TRONARVINGEN
Norges historie sett gjennom landets kronprinser
© 2025 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Omslagsfoto: Kronprins Frederik: Eidsvoll 1814, Kronprins Karl Johan: Fredric Westin / Skoklosters slott / Wikimedia Commons, Kronprins Oscar: Fredric Westin / Nationalmuseum / Wikimedia Commons, Kronprins Carl: Ukjent kunstner / Illustreret Tidende / University of Minnesota/Wikimedia Commons, Prins Oscar: WA Eurenius / PL Qvists / Wikimedia Commons, Kronprins Gustav: Schultz & Suck / Nordiska museet / Digitalt Museum, Kronprins Olav: Anders Beer Wilse, Det kongelige slott, Kronprins Harald: Fire konger og en dronning, fotograf Rude, Det kongelige slott, Kronprins Haakon: Morten Brakestad / Stortinget
Sats: akzidenz, Dag Brekke
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Boka er satt med Caslon 11,5/14,5 Trykk og innbinding: Livonia
ISBN: 978-82-489-4033-3
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Boka er skrevet med støtte fra Norges faglitterære forfatter- og oversetterforening.
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
«Du
kan ikke opptre på samme måte når du er tronarving som når du er monark.»
Kong Charles III som fyrste av Wales
Takk
«Stående på kjemperS Skuldre» er et passende sitat for arbeidet med denne boken. Universalgeniet Isaac Newton brukte frasen i et brev til fysikeren Robert Hooke sent på 1600-tallet. Hans arbeid hadde ikke vært mulig uten forskerne som kom før ham. Uten sammenligning for øvrig er denne boken et resultat av det samme. Primærkilder er i størst mulig grad fraværende, da jeg har ønsket å skrive en bok om Norges kronprinser sett fra perspektivet til biografene. Det er i få sammenhenger, som med visekongetiden til kronprins Oscar (I) og kronprins Carl (IV), jeg har sett meg nødt til å oppsøke primærkildene.
Det norsk-svenske kongehuset Bernadotte har sjelden fått inneha noen rolle på den norske historiske scenen, hverken som kronprinser eller konger. Kongehusets agenda i Norge var å få sine arvinger til å fremstå som norske: de hadde norske lærere i barndommen, måtte lære seg norsk og studerte ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo). Hvilken rolle spilte de i Norge hvis man ser dem fra vårt perspektiv og ikke avskriver dem på grunnlag av at de var svenske?
Å lese om Norge under huset Bernadotte har reist noen interessante spørsmål som er vanskelige å besvare. Hvilke trontall er riktig? Carl Johan var den tredje av Norge, men den fjortende av Sverige.1 Bernadottene brukte sitt svenske trontall også i Norge, men jeg har valgt å bruke norske trontall. Jeg fant ikke min begrunnelse i fortiden, men i fremtiden. En hypotetisk norsk konge ved navn Carl ville i dag ikke blitt omtalt som den «sekstende», men den «femte».
Når det gjelder navnene, holder jeg meg til journalist og forfatter Odd Inge Skjæveslands trepunktslære: du må være gjennomtenkt, konsekvent, og innimellom må du inngå kompromiss. Skjævesland overbeviste meg etter en stund. Derfor skriver jeg de norsk-svenske navnene med «C» (Carl) og «f» (Gustaf). Ettersom kong Oscar sørget for at «Norge» ble skrevet først i dokumenter som angikk Norge, endres skrivemåten fra «svensk-norsk» til «norsk-svensk» fra og med hans regjeringstid.
Byer og geografiske områder har skiftet navn siden Grunnloven ble skrevet i 1814. Bokens mest brukte eksempel er Norges hovedstad, som i løpet av perioden har endret både skrivemåte og navn. Min indre historiker har valgt å følge denne utviklingen slavisk. Derfor omtales hovedstaden som «Christiania» 1814–77, «Kristiania» 1877–1924 og «Oslo» 1925–. Ved andre tilfeller har jeg lagt til det moderne stedsnavnet i parentes.
Tilbake til mitt innledende sitat er det en del personer som må takkes spesielt for bidrag, hjelp og støtte til denne boken. Professor emeritus John Peter Collett har hjulpet meg med viktige sekundærkilder fra unionstiden og i livlige kaffesamtaler om perioden. Allerede nevnte Odd Inge Skjævesland har lest, kommentert og rådgitt generelt, og spesielt om prins Gustaf, det ukjente norsk-svenske kongsemnet som døde på Slottet i Christiania i 1852, samt om det norske ministerhotellet i Stockholm. Kong Olav V-biograf professor Tore Rem har tidlig og sent kommentert det lange kapittelet om kronprins Olav og rettet min oppmerksomhet mot historiefaglige fallemmer. Og så må jeg ikke glemme Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, som i desember 2024 tildelte meg fem måneders arbeidsstipend. Uten den økonomiske støtten, samt inntrykket av at også NFFO hadde tro på prosjektet, ville boken med stor sannsynlighet latt vente på seg. En stor takk.
Redaktør Nina Tandberg hos Kagge har vist en interesse for prosjektet – og en tillit til meg – som jeg bare kunne ha drømt om. Kagge var forlaget jeg siktet mot da jeg begynte å skrive, og begeistringen var stor da Nina kontaktet meg med en intensjonsavtale. Hun har møysommelig minnet meg på at jeg skriver for leseren, ikke meg selv. Både leseren og jeg er henne takknemlig.
