Den avskyelige snømannen og andre varsler

Fuglenes evne til å fly – det er det det dreier seg om for millioner av fugleinteresserte over hele kloden. Fuglene har sine foretrukne trekkruter og strategier på reisene, men akkurat den nærmest magiske evnen til å fly gjør at nesten hvilken som helst trekkfugl kan dukke opp hvor som helst i verden, kanskje til og med rett foran nesa di. For mange av oss er fugler helt nødvendige elementer i dagliglivet, og vi klarer ikke å se for oss et liv uten dem. De gir så gode sanseinntrykk, og det er spennende å følge med på hva de driver med, noe som stimulerer undring og nysgjerrighet. Fugler er, i motsetning til de fleste pattedyr, i stor grad dagaktive og enkle å observere. De bruker lyd til å kommunisere seg imellom. Millioner av oss nyter synet av dem, og slik er det verden rundt. Opplevelsesverdien er oppsiktsvekkende, og enkelte av oss blir trollbundet for livet.

Det finnes et stort spekter av ulike fuglearter i verden, rundt 10 600 arter.38 Over 500 av dem har besøkt vårt eget land,39 og enkelte ivrige fuglekikkere ser over 300 av dem årlig her i Norge. Mangfoldet av fuglearter og det uforutsigbare ved fuglene gjør fuglekikking både krevende og fengende. Stadig dukker det opp nye utfordringer. Gleden ved å kjenne igjen fugler, også de som flyr i full fart på litt avstand, er stor. I løpet av sekunder har hjernen til en erfaren fuglekikker satt sammen informasjonen den har fått om det flyvende objektets form, lyd, vingeslag, mønster og farger. Ut i den andre enden kommer et artsnavn. Det er spennende å lære om adferd og utbredelse, om hvorfor fuglene farer frem akkurat slik de gjør. Hver art har sitt særpreg, og innad i en art er det variasjon i tilpasninger og særtrekk.

Legger du merke til fuglene, får du også et tettere bånd til årstidene. Vårtegnene kommer på rekke og rad, og de kommer tidlig. Allerede rundt nyttår kan vi, dersom det er smågnagere i skogen, høre perleuglas rop fulle av fremtidshåp. I løpet av januar og februar dukker trekkfugler som gravand og vipe opp langs kysten sør i landet. Men fugletrekket er slett ikke begrenset til noen få måneder i løpet av året. Fuglene flyr hit og dit, og fuglenes opptreden er mer dynamisk enn de fleste tenker over. Også midt på sommeren og i løpet av kalde vintermåneder er det noen fugler som kommer, mens andre drar sin vei. Selv om vårtrekket når sitt klimaks i april og mai, og den luftbårne trafikken er intens i september og oktober, skjer det nye ting på fuglefronten hele året.

På mitt hjemsted i Lofoten innfinner praktærfugl, gulnebblom, fjæreplytt og andre arktiske gjester seg i løpet av vinteren. Dette er deres perfekte vintersted; her finner de det de trenger. Vinterfiske og de marine ressursene tiltrekker gråmåke, svartbak, ærfugl og havørn fra andre deler av Norge og verden. Og iblant ser jeg sjeldne fuglearter. Noen fugler er sjeldne fordi de er fåtallige. Andre er nasjonalt eller regionalt uvanlige fordi de har havnet langt utenfor områdene der artsfrender vanligvis sees, kanskje fordi det er matmangel der de pleier å være, eller fordi et uvanlig vær har brakt dem ut av kurs. Andre er bare sjeldne å se fordi de er vanskelige å få øye på, eller vi ser dem ikke fordi de er aktive når vi sover. Kanskje er årsaken ganske enkelt at vi vanligvis ikke besøker stedene der de oppholder seg.

Noen ganger stifter jeg bekjentskap med fuglearter jeg tidligere bare har sett i fugleboka. Den første virkelig sjeldne fuglen jeg selv oppdaget på mine turer i nærområdet, var en globalt rødlistet ismåke. Det skjedde i Bodø 9. januar 1994. Med mitt nye speilreflekskamera fikk jeg heldigvis dokumentert funnet, og mitt første steg inn i fuglehistorikken var tatt. Slike ikke-hverdagslige observasjoner godkjennes av en sjeldenhetskomité av fugleeksperter. Dermed sikrer ornitologene at registreringene står seg for ettertiden.

