Issuu on Google+


Odd Harald Hauge Tidligere utgitt John Fredriksen. Uautorisert biografi (med Gunnar Stavrum), 1991 Fred Olsen. Uautorisert biografi, 1993 Cato mot sydpolen (dokumentar), 1995 Drillo (dokumentar), 1997 Nå er det din tur. 10 fantastiske turer i 5 verdensdeler (dokumentar, med Lars Ebbesen), 2004 Storeulv. En uatorisert biografi om John Fredriksen (med Gunnar Stavrum), 2005 Drømmen om Everest (dokumentar, med Cato Zahl Pedersen), 2007 I tyvenes tid (roman), 2009 Løgnerne (roman), 2011 Spill effektiv fotball. Drillos fotballfilosofi (dokumentar), 2011 Den vidunderlige følelsen av frykt (dokumentar, med Karina Hollekim), 2011


Odd Harald Hauge

Paranoia Roman


Š 2012 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Svovel Layout: Dag Brekke | akzidenzDTP Papir: Norbook Cream 70 g Boka er satt med Sabon 11/14 Trykk og innbinding: ScandBook ISBN: 978-82-489-1146-3

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no


Penger koster ofte for mye. Ralph Emerson 


Forfulgt

De var overalt. Han visste at de holdt øye med ham. Alltid. Han hadde blitt vant til å se seg omkring alle steder. Det var ikke bestandig han merket dem, men de var der. De var på kafeen, de satt bak ham på kino, de ventet utenfor vinbaren, det var han sikker på. Han følte blikkene mot leiligheten i tredje etasje. Han stod sjelden ved vinduene. I mørket, på soverommet, kunne de ikke se ham. Der fikk han tenke. Det ble stadig mindre søvn. Han lå i timevis og overveide, for og imot, frem og tilbake. Han hadde mektige fiender, de mektigste av dem alle. Fornuften sa at han fortsatt skulle bøye nakken og la seg skremme til taushet. Men hva hadde han å tape? Mye og ingenting. Slik som nå kunne det uansett ikke fortsette. Bakken hadde fått et tynt snølag, langt fra nok til å dekke de stivfrosne gresstråene som knaste under skoene. Lars Lande gikk med lange, raske skritt. Han var som vanlig for sent ute. Han fulgte ikke gangstien, men gikk kort­ este vei over plenen. Det var vindstille, frosten sved likevel i kinnene. Minus tjueto hadde termometeret vist da han

7


stoppet på parkeringsplassen ved Huk på Bygdøy. Hele januar hadde vært sprengkald. Han gikk med hendene i lommen på den digre dunjakka. Om noen måneder ville det yre av liv på disse gressplenene ved Oslos mest populære badested. Nå var han alene, ikke engang en hundeeier var ute, selv om det var midt på dagen. Han fikk øye på en kjent skikkelse da han rundet kollen ved kafeen. Hans beste venn stod med ryggen til og så utover den speilblanke fjorden. Den lave januarsolen hadde passert Nesodden, og sollyset glitret innover Oslofjorden fra sørvest. Skikkelsen var kledd i en lang, mørkeblå ullfrakk, uten tvil fra en av verdens fremste skreddere. Hendene han holdt på ryggen var iført skinnhansker, garantert av samme utsøkte kvalitet. Men han hadde ingenting på hodet. Det ga uten tvil et kraftig varmetap. Man skal holde seg varm i begge ender og på midten, tenkte Lars mens han nærmet seg. Selv hadde han trukket dunhetten over hodet. Anders Alme snudde seg da Lars var tjue meter unna. Han så først litt forundret på dunmonsteret som kom mot ham, så vek undringen for et gjenkjennelsens og gledens smil. Han trakk av seg den høyre hansken og strakte frem hånden. De håndhilste så lenge at begge syntes det ble unaturlig. – Herregud, sa Anders. – Det er lenge siden. Hvor har du vært de to siste månedene? – Rundt om. Anders merket den avvisende, korte tonen og sa ikke mer. I stedet gjorde han en håndbevegelse utover fjorden for å påpeke hvor vakkert det var. De stod side ved side,