Boken er i sin helhet dedisert til mine foreldre Benita og Christer, som sammen er mine viktigste støttespillere i studier, arbeid og liv. De fungerer (heldigvis) også som konstruktive kritikere når kongehusinteressen tar overhånd i det daglige. Jeg er dere evig takknemlig.
Litterært og faglig er det én mann hvis skuldre jeg kontinuerlig står på. Siden vårt første møte under innspillingen av podkasten Undersåttene har denne mannen fungert som min uoffisielle veileder under bachelor- og masteroppgaven, rådgitt meg da jeg søkte på doktorgrad, og vært instrumentell i skrivingen av Tronarvingen. Selve ideen ble klekket ut ved hans spisestuebord. Med sitt litterære blikk, treffende kommentarer og tilbakemeldinger er det ingen tvil om at denne boken ikke ville ha eksistert uten ham. Min største takk går til førsteleser Tor BomannLarsen.
PS: Alle feil og mangler er mine egne.
Krokstadelva, 4. august 2025
Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen
Kapittel I: Kronprinsens interregnum
Medvirkende
Gustaf IV Adolf. Konge av Sverige 1792–1809. Gjorde krav på den norske tronen i 1814. Fire barn som vokste opp. En sønn, kronprins Gustaf, og tre døtre, prinsessene Sofia, Amalia og Cecilia.
Gustaf. Kronprins av Sverige 1799–1809.
Carl XIII. Hertug. Regent for nevøen Gustaf IV Adolf før han ble myndig. Konge av Sverige 1809-1818. Konge av Norge 1814–1818 under navnet Carl II. Barnløs.
Axel von Fersen. Greve og riksmarskalk. Drept under Carl Augusts begravelse.
Christian August av Slesvig-Holstein-SønderborgAugustenborg. Hertug. Kommandør for Det søndenfjeldske infanteriregiment i Norge. Svensk kronprins 1809–1810 under navnet Carl August, valgt på bakgrunn av sin popularitet i Norge. Barnløs.
Frederik Christian II av Augustenborg. Hertug. Christian Augusts eldre bror. Svoger til kong Frederik VI. Kandidat til den svenske tronen i 1809 og 1810.
Frederik VI. Konge av Danmark-Norge 1808–1814. Konge av Danmark 1808–1839. Kandidat til den svenske tronen i 1809 og 1810. Sønneløs.
Christian Frederik. Arving til Danmark-Norge som fetter av kong Frederik VI. Kandidat til den svenske tronen i 1809 og 1810. Konge av Norge 1814. En sønn, prins Frederik.
Napoleon. Keiser av Frankrike og alliert av kong Frederik VI. En (ektefødt) sønn, prins Napoleon, konge av Roma.
Jean Baptiste Bernadotte. Marskalk av Frankrike, fyrste av Ponte Corvo. Kronprins av Sverige 1810–1818 under navnet Carl Johan. Plan om å ta Norge fra Danmark. En sønn, Oscar. Kronprins av Norge 1814-1818.
Christian Magnus Falsen. Leder for Selvstendighetspartiet på Eidsvoll 1814.
Herman Wedel Jarlsberg. Greve. Leder for Unionspartiet på Eidsvoll i 1814.
Skandinavia var i 1810 en region uten kronprinser. De to kongedømmene Sverige og Danmark-Norge hadde regjerende konger som ikke klarte å sette sønner til verden. Europa var på denne tiden styrt av kongelige familier som gjennom krig eller ekteskap tilegnet seg landområder og utvidet sine riker. Familiene ble kalt dynastier. For kongehusene var manglende arvinger en eksistensiell trussel. Det samme var keiser Napoleon av Frankrike. Hans herjinger de foregående åtte årene hadde omkalfatret det europeiske kartet. Nye kongedømmer og kongefamilier oppsto like raskt som Napoleon la Europa under dynastiet Bonaparte. Samtidig bestemte et knippe svenske offiserer seg for å avsette kong Gustaf IV Adolf. Der tidligere konger hadde regjert med en form for lovfestet aristokratisk styre, hadde Gustaf Adolf fjernet mye av adelens makt i statsapparatet og ført en katastrofal utenrikspolitikk. Dette ledet til en økende misnøye blant adelen og offiserene, som var to alen av samme stykke. De hadde sett seg lei på Gustaf Adolfs omseggripende enmannsvelde og avsatte ham i en kort prosess i 1809. Kongen ble truet til å frasi seg arveretten til den svenske tronen på vegne av seg selv og sitt hus, altså sine arvinger. Både kongen, dronningen, de tre døtrene og sønnen, kronprins Gustaf, rømte landet. Midlertidig regjeringssjef ble den avsatte kongens onkel, hertug Carl.
Han var 62 år, senil og barnløs.
