La vanlige fugler forbli vanlige

Rachel Carsons bok The Silent Spring ble utgitt i 1962 og handlet om hvordan kjemiske sprøytemidler stilnet fuglesangen. Et jordbruk som ensidig la vekt på effektivitet, gikk ut over den levende planeten. Det var blant annet bruken av det kjemiske stoffet DDT, et insektdrepende middel som ble mye brukt i etterkrigstiden, som fikk Carson til å reagere. Og godt var det. Også i Norge led fuglene som følge av bruk av miljøgifter. Lite kjent er det at bestanden av hortulan, en spurvefugl nær beslektet med den mer kjente gulspurven, fikk seg en skikkelig trøkk i 1950-årene fordi såkornet ble beiset med kvikksølv.60 Dette ble gjort for å beskytte kornet mot sykdommer og sopp. Fugler som spiste kornet, ble imidlertid forgiftet. At bestandsnedgangen hos hortulan har fortsatt også i nyere tid, skyldes delvis demografiske utfordringer knyttet til liten og fragmentert bestand etter bestandsnedgangen som fant sted for 70 år siden.61 Slik bærer vi med oss historiens feiltrinn i lang, lang tid. Mens vi trolig hadde 20 000 hortulaner på 1800-tallet, var antallet i 2018 bare 14 fugler.

Carsons bok ble banebrytende i natur- og fuglevernarbeidet, for en verden uten fugler var et scenario de fleste fant skremmende. Den amerikanske marinbiologen sto opp mot tunge økonomiske interesser som etter beste evne lenge sådde tvil om skadevirkningene av plantevernmidler. Taktikken kjenner vi igjen fra tobakksindustriens tidligere argumentasjon om at røyking egentlig ikke er så helsefarlig. På samme måte har selskaper som tjener gode penger på å utvinne fossil energi, skapt forvirring rundt sammenhengen mellom høye klimagassutslipp og økende global oppvarming.62

Neglisjering av kunnskap er heller ikke noe ukjent fenomen i fornybarbransjen og offentlig forvaltning, noe jeg skal komme inn på mer direkte senere.

Men det er ikke lenger mulig å argumentere mot skadevirkningene av menneskelig aktivitet. Dataene som beskriver hva og hvorfor fuglene forsvinner, er overveldende, og fugler er blant artsgruppene vi vet mest om. Det kan vi blant annet takke BirdLife International for. BirdLife International er et globalt partnerskap av nasjonale organisasjoner som jobber med fugle- og naturvern. Siden BirdLife International ble dannet i 1922 under navnet The International Council for Bird Protection, har bevegelsen vokst voldsomt. Nå er 115 partnere over hele verden tilsluttet BirdLife International, og organisasjonen samler over to millioner medlemmer og langt flere støttespillere. BirdLife Norge er den norske partneren og er en forening med over 13 000 fugleglade naturvernere her til lands.

Hvert fjerde år utgir BirdLife International sin rapport State of the World’s Birds, 63 og den femte utgaven kom i 2022. Her samler forskere og biologer den mest oppdaterte kunnskapen om fuglene og hva som skjer med dem. Siste «helsesjekk» viser at hver åttende fugleart er utrydningstruet, 1409 i tallet. Ekspansjon og intensivering av jordbruk truer 73 prosent av dem, mens skogbruket er en trussel mot halvparten.64 Andre trusler mot fuglene inkluderer fremmede arter som rotter og katter, samt jakt og fangst. Klimaendringer og arealbeslag i form av bygninger og veier er andre påvirkningsfaktorer som trekker i gal retning. Mest alarmerende er det kanskje at rundt halvparten av alle fuglebestander er i tilbakegang. At fugler som tidligere har vært tallrike og spredt ut over store områder, synker i antall, er et vitnesbyrd om at noe er forferdelig galt. BirdLife International har derfor lansert slagordet Keep common birds common, oversatt til norsk: La vanlige fugler forbli vanlige. Uten BirdLife International og de tilsluttede nasjonale partnerne ville situasjonen for fuglene utvilsomt vært verre. De siste ti årene har hele 726 truede fuglearter fått hjelp, og en tilsynelatende uunngåelig vei ned i avgrunnen har blitt avverget. I samme periode har nye 450 svært viktige fugleområder fått beskyttelse takket være oppmerksomheten til fuglevenner og presset de har utøvd for å få det til å skje. Like fullt; det blir færre fugler, også i Europa. Stadig flere fugler finner ikke det de trenger i det europeiske landskapet, mens andre dør før de rekker å fly hit. I 2021 kom en oppsiktsvekkende rapport fra The Royal Society for the Protection of Birds (RSPB), BirdLife International og Czech Society for Ornithology.65 Data fra 378 av de 445 hekkende fugleartene i land som er tilsluttet EU, dokumenterte hvordan fuglelivet i Europa forsvinner. Mellom 1980 og 2017 er den totale tilbakegangen for fuglebestandene estimert til å være på mellom 17 prosent og 19 prosent, noe som tilsvarer et tap på 560–620 millioner fugler. Én av fem fugler er ikke her lenger, og tradisjonelt tallrike fuglearter viser urovekkende tilbakegang. 247 millioner færre gråspurver, 75 millioner færre stærer og 68 millioner færre sanglerker er tall som viser hvordan livsforholdene for disse fuglene har blitt betydelig forverret. Interessant nok var tilbakegangen i fuglebestandene størst i 1980og 1990-årene. Men til tross for en noe lavere intensitet i nedgangen takket være mottiltak som er iverksatt i nyere tid, fortsetter antallet fugler i Europa å synke. Stort bedre er det ikke på den andre siden av Atlanterhavet.

