Page 1


C

ecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin, Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren Iselin Gaathe druknet på mystisk vis i Skutebukta forrige sommer.

L

eo Bast har nettopp flyttet til Skutebukta. Han bor i den private delen av pensjonatet sammen med moren sin, Rebekka, som jobber som hotellsjef. Foreldrene hans er skilt. Faren er journalist og bor i Dubai.

U

ne Flaker bor sammen med foreldrene og de to brødrene sine i et gammelt skipperhus på østsiden av Skutebukta. Der har hun bodd bestandig. Faren, Widar Flaker, er fisker, mens moren er lærer på den videregående skolen inne i byen.

E gon er hunden til Une. Den heter Egon fordi den er så egen og

sta, og stort sett gjør som den vil. Det er en knehøy blandingshund, med brun, krøllete pels, lang hale og våt snute. Det sies at den stammer fra en politihund.

Perlen pensjonat Pensjonatet Perlen ble bygget av Cecilias tippoldefar for over hundre år siden. Den gangen kom gjestene med dampbåt til dypvannskaia eller med jernbanen til byen og videre derfra til kysten med hest og kjerre. Under krigen ble eiendommen tatt av tyskerne, som lot offiserene sine bo der. Etterpå har det vært flere forskjellige eiere helt til moren og faren til Cecilia kjøpte det tilbake, pusset det opp og begynte å leie det ut til gjester. Cecilia og faren bor i en privat del i andre etasje på pensjonatet. Det samme gjør Leo og moren. Høyt over resten av pensjonatet rager tårnrommet.


CLUE-serien 1. Salamandergåten 2. Maltesergåten 3. Undervannsgåten 4. Gravrøvergåten 5. Libertygåten 6. Esmeraldagåten 7. Rivertongåten 8. Hodeskallegåten 9. Ulvehundgåten 10. Sjøormgåten 11. Einsteingåten 12. Triangelgåten

Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet, og du trenger ikke lese bøkene i noen bestemt rekkefølge. Likevel er det slik at gjennom de fire første bøkene løser Cecilia, Leo, Une og Egon et større mysterium, nemlig: Hva var det som egentlig skjedde forrige sommer da moren til Cecilia forsvant? I de fire neste bøkene er det Kutter-skattens hemmelighet som avsløres. Det er altså slik at fire og fire bøker i CLUEserien henger sammen, i tillegg til gåten som løses i hver enkelt bok. Denne boka er den tolvte og siste boka i CLUE-serien. Her må Cecilia, Leo, Une og Egon løse Triangelgåten, men du får også endelig svar på om de finner den verdifulle Bolette-ringen som de startet jakten på i bok nummer ni. Jørn Lier Horst forfatter


Jørn Lier Horst Triangelgüten


Š 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Omslagsillustrasjon: Bildekollasj: Niklas Lindblad (Foto: Shutterstock) Sats: Typeline Kart/plantegning for- og ettersats: Typeline Papir: Holmen Boook Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Minion Pro 13/17 pkt Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2128-8

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no


Innhold 1. Flyet 2. Fortøyning 3. Einstein-rommet 4. Triangelet 5. Konvolutten 6. Sletting 7. 2005 8. Forsvinningen 9. Leteaksjon 10. Liste 11. Heia 12. Skrothytta 13. Fremkalt 14. Trekant 15. Skrotmannen 16. Flytur 17. Sabotasje 18. Flaggstang 19. Røde tall 20. Gass 21. Tre kanter 22. Vanntett 23. Synkehull 24. Gamle kunster

11 17 24 30 36 43 49 55 61 67 74 81 87 93 100 106 112 118 123 129 134 139 144 148


«Alt er i tallene.» PYTHAGORAS, CA. 580 F.KR.–CA. 500 F.KR.


KAPITTEL 1

Flyet

Cecilia, Leo og Une hadde ingenting å gjøre. De lå flate i gresset utenfor Perlen pensjonat og stirret opp mot den blå himmelen. Langt ute i havgapet var det noe som beveget seg, like over horisonten. Cecilia satte seg opp. Øynene ble blendet av sollyset, som gnistret i vannflaten. Hun skygget for øynene med hånden. Prikken på himmelen vokste, og like etter hørte hun den dype, vibrerende lyden av et fly som nærmet seg. «Det kommer hitover», sa Une. Egon, hunden hennes, lettet på hodet, men ble liggende. De ble sittende og følge med på flyet. Det kom inn over Skutebukta i lav høyde. Etter hvert som det nærmet seg, så de at det var et småfly med en propell 11