Kong Frederik VI av Danmark manglet – i likhet med hertug Carl – en sønn. Danmarks kongefamilie var imidlertid større enn
den svenske, og kong Frederiks nærmeste mannlige arving var fetteren, prins Christian Frederik. Forholdet mellom kongen og hans arveprins var høflig, men avmålt.2 Deres felles interesser var nedarvet gjennom generasjoner: et ønske om å løfte dynastiet opp til nye høyder. Deres drømmerier kretset omkring Danmark-Norge og Sverige forent under én krone. Da svenskene i juni 1809 utnevnte hertug Carl til konge av Sverige som Carl XIII, ble plutselig de to fetternes drøm mulig å realisere.3 Hvis danskekongen eller prins Christian Frederik ble valgt til kronprins av Sverige, ville kongedømmet Skandinavia oppstå som et resultat av naturens gang den dag svenskekongen døde.
Kronprinsemnet den svenske riksdagen hadde øynet, var hverken danske kong Frederik VI eller hans fetter prins Christian Frederik, men deres slektning Christian August av Augustenborg. Han var formann i den norske regjeringskommisjonen og militær øverstkommanderende, hvilket betydde at han regjerte Norge på vegne av kong Frederik VI. Under den korte krigen mot Sverige i 1808 hadde Christian August vist at nordmennene kunne kjempe og at han selv var en begavet strateg. Hans gode behandling av fangede svenske offiserer og soldater ga ham et godt rykte i Sverige, hvilket resulterte i at han allerede før fredsinngåelsen i desember ble tilbudt Sveriges trone. Da regjerte fortsatt Gustaf Adolf Sverige, men den svenske adelen ville ha alternativene klare før de begikk statskupp.
Frem til juni 1810 sto danske kong Frederik VI, prins Christian Frederik og hertug Christian August av Augustenborg til valg om den svenske tronen. Svenskene bestemte seg derimot for å holde seg til sitt gamle dynasti, og valgte altså hertug Carl til konge. Valgkampen som hadde utspilt seg de siste månedene om Sveriges trone, endret seg dermed til å handle om kronprinsrollen. Det var tryggere for Riksdagen å velge en kontrollerbar konge og deretter forme en kronprins, enn å velge en konge fra
et annet (dansk) dynasti. Svenskene hadde avsatt Gustaf Adolf fordi han ønsket et eneveldig Sverige, hvor han selv satt med all makt, så å velge en konge fra det fortsatt enevoldsstyrte Danmark var utelukket. Fra da av jobbet svenskene mot en tostats-skandinavisme for å erstatte tapet av Finland etter krigen med Russland i 1809. Christian August var verktøyet adelen trengte for å samle Norge og Sverige under én krone.4
Den 17. juni 1810 fikk hertug Christian August av Augustenborg instruksjoner fra danskekongen som vanskelig kunne misforstås. Kong Frederik VI satt med all makt over kongeriket Danmark-Norge og kunne personlig diktere statens styre og stell. Han skrev at Christian August ved første mulighet skulle ta kontroll over de svenske grensefestningene, og at samarbeid «med Sverige kan aldri skje, da det ville vært absurd, siden de er våre fiender».5 Christian August kuttet dermed all kontakt med de svenske opprørslederne, mens de fortsatt ønsket ham som kronprins.
Etter et møte i det «Hemliga utskottet», riksrådets organ for å diskutere utenrikssaker med stendene, talte kong Carl XIII om hvilke kvaliteter en kronprins burde ha. Det var en ren beskrivelse av Christian August uten å nevne ham ved navn. De var ennå ikke sikre på om prinsen ville akseptere å bli kronprins av Sverige. Greven Georg Adlersparre prøvde å tale svenskenes sak til prinsen. Han skrev at «hela hufvudstaden känner på hvilken Prins Konungens och RiksStändens ögon äro fästade».6
Christian August invaderte aldri Sverige. Diskusjonene har siden stått om dette var på grunn av prinsens ønske om å bli konge av Sverige, eller om det ikke kom ordre fra København om å gjennomføre en slik invasjon. Den 14. juli 1809 sendte kong Frederik VI et brev til prinsen i Norge og ba ham smi mens jernet var varmt. Kongen la derimot til at dette skulle gjøres såfremt ingen fysiske hindringer gjorde det umulig.7 Kong Frederiks spesifisering av eventuelle hindringer ga Christian August
19
det slingringsmonnet han trengte for å avblåse en invasjon av Sverige. Prinsen hadde i flere uker bedt om forsterkninger i form av krigsmateriell og mat. Han var også sikker på at kornlagrene i Norge ikke kunne opprettholde en invasjon av Sverige. Christian August unngikk å invadere Sverige fordi det var umulig og kunne skade danske kong Frederiks sak om å bli konge i Sverige.
Christian Augusts støtte til danskekongen falt for døve ører hos svenskene. I sin urokkelige lojalitet til kong Frederik ble prinsen motarbeidet i Sverige i hele perioden. Han løslot offiserer som lovet å støtte kongens kandidatur i Riksdagen, han prøvde å overbevise Frederik om at eneveldet måtte opphøre, og i en middag på Bogstad Gård overbeviste han de svenske gjestene om å jobbe for danskekongens kandidatur. Hverken kong Frederik eller Sveriges Riksdag ønsket å høre på Christian August. Han mente at regjeringssystemet i Danmark-Norge måtte endres slik at det var mer likt Sveriges for at en skandinavisk union skulle være mulig. Dette innebar eneveldets avvikling, noe Frederik VI ikke var villig til å gjennomføre. Mens Christian August jobbet utrettelig for danskekongens kandidatur til den svenske tronen, ønsket svenskene selv bare Christian August. Og ingen annen.