8


Lars med hendene i lommene, Anders med sine hanskebekledde på ryggen. – Minus tjueto, sa Lars etter en stund. – Kjennes akkurat slik, sa Anders og pekte ned på et par blankpussede, håndsydde John Lobb-sko. – Jeg har mitt eget termometer. Laget for styremøter i London City, seks måneders ventetid fra måling og bestilling til levering. Tolv tusen kroner paret, litt rabatt for par nummer to. – De der kan ta livet av deg. – Det er ikke lett for en aksjemegler å vite hvordan man overlever utenfor Aker Brygge. Lars måtte smile. Han visste at Anders var på hjemmebane der de stod. Dersom de gikk ytterst på odden som stakk ut mellom de to små sandstrendene, kunne de se den imponerende strandvillaen til Anders innover mot byen. Siden det ikke stod noen annen bil på parkeringsplassen, måtte Anders ha spasert hjemmefra. I sine John Lobb-sko, som neppe hadde godt av salt, kulde og snø. Men han hadde råd til det. – Hva ble bonusen din for i fjor? sa Lars. – To hundre og sju millioner, pluss minus et par millioner. Regnskapet er ikke ferdig. – Et godt år i finans, ja. Anders skottet bort på Lars. Var det en annen tone enn den vanlige sarkasmen over finansbransjens lønninger? Han var vel ikke misunnelig? Han som hadde fått åtti millioner selv, nærmest som en gave, skattefritt i utlandet. – Men det var mitt siste år. Lars dro hetten bakover og snudde seg mot vennen. – Det der tror du ikke på selv engang.

9


– Spar sarkasmen. Så snart jeg har fått bonusen, skal jeg gå inn til den rotta Fred Barentz og fortelle ham at han må klare seg uten husets største inntektskilde. – Hva skal du gjøre da? – Jeg returnerer spørsmålet. Hva har du gjort siden du fikk sparken i Finansnett? Lars ristet på hodet. Anders pekte bortover gangveien som gikk langs sjøen. – Kan vi bevege oss litt? Ellers fryser jeg i hjel. De gikk skulder ved skulder bortover, som om det beskyttet mot kulden. Ovenfor neste sandstrand stoppet de igjen. Nok en gang var det Anders som brøt stillheten. – Jeg gidder ikke mer. Jeg blir kvalm av miljøet, av Fred Barentz, av å logre for kundene. – Du får godt betalt. – Kutt ut. – To hundre millioner i årslønn for å flytte på noen papirer er latterlig. Sykt. – Kutt ut, sa jeg. Anders hadde snudd seg mot Lars, han var rødflekkete i kinnene. Det var ikke av kulden. – Hvorfor ba du meg komme hit? Ikke for å fortelle meg at jeg ikke er verdt min andel av bonusen i firmaet, antar jeg. – For å fortelle deg at jeg har tenkt å gå etter fienden. Våre fiender. Jeg orker ikke gjemme meg lenger, jeg ser dem bak hver busk. Lars pekte teatralsk innover land. Anders så først på kameraten og deretter inn mot den glisne skogen. Det var ikke lett å skjule seg bak de nakne trestammene eller blant bladløse busker. Det var umulig, faktisk. Han sa det også.

10


– Nettopp, sa Lars. – Det er ikke tilfeldig at jeg ba om at vi møttes her. Her kan ingen avlytte oss, og hvis jeg har hetten oppe, kan de ikke engang lese på munnen selv om de skulle filme oss i skjul. – Paranoia, mumlet Anders. – Hva? – Jeg fryser bjellene av meg, kan du fortelle det du har å si, mens jeg ennå er i live? – Jeg har tenkt å avsløre våre fiender, skrive ut løgnene, få frem dritten, uansett kostnad. De forfølger meg, men de tar ikke livet av meg, de er redd at min død automatisk fører til publisering. At jeg har alt liggende ferdig skrevet på et trygt sted. Lars bøyde seg og sopte opp litt snø med hendene. Han knadde en hard snøball og siktet på den nærmeste anden som lå noen meter fra vannkanten. Snøballen sneiet hodet uten at anden rørte seg. Var den like stivfrossen som dem? – Med deg er det motsatt. Du har bare verdi så lenge du jobber i Barentz Securities. Slutter du, kan de like gjerne kverke deg. – Våre ukjente fiender holdt jo en avstemming om vi skulle avlives, uten at vi vet resultatet. Men vi står jo her, begge to, så flertallet stemte nok nei. – Herregud, hvor naiv går det an å bli? – Du er i ferd med å bli syk, sa Anders og ristet på hodet igjen. – Hvor har du vært siden sist, forresten? Lars knadde lenge på enda en snøball før han svarte. – Vi har vært på Svalbard, blant annet. Mørketid, vet du, ikke lett å overvåke noen når det er kullsvart tjuefire timer i døgnet. Og samfunnet i Longyearbyen er så oversiktlig at enhver besøkende vil vekke oppmerksomhet utenfor turistsesongen. Jeg vet at ingen fulgte etter oss. Vi var de 11


