1 mai historien

1. MAI - ARBEIDERBEVEGELSENS INTERNASJONALE MØNSTRINGSDAG I 1890 markerte arbeiderbevegelsen for første gang 1. mai som sin internasjonale kamp- og festdag. Bakgrunnen for markeringene var et vedtak på en internasjonal arbeiderkongress i Paris året før. Aldri tidligere hadde arbeidere i flere land samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav. Ingenting tyder på at man tenkte seg at markeringen skulle gjentas i 1891, men det ble en varig foreteelse. Paris-kongressen skapte en tradisjon.

Helt fra første stund var maidagen på samme tid en internasjonal festdag, en kampdag og et symbol på arbeiderbevegelsens styrke og enhet. I enkelte perioder har maidagen hatt størst betydning som kampdag, i andre har festen eller dagens symbolske betydning vært det viktigste. Maidagens historie gjenspeiler derfor arbeiderbevegelsens historie.

17. MAI DEMONSTRASJONER 1. mai 1890 var ikke første gang arbeiderne i Norge gikk i demonstrasjonstog. Mest nærliggende var arbeiderdemonstrasjonene 17. mai.

Det var vanlig at alle slags foreninger, også arbeiderforeninger, tok fram sine faner 17. mai og gikk i såkalte fanetog. I 1884 tok Tobaksarbeidernes Forening i Kristiania (nåværende Oslo) initiativ til et eget arbeidertog. Bakgrunnen ser ut til å ha vært misnøye med at fagforeningene ikke ble godt nok representert i den kommunale 17. mai-komiteen. I den politisk tilspissete situasjonen i 1884 fikk konflikten straks et dypere innhold, og "det selvstendige fanetog" ble en demonstrasjon for Venstre.

Fordi 17. mai allerede var en mønstringsdag, var det naturlig for sosialdemokratene å bruke dagen til å fremme sine krav. En annen grunn til å velge 17. mai som demonstrasjonsdag var at den gryende arbeiderbevegelsen i 1880-årene kom i konflikt med de nasjonalsjåvinistiske strømningene i borgerskapet. Borgerskapet dyrket seg selv og nasjonen mens arbeiderklassen sto utenfor, uten økonomisk og politisk innflytelse eller makt.

I 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania 17. mai for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Også den 17. mai 1887 var det arbeidertog i byen under kravene "Normal arbejdsdag" og "Almindelig stemmeret". Deretter demonstrerte arbeiderne for alminnelig stemmerett på 17. mai hvert år fram til 1898, da Stortinget innførte allmenn stemmerett for menn. Etter 1898 ble 17. mai markert av Arbeiderpartiet i hovedstaden med egne demonstrasjoner eller friluftsstevner på Ekeberg så godt som hvert år til og med 1938. Det egne arrangementet ble overflødig etter at partiet i 1937 erobret flertall i den kommunale 17. mai-komiteen og dermed kontroll over hovedarrangementet. På flere andre steder i Norge var det en tilsvarende utvikling.

MAIDAGENS GRUNNLAG 1. mai-feiringens historie henger uløselig sammen med kravet om 8-timersdagen. Kravet om en normalarbeidsdag på 8 timer var maidagens første, og lenge eneste krav. Ifølge tradisjonen ble kravet fremmet allerede i middelalderen, og Den Første Internasjonale formulerte kravet på sin kongress i Genève i 1866. Alt på den tid eksisterte det en tradisjon i flere land for å demonstrere for 8timersdagen. I Australia hadde arbeiderne markert kravet 21. april helt siden 1856, mens demonstrasjonene i USA var lagt til 1. mai.

Fransk arbeiderbevegelse reiste i 1888 et krav om en lovfestet 8-timersdag, og den internasjonale arbeiderkongressen i Paris året etter vedtok dette kravet som grunnlag for markeringen. Vedtaket om en internasjonal manifestasjon 1. mai 1890 for lovfesting av en 8-timers normalarbeidsdag hadde derfor to inspirasjonskilder. Kravets innhold kom fra Frankrike, mens valg av dato kom fra USA. Hvordan markeringen skulle gjennomføres måtte være opp til arbeiderbevegelsen i hvert enkelt land.

