Veien videre

ERNA SOLBERG

Veien videre

Politikk for nye utfordringer

Skrevet i samarbeid med Lars Øy

© 2023 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Sats: Dag Brekke, akzidenz as

Omslagsfoto: Agnete Brun

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Boka er satt med Calluna 11,5/15

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3151-5

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo

www.kagge.no

Innhold Innledning 7

Utfordringene for Norge

Fra fred til krig 17

Det norske vinnerloddet og nye tider 20

Det særnorske behovet for omstilling 24

Hva bør Norge gjøre? 32

Del en:

Økt tilgang på arbeidskraft

Ungdoms utfordringer 37

Flere veier inn i arbeidslivet 48

Et mer aldersvennlig samfunn 58

Bedre integrering av flyktninger og innvandrere 68

Færre uføre og flere i arbeid 81

Del to:

Bruke arbeidskraften mer rasjonelt

Behovet for reformer i offentlig sektor 95

Større lokal handlefrihet 109

Offentlig og privat samarbeid 117

Valgfrihet i velferden 125

Del tre:

Omstilling i næringslivet

Behovet for omstilling 135

Det grønne skiftet 144

Eierskap i en globalisert verden 149

Del fire:

Tillitssamfunnets utfordringer

Polariseringens pris 163

Nyfattigdom i Norge 174

Truslene utenfra 184

En sjanse for distriktene 190

Etterord: Min politiske metode 200

Sluttnoter 205

Innledning

Mitt første politiske verv, i Bergens Unge Høyre, påtok jeg meg i 1978. Det er nå 45 år siden. Jeg har fått sitte på første rad i mange av disse årene, som aktiv politiker, med god utsikt til samfunnsutviklingen. Og i flere av årene har jeg også vært så heldig å få ha en hånd, ja kanskje til og med to, på rattet. Det vi har opplevd i Norge disse årene, har vært mer spektakulært enn i de aller fleste andre land.

Petroleumsnæringen var i 1978 så smått i gang med å gi et høstbart overskudd for samfunnet. Næringen, og overskuddet, skulle i årenes løp bli veldig mye større, skape store mengder godt betalte jobber og gi norske politikere et handlingsrom de fleste andre kan misunne oss. Bare i de årene jeg var statsminister, fra 2013 til 2021, økte markedsverdien av Statens pensjonsfond, vår felles sparekonto, fra litt over 5 000 til nesten 12 000 milliarder kroner.1

I 1978 var de norske kvinnene på full fart inn i arbeidslivet. Det var en rettmessig og viktig frigjøring for den enkelte kvinne, men skulle også gi et stort løft for det norske samfunnet. Hundretusenvis av kvinner gikk fra å være hjemmearbeidende og forsørget av sin mann, til å bli aktive bidragsytere til verdiskaping, vekst og velstand for oss alle.

Og i årene etter 1978 gjorde datamaskinene sitt inntog i norske hjem og på norske arbeidsplasser. Ny teknologi og ny kunnskap på en rekke områder skulle bidra til at vi fikk gjort mye mer på den tiden vi var på jobb. Vår økte effektivitet løftet vår felles levestandard betydelig.

Disse tre store trendene har endret vår hverdag og de har endret Norge. Den teknologiske utviklingen har vært global, men landene har i ulik grad klart å nyttiggjøre seg den. Kvinners frigjøring har vi heldigvis sett i mange land, men fortsatt holdes kvinner utenfor flere steder, noe det betales en høy pris for i de landene det gjelder. At så mye petroleum var å finne utenfor Norges kyst, må vi innrømme var flaks. Men det var ikke flaks at vi ble så dyktige til å utvinne og forvalte disse ressursene. Vi har altså både globale trender, egen innsats og kloke valg å takke for de positive endringene vi har fått oppleve disse tiårene.

For noen, særlig ufaglærte, har denne store omstillingen vært vanskelig, men for nordmenn flest, og for samfunnet som helhet, har disse tre store trendene bidratt til at vi i dag lever mye bedre liv enn vi gjorde i 1978. De fleste år har det meste blitt litt bedre enn det var i fjor. Slik har vi blitt vant til at det skal være.