Den 22. juli 1809 fikk prinsen presentert det offisielle tilbudet om kronprinsrollen i Sverige. Selv med et opprykk i horisonten lå det skandinaviske kongedømmet Christian Augusts tanker nærmest. Han var ugift og så ikke for seg at han kom til å finne en kone i nærmeste fremtid. Løsningen kunne være å gifte seg med en av kong Frederik VIs døtre. Da kunne Skandinavias troner arves til hans sønn via kvinneledd.
Det ble innledet fredssamtaler mellom Sverige og DanmarkNorge i august 1809. En del av fredsavtalen var at Christian August skulle bli svensk kronprins. I en alder av 41 år ble han offisielt utropt i Riksdagen 28. august.8 Etter en stor avskjedsfest i Christiania sent i desember dro Christian August til sitt
nye hjemland. Den 7. januar 1810 krysset han grensen og ankom Drottningholm to uker senere. Ikledd purpurkappe og med arvefyrstekronen på hodet ble Christian August adoptert av Carl XIII, som var like majestetisk antrukket som hans nyervervede sønn.9
Nesten 300 år etter Christian II av Danmark-Norges nedslakting av den svenske adelen i det som siden har blitt kalt Blodbadet i Stockholm, var det ennå ikke høvelig for en kommende konge av Sverige å hete Christian. Navnet ble derfor endret til Carl, etter hans adoptivfar, men han beholdt August. Prins Christian August av Augustenborg ble kronprins Carl August av Sverige.
Den svenske Riksdagen hadde dermed funnet en midlertidig løsning på et langvarig problem. Det svenske adoptivkongeblodet i Carl Augusts årer stoppet hos ham, da han hverken var gift eller hadde barn. Det svenske hoffet var ikke videre imponert.
Carl August ble oppfattet som sær, manglet kongelig væremåte og var ufattelig kjedelig.10 Likevel så Sveriges ledende menn seg om etter en passende kone til kronprinsen, mens kronprinsen så seg om etter en adoptivsønn.
Drømmer og manglende virkelighetssans preget Sveriges nye arveprins. Han fablet ennå med tanker om å få danske kong Frederik VI eller en av hans arvinger som konge over et forent Skandinavia. Danskekongen var med sine eneveldige aspirasjoner utelukket som konge over svenskene, men å oppfylle drømmen kunne gjøres på andre måter. Danskekongen var i samme knipe som Carl August, da han bare hadde døtre. De kunne heldigvis giftes bort til en kongelig med ambisjoner. Eksempelvis den nyinnsatte kronprinsen av Sverige.11 Skulle ikke det gå, ønsket Carl August å adoptere den avsatte Gustaf IV Adolfs sønn, elleve år gamle Gustaf, som da bodde i eksil i Østerrike.
Det ble med tanken (og håpet). Da Carl August hadde vært kronprins i knappe fem måneder, dro han for å inspisere de
skånske husarenes øvelser i Skåne. På vei dit traff han broren og ba ham undersøke rundt den landsforviste svenske kronprinsen. Broren skal ha bemerket at Carl August ikke så bra ut. Han snakket tidvis usammenhengende og uforståelig, men reiste videre. Under militærøvelsen falt Carl August bevisstløs av hesten. Tretti minutter senere var han død.12 Den landsforviste Gustaf IV Adolf fikk ikke tilbake Sveriges trone, danske Frederik VI ble aldri konge av Skandinavia, og svenskene mistet enda en kronprins.
Det oppsto raskt konspirasjonsteorier om at Carl August hadde blitt myrdet.13 De skyldige ble antatt å være Gustaf Adolfs støttespillere, gustavianerne, som håpet Carl Augusts død skulle legge grunnlaget for den avsatte kongens retur til Sverige.
Kong Carl XIII la lokk på saken og skrev til utenriksministeren at kronprinsens død burde forbigås i stillhet.14 Han var sikker på at Carl August hadde blitt drept, men bekymret seg mer for Sveriges rykte internasjonalt enn for at de ansvarlige skulle stilles til rette. Folket lot seg derimot lede ned i konspirasjonenes mørke avgrunn og ønsket en syndebukk. Den fant de i riksmarskalk og greve Axel von Fersen. Han hadde tidligere talt Gustaf IV Adolfs sak.
Carl Augusts båre ankom Stockholm den 20. juni. Det var nesten en måned siden han hadde utåndet i Skåne. En stor prosesjon fulgte kisten fra byportene. Foran båren rullet riksmarskalkvognen med grev Axel von Fersen.
Greven hadde bistått den franske kongen og dronningen med flukten fra Versailles 18 år tidligere. Kong Ludvig XVI og dronning Marie Antoinette ønsket ikke å regjere over et konstitusjonelt kongedømme. Flukten mislyktes, og i etterkant ble både kongen og dronningen av Frankrike ledet til giljotinen.
Grev Axel von Fersen var ikke populær, og under prosesjonen med Carl Augusts båre var vognen hans nesten ødelagt da den rundet siste sidegate før Riddarhustorget, på vei mot
Riddarholmskyrkan. Stockholmerne hadde kastet stein, kobbermynter og byggematerialer etter ham. Grevekronen på toppen av vognen lå i tusen knas på vogngulvet. Svea Livgarden sto like om hjørnet og kunne redde von Fersen fra pøbelen som angrep ham, men beveget seg ikke en tomme. Flere menn løp frem og løsnet de seks hvite hestene fra vognen. Deretter ble vognen pepret med alle slags gjenstander som kunne skade den allerede utsatte riksmarskalken. Greven ble dratt ut av vognen.
