Hvor er vi – Hvor

Den marginaliserte posisjonen den systemiske og narrative delen av familieterapifeltet i dag opplever kan ikke utelukkende forklares med utgangspunkt i den språklige vendingen og den eventuelt dikotomiske forførelsen av sosialkontruksjonismen. Da overser vi isåfall de politiske, ideologiske og økonomiske kreftene som både driver og støtter utviklingen av evidensbaserte og positivistisk orienterte ideologier og epistemologiske posisjoner.

Uansett, familieterapifeltet bygger på det imponerende arbeide fra teoretiske giganter. Det har hersket en stor respekt og anerkjennelse omkring disse teorier og deres brukbarhet og virkningsfullhet i familieterapeutisk praksis. Og, jeg tror at alle som har arbeidet innenfor familieterapifeltet har merket inspirasjonen fra de store teoretikerne. Men, verden er i rask endring og vilkårene for familieterapeuter og systemisk og narrativ praksis har endret sig dramatisk. Den nye generasjon av familieterapeuter må forholde seg til helt andre utfordringer og spørsmål en tidligere. Kanskje må vi også tenke nytt om «systemer» i seg selv.

Som nevnt, psykoterapi blir i dag vurdert ut ifra vitenskapelige kriterier. I dag er begreper som ”evidens” og ”dokumentasjon av effekt” blitt sentrale og maktfulle diskurser, som den nye generasjon er nødt til å forholde seg til. Om vi vil eller ei.

I forhold til disse nye utfordringer, kommer de store teorier, som så mye av vår praksis finner sin inspirasjon fra, til kort. De kan ikke hjelpe oss med at besvare kravene om evidens og dokumentasjon. Vi er nødt til at tenke nytt, hvis vi fortsatt ønsker å sikre familieterapiens eksistens.

Men, isteden for å tenke nytt, bygge bro til fks. psykiatrien reklameres det fortsatt for vårt fag med for eksempel setninger som: «er du lei av krav om dokumentasjon» prestasjon osv. så er dette noe for deg. På denne måten stiller vi oss med viten og vilje utenfor