Trolig er det ikke mer enn 14 000 ismåker igjen i hele verden.40 Ismåka er en arktisk måke som normalt holder seg i iskanten, og som blant annet hekker på Svalbard. Men det kan altså hende at ismåka også dukker opp langs norskekysten. I 2021 ble ytterligere en ismåke sett i Nordland, denne gangen på Lovund i Lurøy kommune.

NRK ringte og ba meg kommentere den kuriøse gjesten og ville vite hvor uvanlig besøket egentlig var. Som å få et glimt av den avskyelige snømannen, svarte jeg, noe som også ble overskriften på nyhetssaken.41

Kanskje er du fuglekikker selv? Det skal ikke så mye til. Legger du merke til fugler i løpet av dagen, er du strengt tatt en av oss. Kanskje gir fuglene deg visse følelser og assosiasjoner, og tenker du etter, vet du nok navnet på ganske mange typer, kanskje ti–tjue arter? Det fine med å være opptatt av fugler er at vi kan være våre egne forskere. Ved å kikke på fugler der vi bor, oppdager vi interessante sammenhenger knyttet til skifter i vær og årstider, til landskap som omformes av mennesker – og fugleforekomstene som endrer seg fra dag til dag. Siden fuglene er så vevd inn i landskapet og samspillet med andre organismer, er det stadig nye problemstillinger å gruble på basert på de endringene vi ser rundt oss: Hvorfor er det en hel flokk med havørner i fjæra akkurat nå, og hvorfor bygger ikke stæren reir i fuglekassa lenger? Kanskje er mine inntrykk helt annerledes enn det eksperter mener å ha funnet ut, eller teoriene naboen har. Jeg har opplevd store endringer i fuglefaunaen i egen levetid. Noen av fugleartene jeg vokste opp med, har blitt sjeldne, kanskje til og med forsvunnet helt fra stedene jeg besøker. Andre har blitt vanligere. Jeg har blitt et tidsvitne, dessverre ofte med negativt fortegn.

Fugler drar til ulike steder i løpet av døgnet og i løpet av året, men bevegelsene deres er mer begrenset i tiden med egg og ungepass. De trenger likevel flere ulike elementer i landskapet for å leve. Ved å følge med på fuglene øker vi forståelsen av økologiske sammenhenger i naturen, altså innsikten i samspillet mellom fugler, andre organismer og det ytre miljøet som utgjør livsgrunnlaget deres. Det gamle restarealet i jordbrukets kulturlandskap, der det blir litt bløtt om våren og der slåmaskinen aldri når frem, er gjerne den suksessfaktoren den langbeinte vadefuglen storspove trenger for fortsatt å kunne få frem nye generasjoner spover. Om høsten trekker storspoven nedover norskekysten, til nye landskap lenger sør i Europa. I utlandet møter de farer som jakt, tørke og nedbygginger som ikke alltid er like enkelt å gjøre noe med for oss her i Norge.

Å oppdage hvordan verden forandrer seg, er ikke så lett, siden det skjer sakte. Og det dreier seg ikke bare om natur som legges under asfalt, men i like stor grad om ensretting og degradering av naturen gjennom måter vi bruker den på, som til jord- og skogbruk. Men slike endringer er vanskelige å få øye på for de fleste. Rapporter og undersøkelser viser at det blir færre fugler, men det ser ikke alltid slik ut. Noen arter øker også i antall, og kanskje er det disse artene du er opptatt av og har rundt deg. At enkelte arters opptreden varierer sterkt fra år til år, kompliserer bildet ytterligere. Ikke minst gjelder dette finkefuglene, som utenom hekkesesongen vandrer over store områder på jakt etter frø på blant annet bjørk og gran.

At så mange kikker på fugler, utnyttes aktivt, for fuglene er nyttige miljøindikatorer og brukes i offentlig overvåkning av naturens helse. Dermed blir fuglekikking et nyttig verktøy for å fremskaffe kunnskap om alt levende rundt oss. I den offentlige utredningen Enkle signaler i en kompleks verden — Forslag til et nasjonalt indikatorsett for bærekraftig utvikling trekkes fugler frem som spesielt godt egnet for overvåkning av natur og miljø, og i dag er fugler godt integrert i miljøovervåkning i et bredt utvalg av prosjekter, blant annet som indikatorer på ulike naturtypers tilstand. Et helt konkret eksempel er undersøkelsene av døde havhester langs norskekysten. Havhest er en sjøfugl som plukker opp mat fra havoverflaten ute på åpent hav. Den måkelignende skapningen tror flytende plastbiter er næring, og opptil 95 prosent av havhestene har plast i magen. Ved å telle antallet plastbiter i fuglene får vi informasjon om hvordan det går med internasjonale miljømål om redusert forurensing.42 Fugler er naturens alarmklokker – varslere det er vel verdt å lytte til.