På 50 år har nær hver tredje fugl forsvunnet i USA og Canada, totalt tre milliarder fugler, viser en omfattende kunnskapssammenstilling fra 2019.66 I USA går halvparten av alle fuglearter tilbake i antall, og nesten alle slags naturtyper er berørt.67

39 prosent av arealet i EU brukes til jordbruk68 der fugler og naturmangfold i stor grad er fortrengt, og dette regnes som en avgjørende bakgrunn for tilbakegangene.69 Hele 57 prosent av alle fugler i jordbrukslandskapet i Europa har forsvunnet siden 1980.70 For fuglene som hekker i Norge, er ikke dette uten betydning. Når Europas gunstige steder for fugler blir borte, påvirker det også norske hekkefugler som er på trekk og overvintring der.

Fuglenes situasjon er ikke unik. Også andre artsgrupper har fått unngjelde. Samlet sett har nedgangen i dyre- og fuglebestander i Europa vært 18 prosent siden 1970. Dette er riktignok langt mindre enn tapet av naturmangfold i andre verdensdeler. I Latin-Amerika er hele 94 prosent av fugle- og dyrebestandene tapt i perioden. At Europa kommer bedre ut, skyldes at naturen var kraftig forringet allerede før 1970, skriver WWF Verdens naturfond.71

Mens spurvefugler som løvsanger og blåmeis sjelden får eksistere lenger enn ett år eller to i denne verden, og bare unntaksvis lenger enn fem–seks år, kan noen arter sjøfugler og andre større fugler bli 30–40 år gamle. Derfor har sistnevnte gruppe teoretisk en større mulighet til å skifte leveområder i løpet av livet, alt etter hva som er gunstig, og noen fuglearter er mer tilpasningsdyktige enn andre. Enkelte måkearter tilhører sistnevnte kategori, men de flytter sjelden fordi de har lyst. De flytter på seg fordi de må, for eksempel om matfatet forsvinner eller forstyrrelsene blir for mange og hyppige. Samtidig kan nye muligheter by seg andre steder. En undersøkelse som ble gjort i Bergen kommune, konkluderte med at tre av fire fiskemåker i 2020 hadde hekkeplasser som var kategorisert som urbane. Den kysthekkende bestanden var på bare 150 par, og de fleste hekkeholmer sto tomme. Dette er i sterk kontrast til hvordan situasjonen var for bare noen tiår siden, da fiskemåkene var en karakterart i kystlandskapet.72 november 2021, den fjerde i rekken. Artsdatabanken har en rekke ekspertgrupper som vurderer statusen for ulike artsgrupper basert på kunnskapen vi har. For fugler er dataene jevnt over relativt gode, og det er all grunn til å ta funnene på største alvor. Av 234 vurderte fuglearter på fastlandsdelen av Norge er 93 arter rødlistet, 11 flere fuglearter enn på lista som kom i 2015. Antallet rødlistede fuglearter utgjør per dags dato hele 40 prosent. Det er dramatisk. Sammenligner vi med lista som kom i 2010 og i 2006, var antallet rødlistede fuglearter henholdsvis 75 og 72. Utviklingen går altså feil vei. Forholdene for fuglene våre blir verre og verre. Politikk for å snu en negativ utvikling har i stor grad manglet.

I byer og næringsområder lager vi flate butikktak. Her finner fiskemåka hekkeplasser langt unna både katt, rev, mink og andre farer. Likevel, for de fleste fuglearter gjelder følgende logikk: Dersom stedene de lever på og av forsvinner, står det ikke nødvendigvis noen gode ledige territorier og venter; de er opptatt av artsfrender. Og dersom fuglene prøver seg et annet sted, er det neppe så gunstig som stedet der de i utgangspunktet hekket. Skifter i miljøet fanges derfor raskt opp av fuglene, som responderer med bestandsendringer. Når de mister stedene de trenger for å leve et godt og sunt liv, for å hekke trygt og for å finne næring, synker bestanden.

At fugler forsvinne helt fra den norske hekkefaunaen, tilhører sjeldenhetene. Men Artsdatabanken, en offentlig nasjonal kunnskapsbank for naturmangfold, har siden 2006 presentert Norsk rødliste for arter. Litt forenklet kan vi si at artene på rødlista risikerer å utryddes dersom de negative påvirkningsfaktorene opprettholdes, og at de ulike kategoriene gir informasjon om hvor stor faren er for at det vil skje. Den seneste versjonen av rødlista for arter i Norge ble presentert av Artsdatabanken 21.

