Svigermoren

MOA HERNGREN

SVIGERMOREN Oversatt fra svensk av Kjersti Velsand, MNO

Copyright © Moa Herngren 2020 Published by agreement with Salomonsson Agency © Norsk utgave: 2024 Kagge Forlag AS Originaltittel: Svärmodern Oversatt fra svensk av Kjersti Velsand Omslagsdesign: Emma Graves Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g 2,0 Boka er satt med Indigo Antiqua 10,75/14,5 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3465-3 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Moren min er nettopp død, men jeg sørger mer over sønnen min. Han er ikke død, tvert imot, han er i høyeste grad levende. Vi bor i samme by. Nesten samme område.

Det er gangavstand mellom Gröndal og Midsommarkransen hvis man, som jeg, liker å gå. Tretti minutter blank på en rask dag. Men i det siste er det ofte blitt bilen. Jeg har ikke samme energi som før. Spesielt siden jeg vil være på plass i tide. Hvis jeg er heldig, er Andreas på vei til barnehagen med Sam, og jeg får et glimt når de kommer ut gjennom den hvite porten. Men det heter jo ikke barnehage lenger, som da Andreas var liten. Det heter «førskole», har han minnet meg om utallige ganger. Det var før han sluttet å snakke med meg, selvfølgelig. Før alt var slutt.

Etter leveringen pleier jeg å kjøre til Vattenledningsvägen, som ligger like rundt hjørnet i samme strøk, og vente på at butikken skal åpne. I dag drar jeg rett dit. Ånden står som en sky foran meg, og jeg vrikker på de stivfrosne tærne i et forsøk på å vekke dem til live. Tør ikke risikere at Andreas får øye på meg, det ville bare gjøre ting verre. Som den gangen jeg kom forbi blomsterbutikken og Andreas ble rasende selv om jeg bare ville hilse på.

«Vi hadde en avtale,» sa han og mente at jeg hadde lovet å la ham være i fred. Men en avtale er basert på at man er enige.

Nå var det Andreas som hadde bestemt at jeg ikke fikk møte ham og Sam, og jeg hadde vanskelig for å akseptere det.

5

Jeg venter tålmodig her i bilen på dosen min, noen porter unna så jeg ikke skal bli sett. Som et sultoffer som prøver å overleve på smuler som aldri metter. Jeg tar opp termoskoppen fra setet ved siden av for å varme meg med litt kaffe i mellomtiden, men den er allerede blitt lunken. Det slår meg at jeg må kjøpe en bedre kopp.

Plutselig kommer Andreas ut på fortauet og ruller ned markisen. Han ser lett solbrun ut. Kanskje de har vært på ferie. Jeg har ikke sett dem i påsken. Det har vært mørkt i leiligheten deres, og i butikken har de hatt en vikar. Hvor de har vært, vet jeg naturligvis ikke. Jeg er for lengst blokkert på Instagram. Så lenge mamma levde, kunne jeg sjekke via kontoen hennes, jeg pleide å laste ned bilder fra kamerarullen og sende dem til meg selv. Men den veien ble stengt da hun døde.

Andreas feier bort søppel fra fortauet med en piassavakost og setter ut en kasse i tre med vinrød lyng og eføy. Og så noen flere kasser. Han jobber raskt og målrettet, og jeg følger bevegelsene hans med blikket. De er myke som i en dans.

Så kommer Josefin ut med Sam på hoften. Hvorfor er ikke Kubben i barnehagen? Er han syk? Kinnene er røde, og han virker grinete. Hvorfor har ikke en av dem blitt hjemme med ham i stedet? Gutten burde holde sengen, ikke bli drasset med på jobben. Kanskje de har det så travelt at det ikke lar seg gjøre.

Jeg skulle ønske jeg kunne åpne bildøren, gå ut og rope at jeg kan ta ham. La ham være hos meg! Ikke noe problem. Jeg har jo all verdens tid. Han kan overnatte også. Bare koselig.

Dere trenger ikke å bekymre dere, så får dere foreldre litt egentid og kan ta vare på hverandre også.

