Ut av det blå

Kristin Valla

Ut av det blĂĽ Roman

Š 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boka er satt med Arno 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2443-2

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

KVIKKLEIRE FINNES BARE I landene i nord.

En gang for flere tusen år siden ble sand og leire fraktet med brevannet da isen smeltet over landjorda. Små leirkorn la seg på havbunnen, og saltet i havet bandt leiren sammen, gjorde den fast.

Da vekten av ismassene forsvant, hevet jorda seg. Havbunn ble til mark. Leiren lå der som en hvilken som helst annen overflate, hvor man kunne dyrke mat, holde dyr, bygge hus.

Korn og skog vokste der. Kuer gresset. Folk likte å bo i alt det grønne, med utsikt til hav.

Tiden gikk. Tusen år, så tusener av år til. Saltet som bandt leiren sammen, ble langsomt vasket ut av regn og grunnvann.

Et korthus, skulle forskerne siden beskrive det som, så skjørt at selv den minste overbelastning eller ytre påvirkning kunne få leiren til å kollapse og flyte ut.

Men det visste ikke menneskene. De tenkte ikke over at jordlaget under dem kunne forsvinne. De levde sine vante liv.

Gravde i marka. Bygget hus. Anla hager.

Menneskene hadde det godt der de bodde på toppen av leiren.

Sommer 1985

en stund. I flere uker hadde de jobbet nede ved Sørfjorden, de sprengte om kvelden, og om dagen gravde de, svære maskiner som bar med seg stein­ massene og la dem i en fylling i enden av stranden.

Etter hvert vennet vi oss til det. Sovnet for det meste fra det. E6 skulle ikke lenger gå gjennom bygda slik den hadde gjort i alle år, forbi butikkene og postkontoret og stasjonen hvor Nordlandsbanen stoppet to ganger i døgnet, nå skulle den legges i tunnel tvers gjennom fjellet, det ble raskere sånn. Åtte minutter raskere, var det jeg hadde hørt.

De var nesten ferdige nå, sa mamma, hun hadde ringt ned til Seljelids for å forsikre seg om at gamle E6 fortsatt var åpen, en siste ladning, så var de ute. Hun sto på verandaen og speidet etter pappa, hånden mot solen, virket mer urolig enn hun pleide, engstelig, nesten. Jeg skjønte ikke hva hun var redd for. Det var ikke første gang han var for sen. Han sto vel og pratet med noen, hadde lett for det, ble liksom hengende fast i folk.

Hun ga oss alltid oppgaver når hun var i det humøret.

Vegard sto i gangen og strøk skjorten sin selv, Thomas gikk og ryddet på lekerommet, sopte opp alt fra gulvet og helte det opp i kassene sånn at lokkene gikk igjen, det var meningsløst å begynne med det nå, vi skulle jo bort.

Meg hadde hun puttet i badekaret. Jeg skulle vaske håret, det var min oppgave, ikke at det var skittent, jeg hadde vasket VI HADDE HØRT SMELLENE

9

og gredd det kvelden før også, det var på grunn av festen.

Sommerfesten var den samme som i fjor og året før det igjen, det var pappas søskenbarn på Bjerka som inviterte, i hagen hans krydde det av slekt under bjørketrærne. Jeg satte en svær skumdott på toppen av hodet mitt og gliste til Vegard i døråpningen.

«Nå ser du dum ut», sa han.

«Dum sjøl», sa jeg.

Mamma kom inn og tok ned hånddusjen, hadde fortsatt morgenkåpen på, var alltid redd for å bli våt. Hun satte strålen over hodet mitt, som vanlig hadde hun glemt å kjenne på vannet.

«Au, det brenner!»

«Er det bedre?»

«Kaldere.»

«Sånn?»

Da jeg var mindre, pleide jeg å skrike fordi hun lugget meg, men jeg hadde vennet meg til det nå. Hun fikk det ikke til på noen annen måte.

«Thomas? Er du påkledd?» ropte hun ut i gangen.

«Du sa jeg skulle rydde.»

