Verdt å slåss for by Kagge Forlag

TROND

GISKE

VERDT Å SLÅSS FOR

© 2023 J.M. Stenersens Forlag AS Omslagsdesign: Gisle Vagstein | de Turia Design Sats: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med: Capitolina 11,5/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-7201-805-3 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. J.M. Stenersens Forlag Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Til mine foreldre Norunn og Bjørn, og til tante Jorunn.

Innhold 1. Tilbake i Folkets Hus

Hjemme igjen Stillheten etterpå Tid til å lytte En ny retning

12 16 18 20

2. Fra minst til størst

3. Hva brast så høyt?

Godfot-teorien 23 Av folk og med folk 26 Livslangt forhold 27 Debatten vi aldri tok En epoke er over Sosialdemokratiets fall Norges røde ryggrad End of the Party

30 33 36 37 40

4. Hva som står på spill

Historiens slutt Sosialdemokratiets nyorientering Tredje vei på norsk Slutten på historiens slutt Det sårbare demokratiet

5. Vinne nærvelgerne tilbake Nærvelgere og globalvelgere Norske velgere og partier Arbeiderpartiets tapte velgere Elefanten i rommet 6

42 43 46 49 52

55 57 61 64

Moralske brytere Høyresidens fem oktaver mot venstresidens to En ny solidaritet

66 67 69

6. Vite hvor vi vil

7. Skape først, dele etterpå

Mot til å sette mål Tenke større Mennesker, ikke milliarder Det gode Norge

75 77 79 82

Den geniale modellen Markedets styrker og svakheter Skape og dele Støtte dem som satser Vi trenger rikinger Hva vi skal leve av Satse der vi har muligheter

86 89 93 94 97 98 100

8. Ta hele landet i bruk

103

9. Gjenreise respekten for praktisk arbeid

115

10. Et organisert arbeidsliv

125

Jobber er avgjørende Nasjonal kontroll over strømmen Aktivt eierskap Nei til salg av Norge

105 106 109 112

Like muligheter 116 Arroganse og uverdighet 117 Skal du ikke bli noe, du da? 119 Hva folk faktisk jobber med 121 Rangering 122 Dårlig idé å avskaffe praktisk arbeid 123 En lønn å leve av Det meste er lokalt «Det nye arbeidslivet» Den norske modellen Arbeid og produktivitet er lik velstand Teknologien som spiser jobber

125 127 128 130 131 134

11. Kompromissløs mot urettferdighet

137

To drømmer om Sveits 137 Små forskjeller er bra 140 Spleiselaget 141 Vanlige folks tur 143 Avskaff fattigdommen 145 Å få igjen på skatten 148

12. Det viktigste først: trygg alderdom og god oppvekst 151 En velferdsstat som virker Hemmelig agent i eldreomsorgen Tryggheten er fellesskapets ansvar En god alderdom Holde pensjonsløftet En skole der alle barn kan lykkes Gjøre det som virker Psykisk helse Trygg oppvekst

151 153 155 158 159 161 163 166 167

13. Ingen skal stå med lua i hånda

171

14. Slå ring om folkestyret

187

15. Bygge et folkeparti

199

De har tatt barnet vårt 171 Forsvarsløs 174 Et uforståelig NAV 177 Ydmykelse 179 En menneskevennlig velferdsstat 181 Det nådeløse samfunn 183 Å rette ryggen 184 Forakten for folket 188 Mangel på likeverd 190 Det nye presteskapet 192 Polarisering 194 Pølser og journalistikk 195 Retten til å være med å bestemme 197 Trivelig og interessant Det handler om folk Faglig-politisk samarbeid

200 202 204

Fra blå til rød by Vår tid er nå

206 207

16. Ta styringen tilbake

209

17. Frihet og fellesskap

221

18. En trygg verden

233

19. Verdt å slåss for

245

Å gjøre «det riktige» 210 Ekspertveldet 212 Å styre er å velge 214 Politikere er folkets ombud 215 Vi trenger fortsatt nasjonalstaten 217 Politikk er å ville 218 Enkeltmennesker sammen 222 Mangfold og fellesskap 223 Kamp på avveie 225 Integrering 227 En helhetlig politikk 229 Kompromissløs kamp for frihet 230 Den skjøre sivilisasjonen Berge kloden vi lever på Kontroll over datateknologien Stans i våpenkappløpet

