1. Fåglarna vet

Kråker

Tro meg, uten kråker ville ikke livet være det samme.

Uten kråker på skeive i vinden over blakke jorder etter høstregnet.

Uten kråker kraksende på hestelorten langs tømmerveger over mørknende sjø-is om våren.

Uten kråker med svarte agat-øyne, speidende mot menneskenes boliger når det dages.

Uten kråker ville det være et tomrom i vinden, en skygge av savn bak øynene dine. Alt av liv behøves hos Livet.

Og kråka vet ikke at den heter kråke.

Hans Børli

Uten kråker ville definitivt ikke livet vært det samme. Et liv uten fugler ville også fortonet seg ganske annerledes.

Vi møter dem overalt, fuglene. I alle typer miljøer og til alle årstider. Ser jeg ut av vinduet hjemmefra, er sjansen stor for at en skjære eller kråke møter blikket mitt. Kjøttmeisen er en trofast gjest på fôringsplassen. Utenlands kan jeg treffe kjente og kjære arter som gråspurv og taksvale, men også mer eksotiske fugler som rødfalk og gulbeinmåke. Fugler er virkelig nesten allestedsværende, men mange av møtene tenker vi ikke så nøye over.

Den vesle rødstrupen synger sine metalliske toner en tidlig vintermorgen og fyller luftrommet med skarpe, boblende triller. Sangen har ikke et fredelig innhold, og for andre rødstruper oppfattes budskapet som krast. Fuglen sitter i ensomhet og synger, og sangen er et forsøk på å holde andre rødstruper borte. Det siste rødstrupen trenger, er konkurrerende artsfrender i det sparsomme matfatet og vinterterritoriet sitt. Tilværelsen vinterstid kan være barsk, og rødstrupene våre er hovedsakelig trekkfugler. Men noen blir igjen. Ved å overvintre kan rødstrupene sikre seg kontroll på det beste hekkeområdet om våren.

For de fleste av oss forblir sangartisten ukjent. Den runde fjærkula med de store, stirrende øynene og oransjerødt bryst opererer i det skjulte. Men gjenkjenner du sangen, er det straks en hyggelig bekjent som møter deg i vintermørket. For sitt indre blikk kan fuglekjennere se rødstrupen der den sitter gjemt i et kratt mellom bygninger og asfalt med brystet fullt av guddommelig sang. Med ett er vi litt mindre alene.

Uavhengig av om vi mennesker forstår hva vi har hørt, eller om hjernen på et ubevisst nivå har absorbert rødstupens sang, påvirker fuglene oss både visuelt og gjennom lydene de lager. De demper stress og angst.1

Slik vind i ansiktet får oss til å våkne, og lyden av regn er beroligende, stimulerer fuglene oss. Selv de mest urbane av oss kan ha nytte av alt det fuglene tilbyr av inntrykk, siden ulike aspekter av fuglenes nærvær finner resonans i vår egen natur, i vårt eget sinn. Vi mennesker er biologiske vesen med behov for stimuli og opplevelser, sammenhenger og tilknytning til tider, steder og medskapninger. Gråmåker som svever oppunder skyene, gråspurvenes monotone, tørre tjirp-tjirp i parken. Lyset som bryter gjennom skylaget og lyssetter det hele. Fuglene tilbyr oss mennesker kontakt med omgivelsene og årstidenes variasjoner. Fuglelivet er nesten overalt rundt oss, selv om vi i travle hverdager ofte betrakter fuglenes sfære som en parallell verden utenfor vår menneskeskapte verden fylt med nyheter, forbruk og higen etter anerkjennelse fra andre mennesker. Når fuglenes verden finner gjenklang i vårt indre, åpenbarer det seg forundringspakker langs resten av livets vei. Tror du meg ikke, skal du stoppe opp neste gang du møter på stokkanda i parken. Ta deg tid til å sanse, til å være i ro og observere. Hunnene er fortryllende på sin måte, men hannenes prakt er gudesendt. Se hvordan lyset får frem de metalliske fargene i hodet, først blålig, så grønt. Nanostrukturene i fjærene reflekteres i solas stråler. Fargespillet er metallisk, slik vi også opplever det hos skjære, stær og flere andre fuglearter.