i snuta og digre flottører i stedet for hjul, nesten som meiene på en kjelke. «Et sjøfly», kommenterte Leo. «Kanskje det skal lande her?» foreslo Cecilia. Flyet holdt samme høyde og retning. Speilbildet glimtet i det stille vannet, og vingene kastet skygger mot overflaten. Idet flyet var rett over dem, la piloten om kursen og dreide skrått mot vest. Flyet passerte over fyrtårnet på Ålodden og fortsatte utover havet igjen mens sollyset ble reflektert i vingene. «Det sto noen tall på det», sa Une. «Kjennetegnet», nikket Leo. «Akkurat som på biler.» Lyden fra flyet ble lavere og gikk over til en svak summing før den forsvant, men de kunne fremdeles se det. «Det skifter retning igjen!» sa Leo og pekte. Han hadde rett. Flyet hadde svingt mot øst og hadde retning mot det stedet der Cecilia først hadde oppdaget det. Lufta over havet var disig, men de kunne følge det lille flyet som en prikk som beveget seg fra høyre mot venstre på himmelen. «Jeg liker å fly», sa Une og la seg tilbake på gresset igjen. «Det er så morsomt å se ned på bakken. Verden blir liksom helt annerledes, akkurat som det ikke er ekte.» 12


Cecilia forsto hva hun mente, men var ikke enig. Hun hadde bare flydd noen få ganger og likte det ikke. Hun følte seg innestengt og fikk vondt i ørene når flyet gikk opp eller ned. «Har du flydd med et sånt lite fly noen gang?» spurte hun og nikket mot horisonten. «Nei, men det må jo være enda mer moro; å fly lavt. Det som er mest morsomt med et vanlig fly, er jo når du letter og lander og det ikke er så langt ned og du kan se små mennesker og biler som beveger seg.» «Nå kommer det hitover igjen», sa Leo. Cecilia løftet hånden til pannen igjen for å skygge for sola. Leo hadde rett. Flyet hadde skiftet kurs enda en gang og kom rett mot dem. «Kanskje det er øvelsesflygning?» foreslo hun. Une og Leo reiste seg. Cecilia gjorde det samme. Lyden fra motoren økte i styrke igjen, og flyet kom inn over Fjelltangen. Leo begynte å veive med begge armene for å vinke til piloten. Egon begynte å bjeffe. Idet flyet var rett over dem, så de at haleroret ble vridd mot venstre. Flyet la seg over på siden, kursen ble lagt om igjen, og det passerte Ålodden for andre gang. Det fortsatte på ruten sin, og på samme sted som forrige gang skiftet det kurs på nytt. 13


Cecilia snudde seg og kikket opp mot pensjonatet. Noen av gjestene satt ute på den brede verandaen. De pekte og fulgte med på det lille flyet, de også. Tim Tallakstad satt også der. Han var en gammel sjømann som bodde i Skutebukta. Hver dag gikk han en formiddagstur bort til pensjonatet. Nå satt han ved et av bordene nærmest rekkverket med en avis foran seg og drakk kaffe. Cecilia, Leo og Une gikk opp til ham innunder verandataket, mens de hele tiden fulgte med på flyet. Det var fremdeles noen uker til sommerferien og fortsatt kjølig i lufta, slik at varmen forsvant så snart de ikke var i sola. «Nå kommer det til å snu igjen», sa Leo og stilte seg inntil en av stolpene på verandaen. Han fikk rett. Flyet la seg over på siden og kom mot dem for tredje gang. Gamle-Tim drakk av koppen sin, men sa ingenting. Motorduren økte etter hvert som flyet kom nærmere. Cecilia, Leo og Une ble stående og vente på at det skulle skifte kurs igjen. «Hva er det han driver med?» undret Une da flyet var over dem igjen. «Han flyr jo bare rundt i ring.» «Ikke i ring», rettet Leo. «En trekant.» «Et triangel», sa Gamle-Tim og nippet til kaffekoppen. «Trekant og triangel er det samme.» 14


«Djevelens triangel», sa Gamle-Tim og satte koppen fra seg. «Djevelens triangel?» gjentok Cecilia og merket at to menn ved det nærmeste bordet kikket bort på dem. «Sjøfolkene kaller det for det», nikket Gamle-Tim. «Det trekantede havområdet mellom Skutebukta, Breiskjæra i vest og Utholmen i øst.» Han pekte i den retningen flyet var på vei. «Hvorfor det?» «Fordi det har forsvunnet så mange skip i området der, uten at noen kan forklare hvorfor.» De stirret på ham og ventet på at han skulle fortsette. «Det begynte på en klar og vindstille dag i 1927», forklarte Gamle-Tim. «Tre frakteskip som kjørte i følge, forsvant rett etter at de hadde meldt på kystradioen at de så Ålodden fyr. En redningsskøyte ble sendt ut for å se etter dem. Den kom aldri tilbake. Militæret ble varslet og sendte opp et stort sjøfly. Det meldte fra om posisjonen sin da det var midt i triangelet, så ble det stille. Ingen hørte noen gang fra dem om bord. Verken flyet eller båtene er noen gang funnet.» «Jeg har hørt om de greiene der», sa Une og ble fjern i blikket, som om hun forsøkte å tenke tilbake. Hun hadde bodd i Skutebukta siden hun ble født, og 15


