Pakten by Kagge Forlag

DEL I

«Come fly with me, let’s float down to Peru In llama-land there’s a one-man band And he’ll toot his flute for you Come fly with me, let’s take off in the blue.»

Frank Sinatra

1.

Geelskov, 2012.

Klokken var åtte om morgenen, og skogen lå øde. Samuel Arentzen sto mellom de høye trærne og hørte på hakkingen fra en hakkespett. Lyden gjallet gjennom skogen, og det var umulig å stadfeste nøyaktig hvor fuglen befant seg. Arentzen var kledd i en mørkeblå frakk som fikk den to meter høye skikkelsen til å se kraftigere ut. På hodet hadde han en sixpence som var trukket ned i pannen, helt ned til brillene med stålinnfatning. Det distingverte antrekket og den ranke holdningen fikk ham til å minne om en eldre kontorsjef med en fortid i garden.

Da han hadde gått i en halv times tid, krysset han det oppkjørte sykkelsporet han hadde lett etter. Sporet var laget av den lokale terrengsykkelklubben og strakte seg åtte kilometer gjennom skogen. Blant kjørerne var ruten berømt for mange tekniske passasjer og bratte bakker. Den bratteste av dem alle lå i skogens nordøstlige del, der Arentzen befant seg nå. Han gikk det siste stykket opp bakken og stoppet for å få igjen pusten.

Det var bare susingen fra vinden og den fjerne lyden fra hakkespetten som kunne høres. Church-skoene hans var blitt skitne. Han måtte huske å vaske dem grundig

når han kom hjem. Arentzen kikket på klokken. Det var fremdeles tid. Han fikk øye på noen greiner som hadde falt ned og gikk bort til dem. Han tok tak i den største og trakk den ut i sporet. Han hentet et par til, som han plasserte oppå. Arentzen betraktet hindringen han hadde laget. Den var umulig å sykle over. Hvis noen prøvde å kjøre utenom, kom de til å kjøre utfor skrenten og krasje i steingjerdet lenger ned.

Arentzen gikk opp til rekken med trær øverst i bakken. Han så på klokken en gang til. Han hadde gjort grundig research og beregnet at målet ville komme forbi om et par minutter. Tre ganger i uken sto det i notatboken at han kjørte den faste turen sin. Lørdag, tirsdag og torsdag, og alltid på samme tidspunkt. Av de tre dagene var tirsdag dagen med færreste andre i skogen. Arentzen fikk øye på en fyr i blå trikot som kom syklende ut av den tette skogen nederst i bakken. Han gjenkjente ham umiddelbart og tenkte at dette var en mann man kunne stille klokken etter. Han var av den ryddige typen som gjorde jobben så mye lettere, tenkte Arentzen og trakk et slitt skinnetui ut fra innerlommen. Han åpnet etuiet, som inneholdt en liten hammer og en syl med ankerformet hode. Begge laget i kirurgisk stål. Han tok ut hammeren og dro igjen glidelåsen på etuiet.

Syklisten vugget frem og tilbake på setet, helt til han måtte reise seg for å få ekstra kraft til pedalene. Han stønnet høyt mens han la alle krefter til. Bakhjulet gled på det våte føret, og en kort stund virket det som om han ikke kom til å klare å komme seg opp. Men så gikk det en faen i ham, og med en siste kraftanstrengelse lyktes det ham å komme opp bakken. Da han måtte stoppe foran Arentzens hindring, bannet han høyt. Mannen satte fra

seg sykkelen og tok av sykkelhjelmen. Han begynte å trekke vekk de øverste greinene.

«Trenger du hjelp?» sa Arentzen og gikk nærmere.

Mannen så på ham. «Det går sikkert bra. Men dette er noe skikkelig dritt. Folk kan bli skadet av sånt.» Han var rundt 40, ikke spesielt høy, men veltrent.

Arentzen hjalp ham med å fjerne greinene. «Ja, det ser ikke ut som om de har falt ned der av seg selv.»

«Det er ikke første gang det skjer», sa han og trakk i den største greinen. «Det er dårlig stemning her ute. Folk som går tur med hunden hater syklistene og omvendt. Så de prøver å sabotere for hverandre.»

