KrF­ ordfører reiste til fronten i Ukraina

Da den ordfører i Sokndal, Jonas Andersen Sayed, fikk spørsmål om å kjøre til Ukraina for å hjelpe ukrainere ved fronten, nølte han ikke med å takke ja.

Han beskriver det han kaller et enormt grasrotengasjement for Ukraina i Norge, hvor mange av disse initiativene kommer fra frivillige organisasjoner og trossamfunn som har hatt arbeid og kontakter i landet i mange tiår.

- Alle disse fortjener virkelig takk for jobben de har gjort siden den russiske invasjonen i fjor.

Før jul fikk Sokndal kommune besøk av to ordførere fra Ukraina. KrF-ordfører Jonas Andersen Sayed opplevde besøket som sterkt og meningsfylt. Sayed kom i kontakt med de ukrainske ordførerne gjennom en lokal organisasjon som har kjørt ned biler og nødhjelp siden den russiske invasjonen.

På spørsmålet om hvorfor han takket ja til å reise, svarer han at det var to grunner til det:

– For det første ville idealisten i meg gjøre noe konkret for Ukraina. Ingen kan redde hele verden, men alle kan gjøre noe. Jeg har et stort personlig engasjement for folket og landet, og jeg hadde og har fortsatt et sterkt ønske om å bidra selv med noe konkret. Det er enorme behov, sier den engasjerte ordføreren.

– For det andre tror jeg ikke vi skal undervurdere symbolverdien i at en norsk ordfører reiser ned for å besøke ukrainerne og vise at de ikke står alene. Noe av det ukrainerne er mest redde for, er at de skal miste støtten fra land som Norge. Det var derfor sterkt å på vegne av innbyggerne i Sokndal uttrykke at vi står sammen med dem.

I tillegg til å møte de to ordførerne som besøkte Sokndal før jul, besøkte Sayed Røde Kors, et sykehus, et barnehjem og et medlem av det nasjonale parlamentet. Ved selve overleveringen av bilene til det ukrainske forsvaret var det også en egen seremoni med soldater i uniform, ordføreren i kommunen og en lokal TV-stasjon. Besøkene gjorde sterkt inntrykk på ham.

– Det er selvfølgelig veldig spesielt å være i et land i krig, og en må nesten ha vært der for å forstå hva jeg snakker om. Det er synlige soldater mange steder, strømmen er borte store deler av dagen, det er portforbud om nettene og flyalarmen går ofte. Men alt blir på sett og vis hverdagslig, sier han, og fortsetter:

– Til og med på barnehjemmet vi besøkte sa de som jobbet der at barna ikke gråt lenger når de måtte ned i kjelleren da flyalarmen gikk. Det i seg selv var sterkt å høre, for bare tanken på at det kan skje noe er jo helt forferdelig.

Sayed beskriver ukrainerne som et fantastisk gjestfritt folk med humor på tross av vanskelighetene.

- Noe av det første som møtte oss etter vi hadde passert grensen var at vi ble stoppet på et politi-sjekkpunkt. En politimann seg inn i bilen og sa vi skulle følge etter politibilen med blålys foran. Noen kilometer senere var vi på en restaurant hvor disse politifolkene spanderte middag, sier en smilende Sayed.

- Men først og fremst sitter jeg igjen med mange sterke inntrykk etter en tur som dette. Det gjør inntrykk å høre ordførerne fortelle om alle begravelsene de har vært med på av falne soldater fra sine kommuner, og hvordan de må ivareta de som står igjen. Krigen påvirker alle, men moralen er fortsatt høy. Kirurgen vi møtte på sykehuset sa også at mange soldater begynte å gråte da de fikk beskjed om at de var for skadet til å reise tilbake til fronten. Og det var sterkt da han fortalte at han selv selvfølgelig også ble berørt av alle historiene han hørte, men at han verken kunne gråte på sykehuset eller hjemme hos familien. Derfor gikk han turer i parken når følelsene måtte ut.

Hvordan var det å møte de som kjemper for et fritt Ukraina?

– Møtene med soldatene var det som gjorde sterkest inntrykk. Det er mange tall som florerer om antall drepte og skadde fra krigen, men det gjør noe med en når en får satt ansikt på tallene.

Sayed beskriver også sterke møter på sykehuset i Ternopil. En av dem de møtte var en mann som hadde jobbet som metallarbeider og som hadde vervet seg etter invasjonen. Han var alvorlig skadet i rygg og bein og hadde hatt mange operasjoner allerede. Ved hans side satt kona, som også ble en veldig sterk påminnelse på alle dem som mister sine kjære i kampene.

– Men det verste, som jeg ikke kommer til å glemme, er bildet offiseren som fikk overlevert bilene viste meg av en skadd soldat på en sykeseng med bandasjert hode og avrevet arm. Situasjonen på fronten i øst er helt forferdelig. Det har utviklet seg til å bli en skyttergravskrig med scener en skulle tro var hentet fra verdenskrigene. Flere steder kjemper ukrainske soldater også med enkle automatvåpen mot tunge russiske våpen. Da er det lett å forstå ropene om tyngre våpen som kommer fra ukrainerne.

Det er også ett sitat fra møtet med parlamentsmedlemmet som har festet seg godt hos Sayed:

– «Dette er ikke en krig mellom Russland og Ukraina, det er en krig mellom demokrati og totalitarisme», sa han. Det har jeg tenkt på etter jeg kom hjem. Ukrainerne ønsker ikke noe annet enn fred og demokrati, og det har gjort at de har søkt mot det europeiske fellesskapet.

Sayed avslutter:

– Det fortjener det ukrainske folk, og jeg er glad for at KrF har vært blant de mest tydelige partiene for at Norge både skal gi økt humanitær bistand og våpenstøtte så lenge som det trengs.