SOT

67905 Sot – s. 1

15.12.2025 10:55

SARA STRÖMBERG

SOT Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

67905 Sot – s. 3

15.12.2025 10:55

Copyright © Sara Strömberg Utgitt i samarbeid med Sebes & Bisseling Literary Agency Scandinavia © Norsk utgave: Kagge Forlag 2026 Originalens tittel: Sot Oversetter: Inge Ulrik Gundersen Omslagsdesign: Anders Nilsson, Nestorville Papir: Holmen Book Cream 60 g 2,0 Boka er satt med 12/14,8 pkt. Adobe Garamond Sats: Type-it AS Trykkeri og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3931-3 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

67905 Sot – s. 4

15.12.2025 10:55

Til familien min

67905 Sot – s. 5

15.12.2025 10:55

67905 Sot – s. 6

15.12.2025 10:55

«Beväpna dig med vingar» thåström

«My dancing is better than your marching will ever be» rival sons, «shooting stars»

67905 Sot – s. 7

15.12.2025 10:55

67905 Sot – s. 8

15.12.2025 10:55

H

un lytter til gispene hans i mørket. Raske, lidende åndedrag. Døden er nær nå. Madrassen hennes ligger kant i kant med hans, som er full av størknet blod. Den metalliske lukten fyller rommet. Til tross for at avstanden er så kort at hun ikke trenger å strekke seg etter ham, er det akkurat det hun gjør. Hun strekker seg etter ham på en måte som man bare gjør når morgendagen ikke fins.

Gud våker ikke over dem nå. De er alene i natta. Alene i en kjeller der støvlene ikke lenger slår mot gata utenfor vinduet. Likevel vet hun at de er omgitt av skygger. Det er derfor hun har en revolver under hodeputa, og det er derfor hun alltid sover med klærne på. En gang våknet hun av en lyd, satte seg opp, grep kolben med begge hender og rettet våpenet mot inngangsdøra, men ingen kom. Selv om lyden var innbilning, føltes det godt å få en bekreftelse på at hun reagerte så raskt. Det vil hun få nytte av igjen.

De har bodd i det gamle sykkelverkstedet helt siden bomben slo ned i huset deres. De bar ham ned den bratte trappa, ryddet gamle sykler, slanger, pumper og verktøy bort i et hjørne og la ut tre madrasser på det flekkete steingulvet. Tre måneder i dette fuktige rottereiret. Ja, i veggene der bor de største rottene hun noen gang har sett. Først prøvde hun å stappe gamle filler langt inn i de knyttnevestore hullene 9

67905 Sot – s. 9

15.12.2025 10:55

i veggene, for at de ikke skulle komme seg ut, men skadedyrene gnagde seg gjennom stoffet som om det var smør.

Nå har hun tettet åpningene med stålullen faren pleide å bruke til å fjerne rust på syklene han reparerte. Det ser ut til å fungere, men rottene er der fortsatt. Om natta hører hun krafsing og gnaging. Romstering. Når de hopper, høres det ut som om de veier flere kilo.

Men, nei, feil, den aller største rotta bor et helt annet sted, og det er dit de skal nå. Hevnen smaker allerede så søtt på tungen at det skriker i den tomme magen hennes. Hun kan bli et helt annet menneske. De skal få se. Foreløpig er hun en liten menneskespire i jorden, men hun er på vei opp.

Etter at bomben falt, dro hun likene til en haug med andre lik, som når man samler ved til et stort bål. Hun husker at den ene sandalen til moren falt av, og at hun måtte tvinge seg til ikke å sette den på igjen. Så begravde hun dem, alle sammen, spadde jord over tre liv, provisorisk i parken.

Når forholdene tillater det, skal hun flytte dem til et permanent gravsted.

Trappa ned og kjelleren er det eneste som er igjen av huset deres. Resten har kollapset, sunket sammen til svartbrente rester. På en måte virket ilden renere, en klar smerte. Sotet er bare syklig. Hun forestiller seg at det er sot som fyller brystet hennes.

Han stønner igjen, men denne gangen er lyden annerledes. Mer som ralling. Hun kjenner på armen hans, den er iskald. Hun fomler med fyrstikkesken i mørket, klarer å få tent stearinlyset i den tomme glassflasken, og griper hånden hans. Neglene er helt blå. Hun svelger hardt og pakker pleddet rundt ham.

«Reis av sted, slipp taket,» hvisker hun og kaster et blikk på mobilen.

10

67905 Sot – s. 10

15.12.2025 10:55

Natta går mot slutten. Hun kan holde ham i hånden i nesten en time, men så må hun gå. Noen vil snart vente på henne. Datoen og klokkeslettet er bestemt for lenge siden.

Flammen på lyset flakker urolig før alt blir stille.

Etter nøyaktig femtifem minutter lukker hun øyelokkene hans, legger merke til at frykten i blikket endelig er borte, og det beroliger henne også. Hun stryker ham over kinnet og reiser seg. Vurderer om hun skal legge igjen en bit av brødet, men tar seg i det. Han trenger ikke brød lenger. Hun putter det i ryggsekken sammen med vannflasken.

Oppakningen er ikke særlig tung å bære opp trappa. Idet hun åpner porten ut mot gata, smatrer en flokk med svarte fugler opp fra en ruin. Hun venter, skjerper sansene mens fugleskyen bølger av sted over himmelen. Det er ingen andre bevegelser å se i mørket. Våker de usynlige øynene over henne, eller slumrer de for øyeblikket?

Hun prøver å smyge seg fram i måneskinnet uten å vrikke foten på de grove steinblokkene. En lett bris tar tak i det lange håret. Etter å ha vært innestengt i kjelleren så lenge, føles luften som en gave. Sist hun var utendørs i dagslys, var da hun sto i kø for å hente den siste matpakka fra Røde Kors.

Det er to uker siden.

Bilen står der allerede. Hun setter seg inn i baksetet. Føreren snur seg ikke. Ingen sier noe idet de begynner å rulle bortover de stille, tomme gatene. Hun blir grepet av enda en sorg. Den som også tilhører andre. Et folk, et land. Kroppen skal alltid huske det hun vil glemme. Noen ganger ringer det skarpe smellet fra bomben i ørene hennes, og brystet føles fortsatt ømt etter trykkbølgen, en tung, usynlig kraft som klemte lungene sammen. Hun har fortsatt problemer med det ene øyet etter metallsplinten som skar seg inn.