For at en art skal bli rødlistet, må ett eller flere standardiserte kriterier oppfylles. Noen av fugleartene på rødlista hekker fåtallig hos oss og er derfor ekstra sårbare for ytterligere reduksjoner i bestanden. Det kan være at de har en naturlig sparsom utbredelse hos oss på grunn av klimatiske forhold. Andre har få plasser å leve på fordi naturtypene de trenger, stort sett er ødelagt. De fleste fugleartene på rødlista er imidlertid nokså tallrike og utbredte arter som har en markert tilbakegang i løpet av nokså kort tid, det vil si i løpet av de siste tre generasjonene. For granmeis er gjennomsnittlig generasjonstid satt til tre år, noe som vil si at vurderingsperioden er ni år. Lundens generasjonstid er 14 år, så tidsperioden den vurderes ut ifra, er mye lengre.

Rødlistede arter bør vi ta spesielle hensyn til, slik at tilbakegangen kan stanses eller aller helst snus. For fuglene som ikke står i de mest alvorlige rødlistekategoriene, som er kritisk truet og sterkt truet, er det ikke en overhengende fare for at de forsvinner nasjonalt på kort sikt. Men arter som har hatt stor tilbakegang, kan ha forsvunnet fra hele regioner, kanskje også der du bor. Og blant kritisk truede og sterkt truede fuglearter finner vi hele 29 norske hekkearter, unike skapninger som hettemåke, storspove og lunde. Andre land har sine rødlister, som gjelder for dem. Det finnes dessuten blant annet en europeisk rødliste og en global rødliste, der man ser på utviklingen hos arter over større geografiske områder.

Ny naturmangfoldlov sikrer all norsk natur var det lovende budskapet fra Miljøverndepartementet i en pressemelding sendt ut i april 2009.73 Heretter skulle hensynet til rødstilk, knekkand, tornsanger og andre arter i norsk natur vurderes i samtlige vedtak der forutsetningene for tilstedeværelsen deres sto på spill. Å ta vare på naturen skulle i fremtiden ikke bare dreie seg om å opprette begrensede verneområder. Arter skulle sikres levedyktige bestander overalt i sitt naturlige utbredelsesområde, og naturtypene de levde i, skulle bevares. Tenk det – den flunkende nye naturmangfoldloven skulle ta vare på fugler og andre skapninger overalt og dermed være en moderne og fremtidsrettet lov som viste vei mot en bærekraftig arealog naturforvaltning. Ved at det ble stilt høyere krav til kunnskap forut for beslutninger, og at redskap som rødlistevurderingene aktivt ble brukt i evalueringene, kunne administrasjoner og politikere ta valg som stanset tapet av naturmangfold. Det var tanken, i hvert fall.

Men slik loven brukes i dag, hindrer den altfor sjelden at fuglearter mister naturen de er så avhengige av. Flere av lovens kraftigste redskap blir i liten grad brukt, til tross for at naturmangfoldloven gir Klima- og miljødepartementet plikt til å vurdere tiltak for spesielt truet natur, som å vedta nye verneområder, endre lovverk, opprette nye forskrifter eller lage handlingsplaner. 62 fuglearter i Norge er truet og trenger slik oppfølging. En konkret måte å ta vare på truet natur på er ved å prioritere arter og gi natur status som utvalgte naturtyper, noe naturmangfoldloven gir anledning til. Når en art prioriteres under naturmangfoldloven, er alt uttak og all skade eller ødeleggelse av arten forbudt, og det følger med en egen forskrift, tidvis også en handlingsplan. Utvalgte naturtyper skal man ta særskilte hensyn til når beslutninger som kan påvirke tilstanden eller utbredelsen, treffes.

I forbindelse med at naturmangfoldloven ble vedtatt, antydet Direktoratet for naturforvaltning, som tilsvarer dagens Miljødirektoratet, at rundt 400 arter kunne være aktuelle som prioriterte arter. Men dette er slett ikke fulgt opp. Selv om vi har hatt naturmangfoldloven i snart 15 år, er det kun 14 arter av de 2752 truede artene på rødlista som er prioritert. Åtte naturtyper er utvalgte.74

At de konkrete virkemidlene uteblir, har også Riksrevisjonen merket seg. I en revisjon fra 2017 skriver de at myndighetene i liten grad har gjennomført vurderinger av om virkemidlene prioritert art og utvalgt naturtype er egnet for truede arter og naturtyper.75 Dermed har loven fått langt mindre betydning for fugler og natur enn mange håpet på. Oppfølgingsplanen for trua natur, der ulike statlige etater skal jobbe for å bedre utviklingen for truede arter og naturtyper innen 2035,76 er kritisert for å i liten grad ta i bruk disse effektive virkemidlene naturmangfoldloven byr på.

