Jørn Lier Horst: Sjøormgåten

C

ecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin, Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren Iselin Gaathe druknet på mystisk vis i Skutebukta forrige sommer.

L

eo Bast har nettopp flyttet til Skutebukta. Han bor i den private delen av pensjonatet sammen med moren sin, Rebekka, som er nyansatt i stillingen som hotellsjef. Foreldrene hans er skilt. Faren er journalist og bor i Dubai.

U

ne Flaker bor sammen med foreldrene og de to brødrene sine i et gammelt skipperhus på østsiden av Skutebukta. Der har hun bodd bestandig. Faren, Widar Flaker, er fisker, mens moren er lærer på den videregående skolen inne i byen.

E gon er hunden til Une. Den heter Egon fordi den er så egen og

sta, og stort sett gjør som den vil. Det er en knehøy blandingshund, med brun, krøllete pels, lang hale og våt snute. Det sies at den stammer fra en politihund.

Perlen pensjonat Pensjonatet Perlen ble bygget av Cecilias tippoldefar for over hundre år siden. Den gangen kom gjestene med dampbåt til dypvannskaia eller med jernbanen til byen og videre derfra til kysten med hest og kjerre.

Under krigen ble eiendommen tatt av tyskerne, som lot offiserene sine bo der. Etterpå har det vært flere forskjellige eiere helt til moren og faren til Cecilia kjøpte det tilbake, pusset det opp og begynte å leie det ut til gjester. Cecilia og faren bor i en privat del i andre etasje på pensjonatet.

Det samme gjør Leo og moren. Høyt over resten av pensjonatet rager tårnrommet.

CLUE-serien 1. Salamandergåten 2. Maltesergåten 3. Undervannsgåten 4. Gravrøvergåten 5. Libertygåten 6. Esmeraldagåten 7. Rivertongåten 8. Hodesakallegåten 9. Ulvehundgåten 10. Sjøormgåten

Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet, og du trenger ikke lese bøkene i noen bestemt rekkefølge. Likevel er det slik at gjennom de fire første bøkene løser Cecilia, Leo, Une og Egon et større mysterium, nemlig: Hva var det som egentlig skjedde forrige sommer da moren til Cecilia forsvant? I de fire neste bøkene er det Kutter-skattens hemmelighet som avsløres. Det er altså slik at fire og fire bøker i CLUEserien henger sammen, i tillegg til gåten som løses i hver enkelt bok.

Denne boka du nå holder i hendene handler om den mystiske sjøormen og hvordan CLUE-gjengen løser en forbrytelse, men det er også fortsettelsen på et større mysterium, som startet i forrige bok: jakten på den verdifulle Bolette-ringen. Om Cecilia, Leo og Une finner den, får du først svar på i bok nummer 12. Den som leser får se.

Jørn Lier Horst Forfatter

Jørn Lier Horst Sjøormgåten

Š 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Omslagsillustrasjon: Bildekollasj: Niklas Lindblad (Foto: Shutterstock) Sats: Typeline Kart/plantegning for- og ettersats: Typeline Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Minion Pro 13/17 pkt Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-1836-3

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold 1. Etter stormen 2. Havmonster 3. Bortkjøring 4. Phone Utria 5. Wikipedia 6. Ringen 7. Leteaksjon 8. Kjelleren 9. Nattevandring 10. Sjøormen 11. Dyrenes beskytter 12. Ny gjest 13. Søppelmann 14. Kikking 15. Operasjon Reptil 16. Splæsj 17. Mølla 18. Skjulerommet 19. Oppstart 20. Farlig farvann 21. Front mot front 22. Sprengning

11 18 25 32 38 44 49 55 62 68 76 83 89 96 102 108 115 122 126 132 137 142

«Alle ting er laget av vann» THALES, 624 F.KR.–547 F.KR.

KAPITTEL 1

Etter stormen

Uværet hadde vart i tre dager. På det sterkeste hadde vinden vært oppe i full storm. Bølgene, som vanligvis rullet stillferdig inn på stranden, var omgjort til digre vegger av grått vann. De største av dem slo helt opp på parkeringsplassen foran pensjonatet. Når havet gikk sånn, kunne bølgene bære med seg hva som helst fra havbunnen og opp på land. Vrakrester, døde fisker, last som hadde falt over bord fra frakteskip, og noen ganger gjenstander som hadde fulgt havstrømmene fra fremmede land.

Nå var uværet på retur. Cecilia, Leo og Une satt utålmodige i tårnrommet og ventet på at regnet skulle gi seg. Det var alltid spennende på denne tiden av året, etter et slikt uvær, å gå ned på stranden og se hva havet hadde skylt i land.

11

Leo brukte kikkerten og så ut av vinduet.

«Det ligger noe som ser ut som en kiste der nede», sa han og rakte kikkerten til Cecilia.