Jeg vil si slike ting som bestemødre pleier å si. Men det går ikke. Jeg får ikke lov. Så jeg sier ingenting. Jeg blir sittende her bak rattet med en usynlig munnkurv og følger dem med 6

blikket. Josefin går inn med Sam. Andreas blir igjen og kaster et siste blikk på plantene og sjekker at han ikke har glemt noe. Nøye som han er, retter han på et par blomsterkasser før han forsvinner inn i butikken. Forestillingen er over for i dag.

Jeg merker at jeg er våt på kinnene, jeg gråter nå igjen. Jeg vet ikke lenger over hva. Mamma, Andreas, Sam? En bil stopper ved siden av meg mens en annen svinger ut fra fortauet. Kvinnen bak rattet ser på meg før hun forlegen ser bort og kjører videre. Skammen min – synes den? Er jeg så stakkarslig? Det er folk som meg som ringer inn til radiopsykologen og ber om råd og trygler om trøst. Hjelp, sønnen min har kuttet kontakten, jeg får ikke møte barnebarnet mitt.

Jeg vil sette klampen i bånn. Kjøre etter kvinnen i bilen og fortelle hva som har skjedd. Forklare hvordan det kunne bli sånn. Det var faktisk ikke bare min feil! Eller, forresten?

Tenk om det var min feil alene. Det hugger til i magen. Jeg kommer ikke til å klare å jobbe i dag heller.

DEL I Åsa

Det var en merkelig følelse å være forventningsfull i sin egen mors begravelse. Hadde Andreas og Josefin hørt meg si det, ville de selvsagt ha tolket det som en bekreftelse på hvilket grusomt menneske jeg er. Men jeg ville ikke begrave moren min. Jeg ville ikke at hun skulle være død. Det var tanken på å få møte Andreas og Sam som gjorde meg opprømt midt i all sorgen. Gjenforent i samme rom gjennom mamma.

Hun hadde prøvd å gi meg håp til det siste, selv om hun ikke forsto hvor utrolig vanskelig situasjonen var. Likevel var det ikke noe jeg heller ville enn at hun skulle få rett i klisjeene om at «alt blir bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutten». Men for henne var det jo slutt nå, og ingenting var bra.

Tung blomsterduft fylte kirken. Mamma ville hatt Seglora, men den var selvfølgelig fullbooket, så i stedet ble det den lille Djurgårdskyrkan som den nest beste. Hun hadde nok likt den også, selv om den i hennes øyne ikke sto like høyt i kurs. Etter mammas ønske var kisten drapert i et Josef Frankstoff, og rundt sto det kranser fra venner og familie.

Hvil i fred En siste hilsen Kjære Maggie Elskede søte mormor Sov godt Det var umulig å ta innover seg at det var min avdøde mor som faktisk lå der, og at ordene på sløyfebåndene gjaldt 11

henne. Like umulig som det var å oppsummere i noen ord på et silkebånd hva jeg følte for det mennesket som hadde født og båret meg gjennom livet. Det hadde ikke alltid vært enkelt mellom oss, hun hadde hatt en slags distanse til meg så lenge jeg kunne huske, og ville helst ikke «styre med følelser, det blir nok best slik». Vi hadde tørrpratet oss gjennom livet, og jeg hadde stått nærmere pappa. Akkurat som mamma hadde stått nærmere Andreas. Som om kjærligheten mellom mor og barn hoppet over en generasjon. Men jeg elsket henne.

Andreas sto foran alteret og festet små buketter med hvite roser på de ytterste furustolene som var satt opp i rader. Han kikket opp da han hørte meg komme, og blikket ble hardt da han så at det var meg. Han fortsatte å feste bukettene med besluttsomt sammenbitte kjever. Jeg kjempet mot frykten og tvang meg til å gå videre fremover, selv om jeg visste at det ville gjøre vondt.

«Så pent du har gjort det,» sa jeg og prøvde å innlede en samtale.

Resolutt fjernet Andreas stilkene fra bladene med en liten kniv.

«Det er mest Jossan.»

«Veldig fint. Mormor ville ha elsket det.»

Andreas nikket og fortsatte med arbeidet.

«Andreas ... jeg ...» forsøkte jeg, men tok meg i det.

Han bråstoppet og satte det harde blikket i meg. Jeg skulle akkurat til å si unnskyld da en barnestemme lød i døråpningen.

«Pappa!»