Jeg kjenner vårsola stige i hjertet når svarttrosten setter i gang sin melankolske vårkonsert, med en kraft som når helt inn i sjelen. Fuglene ser ikke mørkt på noe, tror jeg. Linerla som kvitrer på tunet, høres ut som en gammel kone som småprater oppstemt med seg selv. Den er til stede i øyeblikket. Slikt smitter. Uavhengig av min egen sinnstilstand fortsetter linerla å spre glede. Det er opp til meg å legge merke til gjestebudet fra Afrika.

Sammenhenger mellom fugler, oss selv og våre mangfoldige kulturer har eksistert i lang tid. Fugler er estetisk vakre – fjærdrakten skjuler ofte nesten ufattelig flotte mønstre. Kraften i vingeslagene og fuglenes samspill med naturen rundt har inspirert kunstnere til alle tider. I Lascauxhulen i Frankrike er det hulemalerier som er laget 11 500 år f.Kr.2 Et av dem forestiller en mann med fuglehode og er kanskje det eldste eksemplet av fugleinspirert kunst vi kjenner til.3 Et eksempel fra vår egen tid er Kate Bushs stemningsfulle album Aerial, der musikken og svarttrostens melankolske toner går opp i en vakker symbiose. Albumcoveret prydes av formasjoner som faktisk gjenspeiler svarttrostens sang som sonogram, en visualisering av lydbølger.

Fugleopplevelser kommer i utallige former. Noen fugler lever tett på mennesker og beveger seg ikke over store avstander. Skjæra i Norge bygger oftest reir noen fåtalls meter fra bebodde hus og sjelden lenger vekk enn 50 meter.4 Gråspurven, som har fulgt i menneskers fotspor verden rundt, er utbredt på alle kontinenter unntatt Antarktis. Vi får et tett forhold til slike arter. Fuglene tilhører en del av tilværelsen som representerer noe mer stabilt enn vår egen korte gjesteopptreden på jorda. De var her før oss, og de vil være der når vi takker farvel.

Selv våre mest kjente arter byr på storslåtte syn. Når vinteren melder sin ankomst og mattilgangen strupes i hekkeområdene, trekker kråkene vekk fra hekkeområdene, flokker seg og flyr mot sørvest. Et av de mest spektakulære fuglefenomener kan vi dermed oppleve i urbane strøk vinterstid, i byer som Stavanger og Oslo. I Rogaland har kråkevenn Øyvind Gjerde telt de overvintrende kråkene siden 2010 og funnet ut at mellom 17 000 og 24 000 kråker overvintrer i områder rundt Stavanger og Jæren. Mens bilkøene snegler seg frem i skumringstimene morgen og kveld, fylles luftrommet over dem av kråkene. Svermer av kråker på den røde himmelhvelvingen i desember er litt av et skue! I ansamlinger på flere tusen haster de til og fra overnattingsplassene i skogholt før og etter dagens gjøremål. I fjæreområder, åker og eng blir timene med lys brukt til å lete etter noe spiselig før de returnerer tilbake på kvelden. Å føre en sosial tilværelse når natten senker seg, gir muligheter for småprat og utveksling av livsviktig informasjon, for eksempel hvor det er mat å finne.5 Ja, mye tyder på at det foregår langt mer i slike kråketing – ansamlinger av kråker – enn vi klarer å forestille oss.

Hver art har sin egen lille sfære og inngår i et stort samspill. De er tilpasset levestedene sine og er finslipt gjennom årtusener. Skjøre kropper som får til store undre fordi de må og kan. Kulde, sult, familieliv. Et fugletrekk som bringer dem fra kontinent til kontinent år etter år, generasjon etter generasjon.