«Man skulle jo tro at skogen var stor nok til at det var plass til alle.»

Arentzen så utover i skogen. «Fin morgen.»

«Ja, den er vel grei nok», svarte mannen og gikk tilbake til sykkelen.

«Du er vel mer interessert i rundetiden din, antar jeg.»

Mannen tok sykkelhjelmen opp fra bakken og nikket. «Men den er nok dessverre kjørt for i dag.»

Arentzen lo og gikk bort til ham. «Det positive med det er at neste gang du er ute og sykler, så blir det ikke noe problem å slå den forrige tiden.»

Mannen smilte for første gang. «Det har du selvsagt rett i.»

Hakkespetten hadde satt i gang igjen et eller annet sted, og Arentzen så etter den. «Det er umulig å høre hvor det kommer fra. Men jeg er ganske sikker på at det er en flaggspett.»

Mannen så utover landskapet. «Interessert i fugler?»

«Mer fascinert. Visste du at en hakkespett hakker med mer enn 20 hakk i sekundet? Utrolig at den ikke får hjernerystelse.»

«Får håpe den ikke er bakfull.»

Arentzen smilte. «Ja, det hadde vært synd. Kan du se den noe sted?»

Mannen fomlet med stroppen på sykkelhjelmen mens han så seg rundt. «Nei», svarte han. «Men du har rett. Det er virkelig en vakker morgen.» Han trakk inn den friske luften gjennom nesen og holdt pusten.

Bak ham svingte Arentzen den kirurgiske hammeren nedenfra og opp i en perfekt bue. Det kom en knasende lyd da den traff bakhodet. Den løse sykkelhjelmen falt av og trillet utfor skrenten, mens mannen veltet livløst overende. Arentzen så ned på ham mens han la hammeren tilbake i etuiet. Han gikk bort til sykkelen og kastet den etter hjelmen. Den traff bakken litt lenger ned i skrenten og gjorde et par saltoer før den stoppet ved steingjerdet.

Arentzen gikk tilbake til liket og dyttet til det med den ene foten. Som en filledukke trillet mannen over skrenten, mens Arentzen fulgte etter.

Da han kom ned, trakk Arentzen liket det siste stykket bort til steingjerdet. Han tok tak i hodet med begge hendene og dunket bakhodet mot steinene. Han lot fingrene gli over kraniet for å kjenne hvor dyp flenge han hadde laget.

Hodet føltes som skallet på en skrelt kokosnøtt, der huden ikke hadde løsnet. En sannsynlig skade som hadde tatt livet av hvem som helst. I det fjerne begynte hakkespetten igjen.

Som en insisterende trommesolo av Art Blakey, som Arentzen likte å høre på. DDRRR … DDDRRRR …

DDDRR … BAM … BAM …

Amager, 2012.

Det luktet stramt i det trange loftsrommet oppe under villaens tak. Det var en lukt som førte tankene mot døde dyr. Lukten kom fra svetten til de to mennene, fra matrestene i de halvtomme take-away-eskene og fra det bærbare toalettet i hjørnet. Temperaturen nærmet seg 40 grader, og støvet fra isolasjonsplatene gjorde det vanskelig å puste. Likevel satt mennene urørlige i halvmørket mens de så ut gjennom den 15 centimeter brede sprekken mellom taksteinene. Herfra kunne de observere huset på den andre siden av veien. Det så ut som en stor grå kasse, som var omkranset av et høyt tregjerde med en solid gitterport foran innkjørselen. Bak porten sto det tre Harley Davidson-motorsykler ved siden av en senket Porsche Cayenne og en BMW M3 på uvanlig brede felger. Alt ved stedet brølte bikerkåk.

Trommingen fra regnet på taket blandet seg med den svake susingen fra hodetelefonene som hang rundt halsen på den ene av dem. Lyden kom fra den følsomme mikrofonen som var skjult blant byggevarene i hagen foran huset. Den var rettet mot innkjørselen, og sammen

med kameraet den andre mannen satt med, fikk den med seg alt som foregikk på motsatt side av veien.

I det samme hørte de skritt i trappen opp til loftet. Ravn tok av seg hodetelefonene og kikket på klokken.