«Vi har ikke tid til det. Du må vaske deg og kle på deg.»

«Så ikke si at jeg skal rydde, da. Herregud.»

Thomas kom inn og skvettet vann oppover brystet.

Mamma var bortpå med en hånd, forsøkte å hjelpe ham, men han dyttet den vekk. Han tok på deodorant, den var lik den Vegard hadde, mamma kjøpte dem hos Sara på butikken, det var greit så lenge det var til oss. Til seg selv handlet hun aldri noe der.

Jeg trakk ut proppen av badekaret og reiste meg. Mamma tørket meg med stive bevegelser.

10

«En halvtime, så drar vi», sa mamma.

«Men pappa er ikke her», sa jeg.

Mamma sukket.

«Vi får prøve å ringe kontoret igjen.»

Hun hadde som vanlig lagt frem klær til alle. Skjorte og bukse til Vegard og Thomas, kjole til meg. De fikk ta noe annet hvis de ikke likte det, hun handlet ikke lenger til dem uten å spørre først. Sånn var det ikke med meg.

«Er det den?» spurte jeg og pekte på kjolen som hang på skapet.

«Er det noe galt med den?»

«Den er barnslig.»

«Det er den vel ikke. Se her. Størrelse ti år. Du var ti år sist jeg sjekket.»

«Må jeg ha kjole? Kan jeg ikke ha bukse og skjorte, sånn som Vegard og Thomas?»

«Vi skal på fest.»

«Det er sommerfest. Vi skal leke.»

«Du tar kjole.»

Ti minutter senere skimtet jeg bilen i oppkjørselen. Pappa parkerte stasjonsvognen inntil hagemuren, børstet litt mose av det ene buksebeinet, tok stresskofferten ut fra passasjer­ setet og gløttet opp mot vinduet i andre etasje. Det virket ikke som han så meg der. Kanskje var gjenskinnet fra solen for sterkt.

Fra galleriet så jeg inngangsdøren gå opp og stresskofferten bli satt i gangen. Pappa smilte til mamma da hun kom ned trappen, gled ned i en eneste lang bevegelse, hånden hvilende på den lille avrundingen på gelenderet. Hun var ferdig sminket og 11

hadde krøllet håret. Lyse, lette lokker som falt mot skuldrene hennes.

«Jeg ringte kontoret», sa hun. «De sa du hadde dratt for førti minutter siden.»

«Jeg gjorde det», sa pappa.

Så sa han ikke mer, ikke før mamma kom bort til ham og lente seg mot ham, munnen hans helt inntil øret hennes mens de snakket. Jeg hørte ikke hva de sa, hadde sklidd ned bak trappegelenderet, ville egentlig ikke at de skulle se meg.

Pappa la armene rundt mamma. Et kort øyeblikk gikk det en risting gjennom kroppen hennes. Slik sto de en stund, duvende med hodene mot hverandre, kysset ikke som de pleide. Så løste omfavnelsen seg opp.

«Sitter du der, Elin?» sa pappa og blunket til meg.

«Du er sent ute», sa jeg og løp ned til ham.

«Jeg vet det», sa han. «Skal vi gjøre oss klare sånn at vi kan komme oss av gårde?»

Kjolen var kjøpt i London og hadde tynne broderier med blå blomster og stjerner. Langs skjørtet løp det en mørkeblå kant, i livet var det et belte, det skulle knytes rundt midjen, selv om alle visste at jeg ikke hadde noen midje. Mamma måtte ha sett for seg noen andre da hun sto i butikken.

«Den passer ikke», sa jeg.

«Det gjør den vel», sa hun.

«Jeg tar den av.»

«Du har den på.»

«Men den er for kald.»

«Det er en strikkejakke til. Se her.»

Jeg dro kjolen over hodet, fikk glidelåsen nesten helt opp på egen hånd. Til slutt tok jeg på meg strikkejakken, og så 12

betraktet jeg meg selv. Antrekket så fint ut da det lå på sengen, men så fort jeg fikk det på, var det ikke lenger fint. Kjolen blåste meg opp. Jeg sto der og svulmet foran speilet. Mamma måtte skjønne at jeg ikke kunne gå rundt sånn, som en dukke folk ikke kunne ta på.