Siden fugler er så avhengige av de proteinrike insektene, er den mye omtalte «insektdøden» med massiv tilbakegang i verdens insektbestander43 en hovedgrunn til fall i antall av fugler. Gjennom naturens finurlige mekanismer reguleres antall fugler ned i takt med at grunnmuren i deres eksistens trinnvis demonteres, også her i Europa.44 Insektenes tilbakegang fikk for alvor oppmerksomhet etter at forskere dokumenterte opptil 75 prosent reduksjon i blomsterenger og naturreservat i

Tyskland.45 Med god grunn har vi de siste årene innledet en mer målrettet overvåkning av insekter i Norge.46

Fuglenes og insektenes kollektive tilbakegang har helt sentrale fellesnevnere. Menneskers bruk av store landarealer, der naturlige elementer som våtmarker og gamle skoger erstattes med gressletter og plantasjer for å mette menneskelig appetitt på ressurser, fortrenger andre arter vi deler jorda med. Men noen arter profiterer på forandringene. De blir tallrike og i enkelte tilfeller utfordrende for dem som driver jord- og skogbruk.

Bevaring av mangfold av naturtyper, insekter og fugler, rovvilt og alt det som gjør jorda så fruktbar og fin, må utgjøre kjernen i fremtidens bruk av naturen. I 2022 oppnevnte myndighetene et såkalt naturrisikoutvalg,47 nettopp fordi svekket natur gjennom dagens bruk av den har, og vil få, enorme konsekvenser for blant annet matforsyning og økonomi. Naturpolitikk er sikkerhetspolitikk, der alle aktører i naturen spiller en rolle.

I 35 år har jeg vært fuglekikker. Jeg har sett og tenkt på fugler hver eneste dag, år etter år. Jeg ble fuglekikker samtidig som et politisk engasjement våknet tidlig i tenårene. Sammenhengene mellom de overordnede diskusjonene og utviklingstrekkene i samfunnet på den ene siden og endringene i fuglefaunaen på den andre, har vært lærerikt å følge med på. Jordbrukspolitikk, distriktspolitikk, ja eller nei til EU, lokaldemokrati, befolkningsøkning og energisikkerhet. Problemstillinger rundt fuglene lurer seg inn, for de påvirkes av alt dette.

Tanken om fugler som pekepinn på det ytre miljøet er ikke ny; de fleste har hørt om tidligere tiders varslingssystem i gruvene. Flere steder var det vanlig å ha med seg en kanarifugl i bur ned i gruvegangene. Når kanarifuglen falt av pinnen, forgiftet av kullos og andre farlige gasser, var forholdene så ille at en rask exit for arbeiderne var å anbefale. Vel, se for deg hele verden som en gruve, og spør deg hvordan du bør handle dersom fuglene rundt deg forsvinner.

Dessverre viser overvåkning av verdens fuglebestander en omfattende tilbakegang, og mange av dem er nå så lave at det er fare for deres eksistens. Fuglene forteller oss at økosystemene de lever i, er kraftig svekket. Naturen slik vi har kjent den til nå, er i ferd med å gå i oppløsning. En slik påstand har sterk støtte i tungt vitenskapelige rapporter fra blant annet Naturpanelet IPBES (heretter kalt Naturpanelet). Budskapet er krevende å svelge, men handlingsrommet for å snu utviklingen finnes fortsatt, og det er enormt. Skal vi lykkes, må vi følge rådene Naturpanelet kommer med, handle absolutt og raskt. Fysiske sannheter som at det har blitt færre fugler og en mindre levende planet, er vanskelige å diskutere seg vekk fra. Fåglarna vet; i alle fall forteller det synkende antallet fugler en helt spesifikk historie vi bør prøve å trekke noen slutninger og lærdommer av. Minkende fuglebestander er ikke bare historien om en verden med akutte natur- og klimautfordringer. Like mye er det historien om menneskets suksess. Om ekspansjon og rask befolkningsøkning, mer velstand og økonomisk vekst. De siste hundre årene har vi redusert fattigdomsproblemer, analfabetisme og utbredelsen av flere alvorlige sykdommer globalt. Mye har blitt bedre, ikke minst her hjemme. Gjennom fuglenes reiser og liv møter vi også menneskelig aktivitet, vår streben etter en trygg og komfortabel tilværelse. Dessverre er vi i ferd med å bli offer for vår egen overlegenhet. Naturen gir oss verdier på utallige måter. Når den utarmes, svekkes vårt eget livsgrunnlag. Problemene trekkfuglene våre møter, representerer menneskehetens sårbarhet.