«25 minutter for sent. Det er samme greia hver jævla gang.» Det siste døgnets overvåkning hadde gitt ham mørke ringer under øynene i det magre ansiktet.

Mikkel la fra seg kameraet og reiste seg med en anstrengelse. Han slo hodet i taket og fyrte av et par eder på klingende jysk. «Vi får faen ikke nok betalt for å sitte og råtne her oppe», jamret han og klødde seg i det rødblonde håret.

Døren til loftet gikk opp og to yngre menn kom inn. De hadde samme typer grå kjeledresser som Ravn og Mikkel, og alle fire liknet håndverkere.

«Dere er sene», sa Ravn.

«Igjen», tilføyde Mikkel.

«Det var kø hele veien fra Station City», svarte Niels, den høyeste av de to. «Noe nytt?»

Ravn ristet på hodet. «Bjarke har luftet kjøteren sin sammen med noen av ‘brødrene’. De har stått i innkjørselen og snakket om Harleyer, fitte og fotball.»

«I den rekkefølgen, faktisk», sa Mikkel og pekte mot datamaskinen på gulvet, som hadde tatt opp alt sammen. «Ellers har det vært helt stille.»

«Er dere sikre på at det var Bjarke?» spurte Niels og så på dem med de dyptliggende øynene sine.

«Det er ikke så mange andre som løper rundt med tre sekstall tatovert i ansiktet. Så jo, definitivt Bjarke», svarte Ravn. «Har de andre enhetene meldt inn noe?»

«Ikke mye. Det er radiostillhet mellom gjengmedlemmene», sa Niels.

«Så vi vet fremdeles ikke hvor handelen kommer til å skje?»

«Beredskapstroppen har i hvert fall slått seg ned ved post 1, borte ved Diablos klubbhus. Så det er vel sannsynlig at sjefen fremdeles tror at det er der det kommer til å skje?»

«God vakt», sa Ravn og nikket til de to.

«Seriøst gutter», sa Eskild og pekte mot det portable toalettet i hjørnet. Han var ikke spesielt høy og så litt ut som en hamster, med utstående fortenner og oppstoppernese. «Den der tømmer dere før dere går.»

«Dassen var allerede full da vi begynte på vakten», svarte Mikkel. «Det var dere som skulle tømt den i går. For øvrig har jeg tømt den før», sa Mikkel.

«Jeg også», sa Ravn og presset seg forbi Niels.

«Stopp!» ropte Eskild. «Alle har vært ute med dassen. Vi begynner forfra på en ny runde.»

«Det er jo ikke rettferdig», svarte Mikkel.

«Hvorfor ikke?»

«Fordi jeg begynte, og det er ikke sikkert at det blir en hel runde til.»

«Hvis det var du som begynte, må det da for helvete være din tur igjen.»

Det kom en buldring fra en kraftig V8-motor nede fra veien. «Hva skjer, Niels?» spurte Ravn.

«Bjarke har fått besøk», svarte Niels, mens han så ut gjennom sprekken mellom taksteinene.

De presset seg sammen og så bortover mot villaen. I innkjørselen sto Bjarke sammen med et par muskuløse karer som alle hadde skinnvest. Gitterporten gikk opp, og en svart Mercedes S kjørte inn. Da bilen stoppet, kom to mørke karer i like, svarte treningsdrakter ut.

«Skru opp lyden», sa Ravn til Niels. Niels trykket fort på datamaskinens tastatur. Ravn lente seg mot hodetelefonene Niels hadde rundt halsen, for å høre.

«Godt å se deg, Hassan … tatt med … snøen?»

«Kommer jo … ikke uten. Hvordan … med stålet, Bjarke?»

«Pakket og klart. Ta med dere greiene og kom … inn …»

«Takk … vennen min blir … kikker på syklene deres … OK?»

«Du bestemmer, min venn … alt er rolig her … ingen problemer … det vet du jo.»

«Jeg vet det … Habib.»

Ravn zoomet inn med videokameraet og fulgte Hassan, som gikk bort og åpnet bakdøren. Han trakk ut en sportsbag.

«Han har tatt med dopet», sa Mikkel begeistret. «Det er nå det skjer. De handler for faen meg hjemme hos Bjarke.»