Den minste fuglen i Norge, fuglekongen, veier ikke mer enn fem gram, omtrent det samme som et kronestykke. Likevel tar mange av dem til vingene når høstfrosten setter inn, flyr utover bergene langs kysten, utover bølgene, i ukjent farvann, med håp om å kunne lande trygt i et kratt på den andre siden av havet. Det er en reise med livet som innsats, men det er også et sjansespill å bli værende i Norge. Fuglekongene som velger å holde oss med selskap gjennom den norske vinteren, livnærer seg inne barskogen, gjerne i kalde, blå minusgrader. Daglig setter de til livs edderkopper og granfrø tilsvarende egen kroppsvekt, og stoffskiftet er så høyt at de må spise nesten kontinuerlig gjennom dagen. Om natten senker de kroppstemperaturen fra dagens 41,4 grader ned til cirka 32 grader.6 En fuglekonge blir sjelden mer enn året gammel, men livsviljen er likevel stor og beundringsverdig.

Ganske utrolig er også livet til gjerdesmetten, en annen liten tass av en fugl som smyger seg som en mus i steinur og rotete vegetasjon. Tilværelsen er usikker for gjerdesmetten; bare hver tiende gjerdesmett overlever perioder med langvarig frost, is og snø. Med andre ord kan bestanden fra en hekkesesong til en annen reduseres med 90 prosent,7 men siden den kan produsere 8–10 unger i ett og samme kull, er mulighetene for å bygge opp bestanden igjen absolutt til stede. Etter en snørik og trøblete vinter er det ikke sikkert du ser eller hører noe til gjerdesmetten. Andre vårer er den tallrik og er mer enn villig til å la den kraftfulle sangtrillen sin dominere lydbildet i skogkanten.

Fuglene fyller verden med liv dersom de får lov.

Gleden fuglene gir oss i hverdagen, er bare én av årsakene til at de verdsettes så høyt. Med sitt allestedsnærværende liv har et nebb eller en klo hatt noe med det aller meste i naturen å gjøre, og det er lurt å spille på lag med dem. At fugler spiser insekter og andre organismer, er nyttig.

I et økologisk samspill står de ulike komponentene i et vedvarende og gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Estimat viser at fuglene globalt konsumerer mellom 400 og 500 millioner tonn med insekter årlig,8 noe som utvilsomt er med på å holde økosystem sunne og friske. En familie med svarthvit fluesnapper kan sette til livs flere tusen mygg i løpet av et døgn, og kjøttmeisforeldrene i nabofuglekassa leverer grovt regnet 10 000 sommerfugllarver til et kull med sultne unger i løpet av hekketiden.9

At fugler holder nede antallet av visse typer insekter, kan være gunstig for andre nære insektslektninger og dermed styrke mangfoldet av arter. For menneskene er fuglenes appetitt på disse små organismene ofte en fordel. I Kina har de funnet ut at to tredjedeler av dietten til husseileren, en fugl som er i familie med vår tårnseiler, består av arter som skader avlinger dersom de blir for tallrike.10

Apropos Kina kan jeg nesten ikke unnlate å kommentere den etter hvert så kjente historien om da Kinas tidligere leder Mao Zedong inviterte landets befolkning med på den lite sympatiske Drep en spurv-kampanjen. Intensjonen til Mao var edel nok. Kampanjen var en del av Maos program «Det store spranget fremover» som fant sted fra 1958 til 1962.11 Et av Maos ønsker var å effektivisere jordbruket og dermed øke matproduksjonen. Spurvene spiste korn og sto i veien for planene, mente Mao. Men da fuglene var borte, ble kornåkrene overtatt av insekter, som nå hadde friere spillerom i de store monokulturene. Slik bidro fugledrapene til hungersnød med 30 millioner døde mennesker.12

Ja, tenk det, selv kråka er umistelig. Vi skal ikke underslå verdien av den store rengjøringsjobben rovfugler, kråkefugler, måker og andre åtselfugler gjør. Ikke bare med tanke på å fjerne menneskelig avfall, men også døde og døende organismer nær sagt overalt i naturen, noe som igjen forhindrer sykdommer og forurensing. Ulike arter av rovfugler er dessuten sensitive for miljøforandringer og kan dermed fortelle oss mye om naturens helsetilstand.13 At over halvparten av verdens rovfugler er i tilbakegang,14 er derfor bekymringsfullt.

