Sara Strömberg
SKRED Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Copyright © Sara Strömberg Utgitt i samarbeid med Sebes & Bisseling Literary Agency Scandinavia ©Norsk utgave: Kagge Forlag 2024 Originalens tittel: Skred Oversetter: Inge Ulrik Gundersen Omslagsdesign: Anders Nilsson, Nestorville Papir: Holmen Book Cream 70 g 2,0 Boka er satt med Adobe Garamond 12/14,8 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3485-1 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Til Ida og Emma
D
et blir store hull etter ham. Skaren holder ikke lenger, han burde ha tenkt på det og bare tatt en taxi hjem til gården da det ikke var plass på noen av skuterne. Hver gang skaren brister under støvlene, glir jeansen opp sånn at isen skraper mot den bare huden. Huden begynner å bli nummen, men han kan fortsatt kjenne hvordan blodet renner nedover skinnleggene, varmt og kløende. Alle andre er allerede oppe på fjellet, sitter vel i badstua med hver sin GT. Bare tanken gjør ham tissetrengt. Det begynner å blåse opp da han stopper og tømmer seg. Aprilvær, men det er ikke så langt igjen å gå nå. Hvis bare pikken ville slutte å renne. Det hadde blitt flere øl etter DJjobben, i rask rekkefølge for å ta igjen de andre. Han lener hodet bakover, ansiktet mot nattas grumsete verdensrom. Luften smaker beskt, som jord lukter om våren. Himmelen er nærmere her, men ingen steder i Åre kan man lenger se stjernene lyse virkelig klart, ikke engang i klarvær. Sånn de gjorde da han var barn. Lyden når ham mens han knepper buksesmekken. En lett, men vedvarende skraping. Flere som skal på fest? Eller et dyr. Hjertet begynner å hamre i brystet. Hvorfor blir han så utrolig redd? Blant de kortvokste bjørkene er det ingenting annet enn skyggene som lyskasterne fra skibakkene i det fjerne kaster på bakken. Sikkert bare beruselsen som spiller ham et puss. «Hallo? Er det noen der?» roper han. 7
Ikke noe svar. Lyset flakker i vinden, og skrapingen kommer nærmere. Hva som deretter får ham til å miste balansen, skjønner han ikke helt, men bakkens overflate gir etter med det samme idet han faller. Kroppen blir pakket inn i sukkersnøen. Synker stadig dypere mens mørket snurrer over. Det tar en stund, men til slutt klarer han å reise seg. Vaklende begynner han å gå igjen. Så begynner det å snø. Hvert eneste hull etter ham kommer til å bli fylt igjen. Andre hull kommer til å oppstå.
Vera
J
eg så sprekken i veien og begynte å bremse i samme øye blikk som Åreskutan raget opp fra skyene. Den norsk registrerte bobilen som hadde ligget foran meg den siste halvtimen, måtte ha kjørt over hullet i siste øyeblikk. Nå ville nok hjulene blitt sittende fast i det. Jeg så i bakspeilet før jeg stoppet. Revnen skar tvers over hele E14 og måtte være ganske fersk. Den hadde i hvert fall ikke vært der da jeg kjørte til redaksjonen i morges. Men turistene i Kopparbranten hadde sikkert rukket å melde fra, engstelige for å få en skade på den fine SUV-en sin. Foreløpig var bare noen få fritidshus ferdige her, men sprengsteinen lå i hauger, og bulldoserne gikk dag og natt. Tomtekartet over det nyutviklede området til Leif Tronde øst for Åre sentrum, mellom Copperhill hotell og Åre Continental Inn, viste prikker for tjue nye, svulstige bygg bare i den første etappen. Prosjektet hadde satt sterke krefter i sving mot hverandre. Som på de fleste større turiststeder handlet det om hvem man egentlig bygde for, og hvorfor. Nede ved veien trengte grus og jord opp fra asfalten, hundekjeksen og geitramsen i diket hang løst med røttene blottet. Det skremte meg på en måte, akkurat som alt som egentlig burde være inni meg, skremte meg. Blod, oppkast og tårer. Jeg sukket og kikket på klokka. Langt over middagstid. 9