Jeg sprang inn til henne og slengte strikkejakken på sengen.

«Her. Ta den dumme greia.»

«Hva er dette for noe, Elin?»

Pappa sto i døren til garderoben. Han hadde lyse bomullsbukser på, på sengen lå en genser, den var til senere, i tilfelle det ble kaldt.

«Hun er sur fordi jeg har kjøpt en nydelig kjole til henne som hun må gå med», sa mamma.

«Jeg skal ikke gå med den», sa jeg.

«Det skal du.»

«Nei.» «Hva er det du vil gå med da, Elin?» spurte pappa.

«Samme som Vegard og Thomas. Bukse og skjorte.»

«Du har ingen pene bukser», sa mamma.

«Har jeg vel.»

«Hvis du vil gå på festen, tar du på deg kjolen, og sånn blir det.»

«Så la meg bli hjemme, da, din dumme kjerring.» Øynene til mamma spratt opp som to lokk, hun rakk ikke engang å reagere før pappa var borte hos meg, grep tak i armen min og holdt meg hardt.

«Sånn snakker du ikke til moren din. Skjønner du det?»

«Ok.»

13

Det hadde skjedd noe med hånden hans, jeg kjente det da.

Den var blitt veikere, mer ufarlig. Jeg hadde vokst fra pappas hånd.

«Be om unnskyldning.»

«Unnskyld.»

«Som om du mener det.»

«Unn-skyld.»

Jeg gikk inn på rommet mitt og krøp opp i sengen. Trakk dynen over meg og ble liggende der.

«Hvorfor har du lagt deg?» spurte Vegard ute i gangen.

«Jeg blir hjemme.»

«Tuller du? Mamma, skal Elin bli hjemme?»

«Selvfølgelig ikke.»

«Hun sier det.»

Mamma sto i døren nå. Parfymen hennes lå over hele etasjen. Hun var klar til å dra, kjolen var ny, i hvert fall kunne jeg ikke huske å ha sett den før. Hun hadde perler i ørene og flate sko som tålte gress, en duvende sommerhatt. Selv på avstand var det lett å se at det var henne.

«Nå slutter du, Elin. Stå opp og kle på deg.»

«Nei.» «Jeg orker ikke mer av dette tullet. Ta på deg jakken. Jeg vet at du har gledet deg til i kveld.»

«Du sa jeg kunne bli hjemme.»

«Det kan du selvsagt ikke. Du er ti år.»

«Jeg blir hjemme.»

Hun marsjerte bort til sengen, grep tak i meg og dro meg ut på gulvet. Holdt meg som om hun var redd for å skade seg, det handlet ikke om meg, men om klærne hennes, det var ikke mye de tålte. Jeg vred meg bort fra henne, kastet meg ned på gulvet og forsøkte å rive kjolen av meg, men stoffet var 14

mye sterkere enn jeg trodde. En knapp falt av og spratt bort i et hjørne. Til slutt klarte jeg å lage en flenge. Jeg så hvordan mamma falt sammen i døråpningen, hun var så pen og skjør, der hun sto.

«Greit», sa hun. «Vi blir hjemme.»

«Det mener du ikke, Wenche», sa pappa.

«Jeg orker ikke å ha henne med.»

«Kan vi ikke bare glemme kjolen? La henne gå i bukser, slik hun selv foreslo.»

«Jeg gjør ikke det, Bjørn. Da lærer hun ingenting. Det går ikke an å rive i stykker en helt ny kjole, for så å få viljen sin og gå på fest. Vi blir her. Det er ikke noe mer å si om den saken.»

«La meg bli hjemme i stedet. Du har jo gledet deg til dette.»

«Det er din familie.»

«Det er din familie også.»

«De forventer at du kommer. Jeg mener at du bør det.

Kanskje særlig i år.»

