FORSTYRRELSER SPISE-
Om angsten for maten, kroppen og vekten
© 2026 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Marthe Halvorsen
Layout og sats: Ingrid Goverud Ulstein
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Boka er satt med Minion 12/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3899-6
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, AKO Foundation og Ship-Ring.
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Hva er faktorene som kan føre til en spiseforstyrrelse?52
Hva betyr det at en spiseforstyrrelse kan gjøre vondt verre?58
KAPITTEL
Rollen din som forelder: Hvilke posisjoner inntar du?134
kan jeg forberede meg til behandling?
om spiseforstyrrelser. Kunnskap gir trygghet
DEL 3 TILLEGGSVANSKER
Hva skjer med mennesker som er utsatt for traumer?193
FORORD
Mat angår oss alle. Det er tett koblet til omsorg, nærhet, forutsigbarhet og kjærlighet og er relevant gjennom hele livet. Måltider sammen med familie og venner er bra for helsen, gir økt trygghet og reduserer risikoen for at mat blir strevsomt. Det handler følgelig om relasjoner og fellesskap.
Men det å samles rundt bordet kan også føles komplisert. Stadig flere, både barn, unge og voksne, strever med sitt eget forhold til mat og kropp. Og mat blir fort en strategi for å håndtere overganger i livet. Noen spiser ikke eller trener for mye, noen mister kontrollen og spiser for mye, mens andre havner i et strengt regime som til slutt tar over styringen. For mange blir maten det eneste området som kan gi en følelse av kontroll.
Jeg har hatt spiseforstyrrelser som et særlig arbeidsområde i mer enn tjuefem år. I løpet av disse årene har jeg erfart at maten er mer enn det som ligger på tallerkenen. Mat er også følelser. Når du ikke har det bra, kan du miste
appetitten, eller du kan få økt behov for å fylle kroppen med noe spiselig. Det å spise kan gjøre deg glad eller skamfull. Når vi ser mat og spising i sammenheng med følelser og kroppslige opplevelser, blir mange erfaringer enklere å forstå. Mat er noe alle kan ty til når man leter etter mestring, kontroll og mening. Det er kanskje først når maten blir et mareritt at du oppdager hvor grunnleggende den er. Også for kroppen.
Når tanker og følelser omkring mat, kropp og vekt tar for mye tid og overtar hverdagen, kaller vi det en spiseforstyrrelse. I min kliniske praksis blir jeg jevnlig minnet på at spiseforstyrrelser er et fryktelig ensomt prosjekt. Strev med mat fører med seg problemer sosialt. De møteplassene der du skal ha det hyggelig og gøy, går fort i stykker. Dette merkes raskt i familier når spiseforstyrrelsen flytter inn. Det som før var forbundet med noe fint, som kanskje en felles middag, ferie eller bursdagsfeiring, blir ikke enkelt. Måltidene blir et minefelt. Både den som strever og den som er nær, kan bli fanget i teknikalisering av kroppen via telling og måling og veiing.
Denne boken er skrevet like mye for deg som strever med mat og kropp, som til deg som står nær noen som gjør det, enten du er forelder, kjæreste, partner, søster eller bror, venn, lærer eller trener. Denne sistnevnte gruppen har jeg i boken valgt å kalle nærstående. For lesbarhetens skyld anvender jeg han eller hun, mamma eller pappa, uten at dette er ment å speile en uttømmende forståelse av kjønn.
Jeg ønsker å få deg som leser til å forstå mer av hva
et forstyrret forhold til mat og kropp kan innebære.
Spiseforstyrrelser dreier seg sjelden mest om mat, men om angst, kontroll, skam og selvfølelse, og om hvordan kroppen rammes når livet føles utrygt. Men hvordan finner man veien tilbake til trygghet? Håpet mitt er at du som er nær en som strever, vil bli mer nysgjerrig på mennesket bak det målbare og hvorfor symptomer oppstår. Og til deg som strever, på hva du selv kan gjøre for å bli friere overfor tanker om mat og kropp.
