Yrsa Sigurðardóttir: Syndsforlatelse

YRSA SIGURÐARDÓTTIR Det tredje tegnet, 2006 (N.W. Damm & Søn) Den som graver en grav, 2008 (Cappelen Damm) Aske, 2009 (Cappelen Damm) Jeg vet hvem du er, 2012 Dødsskipet, 2013 De uønskede, 2014 Løgnen, 2015 DNA, 2016 Dragsug, 2017

YRSA SIGURÐARDÓTTIR

Syndsforlatelse Kriminalroman Oversatt fra islandsk av Oskar Vistdal (MNO)

Copyright © Yrsa Sigurðardóttir 2016 Published by agreement with Salomonsson Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2018 Originalens tittel: Aflausn Oversetter: Oskar Vistdal Omslagsdesign: Ragnar Helgi Ólafsson Tilrettelegging av omslagsdesign for norsk utgave: Terese Moe Leiner Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boka er satt med Sabon 11/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2135-6 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no Oversettelsen har fått støtte fra Nordisk ministerråd.

1 Dametoalettet i kjelleren var tomt. De hvite porselensvaskene var tørre og dørene til båsene stod åpne. Tidligere på kvelden hadde kvinner stått i kø for å slippe til her, og utseendet bar spor av det. Søppelbøttene var overfylte av brukte papirhåndklær som fløt utover gulvet. Tomme colaflasker stod over alt og popkorn lå spredt utover fra en stor plastpose. Det meste var havnet under føttene på de tissetrengte som stod og trippet i kø.

Stella regnet med lignende tilstander på herretoalettet og priste seg lykkelig over at hun ikke hadde med renhold­et å gjøre. Dette så virkelig uvanlig ille ut, men så ble to filmer vist for fullt hus i én sal og i to andre var det halvfullt. Som ventet hadde det vært trengsel i kiosken, både før forestillingen og i pausen. Popkornmaskinen holdt ikke tritt selv om lageret var fylt opp på forhånd, og de gikk tom for Cola Light, til liten begeistring for gjestene. Stella hadde måttet bite tennene sammen for ikke å gi kundene igjen med samme mynt når de skyldte på henne. Som om det var hun som hadde med innkjøp og lagerbeholdning å gjøre, liksom.

Stella ble stående i døren. Plutselig gikk det opp for henne at hun var alene i kjelleren. Alene i hele huset, faktisk.

5

Drønnet fra lydanlegget i kinosalene var stilnet, skravlingen til de andre jentene likedan. Hun hadde tilbudt seg å rydde opp for at de skulle rekke bussen. Så dem forsvinne i snøstormen gjennom glassveggen i inngangen. Da de forsvant av syne, angret hun på at hun hadde vært så snill.

Selvsagt hadde hun ikke gjort dette bare av godhet. Hun ville ikke ha det på seg å være overlegen. Gjøre dem oppmerksom på at hun hadde kjæreste. Som hadde bil. Hun trengte ikke å løpe etter bussen, slik som dem.

Stella husket snappen som hun hadde fått like etter pausen. Hun ante ikke hvem avsenderen var, en hun aldri hadde godkjent som venn. Det var selvsagt på høy tid å oppdatere kontoen og hindre ukjente fra å sende meldinger til henne, særlig nå som gamlingene hadde begynt å bruke mediet. Det hadde nesten ødelagt Facebook, og nå kom vel Snapchat til å gå samme veien. Dette var sikkert en av disse gamlingene, venninnen til moren, kanskje, eller en tante som hun hadde glemt. Navnet sa henne i hvert fall ingenting. Bara13. Var dette kvinnenavnet Bára, eller var det bare en eller annen trettenårig drittunge? Det kunne forklare sammenhengen.

