noen er flinke å bruke tolk, men det blir noen ekstra utfordringer.

Å lære seg språk er utrolig viktig!

så vi blir jo aldri enige. Det er jo det som er så bra med antropologi. Hva med livet utenom antropologien? Hva bedriver du da? Frøystad stiller seg litt uforstående til spørsmålet. - Utenfor antropologien? Før hun ler og sier: - Jeg er et ganske gjennomsnittsmenneske altså. Jeg liker å gå i fjellet, gå på ski, være med familie, middags selskaper med mye rødvin og lange samtaler. Ja, og så Bollywoodfilmer da. Åå, er du glad i Bollywoodfilmer? - Ja, man kan ikke dra til India uten å se masse på film for de elsker det! Åh, det er jo helt fantastisk musikk i de filmene! sier Frøystad engasjert.

Reisen i Sør-Øst-Asia og asiatiske språk så ut til å ha gitt mersmak. For da lokalitet for feltarbeid skulle bestemmes falt valget på India. - Ja, jeg visste jo ikke om det gikk. Jeg var opptatt av de politiske spenningene i India mellom hinduer og muslimer. Men vi hadde jo ikke internett på den tiden, så vi kunne ikke bare sjekke på nettet om det fantes nok stoff. Jeg dro til India i en måned for å undersøke. Det var nok til en prosjektbeskrivelse i alle fall, så da ble det seks måneders feltarbeid i en by som heter Kanpur, sørøst for New Dehli. At det skulle bli en karriere ut av antropologien var ikke planlagt fra Frøystads side. - Nei, absolutt ikke. Antropologi er egentlig alt for snevert til det, forklarer Frøystad. - Jeg har rett og slett tatt ett år av gangen, og jeg har ikke tenkt så veldig på hva jeg bør gjøre i forhold til en karriere, men heller på hva som interesserer meg. Jeg har likt å ta tak i det litt sære, det som ingen andre driver med. Og den taktikken har tydeligvis lønnet seg, for nå sitter hun her med det som til slutt har blitt en karriere innenfor antropologien. Frøystad ler, - Ja, sånn har det rett og slett bare blitt. Antropologi er jo verdens beste fag! At man kan plukke ut det man synes er spennende og gjøre en karriere ut av det. Frøystad blir litt tankefull før hun sier, - Men antropologi er jo egentlig mer en måte å tenke på. Et verktøy for å prøve å forstå verden. Og ingen forstår den likt

Har du vært i en Bollywoodfilm selv kanskje? - Haha, ja du, det har jeg faktisk alltid drømt om. En venn av meg i India er regissør så jeg har jo spøkt med han flere ganger at jeg skulle vært med i en av filmene hans, men det filmtilbudet har aldri kommet. Frøystad mimrer litt, - Noen studenter jeg hadde med meg til India ble med i en Bollywoodfilm en gang. De endte opp i bikini på et biltak mens de drakk øl. Frøystad smiler og sier: - Veldig stereotypisk sånn som indere tenker på oss! Men hun understreker raskt at det var vel ikke helt en sånn rolle hun hadde sett for seg. Så ler hun igjen og sier at det toget nok har gått for hennes del.

Å være med i en Bollywoodfilm? - Haha, ja du, det har jeg faktisk alltid drømt om.

Hva med fremtiden da? Framtiden er egentlig ganske åpen for Frøystad. Hun holder på med et prosjekt i India i forbindelse med middelsklassens fasinasjon av ”New age”, religiøse formasjoner som kommer fra California. Hun har holdt på med det en stund nå, men hun vil helst avslutte ett prosjekt ordentlig før hun kaster seg ut i noe nytt. Og om det blir nye tema eller nye områder, eller kanskje begge deler, er ikke lett å si. Men Bergen er bra i alle fall. - Jeg ser for meg at jeg blir værende i Bergen en god stund framover.