I stedet for å ta sjansen og fortsette de seks milene som gjensto hjem, svingte jeg inn på bensinstasjonen. Sulten rev i meg. Jeg hadde ikke kjent suget i magen før lukten av svidd flintstek trengte inn til skrivebordet og prikket meg på skulderen, erklærte at arbeidsdagen var over. Med litt flaks var butikken fortsatt åpen. Avisforsidene skrek om krig, høye energipriser og galop perende renter. Ikke rart at man ville ha den lille verden ekstra nær. Jeg prøvde å kikke inn gjennom butikkvinduene, men det var umulig å se om noe rørte seg der inne. Like umulig som å gjemme seg utenfor. Det forbanna sommerlyset. Uskyldig og villedende som en ung lommetyv. Men skiltet sto fortsatt oppe ved innkjøringen. Det fikk meg til å stoppe motoren og gå ut. Jeg lette etter lommeboka i jakkelomma, før jeg kom på at den lå i kamerabagen i baksetet. Bildøra smalt igjen, så ble stillheten kompakt. Kveldsluften dampet av fukt. En sur lukt av gjennomvåt reinfann slo imot meg, men det var i hvert fall opphold. Vindusviskerne hadde begynt å knirke på høyde med Undersåker. Hvor lenge hadde det regnet? Jeg måtte ha gått i støvler i ukevis, skrevet minst tjue tekster om fjellbekker som flommet og brast. Det tykke vannet rant i nye årer nå, gravde ut fjellet mer effektivt enn alle gravemaskiner i verden, siden skogen som tidligere sugde opp flommen, var hogd på grunn av nye byggetillatelser. Jeg gikk inn på bensinstasjonen og bestilte en grill i brød av den unge, solbrune gutten med vindrufsete hår bak disken. Han hadde antagelig akkurat gått av SUP-brettet ved Åresjön. «Har du sett sprekken i veien der ute?» spurte jeg.
10
Han rykket til som om han ikke var vant til andre funderinger enn de som handlet om nøkkelen til dodøra, eller om de hadde glutenfritt pølsebrød. «Eh, nei.» Jeg strøk håret bort fra pannen og bestemte meg for å la samtalen dø før den hadde begynt. Han subbet likegyldig til neste avdeling, der en enslig pølse lå og rullet i sitt eget fett. En singelpølse, så passende. Ensomheten min hadde slått ut i full blomst på sankthansaften og ville holde seg en god stund til. Til tross for at jeg prøvde å unngå Facebook, klarte statusoppdateringene å krype inn under huden på meg. Middager i fellesskap, på flotte brygger og terrasser. Leende ansikter ved langbord, kinn mot kinn i nærbilde. Jeg hadde ingen gjeng å høre til lenger. I år hadde jeg ikke tenkt å ta ut en eneste feriedag, jeg hadde ingen spesielle planer og kunne like gjerne jobbe hele sommeren. Alt ville føles lettere til høsten. Da hadde i det minste Thomas kommet hjem fra den idiotiske danseturen han var på i Argentina. Jeg savnet ham overraskende mye. Ikke fordi det var lettere å være ensom sammen med noen som var like ensom, men fordi jeg trivdes i hans selskap. Månedene før han reiste, hadde vi hatt flittig omgang, nesten like intensivt som da vi var barn, og jeg vente meg foruroligende fort til å ha en venn å snakke med. Å spise middag og gå i skogen med. «Ketsjup og sennep?» Gutten hadde allerede lukket neven rundt ketsjupflasken som dinglet fra taket. «Bare sterk sennep og masse rå løk, takk.» Ikke ta noe for gitt, gutt. Knotten angrep da jeg gikk ut for å spise. Småjævlene. Jeg prøvde å vifte dem bort. De ville helst inn i åpningene, 11
komme til strupen. Jeg måtte bytte hånd flere ganger. Sennepen rant nedover fingrene, jeg sugde den opp med munnen, hadde som vanlig glemt å ta en serviett. Jeg tygde fort, åpnet bildøra og kastet pølsepapiret blant alt det andre søppelet på gulvet ved passasjersetet. Gravde fram myggmiddelet og sprayet meg full. Duften av sitrus klarte ikke å skjule kjemikalielukten. Deretter tente jeg en sigarett og ble stående en stund. Nøt stillheten. Til tross for at været hittil hadde gjort sitt beste for å stoppe syklister, vandrere og klatrere, virket sommerens karavane uendelig. Koronapandemien hadde skapt en fjellepidemi. Heldigvis klarte ikke trengselen å skjerme for landskapets skjønnhet: Vannet som snodde seg i dalen mellom fjellene, overlappet av mykt grønt, vaiende grankjoler og bjørkekroner. Men tregrensen