11

67905 Sot – s. 11

15.12.2025 10:55

De snor seg vestover. Støvet fyker. Solen er på vei opp, dagen kommer til å bli tørr og varm, og de må snart begynne å gå til fots. Landskapet er flatt, men hun skimter myke koller i det fjerne. Hun vet hvordan morgengryet ser ut når det treffer vannbrettet under den knuste ruta i kjelleren, der han ligger på madrassen. Hvordan det svake lyset blir brutt gjennom glasskårene og sprer seg som kronblader bortover gulvet. Til slutt når de ansiktet hans. Mykner det svarte i de innsunkne kinnene, glitrer i fukten som har trengt ut av porene. Til forskjell fra resten av kroppen er ansiktet uten splintskader, og han er vakker. Hun pleier å stryke fingeren gjennom smilerynkene hans, som er dype selv om muskulaturen slapper av. Både de sterke solstrålene og det gode humøret hans har naturlig tvunget huden i folder, dag etter dag, år etter år.

Tårene begynner å strømme nedover kinnene hennes.

Hun ville ikke forlate ham, ikke på den måten, det var aldri meningen. Kan en person føle seg ensom i døden? Det spørsmålet fins det ikke noe svar på, men i de pårørendes bevissthet er det fullt mulig.

Det er vi, vi som fikk fortsette å leve og deretter forlot, som må bære restene.

Soten.

Hvordan skal hun orke å leve videre i uvisshet om hva som vil skje med ham? En del av henne håper at noen finner ham og fjerner sporene etter kroppen som revnet. Samtidig er det mer skremmende å ikke vite hvor han vil havne da.

I drømmene skal hun fortsette å høre den svake jamringen hans. Ropene etter henne.

Kommer hun i det hele tatt til å huske latteren hans?

Ja, til slutt skal hun huske latteren hans – alles latter, under et oliventre som vaier i vinden. Det lover hun seg selv.

67905 Sot – s. 12

15.12.2025 10:55

Vera

E

n gang da jeg bodde i andre etasje på jernbanestasjonen i Ånn, døde en mann på togskinnene nedenfor det åpne vinduet i leiligheten min. Det var ingen bommer der, og mannen oppfattet ikke at lokomotivføreren tutet. Dunket, skriket fra bremsene og den påfølgende stillheten, kom jeg aldri til å glemme.

Jeg tenkte på det nå da jeg så kråkene der nede på skinnene. Hvordan de satt rolig alle sammen og dro i noe med nebbet, mens varslingssignalene lød bak svingen i Björkbäcken. Hvordan de fløy opp i grantrærne samtidig, alle sammen, like før toget dundret inn. Fuglene stolte fullt og helt på sin egen reaksjonsevne for å unngå fare. Men ikke bare. De følte også forandringer i miljøet lenge før katastrofer inntraff, vesentlig tidligere enn mennesker gjør. Vi er så underlegne.

Vi burde legge øret mot skinnene mye oftere.

Jeg tok et dypt trekk av sigaretten, la forsvarsrapporten jeg leste ned i fanget og blåste ut røyken. Fjortende august.

Det hadde regnet hele natta. Tåkeslør drev over skinnene, en stille alvedans akkompagnert av en mørkegrå himmel.

Hundekjeksen og rylliken blomstret nå, men det var også noe annet som spiret. Noe mørkere.

13

67905 Sot – s. 13

15.12.2025 10:55

I løpet av de neste årene kunne soldater, våpen og stridsvogner dundre forbi her. Midt i Sveriges tapte alliansefrihet ble Jämtland utpekt til et spesielt viktig strategisk område.

Av eksistensiell interesse sto det i forsvarskommisjonens analyse. Jeg kjente vekten av papirbunken mot lårene.

Politikerne hadde trodd at vi ikke telte, og forsømt oss i flere tiår. Veiene, omsorgen og kommunikasjonen hadde blitt nedrustet, samtidig som makt og ressurser hadde forsvunnet herfra. Men vi dugde til mer enn å selges som utsikt og produsere strøm til andre. Det var nye tider nå. Urolige tider, krigstider. Og ingen som ville overleve, klarte seg uten oss. Verden fantes i Jämtland, og Jämtland fantes i verden.

Trist at de ikke hadde skjønt det før nå. Samtidig var det en naturlig orden på saker og ting. Hva ville skje når den ble satt ut av spill?

Jeg hoppet til da ringetonene gjallet mellom de nakne, blåmalte veggene. Toromsleiligheten min var nesten ribbet for møbler og personlige gjenstander. Hele kjøkkenmøblementet og dobbeltsenga sto i garasjen til Thomas i påvente av at vi skulle selge det på Blocket. Jeg hadde fått et eget garderobeskap til klærne mine, og egne skuffer og hyller på badet. Thomas ville så gjerne at huset hans skulle føles som mitt. Men jeg hadde etterlatt et liggeunderlag og et pledd i den gamle boligen min, i tilfelle … I tilfelle hva som helst.

Siden jeg ikke ville tenne den sterke lampa over kjøkkenbordet, den eneste lyskilden som var igjen, satt jeg i tussmørket.

Mobilen kimte igjen. Et navn lyste opp på skjermen: Nils «Strömmen» Strömqvist, sjefredaktøren min, for det meste titulert Satan av journalistene i Jämtlandsposten. Jeg blåste sigarettrøyken ut gjennom vinduet og svarte.

«Er du på vei til redaksjonen?» spurte han.

14

67905 Sot – s. 14

15.12.2025 10:55

«Jepp,» sa jeg og pirket med fingeren i regndråpene som lå igjen som et tynt, rødlig belegg på vannbrettet. Nattas styrtregn hadde ifølge meteorologene inneholdt ørkensand fra Sahara. En liten del av jordens varmeste steder hadde blitt ført hit av sterke atmosfæriske strømmer. Men utetemperaturen kom likevel ikke opp til ti grader. Jeg måtte ikke glemme å ta med fleecegenseren til det kuldehølet som skulle forestille kontoret mitt i Järpen.

«Hvor er du?» spurte Strömmen.

