Å berøre stjerner

Knut Arve Omdal

Å berøre stjerner

knut a. omdal

Å berøre stjerner www.berorestjerner.com

KOLOFON FORLAG

Innledning

Min kjære!

Flere ganger om dagen, stiller jeg deg spørsmålet: Hvor er du?

Er du her?

Av og til har jeg merket ditt nærvær. Men som oftest får jeg ikke noe svar.

Vi var privilegerte. Vi opplevde det som ikke alle er forunt.

Vi opplevde livets største lykke sammen: Kjærligheten.

Den ga oss styrke, Den ga oss enhet. Den var alt.

Den ga livet innhold.

Livet – det mest fantastiske, mest verdifulle, mest flyktige vi har. Det eneste vi kan kalle vårt.

Dette som vi ser som det mest naturlige, mest selvsagte vi har.

Livet – det tidsrom vi alle er tildelt, og som hver enkelt selv er ansvarlig for å fylle på sitt vis.

Det er i dette vi ER. Det er i dette kjærligheten lever.

Men tiden sammen fløy så altfor fort.

Vær med meg nå, når jeg nå prøver å dykke ned i det som var.

Jeg husker mye, men jeg trenger din hjelp til resten.

Jeg kan ennå huske vårt første møte: 7

En ny begynnelse

Noen øyeblikk står alltid spikret fast i bevisstheten. Og dette visste jeg var et slikt øyeblikk.

Jeg merket at jeg stoppet opp på vei ned trappen fra mitt kollegieværelse. Der, i sofaen satt en pike som lyste godhet.

Et smil brøt fram over ansiktet hennes.

– Dette er altså Knut, sa Lotte – Han er nordmann og studerer medisin.

– Og Knut, dette er min gode venninne Susanne Jeg hilste sjenert. Jeg opplevde en følelse som jeg aldri tidligere hadde kjent på. Brystet føltes som det ville sprenges.

– Bor du også her på kollegiet, hørte jeg meg selv si.

– Ja, jeg bor borte i nummer sekstifire. Lotte og jeg spiller sammen i musikkværelset her på kollegiet.

Jeg betraktet henne. Gode, snille øyne. Nesten ikke sminke.

Sjarmerende fregner. Smilehuller. Håret strøket bak i en liten hestehale.

– Hva spiller du, hørte jeg meg selv si.

– Piano og cello.

8

Lotte brøt inn, og jeg hørte dem le og snakke sammen om musikk og øvelser.

– Knut rir mye, hørte jeg Lotte si – Han har en hest … hvor er det den står på stall igjen, Knut?

– Og jeg hørte meg selv fortelle om Bingo. En trivelig 8 års vallak. Halvt Holsteiner. Trygg og god.

– Jeg har ridd litt, hørte jeg henne si.

– Før jeg flyttet til kollegiet, bodde jeg på landet. Tok ridetimer, men fikk aldri egen hest.

Jeg hørte meg selv si: – Du må bare si fra, så kan du da mer enn gjerne få ri Bingo.

Lotte sa: – Vi ser ikke så mye til Knut. Enten er han ute og rir, eller så sitter han på rommet sitt og studerer. Eller så arbeider han som sykepleiervikar. Det er vel bare når han skal ned i kjøkkenet for å spise at vi ser noe til ham.

Jeg tok det som et hint: – Ja, jeg kom akkurat ned for å finne meg noe mat.

Inne på kjøkkenet oppdaget jeg at jeg bare hadde hvitt brød, og ikke annet enn majones i kjøleskapet. Så jeg smurte noen skiver, tappet vann i et glass, og gikk til fellesstuen igjen.

– Det var da et spartansk måltid, utbrøt Lotte.

– Skiver med majones; du får det ikke sunnere, hørte jeg meg selv si.

Jentene var i ferd med å knekke sammen i latter.

Jeg spiste mine skiver. Hørte på jentenes muntre snakk, og deltok innimellom i samtalen. Hele tiden satt jeg med denne underlige følelsen i kroppen.

Da jeg senere satt på rommet mitt, lurte jeg på hva hun måtte tenke om meg. Min fremtoning hadde ikke vært den beste.

Brune kordfløyelsbukser, lærfargede tresko. Og så spise skiver med bare majones som pålegg!

9

Jeg så henne flere ganger de neste ukene. Hun ble fort én av gjengen. Samtalene mellom oss alle var uanstrengt. Hun smilte mye. Hadde gode meninger, og var ikke redd for å hevde dem. Jeg merket at hennes deilige, trillende latter gjorde noe med meg.

En praktfull dag, i slutten av mai, bestemte flere jenter seg for å dra ut til Moesgaard strand for å bade. Blant disse var Susanne.

Jeg kunne gitt hva som helst, for å kunne være med.

Jeg visste at jeg var forelsket.

Min kjære!

De neste ukene var du der jevnlig.

Jeg husker sommerfuglene i magen, hver gang vi snakket sammen.

Senere fortalte du om en episode som hadde gjort inntrykk på deg. Du hadde sett at jeg tok meg godt av et par barn som var på besøk. Du sa at du da forstod at jeg var en god og snill mann.

Jeg husker at dere jenter skulle ut og bade på Moesgård strand.

Jeg hadde et enormt ønske om å bli med, men jeg formidlet det ikke.

Jeg ble meg meget bevisst at jeg var forelsket i deg, men trodde du var langt utenfor min rekkevidde.

Men så skjedde det utrolige: Du ba meg i ditt fødselsdagsselskap: Hadde det dreid seg om hvem som helst annen, så hadde jeg ikke gått. Jeg hadde fått innbydelse til en fødselsdagsfeiring. I studentmiljøet var dette forenlig med høy musikk, mye inntak av alkohol og støyende samtale. Jeg var temmelig lei av slike tilstelninger.

Det som gjorde at jeg takket ja, var det faktum at det var nettopp henne som hadde innbudt meg. Hun, som utstrålte ro

10