I snappen var det et bilde av henne selv, det var tatt i kinoen, i pausen, idet hun rakte en pose med popkorn over disken. Det var ikke noe godt bilde av henne, hun så gretten ut, og resten av det man så av henne, var heller ikke bra. Ingen posering, ikke noe smil. Over bildet hadde avsenderen skrevet en kort melding som var like mystisk som selve bildet, bare to ord: Vi ses. Hvem nå dette var, hadde vedkommende vært på kino, men ikke gitt seg til kjenne. Kanskje en eller annen blyg smårolling som ikke våget seg på henne. Heldig nok for ham, for hun ville ikke tatt det nådig opp. Hun var ikke interessert i slike kryp, og bare kryp sendte henne slike meldinger.

6

Toalettdøren lukket seg etter Stella. Dørlukkeren var i ustand, så døren gled langsomt igjen før den falt på plass med et knepp som gav ekko i det flisbelagte rommet og fortsatte å gi gjenlyd i ørene hennes lenge etterpå. Lyden minnet henne bare om stillheten og at hun var alene og forlatt. Selv om hun ikke hadde følt seg altfor vel oppe heller, var det enda verre her nede i kjelleren, til tross for at den var bare noen trappetrinn nedenfor hovedetasjen.

Oppe så hun tross alt ut. I det minste det lille man kunne skimte i snøfokket. Det var trolig været som hadde jaget folk på kino i hopetall; Stella hadde sett alle filmene her og de var hverken fugl eller fisk. Men under forestillingene kunne man glemme den avskyelige vinden og snøen.

Været var likevel bedre enn den forlatte kinoen. Stella kunne knapt vente på å komme seg ut og inn i bilen til Höddi. Den var bulket som bare det og varmeapparatet var i stykker, men tross alt bedre enn bussen. Ikke ulik Höddi selv. Han var ingen drømmeprins akkurat, men et bedre alternativ enn å være singel, så han fikk greie seg mens hun lette etter en ny og bedre. Noen som var passe kjekk og som hadde fin nok bil til å gjøre venninnene grønne av misunnelse. En slik kjæreste ville hun ha. Ikke en slik som Höddi, som måtte være ute av fokus på bildene som hun la ut på sosiale medier.

Stella gikk inn i det innerste avlukket og lukket døren så fort som mulig. Midt imot klosettene var servantene og et kjempestort speil som dekket hele veggen. Hun hadde ikke særlig lyst til å se seg selv i speilet nå. Hun var sliten, ustelt og trengte å få klipt seg og farget håret. Det var igjen en mørk stripe etter forrige farging. Den minnet om fartsstripen langs hele det rustne panseret på bilen til Höddi. Motbydelig. Før hun gikk ned for å tisse, hadde hun kastet et blikk på plakaten av spøkelset i skrekkfilmen 7

som ble vist i den store salen og overveide å sende venninnene en snap av seg ved siden av vesenet, men lot være, for hun ville ikke vise dem hvor ille hun så ut. Og så var det noe ubehagelig ved et slikt uhyre. Likevel visste hun selvsagt at dette bare var et kjempestort bilde utskåret i papp.

Hun skulle gjøre det senere, når hun ikke var igjen alene i huset og så bedre ut. Det nærmet seg månedsskifte, og da skulle hun få orden på utseendet. Da var det om å gjøre at ­lønnen ble utbetalt presist, for hun hadde bestilt time i frisør­salongen straks den åpnet den første. Det verste var at det var så jævla dyrt å være fin på håret.

Stella dro ned trusen og tisset uten å sette seg helt ned på setet. Gud vet hva slags bakterier kinogjestene etterlot seg og hun skulle neimen ikke bli en av disse tøytene som pådrar seg kjønnssykdommer. Langt ifra. Et slikt rykte var umulig å bli kvitt.

Gjennom lyden av strålen hørte hun at døren inn til toalettet gikk opp. Hun kjente gåsehuden heve seg på de nakne lårene og fikk en ubehagelig klump i halsen. Hvem i helvete kunne dette være? Var noen av jentene kommet tilbake? Og hvordan kom hun seg inn gjennom den låste ytterdøren? Hadde de kanskje glemt å låse etter seg?