Det var noe utålmodig i stemmen. Jeg skjønte umiddelbart at han hadde en sak han ville sette meg på. Strömmen var elendig til å forstille seg.

Stolsetet brant under baken. Jeg vred meg.

«I leiligheten min.»

«Så du er fortsatt i Ånn?»

«Ja.» Strömmen slurpet kaffe fra koppen, som ganske sikkert ikke hadde sett oppvaskbørsten på flere dager. Svart i bunnen og brune render over kanten. Jeg skydde den koppen som jeg unngikk et barn med magesjuke.

Jeg kastet et kjapt blikk på klokka på mobilen. Fortsatt over en time til morgenmøtet på sentralredaksjonen i Östersund. Strömmen likte å komme tidlig, pløye gjennom papiravisen i fred og ro og legge en plan for hvordan han best kunne plage de undermåls nyhetsnesene rundt seg.

«I leiligheten din, forresten?» fortsatte Strömmen. «Har ikke du nettopp flyttet sammen med Thomas?»

«Jo, men jeg glemte noe her.»

Strömmen kom med et grynt av den typen som pleide å bli etterfulgt av en irettesettelse.

«Ikke prøv deg, jeg kjenner igjen angst når jeg hører den.

Hold godt på den karen nå, for satan.»

15

67905 Sot – s. 15

15.12.2025 10:55

«Det er jo det jeg gjør! Det er vel fortsatt lov å glemme ting, eller? Hva vil du egentlig?»

«Jeg fikk akkurat et tips. Det har visst skjedd noe på hotell Copperhill i Åre i løpet av natta.»

«Jaså, hva da? Overoppheting i champagnekjøleren?»

En knurrende latter. Den fikk meg alltid i godt humør.

«Satan, tenk å toppe med den overskriften i morgen.»

Han tok en pause for å drikke høylytt igjen, senket stemmen. «Nei, noe mer alvorlig. Jeg så et innlegg på Insta som en hotellgjest hadde lagt ut. Området var fullt av blålys, det ble snakket om drap. Men jeg vet ikke om det er noe i det, og derfor vil jeg at du skal finne ut av det.»

Drap. Jeg plystret. Jeg hadde egentlig fullt opp med en artikkelserie om oppgraderingsbehovet for landets infrastruktur i forbindelse med Sveriges medlemskap i Nato, men det kunne vente.

«Hva tror du det kan være da? Skyting? Knivdrap? Kvelning? Nå midt på sommeren og det hele.»

Som om årstiden var så vakker og kort at ingenting fælt kunne skje. Om sommeren anstrengte jämtene seg for å rekke å kose seg før vinteren la sin vekt over dem igjen. Hyggelige aktiviteter pågikk for fullt på grendehuset i Ånn. Min venn Katta hadde ordnet med kommunal støtte til strikkekafeen og akvarellyogaen sin, og holdt i begge. Jeg hadde blitt spurt om å holde et inspirerende skrivekurs, men takket nei, klok av min tidligere flopp som lærerassistent på den videregående skolen i Järpen.

Strömmen kremtet. «Satan om jeg vet. Hva som helst, det skjer så mye rart nå for tiden. Men det er klart at hotellet er et fjongt sted med mange såkalte viktige gjester, selv i sommersesongen.»

«Og hva mener du med det?»

16

67905 Sot – s. 16

15.12.2025 10:55

«Aner ikke. Jeg snakket før jeg tenkte igjen.»

Nei, du insinuerte noe saftig for å få i gang journalistfoten min, jeg kjenner deg, tenkte jeg, og kjente at det kilte i magen.

Vi kjente hverandre.

Det ble stille i telefonen en stund. Fra den andre siden av leiligheten, den delen der vinduene vendte mot E14, lød det bjeffing i det fjerne. Støverne til Ågren hadde våknet.

Jeg reiste meg og stumpet sigaretten i den vanlige søppelboksen i vinduskarmen. En hermetikkboks som hadde inneholdt hvite bønner i tomatsaus. I disse tider burde jeg selvfølgelig ha spart den til kriseesken. Jeg puttet papirbunken i kamerabagen og tok på meg fleecen, som hadde hengt på stolryggen. Et mørkt hårstrå hadde satt seg fast i tekstilfibrene på brystet, håret til Thomas. Jeg lot det bli der.

«Jeg stikker med det samme,» sa jeg.

67905 Sot – s. 17

15.12.2025 10:55

Vera

V

induspusserne på Volvo V70-en min knirket mens mikroskopiske regndråper ble gnidd utover ruta. Jeg kjørte østover på E14 mot Duved. Tenkte at alt var som det pleide, men likevel i stadig forandring. Ute på enga i Tångböle hadde den forfalne låven omsider tillatt seg å falle sammen. Duskene med myrull lyste opp myra ved Gevsjön.

Frontruta var i ferd med å dugge igjen, så jeg satte vifta på fullt. I Åre så det ut til at noen av de nybygde luksusleilighetene helt inntil veien omsider hadde blitt solgt etter at entreprenøren gikk konk under inflasjonskrisen. Mange av vinduene hadde fått gardiner, og det sto utemøbler på balkongene.

Flere ganger passerte jeg syklister eller løpere, og måtte vike ut i motgående kjørebane. Sporet asfalt med hull og telehiv. Det var tydelig at vinteren hadde bydd på større temperaturforandringer enn vanlig, og at trafikken bare fortsatte å øke, i likhet med vedlikeholdsetterslepet. Min åttifem år gamle far sluttet aldri å spørre hvordan det var ute på veiene, der han satt i rullestolen på eldrehjemmet Solgläntan i Åre.

Forrige gang fortalte jeg at veiene nå var kåret til de verste i landet. Vi får håpe på krigsfrosten, svarte han, like ironisk som trist. Gud eller politikerne hadde han aldri stolt på. Jeg 18

67905 Sot – s. 18

15.12.2025 10:55

kikket på esken i baksetet, måtte huske på å kjøre innom Solgläntan på hjemveien i dag og gi ham varmeteppet jeg hadde kjøpt. Pappa frøs. Alderen og stillesittingen i rullestolen hadde gitt ham dårligere sirkulasjon, treigere blodomløp.