233 236 238 242

Århundrer 245 Røtter 248 Nåde 250 Arven 252

Takk 255 Bibliografi 257 Sluttnoter 261

1. Tilbake i Folkets Hus Sitt hos meg kjære, fortell om den tiden da jeg ikke finnes mer. Tor Ulven (Søppelsolen, 1989)

På en av sommerens siste dager var det over. Etter 37 år der hver dag hadde vært fylt med politikk og partiarbeid, stod jeg ved veis ende. I årevis hadde jeg pustet politikk inn og argumenter ut. Dette var meg. I alle fall var det en svært stor del av meg. Det var også blitt jobben min. Jeg var 54 år gammel og hadde vært engasjert i politisk arbeid hele mitt voksne liv. Mange vil sikkert synes det er rart, men de som er like engasjert som meg i politikk, uansett parti, vil vite at det blir en lidenskap. Politikken blir ens arena og ens glede. Å overbevise noen i en sak, å merke at det man gjør, bidrar til å endre retningen på ting i samfunnet, det er vel hva de fleste politikere i et demokrati elsker. Det er derfor vi driver med det. Fordi vi ikke kan la være. Vi får oppleve at det er bruk for oss, at vi gjør noe nyttig, og det er vel det fineste noen kan oppleve. Det er også frustrerende, 11

når vi taper et slag eller blir skjelt ut. Tyngre er det å bli mistenkeliggjort eller demonisert. Men allikevel elsker vi politikken, på godt og vondt. Så det var en sorg. Men verken familien eller jeg kunne lenger stå i en niagarafoss av trykksverte og personangrep. Det gikk på livet løs. Jeg måtte ta vare på mine nærmeste, og beskytte meg selv. Den som har opplevd at et helt land har meninger om en, blir hardhudet, men det finnes grenser for alt. På årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti, denne sensommerdagen i 2020, trakk jeg mitt kandidatur til ledervervet som valgkomiteen hadde foreslått meg til. Om veien – eller veiene – som førte dit, er det for tidlig å skrive. Denne boka skal dessuten ikke handle om det. Denne boka handler om tiden etterpå, om da jeg plutselig var i tvil om jeg fantes, da jeg følte et tomrom, og hva jeg kom til å fylle det med. Telefonen hadde sluttet å ringe ustanselig – til stor glede for Haddy og mine øvrige nærmeste, og til en viss lettelse også for meg. I mediene fulgte jeg til å begynne med grundig med på politikk og debatt og regjeringsdannelse og slikt, mest fordi jeg ikke kunne la være. Det satt i ryggmargen. Jeg kjente etter om jeg følte et snev av Carl I. Hagens «jeg savner meg selv i politikken», men jeg hadde for lengst erkjent at det egentlig var uinteressant. Spørsmålet man bør stille seg, hvis man i det hele tatt tenker i de baner, er om man er savnet av andre. Men så var det ikke helt over allikevel.

Hjemme igjen Også i grått høstvær er det vakkert å gå over Bakke bro. Vannet i Nidelva og den grå trondheimshimmelen er på vei 12

mot fjorden for å møtes et sted ved horisonten, og mellom dem, over broen, går mennesker som hutrer litt og er på vei mot egne nærere eller fjernere horisonter, enten det er jobb, legetime, sydenturen, bryllupsplaner, bilreparasjon eller hva de ellers bærer med seg inni kåpe og frakk der trøndertankene bor om høsten. Selv var jeg på vei til Folkets Hus, og det var vel min første horisont utenfor barndomshjemmet overhodet, når sant skal sies. I dette huset hadde jeg vært fast besøkende siden før jeg hadde tatt mine første skritt. Det kunne jeg takke tante Jorunn for. Min tante Jorunn var eldst av fem søsken, og faren min var yngst. De vokste opp på et lite fiskersmåbruk, og det var ikke spørsmål om hva tante måtte gjøre da krigen var over og hun hadde fylt 17. Hun skulle ut i jobb, reise med båt til Ålesund for å ta seg arbeid på kafé. Et lite rom hos slektninger gjorde det mulig å bo i byen; pengene hun tjente, måtte deles med de der hjemme, som levde av fiske, poteter og noen husdyr. De var aldri så fattige at de led noen nød. Men aldri så rike at de glemte hva fattigdom var. Tante ble raskt med i fagbevegelsen. Og da hun flyttet til Hamar og deretter til Halden for å jobbe på jernbanekafeen, ble det også engasjement i Arbeiderpartiet. Det var to sider av samme sak, fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Særlig i jernbanen. Sosialdemokratiet og NSB, det var som sosialdemokratiet og Husbanken eller Distriktenes utbyggingsfond. Tog, hus, industri: å bygge landet. Med 57,5 prosent av stemmene i valget i 1955 var det ikke tvil om hvilket parti som bygget Halden, i alle fall. Så ble tante headhuntet. Det var vel ingen som brukte det ordet på den tiden, men Hotell- og Restaurant arbeiderforbundet ba henne om å komme til Trondheim for å bli distriktssekretær. 32 år gammel kom hun til 13