For ingen er diagnosen sin, og det finnes alltid individuelle variasjoner av den. Du kjenner ikke spiseforstyrrelsen før du kjenner det konkrete mennesket som lider av den. En spiseforstyrrelse utvikler seg, tilpasses og kan vedvare gjennom hele livet. Når du møter et menneske som strever med en spiseforstyrrelse, er det viktig å huske på at bildet er sammensatt. Det er sjelden én årsak alene. Maten og kroppen har ofte en funksjon eller mening.
Spiseforstyrrelsen er en midlertidig løsning. Enhver spiseforstyrrelse innebærer ofte to spørsmål: «Hvorfor nå?» og «Hvorfor meg?» Så spør derfor: Hvorfor strever du akkurat nå?
Jeg ønsker at boken skal gjøre deg trygg nok – enten du selv strever eller er nærstående til noen som gjør det – til å ta opp temaet mat og kropp når det er problematisk. Jeg håper at du som strever, kan erfare at det går an å miste oversikten og kontrollen uten å ty til kroppen eller maten, og at du kan få et språk for ting det kan være vrient å sette ord på. Jeg vil åpne opp for nye måter å møte mat, kropp og uro på.
Jeg vil at du som leser skal kjenne deg igjen, bli tryggere og ikke minst bli modigere!
Ikke bare du som strever, men også du som er tett på en som gjør det, kan oppleve at forutsetninger og ferdigheter ikke strekker til. Som nærstående er du ofte bekymret allerede før du har oppdaget at det dreier seg om en spiseforstyrrelse. Du lurer på hvordan du kan avdekke problemene hos den som sliter, veilede, støtte og bistå med å finne riktig hjelp før problemene blir større og det trengs spesialistbistand.
At boken har en dobbel adressat, kan bidra til å gjøre dere sterkere sammen. Jeg håper alle bokens deler kan være like relevante for deg som strever og for deg som er nærstående, selv om jeg i noen kapitler henvender meg direkte til deg som strever og andre ganger direkte til deg som er nærstående. Å lese det samme, men med ulikt utgangspunkt, vekker interesse og rom for samtale og dialog. Jeg vil at du som nærstående skal bli en viktig støttespiller. Jeg håper også at jeg kan vise deg som strever veier ut av spiseforstyrrelsen.
Du trenger ikke å ha fått diagnosen spiseforstyrrelse for å behøve hjelp og støtte. Tidlig støtte kan ha stor betydning, diagnose eller ei. Støtte begynner ofte med forståelse og åpenhet. Jeg ønsker at du som synes mat er problematisk, som opplever kroppen din som ekkel eller kanskje trener for mye, skal innse at du kan få livsgnisten tilbake.
Jeg har brukt min egen kliniske erfaring som psykolog og inkludert personlige historier fra mange pasienter, partnere, familier og profesjonelle helsearbeidere i denne boken. Der jeg har brukt reelle tekster eller sitater, har den som står bak, samtykket til bruk av dette. Hvert kapittel innledes med en eksempelhistorie. Ingen av disse beskrivelsene er basert på enkeltpersoner, men er satt sammen av en rekke ulike personer med spiseforstyrrelse som jeg har møtt gjennom tjuefem års praksis. For å beskytte deres personlige historier har jeg anonymisert, brukt pseudonymer og kombinert erfaringer og utsagn som kanskje kommer fra flere, i én tenkt person. Hensikten er at du som leser skal kunne kjenne deg igjen. Noen vil kanskje tenke at dette er meg. I beste fall betyr ikke det annet enn at opplevelsen av å streve med mat og kropp er gjenkjennelig.
Jeg håper at du som nå skal i gang med å lese, vil få økt kunnskap om hvordan du både kan forstå, hjelpe og bli frisk. Jeg vet at mange blir friske av en spiseforstyrrelse. Og det er mange veier til å få det bedre. Et sentralt budskap gjennom hele boken er altså at det å bli frisk av en spiseforstyrrelse er fullt mulig. Det er håp!
