Einar Stenseng: En riktig stygg bok

forfatterportrett: egil arntzen omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design illustrasjon: Egil Haraldsen

e i n a r s t e n s e n g En riktig stygg bok

e i n a r s t e n s e n g , født 1982, er bosatt i Oslo. Han er vokalist, musiker og låtskriver. En riktig stygg bok er hans første roman.

en riktig stygg bok er en fortelling om et trist ekteskap, skildret med distanse og mørk humor. Bokas mannlige hovedperson har tvilsom moral, forfatterambisjoner og en noe overdreven selvfølelse. Hans kone er deprimert og bedratt, og jobber i Tibet-komitéen. Fellesskapet mellom ektefellene begrenser seg til fyll og ørkesløse krangler.

Romanen beskriver kjærlighetens ensomhet og menneskenes evige elendighet, men bærer allikevel et håp om noe mer.

9

7 8 8 2 0 5

5 3 8 0 6 1

:k

e in a r st e n s en g

En riktig stygg bok Roman

:k

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2020 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-53806-1 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Sitatet på side 7 er hentet fra Franz Kafka, Aphorismen, liwi Literaturund Wissenschaftsverlag, Göttingen, 2019, og er oversatt av Einar Stenseng.

Sitatet på side 67 er av Georg Wilhelm Friedrich Hegel og er hentet fra Christoph J. Bauer: Das Geheimnis aller Bewegung ist ihr Zweck: Geschichtsphilosophie bei Hegel und Droysen, Felix Meiner Verlag, Hamburg, 2000, og er oversatt av Einar Stenseng og Dag O. Ottosen.

første del

«Oslo»

I kampen mellom deg og verden, vĂŚr verdens sekundant. franz kafka, Betraktninger over synd, lidelse, hĂĽp og den sanne vei

Fra leiligheten i Lille Tøyen hageby kunne vi ha sett ham spasere bortover mot Kampen, over Jordal og Galgeberg, over Gamlebyen gravlund, forbi Oslo Hospital og opp Ekebergåsen. Av og til kunne han finne på å snu ved Ekebergrestauranten og gå tilbake mer eller mindre samme vei som han kom, men denne dagen her nå – en nokså varm, men lettere overskyet onsdag sent i april – gikk han videre på stien, og sannelig, tenkte han, skulle han fortsette helt bort til Holtet, gå på Jacobs og kjøpe noe godt til middag for å glede seg selv og sin kone, kanskje for å muntre henne opp, siden de hadde blitt sittende oppe en stund kvelden før. For mens han som arbeidsløs hadde kunnet sove lenge den morgenen, måtte hun ha hatt en litt hard dag på jobben.

Hun var på arbeidet i Tibet-komitéen frem til klokken fire og ville sette pris på innsatsen, og det er jo dessuten så godt med rødvin til andeconfit, men strengt tatt fant han det ikke lenger så viktig å imponere henne.

De hadde vært et par i over elleve år, gift i ni av dem, og her skulle jeg gjerne satt strek og ikke sagt noe mer om den saken, men for å forsvare fortellingens videre gang kan jeg foreløpig nevne noen lite tiltalende depresjoner og en generell likegyldighet (iblandet en frivol rusbruk) som hadde satt sitt preg på dem begge. Barnløse, retningsløse og ulykkelige, slik bare livsleie men9

nesker med dårlige forplantningsevner og akademisk bakgrunn med leilighet på Lille Tøyen kan være.

Han gikk nedover på stien og så på utsikten ned mot fjorden og Bekkelagskaia og tenkte den var jommen stygg. Så tok han en liten avstikker og fant en bar liten knaus å sitte på, der han kunne ta seg en stille røyk.

Det var knapt noen andre spaserende i skogen, det var midt på dagen, midt i uken, han hadde møtt en åndssløv jogger, det var det hele, og han kunne knapt høre bilsus fra Mosseveien. Etter sigaretten fortsatte han videre utenom stien; han hadde nok ikke gått akkurat her før, ja, det føltes endog litt uvant å gå i det som for ham var noe ulendt terreng. Han så vel ut som en fjott, men pytt, han var alene.