Sam kom springende, og jeg satte meg på huk for å møte ham. I neste øyeblikk løp han forbi uten å se til min kant og hoppet opp på armen til Andreas.

«Hei, gutten min. Skal vi hente mamma?» sa Andreas med en stemme som plutselig var varm og kjærlig.

12

Han tok Sam i hånden og gikk mot Josefin, som hadde kommet inn rett etter Sam. Jeg måtte anstrenge meg for å smile. Snart begynte det. Jeg fikk gråte da.

Stina og Björn var der, de også. De ga meg en klem og sa at de tenkte på meg, og at jeg måtte la høre fra meg hvis det var noe de kunne hjelpe meg med.

Først fant jeg trøst i omsorgen deres. At de brydde seg om meg. Men så var det noe med blikket til Stina. De harde kjevene til Björn. Jeg forsto at de følte seg beklemt over å være nødt til å snakke med meg. Det var ikke for min skyld de var der. Ingenting var lenger for min skyld. Så klart. Naivt av meg å håpe i det hele tatt.

Det ble ringt med klokkene i tårnet ved den lille hvite trekirken, og siste akt for Maggie Berg kunne begynne.

Mamma hadde valgt en kvinnelig prest som hun sa hadde «et navn», og som alle de avdøde venninnene hennes hadde hatt.

Til min overraskelse var denne presten uvanlig avslappet og god. Jeg hadde nok trodd at mammas krets ville foretrukket en som var mer profilert, men denne presten hadde en ro og en varme som ga trøst der og da. Deretter overlot hun ordet til Andreas. Han skulle holde talen jeg ikke klarte å holde.

Josefin klemte hånden til Andreas før han reiste seg og gikk mot kisten. Han prøvde tydeligvis å bekjempe gråten ved å svelge, og det rykket i en nerve under øyet. En åndeløs stillhet senket seg over benkeradene da Andreas kremtet og brettet ut en liten lapp som han leste fra.

Stemmen var monoton og mekanisk, som på en robot.

Han måtte legge følelsene til side for å klare å gjennomføre det.

«Du lærte meg at alt som vokser, trenger næring. Både blomster og mennesker. Store og små. Du ga meg den næringen gjennom hele min oppvekst. Hjemme hos deg var 13

det alltid trygt. Takk, mormor. Jeg elsker deg og lover å ta vare på blomstene dine, og gi dem næring.»

Stemmen brast, og små hikst og snufs kunne høres fra forskjellige hold. Rasling etter lommetørklær. Jeg forsøkte å fange blikket til Andreas, men han stirret rett ned på det grønne teppet foran alteret før han gikk tilbake til plassen sin. Orgelet begynte å spille og tok meg tilbake til da pappa døde. «Deilig er jorden».

Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang.

Andreas var bare femten da, og vi satt sammen i Gustav Adolfskyrkan og holdt hverandre i hånden. Jeg hadde glemt lommetørklær, så vi byttet på å gråte i skjerfet mitt. Deretter bøyde vi hodet og sang sammen.

Siste farvel. Denne gangen måtte jeg gå alene frem til kisten. På den andre siden sto Andreas med Josefin og Sam på armen. Det var Josefins hånd, ikke min, som trøstet. Det var merkelig å se, selv om det var naturlig. Et uunngåelig maktskifte som hadde begynt for lenge siden, men som gjorde nådeløst vondt. Sakte, men sikkert ble jeg skjøvet lenger innover i kulissene.

Mamma er gravlagt på Galärvarvskyrkogården.

Egentlig er det umulig å få plass der. Folk står på venteliste i årevis uten å lykkes. Men på en eller annen måte klarte hun å omgå ventelisten. Mamma var god til å prate og kunne sjarmere hvem som helst. Jeg hadde foreslått minnelunden ved siden av, men den var hun overhodet ikke interessert i. Hun ville ikke havne for tett på andre; «man vil ha sin egen kupé,» sa hun, enda hun elsket å mingle. Det dreide seg selvsagt om status. Så nå har hun en ettertraktet grav på Galärvarvskyrkogården, blant kapteinløytnanter og fintfolk fra Östermalm og Djurgården. Under en naturstein som jeg har valgt ut. Den avgjørelsen hadde hun i det minste overlatt til meg, pussig nok. Kanskje gikk grensen for hennes kontrollbehov ved kiste og begravelsesmusikk.