eneste gjestene på hotellet i tre uker. Jeg oppnådde i det minste å forbedre ratingen min i sjakk på nettet, og Anniken var i timevis i gymsalen på skolen. – Så du syntes det var tryggest med et skjulested fullt av russere, der alle har lov å gå gatelangs med gevær? – Jeg har i alle fall savnet humoren din, sa Lars og humret. Anders stampet hardt i bakken med begge beina. Lars sendte den neste snøballen i en høy bue ned på stranden. Den landet mellom to ender, de leet ikke på en fjær. Han snudde seg mot Anders. – Det var jeg som spurte om vi kunne møtes. Jeg har altså bestemt meg. Jeg vil forsøke å avsløre svina, offentliggjøre svindelen for all verden, både den i oljefondet og den på Grønland. Det er bare hvis jeg lykkes med det, at vi kan leve normalt igjen. – Du har ikke noe sted å publisere. Du er journalistisk død. – Det blir det alltids en råd med. Anders tiet. Det så ut som han konsentrerte seg intenst om stampingen, han hadde begynt å løfte knærne. – Men du bør ikke slutte i Barentz Securities, sa Lars. – Jeg mener det. Da er du ferdig. Du får ta de to hundre millionene og holde ut en stund til. Tenke på at du har en million om dagen for å gjøre ingenting. Anders så et øyeblikk ut som han hadde tenkt å lappe til Lars, men la den hanskekledde hånden på ryggen igjen. Han sluttet å stampe med beina. Etter å ha sett ned på de blankpussede skoene sine en stund løftet han brått hodet, tok et skritt frem og satte en pekefinger i dunbrystet til Lars. – Jeg er også dritt lei. Jeg er med på å avsløre dem. Men da må vi finne dem også, vi kan ikke avsløre skurker som ikke eksisterer, som ikke har noe navn. Jeg kan starte i 12


morgen ettermiddag, jeg er ferdig med lange dager på kontoret, nå skal jeg bare late som om jeg er interessert, inntil to hundre millioner står på konto. – Jeg har ingen å ta hensyn til, sa Lars. – Men du har kone og tre barn. – De blir enke og faderløse om jeg står her ett minutt til. Nå er beina følelsesløse til midt på leggen. – Dette er latterlig. Skjønner du ikke at vi er spilt ut mot hverandre? Vi er våre verste fiender. Det er bare frykten deres for at noe skal bli publisert som holder meg i live. Men du vet at det ikke finnes en ferdig artikkel, og for deg er det en fordel at jeg forsvinner. Da har de ingen grunn til å kverke deg også. Hvis de tar livet av deg, etter at du har sluttet i jobben, så er jeg advart. Når du ikke lenger er nyttig, er det slutt. Anders sukket tungt. – Er jeg dømt til å dø av kulde fordi jeg skal høre om disse vrangforestillingene? – Bare gå, du, men husk hva jeg har sagt. Tvihold på den jobben, den er din livsforsikring. Da har de fortsatt bruk for deg. – Jeg går nå. – Jeg kan kjøre deg. – Ellers takk. Det er omtrent like langt opp til parkeringsplassen som det er hjem til meg, sa Anders over skulderen og gikk med stive skritt i retning huset sitt. Lars ble stående og se etter ham. – Vil du virkelig slutte? ropte Lars etter ham. Anders snudde seg halvt og viste tommelen opp. Lars ristet vantro på hodet. Så gikk han sakte tilbake over de frosne gressbakkene. Da han svingte bilen ut fra den tomme parkeringsplassen, så han en mørk BMW på 13


bussholdeplassen like ved. Motoren var ikke i gang, men likevel var vinduene isfrie. Han kunne se to personer inni, sjåføren dekket ansiktet bak en avis. Et voldsomt raseri veltet opp. I stedet for å svinge mot byen, ga han gass rett mot den parkerte bilen. Han stod på bremsen i siste øyeblikk og stoppet grill mot grill. Han rev opp døren, stupte ut og dundret neven i panseret. – Satans svin! ropte han og sparket to ganger i forskjermen av all kraft. Sekundet etter rev han opp passasjerdøren og stirret inn i et par skrekkslagne øyne. Damen i førtiårene, med håret oppunder strikkelua, lente seg inn over sjåføren, som hadde sluppet avisen og stirret målløs på mannen i døråpningen. Lars hadde overkroppen delvis inni bilen, med høyre knyttneve løftet og en tirade klar på tungen. – Mamma, sa en unge i barnesetet. Blikket gled fra de norske avisene i fanget hennes til sjåførens treningstights og racingski-støvler, og til slutt til baksetet, hvor den eneste lyden kom fra. Før noen rakk å røre seg, hadde Lars tatt et skritt tilbake, lukket døren med normal kraft og gått de få meterne tilbake til sin egen bil. Døren stod fortsatt vidåpen. Han satte seg inn, konsentrerte seg om å se i speilet, rygget ti meter og svingte så ut og bort med blikket stivt festet på veien. Hundre meter lenger oppe stod en annen BMW, også den med to personer inni. Aggresjonen var borte, han kikket ikke engang på ansiktene deres da han kjørte forbi. Det var helt unødvendig å sjekke om de ville følge etter ham. Om kort tid ville han se en BMW i speilet, hundre meter bak seg. De var overalt.


Paranoia