Axel von Fersen endte sine dager lynsjet i Stockholms gater mens to hundre soldater fra landets mest berømte garde sto og så på.15 Med tittelen riksmarskalk var han den høyest rangerte mannen etter kongen. Det hjalp ikke. Fersen endte sine dager, lik franske Marie Antoinette og Ludvig XVI, som offer for innbyggernes vrede. Brosteinsgatene fungerte som skafott, Stockholms pøbel tok på seg rollen som bøddel.
Det svenske monarkiet var tilbake ved utgangspunktet. Ingen kronprins, ingen dynastisk fremtid og ingen nasjonal trygghet. Kampen om den fremtidige svenske tronen fortsatte.
Den selvsagte kandidaten var den avdøde kronprinsens storebror, hertug Frederik Christian II. I tillegg var han svoger av danskekongen, velutdannet og hadde en ti år gammel sønn. Han kunne derimot ikke vise til tung militær erfaring, som hadde gitt lillebroren fortrinn i den første valgrunden.16 Kong Frederik VI av Danmark var fortsatt et alternativ. Danskekongen ble gitt en sjanse nummer to. Kunne kong Frederik fortsatt bli konge over Skandinavia?
Hertug Frederik Christian II var mannen det ble talt om i de høyeste kretsene i Paris. Igjen måtte svenskene få kandidaten godkjent av Napoleon. Gustaf Lagerbielke, svenskekongens sendemann hos keiseren, snakket varmt om Frederik Christian, men Napoleon foretrakk sin allierte kong Frederik VI.17 Sendemannen
var standhaftig og overtalte keiseren til å støtte hertugen av Augustenborg.
Paris ble det året scene for et svensk dobbeltspill, med det offisielle Sverige representert ved Gustaf Lagerbielke, og et uoffisielt trontilbud presentert av løytnant Carl Otto Mörner, selv om han hadde reist til Frankrike med oppdraget om å få Napoleons aksept for Frederik Christian.18 Mörner var på vei til en gammel fransk venn for å diskutere kandidater til tronen. Av Napoleons stesønn Eugène de Beauharnais og Frankrikes marskalker foretrakk de gode vennene marskalken og fyrsten av Ponte Corvo, Jean Baptiste Bernadotte. Men hvordan skulle de få kommunisert det til Bernadotte?
Den revolusjonære lederen Napoleon Bonaparte hadde skapt seg et keiserrike. Han hadde satt kronen på sitt eget hode, tegnet om europakartet og skapt fyrste- og kongedømmer etter eget forgodtbefinnende. Revolusjonstilhengeren Ludvig van Beethoven skrev en symfoni til ære for Frankrikes førstekonsul, men da korsikaneren utropte seg til keiser, strøk Beethoven navnet «Napoleon» i tittelen så hardt at papiret revnet. Symfonien ble omdøpt og kalt «For å feire minnet om en stor mann».19 Inn i dette meritokratiske monarkiet, som baserte opprykk på faktiske prestasjoner og ikke arv, skulle løytnant Mörner prøve å få foretrede hos fyrste og marskalk Bernadotte.
Den 25. juni 1810 ble Jean Baptiste Bernadotte tilbudt Sveriges trone. Til å begynne med var marskalk Bernadotte uinteressert. Han kan ha trodd at det var en provokasjon fra det hemmelige politiet eller et forsøk fra Napoleon på å felle ham. Desto mer Carl Otto Mörner forklarte, desto mer interessert ble Bernadotte. Før møtet var over, hadde Bernadotte blitt så engasjert at han hadde lovet å konvertere til protestantismen.
Løytnant Mörner oppsøkte sin tidligere sjef, general Fabian Wrede, for å få hjelp til å informere landsmennene hjemme i
Sverige om at han hadde funnet løsningen. Wrede besøkte den svenske legasjonen i Paris, og hadde involvert seg i tronfølgerspørsmålet. Hans mange innvendinger mot hertug Frederik Christian gjorde utslag. General Wrede ville mye heller jobbe for at krigsherren og fyrsten Bernadotte ble svensk tronfølger enn «en mann uten personlige meritter og uten karakter». Valget av Frederik Christian som tronfølger ville «(...) dømme oss selv til døden som stat».20
Bernadotte informerte en overrasket Napoleon, som likevel ikke kunne gitt mer blanke. En franskmann på tronen var en franskmann på tronen, om han så het Eugène, Murat eller Bernadotte. General Wrede møtte igjen Bernadotte og diskuterte hva som hindret ham fra å kunne velges til kronprins. Spesielt sto religionen i veien, fortalte Wrede. Bernadotte på sin side påpekte at han var fra Béarn, samme sted som kong Henrik IV av Frankrike. Henrik hadde konvertert til katolisismen for å få den franske kronen, under påskudd av at «Paris er vel en messe verdt». Jean Baptiste Bernadotte løy og messet om at moren hans var avgått ved døden som troende protestant, men at han selv hadde blitt oppdratt i farens katolske tro.21
Sveriges trone var litt messing verdt.
