Åsne Seierstad: To søstre by Kagge Forlag

ÅSNE SEIERSTAD

TO SØSTRE

ÂŠ 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 b Trykk og innbinding: Livonia Print SIA Satt med Warnock Pro 11/15 Engelske sitater er oversatt av Kari Engen ISBN: 978-82-489-1682-6 ISBN: 978-82-525-8704-3 (Bokklubben)

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Forfatteren har mottatt stĂ¸tte fra Fritt Ord til arbeidet med denne boken.

Innhold Fra forfatteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

— DEL EN — Bruddet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilslørt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Blindebukk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Inn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 31 52 60

— DEL TO — Tidlig ungdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Misjonsmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Å spise med djevelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Ja, vi elsker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Denne drakta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Alt handler om hjertet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Valentines Ummah . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Skytetrening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Halal Dating . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 Paragrafer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179

Fremmed fugl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Løsrivelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Svindel i Guds navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oktoberrevolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

191 200 205 224

— DEL TRE — Dødsdans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Blåkopien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En herlig, snill mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krigsbytte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . The End of Sykes-Picot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . God is not great . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

231 268 284 294 299 319 332

— DEL FIRE — Ikke uten mine døtre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nytt år, nye muligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Housewives of Raqqa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gutter fra Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skyt jentene om du vil! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ramadan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

355 365 373 385 401 423

— DEL FEM — Et annet liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 433 Stemmer i hodet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 444 Arv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 457 Slik ble boken til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 473 Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 486 Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 490

Fra forfatteren Dette er en dokumentarbok. Den er basert på vitnemål. Scenene er bygd opp ut fra hva de som var til stede, har fortalt. Noen scener er det flere kilder til, andre har bare én forteller. Beskrivelsene av en persons tanker er basert på hva personen har sagt at hun eller han tenkte i den gitte situasjonen. Noen har valgt ikke å bidra til boken. Disse personene er beskrevet ut fra sine handlinger, skriftlige kilder og det andre har fortalt om dem. For arabiske ord er en forenklet versjon av transkripsjons systemet til International Journal of Middle East Studies brukt. Jeg fraviker dette for noen arabiske egennavn som har etablerte stavemåter på vestlige språk. Mailer og meldinger står stort sett trykt uten rettelser. I dem gjengir jeg avsenderens stavemåte på arabiske ord og navn. For en mer omfattende gjennomgang av arbeidsmetode, se etterordet sist i boken. Bakerst står også en ordliste over islamske uttrykk og en litteraturliste.

— DEL EN — Profeten sa om martyrene: Sjelene deres er i grønne fugler, som bygger reder i lyktene under Guds trone, og fritt tar for seg av Paradisets frukter. Herren ser dem og spør om det er noe de ønsker. De svarer: Hva skulle vi ønske oss? Vi spiser jo fra Hagen som vi lyster. Herren spurte igjen, og da Herren spurte for tredje gang, sa de: Herre, vi ønsker at du skal sende våre sjeler tilbake til kroppene våre, slik at vi på nytt kan ofre våre liv for din skyld. Da Gud slik så at de ikke higet etter mer, lot ham dem bli i Paradis. Overlevert av Abdallah ibn Masud, død år 650

Vi vil alle vende tilbake til Allah når vi dør, men la oss alle strebe etter å vende tilbake til Allah mens vi fremdeles lever. Umm Hudayfah aka Ayan, 10. oktober 2013

Bruddet Køyesengen sto midt i rommet. En høy grind av hvitlakkerte metallrør sørget for at den som lå øverst ikke rullet ned. Sengen, som var oppredd med fargerike sengeklær, delte rommet i to. Ved døren var det plassert et skrivebord, en stol og et klesskap. På den andre siden sto en kommode, og et vindu viste ut mot en gressplen og en rødlig mursteinsblokk, identisk med deres. Vinduskanten var så lav at man lett kunne skreve over og la seg dumpe ned på gresset. På møblene hang det lapper med sirlig skrevne tegn, først kladdet med blyant, så overskrevet med blå tusj: Seng. Vindu. Stol. Bord. Skap. Dør. Tapetet over kommoden var fylt opp. Stor, liten, høy, lav, varm, kald, fattig, rik. De arabiske tegnene var nøye kalligrafert, åpenbart av en nybegynner, for flere bokstaver var forvekslet. Oversettelsen til norsk var stavet riktig, men skrevet slurvete, med svak blyant. Det var den yngste søsteren, hun som sov i overkøyen, som hadde limt på lappene. De prydet ikke bare jentenes rom, men hang rundt om i leiligheten: Lampe. Sofa. Gardin. Hylle. Arabiskkurset startet med verdslige ting, men formålet var åndelig – å kunne