Så husket hun snappen igjen. Det kunne vel aldri være Bara13?

Et høyt smell fortalte at døren slo igjen. Stella holdt pusten mens hun spisset ørene og lyttet etter om den som åpnet døren, var inne på toalettet. Kanskje det bare var en sikkerhetsvakt som var for tidlig ute og skulle kikke inn alle steder. Men så heldig var hun ikke, knirkende sko bar bud om at hun ikke var alene lenger.

Tissingen ble til avbrutte dråper som falt i takt med skrittene til den som var kommet inn på toalettet. Det måtte være en dame. Måtte være en dame. Hvorfor skulle 8

vel en mann inn på dametoalettet så sent, i en stengt kino?

Det var ikke som når alt var opptatt på herretoalettet.

Stella skulle til å rope og spørre hvem det var, men lot være. Hun strakte seg etter papir og rev noen tørk av rullen så lydløst hun bare kunne, tørket dråpen, reiste seg og dro på seg buksene. Dermed følte hun seg litt bedre, syntes i det minste at hun ikke var like forsvarsløs. Men den følelsen forsvant fort.

Under døren så hun to sko komme til syne og stanse utenfor avlukket. De så ut som støvler, og bredden tydet på mannestørrelse. Stella kvalte et skrik med hånden. Hvorfor stod han der? Føttene rørte seg ikke, vedkommende hadde stilt seg opp som om dette var en ytterdør og han skulle til å ringe på. I samme øyeblikk ble det banket av all kraft på døren. Hun stirret på den som om den var en uforståelig skjerm som kunne vise hva som foregikk.

Det pep i telefonen hennes og hun trakk den opp av lommen med skjelvende hender. Hun hadde mest lyst til å slenge den fra seg da hun så det var kommet en ny snap fra Bara13. Men før hun fikk summet seg, hadde fingrene trykt på skjermen og meldingen åpnet seg. Hun kvalte et skrik da hun fikk se bildet. Det var av en stengt dør maken til den i avlukket. Kunne ikke være annet enn samme dør som skilte henne fra avsenderen. Det fulgte ikke tekst med bildet.

Det ble banket en gang til med samme kraft, og Stella rykket mekanisk et skritt tilbake. Føttene støtte så kraftig mot den harde klosettskålen at hun sank i kne. «Hvem er det?» Hun fikk ikke svar. Ordene hadde styrtet ut av munnen hennes uten at hun kunne hindre det. Stemmen var svak og ynkelig, noe Stella ikke kjente igjen hos seg selv.

Hun pleide å være leder i flokken. Sterk. Bestemt. Nådeløs overfor sveklinger som lød slik som hun gjorde nå.

9

Så ble det banket så voldsomt at døren ristet. Stella kikket på den skrøpelige låsen og forstod at den gav liten beskyttelse. Tankene løp løpsk mens hun så seg omkring etter noe hun kunne forsvare seg med, men fant selvsagt ingenting. En dorull og et stativ. En søppelbøtte av plast med lokk. Vannbeholderen på veggen over klosettet kunne hun kanskje kaste i hodet på mannen hvis han brøt seg inn. Men hun ville ikke greie å rive den ned. Så kom hun på telefonen som hun tviholdt i den klamme hånden. Hva var nå nødnummeret igjen? En, en og noe. En, en, to eller en, en, tre? Eller var det fire? Skulle hun ringe til Höddi, kanskje? Han måtte være på vei og nærmere kinoen enn politiet. Eller hva?

Stella slapp å ta denne avgjørelsen. Mannen kastet seg mot døren og den puslete låsen spratt opp. Døren slo mot Stellas hode så hun falt bakover og ble sittende på dolokket, helt forvirret etter slaget. Hun ble kvalm også, og greide med nød og neppe å løfte hodet og se på mannen.

Først syntes hun at det falt en svart skygge over ansiktet.