Jeg gikk gjennom den røde teglsteinspassasjen. På den andre siden av muren ligger det gule huset der barneparken min lå på sekstitallet; nå er den omgjort til noe annet. Jeg trivdes aldri i den store gruppen og lengtet alltid hjem til mamma. Kanskje fordi jeg var enebarn og ikke hadde den sosiale treningen. Det var nok derfor jeg følte meg så trygg med Andreas da jeg selv ble mor. Det var oss to etter at Janne forsvant. Alltid oss to, og Heidi lenger frem.

Helt til Josefin kom inn i bildet og Sam ble født. Etter det ble alt forandret.

Et stykke inn på kirkegården ligger mammas grav.

Margareta «Maggie» Berg Elsket og savnet 15

Rosen under har Andreas tegnet for hånd. Av og til tenker jeg at han like gjerne kunne ha blitt illustratør eller arkitekt som blomsterdekoratør. Med sitt talent hadde han så mye mer å gi enn den butikken. Men slik tenker vel alle om barna sine.

At de er genier, og at de kunne ha drevet det lenger om de hadde villet.

Jeg hadde med meg en liten rosebusk i en leirkrukke og håpet at den ville klare seg lenger enn lavendelen jeg kjøpte sist, som allerede hadde tørket ut og gitt opp. Egentlig ville jeg ha kjøpt den hos Andreas, men det gikk jo ikke. Så i stedet stoppet jeg ved Bruun Blommor på Karlavägen. Det sved i lommeboken, men jeg visste at mamma ville ha satt pris på at vennene som besøkte henne, kunne se at det var kvalitet på blomstene. Slike ting telte i hennes bok. Død som levende.

Det var nesten en befrielse å komme til kirkegården.

Det er et naturlig sted å gråte på. Å få sørge. I så måte var det beleilig at mamma døde. At det kom etter bruddet med Andreas og Josefin. Ikke at det noen gang kunne vært «beleilig», selvfølgelig mener jeg ikke det. På en måte var det alt annet enn det, jeg trengte henne mer enn noensinne.

Men jeg var i det minste ikke nødt til å forklare kundene mine hvorfor jeg befant meg i bunnløs sorg. Den ble naturlig og forståelig. Ingen stilte spørsmål ved alle sykedagene mine eller hvorfor jeg avlyste foredrag. Jeg fikk omsorg og kjærlighet fra alle kanter. Hva ville de tenkt om meg hvis de visste den virkelige grunnen? Ville de dømt meg? Syntes at jeg var et dårlig menneske? Eller at jeg ikke sørget over mamma på riktig måte?

Det var mye rart jeg sørget over på denne tiden. Som at mamma lå her og ikke ved siden av pappa på Skogs­ kyrkogården. Galärvarvet var viktigere for henne enn å tilbringe evigheten ved siden av sin ektemann. Ville Andreas

16

ønske å begraves ved siden av meg? Neppe. Ikke at jeg trodde på et liv etter dette, men innsikten var likevel skremmende.

Hvorfor tenkte jeg på slike ting? Hjernen min virret rundt etter løsninger på det virkelige problemet og snublet over en masse annet. Hadde mamma levd, kunne hun kanskje ha hjulpet meg. På den annen side hadde hun jo en naiv forestilling om at alt ville bli bra til slutt, uten å ha en eneste konkret løsning. Jeg mistenkte at hun på et vis syntes det var min egen feil. Hun tok nesten alltid Andreas’ parti, og de rottet seg sammen. Jeg kunne kjenne en brennende bitterhet over det. Jeg var tross alt datteren hennes, selv om jeg var takknemlig for at hun øste kjærlighet over barnet mitt. Men det var jo ikke så vanskelig å bli populær når man ikke var den som måtte sette grenser.

Jeg prøvde å forklare det for Andreas. Å ha henne som mamma var ikke det samme. Hvem som helst kunne være en liten søt og snill bestemor når man ikke trengte å ta ansvar.

