Vindmakeren

�AJA L UND� VINDMA KE��

©

2023 Kagge Forlag AS

illustrasjoner og forside: Lisa Aisato

bokdesign: Terese Moe Leiner

papir: Arctic Volume White 150 g

boka er satt med Indigo Antiqua Pro 12,5/19 pt

repro: JK Morris Production, Värnamo

trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

isbn: 978-82-489-3269-7

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo

www.kagge.no

K A P I T TE L 1

Det er lydene jeg husker aller best fra den morgenen på jernbanestasjonen. Jeg stod på perrongen, ved siden av toget som snart skulle gå, sammen med mamma og pappa. Rundt oss myldret hundrevis av mennesker, lyden av snakkingen deres slo tilbake fra taket høyt over meg. Det var forventningsfulle stemmer fra unger som skulle av gårde. Det var masete stemmer fra foreldre som ga beskjeder om å spise grønnsaker og pusse tenner. Men først og fremst var det triste stemmer. Fra foreldrene som skulle sende barna sine vekk en hel sommer, og fra alle ungene som grudde seg til å legge seg uten nattaklem, til å sove alene, ja være helt alene for aller første gang.

Jeg kikket ned på lappen jeg hadde i en snor rundt halsen. Der stod hele navnet mitt, Tobias Whim, der stod adressen min i byen, den triste leiligheten vi bodde i etter at det egentlige hjemmet vårt var forsvunnet. Og der stod det hvor jeg skulle.

«Værland», sa jeg til foreldrene mine. «Hvor er det?»

«Jeg aner ikke», sa mamma. «Men det høres ut som om det er mye vær der.»

Hun prøvde visst å tulle, for hun laget en rar liten lyd som antagelig skulle være en latter.

Så ble vi stille. Jeg turte ikke å se på pappa, og jeg turte i hvert fall ikke å se på mamma, for jeg var sikker på at de begge hadde tårer i øynene, og hvis jeg så det, kom jeg også til å begynne å gråte. Jeg ville ikke dra. To hele måneder borte fra mamma og pappa, nei, jeg hadde ikke noe lyst i det hele tatt.

Men det kunne jeg ikke si, for jeg visste at jeg måtte. Om kveldene hadde jeg hørt hvordan mamma og pappa snakket om penger når de trodde at jeg sov. Jeg hadde sett hvordan de spinket og sparte på maten, og hvordan de ga meg den siste brødbiten vi hadde, selv om jeg hørte at deres egen mage rumlet av tomhet.

«Vær», sa jeg i stedet til lappen. «Det blir sikkert bra.»

For på landet, der hadde de visst mat, til tross for at det hadde vært krig. Grønnsaker fra jordene, bær fra skogen og fisk fra havet.

Mamma strøk hånden over kinnet mitt.

«Så håper jeg du kommer hjem med skikkelige bollekinn. Jeg er sikker på at du kommer til å få den beste sommeren i ditt liv.»

Pappa nikket. «Jeg skulle ønske det var jeg som skulle til Værland og spise meg stappmett hver eneste dag, i stedet for å arbeide i ruinene hele sommeren.»

«Mm», sa jeg.

«Men kanskje», sa pappa, «har vi rukket å bygge opp igjen både grunnmur og første etasje når du kommer tilbake.»

«I det minste grunnmuren», sa mamma. «Slike ting tar tid.»

Vi var stille en stund.

«Går det bra, Tobias?» spurte pappa til slutt.

«Ja da», sa jeg.

«Tenker du mye på det som skjedde den natta?» spurte mamma.

«Hvilken natt?» sa jeg selv om jeg veldig godt visste hvilken hun mente.

Mamma strøk meg over kinnet og sa ikke mer. Det klødde i beina, jeg skjønte ikke hvorfor hun tok opp dette nå, hvorfor hun hele tiden skulle ha meg til å

snakke om Den hvite natta. Det hjalp jo ikke å snakke, det eneste som hjalp, var å prøve å glemme.

Ikke tenke på det, ikke snakke om det.

Og mamma spurte heldigvis ikke mer, i stedet stakk hun hendene ned i vesken. «Det glemte jeg nesten», sa hun. «Jeg skulle jo gi deg disse.»

Hun rakte fire tjukke bøker mot meg.

«Å», sa jeg og kikket fort på dem. Forsidene var fulle av drager og alver, og alle hadde eventyrlige titler.