Ikke alle hadde mulighet til å være med i et demonstrasjonstog, spesielt på en alminnelig hverdag.

I Norge hadde 8-timerskravet en relativt kort forhistorie. Før 1890 betraktet selv de norske sosialistene kravet som vel dristig og begrenset seg til å forlange 10 timers arbeidsdag.

Først etter Paris-kongressen begynte 8-timerskravet å bli alminnelig akseptert i norsk arbeiderbevegelse, og 6. februar 1890 presenterte avisen Social-Demokraten et forslag til arbeiderbeskyttelseslov som grunnlag for 1. mai-demonstrasjonen i hovedstaden. Forslagets første paragraf omhandlet arbeidstiden, som ikke måtte "overstige 8 timer daglig, delt i 2 arbejdstider ved en middagshvile af mindst 1 time". Avisen oppfordret dessuten alle arbeidere til å ta fri 1. mai og til å gå i demonstrasjonstog. Sosialistene i Norge gikk dermed lenger enn arbeiderbevegelsen i mange andre land kunne være med på.

1. MAI 1890 Det finnes ingen oversikt over arrangementene i Norge 1. mai 1890, men både sosialistiske foreninger og arbeiderforeninger knyttet til partiet Venstre markerte kravet om 8-timersdagen på en eller annen måte. I Kristiania (Oslo) og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. Vi vet også at arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og at det i Skien og Hønefoss var møter 1. mai. Men ikke alle markeringene ble gjennomført på selve maidagen.

Enkelte steder ble festelighetene utsatt til lørdag 3. mai eller søndag 4. mai for å unngå konflikt med arbeidsgiverne. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai, og på Vikersund dagen etter for 300 arbeidere.

Fest og høytid preget 1. mai-feiringen i Kristiania i 1890.

Den socialdemokratiske Forening demonstrerte sammen med 16 fagforeninger, hvorav 5 med eget musikkorps.

Selv den borgerlige avisen Kristiania Intelligentssedler innrømmet at et "stort mægtigere Tog har neppe draget gjennem Kristianias Gader".

Godværet bidro til å gjøre dagen vellykket. Allerede klokken to var Youngstorget fullt av mennesker, og litt før tre kom Den socialdemokratiske Forening under sin fane, med Aftenpostens ord "en liden Trop Socialister under sin blodrøde Fane". Avisen var imponert: "Der var deiligt Solskin og Feststemning over det ganske Torv. For det var virkelig en Extrafornøielse, man ikke var vant til." Ifølge Dagbladet foregikk samlingen med en "Ro og en Præcisjon som tyder paa, at vore Arbejdere nu har faat en god Forstaaelse af Slagordet 'Takt, Takt, pas paa Takten'."

Symbol Maidagens krav og paroler, arrangementer og festligheter utgjorde sammen en helhet. En vellykket 1. mai-feiring var aldri noen innholdsløs fest. 1. mai-feiring og politikk har alltid hørt sammen. Men maidagens politiske budskap og innhold er langt mer enn de konkrete kravene.

Fram til første verdenskrig var 1. mai-feiringens budskap først og fremst symbolsk. Dagen symboliserte arbeidernes internasjonale kamp for sosialismen. For mange var det å gå i demonstrasjonstog 1. mai nesten et hellig rituale, og kjernen i ritualet var vissheten om å tilhøre et verdensomspennende fellesskap. Fellesskapet over landegrensene er synlig også i dagens 1. maidemonstrasjoner, hvor de internasjonale seksjonene ofte er dem som oppviser sterkest glød og engasjement.