I Björnänge svingte jeg av mot skiområdet Björnen. Veien snodde seg bratt oppover mellom fritidsboligene, den ene større og mer påkostet enn den andre. Mange med store verandaer og glasspartier. Copperhill Mountain Lodge kneiste på toppen av Förberget og bød under andre værforhold på en milevid utsikt over Åreskutan, vandringsveiene og skibakkene, som fortonet seg underlig nakne om sommeren.

Mange turister vitnet om den deilige virkelighetsflukten det innebar å befinne seg på et arkitekttegnet designhotell midt i fjellverdenen på grensen til villmarken. Likevel var det ikke noe ødslig over stedet, ikke etter min mening. For meg var ødsligheten noe nådeløst, ikke bare en tomhet, men et fravær av varme, nærhet og sammenheng. Selv hadde jeg verken overnattet der eller spist på hotellets restaurant. Ved en anledning for sju år siden, da jeg nettopp hadde blitt arbeidsledig, vurderte jeg å besøke spaavdelingen med den vonde hoften min. Jeg hadde fått litt penger av pappa som takk for at jeg hadde hjulpet ham å selge barndomshjemmet mitt i Ånn. Men da jeg så alle luksusbilene på hotellets parkeringsplass, dro jeg hjem og tok en whisky i stedet. Det hjalp også. I hvert fall mot misunnelsen.

Politiets blålys blinket gjennom tåken, som tetnet jo høyere opp mot Copperhill jeg kom. Det var noe med skjæret.

Måten det pulserte på, kjempet, som et hjerte. Ingen sirener, men lydløsheten gjorde det nesten enda mer ubehagelig.

Blodet strømmet opp i hodet. Jeg håpet at batteriet på kameraet var tilstrekkelig ladet. Ellers fikk jeg ta bilder med mobilen, det funket nesten like bra nå for tiden.

19

67905 Sot – s. 19

15.12.2025 10:55

Det var en nyhet å hente her, men hva dreide oppbudet seg om? Kom jeg midt i en pågående hendelse, eller i etterspillet av den? Man visste aldri på forhånd hvordan jakten på informasjon ville gå, men jeg kunne ikke komme tomhendt til redaksjonen. Aldri i livet. I løpet av kort tid ville alle i Åre legge ut sine egne teorier på sosiale medier. Min oppgave var å forløse dem.

Det sto tre politibiler utenfor inngangen til hotellet, parkert i all hast. Full utrykning. Hjertet hamret i brystet. Det måtte ha skjedd noe som ikke pleide å skje i Åre.

Området var avsperret. Pontus Selin, en politimann stasjonert i bygda, som jeg hadde intervjuet mange ganger, sto alene ved det blå og hvite plastbåndet og holdt vakt. Faen og, jeg kom ikke lenger enn dit. Jeg antok at resten av styrken hadde kommet fra Östersund. Politiet i Åre pleide å makse arbeidstiden sin i vintersesongen, og bare ha en enslig betjent på plass om sommeren.

Jeg fant en luke på parkeringsplassen og gikk ut av bilen, kjente duften av august, fuktig jord og grønne vekster sno seg opp i neseborene. Klokka nærmet seg åtte, dagen krøp sakte nærmere. Jeg gikk bort til sperringene med kamerabagen over skulderen. Pontus Selin fikk øye på meg og kom meg i møte.

«Hei, Vera. Jämtlandsposten er tidlig på beina i dag,» sa han.

«Hei. Ja, jeg klarte ikke å sove lenger … det er lyset, må få meg blendingsgardiner. Hva er det som har skjedd?»

Jeg startet opptakeren på mobilen og strakte telefonen fram under haken på ham. Han blåste seg opp med det samme, som om han kom på at han hadde en uniform å fylle.

«Det kan jeg dessverre ikke gå inn på for øyeblikket.»

20

67905 Sot – s. 20

15.12.2025 10:55

«Hvilken kategori har dere plassert saken i, da?»

«Det gjenstår en del etterforskingstiltak før jeg kan uttale meg om det.»

Jeg kvalte et sukk. Alle disse teite formuleringene. Ikke rart at journalistene måtte krydre artiklene sine. Det var nytteløst å prøve å få noe mer ut av ham. Jeg måtte som vanlig basere meg på mine egne synsinntrykk for å raske sammen noe fornuftig. Det – og sluheten min.

Jeg vendte blikket oppover. Aksjonen hadde foreløpig ikke tiltrukket seg nysgjerrige utenfra, men det var ansikter i vinduene. Hvor mye visste hotellgjestene?

«Er det sperringer inne også?»

«Ja, det er det.»

«Så dette har skjedd innendørs?»

Pontus Selin klarte å se å både tom og brydd ut samtidig.

«Som sagt …»

«Ja, ja, jeg skal gi meg, jeg slår på tråden i ettermiddag.»

Han sendte meg et dystert blikk bak brillene. Jeg hadde direktenummeret hans lagret på mobilen, men vi var ikke alltid på bølgelengde, siden han ofte mente at jeg var «sensasjonslysten» når jeg prøvde å gjøre jobben min.

«Jeg skal bare ta et bilde, hvis du kan bli stående.»

Kondens i kameralinsen gjorde det vanskelig å få et skarpt bilde. Helsikes vær å jobbe i. Herr Selin blåste seg opp mot det seks etasjer høye hotellkomplekset, bygd nesten utelukkende av tre. Så ikke inn i kameraet, men festet blikket på en tynn fjellgran som skalv i vinden.

Jeg tuslet tilbake til bilen, satte meg bak rattet og fulgte bevegelsene til Pontus Selin. Han slo floke og blåste på hendene sine, men ble stående ved sperrebåndene. Jeg lot som om jeg lette etter noe i hanskerommet en stund, slo ned solskjermen og så meg i speilet. Det var noe opprømt i blikket 21

67905 Sot – s. 21

15.12.2025 10:55

mitt, trøttheten jeg hadde følt i morges, hadde gått over, men ansiktet var veldig blekt. Solen hadde ikke gjort jobben sin i sommer, og nå i august mistet vi stadig mer dagslys for hver dag som gikk. Jeg gned bort tørre flak fra underleppen og rettet på en gråblond lokk av det tynne håret. Kanskje jeg burde begynne å sette det opp, men uten innrammingen fra det skulderlange håret framsto ansiktet mitt nakent og enda mer fargeløst.