Men vil denne utviklingen fortsette også de neste 45 årene?

Er vårt samfunn forberedt på hva omstilling bort fra en superlønnsom næring som petroleumsnæringen innebærer?

Innser vi hva det betyr når hver sysselsatt skal forsørge stadig flere, eller når vårt teknologiske forsprang innhentes av andre land?

Når vi ser fremover, må vi også spørre oss hva klimaendringene, den økte spenningen i verden, krigen i Europa og krigsfaren internasjonalt vil bety for oss − og om det er andre store trender som vil påvirke oss.

Dette er blant spørsmålene jeg ønsker å stille i denne boken.

Som politiker reiser jeg mye og møter mange ulike mennesker, både folk som har hatt stor suksess og folk som strever med å mestre hverdagen; mennesker som har fått det beste utgangspunktet i livet og mennesker som har fått et vanskeligere utgangspunkt enn de fleste av oss. Møtene er som oftest både morsomme og hyggelige. Jeg synes det er imponerende hvordan folk byr på seg selv, ofte med et stort pressekorps til stede, men det viktigste for meg er likevel at møtene er lærerike. For i bakhodet mitt ligger disse store spørsmålene hele tiden og kverner: Hvordan mestrer de omstillingene som er nødvendige allerede i dag? Hva tenker de om fremtiden? Hva er det som blir vanskelig fremover? Hvem vil bli mest utsatt? Hvor ligger mulighetene vi må gripe?

Jeg har ikke alle svarene, men håper å få flere med i diskusjonen, både de som diskuterer politikk hver dag, og de som utveksler noen synspunkter over middagsbordet eller ved kaffeautomaten på jobb; de som hadde sitt første politiske verv på slutten av 1970-tallet, som jeg, og de som spent går til sitt første styremøte i et ungdomsparti i 2023. Kanskje særlig de sistnevnte. De skal tross alt leve det meste av sine liv i det samfunnet vi former med de beslutninger vi tar i dag.

Når vi stiller oss disse spørsmålene, er det viktig at vi har et åpent sinn for hvilke svar de kan bringe. De som ser oss politikere mest i TV-debatter, synes nok ikke at vi fremstår med særlig åpne sinn. I disse debattene er tema og deltakere ofte nøye utvalgt av redaksjonene for å gi harde motsetninger og tøffe diskusjoner. Da kan det nok virke plent umulig at vi noen gang skulle ha ment noe annet, eller noen gang vil komme til å mene noe annet, enn det vi mener akkurat der og da.

Et av mine viktigste budskap med denne boken er at politikere bør mene noe nytt oftere. Politikk må hele tiden være i endring, ikke for å snu kappen etter vinden, ikke for å forsøke å mene det som til enhver tid oppfattes som populært, ei heller for å

mene noe før valg, for så å mene noe annet etterpå. Politikk må være i endring fordi verden er i endring. Teknologi endrer seg. Økonomien endrer seg. Familiemønstre endrer seg. Normer endrer seg. Det skaper stadig nye utfordringer som krever stadig nye politiske svar.

I de fleste partier er det ofte skepsis til slike endringer. Det gjelder også mitt parti. Det hevdes gjerne, i alle partier, at man med nye standpunkt beveger seg bort fra partiets verdier og ideologi. Jeg er uenig i det. Politiske partier − og politikere − som ikke endrer seg i takt med tiden, går ut på dato. Det er fullt mulig å holde fast ved partiets verdier og ideologi, samtidig som man stadig ser etter nye måter å nå målene på.

Frihet har alltid vært en viktig verdi for Høyre. I tidligere tider var frihet mer eller mindre ensbetydende med fravær av regulering, byråkrati og tvang. Terskelen inn i arbeidslivet var lav, og det var bruk for de aller fleste som kunne og ville ta i et tak. Vårt moderne samfunn er helt annerledes. Det blir stadig vanskeligere å leve reelt frie liv uten å ha et dokument i hånden som viser en arbeidsgiver at du er akkurat den personen de ser etter. Hvem eller hva arbeidsgivere ser etter, kan attpåtil endre seg flere ganger i løpet av et yrkesliv.