1. mai var en dag som pekte framover. Man feiret ikke, som andre festdager, noe som hadde skjedd, men arbeidernes håp og tro på framtiden. "Den er den eneste festdag i verden, som er viet menneskehedens fremtid...; den er ingen mindedag," het det i 1907. 1. mai var "som et fyrtaarn mot fremtidens horisont", skrev avisen Smaalenenes Social-Demokrat i 1914.

Maidagens budskap var rettet både innad og utad. Utad skulle feiringen, og da først og fremst demonstrasjonstoget, vise arbeidernes samhold og vilje til makt og at de faktisk var i stand til og berettiget til å ta den. 1. mai-feiringen skulle vise arbeidernes modenhet og inngi respekt. Innad skulle feiringen styrke selvrespekten og virke foredlende på deltagerne ved å manifestere dyder som solidaritet, orden og dannelse.

1. mai var en dag da arbeiderne skulle demonstrere for seg selv og andre at de var siviliserte individer og utgjorde en selvbevisst og solidarisk arbeiderklasse. Siden sosialdemokratene krevde respekt, måtte de også vise seg som respektable. Stikkordene her er dannelse, orden og disiplin. Dette var ikke bare dyder som skulle signalisere modenhet overfor borgerskapet, men de var også ledd i sosialdemokratenes strategi for sosialismen.

Sosialdemokratene så på fyll som en av de viktigste hindringene for å nå disse målene. Alkohol var derfor bannlyst på de fleste 1. mai-arrangementer, selv om det av og til rapporteres om drikking på festene om kvelden. "Ingen berusede saaes" var karakteristikken av en vellykket 1. maifeiring. Gang på gang påpekte sosialdemokratene at nettopp fravær av berusete personer skilte arbeidernes verdige 1. mai-feiring fra det de så på som borgerskapets kaotiske 17. mai-arrangementer.

Maidagens styrke som symbol lå i at den samtidig var en festdag og en kampdag. Når det fortelles at arbeiderne på Orkanger i 1911 etter avslutning av feiringen "skildtes i bevisstheten om å ha gjort sin pligt og tilbragt en hyggelig dag", er det slett ingen selvmotsigelse i dette utsagnet.

Kampdag Fram til 1919 var kravet om en lovfestet normalarbeidsdag på 8 timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Kravets popularitet lå i at det både var et konkret krav om kortere arbeidstid og et symbolsk krav, slagkraftig formulert i den berømte tredelingen "8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile", slik det sto på det første norske 1. mai-merket i 1892.

Den viktigste sosialdemokratiske begrunnelsen for 8-timersdagen var ikke "8 timers arbeid" eller "8 timers hvile", men "8 timers fritid". Økt fritid var en forutsetning for utvikling av individet og det organiserte arbeidet for sosialismen. 8-timersdagen vil i større grad enn noe annet bidra til å lette "adgangen til oplysning og dannelse og derved berede veien for arbeidernes fuldstændige frigjørelse," sa typograf G.A. Olsen Berg 1. mai i Skien i 1894. Igjen og igjen ble dette framhevet. "... faar arbeiderne rimelig arbeidsdag faar de trang til edlere nydelser end at sitte paa kneiperne. Derfor kræver vi 8-timers arbeidsdag," uttalte LO-formannen Ole O. Lian i sin 1. mai-tale i Bergen i 1913.

Under første verdenskrig vant 8-timersdagen innpass i en rekke fag gjennom tariffavtalene, mens Stortinget i 1915 vedtok en lov om en gjennomsnittlig arbeidstid på 9 timer. Samtidig gjennomgikk arbeiderbevegelsen en radikalisering. Inspirert av rådsbevegelsen i Europa opprettet også norske sosialister arbeiderråd. Rådsbevegelsen hadde 8timersdagen som en av sine fremste kampsaker, men ville ikke vente på lovvedtak i Stortinget.