Så lenge naturen fortsetter å tape i møte med den såkalte samfunnsutviklingen, og fuglene våre fortsetter å minke i antall, er det liten tvil om at kritikerne har rett. Tiltakene som innføres, er ikke mange nok, de er for svake og omfatter for få arter. I perioden etter 2009 har departementet også skiftet navn fra Miljøverndepartementet til Klima- og miljødepartementet. At ordet vern har forsvunnet ut av navnet, er symboltungt og symptomatisk.

Å putte naturen inn i kategorier slik rødlista gjør, er ikke helt uproblematisk. I forvaltningen av naturen må rødlista alltid suppleres med mer overordnet kunnskap om fuglebestandene og andre naturverdier. Fuglearter som det historisk har vært sterke forekomster av i landet, men hvor bestandsreduksjonene ligger tilbake i tid, er ikke nødvendigvis med på rødlista. Bestandsreduksjoner som skjer gradvis over lengre tidsperioder, lider gjerne samme skjebne. Hvitryggspetten er en fugleart som tidligere var vanlig på Østlandet, men moderne skogbruk har stort sett fjernet livsgrunnlaget her. Bratte, utilgjengelige lier på Sør- og Vestlandet er nå hvitryggspettens siste tilfluktssteder. En lignende situasjon finner vi hos enkeltbekkasinen, en vadefugl som er knyttet til våtmarker. Når våtmarkene forsvinner, forsvinner enkeltbekkasinene med dem. Andelen våtmarker har gått kraftig tilbake i Norge, Europa og verden ellers over lang tid. Siden 1980 har annenhver enkeltbekkasin forsvunnet fra det europeiske landskapet.77 På stedene jeg ofte lufter kikkerten, i kulturmark som er ispedd våtmarker og fjærer, går det stadig lengre tid mellom hver gang jeg observerer spillende bekkasiner på himmelen. Men i Norge er ikke enkeltbekkasinen rødlistet. Nedgangen kan ha funnet sted så gradvis og over en så lang tidsperiode at kriteriene som utløser rødlisting, har uteblitt. At enkeltbekkasinene har blitt sjeldnere, er brakt på det rene. Ved fuglestasjonene på Lista i Agder og Jomfruland i Telemark drives det standardiserte tellinger av trekkfuglene, og enkeltbekkasin er en av fugleartene som har gått markert tilbake her i perioden 1990–2019. Spesielt har forekomstene om høsten vært synkende.78 I jordbrukslandskapet på Lista har også antallet hekkende enkeltbekkasiner vært synkende over lengre tid, men etter 2008 ser bestanden ut til å ha stabilisert seg.79 Men oversikten er de fleste steder langt mindre god enn på Lista. For denne karakteristiske vadefuglen, stedvis kjent under lokalnavn som grøftejævel, rævagauk og hømmerhest, er kunnskapsgrunnlaget om utviklingen av bestanden spinkelt mange steder i landet.

Flere fuglearter som er tilknyttet skogsmiljø, forsvant ut av rødlista i 2010. Dette overrasket mange. Men tallene rødlistekomiteen baserte sine vurderinger på, viste at tilbakegangen hadde opphørt eller avtatt markant, og dermed kvalifiserte de ikke til rødlistestatus. Fire spetter: hvitryggspett, dvergspett, tretåspett og gråspett, fløy ut av rødlista sammen med bøksanger, en liten sanger som liker seg godt i edelløvskog og annen storstammet løvskog. Hønsehauk ble ikke lenger definert som en truet fugl, men ble kategorisert som nær truet. Men hadde de skogsglade fuglene grunn til å juble? Godt og vel et tiår etter viser dagens rødliste oss at de tapte bestandene med dvergspett og hvitryggspett ikke er kommet tilbake, og at tretåspetten har gjort comeback på rødlista etter nye runder med tilbakegang. Hønsehauken har vært i tilbakegang også etter 2010, og den er nok en gang på lista som truet og satt i kategorien sårbar. For gråspettens del er situasjonen uavklart. Verken den eller bøksangeren synes å ha gått markant tilbake nasjonalt de siste 10–15 årene. Men de har heller ikke nødvendigvis økt til nivået de var på før tilbakegangen først ble konstatert, som i utgangspunktet gjorde at de ble rødlistet i 2006.