Småttnytt

Kula Kula merker seg også at …litteraturanmelder og kommentator Bjørn Gabrielsen Krisetid blir tv-tid Finanskrisen kan få uante konsekvenser på uante arenaer. anmelder Fredrik Barths siste utgivelse, Afghanistan og Taliban, i Dagens Næringsliv og konkluderer: Det mener blant annet sosialantropolog Runar Døving. - Finanskrisen kan føre til at folk bruker mer tid i sofaen foran TV-apparatet. Det er relativt elementært, fordi man vil være mer hjemme enn ute. Historisk viser det seg at folk er opptatt ”Det vil være ubetenksomt å diskutere Afghanistan fra nå av uten å ha lest denne boken først.” av underholdning i dårlige tider, sier Døving. Dagens Næringsliv 13.10.08 Kula Kula legger seg langflat, og redaksjonen retter fra nå av åpne søknader mot samtlige ledige stillinger i D.N. …..og kan føre til kjøp av billige varer Dagens Næringsliv 29.10.2008 Sosialantropolog og forbruksanalytiker Gunn-Helen Øye i Prognosesenteret forventer blant annet en økt omsetning av billigere varer som tepper, puter, stearinlys og pynt, samt Kula Kula skuer bakover stabil eller økt omsetning av maling og nedgang i salg av Da Sissel Lange Nielsen anmeldte den amerikanske antropologen Florinda Donners bok Shabano for Aftenposten dyre møbler og lite utskifting av kjøkken og bad. Stavanger Aftenblad 16.10 Aften i 1983, skrev hun: ”Den handler om Amazonindianere og er en både fantastisk og velskrevet beretning fra en Marx i fremmarsj Kula Kula har aldri før vært så opptatt av nye vinklinger på verden vi vet lite om… Boken har ingen fotografier, ingen likviditet, reelle verdier, renteendringer og børsfall som nå. Vi kart, ingen korrekte persons og stedsnavn. Roman eller merker oss derfor også litterære sosioøkonomiske trender fagkunnskap, eller begge deler? Forfatteren antyder egentlig at dette er en slags dokumentarroman.” blant likekvinner og –menn: Kula Kula slår fast at Lange Nielsen ikke hadde hørt om monografier tidligere. Det hadde tross alt bare eksistert som Mens verdens befolkning etter populærpressens sigende genre i 61 år den ganglider store kvaler under finanskrisen, har lesekyndige i Tyskland funnet tilbake til gamle idealister. Marx’ hovedverk Lange-Nielsen avslutter anmeldelsen: Kapitalen (1867), som i dette forum ikke får videre introduksjon, har fått en økning i salget på 300 prosent så langt i år. Kjøperne antas av en forlegger i det tyske markedet, J. S. Karl-Dietz, å være “a younger generation of academics tackling hard questions and looking to Marx for answers”. Karl-Dietz tviler dog på at kjøperne makter å lese boken fra perm til perm “…because it's really arduous”. Kula Kula-redaksjonen kjøper derfor Kapitalen til bruk som hyllepynt, sitter hjemme gjennom finansvinteren, omgitt av nye puter, ser på ”den store reisen”, og konstaterer med Karl-Dietz at vi, som Kapitalen, er ”definitely in vogue right now”.

”Som antropologi er dette antagelig interessant, det kan ikke jeg bedømme. Som opplevet skrivekunst er boken mesterlig. Les den, som en innføring i en verden vi gjør vårt beste for å utarme og forringe.” Kula Kula kommer frem til at norske forfattere i 1983 var der Boas befant seg i 1910, og lurer på hvor de egentlig er nå. Noen blant leserne som vil spille spillet ”urgent anthropology” med Erlend Loe og Karl Ove Knausgård, for eksempel? Aftenposten Aften 13.12.1983

Paul Farmer er en amerikansk antropolog og utdannet lege med fokus på infeksjons sykdommer. Han har brukt store deler av sin karriere til å kjempe for bedre helse for verdens fattige. Han har jobbet i USA, Peru og tilbrakt mye av tiden sin på Haiti hvor han i samarbeid med andre leger startet PIH, Partners In Health. Organisasjonen begynte sitt arbeid i regionen Central Plateau på Haiti, og har utviklet seg til å bli en global helseorganisasjon. Farmer har publisert flere arbeider, ett av dem er boken Infections and inequalities: The modern plagues.