lese og forstå Koranen slik den var blitt åpenbart for profeten M uhammed. Jeg. Han. Vi. Jeg er. Han er. Vi er. Allahu akbar. Gud er stor. Gud er større. Led oss på den rette vei! Denne oktobermorgenen hadde Leila klatret ned fra overkøyen tidligere enn hun pleide. Hun kledde seg i en fotsid kjole og gikk inn til moren på kjøkkenet, som lå vegg-i-vegg med jentenes rom. Sara var den i familien som våknet først. Da smøg hun seg ut av sengen, trådte forsiktig ned på gulvet så hun ikke vekket Sadiq. Først når kroppen hans savnet varmen hennes, når sengen hadde kjølnet og han merket at han frøs, sto han opp. Sara sto i egne tanker ved frokostbordet. Overrasket så hun opp på datteren, som hadde fylt seksten uken før. Leila liknet faren, smal, høyreist, langlemmet. «Jeg kan hjelpe deg å gjøre klar guttene,» sa hun. «Har du ikke skole i dag?» spurte moren. «Jo da, jeg tenkte bare at du kanskje ville ha en hånd …» «Nei, gjør deg i stand, du, guttene klarer jeg selv.» I motsetning til storesøsteren, som hadde tatt på seg flere av husholdningens oppgaver, var ikke Leila den som pleide å tilby seg. «Slappfiskdronninga,» pleide faren å kalle henne. Sara gikk forbi datteren og inn til småguttene, Isaq på seks og Jibril som var elleve. Hun vekket dem med myke mammafingre, hjalp minstemann på med klærne og skysset dem ut på kjøkkenet. Der sto Sadiq allerede ved komfyren. De brune bønnene hadde han gjort klar kvelden før. En finkuttet løk surret blank i olje, et par fedd knuste hvitløk, litt mer olje, strimlet rød paprika, krydder, til det hele tok farge. Så helte han i bønnene, senket temperaturen og lot det syde på platen før han kjørte håndmikseren i massen. Han øste pureen over på et fat og lot en stråle olivenolje lage gylne sirkler i det brune. 12

Isaq og Jibril var fremdeles døsige, og dumpet ned på hver sin stol. De dyppet biter av brød i bønnestuingen og stappet dem i munnen. Isaq sølte som vanlig. Jibril etterlot seg knapt en smule utenfor skålen. Leila sirklet rundt bordet, der det også sto en kanne svart te med kardemommefrø. «Skal du ikke sette deg?» spurte faren. «Nei, jeg faster,» svarte sekstenåringen. Faren spurte ikke mer. Leila og storesøsteren Ayan, som nå var gått på badet, var nøye med fasten. Kvinner skulle ikke utføre religiøse ritualer når de var urene, og jentene tok igjen de tapte dagene så snart de kunne. Aller helst på mandager og torsdager, for da fastet profeten Muhammed. I dag var det torsdag. Ramadan hadde vært en prøvelse, i år hadde fastemåneden vært i juli, når solen ikke gikk ned før etter ti og sto opp igjen bare noen timer senere. Det ble lenge uten vått eller tørt. Nå i oktober under dhu al-hijja – pilgrimsmåneden – fastet jentene igjen og hadde intensivert bønnerytmen. Det var den helligste tiden i den islamske kalenderen, den beste tiden for hajj, å reise som pilgrim til Mekka. Nå talte gode gjerninger mer enn ellers i året. Ismael, som var mellom Ayan og Leila i søskenflokken, kom inn på kjøkkenet med et håndkle rundt livet. Han var på vei til badet, der Ayan akkurat var ferdig. Om han støtte på søstrene når han spradet halvnaken rundt, pleide han å liksom-krasje i dem. «Slutt!» ropte de. «Mamma, han plager oss!» Husets tre tenåringer – Ayan på nitten, Ismael var atten, Leila seksten – hadde sklidd fra hverandre. Broren var bare opptatt av å trene, gå ut med venner og spille dataspill, mente søstrene. Det var pinlig at han aldri var i moskeen. Det ble lagt merke til. «Du er ikke muslim!» hadde Ayan ropt til ham, og bedt moren kaste ham ut. Hun kunne ikke leve med en som ikke ba. 13

«Han er bare forvirret!» hadde moren prøvd. «Kibb ham ut!» «Til sommeren,» beroliget moren henne, «skal jeg ta ham med til en sjeik i Hargeisa, be ham lese bønner over ham, snakke med ham …» Ayan hadde vært den førende i kranglene. Leila hadde bare fulgt opp, men så, kvelden i forveien, da han hadde kommet hjem fra trening og skulle sette fra seg bagen i gangen, hadde hun styrtet mot ham og kastet seg om halsen hans. «Å, Ismael! Jeg har savnet deg!» «Hæ? Jeg har vært borte i et par timer …» «Hvor har du vært?» «Jeg har vært og trent.» «Hva trente du?» «Eh … jeg trente overkropp. Bryst og armer.» Jenter, altså. Leila hadde vært sur på ham lenge, og så ble hun plutselig kjærlig og kosete. Ismael trakk på seg jeans og skjorte og gikk inn til de andre. Han åpnet kjøleskapsdøren, der jentene ved siden av lappen med – thallaja – kjøleskap på arabisk, hadde limt opp visdomsord fra Islamic Cultural Centre Norway. På et grønt klistremerke, slitt i kantene, som om noen hadde forsøkt å rive det av, sto det Allah ser ikke på din velstand og eiendom, Han ser på ditt hjerte og dine handlinger. På et lilla merke sto det Den som tror på Allah og den Siste Dagen bør ikke plage sin nabo, han bør være generøs overfor gjester og bør snakke sant, som er godt, og ellers tie. (F.eks avstå fra usømmelig og skittent snakk, baksnakking, løgn, spre rykter osv.) Ved benken smurte Ismael seg tre skiver grovbrød med makrell i tomat. Attenåringen var opptatt av å få i seg nok proteiner, og syntes foreldrene brukte for mye olje og kokte og stekte ting i hjel. Han ville ha ren, sunn, enkel mat, og mislikte de somaliske krydderblandingene. 14