Gribber er eksperter på avfallshåndtering av dødt organisk materiale, og i Norge er det nok havørna som er det nærmeste vi kommer slike skapninger. Indiske forskere har regnet seg frem til at nytten en enkelt gribb gjør på avfallshåndteringsområdet i løpet av livet, tilsvarer verdier for 11 000 amerikanske dollar.15

Godene gribbene og andre åtselfugler gir oss, kan illustreres med følgende dramatiske eksempel: I løpet av få tiår rundt årtusenskiftet ble bestandene av teraigribb, indiagribb og bengalgribb i India kraftig redusert. I 2005 var bare tre prosent av disse gribbene igjen som følge av forgiftning fra husdyrmedisinen Diclofenac.16

Resultatet ble en kraftig økning på mer enn fem millioner villhunder, som nå fant mer å spise. Hundene spredte rabies, og 47 300 menneskeliv gikk tapt.17 I 2006 ble bruken av Diclofenac forbudt i landet.18

Men fugler påvirker ikke bare andre arter direkte, de former faktisk hele landskap gjennom å spre frø og nøtter, som når kråkefuglen nøtteskrika hamstrer eike- og hasselnøtter om høsten. En tysk studie konkluderte med at opptil 5000 nøtter blir fraktet til territoriet.19 Med en hukommelse som mest av alt ligner en superkraft, forsøker den rødbrune, duestore fuglen med asurblå vingefelt å huske hvor den gjemmer hver enkelt nøtt. Store trær og andre landskapselementer hjelper den, men når våren kommer, er ikke alle nøttene i vinterlageret spist. Nøttene spirer og blir til trær, og slik hjelper nøtteskrika til med å spre skog til nye steder.

Skognæringen har dermed økonomiske fordeler av nøtteskrikas levesett.

På samme vis er sjøfugler nyttige på måter de færreste tenker over. Alkefugler, suler og andre sjøfugler er bindeledd mellom marine økosystem og øyer, holmer og andre kystområder der de hekker. Ekskrementene deres kalles guano og gjødsler både gressbakker og korallrev, og de spiller dermed en vital rolle i utvekslingen av biologisk materiale mellom åpent hav, kyst og land. At fem prosent av plantene mennesker bruker til mat og medisiner, blir pollinert av fugler, er mer ukjent.

En enda mer håndgripelig fordel fuglene gir oss her og nå, er de økonomiske inntektene de skaper direkte. Turisme har sine kostnader for miljøet på ulike vis, men riktig type naturbasert turisme kan skape innsikt, engasjement og ønske om å bevare både arter og områder. Med interessen for fugler har et marked for fugleturisme vokst frem, med betydelige effekter på både lokal og global handel og tjenesteyting. Syv millioner mennesker reiser årlig internasjonalt for å se på fugler, poengteres det i rapporten Birding in Norway, laget på oppdrag for Innovasjon Norge.20 For lokalbefolkning som driver butikker, guiding og overnatting, er slike inntektskilder høyst velkomne. Over halvparten av nordmenn oppgir naturen som hovedårsaken til å reise i Norge, mens tre av fire utenlandske gjester oppgir det samme, ifølge NHO.21 Ikke få av disse stiller med kikkert og forhåpninger om endelig å få sett utvalgte fuglearter i storslått natur. Noen så tidlig mulighetene i naturbasert turisme. Ole Martin Dahle har drevet med havørnsafari i Flatanger på trøndelagskysten i 22 år, hatt gjester fra 54 land og har opptil 1200 personovernattinger i året. I Lofoten er det nå flere aktører som gjør gode penger på havørnas majestetiske syn. Kombineres fuglekikkingen med turer inn til den sagnomsuste Trollfjorden, der fjellene stiger 1000 meter rett opp fra havet og bare tillater en smal passasje, blir produktet uslåelig.