Det gikk et øyeblikk før hun ble klar over at hun så inn i en glinsende Darth Vader-maske under en svart jakkehette. Bak mandelformede hull i masken glimtet det i noen øyne som stirret på henne uten at hun kunne slutte noe av dem. En hanskekledt hånd strakte seg mot henne og rev fra henne telefonen. Mannen fingret med den og inni seg bad Stella tynt om at dette var en tyv, en som bare var kommet for å stjele mobilen. Han kunne bare få den og mer til.

Alt hun hadde i lommene, hele lønnen ved månedsskiftet.

Lommeboken. Hva som helst. Bare han gikk sin vei og ikke rørte henne.

«Ja vel.» Stemmen til mannen var underlig, ikke ulik Darth Vaders, syntes Stella. Ru. Som om halsen var fôret med sandpapir. Det var trolig en dårlig lydimitator 10

i masken. Han rettet telefonen mot henne, som om han ville ta bilde av henne der hun satt på klosettet. Tårene begynte å renne nedover kinnene. Hva drev han på med?

Hva skulle en telefontyv med opptak eller bilder av den opprinnelige eieren av mobilen? «Nå røyner det på.»

«Hva?» Stella skjøv seg så langt tilbake på dosetet hun kunne. Hun presset ryggen mot den harde veggen, og gjennom den tynne genseren følte hun den kalde, slette overflaten som forsterket uhyggen.

«Si unnskyld!»

Hun våget ikke å gjøre innvendinger, umaket seg med å si «unnskyld» gjennom snøftingen som hun ikke kunne holde tilbake. «Å, dette var ikke bra. Slett ikke overbevisende. Du må gjøre det bedre!»

Og hun forsøkte. Og forsøkte. Gjentok ordet inntil det begynte å lyde rart. Som om det ikke var noe egentlig ord.

Men mannen var ikke fornøyd.

Det fikk hun unngjelde for.

2 «Vi trenger en større skjerm.» En av politimennene i møterommet sa endelig det alle tenkte. Helt fra begynnelsen av visningen hadde gruppen stille og rolig flyttet stolene nærmere veggen hvor opptak fra overvåkningskameraene i kinobygningen ble vist på en latterlig liten skjerm.

Erla satt på kanten av møtebordet, nærmest skjermen.

Hun så opp med sur mine og satte øynene i mannen. «Prøv å konsentrere deg. Oppløsningen er elendig, så større skjerm gjør ingenting fra eller til. Hvis dette er så viktig for deg, kan du klage til ledelsen.»

Mannen tidde og Huldar forstod ham. Erla likte ikke å bli motsagt. Hun var på mange måter en utmerket sjef, men ingen god kommunikator. Bare en kujon ville finne på å be ledelsen om en ordentlig skjerm til møterommet, man hadde for lengst erfart at det apparatet kun var en kirkegård for klager.

«Se der. Nå kommer det.» Erla hadde snudd seg mot skjermen igjen. «Der. Følg med på pappbildet av dette spøkelset eller hva pokker det er.»

Alles øyne var klistret til det ene hjørnet på skjermen hvor den store installasjonen tronet. Jenta hadde nettopp passert den, stoppet opp og gjort grimaser mens hun ­fingret med telefonen, tatt noen selfies og så fortsatt ut av 12

bildet. Ifølge Erla var hun ikke å se ellers i opptaket. Det var ingen overvåkningskameraer i kjelleren med toalettene, heller ikke i trappene ned dit. Klokken på opptaket og tidsangivelsen på snappene som var sendt fra jentas telefon, tydet på at hun hadde gått ned i kjelleren på akkurat dette tidspunktet.

En skyggeskikkelse viste seg bak pappinstallasjonen, og de som var til stede, bøyde seg fremover for å se bedre. Dette måtte være gjerningsmannen, ingen tvil om det. Opptaket var grumset, som Erla ganske riktig hadde påpekt, men da mannen var kommet helt til syne, så man at det hadde liten betydning; man kunne ikke ha dratt kjensel på ham selv om bildet hadde vært knivskarpt. Han var iført en stor, mørk jakke og under hetten så man en svart Darth Vadermaske. Ellers var han kledt i mørke bukser som var stappet ned i svarte støvler. Han hadde hansker på hendene. Mannen forsvant ut av skjermen, i samme retning som Stella.

