Høst 2016
Lederutvelgese i Luftforsvaret
Lederutvelgelse i Luftforsvaret Foto: Forsvarets mediearkiv
– en kadetts refleksjoner
fikk stillingen i 1944, har den vært bekledd av 16 forskjellige mennesker. Alle disse har én ting til felles: de har alle vært jagerflygere. Fredrik Kristiansen, kadett 2. avd. fredrik.kristiansen@lksk.mil.no
Luftkrigsskolen er Luftforsvarets viktigste lederutdanning. Hvert år søker håpefulle befal fra hele Forsvaret seg hit. De som kommer inn går ulike fagretninger - deriblant både baseforsvar, mission support, luftvern, teknisk, logistikk, og kontroll- og varsling. Gjennom tre studieår skal disse kadettene utvikle seg selv, både som individer og som ledere, før de skal ut i Luftforsvaret og virke som offiserer. Felles for dem alle er at med overveiende sannsynlighet vil ingen av dem slippe til de mest anerkjente, respekterte og prestisjefylte lederstillingene i Luftforsvaret.1 Da Luftforsvaret ble opprettet i november 1944, ble flypionér og daværende kontreadmiral Hjalmar Riiser-Larsen av Norges eksilregjering utnevnt som generalmajor og sjef for Luftforsvaret. Stillingen han ble satt i tilsvarer den vi i dag kjenner som «Generalinspektør for Luftforsvaret». Som øverste overhode for Luftforsvaret har GIL ansvar for styrkeproduksjon, utvikling av taktikk og organisasjon innenfor vår forsvarsgrenen, og fra 1. august 2016 også planlegging, ledelse og utøvelse av luftoperasjoner. Siden Riiser-Larsen først
1.
Her mener jeg Frisvold er inne på noe helt sentralt. For hva legger vi egentlig i begrepet kompetanse? Hva er det vi ser etter i en god leder?
Med ‘de mest anerkjente og prestisjefylte stillingene’ mener jeg toppjobbene som GIL, sjef NAOC, sjef LOI og sjef for de i særklasse største og mest innflytelsesrike basene Ørland og Bodø. Dag Henriksen (2010) ‘Lederutvelgelse i Luftforsvaret. Evner vi å få tak i de beste lederne?’ Pacem, Vol 13, Nr 2. s. 13. 3. Ibid s. 8 4. Ibid s. 13 2.
18
Tidligere generalinspektør, generalmajor (p) PerOscar Jacobsen, har uttalt følgende om sitt syn på lederutvelgelsen i Luftforsvaret: «Hovedårsaken [til at GIL alltid har vært jagerflyger, red.anm.] ligger altså i at når GIL skal snakke med forsvarssjef og minister, så er det en klar ulempe å ikke ha jagerflybakgrunn for å kunne opptre med 100% faglig tyngde.» 2 Han sier også at: «(…) en må være klar over at det er mange formelle og uformelle diskusjoner på toppnivå mellom GIL, forsvarssjefen og ministeren – og der er det vanskelig å delta på en ordentlig måte dersom en ikke har jagerflybakgrunn, og på detaljerte spørsmål måtte svart: ‘vent litt, jeg må sjekke med stabssjefen min, eller en jagerflyger’» 3 . Jacobsen antyder her at et hovedrasjonalet for at GIL bør være jagerflyger knytter seg til risikoen for at diskusjonene på overordnet politisk og militærstrategisk nivå skal bevege seg ned til detaljerte, tekniske og stridstaktiske vurderinger som GIL forventes å ha god oversikt over. En kan spørre seg hvordan GIL da kan uttale seg om eksempelvis de maritime patruljeflyene våre, luftvernet eller de nye kystvakthelikoptrene våre, som han i dag ikke har førstehåndserfaring med? Og hvordan forsvarssjefen, eller for den saks skyld forsvarsministeren,
som kanskje ikke engang har gjennomført førstegangstjeneste, kan uttale seg om noe som helst angående et militært anliggende? Da tidligere forsvarssjef, general (p) Sigurd Frisvold, leste gjennom Jacobsens ovennevnte uttalelse, sa han følgende: «Jeg stiller meg litt undrende til Jacobsens perspektiv. I min tid var det ikke slik at ministeren diskuterte jagerflyoperasjoner i detalj med GIL – slike detaljer ble ivaretatt i forkant og på andre nivå. Det er klart man ikke velger en GIL som ikke har peiling på jagerflyoperasjoner, men jeg tror altså at andre bransjer kan tilegne seg kompetanse i tilstrekkelig grad. På dette nivået handler det mer om kompetanse i bred forstand – ikke et smalt operatørperspektiv. Jeg opplever dette som litt typisk for deler av flygermiljøet, og jeg har i grunnen lite til overs for et slikt smalt fagperspektiv. Utfordringen blir å få en solid plattform som toppleder, og en slik bredde fordrer en variert tjenestebakgrunn og erfaringsbrønn - og hvordan du som leder har egenskaper som får ansatte og avdelinger til å trekke i samme retning. Det må gjerne være en jagerflyger som bekler topplederstillinger i Luftforsvaret, men jeg tror det er på tide å åpne opp for andre bransjer, og tenke nytt og bredere ift. begrepet kompetanse». 4