Folkets Hus i Trondheim, ikke bare som en av veldig få kvinner, men også som den klart yngste i huset. Her skulle hun arbeide til hun ble pensjonist og legge ned et livsverk for det hun brant aller mest for, rettighetene og hverdagen til de som var plassert nederst ved bordet i arbeidslivet. Min farmor døde samme år som jeg ble født, så tante Jorunn ble både tante og farmor for søsteren min og meg. Dermed ble Folkets Hus også et slags barndomshjem. Kontoret til forbundet ble både lekeplass og lekseplass, og i januar var det juletrefest i storsalen. Den eneste nedsiden var at illusjonen om julenissen forsvant for tidlig. Julenissedrakta ble nemlig funnet og identifisert på sin faste plass i klesskapet på tantes kontor. I min familie er det bare én generasjon siden det knapt fantes noen muligheter til å ta utdanning ut over folke skolen. Mine foreldre, som begge var yngst i en stor søskenflokk, var de eneste som fikk gå videre. Mamma måtte jobbe som hushjelp i Oslo samtidig som hun tok musikkutdanning. Pappa brøt en rekke hvor potetåker, husdyr og slitet på fiskebåt hadde gått i arv fra far til sønn i uminnelige tider. Tante Jorunn var et levende leksikon. Hun hadde full oversikt over slekta: onkler eller søskenbarn som hadde utvandret til USA, hvor mange barn de hadde, hvor de hadde jobbet. Den samme oversikten hadde hun over partiet og fagbevegelsen, som var hennes utvidede familie. Selv ble hun aldri gift. Uansett hvor jeg hadde vært, hadde hun en referanse eller en historie. Og hun var historieforteller. Utallige ganger minnet hun meg om da hun hadde sunget en godnattsang for søsteren min og meg og fikk følgende kommentar: – Mamma kan synge, tante. Du kan fortelle! 14

Det ble utallige kopper te i borettslagsleiligheten hennes i Ila i oppveksten. Over kinasjakken delte hun historier fra bystyre eller formannskap, eller om LOkongressen der hun hadde ledet møtet med myndig hånd. Eller da hun snek seg inn med litt hjemmebakst til riksmeklingsmannen under lange nattlige forhandlinger. Hun hadde alltid en historie hvor menneskene hun hadde møtt, var hovedsaken. Men noen ganger fikk hun et alvorlig drag over ansiktet, og en egen glød i øynene. Når hun fortalte om kjøkken hjelpa på en restaurant som hadde fingre som var krokete av leddgikt etter et liv med oppvask og potetskrelling i kalde rom. Eller hun som fortvilt ringte forbundskontoret og fortalte at hun ikke kom seg hjem med toget til jul fordi lønna ikke var kommet i tide. Da hadde tante gått fra Folkets Hus og rett inn på kontoret til Trondheims ukronede hotelldronning, fru Stensrud på Britannia. Der ga hun klar beskjed om at hun kom til å bli sittende til lønna var i orden. Da hadde fru Stensrud funnet frem en konvolutt, lagt pengene oppi og bedt henne hilse den ansatte og ønske god jul. Hun rakk toget sitt. Tante smilte fornøyd. Jeg elsket historiene hennes. Det var litt Robin Hood. Om hvordan lille, sterke tante hamlet opp med bedrifter som ikke ville gi de ansatte tariffavtale. Om kampen for at de med lavest lønn skulle få mest i oppgjøret. Eller om å rydde opp i arbeidsforhold som gjorde folk utslitt lenge før de nådde pensjonsalder. Tante så aldri på seg selv som helten i fortellingene. De handlet om bevegelsen, om tusenvis av folk med lav lønn og slitsomt arbeid, som stod sammen og dermed kunne sette makt bak kravene. Der hun satt i godstolen med strikketøyet og tekoppen, var det vanskelig å se for seg hvordan hun hadde kunnet 15

slåss mot sterke arbeidsgivere. Men i hånda som tok stadig hardere rundt tekoppen, kunne man ane kraften. Indignasjonen over urettferdigheten kom ikke til uttrykk ved at hun hevet stemmen, men gjennom en ukuelig vilje til aldri å godta at noen ble tråkket på, eller at folks rettigheter ble skjøvet til side. Kanskje var det der det begynte. Disse kveldene med te og brødskiver formet meg: kampen mot urett, inkarnert i en liten og sterk tante som fortalte eventyr fra virkeligheten. Opprøret mot det som er urettferdig. Og gleden i at når tusenvis går sammen, må uretten bøye seg, slik at hver kvinne og mann får den respekten og det likeverdet de har krav på. Jeg lot meg rive med. For tante var det ikke noe naivt over det. Det var kjernen. Det var det som ga gløden, det var flammen som brenner, også for en distriktssekretær i Folkets Hus.