Pappa sukket. Han strakte ut en hånd og la den på kinnet til mamma. Som en liten fugl satte den seg der, lett og vennlig.

«Ja vel», sa pappa. «Dere blir her.»

Jeg satt ved vinduet og så dem kjøre bort. Pappa, Vegard og Thomas i stasjonsvognen med tomt passasjersete og ekstra god plass bak. De sa ikke engang ha det, brødrene mine, kikket bare oppgitt på meg mens de tok jakkene i hendene og satte seg pent inn i bilen som de hadde fått beskjed om. De hadde vært med på dette før. De var lei av utbruddene mine, lei av at alt skulle handle om meg, at jeg breiet meg og tok mer plass enn det som var rimelig.

15

Kjolen lå fremdeles på gulvet. Mamma tenkte vel at den ikke lot seg reparere. Hun hadde tatt av seg penklærne nå, jeg hørte henne inne i garderoben, skapdører som slo, perlene som traff glassplaten på sminkebordet med et lite smell. Jeg klatret opp på skrivebordet og så ut av vinduet, mot fabrikken hvor bestefar hadde jobbet, et par ganger i uken kom det skip inn sundet og la til kai, store båter med fremmede navn som dukket opp og forsvant igjen. I enden av skråningen gikk E6, sørover mot Mosjøen og nordover mot Mo, det var ingen biler der nå. Jeg lurte på hvor langt det var til Bjerka. Fem minutter å kjøre. Kanskje en time å gå.

I bunnen av klesskapet fant jeg et par lysebrune joggesko som mamma hadde kjøpt til meg på postordre. Jeg la en vindjakke i sekken sammen med et sitteunderlag, listet meg forbi stuedøren hvor mamma satt med lyset fra tv-en i ansiktet, smatt ut av huset før hun merket noe som helst. Tok stien gjennom skogen, den som Vegard, Thomas og jeg brukte som snarvei når det var tørt, over jernbanebroen, forbi husene som arbeiderne på Nordlandsbanen hadde satt opp, enkle og rette, som store fløtekartonger langs veien. På flaten lå butikkene med stengte dører. Samvirkelaget til høyre og Seljelids til venstre, med posten og bankfilialen mellom. Det vi kalte sentrum. Når vi sa det, begynte folk utenfra å le.

På toppen av bakken tok jeg en pause. Så ut mot vannet som bredde seg ut med svaberg og småbåter som pyntet opp i fjæra. Det fantes postkort med bygda vår på der den lå pent plassert mellom Sørfjorden og Nordfjorden, en stripe land med spredte hus som bandt Hemneshalvøya sammen med fastlandet. Innerst i bukta lå badestranden, åpen og langgrunn, nesten tropisk, hadde det ikke vært for at det alltid var 16

for kaldt til å bade der. Vi pleide å sitte der på varme sommerdager, rigge oss til i vannkanten med fluktstoler og campingbord, noen ganger kom det turister også, de gapte og gispet idet de klatret ut av bilen, fotograferte fra alle vinkler før de fant frem kjølebagene sine og slo seg ned på de grå og tørre trebenkene som hadde stått der bestandig.

I enden av stranden hvilte gravemaskinene med hodene over bakken. Så snart de var ferdige, skulle gamle E6 bli riksvei igjen, jeg tenkte at den alltid hadde sett ut som en riksvei, selv da den hadde et annet navn. Den snodde seg langs fjorden, forsvant inn i korte tunneler her og der, ikke mer enn et blaff når man kjørte gjennom dem. Jeg fulgte den med blikket hele veien mot Berg, det slimete brakkvannet ved Bergsbotn, over broen til Bjerka, opp til boligfeltet hvor hagefesten var.

Jeg visste egentlig ikke hvor søskenbarnet til pappa bodde.

Jeg fulgte aldri med på veien når vi kjørte dit. Det jeg skjønte da, var at det var mye lenger dit enn jeg hadde trodd.