Jeg huket meg ned ved mammas grav og klappet litt tafatt på steinen. Kjære mamma. Man gjorde sitt beste her på jorden, men noen ganger ble det feil likevel. Men jeg holdt fast ved forholdet. Jeg ba henne aldri forsvinne ut av livet mitt. Uansett hva hun gjorde. Hvor sint jeg enn var på henne.

Hun fikk være i mitt og Andreas’ liv, og vi fikk være i hennes.

Forholdet vårt hadde sine skrammer og sår, men det var ubetinget.

Litt lenger borte krafset en kråke i gresset på jakt etter mat og kikket opp på meg med flakkende blikk. Den haltet på det ene benet og så ut som om den forsto at den selv snart ville være en del av menyen til et rovdyr. En ekte ulykkesfugl som en bekreftelse på alt som hadde skjedd, og på at det ville bli verre.

Steintrappen slynget seg fra det høyeste punktet i Utkiksbacken ned til klippene ved vannet med hundre og sekstiett trinn. Hver morgen gikk jeg ned trappen for å ta morgenbad. Selv om vinteren, men da ble det bare en rask tørrskrubb på brygga før jeg stilte meg nederst på badestigen for å dyppe føttene. Når det var varmere, svømte jeg ut til de røde bøyene som markerte for båttrafikk. Der ble jeg liggende som en menneskelig flåte på ryggen og lytte til skvulpingen fra Mälaren og suset fra Essingeleden. Som to instrumenter fra forskjellige tidsaldre som likevel passet sammen. Om sommeren ble det brystsvømming langs strandpromenaden mot Ekensberg.

Jeg forsøkte å overbevise meg selv om at svømmingen holdt kroppen min i form, selv om det sannsynligvis dreide seg mest om gener. Mamma hadde sett ut som seksti da hun var over sytti, noe hun påpekte så snart hun fikk sjansen. Men alderen innhenter en til slutt, og ting begynner å skje uavhengig av gener og trening. For meg begynte det rett etter femti, da jeg kom i overgangsalderen. Buksene satt litt strammere. De fine linjene under haken som jeg tidligere bare så vidt hadde lagt merke til, var blitt markerte aldersrynker. Løs hud lot seg ikke lenger skjule like lett som før. Hudproduktene ble dyrere, men hadde stadig dårligere effekt.

Mamma snakket om det allerede da jeg var liten. Hun tålte ikke tanken på å bli gammel og sa at hun aktet å ta livet av seg før femtiårsdagen sin. Pappa protesterte og syntes det var upassende å si noe slikt foran sitt eget barn, men hun hørte ikke på det øret og viftet det bort med at det lå langt 18

frem i tid. For min egen del var jeg naturligvis livredd for å finne henne død, helt til jeg ble gammel nok til å forstå at selvmordspraten bare var koketteri og ingen virkelig trussel.

For årene gikk, og grensen for når det ikke lenger var verdt å leve, ble hele tiden flyttet frem. Til hun begynte å bli gammel på ordentlig og kreften tok beslutningen for henne. En ondartet svulst som hadde vokst sakte, men sikkert i henne uten at hun hadde merket noe, og som deretter spredte seg med lysets hastighet og forgiftet alt.

Det var en uhyre skremmende erkjennelse at man kunne gå rundt med en tikkende bombe i kroppen uten å være klar over det, som sovende celler til de får ordre om angrep og sprenger oss i luften. Det gjaldt ikke bare kreft, men også mennesker og hendelser. Beslutninger og veivalg som føltes små og ubetydelige i øyeblikket, men som skulle få store konsekvenser langt senere.

Som da Stina, Janne og senere Josefin kom inn i livet mitt.

Selvsagt visste jeg da ikke hva møtet med disse menneskene skulle føre til. Selv langt senere var det vanskelig å vite hva som var begynnelsen og slutten, siden det ikke var noen stor og enkeltstående hendelse som utløste den endelige bomben.

Det var mer som et flokete garnnøste med tusen løse tråder.