Stillheten etterpå Etter å ha krysset Bakke bro og nådd Folkets Hus gikk jeg forbi hovedinngangen, der partikontoret og LO-kontoret ligger, forbi neste inngang, hvor noen av de største forbundene holder til, og rundt hjørnet. Jeg skulle inn den gamle, nedlagte inngangen til Nova kino, opp et par etasjer og inn på et lite rom. Noen uker tidligere hadde fagforenings- og parti veteranen Nils Nesjan ringt meg og lurt på om jeg kunne ta på meg et lite verv i partiet. Flere år tidligere hadde han vært leder for et lokallag, men laget hadde ikke vært aktivt på lenge. Nå var det gjenoppstått som et forum for ideologiog verdidebatt. Han som hadde blitt valgt til leder, hadde bedt om avløsning. Spørsmålet var om jeg kunne tenke meg å ta ledervervet. Den avtroppende lederen var blitt 16

nasjonalt kjent da han som ordfører ønsket mulla Krekar hjertelig velkommen til Kyrksæterøra, da Høyre og Frp forvekslet løftet om «ut av landet» med «ut på landet». Det var hyggelig å bli spurt, om det så var for å overta etter en som også tok imot mulla Krekar med åpne armer. Jeg kan ikke nekte for at det klødde litt i organisasjonsfoten. Det var jo dette jeg likte. Det var meg, og det kunne jeg heller ikke nekte for. Så satt vi der. Fire personer. I protokollen står det seks. Det var en tilsnikelse, for to av dem var med på telefon, i et vedtektsmessig grenseland, men pandemien hadde ført til større slingringsmonn. Det var ikke engang et skikkelig møterom; for det meste ble det brukt til lager for stolene til møtesenteret. Vi hadde satt frem et bord (stoler hadde vi nok av) og avholdt årsmøte i «Nidaros Arbeiderparti», som det står i protokollen. Også det var en tilsnikelse. Kommunepartiet hadde ikke godkjent navnevalget til det reorganiserte laget, de ville at vi skulle hete noe med forum – og kom opp med navnet Nidaros sosialdemokratisk forum. Uansett ble det etter hvert bare hetende Nidaros. Seks tilstedeværende på et årsmøte er ikke akkurat imponerende. Men tatt i betraktning at laget hadde hatt ni medlemmer ved årsskiftet, må man kunne si at oppmøtet ikke var så verst. Nå hadde laget riktignok vokst, siden vi som skulle velges som nye styremedlemmer, hadde meldt oss over fra andre lag. Og jeg hadde fått med foreldrene mine, de svikter aldri. Så nå var vi hele 16. Årsmøtet var unnagjort på en halvtime. Så gikk vi ut og tok en øl. Dermed var jeg tilbake på toppen – i maktens dypeste dalsøkk. Som leder i Trøndelags suverent minste lokallag, ja, kanskje Norges minste. Dagen etter var det 17

like taust på telefonen min. Ingen hadde fått med seg ledervalget i Nidaros. Støyen man har levd med gjennom så mange år, legger man ikke merke til før det blir stille. Når larmen fra journalistene, rådgiverne, saksbehandlerne, organisasjon ene, lobbyistene og ekspertene bare er en fjern dur. Det er ikke flere ord. Bli ferdige og kom hjem til stillheten etterpå, skriver dikteren Rolf Jacobsen. Stillheten som legger seg som en fugleunge mellom dine hender. Først da kan man – kanskje – høre de andre lydene, fra andre folk, fra andre stemmer.