BOKENS STRUKTUR
Jeg vil i første del av boken forklare hva spiseforstyrrelser bunner i, og hvorfor noen får problemer med mat og kropp. Når definerer forhold til mat, kropp og vekt et menneske? Når går man fra å være opptatt av mat, kropp
og vekt til å ha en spiseforstyrrelse? Jeg vil beskrive noen karakteristiske trekk og vise hvordan en spiseforstyrrelse både «snakker innover», ved at den sier noe om hvem man er, gir opplevelse av kontroll og mestring, og «snakker utover», ved at man gjennom maten og kroppen kommuniserer ikke bare til seg selv, men også til dem rundt seg.
Den andre delen av boken er like mye for deg som strever, som deg som er nærstående. Jeg gir flere eksempler på veier mot et tryggere forhold til mat og kropp. Jeg gir deg noen verktøy. Men jeg håper også at jeg i denne delen vil få deg som er forelder, trener, lærer, venn eller annen hjelper til å forstå din betydning. Hvordan du snakker og forholder deg til mat og kropp er sentralt. Jeg gir også verktøy til å ta praten om mat og kropp med den du er bekymret for. Så hva gjør du når du mistenker en spiseforstyrrelse? Jeg gir flere eksempler med spørsmål og svar på hvordan vi kan gå fra bekymring til handling. I tredje del vil jeg kort beskrive noen beslektede temaer som kan få betydning for hvordan vi skal hjelpe mennesker med spiseforstyrrelser, og som ofte kan komplisere både symptomer, forløp og prognoser. Dette innebærer hvordan vi kan forstå og møte tilleggsvansker som selvskade, traumer, personlighetsproblematikk, autismespekter og ADHD. Jeg vil understreke at jeg ikke kommer med noen uttømmende beskrivelse av disse tilstandene. Jeg har likevel tatt med denne delen for å minne om kompleksiteten ved spiseforstyrrelser. Det er mange grunner til at folk strever med mat og kropp, og mange
veier inn i spiseforstyrrelser. Det betyr at vi må møte folk der de er og tilpasse hjelp og oppfølging til den enkelte og vedkommendes familie.
I fjerde del oppsummerer jeg, men jeg fremhever også bokens viktigste budskap: håpet. Med håpet kommer motet og tryggheten til å prøve noe nytt. Det tryggeste er ofte å prøve ut noe nytt sammen med et annet trygt menneske.
HVA ER SPISEFORSTYRRELSER, OG HVORDAN UTLØSES DE?
Hva er en spiseforstyrrelse egentlig? Tenk på følgende person: en gutt jeg velger å kalle Alex. Han er 15 år og har lenge strevd med å kjenne tilhørighet til noe. Idretten sin mestret han godt, og der fikk han mange positive tilbakemeldinger på at han var god, sterk og veltrent. Det gjorde ham stolt og tilfreds. Han trente mye og merket økt selvtillit. Prestasjonene hans ble viktige for hans egenverdi og selvfølelse. Han ble mer og mer opptatt av å spise «riktig og sunt» og bygge muskler. Alex fortalte også at han begynte å trene mer styrke utenom lagtreningene for å kompensere for utrygghet. Treningen gikk over til å handle om utseende og kropp, mer enn om funksjon og prestasjon.