«Jeg tenkte at der ute på landet vil du sikkert få tid til å lese», smilte mamma. «Slik du pleide før.»

«Ja», sa jeg. «Det kan hende.»

Før kunne jeg åpne en bok og bare bli i den hele dagen, forsvinne inn i fortellingen, leve til andre tider og oppleve utrolige eventyr. Men sånn var det ikke lenger, jeg fikk det rett og slett ikke til. Jeg kunne jo fremdeles lese, til og med fortere enn før, det var ikke det, men ordene i bøkene var bare ord, bare kjedelige setninger, bare blekk på papir, de ble ikke til fortellinger. Den eneste fortellingen som fantes nå, var den om krigen. Særlig fortellingen om Den hvite natta.

Jeg dyttet bøkene langt ned i sekken som stod ved siden av meg, løftet litt på den og merket at den var blitt enda tyngre.

«Han som jobbet på biblioteket, sa at de ville passe perfekt til en gutt på elleve», sa mamma.

«Fint», sa jeg. «Takk, da.»

Jeg kikket opp på den store klokka på veggen, det var bare to minutter til toget skulle gå. Rundt meg var det blitt stillere, for nå var folk opptatt med å klemme og kysse og holde rundt hverandre, og forsøke å skjule at de gråt.

«Jeg har også noe til deg», sa pappa.

Og så trakk han enda en bok opp av sin veske.

«I denne kan du skrive om alt du opplever», sa pappa og blafret gjennom sidene, som alle var blanke. «Og kanskje kan du skrive andre ting også, du med den gode fantasien din.»

«Ja», sa jeg. «Så fint.»

Jeg tok imot boka, trykket den ned i sekken ved siden av de fire andre og tenkte at der nede kom nok de fem bøkene til å bli liggende hele sommeren.

I det samme ble det blåst i en fløyte.

Mamma og pappa kastet seg på likt over meg og holdt meg hardt inntil seg. Jeg lukket øynene og kjente duften av mammas hår og pappas jakke, og klærne deres luktet av noe svakt som jeg ikke hadde noe annet ord for enn hjemme.

«Ha det, da, ungen min», sa mamma. «Pass på deg selv.»

«Ha det», hvisket jeg.

Og så, uten å se noe mer på dem, grep jeg den altfor tunge sekken min og skyndte meg om bord på toget.

Jeg fant meg en vindusplass bakerst i kupeen, plasserte den store sekken min på setet ved siden av meg og håpet at ingen ville be meg om å flytte den. Snart ble vogna full av skravlende barn, men jeg så ikke på noen av dem, stirret bare ut.

Toget satte seg i bevegelse, og i et kort øyeblikk kunne jeg se foreldrene mine der ute på perrongen, de vinket med hele kroppen, begge to. Så ble de borte. Det rykket i føttene, jeg ville reise meg, jeg ville løpe bort til nødbremshåndtaket på veggen og dra i det med alle krefter jeg hadde. Jeg ville rope til konduktøren at han måtte sette meg av, at det bare var tull, det her, bare tull at jeg skulle reise vekk fra mamma og pappa og ikke se dem igjen før langt ut i august!

Men jeg ble sittende. For det ville ikke hjelpe å dra i nødbremsen. Vi skulle ut på landet, alle sammen, de voksne hadde bestemt det, og sånn var det bare. Mamma trodde til og med at jeg kom til å få den beste sommeren i mitt liv. Hun var voksen og visste sikkert hva hun snakket om, jeg måtte stole på henne.

Jeg fortsatte å se ut av vinduet. Byen raste forbi. Hus på hus, gater, plasser og parker.

Dette er byen min, tenkte jeg. Men det var ikke en god tanke. For byen så ikke ut slik den burde, slik den pleide å gjøre.

Krigen som hadde rast i landet mitt, var over, men overalt så jeg digre arr etter den. Byen min var full av hull og kratre. Fontenen i parken var tom for vann, i blomsterbedene vokste bare brennesle. Vi kjørte gjennom et landskap av ødelagte bygninger, hauger med murstein, noen steder kunne jeg skimte halve leiligheter, en stol som vippet på kanten av det som hadde vært et hus, i et kjøkken delt i to, en forlatt kopp på et bord, brente gardiner, en trapp som gikk ut i ingenting. Og overalt lå støvet, det forferdelige støvet, som et tjukt, stikkende teppe over hus og trær, over gater og mennesker. Og noen ganger, når det virvlet opp, fordi en bil kjørte forbi, eller vinden blåste gjennom gatene, minnet støvet meg om kruttrøyk.