Da han satte seg ved bordet med de andre, dultet han borti småbrødrene. Isaq svarte med et klovneansikt og slo knyttneven tilbake, Jibril bare vred seg vekk og ba storebroren slutte. «La guttene spise,» sa Sara. Morgenen lysnet sakte, det var ennå litt tid før solen ville vise seg over takene på blokkene i øst. Sadiq var sykmeldt. Skulderen var vond etter at en kasse hadde falt over ham på lageret til Coca Cola. Neste uke skulle han til fysioterapeuten som NAV hadde henvist ham til. Tankene fløy. Det var lenge siden han hadde hørt fra moren hjemme i Somaliland. Var hun syk? Han fikk ringe henne senere i dag. En skapdør slo igjen, noe tungt ble flyttet inne på jentenes rom. Ayan hadde gått ut av videregående samme vår, og jobbet som tilkallingsvikar i et byrå som tilbød personlige assistenter til eldre som «behøver praktisk bistand i hverdagen», slik det sto i kontrakten hennes. Det var et slags tenkeår, før hun skulle begynne å studere. Hun kom ut av soverommet med en koffert. «Hva skal du med den?» spurte Sadiq. «Aisha skal låne den.» Ayan så på faren. «Hun skal ut og reise.» Jentene hadde ofte byttelånt saker med venninnen som bodde noen nabolag bortenfor. Iblant hadde de bedt faren kjøre dem. Han hadde lurt på hva de hadde i plastposene de tok med seg fram og tilbake. Vaskemaskinen hos Aisha var ødelagt, forklarte de, de skulle vaske klærne hennes. Aisha var et par år eldre enn Ayan og hadde flyttet tilbake til moren og søstrene med den lille babyen sin da ektemannen forlot henne. Ayan dro kofferten etter seg mot entreen, hun skulle heller ikke ha frokost. Hun gikk rett mot speilet ved utgangsdøren der hun svøpte hijaben over det krusete håret.

Eldstedatteren hadde arvet morens trekk. En vakkert buet panne, myke, runde kinn, dype øyne. Hijaben ble strammet slik at ikke ett hårstrå var å se, over trakk hun en jilbab, en slags tunika med hette, og til sist en vid kappe. Det var blitt folksomt i gangen. Jibril sto klar, Isaq prøvde å presse foten ned i en sko. «Du må knyte opp,» kjeftet Sadiq. «Jeg klarer ikke,» klaget seksåringen. Samme regel gjaldt alle ting i livet, sa faren: «Bruk hodet, ikke musklene!» Yngstegutten var bygd som Sara og Ayan, han var kompakt og kraftig, mens de tre andre barna var spede og smale som faren. Sadiq satte seg på huk for å løse opp i lissefloken. Ayan var den første som gikk. «Ha det!» sa hun og smilte mot dem. Døren slo igjen bak henne. Det ble bedre plass i gangen da hun og kofferten forsvant. Leila tok i sin tur plass foran speilet og kopierte søsterens bevegelser. Da hijaben var på, ble hun stående med skolesekken på ryggen. «Vil du ha skyss?» spurte faren. Han strevde fremdeles med Isaqs lisser. Leila pleide å sitte på når barna begynte samtidig, selv om det bare var et knapt kvarters gange ned til skolen som lå på andre siden av T-banelinjen. «Nei takk,» svarte hun. Faren så forbauset opp. «Jeg må slanke meg litt, bevege meg mer,» forklarte hun. «Du! Hvor på kroppen har du fett? Du er jo en pinne!» himlet Sara. Leila smilte bare og ga begge foreldrene en klem. «Jeg er glad i deg, pappa,» hvisket hun i farens øre. «Jeg er glad i deg, mamma,» hvisket hun til moren.