Vel hjemme i Sverige oppsøkte løytnant Mörner utenriksminister Lars von Engeström for å informere ham om sitt initiativ for å løse svenskenes dynastiske floke. Der fikk han sitt pass påskrevet for å ha brydd seg med saker som ikke angikk en løytnant som ham. Riksmarskalk Hans Henrik von Essen mente han burde plasseres der hverken sol eller måne ville skinne. Meningene var delte også i den påfølgende diskusjonen i Riksdagen. Adelen og geistligheten ønsket Frederik VI, bøndene ønsket tidligere kronprins Gustaf, de færreste støttet russernes kandidat, Peter Frederik av Oldenburg, og flest støttet hertugen av Augustenborg.22 Bernadotte ble nevnt
av militæret, og hans personlige økonomi ble utslagsgivende. En fransk sendemann oppsøkte utenriksministeren for å formidle påstanden om at Bernadotte, hvis valgt, ville låne 8 millioner franc til riksgjeldskontoret. Det var nesten hele den svenske utenriksgjelden, og et tilbud som ikke kunne avslås på grått papir. Bernadotte var på sin side ikke helt klar over alle lovnadene.
Diplomatisk symbolikk ble tungen på vektskålen for svenskene. Napoleon kalte hjem sin charge d’affaires i Stockholm i august 1810. Sendemannen hadde vært en uttalt støttespiller for Frederik VIs kandidatur. Hans tilbakekallelse ble derfor tolket som at Napoleon ikke ønsket noen av de danske kandidatene.23 Listen på fem var blitt til tre, da de danske kandidatene kong Frederik VI og prins Christian Frederik tilsynelatende ikke var ønsket av Napoleon. Jean Baptiste Bernadottes apparat av støttespillere sørget for at det «Hemliga utskottet» endret standpunkt 16. august 1810. Fem dager senere ble Jean Baptiste Bernadotte valgt til kronprins av Sverige, og rent formelt adoptert av kong Carl XIII. En svensk delegasjon dro straks til Paris med Serafimer-, Nordstjerne- og Vasaordenen i bagasjen. Jean Baptiste gjorde som sin kronprinsforgjenger og tok navnet «Carl» etter sin adoptivfar, og nasjonaliserte sitt «Jean» til «Johan». Kronprins Carl Johan.
Tre år senere var Napoleons imperium på vikende front, og kronprins Carl Johan kunne nå Sveriges mål om å overta Norge. Eneste hinder var en arveprins i matrosforkledning roende over Skagerrak.
Christian Frederik var arveprins til Danmark-Norge. Kong Frederik og prinsen hadde samme farfar, men ikke farmor, og var derfor halvfettere. Han ble beskrevet som den eneste vakre og intelligente i det oldenburgske dynasti. En idealistisk og prinsippfast renessansefyrste som lett romantiserte både frihetskamp og eneveldet. Forholdet mellom halvfetterne var høflig, men avmålt.24
Kongens arving ble holdt utenfor politisk innflytelse helt frem til han ble Norges stattholder i 1813. Da kunne arveprinsens popularitet sørge for at Norge ikke fløt for langt unna København, som resultat av britenes sjøblokade mellom Norge og Danmark under de langvarige Napoleonskrigene. Nordmennene hadde sett sitt snitt til å utnytte kongens frykt for at Norge skulle distansere seg politisk fra Danmark. Året 1813 hadde kong Frederik måttet godkjenne forslaget om opprettelsen av et universitet i Christiania. For danskekongen var det et tap. Som eneveldig monark lå all makt hos ham. Selv universitetet var underlagt kongen. Det var lettere å kontrollere informasjonsflyten og opprettholde den eneveldige ideologien hvis alle helstatens akademikere måtte til København for utdannelse. Opprettelsen av universitetet i Christiania ble dermed første spiker i den eneveldige kisten.
Sommeren 1804 hadde prins Christian Frederik av DanmarkNorge vært på badeferie i Tyskland. Det dansk-norske reisefølget stoppet opp i Hannover, hvor Jean Baptiste Bernadotte var guvernør og holdt hoff. Christian Frederik beskrev ham som «en omløpende italiener i marskalkdrakt».25 Med ny drakt og nytt navn etter valget til svensk kronprins i 1810 dro Jean Baptiste Bernadotte halve Europa rundt under navnet kronprins Carl Johan for å søke støtte til sitt prosjekt: Norge skulle bli svensk. Den svenske kronprinsen hadde militærerfaring nok til å forstå at Finland var tapt. Det var ikke mulig for Sverige å gjenvinne landområdet de hadde måttet avgi til Russland i 1809. DanmarkNorge var på Napoleons side, og et militært svakt land, noe som ville forenkle overtagelsen av Norge.
Carl Johan fremmet forslaget for Napoleon og ble bryskt avvist i 1811. Kronprinsen av Sverige lot seg derimot ikke stoppe. Han avsluttet alliansen med Frankrike og henvendte seg til Russland. På nyåret 1812 hadde han fått i stand en avtale hvor Sverige lovet å tilby militær støtte i kampen mot Napoleon i bytte
mot Russlands støtte for Sveriges krav om Norge i fredsoppgjøret. Den 3. mars 1813 hadde England sluttet seg til samme avtale, og Preussen likedan en måned senere.26
Da hadde ikke Carl Johan lenger bruk for Danmark-Norge og kuttet Sveriges diplomatiske forbindelser til kongedømmet i sørvest. Kong Frederik VIs dobbeltmonarki var fra da av praktisk talt i oppløsning.