Særlig de finansielt bemidlede delene av verden står i en historisk særstilling. Alt ligger til rette for at vi i Norge kan ta en ledende rolle i arbeidet med å snu en negativ trend for fuglebestandene. Det krever ikke bare intelligens, men i høyeste grad en solid dose klokskap. Altfor lenge har vi tenkt på naturen som noe vi skal underlegge oss og overvinne. Nå er tiden kommet for å lansere de store planene for bevaring av grunnlaget for vår eksistens, nemlig naturen. Vi er et annet sted i historien, og vi har annen kunnskap. Mennesker og fugler er ikke motpoler, men ulike typer skapninger med samme miljø som levested.

Dersom vår suksess skal opprettholdes, må vi i større grad spille på lag med naturen, for eksempel gjennom å bevare mer natur i tilknytning til jordbruksdriften og reparere svekkede økosystem. Fortsetter vi med å øke vårt eget albuerom på bekostning av omgivelsene, spiser vi også opp den vanlige naturen, og tidligere tallrike arter og utbredte naturtyper blir uvanlige og truet.

I denne boka tar jeg deg med på en reise i fuglenes verden, og du vil få høre om utfordringer og løsninger. Å gi et fullt og godt bilde av dette er en krevende øvelse, for farer truer overalt. Mye skjer på norsk jord. Men fuglene trues i tillegg av forhold og hendelser utenfor landegrensene, der flesteparten av dem gjerne holder til størsteparten av året. Sør i Europa, tropiske strøk eller langt til havs i Nord-Atlanteren er like naturlige tilholdssteder for mange av fuglene som det Norge er. Forhold under trekket og på overvintring er av avgjørende betydning. For noen arter befinner de mest alvorlige truslene seg utenfor Norge.48 Derfor er internasjonalt samarbeid så viktig når vi skal redde fuglebestandene. Hekkesuksess i Norge vil likevel være en avgjørende faktor for bestandsutviklingen.

Andre farer inkluderer forstyrrelser, trusler fra fremmede arter som med menneskets hjelp slippes ut på nye steder, miljøgifter, fangst og jakt, drukning i fiskeredskap og akutt forurensing. Det er sjelden kun én grunn til at bestanden av en fugleart synker; ofte er det summen av en rekke faktorer. For de fleste arter er det likevel mulig å peke på visse hovedårsaker. For norske hekkefugler som sliter med å holde oppe slekters gang, er det arealendringer som påvirker flest arter, og trygge og næringsrike områder å oppholde seg i er avgjørende.49

Over hele jordkloden foregår det en tiltakende kamp om hvordan arealer skal benyttes. Løsningene fuglene trenger, krever endringer i den enkeltes hjerte og hode, nye politiske løsninger i kommunestyrene, på fylkesnivå, nasjonalt og på den globale scenen.

Gråspurven, dompapen og spurvehauken trenger dessuten din hjelp til å redusere påvirkningen fra faktorer som globalt og nasjonalt dreper flest fugler, nemlig huskattene våre og kollisjoner med biler, bygg og menneskelig infrastruktur. Tallene over fugler som dør som en direkte konsekvens av disse to faktorene, er svimlende høye; så betydelige at mange vegrer seg for å tro på dem, enda de er godt dokumentert. Både privatpersoner, utbyggere, arkitekter og samfunn må være med på dugnaden det er å minimere risikoen fra slike trusler.

Ingen fjærdrakt er tykk nok til å tåle menneskenes ekstreme påvirkning på planeten. Hva vi gjør med fuglene, gjør vi også mot oss selv. Skal vi løse problemene, må fuglene vise vei. Tar vi vare på fuglene, tar vi hånd om de fleste miljøproblemer i verden. Samtidig beskytter vi vårt eneste hjem.