Kjærlighetserklæringen var på somalisk. Til moren snakket søsknene alltid somalisk, med faren vekslet de, seg imellom snakket de for det meste norsk. «Skal vi ta følge, da?» spurte Ismael. De gikk begge på Rud videregående, hun i første klasse på helse- og sosial, han i tredje på elektrolinjen. De fulgte ulike rytmer og gikk sjelden sammen, men siden hun hadde vært «gamle Leila» kvelden før, var det rart å ikke slå følge, slik de alltid hadde gjort i barneårene. «Nei, jeg skal …» svarte Leila. Broren hørte ikke svaret, registrerte bare at hun forsvant ut med ryggsekken. Så var alle skodd for dagen. Småguttene løp opp trappene, Jibril først, Isaq etter. Terrasseblokken var bygd i en bratt skråning. For å komme ut på oversiden måtte de opp tre etasjer fra leiligheten. Et tåkelag dekket Kolsåstoppen som reiste seg som en mørk vegg bak boligfeltet. Sadiq låste opp bilen mens guttene kranglet om hvem som skulle sitte foran. «Ok, ok, ok,» skjente faren. «Hvordan var dette, jo, Jibril satt foran sist, nå er det Isaqs tur.» De ventet mens bilen varmet seg, så svingte Sadiq ut fra Lillehauger, altfor fort, altfor brått, som alltid. Framme ved Bryn skole ville Jibril, som gikk i sjette klasse, helst at faren skulle dra med en gang, det var flaut å bli sett med pappa. Men Isaq, som hadde vært skolegutt i knappe to måneder, ba faren følge ham helt inn i skolegården. Da det ringte inn, vendte Sadiq tilbake til bilen og kjørte hjem for å hente Sara. Hun hadde time hos legen. Den siste tiden hadde hun hatt smerter i hodet, nakken, fingrene, håndleddene, hoftene, beina, føttene. Hun var ofte sliten og trøtt, følte seg kald og klam. Var det noe hun kunne ta? Kanskje hun ble bedre av jerntilskudd? Kalsium? D-vitamin? Hun hadde abonnert på Fri Flyt, 17

fiskeoljekapsler fra Vesterålen, som heller ikke hadde hjulpet. Det jeg trenger er varm kamelmelk, pleide hun å si. Da forsvinner smertene straks. Hun levde i et land i en årstid der solen ikke varmet, knapt ga lys. Hun var ikke skapt for dette. De kjørte mot Sandvika storsenter og fant en plass der man kunne stå gratis i tre timer. Derfra gikk de mot Bærumsklinikken, hvor de ble møtt av familiens fastlege. Hun lyttet til Sadiqs oversettelse av konas plager, spurte litt, gjorde noen undersøkelser og kom til at det ikke var flere piller som skulle til, men en livsstils endring. Sara måtte bevege seg mer, begynne å gå turer, og hun burde gå betraktelig ned i vekt. Etter konsultasjonen kjørte Sadiq sin kone til døren. Hjemme la hun seg til å hvile, slik hun pleide midt på dagen. Guttene var ferdig på skolen halv to. Litt etter pleide Leila å komme hjem. Da tok hun av seg hijaben og den fotside kåpen, hun vasket seg, ba og spiste litt før hun gikk inn på rommet hun delte med Ayan. Der skrudde hun på pc-en for å gjøre lekser eller høre på prekener eller resitasjoner fra Koranen. Jentene var mye på rommet sitt. «Ikke kom inn!» ropte de irritert om noen trykket ned dørklinken. Mens andre mødre uroet seg for om døtrene hadde kjærester eller kledde seg uanstendig, hadde Sara ingenting å bekymre seg for. Døtrene gjorde alltid som hun sa. De spurte om lov til alt, om så for å banke på naboens dør, skrøt hun til venninnene. Det var gledelig at de ikke smeltet for mye inn i det norske, som hun sa. Ismael derimot ga henne bekymringer, han skled vekk fra sin somaliske bakgrunn, syntes hun, og var i ferd med å bli for norsk. Minuttviserne passerte tre. Ismael var kommet tidlig hjem fra skolen, han hadde lovet å hjelpe småbrødrene med leksene. De hang etter i en del fag. Nå satt alle tre ved kjøkkenbordet. Rart at Leila ennå ikke var hjemme. Hun kom alltid rett hjem. 18

Sara prøvde å ringe. Mobilen var avslått. Eldstedatteren svarte heller ikke. Kanskje jentene hadde et eller annet ettermiddags program hun ikke hadde fått med seg. Hun lot det gå litt tid før hun ringte igjen. Leila. Ayan. Heller ikke Sadiq tok telefonen. Hun ba Ismael sende en melding. Noe måtte ha skjedd. Hvorfor skulle Leila ellers være sen? Sara tenkte ofte det verste. Kanskje noen hadde slått henne ned? Hun visste at det var nordmenn som ikke likte mørke, i alle fall ikke muslimer, og Leila var blitt trakassert av en guttegjeng en gang. Til sist svarte eldstedatteren. «Hvor er dere?» utbrøt moren. «Jeg er bekymret for Leila, hun har ikke kommet hjem ennå!» «Ikke uroe deg. Leila er med meg,» svarte Ayan. «Å,» utbrøt moren lettet. «Så fint!» Når de var sammen, var alt i orden. Hun tok ut noen lammestykker fra kjøleskapet og helte vann i en kjele for å koke ris til sju. Sadiq satt på biblioteket i Sandvika og leste Illustrert Vitenskap. Skulderen smertet, det ble lenge til han kom tilbake til Coca Cola. Han ønsket seg en annen jobb. En gang drømte han om ingeniørstudier, han hadde fulgt et kveldskurs for å kvalifisere seg, men så hadde han gitt opp. Han elsket dette biblioteket. Han kom hit nesten hver dag. Det første han gjorde, var å hente favorittbladet fra hylla, bla litt, så åpne pc-en og surfe på nettet. Sadiq gikk ut for å ta seg en røyk og så de tapte anropene. «Jentene er ute på noe,» sa kona. «Kan du ringe dem og si at du henter dem med bilen? Så kommer dere alle hjem til middag?» Han tastet Ayans nummer, deretter Leilas. De kunne være i Rahma-moskeen i nærheten eller hos Aisha. Leilas telefon var