Jo, mamma hadde nok rett. Sommeren kunne faktisk bli bra. Jeg ville slippe å legge meg hver kveld med et helt kor i magen som ulte etter mat og jeg ville komme meg vekk fra byen, vekk fra alt det ødelagte, fæle, som stadig minnet meg om krigen. For pappa hadde sagt at selv om det hadde vært krig i hele landet vårt, var det byen som var hardest rammet. Slik var det visst ofte med krig. Det var byene som ble angrepet, byene som ble bombet.

Ja, der ute på landet skulle jeg ikke tenke noe på krigen, og der skulle jeg i hvert fall ikke tenke på Den hvite natta. Jeg holdt lappen opp igjen, leste ordet opp ned: Værland.

Mye vær, tenkte jeg, det må jeg vel tåle.

I det samme gikk døra bak meg opp, og to barn kom inn, en jente og en gutt. Gutten så like gammel ut som meg, men jenta var litt yngre. De hadde begge det samme mørke, krøllete håret og de samme gnistrende øynene.

«Ridder Ella!» ropte gutten til jenta mens han fektet med en sammenslått paraply i lufta foran seg og nesten sneiet et par hoder. «Se deg rundt. Ikke en plass å se, ikke et eneste sete å hvile en sliten ridderrumpe på!»

«Men vi kan stå, knekt Oscar», sa jenta, som tydeligvis het Ella. «Vi kan stå til vi dør av sult!»

Hun stakk tunga ut av munnen og gryntet, og så falt hun om i midtgangen. Død.

«Å nei, min kjære ridder, kom deg opp! Se her har du vann. Ella, nei, du må ikke dø nå! Vi var så nær ved å vinne slaget om et sete på dette toget, vær så snill, min beste venn, ikke dø fra meg, ikke nå!»

Han falt på kne ved søsteren og ristet i henne før han helte en halv flaske vann i og utenfor munnen hennes.

«Hei! Hva gjør du?»

Ella satte seg opp på knærne mens hun hostet for å få ut vannet og tørket seg hissig med genserermet.

Gutten, som tydeligvis het Oscar, lo høyt. «Se der, du! Der våkna du, tenker jeg!»

Jenta kom seg på beina, deretter grep hun vannflasken til broren og helte resten over hodet hans.

Det sprutet helt bort til meg, så jeg ble våt på buksa. Men det fikk visst verken gutten eller jenta med seg, de bare lo.

«Hei, hei, alle sammen», sa gutten og slo ut med armene. «Er det noen som har et sete til overs?»

Ingen svarte. For kupeen var full, og ingen hadde et sete til overs. Ja, bortsett fra meg, da.

Jeg kikket fort på sekken min, men den var så stor og tung. Jeg orket absolutt ikke å flytte den.

«Vi tar dette», sa Oscar til søsteren og pekte på setet til sekken. «Og så kan vi bytte på å sitte i midtgangen.»

«Men hva med sekken min?» spurte jeg.

Oscar tok tak i sekken og løftet den ut i midtgangen.

«Der står den vel bra?»

Jeg nikket, for jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. «Ja, sikkert.»

Så, uten å spørre om det var greit, ramlet gutten ned på setet ved siden av meg, og ved siden av der igjen, på min sekk, satte søsteren hans seg.

Og så tok de frem en papirpose som de knitret voldsomt med, og opp av den dro de gulrøtter som de begynte å knaske på.

«Vil du ha en … Tobias?» spurte gutten mens han kikket på navneskiltet mitt.

«Nei takk», sa jeg, selv om det luktet godt.

Jeg vendte ansiktet mot vinduet igjen. Jeg holdt nakken og hodet helt stivt og stirret ut, som om ingenting i hele verden kunne forstyrre meg.

Der, utenfor vinduet, var landskapet i ferd med å endre seg. Bygårder med flere etasjer ble erstattet av villaer og rekkehus med hager, brosteinsbelagte gater ble til smale grusveier, og for hver meter vi kjørte, ble fargene klarere. Det var som om noen skrudde dem på. Her var trærne grønne, bedene fulle av levende planter og de fleste husene hele. Noen steder så jeg bombede bygninger, men det grå, fæle støvet dekket ikke lenger alt.