Når natur skal omgjøres til et utbyggingsområde, trekker man frem oversikten over hvilke rødlistede fuglearter som er observert i området. Utbyggere kan bruke få registreringer som argumentasjon for utbygging, og fuglevenner kan bruke mange rødlisteobservasjoner som argument mot. At det gjennomføres ekstra kartlegginger dersom kunnskapen er dårlig, er uansett avgjørende. Men også andre verdier enn antall rødlistearter må vektlegges når fuglebestandene våre står på spill. Overordnede kvaliteter ved området, som landskapstype, grad av tidligere inngrep og hvilke funksjoner det har for fugler og dyr generelt, bør vurderes nøye. For fugler er slike vurderinger livsnødvendige. Ta overnattingsplassene til storskarv som et eksempel. Slike steder har gjerne blitt brukt i tusenvis av år. Ødelegges de, blir disse kystbundne sjøfuglene tvunget til å overnatte på mer utrygge plasser, utsatt for mer vær, vind og farer. Storskarven kom inn på rødlista første gang i 2021. Dessverre er nok akkurat storskarvens natterasteplasser et aktuelt tilfelle som i mindre grad fanges opp eller tillegges nok vekt i forvaltningen av fuglenes leveområder, og uten rødlistestatus oversees ofte slike overnattingsplasser i konsekvensutredninger og fagrapporter, er jeg redd.

Etter mitt syn bør det være et mål at antall individer og utbredelse kommer opp på det nivået fuglene var på før rødlistingen fant sted, dersom tapene skyldes arealtap og degradering av naturmiljø. Kun på den måten forhindrer vi vedvarende naturtap som følge av menneskelig ekspansjon. Tidsvinduet rødlista opererer i, er kort. Derfor trenger vi å løfte blikket og ta et sveip bakover til svunne tider dersom vi ønsker å danne oss et større bilde. Som kjent var alt bedre før. Eller?

Jeg husker godt min første virkelige bekymring for en utbygging, tidlig i tenårene. I en gressbakke langs Saltenfjorden, der Bodø by ligger ved fjordens inngang, og ikke langt fra stedet der jeg fant den sjeldne ismåka, hadde jeg sett en røyskatt. Men steinrøysene, bakken med de gule engsoleiene og blå engforglemmegeiene, seljetrærne, løpebillene, røttene og vegetasjonen som utgjorde røyskattens verden, skulle legges under asfalt. Fremskritt og nyttig for noe, men også en helt konkret hendelse der naturen jeg hadde begynt å bli glad i, brutalt skulle tilintetgjøres. Selv om foreldrene mine beroliget meg med at det var mange andre steder røyskatten kunne være, føyer hendelsen seg inn i en rekke av tilfeller der kystnær natur rundt en voksende Bodø by ble erstattet med hus og vei. Året kan ha vært 1990 og utgjør referansepunktet mitt for naturen, i både tilstand og utbredelse. Den dag i dag sammenligner jeg nåværende fuglebestander med denne tiden.

At hele byggefeltet der jeg vokste opp, allerede representerte et solid arealbeslag, tenkte jeg mindre på. Det vil si, jeg husket at vi hentet rumpetroll fra Limyra i begynnelsen av 1980-årene, men senere i oppveksten ble myra fotballbane og plen. Endringer lenger tilbake enn egen eksistens er et blindfelt, og vi kaller dette fenomenet endringsblindhet (engelsk: shifting baseline-syndromet). Dermed mister vi en betydelig bit av det berømte store bildet. Vår egen oppvekst blir en normaltilstand, et nullpunkt vi måler alt ut ifra. Slikt er det mulig å ironisere over – for de fleste vil ha naturen og landskapet akkurat slik det var da de vokste opp. Konstante endringer i naturen er naturlig; noe annet er utenkelig, men dersom bekymring for omfattende naturtap og svekking av økosystemene avfeies som romantiserende nostalgi, er vi på ville veier.

Endringsblindheten gjør at vi ikke får med oss hvordan ting i en virkelig velfungerende natur kan være, fordi vi aldri har opplevd det selv. De færreste av oss har sett en naturskog, men er godt kjent med plantet skog med trær i lik alder, der mylderet av lav, sopp, insekter, fugler og dyr mangler. WWF Verdens naturfond, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Sabima fikk våren 2023 tildelt 30 millioner fra Sparebankstiftelsen DNB nettopp for å bøte på dette. Pengene skal brukes til å utdanne skogsambassadører som skal lære barn hvorfor naturskoger er så viktige, blant annet for alle artene som finnes der. Helst skal ambassadørene vise dem en slik skog, noe som er enklere sagt enn gjort. Selv har jeg bare vandret i lite menneskepåvirkede skoger noen få ganger, oftest under mine besøk i Indre Pasvik nasjonalpark i Finnmark. Nasjonalparken ligger inneklemt mellom Sverige, Finland og Russland helt i Norges nordøstligste hjørne og består blant annet av nordlig og skrinn urskog. Et besøk til det som skal være det eldste skogreservatet i Norge, Grøftrem naturreservat i Hemnes kommune i Nordland, vernet i 1905,80 teller bare så vidt. Selv om skogen er vel verdt en titt, er 45 dekar vernet areal svært lite. Nei, naturskog er slett ikke lett å finne, men kanskje har du et skogsreservat i nærheten av deg du kan kikke nærmere på? Jeg er stadig på jakt etter slike små innramninger på kartet som viser verneområder som er omgitt av sterkt menneskepåvirket skog.