«Og der har vi det. Han gjemte seg bak denne idiotiske reklamefiguren og ventet på en sjanse til å overfalle jenta.»

Erla stoppet opptaket. Det frosne bildet av pappspøkelset og det tomme lokalet lyste mot dem. «Vi må gjennomgå flere timer av opptakene, helt fra da kinoen åpnet, for å prøve å finne ut når mannen kom inn. Jeg tviler på at han hadde på seg masken da han kom.» Erla reiste seg og vendte seg mot gruppen. «Det blir ingen lett sak, ifølge opplysningene fra kinoen ble det solgt drøyt 1600 billetter i går. De åpnet klokken to, som vanlig på søndager, og det er ikke godt å vite når mannen kom inn i huset. Muligens kom han allerede ved første forestilling og gjemte seg til etter stengetid. Kanskje ikke bak denne plakaten, men opptakene må saumfares for å kunne fastslå tidspunktene.»

Huldar og de andre som var der, så ned i bordet og bad en stille bønn om at akkurat denne jobben ikke måtte 13

tilfalle dem. Fra Erlas posisjon der hun stod og så ut over gruppen, måtte dette fortone seg som en slik lek der den som beveger seg, har tapt. Hun så ut til å være klar over det, og skar en grimase. «Så må billettsalget gjennomgås.

Det er trolig ikke mange som går på kino alene, så det burde være mulig å sette opp en liste over dem som kjøpte enkeltbillett. Hvis vi kan finne ut når han først dukket opp i huset, kan sirkelen muligens snevres inn ved å se hvem som kjøpte enkeltbillett på akkurat det tidspunktet. Forutsatt at det ble betalt med kort. Det er verre hvis han betalte med kontanter.»

«Han kunne ha kjøpt billett på nettet også. På forhånd.» Som vanlig rødmet Guðlaugur når han åpnet munnen. Han satt ved siden av Huldar, som nikket for å få den unge kollegaen til å fortsette. De var blitt et slags tospann i teamet, satt overfor hverandre i det åpne kontorlandskapet på avdelingen og fikk stadig vekk fellesoppdrag. Selv om Huldar stundom kunne tenkt seg en mer erfaren mann å samarbeide med, hadde han begynt å verdsette kameraten, for rett som det var, var han ganske skarp. Bare han ikke lot dårlig selvbilde eller beskjedenhet få overtaket.

«Jeg mener … billetter selges ikke bare på stedet. Du vet … og da …»

Huldar grep ordet da Guðlaugur begynte å stotre.

«Hvis gjerningsmannen kjøpte billetten på nett, kunne han lett ha kjøpt to billetter. Kanskje med overlegg for å vekke mindre oppmerksomhet siden. Han må ha vært klar over at billettsalget ville bli etterforsket, med særlig oppmerksomhet på enkeltbilletter. Men har han gjort det, har han betalt med kort, som selvsagt er et pluss. I hvert fall når vi har fått navn på en eller flere potensielle gjerningsmenn.»

Dette innlegget fikk ikke grimasen i Erlas ansikt til å mildne. Da hun igjen tok ordet, henvendte hun seg til 14

Guðlaugur og så ikke på Huldar. Det var ikke noe nytt, forholdet mellom dem var unektelig noe anspent. De hadde begge vært under etterforskning etter påstander om at hun hadde forgrepet seg på Huldar seksuelt, og selv om saken var avsluttet uten følger, hadde den etterlatt vond smak i munnen hos begge to. Hun lot som om han ikke eksisterte, så aldri på ham, henvendte seg ikke til ham på eget initiativ. Han visste ikke om hun fryktet at forholdet deres skulle misforstås, eller om det ganske enkelt var fordi hun ikke tålte trynet på ham. Selv hadde han lidt seg gjennom hvert eneste minutt av de traurige avhørene med etterforskerne. Sett i ettertid var torturen kanskje på sin plass. Det kunne i hvert fall ikke nektes for at han var glad for at han dermed slapp følgene av å ha ligget med henne. Nå trengte han ikke få henne til å forstå at det hadde vært en feiltagelse. Det hadde etterforskningskommisjonen sørget for.