avslått. Ayan svarte ikke. Kunne de ha dratt til Tawfiiq-moskeen i Oslo? Han gikk inn på biblioteket igjen, og chattet litt med en venn. Rundt fem dro han hjem. Han tok av skoene i entreen og styrte mot stua og sofaen i imitert skinn. Han følte seg sliten og ville slenge seg ned og vente på middagen. Foran ham sto tv-en. På veggen bak hang et bilde av Mekka. I hjørnet mot verandaen lå et par tepper og et gammelt trenings apparat. Ellers var stua tom, sparsomt innredet à la Somali. Sara ba ham fortsette å ringe. «Hvor er disse jentene? Jeg har ikke tid til dette!» utbrøt han. Litt over seks tok eldstedatteren telefonen. «Ro deg, pappa,» sa jenta. Hun ventet litt, som for å gi ham tid, før hun sa: «Abo, sett deg ned.» Stemmen hennes var tørr. «Vi har sendt dere en mail. Les den.» Så la hun på. Sadiq hentet datamaskinen fra ryggsekken, tok fram brillene og åpnet mailprogrammet. Øverst lå en ulest mail, sendt klokken 17.49, 17. oktober 2013. «Fred, Guds nåde og velsignelse være med dere, mamma og pappa,» sto det på somalisk. Mailen fortsatte på norsk. Vi elsker dere såå høyt og dere har gitt oss alt i livet. Vi er evig takknemlige for alt .

Sadiq leste videre. Vi ber om tilgivelse for alt vondt vi har gjort dere. Vi elsker dere såå høyt og ville gjort alt for dere og aldri gjort noe for å såre dere med vilje, og er det da ikke rett og rimelig at vi gjør alt for ALLAH swts skyld og er takknemlige oven for det han har gitt oss ved å følge hans lover, regler og befalinger.

Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. Vi vil så gjerne hjelpe muslimene og den eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem er ved å være med dem i deres lidelser og gleder. Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan. Vi vet dette høres absurd ut, men det er haq og vi måtte dra. Vi frykter hva ALLAH swt vil si til oss på dommedagen.

Blodet forsvant fra hodet. Det svartnet. Han tømtes for kraft. Mens han fortsatte å lese, tetnet lufta seg rundt ham. Dette måtte være en spøk. De tøyset med ham. Abo du vet at dette er fard al ayn ikke bare på menn men også på kvinner og hvem enn som kan.

Sadiq raste nedover mailen for å finne en forklaring på alt tullet. Han kjente uttrykket fard al-ayn – individets plikt, som bønn, faste, almisser, å reise til Mekka. Vi har nå dratt og er snart fremme in shaa ALLAH. Vær så snill og ikke bli sure på oss, det gjorde oss såå vondt å dra uten å få sagt hade på en måte som dere fortjener. Tilgi oss in shaa ALLAH, når vi tok dette valget gjorde vi det med det som er best for vår Ummah i tankene, men også hva som er best for vår familie, det er kanskje litt vanskelig å skjønne nå men in shaa ALLAH vil dette valget hjelpe oss alle på dommedagen in shaa ALLAH. Vi elsker dere såå mye og håper at dere ikke vil bryte kontakt med oss, in shaa ALLAH vil vi sende en sms når vi når hotellet og da kan dere ringe in shaa ALLAH. Igjen så vil vi si at vi elsker dere av hele våre hjerter og vi beklager at dere måtte få vite på denne måten, vi har allerede bedt for mye av dere men vi må be om en tjeneste; for både vår sikkerhet og deres sikkerhet må ingen andre enn familien vite at

vi har dratt, dette kan ikke bli understreket nok. Vær så snill og prøv å forstå våre handlinger in shaa ALLAH. «Allah være lovet, hersker over hele verden . Ayan & Leila .»