Men mye har jeg fått med meg. Jeg er et tidsvitne til naturtap, og endringene i Norge har vært betydelige i de tiårene jeg har hatt fugler som en altoppslukende interesse. Fugler som tidligere var vanlig i jordbrukslandskapet, som vipe og storspove, har mange steder blitt sjeldenheter. Sangen til sanglerkene som hang under himmelen langs strendene og gresslettene innenfor, har stilnet. Våtmarker og fjærer som tidligere var oaser av liv, er lagt under grus. Gruntvannsområder er mudret for å gi plass til småbåthavner. Kystens signaturarter rødnebbterne, fiskemåke og ærfugl kan bare oppleves sporadisk og spredt i sommerhalvåret.

Noen arter øker også. De profiterer på monokulturer med gress, åker og planteskog, på stans i jakt og forfølgelse, eller de blir vanlige som en konsekvens av mildere vintre og generelt økende temperaturer. Havørna er ett eksempel på fuglearter med en positiv bestandsutvikling. Denne enorme rovfuglen med et vingespenn på 2,5 meter har hatt en betydelig vekst i bestanden etter fredningen i 1968. For oss som i dag er voksne, representerer havørnene en del steder i landet noe nytt. For barna våre er ørnenes daglige tilstedeværelse den mest naturlige tingen i verden. Når enkelte gjør seg til talsmann for bestandsregulering fordi bestanden har økt, glemmer de at de bare er vitne til at denne delen av naturen har kommet tilbake fra en truet tilstand. I en tid der fortellingene om reduserte fuglebestander er dominerende, er havørnas opptur verdt å hedre. Flere andre fuglearter som i likhet med havørna ble tungt forfulgt frem til de ble fredet i løpet av 1960- og 1970-årene, har ikke klart å reetablere gamle landemerker. Hubro og hønsehauk er fortsatt truede fuglearter. Deres comeback har uteblitt.

At mye av rovviltet ligger med brukket rygg, er forståelig. I 1845 ble en ny jaktlov innført i Norge, Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt. Loven var resultat av et nytt natursyn som snek seg inn i norsk bevissthet på 1800-tallet – et tankegods vi fikk inn fra utlandet. Ideene om underlegging og kontroll av naturen dominerte i akademiske miljøer i Europa. Fugler og dyr langt oppe i næringskjeden, som rovfugler, sto i veien for mennesket, mente ledende autoriteter innen jakt og forvaltning. Selv smålom og andre fiskespisende arter ble i dette forvridde mentale fengselet omgjort til fiender. Ideen om at villdyrene måtte temmes, minimeres og helst utryddes, spredte seg. Økonomiske insentiver i form av skuddpremier var redskapet for å motivere befolkningen. I Norge var både hubro, kongeørn, havørn og hønsehauk blant fuglene som skulle fjernes, og krigen mot dem pågikk i over 100 år. I perioden fra 1886 til 1916 ble det gjennomsnittlig utbetalt premier for 4512 hønsehauker årlig (!).81 Heller ikke den sky og mystiske ugla hubro gikk fri for geværforvaltningen. Hvor i landet det var skuddpremier på hubro, varierte, og mellom 1865 og 1877 skal det ikke ha vært premie for den, men mot slutten av århundret hadde stadig flere områder slike belønningsordninger. Ved begynnelsen av 1900-tallet måtte over 1000 hubroer bøte med livet årlig.82 Statistikken over utbetalte skuddpremier gir oss en pekepinn på tidligere bestanders størrelse, og vi kan konkludere med at det var mye å skyte på. Enkelte fuglearter må ha vært langt mer tallrike da enn nå, og antallene vi har i dag, er bare skygger av bestander som med kraftfulle vingeslag fløy over landskapet.

Oppdaterte data fra rødlistevurderingene viser at vi neppe har mer enn 3000 hekkende hønsehauker, og bare i overkant av 1000 hubroer i Norge.

Siden år 2005 har vi fått bedre oversikt over fuglebestandene takket være overvåkningsprosjektet Norsk hekkefuglovervåking, som blant annet står sentralt i utarbeidelsen av rødlista for arter og en rekke andre program og redskap for naturovervåkning. Om våren går ornitologer gjennom 500 takseringsruter landet rundt, ser, lytter og sammenligner resultatene med tidligere registeringer utført etter samme fastlagte metodikk. Før den tid hadde vi Program for terrestrisk (landlig) naturovervåkning og Norsk hekkefugltaksering (fra 1995), med mer begrenset datainnsamling. Selv for en populær og synlig artsgruppe som fugler mangler altså de gode historiske dataene for de fleste fuglearter.

Enkelte sjøfuglkolonier har riktignok vært under overvåkning i snart en hel mannsalder, og tellinger av mer fåtallige enkeltarter skjøt fart med den moderne naturforvaltningens fremvekst utover i1970-årene. Noen steder er fuglelivet fulgt nøye gjennom generasjoner, med nøyaktige nedtegnelser og statistikk, som på Lista helt vest i Agder. Her er fuglelivet en blek kopi av hva det har vært. På 50 år er 12 hekkefugler utryddet og en rekke fuglebestander kraftig redusert.83 Dreneringer, oppdyrking og ødeleggelse av sumpområder og andre våtmarker har naturlig nok hatt alvorlige følger for fuglelivet.