I samme øyeblikk som jeg slo opp solskjermen, begynte det å smatre på frontruta. Store, tunge dråper, akkurat som natta i forveien. I øyekroken registrerte jeg at politiuniformen ved sperrebåndene fjernet seg raskt. Nå skimtet jeg den ene armen til Pontus Selin bak glasspartiet til hovedinngangen, der det tilsynelatende vrimlet av krimteknikere i hvite kjeledresser, men han ville ikke se meg derfra hvis jeg gikk en runde for å sjekke.

Jeg åpnet bildøra forsiktig, gikk så naturlig som mulig over parkeringsplassen og smatt rundt hjørnet, fortsatte ned mot garasjen på den andre siden av det U-formede hotellkomplekset og ut av syne fra vinduene. Et hotell av denne størrelsen måtte ha flere innganger, og ganske riktig. En dør på bakkeplan sto på vidt gap, og i åpningen sto det en mann med ryggen vendt mot meg. Svart caps trukket ned over halvlangt hår, neongrønn T-skjorte og tatoveringer på underarmene. I den ene neven hadde han en boks energidrikk, og i den andre en mobil, presset mot øret. I bakgrunnen skimtet jeg en renholdervogn, stabler med hvite håndklær og doruller. Et bøttekott? Jeg huket meg ned bak en lav balkong, løsnet lissene på støvlene og knyttet dem igjen mens jeg overhørte samtalen.

«Ja, altså, det er grusomt. Trodde ikke at noe sånt kunne skje her. Nettopp, de svalgangene er sykt creepy, det har jeg 22

67905 Sot – s. 22

15.12.2025 10:55

alltid syntes. Jo, jeg må bli her. Og gjøre rent, ja. Nei da, det er ingen fare, det kryr jo av purk. Jeg ringer senere, kyss.»

Han avsluttet samtalen og helte i seg drikken rett fra boksen. Da gikk jeg fram fra balkongen.

«Hallo,» ropte jeg.

Mannen snudde seg med et vaktsomt uttrykk i det soltørre, litt pløsete ansiktet, som ofte kom av for mange år med skikjøring og spritfester i stor høyde. Hvor gammel kunne han være? I trettiårene? Eller kanskje yngre. Han hadde et sugemerke på halsen. Fra den han nettopp hadde snakket med?

Jeg rakte fram hånden.

«Vera Bergström, Jämtlandsposten.»

Han nølte et øyeblikk før han tok hånden min.

«Dennis Bark.»

«Huff, så fælt dette,» sa jeg og dro opp jakkekragen og blunket i regnet. «Det er tøft å være journalist på en dag som denne, men noen må jo gjøre møkkajobben.»

Han så taust på meg og senket skuldrene, som om hjernen hans hadde spyttet ut en kjapp risikovurdering. Grånende kvinne i sekstiårsalderen. Kunne vært moren hans. Ufarlig.

«Ja, fy faen. Jeg gjør rent, liksom, og du aner ikke hva man kan støte på inne på rommene. Folk er sykt ekle, det er helt vilt, men dette tar kaka.» Han lente seg lenger ut i døråpningen. «Tenk om det er drap. Jeg hørte en purk som …»

Han kuttet setningen og gned seg på nesen med undersiden av armen. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at hånden hans skalv. Hendene mine var glatte av regn der jeg holdt i reima på bagen. Det smatret på hetta. Vinden pep rundt ørene.

«Drap? Kødder du? På en gjest eller en av personalet?»

23

67905 Sot – s. 23

15.12.2025 10:55

«Jeg forsto det som at det var en gjest.»

«Jaså?»

Det føltes som om vi var fortrolige med hverandre nå, siden det tydeligvis var flere enn meg som hadde gjort tjuvlytting til en kunstform. Men hva skulle en som alltid befant seg på sidelinjen ellers gjøre? Og han hadde fått med seg teorier om en grusom forbrytelse. Et overlagt drap på et luksuriøst høyfjellshotell midt på sommeren. Opprømtheten min ble blandet med et snev av mismot. Men bare et snev.

Jeg ventet på mer informasjon, de fleste mennesker hadde behov for å sladre, eller i det minste føle seg viktige. Han kikket seg over skulderen, klemte på aluminiumsboksen i hånden.

«Altså, jeg har det på film, hvis du vil se.»

«Hva, filmet du drapet med mobilen?» sa jeg og satte blikket i mannen som hjernen min allerede hadde kategorisert som en seriøst shotdrikkende og skikjørende person, ved siden av renholderjobben på Copperhill. Selv om setningen smalt ut av munnen min, lød stemmen plutselig tynnere. Alle disse menneskene som dokumenterte ulykker og forbrytelser, hva skulle de med bildene og filmene? Vise dem fram under koselige familiemiddager?

Regnet pisket i kast mot ansiktet, og jeg begynte å hutre der jeg sto på betonggangen nedenfor hotellbygningens svartbeisede panel. Bak meg klatret gran, furu og bjørk oppover digre kampesteiner, før snaufjellet overtok. Vi befant oss helt på tregrensen.

Mannen på terskelen til det åpne bøttekottet anla en spørrende mine, løftet på capsen og dro fingrene gjennom det lysstripete håret, som så ut til å ha blitt dynket av sjøsprøyt.

«Nei, nei, jeg har bare liket på film. Altså, jeg var jo ikke der da drapet skjedde. Hvis det nå var et drap.»

24

67905 Sot – s. 24

15.12.2025 10:55

Jeg svelget. Din lille hyene. Og i neste øyeblikk: Jeg vil se.

«Så du filmet liket? Du vet vel at det er ulovlig å spre filmen? Du kan bli dømt for integritetskrenkelse.»

Prektige Vera nevnte ikke at få saker førte til påtale.

Dennis Bark stirret på meg i noen sekunder, før blikket gikk til en mopp som sto lent mot veggen. Grepet rundt mobilen ble hardere.

«Hva? Nei, jeg skal ikke vise snuten, tenkte bare at det kunne bli viktig. Kvinnen lå i loungen da jeg kom hit i morges. Politiet sa at hun måtte ha falt ned fra en av svalgangene, ja, de sa jo ikke det til meg, men jeg hørte det, og det var det første jeg tenkte også.»