Sadiq holdt hendene opp foran ansiktet. «Hva står det??!» Sara sto lent over skulderen hans og så vekselvis på de svarte tegnene og på ektemannen. «Ismael, kom!!» ropte Sadiq. Hva har jeg gjort galt nå, undret Ismael på rommet sitt, da han hørte farens ustø stemme. «Les høyt,» ba faren da sønnen kom ut i stua. Etter noen linjer begynte Ismaels stemme å skjelve. «Hva? Hva?» ropte Sara. Ismael leste først på norsk, så oversatte han til somalisk for moren. «… Vi har bestemt oss for å reise til Syria …» oversatte han. «Illahayow i awi! Allah, hjelp meg!» ropte Sara og deiset i gulvet. Sadiq ville hjelpe henne opp, men dumpet i stedet selv ned. Han ble sittende med armene rundt kona og rugge henne. «Jeg kan ikke tro det,» mumlet han. «Det er ikke mulig.» Småguttene stirret på dem. Isaq kom bort, krøp inntil foreldrene. «Pappa, hvor er de reist?» spurte Jibril. «Jeg vet ikke,» svarte Sadiq. Han prøvde å samle kaoset i hodet, de kunne da ikke bare reise sånn, uten varsel, nei, han trodde ikke på det. Det var tre muligheter. En – de tullet. To – det var noen andre som hadde skrevet mailen. Tre – han hadde ikke lest det ordentlig. Politiets operasjonssentral loggførte oppringningen til klokken 21.54. Innringeren hadde «mottatt mail fra to døtre hvor de opplyser å ha dratt til Syria for å delta i Jihad». 22

Sadiq ba politiet spore opp jentenes telefoner for å finne ut hvor de befant seg. «Noen har kidnappet dem!» utbrøt Sara. Sadiq ringte og ringte. Jentene kunne ikke ha kommet langt! Endelig hørtes et klikk i andre enden. «Abo …» Han avbrøt datteren, klarnet stemmen, prøvde å roe ned. «Ayan, stopp der dere er, det spiller ingen rolle hvor, hold dere der, jeg kommer, jeg fyller bensin på bilen, vær så snill, vent på meg der ...» «Pappa, hør på meg ...» «Jeg henter dere, jeg tar bilen, hvor er dere?» «I Sverige.» «Vent på meg. Jeg tar bilen, eller nei, jeg flyr, jeg tar et fly!» «Glem det, pappa.» «Tenk dere om, kjære dere, vi må snakke sammen. Hvem er dere sammen med?» Samtalen ble brutt. Da Sadiq ringte tilbake, fikk han til svar at mottaker manglet dekning. Han ringte politiets operasjonssentral igjen. Sentralen loggførte at jentene befant seg på «ukjent hotell i Sverige». Plutselig ropte Ismael noe fra rommet sitt, han kom ut i stua og pekte på datamaskinen sin. «Ayan er på Facebook!» Sadiq så et navn han kjente, datterens mellomnavn Fatima Abdallah. Han satte seg ned og skrev til henne. «Barnet mitt, fortell meg hvor dere er slik at jeg kan møte dere, eller ta telefonen. Dere bringer store problemer til familien. Ikke gjør større skade nå. Baaaaarnet mitt, vær så snill, baaaarnet mitt, snakk med meg.»

Han satt og stirret inn i skjermen. Stemmen til Ayan hadde vært helt lukket. Hard. De måtte til Syria. For å hjelpe. Folk som var i nød der. Det var deres plikt. Beslutningsevnen Sadiq hadde hentet fram da han ringte politiet, var borte. Sara snakket med en venninne på telefonen. «Å, stakkars dere,» sa venninnen. «Jeg hørte om noen jenter fra England som dro til Syria, og …» Det luktet brent fra kjøkkenet. Risen lå svart i kjelebunnen. Isaq var blitt som en del av kroppen hans, minstegutten klamret seg til faren som et lite villdyr med klørne ute. Sadiq lot ham henge på. Jibril gikk rundt ham i litt større sirkler, urolig, voktende. Det var Ayan som pleide å legge guttene, hun leste for dem fra Koranen, fortalte om Muhammeds liv eller pratet med dem om dagen som var gått. Denne kvelden la de seg uten profetens velsignelser. Klokken 22.47 tikket det inn et svar fra Fatima Abdallah aka Ayan. «Abo, dere må roe dere ned. Det er bedre å snakke når alle er rolige og har tenkt litt.» «Ok, prat med meg nå,» svarte faren. «Kan vi snakke i morgen?» foreslo datteren, og la til: «Hva enn dere gjør, for alles beste ikke fortell det til noen.» «Barnet mitt, du er sterkere enn en man lett kan hjernevaske. Jeg tror at du er min lille Ayan som pleide å lytte til meg. Moren din er i koma. Huset vårt er fullt av politifolk. Barnevernet er her.» «Hvorfor ringte dere dem? Vi sa dere ikke skulle gjøre det!» «Mitt barn, fortalte dere oss noe som helst?» «Dere ville aldri latt oss dra.» «Ayyyaaaan, frykt Gud hvis dere forholder dere til Ham. Det er ikke tillatt for dere å reise uten en mannlig verge. Nevn en sjeik som har tillatt dette slik at han kan overbevise meg med teologiske bevis. Jeg blir blind hvis jeg ikke finner dere!» 24