Tid til å lytte Er toppolitikere flinke til å lytte? Vi tror gjerne at vi er det, og vi har til og med utviklet taktikker for å overbevise både andre og oss selv om at vi lytter. Men hører vi egentlig etter? I Nidaros tok vi begrepet forum på alvor. Forum er latin for torg, og det var på torget at debattene fant sted. Her kunne folk si sin mening til de styrende. Det som hadde begynt på et lite rom i Folkets Hus – med seks personer til stede – var en idé om å skape et partilag hvor folk følte de ble lyttet til. Et sted der politikken ble formet nedenfra og opp. Vi hadde hatt tro på at det fantes et uforløst behov for å delta og bidra, men aldri hadde vi kunnet forestille oss det store engasjementet det skulle utløse. Det kom helt av seg selv, uten at vi måtte verve medlemmer: De vervet seg selv. Snart var det mange hundre. Jeg var i pappapermisjon og hadde lovet å ringe hvert eneste nye medlem i Nidaros for å ønske velkommen og slå av en prat. Lille Anna pleide heldigvis å ta seg en lang formiddagslur, slik at jeg fikk tid til å pleie det lille 18

lokallaget jeg var blitt leder av syv måneder tidligere. Det er imponerende hvor fort babyer vokser. Anna var allerede dobbelt så stor som da hun ble født. Nidaros hadde passert 30-gangeren, fra 16 i november til over 500 på forsommeren 2022. I de etter hvert mange samtalene med nye medlemmer fikk jeg møte meg selv i døra. Hadde jeg brukt tiden i senit til å lytte nok til dem som trengte det? Hvis jeg nå så en toppolitiker på TV, «ute blant folk», så jeg meg selv: væremåten, blid og smilende, de mest proffe med noen hyggelige ord – hvordan står det til, hvordan går det med ungene? Men samtidig en travelhet; man merker at de egentlig ikke har tid til å ta imot svaret. – Jeg lytter til det du sier. Jeg tar det med meg, er standardreplikken. Er den en beskyttelse, denne over flatiske vennligheten? Siden så mange krever noe av deg, siden du ikke har mulighet til å gå inn i alle saker som folk ønsker at du skal ordne opp i, selv om du har makt til å kunne gjøre noe med det, er du fjern fordi noe annet brenner? En pressehenvendelse, noe i Stortinget, et regjeringsnotat som må avklares? I 30 år hadde jeg jobbet med politikk på heltid, fått med meg alt av politiske nyheter, levd midt i den hektiske rikspolitikken. Men etter noen måneder med Nidaros hørte jeg bare sporadisk på debattprogrammene. I stedet kom disse inntrykkene, disse ofte lange samtalene. Det gikk opp for meg at de aviskommentarene jeg la så stor vekt på i mitt tidligere liv, ikke spilte noen som helst rolle for meningene til folk. Nå hadde jeg tid til å lytte, høre etter, spørre nærmere i stedet for å svare med argumenter og oppramsinger av alt det gode vi hadde fått til, som de andre ikke hadde fått til – slik jeg ville gjort før. 19

Ja, det ser jo prektig ut: Fanden går i kloster når han blir gammel, og en politiker som er ute av spill, oppdager at han har forsømt noe viktig der han sitter på en benk i en park som aldrende småbarnsfar og ringer hundrevis av nye medlemmer. Jeg ser det ironiske i det. Bortsett fra at det folk i den andre enden fortalte, ikke var til å trekke på skuldrene av, like lite som tantes fortellinger hadde vært det.

En ny retning Når fanden blir gammel, tar han dessuten en mastergrad. Det er helt vanlig i våre dager. Gjennom flere år, også lenge før jeg var ute av toppolitikken, hadde jeg interessert meg for årsakene til sosialdemokratiets fall i det ene europeiske landet etter det andre. Og for venstresidens problemer generelt, hva de skyldtes, og hva som kunne gjøres. Nå hadde jeg jo så mye tid – trodde jeg – og kunne bruke denne på en mastergrad i statsvitenskap, som ble innlevert høsten 2023. Denne boka bygger på dette: hva folk i Nidaros fortalte og tok opp, kombinert med det jeg forsøksvis har tilegnet meg i arbeidet med mastergraden. Det er mitt håp at boka kan peke på noen veier videre for sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen, og dermed også for det samfunnet den bevegelsen har skapt. Når jeg sier «vi», sikter jeg til alle oss som mener at sosialdemokratiet – tross sine feil og mangler – er et unikt samfunnsprosjekt som det er verd å videreføre, med verdier og mål vi ikke har råd til å miste. Men hvordan skal det skje? Denne boka er ikke noe manifest, men inneholder kanskje noen gode, prinsipielle forslag. Nei,

forresten: Forslagene er selvsagt kjempegode, men du som leser er ikke nødt til å synes det. Noen ganger mener jeg med «vi» også oss. Altså alle oss i Norge. Som deler flere verdier og mål enn vi kanskje alltid er klar over. For min egen del mener jeg naturligvis at absolutt alle bør være sosialdemokrater. Men jeg innser jo at det aldri vil skje. Det som derimot er klart, er at jeg både mener og tror at langt flere enn i dag burde være det, og kunne vært det.