Så det var en kvinne som hadde mistet livet. I løpet av natta eller tidlig på morgenen. Denne tiden på året hadde timene nesten samme gråtone, men et eller annet sted passerte døgnet en usynlig skillelinje. Jeg grøsset.

«Så det var du som fant henne?»

«Jepp, tidlig, jeg pleier å begynne i femtiden, for å rekke å vaske restauranten og foajeen før frokost. Jeg sa fra til nattresepsjonisten, Hanna, som ringte 112 og begynte hjerte- og lungeredning. Men hun har blitt sendt hjem for å hvile nå, hun hadde det ikke så bra etterpå.»

«Denne nattresepsjonisten, het hun Hanna, sa du?»

«Juma. Hanna Juma.» Han serverte etternavnet som en kakebit han hadde bakt selv.

«Hun hadde ikke registrert at det lå en død eller skadet person i loungen tidligere på natta? Eller hørt et skrik?»

«Niks. Det er ganske langt mellom resepsjonen og loungen, eller jeg tror de kaller det atrium. Jævlig snodig ord.»

Kanskje kvinnen ikke skrek da hun falt over rekkverket, bare famlet taust i luften. Det fikk meg til å grøsse igjen.

«Ligger liket fortsatt der inne?»

25

67905 Sot – s. 25

15.12.2025 10:55

«Ja, men det er dekket til med et pledd.»

Jeg nikket og beveget meg nesten umerkelig fram.

«Ok, vis meg det,» sa jeg dempet. «Men da går vi inn. Jeg vil ikke stå her ute og kikke.»

67905 Sot – s. 26

15.12.2025 10:55

Vera

J

eg lukket døra bak meg. Bøttekottet var trangt. Da renholdsvognen ble trillet inn, tok den nesten all plassen. Vi sto så nær hverandre at jeg kunne kjenne pusten hans, en sur tuttifruttilukt som jeg antok stammet fra energidrikken han hadde helt i seg. Hodet mitt støtte mot en hylle med doruller og hvite håndklær. Han hvilte den ene rumpeballen på en stålvask.

«Her skal du se,» sa han og fomlet med mobilen, klikket på skjermen.

Forestillingen kunne begynne. Den dårlige samvittigheten steg opp i halsen min, likevel hvisket en stemme meg i øret: Bare kjør på. Jeg tvang meg selv til å se.

Vi gikk noen timer tilbake i tid, til hotellets atrium. Midt på steingulvet lå det en person, eller snarere formen av noe som lignet en person. En ung jente, kledd i svart dressjakke med et lyst merke på jakkeslaget, sto på kne ved siden av.

Resepsjonisten Hanna Juma, antok jeg. Hun ristet i skikkelsen, som gynget slapt fram og tilbake. Tok tak i kvinnens slappe håndledd og stirret rett inn i kameraet. «Jeg kjenner ingen puls, null puls, hva skal jeg gjøre?»

«Vent, stopp der,» sa jeg.

Da han pauset, zoomet jeg inn bildet og la hodet på 27

67905 Sot – s. 27

15.12.2025 10:55

skakke. Skikkelsen ble til bein, armer, bryst og et ansikt.

Kroppen lå i en forvridd vinkel, surret inn i en mørk kjole. Nedenfor kjolekanten stakk to nakne føtter ut. Tærne sprikte mot taket som krokete larver. Hun var slank, middels høy. Langt, lyst hår, oppsperrede øyne. Et kaldt, blått lys sivet inn fra vinduene.

Tankene mine snurret. Det lå ingen gjenstander spredt ut rundt henne, i hvert fall ikke synlige. Store deler av selskapslokalet var utenfor bildet, men jeg visste hvordan det så ut.

Lave loungegrupper, myke tepper og en bar med en rekke barkrakker. Her var også trappa opp til restauranten og flere av hotellrommene.

«Du kjenner henne igjen, eller?» sa Dennis Bark.

«Burde jeg det?» Jeg anstrengte blikket – Åre virket som et fluepapir på alskens kjendiser – men jeg klarte ikke å identifisere henne.

«Nei, jeg vet da faen. Hanna Juma påsto at kvinnen var en eller annen topp. Pleide å uttale seg på TV og sånt tull.»

«Oi, sier du det?»

Nyheten vokste til noe som kunne bli stort på riksnivå. Jeg måtte få tak i Hanna Juma før noen andre journalister gjorde det. Dette var mine jaktmarker. Jeg åpnet kamerabagen, fisket opp en blyant og en fuktig collegeblokk fra dypet.

«Hvor bor Hanna Juma? Vet du det?»

Dennis Bark tenkte seg om. «Jeg har for meg at det er i Järpen. Søt jente.»

Jeg skriblet ned både navnet hennes og tettstedet. Før i tiden husket jeg sånt uten å måtte notere. Ikke nå. Nå torde jeg aldri å se på TV-programmer om demens og senilitet, men tvangsgooglet symptomene i ulvetimen.

«En kvinnelig topp, sier du? Hva slags topp?» Benevnelsen kunne forklare det store politioppbudet.

28

67905 Sot – s. 28

15.12.2025 10:55

«Ingen anelse. Hanna sa aldri det. Alt var liksom kaos i morges.»

«Skjønner det. Og hvor bor du?»

«Jeg?» Dennis Bark la vekten på den ene hoften. Jeg nikket så oppmuntrende jeg klarte.

«I Mattmar. Men jeg vil være anonym.»

«Ja, det er nok best at jeg skriver ‘Jämtlandspostens kilder oppgir’, eller noe lignende, om deg. Men du må gjerne ringe meg hvis du hører noe mer interessant. Du skal få nummeret mitt. Hvis du kunne tenke deg å jobbe litt for pressen?»

«Selvfølgelig. Jeg lover å holde øyne og ører åpne.» Han gned seg på nesen med håndbaken. «Hvor mye betaler du?»

Jeg kvalte et sukk da jeg fikk bekreftet min mistanke om at Dennis Bark var en hyene.

«Vi betaler bare dem som har unike tips å komme med, og er først ute med dem.»

Han nikket ivrig. «Det skjønner jeg.»

«Du kan starte filmen igjen.»