Fugleturisme kan fullt ut konkurrere med andre måter å omsette natur til klingende mynt på, og fugler kan gjennom sin tilstedeværelse være med på å redde sine egne leveområder. Białowieża, en urskog i grenseområdene mellom Polen og Belarus, er et eksempel på det. 14 000 fuglekikkere besøker området hvert år. For naturelskere har en av de siste forholdsvis uberørte skogene i Europa betydelig tiltrekningskraft. De representerer et innblikk i en svunnen tid, rester av skoger som en gang strakte seg over store deler av det europeiske lavlandet. Urskogen kan by på spennende fugler som småskrikørn, ulike ugler og spesialiteter som dvergfluesnapper. Beregninger viser at fuglekikkere investerer både mer tid og penger enn andre besøkende, og at de fugleglade legger igjen over 20 millioner kroner hvert år.22 Slik kan fugler og fuglekikking være en økonomisk konkurrent til hogst av skogen, noe som sørgelig nok har vært et omfattende problem i Białowieża, til høylytte protester fra verdenssamfunnet.23

De fleste av fuglene her til lands er bare sommergjester fra Mellom-Europa, Afrika, ja, til og med Pakistan og India. Det er med lengsel vi ser frem til lengre dager, stigende temperaturer og stadig nye fuglearter som flyr inn over landegrensene. Om våren er hordene av fugler kledd i sin fineste drakt, og de tar med seg et fyrverkeri av lyder og inntrykk. Velkommen til oss!

De har klart det igjen, noe som betyr at kloden fremdeles virker. Ja, slik tenker jeg om trekkfuglene, men ordene er ikke mine. De er fra Ted Hughes’ dikt «Swift», utgitt i 1976, og beskriver følelsen av å se igjen tårnseilere på himmelen etter en lang vinter. Tårnseilerne kommer fra den sørlige halvkulen i mai, og når du skal hilse dem velkommen tilbake, nytter det ikke å henge med hodet. La vinterdepresjonen fare og se opp! Tårnseilerne oppholder seg i lufta nesten hele livet, i opptil ti måneder i strekk, og trenger bare fast grunn for å ruge eggene og fø frem unger. De drar dit sola skinner, og insektene er. Seilerne hersker i luftrommet over oss og trenger knapt jordoverflatens harde materie som vi mennesker er dømt til å trå på gjennom livet. Under vårtrekket flyr tårnseilerne opptil 800 kilometer per dag.24

Også i hekketiden, mens ungene deres ligger i reiret under taksteiner og i hulrom på bygninger, kan de voksne tårnseilerne dra flere hundre kilometer etter mat. Finner den de riktige forholdene for næringssøk, spiser dette mirakelet av en fugl rundt 10 000 insekter på en dag, noe som tilsvarer et insekt per 6,8 sekund. Men de store mengdene insekter kan utebli. Heldigvis klarer tårnseilerungene seg opptil tolv dager uten føde ved å gå inn i en slags dvalelignende tilstand.25

Den amerikanske arten svartseiler, som ligner vår tårnseiler, er registrert flyvende 4000 meter høyt (13 000 fots høyde) om natten. Aller høyest flyr den når fullmånen lyser opp nattehimmelen. Hvorfor det er slik, vet vi ikke. En teori går ut på at insekter tiltrekkes av månen, og at byttedyrene til seileren dermed oppholder seg høyere oppe i luftrommet.26 Om det er hold i den antakelsen, skal være usagt, men dette skal være første gang forskere har oppdaget at en fugls flyvehøyde varierer med størrelsen på månen. På flere måter er seilerne bindeleddet mellom jordskorpa og den storslåtte og uhåndgripelige himmelen.

Når jeg tenker på tårnseilerne, fremkalles minner om skrikende boomerangformede fugler som flyr i små grupper rundt husene på varme sensommerkvelder, noe de gjerne gjør rett før de setter kursen mot Afrika. De er så fine, slike kvelder. Mens dagen er full av inntrykk, har kvelden en annen ro og en egen dybde. Når sommeren er på hell, stilner fuglenes lyder. Vi takker tårnseileren for selskapet og ser frem til besøk igjen om drøye ti måneder.