klatret stadig høyere. Eller var det snaufjellet som flyktet for å få være i fred for menneskehender? Villheten var mektigere og lengre enn fingrene våre rakk, vi bare trodde vi hadde berørt alt. Blikket ble igjen dratt mot sprekken over E14, før øynene fortsatte lenger opp på fjellet, skrått overfor bensinstasjonen. En avsats skalv så det rant litt jord ned. Fuglene lettet skremt. Plutselig oppdaget jeg at alle trær og lyktestolper helte i samme retning. Hjertet slo fortere. Jeg kastet sneipen i en potte med slappe stemorsblomster og rygget instinktivt. Da kom buldringen. Et avgrunnsbrøl fra selve jorden. Store leirblokker løsnet og begynte å skli, avløpsrør og strømkabler ble presset opp av bakken. Alt ble rørt rundt til en brunsvart masse som ble stadig mer flytende. Snart rullet hele skråningen, dro med seg alt som var på den, som om Gud bare feide bort noen smuler med hånden. Jeg så hvordan grønnfargen forsvant da gressbakkene ble vendt og kvalt i suppa. Veinettet rundt de 12
ferdige tomtene ble visket ut. Vannet fosset, steinene fløy, bjørk og lyktestolper falt som mikado. Øverst balanserte to fritidsboliger på en kant, før terrenget ble rykket bort under dem. Lyden av trevegger som knakk, trengte gjennom resten av bråket, før bygningene kollapset og skled ned i leira. Tenk om det var folk der. Helvete, helvete, helvete. I øyekroken så jeg at døra fløy opp bak meg. Dørklokka kimet. «Hva er det som skjer?» stotret pølsegutten. «Jordskred i Kopparbranten! Løp et stykke unna for sikkerhets skyld!» ropte jeg uten å snu meg. «Du da? Skal ikke du …?» «Løp!» Døra slo igjen, raske skritt forsvant bortover asfalten. Kraften i flodbølgen av leire så bare ut til å øke. Ville raset komme nærmere, kanskje til og med helt hit? Jeg ville også løpe av gårde og komme meg i sikkerhet, men ble stående, til tross for at beina knapt bar. Hendene skalv da jeg fikk kameraet opp av bagen. Teleobjektivet var fortsatt på etter formiddagens dekning av løpekonkurransen i Edsåsdalen. Jeg pustet støtvis mens jeg hevet linsen mot ødeleggelsene og lot mekanismen smatre. I samme øyeblikk druknet leirestrømmen en gammel låve i en grop. Fugleskremslet ved siden av sank ned i dypet, men stråhatten fløt videre. Den lignet feriehatten til pappa. En sterk kvalme tvang meg til å svelge, før jeg fortsatte å jobbe. I et halvt minutt var det bare skredet og jeg, ingen andre. Alt som falt og jeg som hele tiden prøvde å holde meg oppreist. Men snart hørte jeg sirener, først i det fjerne, deretter nærmere. Det begynte å ringe i lomma. Jeg droppet høflighetsfrasen. «Jeg er på det, Strömmen!» 13
Jämtlandspostens sjefredaktør Nils «Strömmen» Ström qvist, også kalt Satan av forklarlige grunner, kremtet i gang under snusen. Kneppingen på flanellsskjorta hadde antagelig havnet på siden av buken bare ved tanken på snart å kunne følge klikkraten i sanntid i sentralredaksjonen. «Satan, allerede? Jeg er fortsatt i redaksjonen og har ringt nyhetssjefen og Jönsson. Folk kan jo bli skadet for satan, til og med dø i ras som dette, biler kan bli dratt med, så du noen som …?» «Nei, det er for tidlig å si ennå. Jeg skriver noen linjer om hva jeg har foran meg. Dere får snart en notis og flere bilder, så får vi oppdatere fortløpende. Kan nettdesken ta den første praten med redningstjeneste og politi mens jeg prøver å komme nærmere?» «Absolutt. Vi tar en ting om gangen, helt riktig. Du, det kan komme flere ras, så vær forsiktig.» «Jeg er alltid forsiktig.» «Du lyver som en hest traver, Vera.» «Det er mulig.» I samme øyeblikk spydde vannet og jordmassene ut over E14 og fortsatte nedenfor, mot den gamle byveien. En sikker kork mot Åre sentrum, Ånn og Storlien. Hvor langt oppe hadde skredet gått? Hvor bredt var det? Kanskje veiene ikke var kjørbare der oppe engang. Men jeg hadde uansett ikke tid til å ta omveier for å dra hjem og legge meg, det ville bli en lang natt i redaksjonen.