Hanna Juma ga nå kvinnen hjertekompresjon og munntil-munn, spyttet, ropte ‘nei, nei, nei’. Gjentok prosedyren flere ganger, før hun slapp taket og ropte gråtende til Dennis Bark: «Hjertet er dødt!»

«Så sykt, helt jævlig sykt.» Den ansiktsløse stemmen til Dennis Bark lød komprimert og ustø. Om det var dødsbudskapet som gjorde at han likevel torde å gå nærmere, var ikke godt å si, men mobilkameraet svevde langsomt framover, bildet ble skarpere. Jeg klarte ikke å fordøye at han fortsatte å filme, men sa ingenting. «Hva tror du har skjedd?» spurte han kollegaen sin. «Kan hun ha falt, blitt dyttet, fra en av svalgangene der oppe? Det ser ut som om skallen har sprukket.»

29

67905 Sot – s. 29

15.12.2025 10:55

Det suste i mikrofonen på mobilen. Hanna Juma ristet på den mørke pasjeklippen. Verken hennes eller offerets ansiktstrekk var tydelige. «Jeg vet ikke. Åh, herregud, åh herregud, jeg så henne i morges og … da hadde hun en annen kjole på, en grønn, og nå … nå …» Hun strakte seg fram, bøyde seg over kvinnens ansikt og løftet hodet hennes varsomt. Først da ble det synlig at det lyse håret lå i en dam som mobilkameraet feilaktig registrerte som svart.

«Blod,» hulket Hanna mens hun gransket hånden sin.

«Skjønner du, Dennis, hun er død.»

«Trist. Sykt trist.»

Kameraet fløy opp til de åpne svalgangene i etasjene over, rekkverk og stengte hotellromsdører, før det tok en rundtur over det ellers folketomme lokalet, der stemningsbelysningen var tent og brennevinsflaskene skinte på hyllene i baren.

Peisen i Offerdalskifer strakte seg helt opp til taket.

«Vi snakker tjueto meter mellom åpne etasjer og innvendige svalganger,» kommenterte Dennis Bark mens de så på. «Stor fallhøyde, med andre ord.»

«Ja.» Det var ikke noe dystert over innsiden av Copperhill. Innredningen framsto som en varm omfavnelse av kobber, gull, mørkt treverk og myke tekstiler i brente toner. Ingen kjip kvart på to-sjekking på byhotellet-atmosfære. Ingen forretningsmenn som sjanglet opp på rommet og runket til Onlyfansvibber. Med andre ord: ikke mine bakgater. Langt ifra. Likevel var filmen det dystreste jeg hadde sett på lenge, det var som om den grusomme hendelsen ble forsterket av omgivelsene og skapte en sterk følelse av dissonans.

Kameraet kom tilbake til Hanna Juma ved siden av den døde. Sirener begynte å ule i bakgrunnen, blålys flakket over veggene. Etter noen sekunder i stillhet snufset hun 30

67905 Sot – s. 30

15.12.2025 10:55

ordet «død» igjen og reiste seg. Tørket de blodige hendene på buksebeina, kastet et kjapt blikk opp på svalgangene, før hun så på Dennis.

«Vi kan ikke gjøre mer, ambulansen og politiet er her nå.

Jeg går og møter dem,» sa hun.

Resepsjonisten og prosjektlederen i henne tok over.

Her begynte filmklippet å hoppe, bildet havnet opp ned før det til slutt ble svart. Dennis Bark lukket mobilskjermen og puttet telefonen i lomma. Han så på meg.

«Tror du det er typen hennes som har drept henne?»

«Hva mener du, vet vi at hun var her med mannen sin?»

«Nei, men jeg tenker at det som oftest er kjæresten som er skyldig. Men jeg vet ikke om hun hadde noen kjæreste.

Det kan jo selvfølgelig være en eller annen helt tilfeldig. Som sagt, med tanke på hva vi ser på rommene, tror jeg hva som helst om folk. Gjør du også det?»

«Ja, fy faen.» Jeg dro opp hetta. «Du, jeg må videre.»

Dennis Bark nikket. «Plikten kaller, kan jeg tenke meg.»

Han åpnet døra for meg.

Jeg gikk tilbake til bilen i regnet. Da jeg kom til parkeringsplassen, snudde jeg meg og så igjen opp på de svarte hotellvinduene. De åpne gardinene.

Det begynte å prikke i huden. En rastløs energi var i ferd med å overta. Jeg ville ikke klare å slappe av før jeg hadde fått greie på hva som skjedde på hotellet i natt.

67905 Sot – s. 31

15.12.2025 10:55

Mikael

M

ikael Nyman lukket laptopen og la den fra seg på bordet mellom lenestolene. De fleste andre psykologer han kjente, skrev i journalen under selve terapien, men han pleide å unngå det. Det var fort gjort at skjermen ble en barriere mellom ham og klienten. Bedre å samle inntrykkene rett etter behandlingen i stedet. Nå var mottakelsesrommet tomt og stille. En skarp kontrast til akten som nettopp hadde utspilt seg der, de ristende skuldrene og buksebeina som ble gnidd mot hverandre. Denne gangen hadde han opplevd timen som ekstra tung. Ikke fordi klienten hadde brutt sammen, men også fordi han kjente seg igjen i mannen som nettopp hadde blitt forlatt av kona og lurte på hvordan han skulle klare å leve uten henne.

Mikael sank sammen på fløyelssetet, lukket øynene og forestilte seg en sandstrand ved havet. Prøvde å høre bølgene, kjenne den varme solen på huden. Han trengte å lande etter den krevende samtalen.

Det var underlig dette med mennesker og tid. Plutselig møtte man noen. En kvinne man elsket og som elsket en igjen. Hun kunne være der lenge, i tjuefem år, men likevel forsvinne like fort som hun hadde kommet.

Et tap skjedde på et sekund, men forandret livet for alltid.

32

67905 Sot – s. 32

15.12.2025 10:55

Noen ganger valgte Mikael å se det som hadde skjedd i ekteskapet hans som en eksplosiv ulykke, men egentlig lignet forløpet mer på en langsom katastrofe. En katastrofe med følger som preget alt. Det hadde blitt vanskelig å leve opp til yrkesrollen. Å støtte og veilede andre mennesker gjennom alvorlige prøvelser, tro på deres evne til endring.