Solen hang tungt over åsen. Lå der som et pyntebånd, kastet et rustent skinn over gresset i grøftekanten. Jeg kjente hvor trøtt jeg var, sliten av å bære sekken, selv om jeg nesten ikke hadde pakket med meg noen ting. Det var ikke feigt å snu.

Ingen visste hvor jeg var, det var ikke noe å være flau over. Jeg la Sørfjorden bak meg og begynte å gå opp bakken igjen, tilbake til sengen min, den tynne sommerdynen jeg kunne bre over meg, den som var akkurat passe varm. Det var like greit å legge seg. La natten sette strek over det gamle. De voksne sov det av seg, og når du våknet, hadde de glemt alt sammen.

Du fikk begynne på nytt.

Mamma satt i stuen og så på Detektimen. I Miami gikk politiet i dresser som så ut som pyjamaser, de hadde ikke belte og 17

ikke sokker i skoene, pistolen hang på innsiden av jakken i noe som lignet seletøy. Jeg listet meg opp trappen til lyden av bremser og pistolskudd, dro av meg klærne og trakk dynen over meg, tittet på vekkerklokken. I en time hadde jeg vært borte. Hun hadde ikke merket noe som helst.

Jeg kjente at jeg var tørst, tok vannglasset og gikk nedover gangen med bare føtter. På vei til badet kjente jeg en svak risting i gulvet. En dirring under føttene, som om hele huset skalv. Det var ikke noe å være engstelig for, de første smellene pleide å komme ved leggetid, hule drønn langt inne i bergveggen.

I kranen var det tomt. Bare en surklende lyd i bunnen av røret, som om noen trakk pusten der nede. Jeg prøvde badekaret, en liten rest kom sigende, tynn og klar, akkurat nok til et glass. Jeg tenkte at jeg kanskje burde si noe til mamma, men hun fikk finne ut av det selv, det var ikke første gang at vannet ble borte. På rommet mitt sto vinduet og slo på haspen. Vasstrukne skyer la seg over himmelen og mørkla veggene, som om noen hadde trukket for gardinene der inne.

Det begynte å regne. Jevnt og mykt regn som falt over plenen og blomsterbedene, slo mot takrennen, laget små melodier i bunnen av trillebåren.

Slik sovnet jeg, med et halvfullt glass på bordet ved siden av meg, den siste natten jeg bare var et barn.

stranden var det første som forsvant. Den raste ut i vannet idet grunnen under den løste seg opp, fløt ut til en tynn masse. Så fulgte stranden etter. Trærne i vannkanten. Den døde stammen vi pleide å hoppe fra når vi var modige. Beltet av tang nederst i vannkanten som kom til syne hver gang det var fjære, noen minutter tok det, så hadde fjorden slukt alt sammen.

Når jeg hørte folk beskrive raset, snakket de om suset fra vannmassene som slo mot land, drønnet fra hagene som falt sammen, hvinet fra autovernet som ble slitt i stykker og dratt utover. Hus båret på ryggen av leirmassene før de ble liggende med pipene under vann, E6 som brakk og reiste seg fra bakken i et veldig gap før den falt i vannet. Bremselydene fra den svarte bilen som kom kjørende ut fra tunnelen og svevde i luften et øyeblikk før den falt ned i bølgene og sank.

Men de snakket også om stillheten etterpå.

Fjorden som la seg blank og vennlig over leirmassene, som om ingenting hadde hendt.

FYLLINGEN I ENDEN AV

19

i vannet. De fløt omkring blant vrakgods og flak av asfalt med penklærne på, skjorte, bukse og sko, den ene en størrelse større enn den andre. Letemannskapene som dro dem opp, hadde kjent Vegard og Thomas siden de var små, behøvde ikke engang å snu dem for å vite hvem de var. De ble lagt på en båre og kjørt til sykehuset i morgentimene, etter bare noen timer ble de begge erklært døde, ikke engang da vi fikk beskjeden, tror jeg vi skjønte det. Vi satt der bare i den kalde, lyse korridoren, mamma og jeg, så stille som vi kunne. Lensmannen huket seg ned foran henne, hun sa ingenting, gned bare hendene mot hverandre, gned og gned, som om de var sølvtøy. Jeg spurte ham om de hadde funnet pappa. Han sa at det hadde de ikke, men at de nettopp hadde begynt å lete, at det var tidlig og ennå godt med håp.