Stina
H
an var ikke der. Ikke der heller. Håndleddet verket og buksebeina hadde fått mørke ringer, av svart åkerjord og kanskje også størknet blod? Hadde hun virkelig stått på kne så lenge? Stina visste ikke hva hun følte lenger. Skuffelse, lettelse eller bare en slags meningsløshet. Et eller annet sted måtte han jo være. Til tross for at det hadde gått mer enn et år, husket hun dagene før og etter brorens forsvinning som om det var i går. Minutter ble spilt av i hodet, som fragmenter fra en film på repeat. Noen ganger dukket også minner fra barndommen opp. De sto på kirketrappa og så på hverandre, skydde gravsteinene, mørket nedenfor. «Du kommer alltid til å være søsteren min uansett», sa han. Så vakkert ord. Søster. Hun var klar over at hun holdt på å bli gal. Det åt seg inn. Latteren hennes lå hele tiden farlig nær gråten. Hvis de bare fant ham, død eller levende spilte nesten ingen rolle lenger. Uvissheten var likevel det verste. Hun hadde vært i Gråsjön i flere timer. Tipset om at Jonte kunne ha blitt dumpet i en ruin i den gamle, forlatte bygda, hadde virket mer troverdig enn de tidligere, men nå visste hun det. Hun ville ikke finne svaret på hva som skjedde med Jonte i noen av de karrige traktene over Kallsedet.
15
Natta var over. Fuglene begynte å kvitre, nyansene skiftet. Sølvlyset trakk seg tilbake, og morgenen kom smygende over fjellene, fuktig og grå som om den var hogd ut av stein. Til tross for at hun hadde lovet seg selv å bare jobbe mens andre sov, hadde hun fortsatt å grave. Hjertet hoppet med det samme spaden støtte på noe hardt, for bare å synke enda lenger ned etterpå. Det var som å tråkke i kvikksand. I løpet av natta ble håpet tent. Da virket det som om alt var mulig. Men om morgenen ble hun innhentet av virkeligheten, like sikkert som kvalmen etter en rus. Denne gangen hadde hun blitt for lenge. Hendene til Martin famlet vel allerede etter henne i søvne. Mannen hennes ville snart våkne og oppdage at hun ikke lå på sin halvdel av senga. Hun begynte å gå ned igjen. Etter en stund hadde hun ruinene av skiferlåvene bak seg. Bakken skrånet bratt, men på enkelte steder var det trapper å gå i. Bekkene sildret og bruste. Overalt var det rester etter liv. Gamle grunnmurer og kjellere. Tegn på kamp. Men menneskene hadde ikke overlevd der. Bilen sto igjen i veikanten, omgitt av hvite hundekjeks. Hun visste at hun var skjermet da hun begynte å kjøre, tok av mot Bonäshamn, tok Husåvägen og deretter Fröåvägen i stedet for E14. Det hadde hun også gjort i natt da skredet allerede hadde gått. En underlig følelse å ferdes under en tett vev av grantopper, avskåret fra kaoset. Hun parkerte på nedsiden av gården, ingen ville legge merke til henne hvis hun gikk gjennom sauehagen. Forsiktig åpnet hun grinden. En blank hinne hadde lagt seg over haspen, over gresset. Plutselig så hun at flere tråder nederst på strømgjerdet var slakke igjen. Et stykke bortenfor lå stolpene nede, skarpe ståltrådstumper stakk opp av bakken. 16