«Da har de våpnene i huset», sa Eskild og svelget.

«Kall opp beredskap, Mikkel. Fortell dem om situasjonen», sa Ravn.

Mikkel nikket og tok mobilen.

Ravn avsikret Heckler & Koch-pistolen sin. Lyden fikk Eskild til å snu seg. Han så på Ravns pistol, før han trakk frem sin egen.

«AKS rykker ut nå», sa Mikkel fremdeles med mobilen ved øret. «De er her i løpet av sju minutter.»

«Da får vi håpe at Bjarke og Hassan venter på dem», svarte Ravn ironisk.

På skjermen kunne han se at mannen som var kommet sammen med Hassan, gikk nervøst frem og tilbake. To av

Bjarkes folk hadde tatt oppstilling ved hoveddøren, der de sto med armene i kors. Fra hodetelefonene kunne man høre barnestemmer i det fjerne. Ravn så mot Niels. «Hva faen er det der?»

Niels trakk på skuldrene og satte hodetelefonene skikkelig på plass.

«Det kommer fra lenger nede i gaten», svarte han halvhøyt.

Ravn reiste seg og løp bort mot vinduet i gavlen. Han tørket vekk litt skitt fra ruten med ermet og så ut.

50 meter unna var det en flokk småbarn og to barnehageassistenter på vei mot dem. De fargerike regnjakkene fikk flokken til å se ut som en glinsende larve som buktet seg bortover.

«Bjarke er ute av huset sammen med Hassan», sa Eskild til Ravn da han kom tilbake.

Ravn stirret ut gjennom sprekken. På den andre siden av veien var Hassan og makkeren hans i ferd med å løfte tunge ishockeybager inn i Mercedesen.

Niels tok av seg hodetelefonene, og Ravn kunne hørze barna synge. «Marihønen Eviglad … gikk tur på et rabarbrablad … møtte Søren Snegl som lå … og sov med sneglehuset på …»

«Vi må ta dem nå. Før barna kommer i veien. Hvor langt unna er AKS?» spurte Ravn Mikkel.

Mikkel sendte spørsmålet videre til innsatslederen i den andre enden. «På vei, fire–fem minutter maks», svarte han.

«Det blir for sent. Kom.»

«Men …» sa Mikkel og pekte mot telefonen. Da Ravn ikke svarte, trakk Mikkel på skuldrene og la telefonen

i lommen. Han fant frem pistolen sin og avsikret den. «Hva er planen? Løper vi bort og anholder dem?»

Ravn løp ned den bratte trappen til underetasjen. Da han kom til gangen, fortsatte han mot hoveddøren og åpnet den.

En stor presenning hang ned fra stillaset foran huset og skjermet utsikten til veien. Ravn snudde seg mot Mikkel og de andre, som kom løpende gjennom gangen. «Eskild, du går rolig ut i veien og bort til ungene. Få dem i motsatt retning. Mottatt?»

Eskild nikket og forsvant ut bak presenningen.

Ravn så seg rundt og tok opp en tom ølflaske fra bakken. Han la pistolen tilbake i brystlommen på kjeledressen. «Dere to blir her. Når dere hører flasken gå i bakken, rykker dere inn, forstått?»

Begge nikket. «Er du sikker på hva du gjør, Ravn? Skal vi ikke bare ta dem?»

«I og med at porten er stengt der borte, kan de kvitte seg med knarken før vi kommer oss inn. Og da får vi bare tatt dem på våpenbesittelse. Det er ikke nok.»

Mikkel nikket.

Ravn slentret over veien. Han speidet mot Eskild, som sto 30 meter lenger borte med politiskiltet fremme og snakket med de to barnehageassistentene.

Inne bak gitterporten ble bakdøren på Mercedesen lukket.

«Fet sklie du har der …» ropte Ravn snøvlende og svingte med flasken.

Hassan og makkeren hans så på ham. Ravn støttet seg til porten. «Er du sikker på at du når ned til pedalene,

småen?» sa han og lo. «Sitter du kanskje på fanget til han der?» Han blunket til Hassan.

«Stikk med deg, jævla homse», snerret Hassan.