«Abo, slapp av! Du skal få en hel bok.» «Døtrene mine, vi vil aldri tilgi det dere har gjort, verken nå eller i evigheten. Dere får heller ingen guddommelig belønning for dette.» «Pappa, ikke si noe du vil angre på. Alle er slitne, vi er veldig slitne, kan vi snakke i morgen?» «Paradiset er ved din mors føtter. Det er en hadith, barnet mitt. Profetens ord. Moren deres ligger i koma og er innlagt på sykehus. Hvordan skal dere lykkes? Hvor kommer den guddommelige belønningen som dere søker fra? Barnet mitt, ikke invester i helvetet!» «Dere har to små barn å ta vare på, vær sterke for dem. Vi klarer oss og er trygge,» forsikret Ayan. «Ikke vær naiv!» skrev Sadiq og gjentok at paradiset lå ved deres mors føtter. «Glemte du det?» spurte han eldstedatteren. «Paradiset får du ved Allahs nåde,» svarte Ayan. Og logget av Messenger. Et bilde kom opp på mobilen til Ismael, sendt over Snapchat. Et stort kjøttstykke lå på en tallerken, det var hvit duk, fint bestikk. «Siste måltid i Europa!» sto det under bildet som forsvant etter noen sekunder. Teksten var sendt via Viber. Ismael klikket på meldingen. Det søsteren ikke visste, var at meldingstjenesten automatisk viste hvor du befant deg om du ikke hadde slått av funksjonen. Seyhan, Adana, Tyrkia, sto det. Han klikket videre, det kom opp et kart, og en blå prikk, han zoomet seg inn, han så kryss, gater. «De er i Tyrkia!» Ismael kom oppjaget ut til foreldrene og viste dem prikken. «Jeg ser nøyaktig hvor de er! Ring politiet, de må kontakte tyrkisk politi, de kan pågripe dem, der på restauranten. De sitter og spiser nå!»

Sadiq ringte straks til politiet og ga dem opplysningene datteren ikke visste at hun hadde lagt ut. Klokken var blitt elleve. «Vi er i en helvetes situasjon,» insisterte Sadiq. «Dere må hjelpe oss nå. Finn dem før det er for sent!» Operasjonssentralen skrev ned det han sa og videresendte opplysningene til den lokale avdelingen av politiets sikkerhetstjeneste. Der, på en ulest mail, lå meldingen i fred hele natten, mens jentene la seg til å sove på Grand Hotel i Adana, der de hadde sjekket inn med egne pass og fullt navn. En halvtime før midnatt kom et pip for mottatt mail på Sadiqs maskin. Den var fra Ayan. Det var ingen hilsen, ingen kjære mamma og pappa, men rett på sak. Les HELE boken og finn ut hvem forfatteren er før dere svarer, vi har planlagt og tenkt gjennom dette i snart et HELT år, vi ville ALDRI gjort noe slikt på impuls. Mvh Ayan

Sadiq åpnet vedlegget. Det var et bokmanus, og den første siden så slik ut: DEFENSE OF THE MUSLIM LANDS The First Obligation After Iman By Dr. Abdullah Azzam (May Allah accept him as Shaheed) På første side sto et sitat av Muhammed. «… But those who are killed in the Way of Allah, He will never let their deeds be lost.» Sadiq ble sittende og lese. Ismael lukket døren til rommet sitt. Han lå på sengen med mobilen i hånden og stirret opp i taket. Det føltes uvirkelig. Han logget seg på Facebook, bladde, klikket, det suste i hodet. Plutselig så han at Fatima Abdallah var online. 26

«Ayan. Det er Ismael,» tastet han inn. «Jeg har forstått at dere har dratt. Hva skal dere gjør der? Sånn faktisk. Når lander dere i Syria?» Storesøsteren svarte med en gang. «Først, hva skjer hjemme? Er politiet der? Er barnevernet der?» «Nei. Nei». «Gudskjelov! Er mamma i koma?» «Hun gråter. Er lei seg. Din tur.» «Well, vi skal gjøre det som trengs at vi gjør.» «Hva mener du med det spesifikt?» «Alt fra å hente vann til syke folk og jobbe i flyktningleirene.» «Mamma tror du skal gifte deg. Med menn som er i jihad for å tilfredsstille dem. Lol. Mamma tror du kommer til å bli voldtatt.» «Gud forby. Du vet vi ikke er slik.» «Jeg vet ikke om jeg vet noe lenger.» «Tror du jeg er en hore?» «Jeg vet ikke,» svarte Ismael og trykket inn et lei-seg-fjes. «Trodde du stolte mer på meg. Du kunne i hvert fall sagt noe til meg.» «Du ville ha stoppet oss!» skrev søsteren. «Si til mamma at vi beklager sorgen hun gjennomgår, men Allah kommer først, før noen andre.» «Hun er sur på deg, i koma.» «Hun er ikke i koma.» «Hun klarer så vidt å snakke, og gråter. Hva vil du kalle det?» «Om hun gråter, er hun ikke i koma. Ikke lyv til oss om slikt.» «Hm, jeg overdrev, jeg kan ta video av det.» «Neeei.» «Hvordan fikk dere penger?» «Jeg jobbet.» «Hvor mye penger har dere?»