Hvordan var det mulig? De hadde jo nettopp reparert det. Uroen kvernet i magen. Kanskje det hadde blitt et hull et sted også? Det måtte de i så fall gjøre noe med umiddelbart. Mange trodde at gaupe og ulv var de største truslene, men løse hunder gjorde ofte mer skade enn ville rovdyr. En lyd, tausheten bruste i ørene. Helt siden Jonte for svant, hadde hun fått for seg at noen iakttok dem, strøk omkring i nærheten uten å gi seg til kjenne. Der var lyden igjen! Ris og greiner som knakk like bak. Hun snudde seg, men rakk bare å se skyggen i øyekroken før den pilte inn i skogen. En skygge, men den hadde hatt tydelige konturer av et menneske. Eller? Hun ble usikker. Denne tiden på året kunne lyset ofte spille en et puss. Spaden sved i hånden da hun gikk av gårde med hamrende hjerte, knærne sved, jo, de hadde blødd. Sauene brydde seg ikke om henne da hun passerte det åpne leskuret. Hun smøg seg inn bak den gamle lekestua og lente spaden mot en av de forvridde granene hun hadde vært så redd for som barn. Der ville ikke Martin se den. Mannen hadde blitt lei letingen hennes for lengst, syntes hun skulle stole på at politiet gjorde jobben sin, sånn at de i stedet kunne konsentrere seg om å få mat på bordet. Ennå ingen aktivitet i kjøkkenvinduet i gjestehuset, men Henning ville snart sitte der med morgenkaffen – spesial kaffen fra kaffebrenneriet i Trondheim. Hvis de ikke hadde kjent hverandre, ville hun ha avfeid den mannen som en ordentlig snobb, men etter hvert hadde hun lært seg å sette pris på onkelens alle små særegenheter. Han hadde hjulpet henne opp av den dypeste avgrunnen, det kom hun aldri til å glemme. Akkurat idet hun passerte inngangen til huset, hørte hun at døra ble åpnet. Så han var våken tross alt. 17
«Hvordan gikk det?» teaterhvisket Henning bak ryggen hennes. Hun snudde seg. Onkelen sto på trammen, barbeint i blå- og hvitstripet pysj, morgensolen glødet i det lyse håret. Når han ikke hadde rukket å gre det bakover, minnet han ekstra mye om faren. En frisk pappa, slik han var før sykdommen tok ham. Ikke den barske totalavholdsmannen Einar, men den lekne dyreelskeren. Av og til så hun Jonte også i Henning. Skøyerblikket og de litt sammenklemte neseborene som hadde gått i arv i gud vet hvor mange bondegenerasjoner. «Ingenting?» fortsatte han. Hun ristet på hodet. Null og niks. Forrige gang hadde hun i det minste funnet en liten dyreskalle. «Jeg er lei for det, Stina. Som du sa, det tipset virket virkelig annerledes, jeg trodde … Det spiller ingen rolle hva Martin sier, neste gang skal jeg hjelpe deg igjen.» Alltid på de tristes side. «Vi får se. Men takk likevel», sa hun og smilte. Det ville drøye en stund før hun gravde på nytt, det virket temmelig nytteløst og stadig vanskeligere å holde skjult for ektemannen. Noe knirket i vinden. Hun kikket mot våningshuset, men nei, sikkert bare flaggstanga. «Neimen, hei gutten, er det på tide å våkne nå», sa Henning. Duck, som tilsynelatende hadde adoptert onkelen som sin nye eier, hadde tasset fram og stukket snuta ut mellom beina hans. Tidligere var hun stadig bekymret for bjeffingen, men nå som han var eldre, forble gjeterhunden stille og rolig mellom arbeidsøktene. «Så du noe av jordskredet, forresten?» fortsatte Henning mens han klødde border collien under haken. 18
«Nei, bare leste om det i natt. Før jeg dro.» «Ekkelt at det bare kan revne på den måten. Det er jammen store krefter.» «Men det er vel ingen som kan være overrasket, med tanke på hvor lenge naturen har blitt utfordret til det ytterste i denne bygda, ja i hele fjellheimen», sa hun og anstrengte seg for ikke å heve stemmen. I en kort stund med taushet så han på henne med hevede øyenbryn. En helt rimelig reaksjon, innså hun i samme øyeblikk. Henning kunne umulig ha hele bildet av hva som hadde foregått i den gamle hjembygda hans det siste tiåret. Alle turene hit og