«Omtrent midt på stranden», forklarte han og pekte.

Cecilia justerte kikkertlinsen slik at hun så klart.

Store klaser av brun tang var skylt opp på stranden, og det lå et langt, blått tau der, en rød fender fra en båt og noen hvite plastkanner.

«Jeg ser den ikke», sa hun og søkte videre med kikkerten.

«Den er ikke så stor», forklarte Leo og pekte.

Cecilia kikket opp, over kikkerten, før hun satte kikkerten til øynene igjen.

«Der, ja», sa hun da hun oppdaget den. Det var et lite treskrin, omtrent på størrelse med en skoeske.

Hun rakte kikkerten videre til Une, som så den med én gang.

«Lurer på hva som er oppi den?»

Cecilia kikket opp mot skyene. Det regnet fortsatt, men stadig mindre.

«Vi går ned og ser!» sa hun.

Egon spratt opp fra gulvet og begynte å logre da han skjønte at det var snakk om å gå ut.

De tok på seg regntøy og gummistøvler, og gikk ut.

Regnet hadde gått over til yr. Ute på havet hadde tåken 12

begynte å tetne seg til og visket ut horisonten.

Det lå fremdeles litt snø igjen der hvor brøytebilen hadde lagt den i hauger, men det meste var tæret bort av regnet og mildværet. De skrittet over restene av brøytekanten og gikk ned på stranden. Den var gjørmete, og støvlene sank nedi for hvert skritt. Cecilia kjente vinden i håret, og lukten av salt og råtten tang.

Leo var først borte ved treskrinet og løftet det opp.

Lokket hang skjevt på i et hengsel. Han kikket oppi og fikk et skuffet uttrykk i ansiktet.

«Tomt», sa han og slengte det fra seg.

Cecilia plukket det opp igjen. Moren hennes hadde pleid å bruke drivved og andre ting hun hadde funnet i fjæra, til å lage dekorasjoner. Det lille treskrinet kunne bli en fin blomsterkasse. Hun kikket nærmere på det, men oppdaget at det var boret små hull i sidene som jorden ville drysse ut av, så hun kastet det fra seg, hun også, og oppdaget samtidig en svart plastsekk som lå under en haug med brun blæretang.

«Kanskje dette er noe?» sa hun og begynte å dra i den.

Sekken var knyttet igjen med en hvit snor. Leo kom bort til henne, fant fram lommekniven og sprettet den opp i siden. To gjenknytte plastposer falt ut.

Leo skar opp den ene. Tomme melkekartonger og hermetikkbokser rant ut av den.

13

«Æsj, det er søppel», sa Une. De gikk videre langs stranden. Tanglopper spratt opp rundt føttene deres. Cecilia plukket opp en stor sjøstjerne som hun kastet tilbake i havet. Leo fant en trerot som lignet på en geit med horn. Une fant noe som hun trodde var en flaskepost, men som bare var en tom plastflaske.

«Se der!» ropte Leo plutselig og pekte.

Litt lenger borte på stranden lå en stor treplate som var skylt i land, og som nesten lå begravet under tang og tare. Cecilia skjønte ikke helt hva han mente, men så oppdaget hun også en fot som stakk ut under treplata.

De så på hverandre.

«Tror du det ligger noen under den?» spurte Une. Leo svarte ikke, men gikk bort til treplata. Han tok tak i det ene hjørnet på den med begge hender og løftet den til side.

Cecilia sukket lettet. Det var bare en gammel gummistøvel. Ved siden av den lå en bulkete kaffekjele og en blå genser. Flere ting som hadde kommet med bølgene.

Det hadde sluttet helt å regne. Cecilia kneppet opp regnjakka. Så langt hadde de ikke funnet noe spennende.

14

Også den gamle sjøkapteinen Tim Tallakstad hadde tatt turen ut.

Cecilia vinket til ham.

«Finner dere noe?» ropte han ned til dem.

«Bare søppel», svarte Cecilia og sparket til et gammelt malingsspann.

Gamle-Tim ble stående og støtte seg til stokken sin mens Cecilia, Leo og Une lette videre nede i fjæra.

En måke landet bare noen meter fra dem og begynte å dra i noe med nebbet. En annen måke kom og blandet seg. De to måkene sto og skrek til hverandre med stivt gapende nebb. Egon løp mot dem og skremte dem bort.

Une løftet opp en oransje redningsvest som lå helt nede i vannkanten.

«M/S Marinus», leste hun mens vannet rant av den.

«Den må ha falt over bord fra en båt.»

Hun kastet den lenger inn på land og plukket opp en gammel, rød termos som hun bare slengte fra seg igjen.

Leo hadde funnet noe som fikk ham til å le. Det var en gul badeand.