visste det meste om stedet. «Men ikke det med triangel og djevel.» «Så gikk det seks år», fortsatte Gamle-Tim. «Da forsvant en fiskebåt og en seilbåt. Begge på samme dag. Begge var sist sett da de seilte inn i triangelet.» «Hva skjedde med dem?» ville Leo vite. Gamle-Tim trakk på skuldrene. «Det er det ingen som vet», svarte han. «Sommeren seks år senere skjedde det igjen. En skonnert ble borte med fullt mannskap, og under krigen forsvant et tysk forsyningsskip og et fly som ble sendt ut for å se etter det. Til sammen har 22 båter og fire fly blitt borte i Djevelens triangel i løpet av de siste hundre årene.» Cecilia kikket ut mot havet. Flyet kom mot dem for fjerde gang, men denne gangen steg det i høyde. Motoren jobbet jevnt mens det klatret høyere og høyere, passerte over dem og forsvant bak pensjonatet. Leo løp ut på plassen foran pensjonatet igjen. Cecilia, Une og Egon fulgte etter ham. Flyet var over åskammen bak dem og på vei over sletta inne på Heia. Så snudde det igjen og satte kurs rett utover Skutebukta, mot midten av triangelet. Det passerte Steinholmen, så stanset motoren brått. Det ble merkelig stille. Flyet flatet ut, så begynte det å gli ned gjennom lufta, mot havet.


KAPITTEL 2

Fortøyning

«Det har fått motorstopp!» utbrøt Cecilia og stirret på flyet som sank lydløst ned mot havet. «Det kommer til å styrte!» Flere gjester reiste seg fra bordene på terrassen og gikk fram til rekkverket for å få med seg det som skjedde. Leo sprang inn i resepsjonen og kom ut igjen med en kikkert. Sjøflyet fortsatte på samme kurs, vekk fra land, og mistet stadig mer høyde. Da det var hundre meter over vannflaten harket motoren i gang igjen. Flyet flatet ut, dreide til venstre og fortsatte i lav høyde. Cecilia pustet lettet ut. «De kastet ut noe!» sa Leo og senket kikkerten før han satte den opp til øynene igjen. 17


«Hva da?» spurte Une. «Jeg vet ikke», svarte Leo. «Men døra gikk opp, og så kom det noe ut.» «Kanskje de måtte kvitte seg med vekt?» foreslo Une. «Får jeg se?» ba Cecilia og strakte ut hånden etter kikkerten. Leo rakte den til henne. Idet hun satte kikkerten til øynene, skiftet flyet kurs igjen og kom mot dem. Sollyset glinset i flyvinduene. Hun fulgte det med blikket. Mens hun sto der, kom det noe mer ut av flyet. Det lignet på en stor, gul ball, men avstanden var for lang til at det gikk an å se hva det var. «De kaster ut noe mer!» sa hun. Leo tok kikkerten tilbake. Flyet gjorde en ny manøver, men fortsatte i lav høyde. «Det kommer enda mer», sa Leo etter en stund. Flyet var for langt unna til at de andre kunne se noe uten kikkert. «Det ser ut som om det er noe som henger i et tau», fortsatte Leo. Det blanke sjøflyet dreide rundt i en stor bue og var tilbake ved åpningen av Skutebukta. Det kom rett mot dem med enda lavere høyde enn før. «Det har begynt nedstigningen», sa Gamle-Tim. «Det har tenkt å lande.» 18