Bok: Infections and Inequalities. The modern plagues. Forfatter: Paul Farmer Utgiver: California University Press Utgivelsesår: 1999

I denne boken tar han et kritisk bikk på menneskers helse i ulike deler av verden. Det gjennomgående argumentet i boken er at soliale ulikheter ofte bestemmer distribusjonen av ulike sykdommer som turberkulose, kjønnssykdomer og AIDS, og at dette også bestemmer utfallet av disse sykdommene hos pasientene. Ved hjelp av sine personlige erfaringer både som praktiserende lege og antropolog skriver han på en måte som gjør det umulig for leseren å ikke å bli engasjert og å sette spørsmålstegn ved den globale helsepolitikken. Boken er lett og engasjerende lesning og gir et innblikk i svært viktige helserelaterte problemer verden står ovenfor i dag. Ane Straume

Fire på gata Tekst: Aase J. Hjelde Foto: Mari-Louise U. Stephan

Navn: Sigrid Aadland Alder: 15 Yrke: Skoleelev

Navn: Alf Martin Simonsen Alder: 62 Yrke: Akupunktør Har du hørt om sosialantropologi? Egentlig ikke. Hva gjør en sosialantropolog? Antropologi. Hm. Noe sosialt? Som en sosiolog? Hva tror du en antropolog jobber med? Noe innenfor sosiologi kanskje? Jeg tror de forsker på menneskets utvikling.

Har du hørt om sosialantropologi? Jeg har hørt om det! Men jeg..ja, nei? Hva gjør en sosialantropolog? Vet ikke. Må ha noe med sosiale ting å gjøre. At det er sosialt? Hva tror du en antropolog jobber med? Sosialantropologi!

Boken er full av morsomme situasjoner og anekdoter av typen man sjelden får høre utenfor instituttets forseglede vegger, og Barley skal berømmes for sin modighet i å avsløre sider ved feltarbeidet som plasserer ham i et lite glamorøst lys. Som for eksempel når han beskriver hvordan store deler av dagen går med til å være forvirret: ”I merely sat on a wet rock, watched, asked idiot questions and took photographs of the parts that seemed interesting”. Han gir villig vekk historier om depresjon, mangelfulle språkkunnskaper, bestikkelser, trang til vestlige venner og komfort, samt seksualitet.

Bok: The Innocent Anthropologist: Notes from a mud hut Forfatter: Nigel Barley Jeg innrømmer at jeg begynte å lese denne boken med høye forventninger: Endelig en bok som lover å fortelle om feltarbeidet slik det egentlig er! Boken leverer etter min mening sakene, og er en sjeldent ærlig dypdykk inn i antropologens samvittighet. Nigel Barley, universitetslektor i antropologi ved et britisk universitet, bestemmer seg etter gjentatte oppfordringer fra kolleger for å dra på sitt første feltarbeid. Etter to år med stipendtigging og søken etter ”sitt” folk, bestemmer han seg for å studere Dowayoene, et stammefolk i Kamerun. Han gjør alle de nødvendige forberedelsene bare for å finne ut at velmenende tips fra kolleger ikke passer med virkeligheten.

Navn: Katrine Rasmussen Alder: 30 Yrke: Butikkmedarbeider på Outland

Humoren er herlig tørrvittig, noen ganger på grensen til knusk, men avløses av hysteriske situasjoner som påkrever tilsvarende respons. Av hendelser som kan nevnes, er språklige misforståelser og evig krigføring mot et utvalg av dyr og insekter. Ulik klassifisering av farlige dyr gjør at han fremstår som en pyse når han viser redsel for skorpioner, og når han prøver å forklare på lokal dialekt at han skal hjem for å lage mat, misforstås dette som at han ønsker å ha sex med grovsmeden. Barley sier selv at han skiver boken som en motsats til selvproklamerte revolusjonære og konservative antropologer, som ifølge ham er hyklerisk opptatt av å skjule det de ser på som ukomfortable sannheter rundt feltarbeidet. Som han selv sier, til tross for at antropologer som har vært på feltarbeid vil nikke gjenkjennende til det han beskriver, vil materialet likevel bli sett på som irrelevant for monografier. Jeg synes Barleys bok bør være pensum for studenter som vurderer å reise på feltarbeid, eller, som i mitt tilfelle, en liten bok å trøste seg med etter at første feltarbeid er unnagjort. Karstein Noremark