Vi som er opptatt av frihet har derfor de siste tiårene jobbet mer og mer med politiske løsninger som skaper muligheter for alle. Noen av disse løsningene kan virke fremmede for de som er vant til å tenke at en minst mulig stat gir mest mulig frihet. Men for meg har det vært viktig å stille spørsmålet: Hvordan må vi innrette politikken i dag og i morgen for at flest mulig skal kunne leve reelt frie og selvstendige liv?

Jeg mener at dette også utgjør kjernen av Høyres konservative ideologi. Konservative har ikke et stivnet idealsamfunn som vi skal strebe etter, koste hva det koste vil. Vi tror på de små skritts forbedringer, med utgangspunkt i det samfunnet vi har i dag og med vekt på å beholde det som fungerer bra og endre det

som fungerer dårlig. Og vi tror på generasjonsperspektivet: Vi i vår generasjon skal ikke dekke våre behov på bekostning av mulighetene til de som kommer etter oss. Tvert imot skal vi alltid ta sikte på å overlate samfunnet til våre barn i litt bedre stand enn det var da vi overtok det fra våre forgjengere.

For meg har det ofte falt naturlig å tenke at nye tider må gi nye svar, men også jeg har hatt behov for noen vennlige påminnelser opp gjennom årene. I 1989 var jeg helt fersk stortingsrepresentant og medlem av finanskomiteen. En av mine første oppgaver var å skrive Høyres merknader til en stortingsmelding om strukturpolitikken på finansmarkedet. Det var mer spennende enn det høres ut som. Reguleringene av kapital over landegrensene ble gradvis opphevet på denne tiden. Teknologien var i endring. Norske banker møtte stadig mer internasjonal konkurranse. Jeg tok fatt på oppgaven og skrev merknader basert på Høyres tradisjonelle politikk på dette området, det vil si friere konkurranse og mindre reguleringer. Ganske gode merknader, syntes jeg selv. Daværende finansminister Arne Skauge fra Høyre var ikke like imponert, men han tok seg tid til å forklare meg hvorfor han mente at nye tider krevde at vi i Høyre måtte revurdere noen av våre gamle standpunkter. Det var nødvendig, mente han, for at vi fortsatt kunne ha sterke og gode norske banker i en ny tid. Merknadene mine ble altså ikke noe av, men jeg har mange ganger senere tenkt tilbake på dette som en lærerik episode. Det er bra med et prinsipielt utgangspunkt, men det kan bære galt av sted hvis man ser bort fra de praktiske konsekvensene eller ikke tar inn over seg at omstendighetene har forandret seg.

En annen slik episode jeg ofte tenker tilbake på, var da kommunalkomiteen på Stortinget hadde høring om forslag knyttet til arbeidsinnvandring.2 Bakgrunnen var mangel på arbeidskraft, noe som skapte store problemer for mange bedrifter og offentlige tjenester. Dette var allerede for 22 år

siden, men spørsmålet kommer etter alt å dømme til å bli et av de viktigste i norsk politikk i tiårene fremover. En av innlederne var Kjell Roland, forsker ved ECON. Han var opptatt av at det fremover ville bli vanskelig å begrunne nødvendige prioriteringer mellom gode formål med mangel på penger. I stedet for å diskutere kronebruken mente han at vi burde være mer opptatt av hodebruken. Helt konkret foreslo han at veksten i offentlig sysselsetting, i prosent, ikke skulle være større enn veksten i arbeidsstyrken. En slik regel skulle tvinge frem en mer rasjonell bruk av arbeidskraften.

