Raúl Zuritas skjønnlitterære debut, diktsamlingen «Skjærsild» fra 1979, er et landemerke i latinamerikansk samtidspoesi. Gjennom dikt om lidenskap, ensomhet, natur og kroppslighet, skriver Zurita frem forkvaklede ekkoer og eksentriske gjenklanger av den fysiske og kulturelle volden som det chilenske folket ble utsatt for under Augusto Pinochets militærdiktatur (1973-1990). En sentral passasje i boka, kalt «Atacama-ørkenen», opererer med stadig skiftende perspektiver på det bølgende ørkenlandskapet, og lar selvet både forsvinne og gjenoppstå. Zuritas lyriske stemme er oppfinnsom, hard og konfronterende, og gir et poetisk uttrykk for akutt fravær av stabilitet og tilværelsens brutale paradokser.