Erla ble stram i masken og la armene i kors. «Selvsagt vet jeg at billetter selges på nettet. De var innkalkulert i tallet jeg nevnte. Men så sant denne gjerningsmannen ikke er idiot, betalte han med kontanter. Inntil videre får vi gå ut fra det, selv om vi selvsagt også gjennomgår transaksjonsdata på nettet. Er du fornøyd med det?» Erla stirret på Guðlaugur som vred seg på stolen, lite glad for å ha all hennes oppmerksomhet. Han nikket. «Fint. Ellers hadde jeg bedt deg overta her.» Gruppen lo, alle bortsett fra Guðlaugur og Huldar.

Erla smilte heller ikke. Hun skiftet bilde med fjernkontrollen og fortsatte avspillingen. «Her forlater han bygningen. Som dere kan se, er det usannsynlig at vi leter etter et levende menneske.»

Et nytt bilde dukket opp på skjermen, av en dobbel glassdør som Huldar visste var nødutgangen i kinoen og ble mest brukt av røykere som han selv i pausene. Han 15

som hadde sett igjennom opptakene sammen med Erla tidligere om morgenen, satte opp en mine som tydet på at det ikke var noe godt i vente.

Den svartkledte mannen kom inn i bildet med ryggen mot kamera. Han holdt rundt Stellas ankel og dro henne etter seg, hun beveget seg ikke. Hendene strakte seg bak hodet og det lange håret bredte seg ut mellom dem. Genseren hadde glidd opp mens mannen slepte henne etter gulvet, så BH-en kom til syne over den nakne magen. Mannen stanset ved døren og slapp foten så den deiset i gulvet. Han så ut til å ville løfte vekk en stor stålbom foran døren, men lot det være og så seg tilbake på jenta på gulvet.

«Hei!» Politimannen på fremste benk pekte på skjermen. «Se! Hun rørte på seg.»

Erla stanset opptaket og vendte seg mot gruppen. Hun hadde vært sur under hele møtet, men nå ble hun dobbelt så grinete. «Vi tror at jenta gav lyd fra seg, holdt på å komme til bevissthet. Hvis det ikke bare var dødskrampe.

Men det spiller ingen rolle. Se hva som skjer videre.» Hun snudde seg tilbake mot skjermen og fortsatte avspillingen.

Den tause gruppen fulgte med mannen, som gikk bort til jenta og dyttet til henne med høyre fot. Den nakne magen ristet litt, som om hun hadde fått krampe, og fingrene på den ene hånden krummet seg. Mannen så seg omkring. Så gikk han rett bort til et brannslukningsapparat som hang på veggen, tok det ned og bar det med seg bort til jenta.

«Shit!» Huldar skammet seg ikke for dette utbruddet.

Han ventet på det som skulle komme og så ikke ned. Ved siden av seg så han Guðlaugur myse, som for å se minst mulig av det som skulle komme. Men han lukket ikke øynene helt. I likhet med de andre tilstedeværende fulgte han med på hvordan mannen løftet det tunge apparatet til værs over jentas hode og så slapp det ned på henne. En 16

kraftig krampetrekning rystet kroppen hennes, men den varte ikke lenge. Deretter var det ingen bevegelse.

Mannen åpnet døren og grep på nytt rundt den ene foten hennes. Han trakk henne mot døråpningen, der tok han seg tid til å snu seg og vinke til kamera. Så forsvant han ut i snøføyka, med den døde på slep.

Døren ble stående åpen og på gulvet så man en bred stripe etter jentas blodige hode.