Men så fikk han øye på ham. Det var en ung mann, kanskje femten år yngre enn han selv, kanskje tyve. Et øyeblikk antok han at det var en av disse idiotene som var ute og «trente», men mannen sto helt stille, og ikke var han iført noen joggedress heller, han var snarere kledd ganske likt ham selv, i blazer og kordfløyelsbukser, et vakkert fremmedelement i skogen – ja, to! – og han så mest ut som en ung student, en filolog eller noe slikt, eller i verste fall en teologistudent.

På tyve–tredve meters avstand hadde ikke studenten blitt oppmerksom på ham, og han stoppet opp og tok seg til å betrakte dette mennesket i skjul mellom trærne.

Den unge sto aldeles stille, vendt bort fra ham, med blikket ut mot fjorden, som i dype tanker. Det var noe majestetisk mystisk over ham, og det var som om skogen ble enda stillere, og så la altså denne unge mannen en løkke rundt halsen, og med et lett skritt fra avsatsen han sto på, lot han repet som var knyttet til et stort 10

furutre, strammes. Snart hang han der i løse luften, mens kordfløyelen antagelig fyltes av avføring.

Og som vitne er selvfølgelig da det første man tenker at dette må jeg gjøre noe med, dette må jeg forsøke å forhindre, men han gjorde ikke det. Kanskje tenkte han heller at ja vel, der var én lidelse over? Kanskje ville han bevare denne opplevelsen som sin egen og ikke dele den med brysomme nødtjenester, ikke der og da? Kanskje kunne det bli stoff han kunne jobbe med litterært, bearbeide kreativt?

Sant å si gjorde synet ham ute av stand til å tenke riktig klart, så uansett: Han gikk på Jacobs og kjøpte andeconfit og to pakker lyseblå Petterøes. Trikken ned til Gamlebyen, bussen hjem.

De møttes ved utgangen av forrige årtusen, i et nyttårsselskap. Hun sto der i en vakker blå kjole med naken rygg og snakket det han antok var stavangersk.

Han var dårlig på dialekter, men ikke så veldig dårlig; hun snakket et forfinet jærsk, noe som kunne ha vært avskrekkende om hun bare ikke hadde vært så søt, med sin pannelugg, sine hundre-og-seksti-og-noe centimeter, selv på høye hæler, sine fireogtyve år (han var tredve) og sine bollekinn.

Utover kvelden oppdaget de en felles preferanse for amfetamin – hun hadde jobbet i serveringsbransjen, han i rusmiddelomsorgen – og da de sto på toalettværelset til sitt felles bekjentskap, festens vert, og ordnet til noen striper på lokket av en vaskemaskin, delte de (eller i hvert fall var det slik han tolket det) kåteblikk, og han skulle gjerne ha knullet henne litt, men det ble med konversasjon den kvelden, og det var like greit, med tanke på amfetamins effekt på mannens erektile funksjoner.

Han kunne ikke helt huske hvordan kvelden endte, men han våknet nå engang alene den første dagen i det nye millenniet, og fikk ikke til å runke i det hele tatt.

Da de traff hverandre på et utested en drøy uke senere, spurte hun om han ville bli med henne hjem. Lykk12

salige løp de nedover en vinterglatt sentrumsgate på jakt etter noe dop å ta med seg på veien, og så ble det ham og henne, da, etter det.

Et par måneder senere sa han opp værelset i kollektivet han hadde bodd i på Torshov, litt spontant og forelskelsesberuset, og da han glødende fortalte henne denne nyheten senere samme dag, ble hun en smule forfjamset, men hun godtok at han flyttet inn til henne på Sofienberg. Dette øyeblikkets forbauselse og nøling tilga han henne (nær sagt selvfølgelig) aldri.

Han kom med sine kasser med bøker og sin beskjedne garderobe. Hun ryddet plass i klesskapet, men noen bokhylle hadde hun ikke, så boksamlingen ble for en tid liggende i stabler på stuegulvet, før hun en dag foreslo å bære den opp på loftet, noe han tok som en oppfordring til å prøve seg som møbelsnekker, og slik fikk de sin første bokhylle. Den ble slettes ikke så verst, han var svært kry, og i det minste hadde den ikke noe svensk navn. «Josef», døpte han bokhyllen. To år senere fikk den følge med dem til deres første felles hjem.