Danmark-Norge og Sverige inngikk i denne perioden som en del av Napoleonskrigene. Carl Johan skulle bistå de allierte i deres siste kamper mot sin tidligere keiser Napoleon, men han ønsket ikke å slåss på fransk jord. For den svenske kronprinsen var Rhinen Frankrikes naturlige grense, og der ønsket han et siste oppgjør med keiseren, mens Carl Johans allierte ønsket å se Napoleon beseiret i Paris.27
Kronprinsen næret et håp om å kunne bli konge av Frankrike hvis Napoleon ble avsatt eller falt i strid. Da kunne ikke Carl Johan sees av franskmennene mens han kommanderte fremmede soldater på fransk jord.28 Kronprinsen gikk derfor i retning Danmark. Han skulle først og fremst sikre Norge.
Etter Carl Johans bidrag i slaget mot Napoleons tropper ved Leipzig angrep svenskene Danmark fra de nordtyske områdene. Danskene var sjanseløse og ba om våpenhvile.29 En periode fulgte med diplomatisk skytteltrafikk mellom Kiel, København, Frankfurt og Wien. Den 14. januar 1814 ble fredsavtalen i Kiel underskrevet, hvor kongen av Sverige fikk Norge. Spesifiseringen kongen var viktig. Den betød at den dagen kronprinsen ble konge, ville han ha to fullverdige kongedømmer på hendene. En fin retrettmulighet dersom det skulle skjære seg mellom svenskene og Carl Johan. På sin side fikk danskekongen Lübeck og Pommern.
På tre år hadde den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte med injisert blått blod som kronprins Carl Johan, fått
til hva svenske konger hadde slitt med i 200 år. Norge tilhørte Sverige.
Med datidens kommunikasjonsårer tok det ti dager før meldingen om avståelsestraktaten mellom Danmark og Sverige nådde frem til stattholder prins Christian Frederik i Norge. Den dansk-norske arveprinsens reaksjon ble å spørre kong Frederik om han skulle stille seg i spissen for et norsk opprør, uavhengig av Danmark.
Som arving til Danmark-Norge hadde han både en dynastisk og lovfestet rett til Norges trone. Det dansk-norske eneveldet var det eneste eneveldet forankret i lov, med Kongeloven av 1665. Lovens bokstav beskrev at den til enhver tid sittende konge ikke kunne si fra seg arveretten på vegne av noen andre enn seg selv. Ifølge Kongeloven var Christian Frederik fortsatt arving til både Danmark og Norge. Slik kunne dynastisk sedvane sørge for at Norge forble i Oldenburgernes hender. Prins Christian Frederik kunne bli konge av et selvstendig Norge som ville inngå i personalunion med Danmark ved kong Frederik VIs død.
Den franske keiser Napoleons fiender ønsket at kongehusene fra tiden før den franske revolusjon skulle gjeninnsettes på sine troner, og derfor var det store sjanser for at de ville foretrekke at Oldenburgerne beholdt Norge, i stedet for å gi landet til den ambisiøse oppkomlingen av en kronprins i Sverige.30
Før den 14. januar 1814 hadde kong Frederik VI regjert i både Danmark og Norge. Da han sa fra seg arveretten og frigjorde nordmennene fra deres ed til ham, ble Christian Frederik Oldenburgernes håp i Norge. Den 26. januar skrev Christian Frederik i Norge et brev til Frederik VI i Danmark. Det beskrev i seg selv de brutale realitetene. I «til»-feltet sto det «Til Frederik den Sjette, Konge til Danmark».31 Norge var strøket fra danskekongens tittel.
I overgangen til februar 1814 reiste prins Christian Frederik til Trondhjem. Der holdt han flere taler og ble møtt av jubelrop og oppmuntring. Embetsmannen Carl Valentin Falsen utarbeidet en adresse til prinsen som 58 av byens fremste herrer underskrev. De oppfordret prins Christian Frederik til å sammenkalle nasjonens stender i en kongress som skulle skrive en grunnlov for Norge. Dette var stikk i strid med prinsens egne tanker. Helt siden sommeren 1813 hadde han sett for seg at han en dag kanskje måtte utrope seg selv til Norges konge. Adressen fra Falsen har i ettertid blitt sett på som en advarsel til Christian Frederik om å utrope seg til konge innenfor det danske eneveldets ideologiske rammer. Den dansk-norske prinsen skal ikke ha blitt særlig imponert. Han skal ha gitt Falsen et knusende blikk da de møttes senere og vist ham «paafaldende Unaade».32
Hvilken rolle skulle Christian Frederik ha i Norge? Rent praktisk var han ikke lenger Frederik VIs stattholder. Kong Carl XIII av Sverige var av stormaktene anerkjent som konge av Norge. Det eneste som reddet rollen og legitimiteten, var at en av paragrafene i Kongeloven stipulerte at Frederik VI ikke kunne si fra seg tronen på vegne av sine arvinger.33 Hvilket av papirene som skulle gjelde – Kongeloven eller Kieltraktaten – var usikkert. Hva burde en velge – dynastisk legitimitet eller politisk troverdighet?