Flere steder "tok" arbeiderne 8-timersdagen, og en forkortelse av arbeidstiden til 8 timer kom med i mange av tariffavtalene som ble inngått i 1918. I juni 1919 vedtok Stortinget endelig at arbeidstiden skulle begrenses til 48 timer pr. uke og 8,5 timer pr. dag. Maidagens samlende krav var dermed innfridd. Selv om man også tidligere hadde demonstrert for andre krav, åpnet dette for en utvikling mot det mangfold av krav og paroler som har kjennetegnet de siste ti-årenes demonstrasjonstog.

FESTDAG Som festdag var 1. maifeiringen en del av arbeiderkulturen, og som andre deler av denne kulturen skulle den utvikle holdninger. Fest og alvor gikk hånd i hånd.

For mange var ikke det viktigste hva man demonstrerte for, men at man ved å delta i 1. maitoget deltok i festen gjennom fellesskapet, symbolisert ved selve toget, flagg og foreningsfaner. Fellessskapet ble også styrket gjennom barnetog, torgmøter, flaggheisning og fester. 1. mai-budskapet spilte i første rekke på følelsene, og markeringen var i seg selv hovedbudskapet.

Faner Fanene var de politiske og faglige foreningenes viktigste samlingsmerke, og har alltid vært et imponerende innslag i 1. mai-toget. Hver for seg samlet de ikke hele klassen, men først og fremst de enkelte yrkesgrupper og foreninger. Det var selve mønstringen av fanene 1. mai som skulle vise arbeiderklassens enhet og styrke.

Mens det før 1890 hadde vært vanlig å innvie nye faner 17. mai, overtok etter hvert 1. mai som den dagen da foreningene helst avslørte sine faner og stolt viste dem fram for første gang.

Det røde flagg Det røde flagget var arbeiderbevegelsens viktigste enkeltsymbol. Det var symbol på undertrykkelse og kamp, men også på håp om en lykkeligere og mer rettferdig framtid.

Det røde flagget var "rødt som blod, fordi det betyder kamp", men også "rødt som skarlagen, fordi det engang skal komme til at betyde sejr og festivitas," skrev avisen Social-Demokraten i 1894.

Det røde flagget var dessuten symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen.

Ved å gå under dette merket 1. mai viste arbeiderne i alle land at de var en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som sto over de nasjonale landegrensene.

Røde og norske flagg var en del av utsmykkingen på maidagen. Første gang det røde flagg ble heist på noen bygning i Norge, skal ha vært i Bergen i 1890. Første gang det ble heist i hovedstaden, var på Kristiania Arbeidersamfunds bygning 17. mai 1894, etter at sosialdemokratene hadde erobret Arbeidersamfunnet.

1920-årene og begynnelsen av 1930-årene var det røde flaggs glansperiode. I 1929 vedtok det nye Arbeiderparti-flertallet i Oslo å heise det røde flagget på kommunelokalet 1. mai. Så vidt vi vet, var dette første gang det røde flagg ble brukt i offentlig sammenheng. Partiet markerte begivenheten med en kort seremoni, som ble gjentatt i 1930 og 1931. Flaggparadene var ungdomsarrangement som også ble tatt opp en rekke andre steder.

I begynnelsen av 1930-tallet ble det røde flagg også heist på offentlige flaggstenger i andre arbeiderstyrte kommuner på maidagen. Dette vakte kraftige reaksjoner i borgerlige kretser og var foranledningen til flaggloven som Stortinget vedtok i 1933. Loven tillot bare heising av nasjonalflagg eller godkjente by-, herreds- eller fylkesflagg på kommunale bygninger.

Sang og musikk Sang og musikk i demonstrasjonstoget skulle bidra til å styrke fellesskapet. Det skulle dessuten gi toget liv. Selv om korpsene ofte kom fra egne rekker, var utgifter til leie av musikk mange ganger tyngende for 1. mai-komiteene og foreningene.

"Sosialistenes marsj" var i årene før 1914 den sang som framfor noen ble spilt og sunget 1. mai.