«Jeg hadde en sånn da jeg var liten», smilte Cecilia.

Egon kranglet med måkene som ikke uten videre ville gi fra seg det de hadde funnet. Han bjeffet, løp 15

etter dem og jaget dem bort fra noe som lå halvveis nedgravd i sanden.

Cecilia ble nysgjerrig og gikk bort til ham. Une kom også bort og satte seg på huk ved siden av Egon.

«Hva er det?» spurte hun og klødde ham i nakken.

Egon bjeffet på nytt og boret nesa si ned i den våte tangen. Det lå noe der som han ville ha tak i. Noe som luktet råttent.

Une trakk hunden sin tilbake. Leo kom bort og sparket til en tangklase med foten.

«Hva er det?» spurte Une og holdt seg for nesa.

«Ser ut som en død fisk», sa Leo. «En stor en.»

Cecilia fant en pinne og dyttet bort sjøgress og tang. Skinnet på fisken som lå der hadde sprukket, og gule bein stakk ut sammen med grått kjøtt.

Leo fjernet mer tang med foten.

Cecilia brukte pinnen til å ta vekk mer tang i den andre enden og avdekket hodet på kadaveret. Alt skinnet var borte, og det var nesten reinspist for kjøtt.

«Det er ikke en vanlig fisk», sa hun og betraktet den lange kroppen som kveilet seg nedover mot vannkanten. «Det er en slags ål.»

«Jeg har aldri sett en så stor ål», sa Leo og sparket bort mer tang.

Den delen av kadaveret som lå på land, var nesten fire meter lang.

16

«Hva er det da?» spurte Une. «Det er en slange!» sa Cecilia.

«Hvor kommer den fra?»

Cecilia løftet blikket og kikket ut over Skutebukta.

«Fra havet», svarte hun.

KAPITTEL 2

Havmonster

«Det finnes ikke sjøormer», sa Une og dro Egon bort fra kadaveret. «Det er bare gamle historier som er funnet på.»

«Hva er det da?» spurte Leo og skrittet over den tjukke slangen.

«Uansett hva det er, så lukter den forferdelig», sa Cecilia og tok seg til nesa.

Leo ropte opp til Gamle-Tim som sto på parkeringsplassen: «Kom og se!»

Gamle-Tim satte stokken sin foran seg og gikk ut på gresset.

«Kom!» ropte Cecilia og vinket på ham.

Gamle-Tim tok noen forsiktige skritt over på sandstranden der stokken hans ikke fikk så godt feste.

Tre av gjestene på pensjonatet hadde hørt ropene og 18

kom også mot dem. De gikk forbi Gamle-Tim og var framme før ham. En av dem var en mann med svart strikket lue og et fotoapparat over skulderen. Han begynte å ta bilder, mens en dame ble stående litt på avstand og holde seg foran nesa. Den tredje var en mørkhåret jente på 18 eller 19 år som hadde bodd alene på pensjonatet en hel uke. Cecilia husket henne fordi hun hadde en tatovering på siden av halsen.

Jenta tok en pinne og stakk borti kadaveret.

«Hva er det?» spurte hun.

«En sjøorm», mente mannen med fotoapparatet.

«Det finnes ikke sjøormer», sa Une på nytt. «Ikke på ordentlig.»

«Har du ikke hørt om sjøormen i Loch Ness?» spurte mannen.

«Det er bare overtro», mente Une. Jenta med tatoveringen gikk rundt til den andre siden av det mystiske dyret. Cecilia gjorde det samme.

Hun hadde hørt og lest om sjøormen i den skotske innsjøen Loch Ness. Hun hadde sett bilder av den også. De var kornete og utydelige, men lignet på hodet og halsen til en dinosaur. Det som lå foran dem på stranden, var helt annerledes.

Gamle-Tim hadde også kommet fram til dem. Han hadde jobbet som sjømann i femti år, seilt rundt i hele verden og visste mye om havet.

19

«Har du sett noe slikt før?» spurte Cecilia.

Gamle-Tim sto og nynnet på en sang mens han stirret tenksomt på det som lå foran dem. Han svarte ikke, bare smilte lurt, som om han visste noe de andre ikke gjorde.

«Hva tror du det er?» spurte Leo. Gamle-Tim sluttet å nynne.

«Det ser jo ut som en orm», svarte han og beholdt det lure smilet. «Kanskje det virkelig er et havmonster.»

«Mener du det?» spurte Une. «Havet er stort og dypt», svarte Gamle-Tim. «Marianergropa i Stillehavet er mer enn 11 000 meter dyp. Vi vet lite om hva som lever der.»

«Tror du den kommer fra Stillehavet?» spurte Leo. Gamle-Tim ristet på hodet.

«Jeg mener bare at det er mye i havet vi ikke vet om. Det finnes skapninger som forskerne ikke har sett.»