For meg var dette en ny måte å tenke på. Arbeidsinnvandringen som fant sted det neste tiåret, gjorde riktignok problemet han beskrev, mindre akutt. Innvandringen førte imidlertid med seg andre problemer og var bare en midlertidig løsning. Likevel har jeg hele tiden hatt hans innlegg med meg i tankene. Hvis mangelen på arbeidskraft er hovedutfordringen for Norge i det lange løp, så betyr det veldig mye for vår felles velferd hvor flinke vi er til å være mest mulig effektive de timene vi er på jobb, og dette gjelder særlig hvis alt går bra i Norge fremover og vi unngår ny arbeidsledighet. Derfor har jeg alltid vært tilhenger av reformer − av å digitalisere slik at det er færre som flytter papirer, av enklere regler og mindre byråkrati, av nye måter å jobbe på, innovasjon og utvikling.

I budsjettdokumenter kan det argumenteres med at dersom nivået på en trygdeordning økes eller senkes med et gitt beløp, gir det så og så mange flere eller færre på trygd. Min erfaring er at årsakene til utenforskap er mye mer sammensatt. Gjennom en rekke møter med mennesker, bedrifter og organisasjoner i årene etter valgnederlaget i 2005, så jeg dette tydeligere. Det finnes så mange grunner til at folk står utenfor arbeidslivet. Det kan skyldes språkproblemer, manglende integrering, hull i CV-en, dårlig psykisk helse, fysiske problemer, funksjonsnedsettelse, rus, lav kompetanse og alle mulige kombinasjoner av dette.

Historiene jeg fikk høre, var alle så forskjellige og unike. Likevel har vi altfor få veier inn igjen i arbeidslivet. Da forventes det plutselig at det samme skal fungere for alle. Disse møtene berørte meg sterkt, og det gjorde at en av de viktigste oppgavene for meg ble å hjelpe flere mennesker med å finne en vei tilbake som fungerer akkurat for dem. Jeg så et klart behov for å fornye Høyres politikk på dette området, slik at flere kunne lykkes med å mestre livene sine.

Som ung politiker leste jeg med stor glede Høyre-nestor Sjur Lindebrækkes bok Veien videre. Den ble gitt ut i 1973, da Lindebrække var 64 år gammel. Likevel var det en bok som inspirerte til å tenke over hvordan samfunnet skulle møte morgendagens utfordringer. Da jeg bestemte meg for å skrive denne boken, hadde jeg hans gamle bok i tankene. Selv om min fortelling nødvendigvis må være ganske annerledes, og fullt og helt min egen, håper jeg boken min kan inspirere noen, akkurat slik hans bok gjorde med meg for omkring 45 år siden. Hva tror vi vil prege Norge og verden de neste 45 årene? Hva må vi gjøre i dag for at folk skal kunne mestre hverdagen og oppleve frihet på tross av endringene som kommer? Det er spørsmål som disse jeg ønsker å diskutere i denne boken.

Utfordringene for Norge

Vår velstand i dag skyldes en miks av globale trender, egen dyktighet og kloke politiske valg. I tillegg har vi hatt en god porsjon flaks med hvilke naturressurser som befinner seg i vårt land og våre nærområder. Vi har også lenge nytt godt av å bo i et fredelig hjørne av verden.

Det lar seg ikke gjøre å si sikkert hvilke utfordringer Norge vil møte de neste tiårene. Endringene fremover vil, som i fortiden, være en miks av forhold vi selv rår over og forhold vi ikke har kontroll på. Og mens vi kan uttale oss om de siste tiårene med stor innsikt, er det selvsagt mye vanskeligere å spå om fremtiden. Likevel mener jeg det er viktig at vi forsøker så godt vi kan å danne oss et bilde av hva Norge kan komme til å stå overfor fremover. Noe vet vi ganske sikkert, som at andelen eldre vil øke. Samtidig har Russlands angrep på Ukraina vist oss at store endringer med vidtrekkende konsekvenser kan skje raskt.

Fra fred til krig

Dessverre trenger vi ikke lenger minne oss selv på at vi ikke kan ta fred og frihet for gitt. Den kalde krigens slutt gjorde at mange land kunne bygge ned sine militære styrker. Mer av samfunnets ressurser kunne dermed brukes på helsetjeneste, skolegang, investeringer i infrastruktur og mye annet. Det er i seg selv positivt, og en viktig gevinst av å leve i et fredelig hjørne av verden. Russlands første invasjon av deler av Ukraina i 2014 markerte imidlertid slutten på nedbyggingen av Forsvaret i Norge. Igjen måtte vi gradvis bruke mer av samfunnets ressurser på å trygge vår frihet.