––– Guðlaugur så opp fra pc-en og dro hendene gjennom det lyse håret. «Jeg vil hente kaffe. Vil du ha?» Han var fortsatt blek i fjeset, og Huldar bebreidet ham det ikke. Han hadde selv problemer med grov vold og mord. Noen ble vant til det, andre ikke. Tiden ville vise hvilken kategori Guðlaugur tilhørte.

«Ja takk. Svart.» Han hadde riktignok ikke lyst på kaffe, heller noe sterkere.

Guðlaugur stod stille og ville visst ikke hente kaffe likevel. Kanskje han hadde like lite lyst på den som Huldar.

«Tror du han kjente henne, eller var dette blind vold?»

«Han kjente henne nok. I hvert fall later det til at han mente hun skulle be om unnskyldning for et eller annet.

Men det er jo ikke sikkert. Kanskje hun bare hadde ekspedert ham uvennlig i kiosken.» Huldar behøvde ikke gå i detalj om dette. Guðlaugur visste like mye om saken som han, hadde sett de uhyggelige snappene som ble sendt fra Stellas telefon til alle på vennelisten hennes. Etter å ha sett snuttene fra overvåkningskameraet, ble snappene vist for gruppen, det var en kort video der hun bad om unnskyldning, stadig mer fortvilet og uten at det kom frem hva hun skulle be om unnskyldning for.

17

Den siste snappen, som Huldar helst ville ha sluppet å se, viste hvordan Stella gang på gang slo hodet mot klosettskålen. Gjerningsmannens hanskedekte hånd holdt henne fast i håret. Heldigvis var kvaliteten på disse snuttene enda dårligere enn på bildene fra overvåkningskameraet, for de var kopiert fra filmsekvensene på den lille mobilskjermen. Det var visst ikke mulig å lagre Snapchat-filer, derfor hadde man benyttet denne fremgangsmåten. I første omgang. Det ble arbeidet med å skaffe sekvensene direkte fra Snapchat, da først ville det bli mulig å se dem i optimal kvalitet. Den dårlige oppløsningen dempet derimot ikke de skjærende hylene og skrikene fra jenta som ble mishandlet, heller ikke hvordan de avtok i styrke og til slutt opphørte.

Det bød Huldar imot å skulle høre og se dette i bedre kvalitet når de fikk filene fra Snapchat.

Huldar hadde ikke visst stort om dette mediet da avdelingen fikk en kort presentasjon av plattformen den morgenen. Hvis han forstod riktig, var hver snap, slik som de som ble sendt fra Stellas telefon, synlig bare to ganger for hver mottager, og ble slettet av operatøren etter at alle hadde sett den. Dermed forsvant snappen, og det var umulig å få den frem igjen. Ingen mulighet. Uansett om det dreide seg om politisaker eller om rikets sikkerhet. Det var ren slump hvor mange som hadde fått disse meldingene fra Stellas telefon. Likevel måtte de haste ut i natten og oppsøke noen av Stellas venninner for å finne ut om de var venner med henne på Snapchat og få tak i telefonene deres. Det var nødvendig for å fastslå om noen av vennene fortsatt ikke hadde sett meldingene og at de dermed ikke var slettet. Stellas telefon var derimot ikke funnet, den var avslått, og man antok at gjerningsmannen hadde ødelagt og kastet den. Han var nok ingen idiot, så det var lite trolig

18

at han hadde telefonen på seg, for ikke å snakke om at han hadde den påslått så den kunne spores.

«Mon tro hvordan kjæresten reagerte da han så dette?»

Guðlaugur var blitt stående på samme stedet, hadde tydeligvis glemt det med kaffen.

«Med forferdelse. Jeg forstår godt at han er i sjokk.»

Den unge mannen hadde vært på vei for å hente Stella da snappene begynte å komme. Han hadde kikket på dem og ikke skjønt bæret, trodde at det var en pussig form for spøk. Så hadde han fått mistanke om at hun hadde bedratt ham og at hun bad om unnskyldning for det, men forstod ikke hvorfor hun gjorde det på kinoen og attpåtil inne på et toalett.