«Vi har nok. Uansett, be pappa lese hele boken jeg sendte på e-post.» Hun overlot telefonen til lillesøsteren. «Ismael, kjære deg, dette er Leila, jeg elsker mamma over alt på jord, men når det kommer til ALLAH og Profeten så frykter jeg for hva ALLAH vil spørre meg om på dommedagen. Jeg vet at jeg sårer mange folk her i dunya, men jeg tenker ikke på dunya akkurat nå. Det er fordi jeg elsker min mor og far og hele familien sååå mye jeg gjør dette, det er ikke bare for min egen akirah men også for deres, jeg er ikke noe særlig til datter og jeg gir ikke mine foreldre det de VIRKELIG fortjener, men dette er min sjanse til å gjøre opp for det med å være til hjelp for dem i akirah. Vær så snill og prøv og forstå. Hvis du fikk sjansen til å hjelpe dine foreldre på dommedagen på bekostning av at du kanskje sårer dem i dunya, men at det du gjør kan være det som får dem inn i Jannah, ville ikke du også ha gjort ALT i din makt for den muligheten?» Meldingen kom i biter og stykker. Leila trykte send linje for linje mens hun skrev. Ismael kunne nok om islam til å forstå budskapet. Dunya var livet her på jorden, akhira var etterlivet og janna var paradis. «Kommer dere tilbake? Sånn, noensinne?» skrev Ismael fra sengen. «Vi vet ikke helt, men vi har ingen ønsker om det,» svarte Leila. «Så vi vil mest sannsynlig ikke se hverandre igjen?» Ismael la til et gråtefjes. «Aldri tenk slik, vi vil alltid ha Skype, haha.» «Men sånn in real life.» «Man vet aldri.» Ismael sendte en skuffet-emoji og la til «Oh well». «Hvordan har du det?» spurte plutselig lillesøsteren. «Rart. Vet ikke. Trist.»

«Det har ikke helt sunket inn for oss heller. Ikke være trist, vi er ikke døde og vi har det bra. Prøv å tenk positivt. Think pink A Husker du i vår? Da sa du at jeg ALDRI ville gjøre noe sånt fordi du mente jeg var for feig?» «Ja, du vant. Kan du komme tilbake nå?» Leila svarte ikke, så han la raskt til: «Haha. Neida. Ha det gøy. Gjør det dere mener er riktig.» «We will.» «I’m cool,» svarte Ismael. «God natt.» Leila sendte et smilefjes og et hjerte. Hun logget av. Ismael ble liggende i sengen med telefonen i hånden. Tårene sildret nedover kinnene hans. Ute i stua leste Sadiq i Defense of the Muslim Lands, samtidig som han fulgte med på mobilen og Facebook i tilfelle døtrene skulle melde noe. «Det finnes ingen kalif,» startet teksten. «Det praktfulle riket verden en gang fryktet. Et folk betrodd Guds siste åpenbaringer. En religion bestemt for hele menneskeheten. Hvor er det nå?» spurte forfatteren. «De urene har ført sløve masser av muslimer bak lyset ved å innsette tredokker som falske gallionsfigurer. Kolonialismen har fått et nytt ansikt. De har kommet fra alle horisonter for å dele oss mellom seg som om de kalte inn til fest. Det finnes ingen større ydmykelse for et folk som var ment å lede menneskeheten til frelse. Hvordan skal muslimene forstå alvoret i situasjonen? Huset deres vakler og naboene ler.» Sadiq skumleste. Muslimene måtte forenes under en kalif. Det måtte kjempes for med sverdet. Abdullah Azzam var den moderne jihadismens far. Han ble kjent med Osama bin Laden mens han underviste i Saudi-Arabia 29

på begynnelsen av 80-tallet, og var en pådriver for at den saudiske forretningsmannen skulle finansiere mujahedin – de hellige krigerne i kampen mot sovjeterne. Mens han utdypet vennskapet med bin Laden i Afghanistan, førte han i pennen en fatwa om reglene for når jihad var en individuell plikt – fard ayn – og når man kunne la andre kjempe for seg – fard kifaya. «Bare å be – i forhold til å kjempe jihad på slagmarken – er som et barns tøys,» skrev Azzam. Teksten foraktet feighet. «For hver tåre som renner nedover deres kinn, har blod rent nedover vårt bryst. Dere spotter med deres tilbedelse, for mens menigheten kun tilbyr bønn, tilbyr mujahedin sitt blod.» Palestineren siterte fra kapitlet «Bruddet» i Koranen. «Vil dere likestille ordning av vann til pilegrimene og betjening av den hellige moské med den som tror på Gud og Dommens dag og kjemper for Guds sak! For Gud er de ikke like! Gud rettleder ikke urettferdige.» «Dersom muslimsk land, om så på størrelse med en håndflate, blir krenket, så er jihad fard ayn for alle muslimer, menn som kvinner. Da kan et barn reise uten tillatelse fra foreldrene, en kone uten tillatelse fra sin mann.» Det var det jentene ville vise ham gjennom boken. Forpliktelsen overfor den muslimske ummah gjorde at de kunne reise uten hans samtykke. De mente å ha de lærde bak seg. Sadiq lukket dokumentet. Jihad. Kalifat. Martyrdød. Tull og tøys. Les HELE boken før dere svarer. Og så det som smertet mest: Vi har planlagt og tenkt gjennom dette i snart et HELT år. Den natten sov ikke Sadiq. Himmelen var ramlet ned.