Den gang da de var nyforelsket og han nettopp hadde flyttet inn på Sofienberg, insisterte han på å få et passfoto av henne, et med blikket festet rett i linsen, og dette fotoet oppbevarte han fra da av i lommeboken, i et lite vindu for slikt, overfor lommene til betalingskort – kapitalen og kjærligheten gnukket opp imot hverandre – og hun var vakker.

Bildet var i farger, og han syntes å huske at hun hadde vært på bakrommet hos en ekte fotograf for å få det tatt, om ikke dette var noe han innbilte seg uten at det sant å si hadde noen relevans; de fleste fotobokser leverte fargebilder. Men irrelevante innbilninger går, som vi skal se, som en rød tråd gjennom denne fortellingen.

Uansett ble bildet av henne i lommeboken hans, med dets (for ham) intenst stirrende blikk, etter kort tid en ubehagelighet for ham, og sammen med forelskelsens bleknende kraft utover første halvdel av totusentallet en påminnelse om alskens svakheter og menneskelig styggedom som han projiserte over på henne.

Han eldedes raskt på denne tiden, grånet og fikk mage, og det virket på ham som om også hennes skjønnhet falmet, i takt med drikkingen, som først hadde vært 14

hans – hans egen alkoholisme – for deretter å bli deres, deres fellesskap, deres delte glede og venn. Særlig etter at han ved Guds nåde hadde blitt avskjediget som sosialarbeider, men ved hjelp av arbeidsledighetstrygd og en anselig farsarv fikk kjøpt leiligheten i hagebyen – litt over deres egentlige stand – og han kunne dyrke den bedagelige tilværelsen som døgenikt, da fant de en slags trygghet i å dele litt mer enn et par flasker rødvin til maten, eller å drikke litt mer enn noen øl i solen, hvitvin i skyggen, eller om vinteren noe brunt brennevin foran peisen.

Etter at antidepressivene hadde endret smaksløkene hennes og øl ikke lenger smakte henne, ble han sittende for seg selv med stort sett alt annet enn hvitvin. Og gradvis ble hvitvinen hennes alene; han fikk sure oppstøt av den og kunne bli aggressiv og ufin av slik gulping. Stadig oftere skjenket hun vin i glasset, og på de dagene det vanket vin til lunsj, kunne hun fortsette å drikke utover ettermiddagen og kvelden. Iblant måtte han trygle henne om å ta «søvnen» (det var det hun kalte innsovningstablettene) allerede i titiden, så han fikk litt fred fra henne før midnatt til sine høylitterære forsøk.

Og så kunne hun sove, vakker i søvnen, en velsignet søvn, til utpå formiddagen, våkne til en enkel fruktfrokost, så lunsj og mer vin, mens han lengtet mot de ensomme kveldstimene, redd for hva hun kunne komme til å si, til ham eller til andre, innen den tid.

For å få henne til å smile, eller sovne, eller til å holde kjeft, hendte det han kunne han si at han elsket henne, og da svarte hun bestandig «jeg elsker også deg». Det lød som en bekreftelse, men med denne kunstlede ord15

stillingen, som om det ikke var bra nok å si «jeg elsker deg også»; var det for folkelig eller for østlandsk?

Selvfølgelig var denne talemåten også et bevis på at hun ikke virkelig elsket ham, eller et uttrykk for at det i hvert fall ikke kunne falle henne inn å tenke tanken uten å bli minnet på den først. Han mistenkte dessuten at hun led av den misoppfattelse at den oppstyltede syntaksen gjorde kjærlighetserklæringen opphøyet, selv om gjentagelsen for ham snarere lød som klangen av afroamerikanske tvangsarbeideres call-and-response.

Amfetamin er gøy, men det hører ungdommen til, tenår og tyveår – til nøds tredveår – det er et forferdelig dop for folk over middagshøyden, merk mine ord.