Da den siste snappen kom, var gutten sikker på at dette hverken var en spøk eller noen bønn om unnskyldning for utroskap. Han hadde kort vei igjen til kinoen, og istedenfor å ringe direkte til politiet, kjørte han som et olja lyn til stedet og banket som gal på hovedinngangsdøren. Tidsangivelsene man hadde å holde seg til, tydet på at gjerningsmannen omtrent samtidig hadde tatt seg ut gjennom brannutgangen på siden av huset. Da gutten omsider la på sprang rundt huset i håp om komme inn ett eller annet sted, fant han den åpne nødutgangen, så blodsporet og ringte nødnummeret.

Guðlaugur vendte seg fra Huldar og stirret ut vinduet.

Ingenting å se, himmelen var grå og byen stod i stil med den. Snøen som stormen hadde veltet over hovedstaden kvelden før, var allerede skitten, morgentrafikken hadde forvandlet den til slaps. Guðlaugur snudde seg straks mot Huldar igjen. «Hva kan hun ha gjort mot denne mannen som gjorde at han syntes hun fortjente denne behandlingen?»

19

«Ingenting. Det er ingenting som rettferdiggjør dette.

Hun hadde nettopp fylt seksten år.» Huldar hadde ikke behøvd å svare. Guðlaugur visste selvsagt dette. «Men det er like fullt dagens oppgave å komme til bunns i dette. Jo før vi begynner å grave i livet og personligheten hennes, jo før finner vi kanskje ut hva som vakte mannens heftige reaksjon.» Han trakk musen mot seg og lot til å ville starte arbeidet. De hadde fått dette oppdraget, som kanskje ikke var det mest spennende, men likevel bedre enn mye annet.

Han ville for eksempel ikke ha likt å sitte sammen med Erla og snakke med jentas foreldre. Han hadde sett dem gå innover det åpne kontorlokalet på vei til det lille møterommet sammen med henne, og måtte se til side. Det var det flere som gjorde. De gikk liksom i transe forbi politimennene, som satt bøyd over arbeidet. Moren hadde båret på sin døde datters pc og trykket den til brystet som et skjold til vern mot flere angrep.

Pc-en lå nå på bordet hos Huldar og ventet på at han skulle undersøke innholdet. Den stod i kontrast til det andre svarte utstyret på kontoret, for den var hvit og pyntet med bilder av marihøner. Pc-en til en ung jente som knapt hadde forlatt barndommen. Samtalen med foreldrene måtte ha vært et helvete. Ettersom jenta ikke var funnet, måtte de ha et ørlite håp om at hun kunne være i live, til tross for det som var blitt fortalt dem. Noe av det man måtte snakke med dem om, var nettopp dette, at datteren helt sikkert var død. Selv om det ville bli trist og ubehagelig å gjennomgå pc-en, ville han ikke ha byttet. Aldri.

Erla ønsket nemlig ikke hans nærvær i forhør hun ledet. De var rettet mot samtalepartneren og det han sa, og krevde full konsentrasjon av dem som hørte på. Da kunne ikke politibetjentene la seg distrahere av hverandre eller anstrenge seg for å overse andres tilstedeværelse.

20

Huldar så over lokalet mot Erlas kontor, et kontor som en gang hadde vært hans og som han savnet aldri så lite.

Hun stod inntil glassveggen med armene i kors, akkurat som tidligere, i møterommet. Blikkene deres møttes et øyeblikk, men de trakk dem til seg og så til side.

Guðlaugur hadde ikke lagt merke til noe. Han lot til å bære på samme tunge tanker som Huldar, men utvilsomt ikke om forholdet til Erla. Så sukket han og gjorde endelig tegn til å ville hente kaffe. Før han gikk, spurte han uten å vente svar: «Men hvorfor pokker tok han med seg liket?

Samme hvordan jeg snur og vender på det, forstår jeg det ikke.»

Han var ikke alene om det.