Er dette en spiseforstyrrelse? Svaret kan være både ja og nei. Det finnes ofte ikke ett svar. Tegn på en spiseforstyrrelse er ofte til stede lenge før en diagnose er satt. Alex har blitt mer opptatt av sunnhet, han trener mer systematisk, presterer bedre og kjenner økt mestring. Han blir også heiet på av omgivelsene. Det kan være begynnelsen på en spiseforstyrrelse hvor han gradvis blir mer styrt av regler og strenge rutiner omkring mat, trening og kalorier. Alex er på leting etter sin plass, men kan miste seg selv i
forsøket på å passe inn i et nytt selvbilde der han blir mer opptatt av kroppen enn av prestasjonen. Dersom Alex føler sterk uro om han må avlyse en treningsøkt, kan det være et tegn på at noe er galt. Men disse tegnene trenger ikke å bety at det dreier seg om en spiseforstyrrelse eller kommer til å gjøre det. Om Alex klarer å kjenne tilhørighet og holde fast i samholdet i det laget han føler han har blitt en del av, er det kanskje ikke grunn til bekymring. Jeg vil likevel oppfordre deg til å sette ord på uroen din om du møter noen som Alex. Si for eksempel: Jeg har lagt merke til at du trener mer enn før. Og så opplever jeg deg som litt mindre glad. Det ser ikke ut til å at du har det like gøy lenger på fotballbanen. Stemmer det? Eller hvordan er det med kroppen om dagen?
En diagnose er ikke i seg selv interessant, det er det støtten og hjelpen som er. Mitt poeng gjennom hele boken er at om du er i tvil, enten om du selv strever eller er en bekymret nærstående, så ta det opp. Spør. Utforsk. Del. At du har mennesker du kan stole på og som støtter i besværlige tider, er avgjørende når du skal finne ut av deg selv og livet. Jeg håper du kan erfare at det å åpne seg lindrer mer enn det gjør vondt.
Kapittel 1 HVA ER SPISEFORSTYRRELSER?
Mia var veldig stille i terapirommet. Hun ble beskrevet som en sjenert og engstelig jente. Slik var hun også i samtalen med meg. Jeg merket at jeg selv ble veldig forsiktig i møte med Mia. Jeg fornemmet hennes angst. Hun sa ikke mye i begynnelsen. Hver gang jeg stilte henne et spørsmål, krøp hun opp i stolen og dekket seg til. Hun sa hun ikke hadde noe problem med mat. Hun sa ofte at «alt er fint», men det kom frem at «fint» kunne bety at hun både var redd, trist og opplevde livet som kaotisk. Mia var redd for mye, men mest av alt for forandring.
Det er nettopp frykt, redsel og engstelse det kan dreie seg om når man strever med tanker og følelser omkring mat og kropp. Du som kjenner noen som strever, bør huske dette:
En som strever med kropp og mat, er ofte redd og usikker.
Det kan også hjelpe deg til å være mer empatisk, tålmodig, lyttende, interessert og varm. Ja, de egenskapene som vanligvis er viktige i møte med mennesker som ikke har det bra. Når du er sammen med noen som er engstelig og redd, er din første oppgave å forsøke å roe og trygge. Kunnskap og kompetanse gir trygghet og kan åpne for nye samtaler om mat og kropp. Trygghet gir rom for utvikling og endring. Og det kommer med tiden. Det er tross alt ingenting som roer et urolig menneske bedre enn et rolig medmenneske.
Når jeg i møte med foreldre eller andre nærstående skal beskrive spiseforstyrrelser, er det ett ord jeg ofte bruker: angst . Varianter av angst og usikkerhet er et gjennomgående trekk og åpner for forståelse av hva spiseforstyrrelser omhandler.
Overfor Mia kom jeg med forslag til hva man kunne være redd for, slik at hun kunne sette ord på hvordan hun hadde det. Og slik ble det gradvis mer konkret: Det kunne være frykten for ikke å være god nok. Eller frykten for fett, for karbohydrater, for å bli voksen, og ikke minst frykten for de kroppslige forandringene. Hun ønsket å stoppe vekst og utvikling og var redd for krav og forventninger fra dem rundt seg. Å skulle forandre seg kan være skummelt. Det kan ofte forbindes med frykten for å miste kontroll. Og for noen blir angsten for ikke å håndtere livet konkretisert som angst for mat, vekt og kropp. Slik var det for Mia.