Våren 2022 angrep Russland igjen. Denne gang var det en fullskala invasjon og forsøk på å styrte Ukrainas demokratisk valgte ledelse. Dette markerte et nytt og alvorlig vendepunkt. Det russiske lederskapet syntes nå villig til å ofre russeres liv og russisk økonomi til fordel for gammeldags og ideologisk begrunnet imperialisme. Våre finske venner, som alltid har levd tett på Russland og vært blant dem som forstår landet aller best, vraket sikkerhetspolitikken de har basert seg på siden annen verdenskrig. På få måneder leverte de inn søknad om medlemskap i NATO. «Russland er ikke den naboen vi trodde det var», sa Finlands statsminister Sanna Marin.3 Vi må også ta

det inn over oss her i Norge. Fremover må vi bruke enda mer ressurser på Forsvaret enn det vi trodde etter 2014. Det vil nødvendigvis måtte gå ut over andre formål.

Også i Asia er den sikkerhetspolitiske situasjonen forverret. Striden om herredømmet i Sør-Kina-havet hardner til. Kinas ordbruk overfor Taiwan blir stadig skarpere. I kjølvannet av den amerikanske politikeren Nancy Pelosis besøk i Taiwan sommeren 2022 skjøt Kina missiler tvers over øya og beleiret den med flyvåpen og marine. Risikoen er stor for at en så spent situasjon vipper over i skarp konflikt eller full krig. En storkrig i Asia vil på samme måte som i Ukraina være tragisk og koste fryktelig mange liv. Mange vil se sine livsverk legges i grus. En slik krig kan også påvirke resten av verden, og i enda større grad enn Russlands angrep på Ukraina. Kinas økonomi er rundt ti ganger større enn Russlands. Forstyrrelsene i forsyningslinjene fra Kina under og etter pandemien var en liten forsmak på hva som kan skje. Selv ble jeg sittende uten dør til mitt nye IKEA-skap i månedsvis, for døren ble produsert i Kina. Mye av det vi forbruker, og også bruker i produksjon på arbeidsplassene her hjemme, kommer fra Kina. Mange av databrikkene som driver biler, mobiltelefoner, datamaskiner, TV-er og mye annet, produseres i Taiwan. Forsvinner alt dette fra markedet, vil det skape store økonomiske rystelser i hele verden, i tillegg til de menneskelige lidelsene til de som rammes direkte.

Det er vanskelig å forutse hva konsekvensene av et økt konfliktnivå i verden vil bli for Norge på sikt. At mer av våre felles ressurser må settes av til forsvar og sikkerhet, er ganske klart. Vi har allerede sett hvordan matpriser og energipriser har skutt i været som følge av krigen i Ukraina. Våre energiressurser har også fått større strategisk betydning. Flyktningestrømmen til Norge har tatt seg opp igjen. Folks arbeidsplasser, og dermed

manges hverdag, kan rammes på ulikt vis av krig og konflikt. Det som er sikkert, er at små land med åpne økonomier, som Norge, i stor grad vil påvirkes av endringer i verdensøkonomien. Usikkerheten har økt.

Dette er dagens internasjonale utvikling. Ser vi lenger frem, anslås det at vestlige økonomier vil få befolkningsnedgang eller -stagnasjon, mens hovedtyngden av veksten i verden frem mot 2050 vil skje i åtte land. Fem av disse ligger i Afrika sør for Sahara. I år 2000 var det rundt 800 millioner innbyggere i Afrika. I 2050 vil det være rundt to milliarder. Det er ikke mer enn 27 år til.

India er allerede i ferd med å gå forbi Kina som verdens mest folkerike land. Slike befolkningsendringer vil få konsekvenser for både økonomi, migrasjon og internasjonale allianser, og vi må forberede oss på dette og søke å forstå endringene.