Det var slik han sa det. Godt med håp, som om håpet var noe som kunne veies opp og fordeles i passelige porsjoner.

DE FANT BRØDRENE MINE

20

og Thomas begravet. Kistene var små og stutte, forsvant nesten under alle blomsterdekorasjonene. De ble lagt på kirkegården på Bjerka med utsikt til den samme fjorden som krevde dem, i et hjørne av grav­ lunden hvor vinden ikke rev like sterkt. Navnene deres dekket bare deler av steinen. Det var plass til flere der. I enden av kirkegården sto journalistene med kameraer og notatblokker, holdt seg hele tiden på avstand, noterte raskt av og til. I kirken hadde ordføreren snakket om den forferdelige tragedien som hadde utspilt seg i bygda vår og det umenneskelige tapet den førte med seg, et av de verste leirskredene i norges­historien, hadde han sagt. Også på radioen hadde jeg hørt ham gjenta denne setningen, et av de verste i norgeshistorien, stemmen hans var tykk da han sa det, men det var også noe annet der, en slags stolthet.

UKEN ETTER BLE VEGARD

I tiden som fulgte, lette hjelpemannskapene etter pappa.

De gikk langs fjæra med spader og lommelykter, søkte langs bunnen med miniubåt, men sikten var vanskelig der nede, for leiren hadde farget alt grått. Selv for dykkerne var forholdene nærmest umulige i det grumsete vannet. Likevel holdt de på, dag ut og dag inn, selv om alle skjønte at det ikke lenger nyttet, at de bare gjorde det for å trøste oss. På nyhetene snakket folk om årsakene til ulykken: sprengningsarbeidet som hadde pågått den våren, vekten av steinmassene 21

i strandkanten, strømmen av lastebilene som hadde kommet kjørende nordfra og sørfra i alle år.

Noen uker senere fikk vi dødsattesten på døren. Et lite papir som fortalte oss at saken var avsluttet og at pappa var å betrakte som omkommet. Jeg satt i trappen og hørte lensmannen snakke med mamma, hun protesterte ikke på det han sa, nikket bare og tok imot attesten som om den var et helt vanlig dokument. Det skjedde noen ganger, sa lensmannen, at folk ikke kom til rette, at naturen selv begravet dem, det var også en slags trøst i det. Pappa hadde vært glad i dette landskapet, sa lensmannen. Nå var han selv blitt en del av det. Jeg satt og lurte på hva som skjedde med mennesker som blir liggende under vann. Gikk de i oppløsning? Fløt de omkring like under overflaten? Eller sank de mot dypet og ble værende der?

Da jeg ble større, var det lett for meg å finne ut av disse ting­ ene. Mennesker kan ligge i leire i mange år. De forsvinner ikke, for leiren bevarer kroppen, sørger for at den ikke brytes ned og blir til jord. Pappa var like hel. Han fantes fortsatt der nede. Av en eller annen grunn hjalp det meg å tenke det. Det hendte jeg gikk i fjæra og så etter pappa, langs skrenten på det gamle rasstedet, det sønderrevne landskapet som jeg ikke lenger kjente meg igjen i, men som jeg syntes det var godt å være i fordi det lignet alt som var inne i meg. Noen ganger lånte jeg en båt og rodde ut i fjorden. Bølgene klappet vennlig mot skroget, avslørte ingenting om det som hadde hendt der ute. Jeg tenkte på brødrene mine, på hvordan de allerede var begynt å bli utydelige for meg, slik de måtte ha blitt i leiren den natten, sugd ut gjennom vinduet i bilen, inn i bølgene, før de fløt opp.

22

Vegard og Thomas fløt. Det gamle ekteparet som bodde ved stranden fløt ogsü.

Bare pappa sank, kom aldri til overflaten, hadde noe i seg som gjorde ham tung.