I begynnelsen prøvde jeg å snakke med andre om det som skjedde med Andreas, for å få trøst. Men ganske snart innså jeg at jeg bare viklet meg inn i løgner, siden jeg ikke kunne fortelle hele sannheten. Jeg var redd for hva folk skulle tro, at de skulle dømme meg. Som den første sommeren etter mors død da Ingela, som hadde formidlet mange av oppdragene mine opp gjennom årene og var blitt en god venninne, lurte på om jeg som vanlig skulle feire midtsommer ute på Väster Skägga med familien. Jeg løy og sa at Andreas og Josefin skulle reise utenlands, og at jeg ikke helt hadde bestemt meg for hva jeg skulle finne på ennå. Ingela inviterte meg til 19

sommerhuset sitt utenfor Norrtälje. Jeg takket ja uten å innse at det ville bli vanskelig å opprettholde fasaden en hel helg.

Ingela er av typen som åpner hjemmet sitt for alle. Det satt alltid en nyskilt sjel ved bordet hennes på julaften, til tross for at hun hadde fire barn og en dement mor. Trolig var det bare et tidsspørsmål før hun selv kollapset av godhet. Hvis det var noen jeg kunne fortelle om situasjonen min til, så var det Ingela.

Vi ruslet en tur i mildt midtsommerregn for å plukke blomster. Jeg gikk ved siden av henne på grusveien i lånte gummistøvler, og vi snakket om hvordan det var ikke å ha foreldre lenger her i livet. Ingela var på sett og vis i samme situasjon, selv om moren hennes fremdeles var til stede rent fysisk. Underveis pågikk det en forhandling inni meg. Jeg ville fortelle om den virkelige sorgen. Men hun kom til å lure på hva slags sønn Andreas var, og hva slags svigerdatter Josefin var, og hva slags venner Stina og Björn var som lot meg bli sittende alene midt i sorgen når de slett ikke hadde reist utenlands, men befant seg bare fire mil fra Stockholm.

Hun ville synes de var hjerteløse, men det ville også komme oppfølgingsspørsmål som ville bli vanskeligere å svare på.

Særlig siden jeg knapt forsto det hele selv. Ingela kunne kanskje begynne å stille spørsmål ved måten min å opptre på, og jeg orket ikke den typen kritikk eller kanskje til og med enda en avstandtagen. Jeg ville bare ha forståelse og trøst. Så jeg fortalte kun om sorgen over mamma.

Likevel klarte vi å komme inn på temaet barnebarn.

«Men Åsa, du er ikke alene,» sa Ingela, «du har jo Andreas og det lille barnebarnet ditt. Tenk for en lykke. Livets dessert!»

Selvsagt var jeg enig med henne. Å få barnebarn var den største lykken nest etter selv å få barn. Vi gikk langs veikanten og plukket blåklokker og hundekjeks mens jeg fortsatte de 20

fantasifulle skildringene av mitt vidunderlige bestemorliv.

Jeg hadde en fast dag i uken der jeg hentet Sam, som jeg kalte for Kubben, akkurat som Andreas da han var liten. Tantene i barnehagen til Kubben var kjempesøte, og alle visste hvem jeg var. Han ble alltid så glad når jeg kom, og løp bort og ville bli løftet opp. Så gikk vi hjem og laget vafler med syltetøy og så på Albert Åberg sammen. Det var så herlig å få gjenoppleve de gamle fine barnefilmene som jeg hadde sett med Andreas.

Ingela hadde virkelig noe å glede seg til, det kunne jeg love.

«Så heldige de er som har deg,» smilte hun, «og så heldig du er som har dem. For tenk hvor ensomt det ville vært ellers.»

Jeg nikket og svelget. Ja, veldig heldig. Det hadde vært fryktelig ensomt ellers. Ingela så opp mot himmelen og smilte.

Været så ut til å letne. Akkurat i tide til midtsommer­ dansen.

Det morsomme i alt dette, eller kanskje tragikomiske, var at jeg hadde kjent Josefin siden hun ble født, selv om jeg ikke hadde møtt henne på lenge da hun og Andreas ble sammen. Hun hadde bodd i London noen år etter at hun flyttet hjemmefra og jobbet som au pair, men jeg hadde fått oppdateringer av Stina, moren hennes. Derfor trodde jeg nok at jeg kjente Josefin bedre enn jeg gjorde. Stina kjente jeg jo desto bedre; vi hadde vært bestevenninner siden ungdomsskolen og hadde fulgt hverandre gjennom alle livets alle opp- og nedturer. Det var Stina som hadde presentert meg for Janne, Andreas’ far. Hun ba medlidende om unn­ skyldning for det da han forlot meg til fordel for Helle to år etter at Andreas ble født, men det var jo ikke hennes feil.