At rovfuglen fjellvåk kommer tilbake til hekkeplassen benyttet året i forveien, skal du ikke ta for gitt. I april og mai svever fjellvåkene på stive vinger over landskapet, på utkikk etter et sted egnet for familieliv. Gode forekomster av smågnagere er et avgjørende kriterium for om den velger å slå seg ned et sted, men den speider ikke bare etter lemen og markmus, men også urinen deres. Urinen til smågnagere avgir ultrafiolett lys (UVlys), og dette ser fjellvåkene. Er det lite mat i terrenget, trekker de videre til bedre jaktmarker. Slik kan samme fjellvåk hekke i fjellbjørkeskogen i Vest-Finnmark ett år, for så å slå seg ned på tundraen på Kolahalvøya i Russland påfølgende hekkesesong.

Men fjellvåkenes tilpasningsdyktighet er bare ett av mange eksempler på fuglenes evner til å klare seg i vekslende miljøforhold. Fuglene slutter aldri å imponere. I oktober 2022 ble det registrert en lappspove som fløy over 13 000 kilometer på 11 dager.27 Det finnes lappspover i Norge, men denne ferden gikk fra hekkeplasser i Alaska over havet, dag etter dag, til

Tasmania, der uvirkelig store flokker med vadefugler fra fjerne himmelstrøk samles for vinteren. Elleve dager uten mat og søvn er lenge, og ikke noe jeg anbefaler deg å prøve.

Like imponerende er den mer kjente rødnebbternas trekk. Den vesle sjøfuglen er blant dem som trekker lengst av alle planetens fugler. Årlig flyr den opptil 90 000 kilometer, ofte i storm og motvind, fra arktiske strøk til Antarktis. Ternene drar slett ikke alltid i en rett linje til og fra hekkeplassene i nord, men bruker store havområder, som en pirat på de syv hav, noe som forklarer lengden på trekket.28 Er den heldig, holder en rødnebbterne seg i live til den er 30 år, og summerer vi opp alle reisene en rødnebbterne kan ta, får vi en distanse som tilsvarer reisen til månen frem og tilbake – tre ganger!

Noen fugler trekker alene, mens andre sverger til fellesskapet. Flokker med titusener av stærer dansende over en innsjø er et overveldende skue. Tidvis er flokkene så massive at de nærmest formørker himmelen. Danskene kaller fenomenet sort sol, og det er en turistattraksjon både i Danmark og flere andre steder der stærene samler seg på denne måten. Flokken stiger til værs for så å synke igjen, som musikk og lydbølger som farer over himmelen, og med et utrolig presisjonsnivå. Individer i slike flokker reagerer på bevegelsene til andre fugler de flyr sammen med, og reaksjonstiden er superrask.29

I Italia viste forsøk at hver enkelt stær reagerer på de seks–syv nærmeste fuglene i flokken, og at bevegelsene slik forplanter seg utover.30

Store fuglesamlinger er en motreaksjon mot farene rovfugler som spurvehauk og vandrefalk representerer. Med flere øyne til å oppdage farer og være en i mengden reduseres risikoen for å bli spist. Flokkene kan bli enorme, der fuglene telles i millioner hos enkelte arter. Vinteren 1951–52 var 70 millioner bjørkefinker samlet i Sveits. Det er den største ansamlingen av fugler som er registrert i moderne tid, i hvert fall etter at den en gang så tallrike vandreduen ble utryddet.31 En ansamling med bjørkefinker i Skåne i Sverige i januar 2020 blir liten i sammenligning, med «bare» mellom fire og åtte millioner fugler.32 Det er bøkeskoger og frøene disse skogene produserer, som tiltrekker bjørkefinkene.

I tidligere tider undret mennesker seg naturlig nok mye over hvor fuglene tok veien om høsten. Den greske filosofen Aristoteles la merke til at fuglene i nærmiljøet endret utseende i takt med årstidene. Han konkluderte med at rødstjertene gjorde seg om til rødstruper, og at hagesangerne ble til sangfuglen munk, mens det i virkeligheten var fuglefaunaen som ble skiftet ut.33 At vi lenge trodde låvesvalene overvintret på bunnen av innsjøer, beror selvsagt også på gale logiske slutninger. Om kvelden samler svalene seg i digre flokker i siv og kratt ved våtmarker og innsjøer; om morgenen er de borte. I 1555 konkluderte derfor den svenske erkebiskopen Olaus Magnus med at fuglene forsvant ned i vannet for å legge seg til for vinteren, og naturforskeren Carl von Linné videreformidlet dette som en sannhet så sent som på 1700-tallet.34 I dag vet vi at svalene tar turen til de sørligste delene av Afrika når de kjølige høstkveldene kommer smygende, og slik har de gjort det i uminnelige tider.