I 1904 oversatte Olav Kringen "Internasjonalen" til norsk. Den kom etter hvert til å overta rollen som arbeiderbevegelsens viktigste kampsang, selv om "Sosialistenes marsj" aldri ble glemt. Fram mot 1920 rivaliserte de om hegemoniet som bevegelsens "offisielle" kamp- og samlingssang i Norge. Før 1914 var dessuten "Ja, vi elsker" mye brukt i arbeiderbevegelsen. Ofte sang man nasjonalsangen sammen med "Sosialistenes marsj".

1. mai-festen Festene 1. mai skilte seg som regel ikke fra andre festarrangement når det gjaldt underholdning. I Kristiania leide Arbeiderpartiet fra 1894 til 1907 Tivoli med artister til festen. Utover landet var det vanlig med amatørskuespill, opplesning, sang, musikk og dans. Det som særpreget en tradisjonell 1. mai-fest, var den blanding av alvor og fest som også kjennetegnet hele maidagen. Alkohol var forbudt, og på programmet var det alltid en eller flere politiske taler eller foredrag som kunne vare flere timer. Festen var et bevisst forsøk på å trekke folk til bevegelsen, men også på å sveise deltakerne sammen og integrere dem i arbeiderbevegelsen. Festen skulle mønstre troppene, og det er derfor et presist bilde avisen Social-Demokraten ga i 1916: 1ste mai er arbeiderne som en stor hær. Den dagen drar de i tætte fylkinger for at kjæmpe sin seige kamp - om kvelden samles de til fest og dans rundt leirbaalene. ... Men det er et gode ved disse fester, at kampen ikke glemmes for festens skyld. Som aarvaakne skiltvakter forkyndte de forskjellige talere om fiendens nærhet. Vi har føling med fienden, de angrep igaar, de angriper imorgen!

Kampmotet holdtes levende av begeistrende sang og musik, og livsmotet florerte under dansen.

Barnetog Fra omkring 1910 var barnetoget det store arrangementet 1. mai ved siden av demonstrasjonen. Det var tenkt som en motvekt mot barnetoget 17. mai, men var samtidig et middel til å integrere barna i arbeiderbevegelsen. Bare sjelden ble det oppfordret til boikott av 17. mai-togene. Som på 17. mai måtte barna ha med seg flagg, helst røde, og skolefanene burde delta i toget. Et vellykket barnetog var avhengig av skolefri 1. mai, noe som igjen var et spørsmål om kommunal innflytelse. Etter toget var det møte med taler og underholdning, som for de voksne.

De første barnearrangementene 1. mai ble gjennomført i Bergen og Ålesund i 1905. I Ålesund gikk om formiddagen 1. mai 1905 et "barneflagtog" fra Skudvigskaret til Turnplassen: "Skolens flag var udlaant og det var et vakkert syn at se de glade smaa svinge sine smaa flag for arbeidernes frigjørelse, det gir saa godt haab for fremtiden."

I hovedstaden ble det første barnearrangementet 1. mai gjennomført i 1910 i form av en barnefest.

I 1913 var det lokalt barnetog på Sagene og i 1915 lokale barnetog i flere bydeler. I 1916 gikk det første felles barnetoget fra Ankertorvet til Tullinløkka. Først gikk Kristiania Arbeiderpartis barnelag med ”sit store røde flag som i toppen bar en vakker og morsom symbolsk buket av vaarens unge løv isprængt dyprøde tullipaner. Fire og fire i rækken fulgte barnene med de smaa røde flag høit hævet - alle kredsenes barn med hvert sit musikkorps og hvert sit store røde flag.

Takt, takt! Pas paa takten! De smaa barnesko smaldt mot brostenene - takt, takt - bortover Torvgaten, hvor flag var heist ... Vakrere tog har aldrig gaat opover Karl Johan. Dets festmotto: "Store røde flag og smaa røde flag" gav helhetsindtrykket en betagende renhet. Gaten var sol og rødt - rødt og sol.”