Uten å kunne innrømme det kjente jeg kanskje innerst inne en liten bitterhet over at hun hadde ført oss sammen, men jeg var mest sint på Janne og meg selv. Det var jo jeg som hadde valgt å bli sammen med ham og få barn enda vi ikke kjente hverandre særlig godt og alt gikk veldig fort.

Etter separasjonen prøvde Stina å kompensere for innblandingen sin ved å være som en ekstra familie for Andreas og meg, og i høytider og ferier inviterte hun oss alltid til Väster Skägga.

Jeg kunne aldri ha drømt om hvordan alt skulle endre seg. Ikke i min villeste fantasi. Og at det skulle bli som det ble mellom Stina og meg. Det var utenkelig. Hun var det nærmeste en søster jeg hadde.

Langt senere hendte det iblant at jeg våknet og i noen sekunder trodde jeg var tilbake i det gamle livet mitt. Det 22

livet hvor jeg fremdeles var sammen med Stina og Björn på hytta deres. Så innså jeg at drømmen ikke var virkelighet. Det var heller slik at virkeligheten var et mareritt. Som jeg ikke kunne gjøre noe med. En virkelighet det var vanskelig å ta innover seg. Jeg kunne fremdeles ikke forstå hvordan dette kunne ha skjedd meg av alle mennesker. Jeg som bare hadde ønsket det beste. Det var jo ingen jeg brydde meg mer om enn Andreas og Sam. Og det verste av alt var at jeg på en eller annen måte var medskyldig. Som en selvmordsbomber som hadde gått i sin egen felle.

Hvis jeg ikke. Hvis jeg i stedet. Hvis jeg bare hadde. Jeg klarte ikke å la være å tenke på hva som ville ha skjedd dersom jeg hadde oppført meg annerledes.

Da Andreas først fortalte at Josefin og han var blitt sammen, ble jeg glad. Han hadde vært alene og ganske molefonken siden det ble slutt med hans tidligere kjæreste Heidi, og det føltes som om det var akkurat det han trengte. Selv om jeg ble litt overrasket over at han valgte nettopp Josefin. Delvis fordi de var så forskjellige – Andreas var åpen og utadvendt allerede som barn, mens jeg alltid hadde opplevd Josefin som tilbakeholden og stillferdig. De hadde heller aldri lekt eller hatt noen omgang som barn, for Andreas er nesten fem år eldre enn Josefin, og i hans øyne hadde hun alltid bare vært en liten unge. Men jeg hadde også trodd at han ville prøve å finne noen som var mer lik Heidi og ham selv. Sprudlende og glad. Varm og omtenksom. Heidi var mer som oss, rett og slett. Jeg hadde følt det litt som om hun var som en yngre venninne eller en ekstra datter siden hun var så mye hjemme hos oss de årene de var sammen. Andreas kunne nesten bli irritert av og til og mente at vi sammensverget oss for å erte ham. Men det ble som en hyggelig liten treenighet, og siden Heidi likte å vanke hos oss, var også Andreas mer hjemme enn 23

han hadde vært tidligere og festet mindre. Jeg var oppriktig lei meg da kjærligheten deres tok slutt, ikke bare fordi Andreas var så knust, men også fordi jeg ikke ville få treffe Heidi på samme måte som tidligere. De gikk på videregående da de ble sammen, så jeg hadde vel ant at det ikke ville vare evig, men innerst inne hadde jeg likevel hatt et håp om det.

Første gang Josefin presenterte meg som «svigermor», ble jeg tatt på sengen. Det hørtes hardt og litt gammelt ut, og jeg var ikke vant til å se meg selv på den måten. Litt mer formelt, på et vis. Dessuten var de jo ikke gift ennå. Jeg hadde nok vært mer som en venninne for Heidi. På den annen side tenkte jeg at det ikke var noen stor sak å bli kalt svigermor; jeg hadde jo vært en del av Josefins oppvekst, eller i det minste den første fasen. Nå skulle jeg bare bli bedre kjent med henne og komme henne nærmere.