Navn: Salwa Jarrah Alder: 62 Yrke: Former journalist

Have you heard about social anthropology? Yes of course! Har du hørt om sosialantropologi? Nja... jeg er ikke sikker! What does an anthropologist do? They study the history of Hva gjør en sosialantropolog? Studerer menneskelige man kind. relasjoner tror jeg? What does an anthropologist work with? They study. The Hva tror du en antropolog jobber med? Forsking på history of civilisations left behind them. adferd, på individer og grupper. Også kan de jobbe med markedsundersøkelser kanskje?

Antropologiinteresserte. Kunne du tenke deg fyndig, fyldig og finurlig faglig påfyll utenom forelesningene?

Har du vært på

to East Asia” og professor John Barker fra University of British Colombia’s “Do We Need an “Anthropology” of Christianity?”

Instituttseminarene?

Samlet tror Kula Kula at seminarene kan være av interesse for alle, men medgir i redaksjonell enighet at de tidvis er ekstremt spesifikke, og dermed litt utilgjengelige for dem som Hvilket institutt? Institutt for Sosialantropologi ikke selv er spesialisert innen same tema. For eksempel da Dr. Andrew Moutu fra National University of Ireland holdt Hvor? 8.etage i Fredrik Meltzers Hus innlegget ”Gender and Ontology in a Holographic Worldview” For Hvem? Alle antropologiinteresserte er velkomne. hvor innsikt i the naven ritual på Papua New Guinea var Når? Oftest torsdager, fra 13.15 og utover. absolutt påkrevd, og nøye gjennomlesning av ymse verk om ritualer generelt, og Gregory Batesons verk spesielt, kunne være greit å ha gjort unna innen torsdag 30. oktober, følte TEKST OG FOTO: Line Natalie Sundt Næsse Kula Kula seg noget overflødig og overfladisk, men Instituttseminarene, også kjent som torsdagsseminarene, er i observerte med stor interesse de blomstrende diskusjonene prinsippet åpne for alle. Dette skulle kunne tilsi at deltagerne rundt innlegget. og tilhørere på seminarene var altfor mange til å rommes på instituttets seminarrom. Slik er det stort sett aldri. I prinsippet vil ikke instituttet støtte andre faglige fora før I prinsippet vil ikke instituttet støtte Torsdagsseminarene får høyere deltagelse, uttalte andre faglige fora før daværende instituttleder professor Gulbrandsen for et års tid Torsdagsseminarene får høyere siden. Det gjør de heldigvis likevel.

”

Kula Kula har vært tilstede på brorparten av seminarene i høst. Deltagelsen har jevn over vært lav. Internt på instituttet ryktes det at seminarene ligger på et så høyt antropologisk nivå at det er uinteressant for studenter på lavere grad. Kanskje er det derfor e-post med informasjon om seminarene ikke sendes til bachelorstudentene? Høstens seminarrekke begynte med at Associate Professor Kevin Cahill ved Filosofisk Institutt snakket om “The Self of Skepticism”, deretter fulgte professor Kay Warren fra Brown University med innlegget ”When Human Rights Meet the Market: Prosecuting Human Traffickers from Colombia

deltagelse

Det er faktisk ikke slik at tema alltid er det viktigste, eller at egen spesifikk kunnskap om tema er avgjørende. Seminarene setter uansett lengre og bredere linjer i faget i perspektiv, om ikke alltid på en like eksplisitt måte. Som antropologer flest vet vi jo at det meste avhenger av kontekst, ut fra hvilket vi kan slutte at instituttet som kontekst seg selv kan gi klangbunn og spillerom for både store og heftige antropologiske tankerekker. Følgelig kan det å være på seminarene overhode hjelpe deg til gode assosiasjoner i viktige øyeblikk av din antropologiske karriere, foreksempel