De ble stående og se på. De to båtformede meiene under sjøflyet så tunge ut, som om det var de som trakk flyet ned, men Cecilia visste at de var fulle av luft slik at flyet skulle holde seg flytende når det landet. «Der!» sa Leo idet flyet tok vannet 200 meter utpå sjøen. Vannspruten sto opp rundt de to flottørene, og sjøflyet gjorde noen små, lette hopp på bølgene. Så kom det rolig kjørende i retning av gjestebrygga. Cecilia, Leo og Une løp ned med Egon i hælene for å ta det imot. Det var to menn om bord, kunne de se nå. Piloten og en mann i grå kjeledress som satt i en åpen sidedør. Piloten tok av seg solbrillene, smilte og vinket til dem. Cecilia, Leo og Une vinket tilbake. Da flyet var kommet inntil brygga, kastet mannen i sidedøra i land et fortøyningstau. Leo tok imot og fortøyde flyet, akkurat som en båt. Mannen i kjeledress hoppet ned på brygga. «Takk skal du ha», sa han og begynte å løfte ut noen bager. «Kan du feste det bak for oss også?» Leo nikket, grep et tau som lå på brygga, og bandt det til en fortøyningsring bak på sjøflyet. Piloten kom også i land. «Hadde du motorproblemer?» spurte Une. «Motorproblemer?» spurte piloten. 19


«Det hørtes ut som om dere fikk motorstopp», skjøt Cecilia inn. «Å, nei», smilte piloten. «Det var en kontrollert glideflukt. Jeg liker å gjøre det av og til. Kutte ut motoren og bare nyte den totale stillheten. Jeg liker stillheten.» «Jeg liker det ikke», smilte mannen i kjeledress. «Jeg er like usikker hver gang på om motoren vil starte igjen.» «Motoren går som en klokke», lo piloten. «Dessuten trengs det ikke motor for å lande en maskin som dette. Sjøflyet kan bare seile ned på havet.» Mannen i kjeledressen ristet oppgitt på hodet og lesset i land den siste av fem store bager. «Hva skal dere her?» spurte Leo. «Vi skal bo her», svarte piloten. «På Perlen pensjonat.» «Det har aldri kommet gjester med fly hit før», sa Une. «Da er det på tide», mente piloten. «Det er faren til Cecilia som driver det», forklarte Leo. Piloten rakte fram hånden. «Jeg heter Werner Dahl», sa han og tok Cecilia i hånden før han hilste på de andre. «Jo Gjellum», presenterte den andre mannen seg som. 20


«Vi kan hjelpe dere å bære opp bagasjen», tilbød Leo. «Det ville vært alle tiders», svarte mannen som het Jo. De tok en bag hver. Piloten snudde seg og kastet et blikk på flyet. «Fortøyde du det ordentlig?» spurte han. «Pålestikk», nikket Leo. Une lo. Det var hun som hadde lært ham det. Leo var bygutt før han hadde flyttet til Skutebukta sammen med moren sin, som hadde fått jobb på pensjonatet for et år siden. Une var født og oppvokst i Skutebukta, med en far som var fisker, så knuter kunne hun alt om. Det sto to menn foran resepsjonsskranken inne på pensjonatet. Faren til Cecilia var i ferd med å registrere dem inn i gjesteboka. Cecilia, Leo og Une ble stående og vente sammen med de to fra flyet. «Hva var det dere kastet ut?» spurte Cecilia. «Forskningsbøyer», svarte Werner Dahl. «Er dere forskere?» spurte Leo. «Ja.» «Hva forsker dere på?» «Havbunnen», svarte Werner Dahl. Leo smilte. 21


«Burde dere ikke hatt en ubåt i stedet for et fly?» spurte han. «Foreløpig handler det om å skaffe oversikt», forklarte Jo Gjellum. «Da er det greit å komme opp i høyden. I dag har vi tatt mange bilder av landområdene rundt bukta. Det kan fortelle oss hvordan det ser ut under vann.» «Har dere tatt bilde av pensjonatet også?» spurte Cecilia. Werner Dahl lo. «Ja da. Vi har bilder av dere også, da dere sto og vinket. I morgen skal vi opp igjen og ta flere bilder. Kanskje dere vil være med?» Cecilia, Leo og Une så på hverandre. «Kan vi det?» «Hvis dere får lov av foreldrene deres.» Det var blitt ledig foran resepsjonsskranken. Cecilia snudde seg mot faren sin. «Kan vi det?» spurte hun. «Hva da?» spurte faren. Cecilia forklarte hva det gjaldt, og håpet egentlig at han skulle svare nei. Hun hadde ikke spesielt lyst til å dra opp i det lille sjøflyet. «De er forskere», la Leo til. Faren til Cecilia fant fram nøklene til rommene som Werner Dahl og Jo Gjellum skulle bo på. 22


«Jeg ser ikke at det er noe i veien for en liten flytur», svarte han og henvendte seg mot mannen som var pilot: «Hva forsker dere på?» «Havbunnen», svarte Werner Dahl. «Vi tror forklaringen på hvorfor det har forsvunnet så mange båter i området utenfor her, befinner seg nede i dypet.»

Jørn Lier Horst: Triangelgåten CLUE 12  
Jørn Lier Horst: Triangelgåten CLUE 12  
Advertisement