Jeg reiste meg brått og dro vinduet ned. Den friske lufta utenfra blåste meg i ansiktet. Jeg lente meg tilbake i setet, trakk pusten dypt, kjente hvor lett det var å puste.

«Takk», sa Oscar. «Jeg var litt varm.»

Jeg snudde meg, i en kort stund hadde jeg glemt at både han og den slitsomme søsteren hans var der. Ella satt fremdeles på sekken i midtgangen mens hun blåste luft i den tomme gulrotposen.

Så slo hun hendene mot den så den sprakk.

BANG!

Lyden fikk meg til å skvette, hjertet banket fort, og det prikket ekkelt i nakken. Og jeg var ikke den eneste som skvatt.

En liten gutt begynte til og med å gråte.

«Ella», sa Oscar. «Skjerp deg. Folk blir redde!»

«Å», sa hun og så faktisk flau ut. «Unnskyld.»

Hun reiste seg og skyndte seg fremover i midtgangen mot den lille gutten. «Unnskyld, unnskyld, unnskyld. Det var bare denne, se her, ingenting farlig.»

Så satte hun seg på huk for å vise gutten posen.

Oscar snudde seg mot meg og gjorde en unnskyldende grimase. «Ella tenker seg ikke alltid så godt om.»

Jeg trakk på skuldrene – hva Ella tenkte eller ikke tenkte, brydde vel ikke jeg meg noe om. Og så rullet jeg sammen jakken min til en ball, lente hodet mot den, knep øynene igjen og forsøkte som best jeg kunne å sove.

Da jeg våknet igjen, stod sola høyt på himmelen. Toget passerte noen jorder før det kjørte gjennom en skog så tett at greinene strøk langs vinduene. Jeg kunne skimte et vann mellom trærne, blått og fristende i varmen, og langt der inne syntes jeg å kunne se et dyr springe gjennom skogen. Kanskje et rådyr?

Skogen åpnet seg, toget kom ut i en lysning der det lå noen få hus, og så, ganske brått, bremset det opp på den første stasjonen.

En liten gruppe voksne ventet. De kikket spent på toget og på barna som begynte å gå av, og alle så skikkelig koselige ut. Jo, her måtte det være godt å bo. Men dette var ikke Værland, og vi skulle videre.

Konduktøren blåste i fløyta før han hoppet på toget i fart. Det neste stedet vi stoppet, var ved en liten samling hus på et jorde. Her gikk flere barn av og ble tatt imot med åpne armer og gode smil.

Kupeen holdt på å tømmes. Ella og Oscar hadde heldigvis satt seg et annet sted. Og de var blitt stillere nå, som de andre ungene. Det var som om alle satt og tenkte det samme som meg: Når kommer min stasjon, når skal jeg av, og hva slags mennesker er det som venter på meg?

Toget klatret oppover en ås, og der oppe hadde vi utsikt til alle kanter. Jeg strakte hals, og nå så jeg noe som lå langt foran oss, noe som glitret i sola, uendelig blått og uendelig stort: havet.

Da toget stanset på endestasjonen, var det bare noen ganske få barn igjen. Vi klatret ut av de forskjellige vognene og ned på perrongen, blunket mot sollyset og snuste ut i lufta. Selv Oscar og Ella var stille. Lufta duftet salt, tang og sand. Kunne noe lukte blått? I så fall måtte det lukte slik som dette.

«Unnskyld meg, men dette er ikke Værland», sa Oscar høyt. Og han hadde rett. Gråtangen, stod det på et skilt.

«Og hvor er de voksne?» spurte Ella. «Dem vi skal være hos?»

Akkurat da kom det en mann gående fra den andre enden av perrongen. Han var veldig høy og tynn, og han beveget seg blafrende, som om vinden hele tiden tok tak i ham. Han hadde bukseseler og en skjorte med lapper på albuene, og et smil jeg likte.

«Velkommen, jeg heter Peter», sa han og fortsatte fort. «Jeg er borgermester på Værland og postmann, og i sommer er jeg dessuten ansvarlig for å sørge for at dere har et sted å bo, og for at dere har det bra.»

Postmann og borgermester på en gang, tenkte jeg, det var en rar kombinasjon. Og det hørtes travelt ut, det var visst ikke så rart at han snakket fort.

«Kan alle samle seg her hos meg», sa Peter, og det var ikke egentlig et spørsmål.