Enhver ivrig fugleinteresserts drømmescenario er å skru tiden 100 år tilbake og se og oppleve naturen slik den var da, om ikke annet for å sammenligne med dagens tilstand. På mine vandringer på Saltfjellet i Nordland streifer tankene ofte den utrydningstruede dverggåsa, som skal ha hekket i langt flere fjellstrøk tidligere enn nå. Det vet vi takket være pionerene i norsk fugleforskning som samlet og systematiserte fuglekunnskap, ornitologiens utgave av Asbjørnsen og Moe. Utover 1900-tallet kom det flere bokutgivelser av kjente ornitologer som Hans Thomas L. Schaanning, Robert Collett og Herman L. Løvenskiold. I 1971 utga Svein Haftorn det massive verket Norges fugler, ofte omtalt som «bibelen» siden den oppsummerer og bringer til torgs mye av kunnskapen som forelå på den tiden. Vi har dessuten bilder og tall fra jakt og fangst, historiske vitnemål og nedtegnelser på linje med kirkebøker og andre gamle skrifter. Tallene må brukes med varsomhet og kan opplagt være påvirket av fangstintensitet og andre feilkilder, men kan likevel være spennende glimt inn i fortiden.

Noen datasett som viser fugleforekomster, kan til og med knyttes opp mot større endringer i naturen. På Vestmannaeyjar på Island har befolkningen i uminnelige tider fanget lunder i de grønne, bratte skråningene. Slik fangst var en viktig del av livsgrunnlaget og matauken på øyene og langs kysten flere steder, og på Vestmannaeyjar ble det sanket opptil 150 000 lunder årlig. Det vet vi siden antallet innhøstede lunder har vært loggført siden 1880. Med et så langt datasett får vi nyttige historiske data, og forskerne har vært spesielt interessert i hvordan ungeproduksjonen har vært de ulike årene. Det ser ut som om det er en klar sammenheng mellom hekkesuksessen og havtemperaturen, og at lundebestanden på Vestmannaeyjar allerede fra 1920 viser en nedadgående kurve. Lundene lever av fisk, og endringer i fiskebestanders vandringsmønster og utbredelse i hekkesesongen som følge av høyere havtemperatur later til å skape problemer for lundene, kanskje over store deler av det østlige Atlanterhavet. Ved Vestmannaeyjar er småsil, en type tobisfisk, av stor betydning for lundene. Selv om antallet lunder i 2010 telte 830 000 hekkende par, er bestanden synkende, og den tradisjonsrike fangsten redusert. Lundene går en usikker fremtid i møte.84

Mer nær og kjent her hjemme er jakta på fjellrype og lirype. Er det noe vi virkelig har jaktet på, er det disse utbredte hønsefuglene. Til tross for at vi historisk sett har svært lave bestander, fortsetter vi jakta den dag i dag. Dette er ikke helt uproblematisk, selv om rypene er langt unna å bli utryddet. Rypene har en sentral plass i økosystemene ved å være mat for andre fugler og dyr. Rypene er derfor en såkalt nøkkelart i økosystemet, en art som har stor påvirkning på andre arter i økosystemene der de finnes.85 Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det bare ble felt totalt 159 300 ryper under jaktåret 2021–2022. Til sammenligning innbrakte jaktsesongen 1985–1986 over 750 000 felte ryper. Ser vi på en kortere periode i nyere tid, viser tall fra tiårsperioden 2004–2005 til 2013–2014 at fangstutbyttet ble redusert med 65 prosent.86 Det er rimelig å anta at færre felte ryper først og fremst indikerer at det er mindre fugl i terrenget nå enn tidligere, selv om jaktintensiteten stedvis har avtatt i takt med synkende bestander.

Variasjoner i rypebestandene mellom regioner og år er godt kjent og settes i sammenheng med svingninger i smågnagerbestanden. Lite smågnagere øker trykket fra rovvilt som rev og røyskatt, som i dårlige smågnagerår heller spiser rypeegg og kyllinger enn lemen og mus. Slike svingninger i sykluser kjennetegner fjelløkosystemene, men rypenes generelle tilbakegang har vært en langvarig tendens. Tilbakegangen har ikke vært så lett å forklare, men mange har forsøkt.87 Teoriene går imidlertid i samme retning, nemlig at det generelt er mer rev og færre smågnagere i naturen. På tampen av 2022 kom en ny rapport som så på langtidstendensene for disse vakre og populære fuglene. Forfatterne bak rapporten, professor emeritus Olav Hjeljord og professor Leif Egil Loe, hadde alt annet enn godt nytt å melde: De helt store smågnagerårene synes å høre historien til, og dermed gjør også sagnomsuste eventyrlige mengder ryper det samme.88 Dessverre for ugler, rovfugler og hele fjelløkosystemet. 150 år med historiske data på lirype, basert på jakt- og fangsttall, indikerer en tilbakegang i antall på nesten ufattelige 90 prosent. Tall tilbake til 1872 fra Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), senere tall fra Statens viltundersøkelser og data samlet inn av SSB, er brukt i analysene. Fangststatistikk fra Sirdal i Rogaland trekkes frem som historisk dokumentasjon på en svunnet tid. I Sirdalfjellene ble utrolige 50 000 ryper fanget med snare i 1910, og flesteparten var trolig lirype. En gård kunne fange inntil 5000 ryper. En enkelt fangstmann kunne ha både 500 og 1000 snarer i bjørkekrattene.89