Svalene trekker på dagtid. Hva disse fuglene må se! Gamle byer, travle markeder, bilkollisjoner, Paris, regnskog og ørken, familier på piknik, enorme jorder, oaser av liv ved våtmarker. På gode dager tilbakelegger låvesvalene over 300 kilometer i en fart på rundt 30 kilometer i timen35. Underveis spiser de, og de er derfor mindre avhengig av å feite seg opp i forkant av trekket. For andre fuglearter er en solid fettpakke uunnværlig før de tar fatt på reisen sin. Fett er en kompakt lagringsform for energi, og i forkant av trekket er det vanlig at fugler øker vekten sin med både 30 og 40 prosent.

Dobbeltbekkasinen, en vadefugl som flyr nonstop fra vierkrattene i den norske fjellheimen til afrikanske land sør for Sahara, øker vekten fra rundt 150 til 250 gram før fuglen letter fra norsk jord.36

At vi tidligere trodde fuglene endret seg fra en art til en annen for å møte vinteren, og at svalene overvintret i mudderet under vann, høres utrolig ut. Slike teorier viser begrensningene i vår forestillingsevne. Fuglenes mestringsstrategier overgår all verdens tro og overtro. At fugler bruker jordas magnetfelt til navigering, er nå godt kjent. I 2021 skrev NRK Nordland om hvordan de magnetiske feltene, som forandrer styrke etter lengdegrad, hjelper fuglene å finne veien.37 Andre aspekter ved trekket er mer håndgripelige, men ikke mindre imponerende. Tenk at fuglene letter, trosser tyngdekraften og tar av gårde på reiser mellom kontinenter uten fossilt brensel. Tvert imot flyr de med lette vinger og går med en ballerinas skritt uten å skape varige avtrykk.

Fuglene har vært på jorda i millioner av år, og studiene av dem avslører evolusjonens mange og forbløffende tilpasninger. Fugletrekket, reisene over kontinent og de enorme avstandene i takt med årstidenes skiftninger er en slik evolusjonær tilpasning. Fugletrekket er en av naturens mest omtalte mysterier, og fuglenes reisestrategier og overvintringsområder er i kontinuerlig endring. Etter hvert som både landskap og klima forandrer seg i stadig raskere fart, vil vi kunne se nye endringer også hos fuglene. Instrumentering av fugler med GPS-sender og andre høyteknologiske hjelpemidler lar oss ta del i trekket på en helt ny måte og samler kunnskap vi trenger for å forstå ulike aspekter ved fuglenes tilværelse og hvordan de responderer på verden vi skaper.

Alle fugler skal finne sitt sted å være i løpet av våren. Når stæren og bjørkefinken sprer seg utover landet vårt igjen i april og mai, er livsgnisten deres på topp. I en verden der vi kan få inntrykk av at naturen er i ferd med å skyves utfor et stup, der insektene blir stadig færre og kloden har feber, bringer hver enkelt trekkfugl med seg håp og inspirasjon. Vi har en levende planet, og noe er som før. Trekkfuglene mestrer de utroligste reiser, de overlever der ute i verden, og de kommer tilbake. Når våren er her, begynner livet på nytt. Med like stor selvfølge som at langviseren på klokka står rett opp hver hele time, flyr fuglene inn over landet samtidig som temperaturen stiger. At de kommer tilbake, gir unektelig en slags trygghet og forutsigbarhet i en verden som er full av dårlige nyheter. Men de minker i antall. Systemet er ikke friskt. Fuglene som har overlevd siden dinosaurenes tid og er direkte etterlevninger etter dem, er nå mer truet enn noen gang. Naturens puls slår svakere.