Den tidligere stattholderen valgte den gylne middelvei. Den 19. februar utnevnte Christian Frederik seg selv til «Rikets regent».34 Hvem han regjerte på vegne av, var vanskelig å fastslå. Professor Georg Sverdrup mente at kong Frederik VIs avståelse av Norge og frasigelse av kongeverdighet og suverenitet hadde tilbakeført begge til nasjonen, ergo folket. Det var nasjonen som styrte, men deres regent var prins Christian Frederik. Utnevnelsen ble offisielt anerkjent i Christiania 22. februar. Inntil videre fungerte han som eneveldig monark.
Ryktene om det norske opprøret mot Kieltraktaten nådde raskt frem til broderfolket i øst. Lik en politisk skjennepreken sendte Sveriges utenriksminister brev til Danmark og ba kongen få kontroll over arveprinsen.35 Kong Frederik VI gjorde som han ble fortalt. Mot slutten av mars ba han prins Christian Frederik om å gi opp Norge. I sitt svar skrev Christian Frederik at hvis han ble gitt «Norges Krone, da antager jeg den, om det saa var paa Randen af Afgrunnen, blot for at skaffe min Søn Arveret til dette Rige». Den nåværende kongekronen var ikke viktig, men sønnens fremtid, slik at han «om Norge end erobres, en Gang vil komme til at sidde på Norges Trone».36
Med mål om å redde sin sønn, prins Frederiks, kronprinsverdighet, samlet Christian Frederik Norges stormenn på Eidsvoll. Der var det opphisset stemning. Ikke bare måtte Michael Roccis maleri «Hvilende Venus» fjernes fordi det stjal herrenes oppmerksomhet, men de fremmøtte var ikke samstemte. Da to representanter endte i håndgemeng og fikk tilsnakk av ordstyrer, ble det replisert at det ikke var slåsskamp, men «slående argumenter».37
Selvstendighetspartiet, ledet av Christian Magnus Falsen, og Unionspartiet, ledet av Herman Wedel Jarlsberg, dominerte grunnlovsforsamlingen. Wedel Jarlsberg var en verdensvant mann, født i Italia og utdannet i København. Han var en intellektuell, med oversikt over de folkerettslige nyvinningene. Han ønsket at utenrikspolitikken skulle ligge til staten og ikke monarken. Avstemningen gikk ikke i hans favør, og det ble en seier for Selvstendighetspartiet og Christian Frederik.38
Norge hadde på dette tidspunktet to alternativer til konge, både kong Carl av Sverige og regent Christian Frederik. Et tredje alternativ åpenbarte seg i Frankfurt, kong Gustaf Adolfs eksil.39 I sitt eget hode var han et godt alternativ ettersom han var «af Herrens smörda», altså konge av Guds nåde.40 Arveretten
var reell nok. Som etterkommer av hertug Adolf av SlesvigHolstein-Gottorp bar Gustaf Adolf tittelen «arving til Norge». Suvereniteten lå derimot hos det norske folk, og folket så bort fra dynastienes spilleregler.
Den 16. april la Falsen frem forslag om statsformen: «Jeg voterer for at Norge skal være et indskrænket Monarchie, at det skal være et frit, uafhængig og udeleligt Kongerige, og at Regenten skal føre Titel af Konge.»41 Første spiker i kisten for en union med Sverige var satt. Den andre kom med bekjennelsesplikten, der det ble votert frem at «Kongen skal stedse ha bekjent og bekjenne sig til den evangelisk-lutherske Religion».42 Ordet «stedse» betyr «alltid». Selv om kronprins Carl Johan tidligere hadde løyet om sin mors protestantiske tro, endret det ikke hans egen. Han hadde ikke bekjent seg til protestantismen hele livet, og var derfor ikke skikket til å bli Norges konge. Det mente i alle fall grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll.
Det var valget av kongen som var fundamentet for norsk selvforståelse i 1814. Ikke før trusselen om et fransk-svensk dynasti ble en realitet, rettet nordmennenes fokus seg mot Grunnloven. Christian Frederik symboliserte den ufeilbarlige nasjonen, samtidig som han paradoksalt nok legemliggjorde en gjenforening med Danmark.43 Her lå det også noen rester fra det skandinaviske prosjektet. Hvis prins Christian Frederik som norsk konge hadde folkets støtte, og med det var et hinder for unionen, kunne han bruke det som et argument mot svenskene. Christian Frederik fortalte svenske utsendinger at Sverige i seg selv ikke var noe problem, men det var en frykt for at Norge skulle bli en svensk provins styrt av en fremmed fyrste.44 Løsningen var selvfølgelig å erstatte kronprins Carl Johan av Sverige med regent Christian Frederik.
Den 17. mai 1814 sto kongevalget på Eidsvoll. Representantene hadde kledd seg i galla. Ikke overraskende ble danske Christian Frederik enstemmig valgt til konge av Norge. Den russiske tsarens sendemann i København informerte kong Frederik VI om at Russland aldri ville anerkjenne Norges selvstendighet. Christian Frederik ville heller ikke anerkjennes som konge av Danmark, den dagen det skulle skje.45 Keiserstøtte eller ei. Christian Frederik var konge av Norge, og landet hadde fått en kronprins.