«Sånn. Fint.»Han kikket i en liten bok. «Tjueni, står det på lista mi. Dere skal være tjueni stykker.»

Han så på oss og telte. «… tjuesju, tjueåtte, tjueni. Bra! Da må dere bare passe på at dere har alle sakene deres», han veivet mot koffertene og sekkene vi hadde med oss. «Og så skal vi ned til sjøen.»

«Til sjøen?» spurte jeg.

«Jepp», sa Peter og pekte mot skiltet på stasjonen. «Dere skal slippe å være på Gråtangen hele sommeren.»

Litt senere stod vi og bagasjen vår på dekket av en rusten gammel båt. Peter satte nøkkelen i motoren og ga gass, men motoren hostet høyt før den sluknet med noen surklende lyder.

«Må bare godsnakke litt med henne!» ropte han til oss.

Han bøyde seg over motoren, og vi hørte ham mumle lavt.

«Kom igjen, nå, Turid. Ikke vær vrang i dag, ikke når jeg har ansvaret for alle disse ungene. Vær så snill, da, Turid.»

«Turid?» hvisket Ella.

«Det er båten», svarte Oscar. «Båter har ofte damenavn. Ikke spør meg om hvorfor.»

Igjen tok Peter opp den lille boka si.

«Skal vi se, jeg har jo skrevet det ned», sa han. «En liste over hva som gjør Turid glad.»

Han var tydeligvis veldig glad i lister.

«Nå prøver jeg igjen», sa Peter og startet tenningen.

«Vi hører det», sa Oscar mens motoren hostet enda høyere.

«Turid er tøffere enn hun ser ut til», sa Peter. «Og godt er det, for det kan være en sjau å komme seg over stykket med åpent hav som ligger mellom oss og Værland … kom igjen, nå, Turid!»

Men motoren ga bare fra seg noen halvkvalte lyder før den ble stille.

«Seibiff og koljekaker!» bannet Peter og snudde seg mot oss. «Alle gode ting er tre, er det ikke det folk sier?»

Ingen svarte. Og ingen sa noe mens Peter igjen forsøkte å starte motoren. Og den igjen døde.

Alle gode ting var visst absolutt ikke tre.

Peter dro hardt i den ene bukseselen, og den spratt tilbake med et smell.

«Vi må bare gi henne litt tid. Hun har sin egen vilje. Ingen vet hva damer vil.»

Så satte han seg ned på en hvit kasse på dekk og begynte å notere noe i en notisbok før han plutselig spratt opp igjen, som om en krabbe hadde bitt ham i rumpa.

«Ja, det glemte jeg visst. Dere må ha på sånne her.»

Opp fra kassa dro han redningsvester som han ga til oss. De var gamle og morkne og luktet som råtten tang og bensin.

«Hvordan skal man ta den på?» spurte en liten jente mens hun holdt frem de lange stroppene.

«Aner ikke, jeg», sa Peter. «Har aldri brukt en sånn i hele mitt liv. Jeg unngår sjøen så langt det er mulig. Har bare lånt denne båten for å hente dere. Hater egentlig både havet og alt som kommer fra det. Fisk også. Ekleste maten som finnes.»

«Hvorfor bor du på en øy da?» spurte Oscar. Men det svarte ikke Peter på, for nå hadde han endelig fått liv i motoren. Den hostet høyt et par ganger, og noen svarte skyer av eksos steg mot himmelen, men så ga den seg til å dunke taktfast.

«Turid!» ropte Peter. «Jeg visste at jeg kunne stole på deg!»

Sjøen lå stille og glitrende. Turid kjørte mot sola, som varmet meg i ansiktet. «Vindmakeren er rolig i dag», sa Peter fornøyd.

«Vindmakeren?» spurte Oscar.

«Nei, dere byunger har vel ikke hørt om Vindmakeren», sa Peter. «Men du kan jo gjette hvem som er skyld i både vind og storm på havet.»

Jeg stod ved rekka og lukket øynene en stund, kjente den gode lukten av hav og hvordan solstrålene fikk ansiktet mitt til å gløde.

Da jeg åpnet øynene igjen, så jeg øya. En smal, blå skygge mot horisonten, som stadig ble større.

Snart skimtet jeg hus, de var alle lave og hvitmalte og lå samlet tett rundt en havn. En diger molo av stein gikk ut i sjøen og beskyttet den lille byen mot bølgene fra havet.