Merk deg denne frykten og redselen over ikke å kjenne seg selv, vite hvem en er eller det å leve med en generell
usikkerhet. Mange som strever, dekker det til via taushet, prestasjoner, ved å være pliktoppfyllende, være opptatt av «sunn» mat og «riktig» trening. Mange forteller meg at de ofte blir heiet på og anerkjent for å være flinke, sunne og spreke. Det kan også forvirre, spesielt når nærstående blir bekymret og stiller spørsmålstegn ved det som hittil har vært positivt.
Noen kan oppfatte den som strever, som sta og viljesterk. Eller kanskje som irritabel og lite samarbeidsvillig. Engstelse og frykt kan få deg til å trekke deg unna, lyve, dekke over og skyve folk bort. Det kan få deg som er nær, til å bli oppgitt, irritert, få deg til å presse på, kjefte og bli skuffet. Ja, i grunnen alle mulige reaksjoner som kanskje gjør alt verre. Det skaper avstand. Det er fort gjort at dere misforstår hverandre. Så husk: Bak det synlige ligger det ofte følelser av å ikke høre til, utilstrekkelighet, kaos, indre forvirring eller konkrete livshendelser som er krevende å håndtere.
Jeg vil nå forsøke å samle beskrivelser av spiseforstyrrelser, forklare hva de går ut på, og så gi eksempler på hvordan du kan forstå både lette, moderate og mer alvorlige former – undervekt, normalvekt og overvekt – hos barn, unge og eldre. Husk, spiseforstyrrelser kan ramme mennesker i alle aldre og i alle livsfaser.
MAT OG KROPP DØGNET RUNDT
Katrine beskriver hvordan maten og kroppen sitter fast i hodet:
Jeg tenker på mat døgnet rundt. Det er lite plass til noe
annet. Jeg drømmer at jeg overspiser. Det gjør meg så redd og forvirret. Hva har jeg egentlig spist?
De som har en spiseforstyrrelse, er uvanlig opptatt av kropp, vekt og utseende og bygger sin selvfølelse på disse tingene. Som Katrine beskriver, er tankene og følelsene om mat og kropp til stede hele døgnet. Hun drømmer til og med om mat. Jeg pleier ofte å si at jo mindre mat du har i magen, desto mer mat blir det i hodet. Det betyr at sulten får deg til å tenke mer på mat.
Å ha en spiseforstyrrelse kan bety at du har perioder hvor du sulter deg, overspiser, kaster opp, overtrener eller misbruker medikamenter eller en kombinasjon av alt dette. Det er ikke uvanlig at den som strever, føler seg som besatt og er fanget i et detaljhelvete med telling av kalorier, gram og kilo. Når slike tanker og følelser omkring kropp og mat styrer en stor del av livet og forstyrrer skole, arbeid og livet med venner og familie, kalles det en spiseforstyrrelse.
Flere kan i ettertid se tilbake og beskrive dagen hvor mat og kropp tok overhånd for første gang. En person med en spiseforstyrrelse beskriver ofte en overgang fra å føle å ha styring, kontroll og oversikt til å miste all kontroll. Det som i utgangspunktet var løsningen, ble problemet. La meg gi et eksempel:
Jeg fikk masse positive tilbakemeldinger og opplevde mestring og glede da jeg mistet de første kiloene. Men så torde jeg ikke å dra ut med venner lenger. Jeg visste ikke hva de skulle spise og når, og dette gjorde meg utrygg. Jeg mistet meg selv.
Først erfarer mange økt grad av mestring og styring, men så ødelegger spiseforstyrrelsen store deler av livet med venner og familie. Spiseforstyrrelsen gjør ofte vondt verre.
Å gå fra en opplevelse av å styre til å bli styrt er et vesentlig skille.