dit. All kranglingen. Han hadde tross alt ikke vært hjemme på trettitre år. En livstid, egentlig. Man rekker å bli en annen på den tiden, hevdet Martin, som følte seg sikker på hvem Henning hadde blitt etter at han hadde sett alle de gamle minglebildene av onkelen og kona hans, som florerte på nettet. «Jo da, men likevel», sa Henning til slutt. «Det var tydelig vis en som strøk med også. Jeg leste nyhetene nettopp.» Opplysningen ga henne bare en følelse av tomhet. Store kriser gjorde folk sterkere og skjørere, men også litt numne. Da hun kom inn i våningshuset, fikk hun av seg klærne og puttet dem i vaskemaskinen, før hun smatt inn i den loslitte morgenkåpen. Kikket inn til Martin. Fjøslukta fra mannens porer sivet ut gjennom dørsprekken. Den store, tunge kroppen vred på seg, gryntet litt i søvne. Hun lukket døra forsiktig og tasset ut på kjøkkenet. Det var litt te igjen på kanna. Iskald, selvfølgelig. Hun varmet vann i mikroen, lukket hendene rundt koppen og satte seg ved bordet med laptopen. 19
Jämtlandsposten hadde selvfølgelig nyheten om skredet på topp. Journalisten som rapporterte, var velkjent. Vera Bergström. Stina orket verken å se videoen eller lese tekstene. I stedet gikk hun inn på Facebook. Gruppen Finn Jonte hadde sju tusen medlemmer, og det kom nye til hele tiden. Forsidebildet var det siste fotoet som var tatt av broren. Han sto midt på torget i Åre, leende i mønstret skjorte over svart T-skjorte og blå jeans. Fingrene hans, pianofingre i motsetning til hennes lubne, holdt rundt en lommelerke som snart skulle snikes tilbake i baklomma. Tatoveringene klatret oppover armen. Så levende. Det var ufattelig. Hun ville at nettopp det bildet skulle feste seg på nett hinnen til folk. Kanskje signalementet kunne være til hjelp en gang. Bli noe avgjørende. Hun hadde andre minnebilder av ham som hun vernet mer om, men de ble stadig mer uskarpe. Martin, som ikke forsto seg på sosiale medier i det hele tatt, visste selvfølgelig ingenting om Facebook-gruppen. Han trodde hun hadde blitt litt sky, at hun gikk stien mellom sauene, hagen og kjøkkenet, ikke noe mer, når hun i virkeligheten hadde kontakt med flere enn noen gang. Jonte ville ha fylt 25 i dag. De fleste i gruppen visste det. En forsvinning gjorde noe med folk. Enkelte fikk til og med næring av det. Fant trøst i en så tragisk skjebne. Hun hadde lært seg å være overbærende med alt sånt, siden det også lå i menneskets natur å ville løse gåter. Enten levde man, eller ikke. En ung mann som nettopp hadde eksistert, kunne ikke bare gå opp i røyk. Drap skjedde, ikke utslettelse. Til slutt ville hemmeligheten bli tvunget opp til overflaten. Innboksen var allerede full av meldinger. Hun burde virkelig ikke åpne dem, de påvirket henne alltid mer enn 20
hun kunne forestille seg, og det ble bare verre og verre for hver måned som gikk. Men hun visste også at hun ikke klarte å la være. Tenk om det var verdifulle tips blant dem. Et vitne som hadde sett eller hørt noe. Hvor hadde hun lagt brillene? Oppå avtrekksvifta. Stina leste meldingene kjapt og effektivt, nesten som en lege som skrollet igjennom en pasientjournal. Mange trodde at de kjente Jonte. Gratulasjoner og emojier – røde hjerter, roser og søte hunder som klemte hverandre på avstand. Hun rakk å slappe av. Nettopp derfor ble den siste meldingen verre enn den kunne vært, et voldsomt elektrisk støt. Teen skvalpet utover kjøkkenduken da hun så bildet.