Bak havna og byen kunne jeg se en kirke, og bak den igjen en dypgrønn skog med høye trær som vaiet i vinden. Mellom skogen og sjøen strakte det seg grønne enger som endte i strender, svaberg og hvite klipper.

Mot havet ble klippene brattere. Noen av dem hadde underlige former.

«Se der, den ser ut som en kjempe», sa Oscar, som hadde kommet opp på siden av meg.

«En kjempe?»

«Ja, eller et gigantisk troll. Ser du det ikke? Der er nesa, og der er øynene, og så strekker den beina ned i havet.»

Jeg ristet på hodet. «Det er jo bare stein?»

Oscar så forbauset på meg. «Har du ikke fantasi, eller?»

Jeg svarte ikke, men kjente at jeg gledet meg til vi kom oss av denne båten. Jeg håpet både Oscar og den bråkete lillesøsteren ble plassert på den andre siden av øya, slik at jeg ikke måtte se dem en eneste gang til i hele sommer.

På brygga stod en hel flokk voksne klar til å ta imot oss. En rund, liten mann med smilehull. En høy dame med skaut og en liten jente som sjenert kikket på oss fra bak moren sin. En gammel gubbe med en kurv full av jordbær i hånden. En kone som vinket ivrig til oss alle, sammen med to tvillinggutter. Jeg lot blikket gli over dem, fra det ene smilende ansiktet til det neste. Deg, tenkte jeg, deg kan jeg bo hos, og deg, eller dere to. Jeg kunne ikke bestemme meg for hvilke sommerforeldre jeg ønsket meg, de så hyggelige ut, alle sammen. Jeg måtte se nøye på barna fra øya også, de fleste hadde virkelig runde kinn, akkurat slike kinn som mamma hadde bedt meg komme hjem med.

«Kan dere alle komme hit!» ropte Peter da vi og all bagasjen vår endelig var kommet oss av båten. «De voksne kan stå her, og dere barn der, så skal jeg rope dere opp.»

Han fant frem lista si igjen.

«Vi begynner på A», sa Peter. «Anna Andersen?»

En jente på min egen alder rakte hånden i været. «Ja, det er meg.»

«Anna, velkommen skal du være. Du skal til Lund. Jeg synes jeg så Lund i sted, er du her?»

«Ja da, selvsagt er jeg her», sa mannen med smilehull og kom frem.

«Strålende!» sa Peter. «Kjære Anna, Lund er sauebonde, og han og kona bor på en liten gård på østsiden av øya. De er gode mennesker og har både kattunger, en hundevalp og lam og seilbåt. Jeg er sikker på at du kommer til å få det helt prima hos dem.»

Han som het Lund, nikket ivrig til Anna. Og hun smilte tilbake og så lettet ut. Heldiggris, tenkte jeg, jeg vil også til Lund.

Peter fortsatte å rope opp barn, og snart syntes jeg at flere var heldiggriser, for alle innbyggerne på øya hadde visst både kattunger og jordbær i hagen og båt og snilt ansikt og åpne armer som tok imot ungene og ga dem store klemmer, selv om de ikke kjente dem engang.

«Oscar og Ella Clem», sa Peter.

«Ja. Her», sa Oscar og kom frem med Ella i hånden.

«Skal vi se, ja. Akkurat. Dere skal til Holmen, dere.»

«Skal vi bo på holmen?»

«Nei, dere skal til Holmen, med stor H. Og Holmen, det er meg. Peter Holmen.»

«Skal vi til deg!» sa Oscar glad.

«Jajamen», sa Peter. «Ser dere det huset der?» Han pekte på en liten stue med skråtak oppe ved kirken. «På kjøkkenet finner dere brød, smør og syltetøy.

Gå og ta dere litt formiddagsmat, så kommer jeg opp så snart jeg er klar.»

Oscar og Ella smilte, plukket opp hver sin koffert og begynte å gå opp mot syltetøyet.

Jeg så meg rundt. Bare noen få barn stod igjen nå. Peter leste opp en Martin, en Ruth og en Sylvia. Alle gikk de fornøyd av gårde med sommerforeldrene sine.

«Da var det bare én igjen på lista, og det er vel deg, det da, Tobias Whim?» spurte Peter.

«Ja», sa jeg.

«Akkurat», sa Peter.

Og så ble han stille.

Jeg så meg rundt. Det var ingen andre på brygga, bare Peter og meg. Det var ingen voksne som hadde kommet for å hente meg.