under eksamen, eller når du forsøkere å forstå hva det egentlig er i den kronikken i VG som provoserer deg så innmari. Seminaret i uke 45 ble holdt av ugandiske doktor John Wotsuna Khamalwa fra Makerere University. Det handlet om maskulinitet og endring, med etnografisk fokus på nye praksiser for overgangsritualet fra gutt til mann blant basagaene. For første gang på lenge var seminarrommet over halvfullt, og diskusjonen etterpå inkluderte heftig stemmebruk og kraftig ordbruk. Kula Kula fikk definitivt en etterlengtet faglig provokasjon, og kunne dermed innta torsdagsnatten i fornøyd visshet om å ha lest nok antropologi til å ha en mening som fagperson. Bedre torsdag innenfor arbeidstid finnes ikke.

”Kula Kula fikk definitivt en etterlengtet faglig provokasjon, og kunne dermed innta torsdagsnatten i fornøyd visshet om å ha lest nok antropologi til å ha en mening som fagperson Antropologiske filmer vises også på seminarene med jevne mellomrom. Visuell antropologi, som på blant annet Universitetet i Tromsø er et eget fag, kan gi bilder til ellers abstrakte faglige problemstillinger. Frode Storaas og Liivo Niglas viste filmen Fish On! i oktober. Antropologene klarte på finurlig vis å vise den mangefaseterte situasjonen for urbefolkning langs Klamath-elven i California. Filming av konkrete situasjoner utspilt i området, gav innsikt i virkninger av dagsaktuell naturvernsdiskurs og (re-) tradisjonalisering samt både historisk og emosjonell romlig tilknytting, tema som kan være tungt fordøyelig for de fleste blant oss når de kun eksisterer som ord på et ark.

Provoserende. Doktor John Wotsuna Khamalwa Kommende seminarer: Torsdag 13. November skal Rolf Scott her fra instituttet holde innlegg, tittel og tidspunkt vil annonseres på plakater på instituttet. Torsdag 27. November kommer professor Don Gardner fra Universitetet I Luzern. Innlegget hans har tittelen “Showing the fly the way out of the bottle: social wholes and their proper parts”, noe som klinger fortryllende i Kula Kulas antropologiske fellesører.

NYTTIGE NETTSIDER FOR ANTROPOLOGISTUDENTER American Anthropological Association: http://www.aaanet.org/ Anthropology Matters: http://www.anthropologymatters.com/ Antropologi Info: http://www.antropologi.info/ NorLARNet: Norwegian Latin America Research Network: http://www.norlarnet.uio.no/Norsk Antropologisk forening: http://www.antropologi.org/index.php Norsk Utenrikspolitisk institutt: http://www.nupi.no/ Savage Minds: Notes and Queries in Antrhopology: http://savageminds.org/ Statens Institutt for forbruksforskning: http://www.sifo.no/

Folk i felt

Pål Hægland, Universitetet i Bergen.

Hvor er du og hva har gjør du der? Jeg befinner meg i Honiara som er hovedstaden i Salomonøyene. Jeg er der for å undersøke den moderne musikkscenen, som er rimelig dynamisk og i konstant endring. Jeg håper å få et godt bilde på dette kulturelle fenomenet, samtidig som jeg klarer å komme til bunns i de mange sosiale kodene som eksisterer.

Sara Salameh, Universitetet i Oslo

Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort? Jeg har vært i en forholdsvis liten by med 13 000 innbyggere i Midtvesten i USA. Der hadde jeg feltarbeid blant amerikanske soldater, familiene deres og veteraner. Jeg har sett på hvordan soldatene legitimerer rollen som soldat. Jeg Hva har vært den største utfordringen på feltarbeidet har også sett på støtten til Irak-krigen fra folk flest gjennom ditt? klistermerker på bilene og gaver til soldatene. Den aller største har vel vært helsen. Jeg er på vei til Brisbane for å behandle en ganske alvorlig infeksjon, så nå blir det en ufrivillig feltpause. Men på mer feltmessige måter så er vel den største utfordringen å Hva var den største utfordringen på feltarbeidet ditt? faktisk finne de interessante musikerne, for denne byen har Jeg traff andre folk enn jeg hadde planlagt, fordi det var en enorm utskifting av personell, og dermed er aldri folk der vanskelig å få tak i de folkene jeg hadde tenkt på forhånd. de skal være. Da ble det også vanskelig å omstille meg. Det var også vanskelig å forholde seg til at folk svarte annerledes enn hva jeg trodde de kom til å svare før jeg reiste. For eksempel snakket jeg med folk som ikke hadde noen formening om Irak-krigen. Husk for all del en god

”

reiseforsikring!