Symptomene driver deg. Noen ender i kaotisk spising, kaster opp og kompenserer med sterk underspising for ikke å bli oppfattet som stor, dvask, slapp og lat. Andre mister treningsgleden og blir mer engstelige for ikke å prestere. Du blir kanskje fanget i et regnestykkehelvete. Fra å erfare mestring og kontroll omkring endringer knyttet til mat og kropp til plutselig å være styrt. Det er det som er en spiseforstyrrelse.
ULIKE FORMER FOR SPISEFORSTYRRELSER
Spiseforstyrrelser har mange undertyper og finnes i en rekke former og alvorlighetsgrader. Du hører ofte om de mest alvorlige tilfellene, men de aller fleste som strever, går på skole eller jobb hver dag. For noen kan en spiseforstyrrelse bety lettere symptomer som forsvinner uten profesjonell hjelp. For andre kan den være ett blant flere uttrykk for psykisk smerte, i kombinasjon med eksempelvis personlighetsforstyrrelser, tvangslidelser, rus, autismespektrumlidelser eller skader etter overgrep. Jo flere tilleggsvansker, desto mer spesialisert helsehjelp trengs.
Spiseforstyrrelser deles inn i tre hovedkategorier basert på atferd: anoreksi, bulimi og overspisingslidelse. Av alle psykiske lidelser er anoreksi den som har høyest dødelighet.
Anoreksi er den mest omtalte, men den sjeldneste.
Bulimi er den mest skjulte. Overspisingslidelsen er den hyppigste, men den mest glemte spiseforstyrrelsen.
Former for kaotisk spising er mest vanlig. Det betyr for mange en kombinasjon av restriksjon og overspising. Det er ikke lett å definere hva slags form for spiseforstyrrelse du har fordi mange lever i grenselandet mellom de ulike formene og kan veksle mellom dem. De fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, noe som betyr at spiseforstyrrelsen ofte ikke ses. Mange lever i hemmelighet med sin lidelse.
Felles for de tre formene er et problematisk forhold til mat, kropp og spising som går ut over, og begrenser, livskvalitet og normal fungering. Når ett eller flere diagnostiske kriterier mangler for at man skal få en av disse tre formene, favnes det innenfor det vi kaller atypiske spiseforstyrrelser. Du kan likevel være svært plaget. Det er verdt å merke seg at det er de atypiske formene som er de mest typiske, det vil si vanligste.
En form for atypisk spiseforstyrrelse er såkalt selektive spisevansker , «unnvikende restriktiv næringsinntaksforstyrrelse», også forkortet ARFID på engelsk: avoidant restrictive food intake disorder. Diagnosen finnes
i den amerikanske diagnosemanualen DSM-5 som en av hovedformene. Den står også i den internasjonale diagnose manualen ICD-11. Med betegnelsen ARFID forsøker man å redusere antall atypiske former for spiseforstyrrelser; den er en slags samlebetegnelse på ulike fenomener av selektive spisevansker. Denne formen forekommer i alle aldre.
La meg kort beskrive disse fire ulike formene for spiseforstyrrelser.
Anoreksi
Anette hadde gjennom hele ungdomstiden kjent en sterk angst for ikke å bli likt og ikke være «god nok». Det var ikke lett å finne sin plass. Hun kom tidlig i puberteten og følte seg utilpass med å få former. Treningen hjalp henne til å oppleve mestring. Hun begynte å sette seg konkrete mål for hva og hvor mye hun skulle spise, og erfarte at hun klarte å kontrollere kroppen. Menstruasjonen uteble, og kroppen sluttet å vokse. Hun nektet for at hun spiste lite. Andre ganger opplevde hun å spise nok. Hun ble veldig urolig ved å ha mat i magen. På ungdomsskolen ble hun kjent som den «tynne» jenta. Hun var livredd for å skulle gå opp i vekt, av frykt for hva de andre da ville tenke om henne. Hun sjekket kroppen sin ofte både i speilet og via tøy hun hadde på seg. Hun fikk diagnosen anoreksi med lav kroppsvekt og energiubalanse, og var sterkt drevet av restriksjon.