Få dem til å forstå at de ikke var alene. Tvert imot. «Vi har alle vårt, men det er håp for alle,» som han pleide å si. Selve grunnen til at han valgte yrket.

Det siste øyeblikket da livet var godt. Husket han i det hele tatt det?

En del av tilværelsen gikk videre akkurat som før. Han sto opp, dusjet, drakk espressoen sin og syklet til jobben med matboksen i ryggsekken. Åtte timer og flere terapisamtaler senere syklet han tilbake samme vei, spiste middag, så på TV og gikk og la seg. Forhåpentlig sovnet han. I store trekk så dagene og kveldene ut som de alltid hadde gjort. Det var alt det mellom rutinene som hadde blitt forandret og fikk det til å føles som om han hadde byttet liv med en annen.

Det ville egentlig vært bedre at Catarina døde.

Tanken kom som et stikk, men det var ikke første gang den hjemsøkte ham. Tett fulgt av: Hun valgte for oss begge, ødela det vi hadde bygd opp. Det var ikke mer enn rettferdig at han fikk velge hvordan det skulle ende. Fantasiene gled lenger bort, han ble lokket inn i det råtne. Catarina levde alene nå. Det var ikke nødvendig med vold. Bare en lett berøring, en liten dytt. Ingen ville stille spørsmål ved et fall i steintrappa.

Mikael vred seg i stolen. Fortsatte å holde øynene lukket mens han gned seg i ansiktet. Hva skulle han spise til lunsj i dag? Sushi? Eller kebabsalat, kanskje? Noe ferdiglagd i hvert fall. Han hadde ikke matboks med seg i dag, siden han 33

67905 Sot – s. 33

15.12.2025 10:55

hadde tenkt å gi seg ved tolvtiden. Da begynte ferien, på en torsdag denne gang, til en forandring. Fredager innebar ofte en drink etter jobben eller middagskaffe på klinikken, med mer avslappet småprat enn ellers i uka, og han ville unngå de ansattes spørsmål om den kommende ferien hans.

Sannheten var nemlig at sjefen deres ikke hadde noen bestemte planer. Absolutt ingen. Det eneste Mikael visste, var at han ikke ville sykle hjem til eneboligen i Karlslund og sitte innestengt i det gamle. Han lengtet bort fra Östersund, trengte en miljøforandring. Måtte bort fra dette vindhølet. Samme hvor mye han prøvde, klarte han ikke å se det komiske i de kaotiske haglbygene på sankthansaften. Han hadde sittet alene hjemme under varmelampa på verandaen og scrollet igjennom folks bilder av midtsommerstenger der det grønne nesten hadde forsvunnet i det tette regnet av hvite korn. Artige bilder av velfylte drinkglass som ble holdt ut i luften og fanget klumpene så det skvalpet over, med tekster som isen er sikret, he he.

Kjempegøy. Skikkelig artig.

Mikael åpnet øynene og kastet et blikk på smartklokka rundt håndleddet. Et varsel hadde poppet opp på skjermen: Unormalt høy hvilepuls. Hjerterytmen din har vært over normal i ti minutter uten bevegelse. Mulige årsaker: stress, koffein eller andre faktorer.

Visualiseringsøvelsen med stranda og havet hadde altså vært nytteløs. Ingen vits i å trene på bevisst tilstedeværelse.

Han hadde kjøpt klokka for å finne ut hva som kunne hjelpe ham til å føle seg bedre. Han hadde tenkt å analysere helsedataene sine mer inngående i slutten av måneden.

Han reiste seg med et sukk og tok med seg laptopen til skrivebordet i stedet. Det var mer praktisk å sitte der når han skulle fakturere.

34

67905 Sot – s. 34

15.12.2025 10:55

Først på debiteringslisten sto en mann som gikk i terapi for atferdsendring. Mannen hadde søkt hjelp for relasjonsproblemene sine fordi alle forholdene hans sprakk. Etter en stund kom det fram at han hadde mishandlet flere kvinner.

Det hadde blitt mange timer med behandling nå, men klienten var en høytstående sjef som hadde god råd.

Hvor mye kostet det å bli en bedre mann? Fem tusen?

Hundre tusen? Kunne det i det hele tatt kjøpes for penger?

Mikael fant fram klienten i fakturaprogrammet, fylte inn dato og beløp for terapien på nederste linje i dokumentet.

Så ble han sittende med mannens journal. Han hadde ønsket å notere: Prognose: uforbederlig etter den siste samtalen.

Klienten virket mest irritert over å måtte sitte der. Enkelte var rett og slett mer disponert for voldsbruk fordi de hadde dårlig selvkontroll, og denne klienten var en av dem. Legg til maktbehov og et langvarig mønster med å bruke kontroll som strategi i nære relasjoner. Uhelbredelig.

Mikael kikket på diplomene på veggen. De fine gullrammene.

Jeg har begynt å forakte klientene mine, tenkte han. Jeg forakter dem fordi jeg forakter meg selv.

Så mye selvinnsikt hadde han i hvert fall igjen i skallen. Hvis han som psykolog ikke klarte å helbrede seg selv, hvordan skulle han da kunne hjelpe andre? Hvis behandlingsmetodene han hadde lært og trodd på ikke hadde noen virkning på hans egne problemer? Han opplevde det som at han hadde mistet sitt indre kompass. Det føltes uoverkommelig å håndtere skyldfølelsen, akseptere at enkelte skader ikke kunne repareres, å tilgi seg selv.

Kanskje han burde legge ned virksomheten, forklare de ansatte at han hadde mistet energien til å hjelpe andre, fordi 35

67905 Sot – s. 35

15.12.2025 10:55

han hadde mer enn nok med sine egne demoner. Men det ville nok være lettere å skylde på stress og utmattelse.

Hvis sannheten skulle fram, hadde det opprinnelige kallet til yrket for lengst visnet i skyggen av et stadig mer oppblåst selvbilde. Catarinas ord, ikke hans. Men selv om han hadde hatt et hovmod som nå hadde sprukket, hadde han kanskje aldri hatt noen edlere hensikt. Ikke egentlig.

Han var falsk. Tvers igjennom.

67905 Sot – s. 36

15.12.2025 10:55