Det virker ganske dumt, men før jeg reiste trodde jeg at jeg skulle bli en ”feltarbeider” når jeg kom på feltarbeid. Jeg trodde på en eller annen måte at jeg kom til å takle utfordringer på en ny og bedre måte når jeg kom til USA, men slik var det jo ikke. Jeg var jo fortsatt bare Sara. Jeg Hva tror du at du kommer til å savne mest fra felten? Definitivt den ferske frukten og grønnsakene. Og tempoet på plumpet ut i de samme tingene som jeg bruker å gjøre her hjemme. livet. Vi stresser vel litt for mye der hjemme.

Har du noe lure ideer eller tips til de som nå skal på feltarbeid? Notér alt dere ser i begynnelsen, husk at det kommer både kjedelige og mørke dager. Sett av tid til å kontakte dem der hjemme, ikke ta med kjæreste eller venner. Vokt deg for parasitter og - viktigst av alt - husk for all del en god reiseforsikring!

Hva savner du mest fra felten? Jeg savner ”foreldrene mine” som jeg bodde hos den første tiden av feltarbeidet. Å bare henge sammen med dem på kjøkkenet. Og så savner jeg å kjøre bil i USA. Det er så kjekt. Har du lure ideer eller tips til de som skal på feltarbeid? Skriv feltnotater hver dag! Det er det viktigste. Det man ikke skriver ned, glemmer man. Vær pågående og ikke vær flau over det. Å være pågående er den eneste måten å få svar på det man lurer på.

Ola B. Ulvedal, Universitetet i Bergen Ida Marie Lyså, Universitetet i Bergen

Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort? Jeg har vært på Fiji i Stillehavet og bodd på to forskjellige øyer. Der har jeg sett nærmere på forholdet mellom turister og lokalbefolkningen.

Hvor har du vært, og hva har du gjort? Jeg har vært i Buenos Aires, Argentina. Og hva har jeg gjort? Jobba på et dagsenter for gatebarn. Jeg har gjort feltarbeid Hva var den største utfordringen på feltarbeidet ditt? Sånn tidsmessig var det nok å komme seg til et område som på et dagsenter for gatebarn, bør jeg vel si. var relevant for det jeg gjorde, noe som er spesielt vanskelig med begrensede transportmuligheter mellom øyene. Ellers Hva var den største utfordringen på ditt feltarbeid? Det var flere. Det var voldsom bevegelse, på mange nivå. var det frustrerende å føle at man ikke får til ting. Jeg har Altså, man ante ikke om barna man hadde kontakt med kom aldri gjort noe lignende før, og det var derfor vanskelig å vite tilbake, men så skulle jeg jo ikke ha intervjusituasjoner …det om alt ble gjort på rett måte. Kanskje også det å føle seg var jo ikke derfor jeg var der. Og det var mye, hva skal jeg si, alene selv om det er masse folk rundt deg… konkret bevegelse også, mye som skjedde. Det var mange triste øyne, barn som har opplevd mye drit, og de forteller jo om det. Mange, spesielt guttene, hadde en veldig seksuell tilnærming til meg. Hvordan skal du reagere når en liten gutt Hva savner du mest fra felten? vil kysse deg!? En veldig macho oppførsel kan man si! Jeg savner å ha vakre stillehavsøyer rundt meg, og en avslappet hverdag med svømming og kava. Mest av alt Hva savner du mest fra felten? Nå? Savner ungene, savner å møte dem. Men jeg har savner jeg selvfølgelig de to familiene jeg bodde hos. kontakt med en av dem på mail. Jeg skulle gjerne visst hvordan det gikk med dem, de forsvant i perioder, og det er egentlig det verste, å ikke vite hvordan det går med dem. Sånn var det da jeg var der også, men det er enda verre nå, når jeg er så langt borte. Men det var jo god stemning også, latter, barnestemmer, spille spill og… Det verste er å ikke Har du lure tips eller ideer til de som skal ut i felten? vite. Selv om det føles som man ikke gjør noe produktivt så Har du noen lure ideer eller tips til dem som skal ut på trenger man ikke stresse. Man henter alltid inn mer info en man tror, og dette dukker alltid opp igjen på feltarbeid? Husk at det tar tid å komme inn i felten. Jeg følte meg jo ikke et senere tidspunkt. særlig lur i begynnelsen, og jeg var jo redd, man har jo hørt så mye, og folk skremte meg. Ikke vær redd for å stille spørsmål, det fikk jeg høre, og det er sant! Men det er jo ikke alltid man kan det, man må jo lese folk også… Det var flere Jeg savner å ha vakre stillehavsøyer som snakket om at når du kommer hjem kommer du til å bli nedbrutt, men jeg forberedte meg veldig på det, visste jo at rundt meg, og en avslappet hverdag jeg skulle hjem. med svømming og kava.