Kanskje skal vi være forsiktige med å høre på jegere som bedyrer at i år, ja – i år er det mengder med ryper i fjellet. Selv små forbedringer kan oppleves som gledelige. Likevel anbefaler Hjeljord og Loe fortsatt jakt for å motivere befolkningen, og især jegere, til å bidra til overvåking, og for å opprettholde allmennhetens interesse for fuglen. 90 Men må vi jakte på fugler for å opprettholde interessen for dem? Når fuglebestandene går substansielt tilbake, bør mer engasjement og penger kanaliseres vekk fra jakt og såkalt viltpleie, der målet er å øke jaktoverskuddet på det jegerne ønsker å skyte. Mer penger må gå til naturverntiltak der hele økosystem repareres og ulike tiltak og bestander sees i sammenheng.

Et nødvendig paradigmeskifte

Når dette skrives, har jeg rukket å bli 45 år gammel. 45 år er ingen tid på jordkloden, kun et lite lysglimt på en stor himmelhvelving. Men siden 1977 har mye skjedd. Som tiåring i 1987 var jeg mest opptatt av BMX-sykling og Kiss-kassettene mine, men jeg husker fremtidstroen som rådet. Alt var mulig – også å øke levestandarden uten å ødelegge fremtiden til oss unger. Begrepet

«bærekraftig utvikling» ble lansert av Gro Harlem

Brundtland, som ledet Brundtland-kommisjonens arbeid og ga ut FN-rapporten Vår felles framtid i 1987. I etterkant har vi fått høre ordet «bærekraftig» ofte, fra både næringsliv og politikere. Men utviklingen har ikke vært bærekraftig, slik de ville få oss til å tro. For natur og miljø har utviklingen simpelthen vært katastrofal. Aldri før har mennesker utøvet en slik betydelig vold mot andre skapninger og fremtidige generasjoners livsgrunnlag som nå. Alt i full bevissthet, med vitende og vilje.

Det globale vitenskapspanelet Naturpanelet ble opprettet i 2012. Mens FNs klimapanel IPCC (heretter kalt Klimapanelet) forteller oss om klimautfordringene, beskriver Naturpanelet naturens tilstand og hva som skal til for å forbedre situasjonen. Under sir Robert Watsons ledelse ga Naturpanelet i 2019 ut den mest omfattende rapporten om naturens tilstand som noen gang er laget. Over 30 år etter Brundtland-rapporten understreket Watson at det meste hadde gått galt, men at vi kan velge å endre kurs og få tilbake både natur og bestander. Men da må vi begynne med en gang, på alle nivåer, både lokalt og globalt. Det trengs fundamentale endringer og et paradigmeskifte for våre verdier, dersom naturen skal bevares, gjenoppbygges og brukes på en bærekraftig måte, sa han under lanseringen av rapporten.91 Naturpanelet er tydelig på sammenhengen mellom menneskets altoverskyggende tilstedeværelse og tapet av naturmangfold. Forskerne forklarer dette med en fordobling av verdens befolkning de siste 50 årene og at vi forbruker tre ganger så mye energi og ressurser som i 1970. Den økonomiske veksten har vært formidabel, faktisk femdoblet. 75 prosent av landjorda og 80 prosent av havene er endret på en omfattende måte som en direkte konsekvens. En million arter er truet av utryddelse, gitt at anslaget på fire millioner arter på jorda stemmer.92

Alle fugler og skapninger trenger en plass å leve. Og den eneste måten å ta vare på naturen på er å ikke ødelegge den. Tro det eller ei, men forenklet fremstilt dreier alt seg om dette, og det burde være opplagt for enhver. Eller kanskje er det slik den samfunnsengasjerte humoristen Knut Nærum så godt har sagt det: Hvis vi bruker opp jorden, får vi ikke en ny. Kanskje er det så enkelt at bare barn forstår det. Et annet treffende utsagn falt fra danske Inger Andersen, leder av FNs miljøprogram UNEP, under lanseringen av en rapport fra FNs klimapanel i 2022: Naturen kan redde oss, men først må vi redde naturen.93 Bakteppet var forskernes klare anbefaling om å verne 30–50 prosent av land-, vann- og havområder og restaurere store landarealer med tapt natur som et umiddelbart og virksomt tiltak for å bremse klimaendringene og hanskes med