Et menneske er kun tildelt en viss mengde krefter og en viss mengde glede, så når man ved kjemiens bistand overforbruker disse, kan Gud Fader finne på å straffe en i flere dager etterpå. Man hverken fremstår eller føler seg lenger som en elegant utslått bohem (slik man i beste fall gjorde i yngre alder), men som et slagent menneske, en taper som for en stakket stund trodde han hadde seiret, men så blir hjemsøkt av anger, sorg og gudløshet, utmattelse og selvmordsfantasier.

I enkelte litterære sammenhenger er amfetamin imidlertid et mirakeldop, særlig for essayister, skjønt i mindre grad for poeter og romanforfattere. Men franske og amerikanske eksistensialistiske filosofer hadde ikke vært noe tess uten speed, og selv når man gjennomskuer hvor ordflyten og de voldsomme tankesprangene egentlig kommer fra, er det gøy å lese.

Deres påfølgende kroppslige nedturer var de bebrillede fortauskafé- og cocktailpartytenkernes offer, for samfunnet og kulturen.

De beste av dem var, slik han etterhvert også ble, 17

flinke til å skjule sitt konsum for sine mer pragmatiske hustruer. Etter hans erfaring hadde kvinner en imponerende evne til å riste av seg illegale vaner, om de var aldri så flinke til å tilegne seg andre, mer statsgodkjente avhengigheter. Men at dette skulle bety at kvinner hadde sterkere viljestyrke, å nei!, det ville han aldri vedgå. Uansett var nok hans menneskesyn av en slik art at han ikke kunne tillegge noen av de tre kjønn en særegen styrke eller biologisk overlegenhet, og dette holder jeg i grunnen med ham i.

Sin egen rusbruk forsto han langt på vei som et uttrykk for et behov for lidelse, og da, til syvende og sist, som en vei til frelse. Det kan være vanskelig å følge ham langs denne tankebanen, men vi kan la ham ha en slik anskuelse. Vi kunne til og med ha ønsket ham lykke til. Og jeg er overbevist om at det er mulig, både å tenke slik og faktisk å oppleve en fysisk destruktiv og lite veloverveid nihilistisk livsførsel som veien til Gud. Lidelse er det motsatte av selvmord, kunne han tenke. Derav kristenfolkets fascinasjon for smerte og samtidig deres forakt for det suicidale. Men han hadde sin måte å snakke med Gud på, og han hadde valgt sitt kors. Og han hadde uansett ikke noe behov for å være så nøye med det teologiske.

«Trenger vi all dritten?», slik livet på jorden trenger atmosfæren, kunne han spørre seg. All misère, også den han selv var skyld i, i sin kones eller noen få andre uheldig utvalgte menneskers liv, burde de bare takke ham for, som en livsnødvendig motstand han ga dem.

Det står skrevet, sa han gjerne: Menneskeapene trenger kun en relativt velfungerende kropp, tilstrekkelig med 18

føde, beskyttelse mot vind og vÌr, samt en real orgasme innimellom.

Av dette kan vi trekke den slutning at han vel hadde forlest seg pĂĽ de tyske metafysikere og deres spekulasjoner.

forfatterportrett: egil arntzen omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design illustrasjon: Egil Haraldsen

e i n a r s t e n s e n g En riktig stygg bok

e i n a r s t e n s e n g , født 1982, er bosatt i Oslo. Han er vokalist, musiker og låtskriver. En riktig stygg bok er hans første roman.

en riktig stygg bok er en fortelling om et trist ekteskap, skildret med distanse og mørk humor. Bokas mannlige hovedperson har tvilsom moral, forfatterambisjoner og en noe overdreven selvfølelse. Hans kone er deprimert og bedratt, og jobber i Tibet-komitéen. Fellesskapet mellom ektefellene begrenser seg til fyll og ørkesløse krangler.

Romanen beskriver kjærlighetens ensomhet og menneskenes evige elendighet, men bærer allikevel et håp om noe mer.

9

7 8 8 2 0 5

5 3 8 0 6 1

:k