”

Jeg bodde ikke i felten, min deltagende observasjon foregikk innenfor en tidsramme, og det fungerte i grunnen bra for meg. Skulle jeg bodd i felten ville jeg vært så redd at jeg ikke hadde klart å konsentrere meg om annet. Det var godt å ha et trygt sted å gå til for å bare skrive.

Jeg er lei av å stå inne. Da jeg ble tatt med hit, tenkte jeg på utsikten jeg sikkert ville få. På fjellene, fjordene, på andre som meg, på nordiske versjoner av min art jeg kanskje ville treffe. Da jeg først kom hit, tenkte jeg på noen å spille på lag med. Jeg tenkte de kunne spørre hvem jeg var. At de kunne spørre hva vi drev med der jeg kom fra, og om vi var mange. Om vi var anerkjente. Om jeg var blant de største av oss, hvordan jeg var blitt bedt med hit. Hvordan reisen var, om jeg ville etablere meg her. Jeg pleide å være ute i solen, himmelen over meg vid, gresset rundt meg friskt badet i dugg hver morgen. Jeg kallet på folk, og folk kom. Da jeg ble tatt med hit tenkte jeg at jeg ville finne noen som kunne sette meg inn i saker og ting her. Tusser og troll tenkte på meg som lik dem, trodde at jeg visste mye om det samme som dem, om å være laget av folks tro, om å stå stille om dagen og bare seigt bevege seg om natten. Dra klumpete lemmer over bakken i så store bevegelser at menneskene ikke ser dem, bare aner og hutrer ved nærværet deres. Når alt kommer til alt, og det gjør det jo, hvisket det siste gamle trollet i skogene ved Flesland til meg, så er det ingen som tror på troll lengre. Ingen ser oss, ingen hører oss – ergo finnes vi ikke. Jeg ble klassifisert som tuss og troll. Jeg håpet jeg skulle se deres danser, men de kunne bare skrømte med fantasifulle barn og skremme hemmelige elskende i skogene. Der jeg kommer fra er det ikke slik. Alle visste at jeg danset om natten, danset om dagen, danset i stivhet, i stokkform, buldret overalt. Antropologer rundt meg stammer og stotrer og forsøker å forklare uinnvidde at jeg ikke er en religiøs artefakt, en suvenir, mytisk og mystisk og noe tilsvarende tuss eller troll. Jeg er ikke eksotisk, tradisjonell, umoderne, eller annet som ikke kan uttales på antropologisk uten eksessiv rødming hos den talende. For til alle troll og ”kulturjegere”: Jeg er ikke tussete. Jeg er ikke trollete. Jeg er ikke en jævla totempæl. Kunne dere ikke klassifisert meg blant varder, fyrlykter og mobiltelefoner? Jeg er jo en tromme, for pokker! Men jeg skulle likevel gjerne hatt litt bedre utsikt. - Atingting