Fra den andre enden av stranden kom det en mann og en dame gående i gummistøvler. Det var de nye eierne av den gamle mølla. Av og til kom det post til dem som postmannen leverte feil på pensjonatet. De het Jan Roger og Vivian Karlsen, men Cecilia, Leo og Une snakket bare om dem som Møllemannen og Mølledamen.

«Hva er det?» spurte Mølledamen nysgjerrig.

20

Gamle-Tim begynte å nynne igjen.

«Vi vet ikke», svarte Leo. «Et ukjent havdyr.»

«Den holder på å råtne», sa Møllemannen. «Lukten kommer bare til å bli verre. Vi burde grave den ned eller slepe den ut på havet og senke den. Hvis ikke kommer det ikke til å gå an å være her.»

«Vi burde få noen til å undersøke den først», mente Leo og slo ut med hånden mot den lange skapningen.

«Dette kan jo være beviset for at sjøormer virkelig finnes.»

Cecilia var enig.

«Vi burde i alle fall finne ut hva det er før vi graver den ned», mente hun.

Leo gikk bort til hodeenden på kadaveret. Øynene dens var gulaktige med svarte, avlange pupiller.

Han fant en pinne, stakk den inn i munnen dens og brettet skinnet til side.

«Oi. Den har digre huggtenner!» ropte han før pinnen glapp taket og kjeven falt sammen igjen.

Over dem begynte måkene å sirkle. En bil kom kjørende og parkerte oppe på plassen foran pensjonatet. Det var faren til Une. Han steg ut og kom ned mot dem.

Leo stilte seg opp ved siden av Une. «Kanskje faren din vet hva det er», foreslo han.

«Han er jo fisker.»

21

«Kanskje», svarte Une, men hørtes tvilende ut.

Fra pensjonatet kom enda en av gjestene gående.

Det var doktor Vigemost, som hadde bodd på Perlen i snart en uke. Han satte opp farten da han så folkene nede på stranden.

«Er det noe galt?» ropte han før han var framme.

«Er noen skadet?»

Gamle-Tim ristet på hodet.

«Ingen er skadet», ropte han tilbake.

Legen var framme samtidig med faren til Une. «I alle dager», mumlet han.

Faren til Une gikk rundt det lange dyret og ned mot vannkanten i et forsøk på å se halen.

«Jeg har hørt om en havål som drev på land en gang», sa han. «Men dette er noe annet. De største havålene kan bli tre meter lange, men denne er mer enn dobbelt så lang.»

Mannen med fotoapparatet tok noen flere bilder.

«Den lukter i alle fall helt forferdelig», sa Møllemannen på nytt. «Jeg foreslår at vi sleper den ut på dypt vann før den sprer altfor mye bakterier og sykdommer.»

«Jeg tror vi skal vente litt», sa faren til Une og fant fram mobiltelefonen. «Jeg kjenner en havforsker som kan ha interesse av å studere den nærmere.»

Han gikk litt bort fra de andre for å ringe.

22

«Jeg orker i alle fall ikke å være her lenger», sa Mølledamen og tok noen skritt unna.

Une dultet til Cecilia i siden.

«Russeren er ute», sa hun lavt og nikket mot Strandhuset.

Cecilia snudde seg og kikket.

Det var Christian Lasson som eide det hvitmalte huset på stranden. Han var kunstmaler og holdt til der om sommeren. Nå hadde han lånt bort huset sitt til en russisk kunster. Han sto på trappa i svart vinterfrakk med kraven brettet opp rundt halsen, støvler, hansker og en strikkelue.

Cecilia, Leo og Une syntes han var skummel.

Det gikk liksom ikke an å se om han var glad eller sur, eller noen ting. Han hadde alltid det samme ansiktsuttrykket. Av og til var han innom pensjonatet og spiste middag, men han sa nesten aldri noe.

Egon syntes heller ikke noe om ham og begynte å knurre.

Møllemannen ropte på kona si og ba henne vente.

Så gikk de sammen tilbake mot mølla. Gjestene fra pensjonatet trakk seg også tilbake. Russeren ble stående på samme sted. Han dro sakte av seg hanskene, som om han var ferdig med en vanskelig jobb.

Cecilia, Leo og Une konsentrerte seg om ormen.

«Den har en kul midt på», oppdaget Leo og gikk 23

litt nærmere. «Kanskje den har spist noe den ikke har tålt.»

«Slanger sluker andre dyr hele», kommenterte Une. «Levende dyr.»

Leo plukket opp pinnen igjen og pirket borti magen til sjøormen.

«Jeg lurer på hva som er inni der», sa han.

Gamle-Tim snudde seg mot faren til Une som var ferdig i telefonen.

«Har du en kniv på deg?» spurte han.