Men jeg kan innrømme at det var komplisert allerede fra begynnelsen av. Det kom egentlig ikke som noen stor overraskelse, for hun hadde jo alltid vært litt distansert.

Blikket var ofte nøytralt og litt vanskelig å lese. Man pleier å si at øynene er sjelens speil, men det gjaldt ikke Josefin.

De var liksom lukket. Kanskje det bare skyldtes at hun var tilbakeholden, og jeg tok det ikke personlig i begynnelsen, jeg tenkte at det var opp til meg å ta initiativ og stille spørsmål.

Samtidig ville jeg jo som «svigermor» ikke være for pågående.

Det var en balansegang. Jeg prøvde å være mest mulig åpen og imøtekommende uten å være påtrengende. Invitere til middag og ta kontakt via sms og telefon. De kom til middag eller kaffe innimellom, men jeg fikk bestandig følelsen av at det hovedsakelig var Andreas og jeg som snakket, og at Josefin var litt i sin egen verden. Jeg forsøkte hele tiden å inkludere henne og virke nysgjerrig og interessert. Og det var jeg også; tross alt var dette et viktig menneske for både sønnen min og min beste venninne, og derfor var hun viktig 24

for meg også. Først tolket jeg fåmæltheten som sjenanse. Det fikk ta den tiden det tok; det viktigste var at Andreas var lykkelig. Og selv om Josefin ikke var så pratsom, var hun en bra jente – hun var jo Stinas og Björns datter. Det var vel ganske enkelt det at vi var nokså forskjellige.

Andreas forsvant litt, selvsagt, inn i forelskelsen, vi møttes ikke like ofte som tidligere, men det var jo fullt forståelig.

De bygget opp en tosomhet og leide etter hvert en leilighet sammen. Jeg kjørte dem på Ikea og monterte lamper og hyller. Storhandlet på Willys og kjøpte innflyttingsgave.

Støttet dem med gode råd og penger når det trengtes. Sånt som man gjør fordi man elsker barnet sitt. Andreas var utdannet gartner og blomsterdekoratør og hadde jobbet på Rosendals Trädgård i noen år. Josefin hadde derimot flyttet rundt siden hun kom tilbake til Sverige og tatt et og annet kurs uten å fullføre noe, men nå hadde hun bestemt seg for å prøve å bli blomsterdekoratør, hun også. Drømmen var å åpne egen blomsterbutikk, og jeg prøvde å heie på dem. Jeg ville oppmuntre deres felles interesser og tenkte at det også kunne være en måte å bygge tillit på som ville bringe Josefin og meg nærmere hverandre.

Hun virket takknemlig for min støtte, spesielt siden Stina og Björn var mer skeptiske til karrierevalget. Jeg hadde alltid hatt troen på lysten og lidenskapen, noe som også var en del av min yrkesfilosofi som kommunikasjonskonsulent, mens Stina var langt mer av en strateg og syntes det var fullstendig idiotisk å satse på et yrke som aldri ville gi noen større økonomisk avkastning. Men for meg hadde det vært selvsagt at Andreas skulle satse på det han elsket og som han hadde brent for siden han var liten. Jeg trodde at han hadde det etter moren min, som også hadde grønne fingre, og noen ganger kunne jeg nesten føle meg litt utenfor, siden alt jeg noensinne hadde prøvd å få til å vokse, hadde dødd.

25

Samtidig syntes jeg det var fint at det var noe som gikk i arv, og jeg satte pris på jungelen som Andreas og Josefin hadde skapt hjemme i leiligheten sin. De bodde på Lilla Essingen, ikke langt fra meg, og det bidro også til at vi så hverandre oftere siden de flyttet dit, og jeg fikk være med når de snakket om planene sine for fremtiden. Selv om Josefin fortsatt var reservert, syntes jeg at hun myknet litt og at det var mulig å trenge gjennom skallet hennes av og til. Hun hadde en slags lavmælt, drepende humor som kunne komme til uttrykk når man minst ventet det, og som jeg lærte å sette pris på.

Langt senere skulle jeg prøve å forstå når alt skjedde. Som et puslespill man prøver å legge baklengs. Hvilken brikke havnet på hvilken plass, og når? Når ble det første frøet til katastrofen sådd?