Jorda er hjem for flere millioner arter. De mest nøkterne anslagene antyder at det finnes minst 4 millioner arter, mens andre anslår rundt 100 millioner.50 Hva biologer kaller en art, varierer, og derfor spriker tallene så voldsomt.51 Det som er sikkert, er at vi ennå ikke har rukket å oppdage og kategorisere alle livsformene. Under to millioner arter er beskrevet. I Norge er det oppdaget 33 000 ulike arter, men kanskje finnes det dobbelt så mange arter i havene, skogene, fjellene og våtmarkene, skriver FN-sambandet på sine hjemmesider.52 Planeten vår rommer et mangfold av skjønnhet og livskraft så vakkert at man kan gråte. Så utrolig at brorparten av menneskene kun finner en mulig forklaring på deres eksistens: Gud. Ja, kanskje det? Men ingen religiøse forklaringer og fortellinger er i nærheten av å være så interessante og fantastiske som naturen selv.

Med dagens massive nedgang i fugle- og dyrebestander er veien til utryddelse kortere enn vi liker å tenke på. Når en bestand blir tilstrekkelig lav, regionalt eller globalt, blir den sårbar for selv små endringer, også naturgitte. Masseutryddelser er episoder i jordas historie der arter utraderes i stort antall på kort tid. Etter det vi kjenner til, har det skjedd fem ganger tidligere. Raske endringer i klimaforhold, vulkansk aktivitet og andre miljøforhold har forårsaket eller bidratt til masseutryddelser, meteorittnedslag likeså.53 For 65 millioner år siden forsvant dinosaurene fra jordas overflate, nettopp på grunn av slike hendelser.

Når masseutryddelse nok en gang har blitt et tema, skyldes det menneskelig aktivitet og måten vi forandrer atmosfæren og biosfæren på. Noen kaller epoken vi lever i, for antropocen, menneskets tidsalder, kjennetegnet av forurensing, massivt arealbruk, utryddelse av arter og andre endringer.54 Det begynte med jordbruk i Midtøsten, utvikling av effektive redskap til jakt og fiske, og fortsatte med reiser over hav og land på jakt etter nye ressurser som gull og edelstener. I mer moderne tider har utvinningen av kull, olje og gass i stor skala gitt oss tilgang på billig energi i store mengder, og vi benytter energien til å utnytte landjord og hav intensivt.

Den sjette masseutryddelsen skjer mens du leser dette. Arter forsvinner før vi overhodet er klar over at de eksisterer; de går med i dragsuget sammen med hele økosystem som forvitrer. De utgjør livsnerven i menneskers eksistens, men vi behandler dem som forbruksvarer. Størrelsen på bestander varierer konstant, og av og til forsvinner arter ut av tiden. Alt dette er naturlig, men omfanget og intensiteten vi er vitne til i dag, er alarmerende og menneskeskapt. Ifølge FNs miljøprogram UNEP opphører mellom 150 og 200 arter å eksistere hver eneste dag. En slik utrydningsrate er

1000 ganger høyere enn den ville vært uten menneskelig påvirkning.55

Forsvinner arter, er de tapt for alltid. I beste fall finnes det bilder av dem i bøker, eller de står utstoppet på et museum. I 2020 publiserte forskere ved Universitetet i Oslo en studie om utrydding og utryddingsfaren for fugler. Ved å studere fossiler fant de ut at en typisk levetid for en fugleart var rundt tre millioner år før menneskene inntok planeten. De siste 500 årene har likevel 187 fuglearter dødd ut, og faren for utryddelse er overhengende for et stort antall av verdens fuglearter, viser beregningene.56 De fleste ville synes det var trist dersom vi ikke kunne høre bokfinkens livsoverskudd i form av dens karakteristisk akselererende trille eller observere kjøttmeisen hoppende rundt i treet utenfor vinduet en solfylt høstdag. Livet ville blitt fattigere. Men forsøk å snu på problembeskrivelsen: Hvor trist ville det ikke være for den enkelte fuglen å ikke være til, sanse og ville? Fugler har egenverdi, slik alle arter har det. Kjærligheten til og fascinasjonen for fugler er mer enn god nok grunn til verne om dem.

Det er lenge siden vi mennesker begynte å utøve omfattende påvirkning på økosystemene. Men dagens skala er hinsides. Av menneskets 200 000 år på jorda er det først i den siste 0,1 prosenten at vi har dominert naturen på denne måten.57 Bare 4 prosent av pattedyrene i verden er ville; resten består av mennesker og husdyrene våre. Stort bedre er det ikke for fuglene: 30 prosent av alle fugler på jorda lever fritt og vilt. Resten består av fugler fra oppdrett, klare for å bli menneskeføde.58

Tingene våre veier nå mer enn alt levende på jorda.59

Men det mangler ikke på gode intensjoner og ønsker om å snu utviklingen.