«Homse? Hva mener du? Det er da ikke jeg som kjører sånn ‘his and hers’-antrekk med kjæresten min.»

Hassan kom bort til porten. Han stakk armen ut gjennom gitteret etter Ravn.

Ravn tok et skritt tilbake og slo til hånden hans med flasken. «Du er ikke så veldig rask.»

«Stikk, ellers får du fik!» ropte Hassan.

Bikerne i innkjørselen kom nærmere. Bjarke sendte

Ravn et slapt blikk. «Du hørte hva han sa. Kom deg vekk, din jævla boms!»

Ravn så tilbake på Bjarke. «Nei for faen har du sett», sa han og pekte på tatoveringene i ansiktet hans. «Jeg håper virkelig ikke at det der er vannfast. De tallene der, er det nummeret til mora di?»

Bjarke røsket fjernkontrollen til porten opp av lommen og trykket frenetisk på knappen. Mennene stilte seg opp som et kobbel glupske hunder mens porten gled opp.

Ravn lot ølflasken falle i asfalten. Den knuste og sendte glasskår over joggeskoene hans. Han trakk pistolen fra brystlommen og pekte mot mennene som kom løpende mot ham. Han så dem fryse på stedet. Han hørte seg selv rope POLITI. Han registrerte at Mikkel og Niels kom. Sekundet etter sto de ved siden av ham med pistolene hevet.

«Ned! Ned! Ned!» ropte de i kor. Da Hassan ikke så ut som om han hadde tenkt å følge ordre, sparket Ravn beina vekk under ham og satte seg på ham. «Hendene på ryggen!» Han fant frem stripsene og bandt fast Hassans håndledd. Ravn så bort mot de tre mennene

som lå på magen med hendene bak nakken. Lenger borte ved Mercedesens forhjul fikk han øye på fjernstyringen til porten. Ravn så bort mot den åpne inngangsdøren. «Faen. Bjarke forsvant inn igjen!»

Ravn reiste seg og dirigerte Niels bort for å overta bevoktningen av Hassan. «Kall opp Eskild og få ham ned hit umiddelbart», ropte Ravn. Han var allerede forbi Mercedesen før Niels rakk å svare.

Inne i huset kom lyden av Motörhead på full guffe fra kjelleren.

Ravn fortsatte gjennom gangen forbi en meterhøy skulptur av en barmfager kvinne med trukket sverd. Han løp bortover mot stuen, der det sto et biljardbord og en rekke flipperspill. Lenger bort var det plantet en strippestang mellom tre hvite skinnsofaer. Fra baren bakerst i stuen dukket Bjarke opp bak disken. Han rettet en avsagd hagle mot Ravn og spente begge hanene. Ravn kastet seg ned bak biljardbordet. Det kom et infernalsk brak, og tresplintene fra bordet føyk rundt ham. Ravn reiste seg halvt opp og så Bjarke komme ut fra baren. Mens han løp fyrte Bjarke av det andre løpet. Det nærmeste flipperspillet eksploderte i et hav av gnister. Ravn hevet pistolen mot Bjarke, som løp bortover den smale gangen. Ryggmerket med den brennende hodeskallen danset av sted. Ravns pistol smalt. Bjarke hylte og tok seg til baksiden av høyre lår mens han hinket videre.

«Er du truffet?» ropte Mikkel i døråpningen ved siden av Ravn.

Ravn ristet på hodet. «Men det er Bjarke. Vi må ta ham før han får tid til å lade om hagla.»

De løp gjennom stuen og videre bortover gangen der Bjarke hadde forsvunnet. Halvveis la de merke til blodsporene på det hvite gulvteppet. Ravn hevet pistolen og så inn i det første rommet. Lokalet, som var innredet som en tatoveringssjappe, var tomt.

De fortsatte bortover gangen til de kom til en lukket dør. Ravn dyttet den opp med munningen på pistolen. På badet innenfor sto Bjarke ved vasken. Han holdt på å sprette opp gaffateipen på en pakke med kniv. Ravn siktet på Bjarke.

«Legg kolaen tilbake i vesken, Bjarke.»

Bjarke så på Ravn. Ilden i øynene hans døde sakte bort, og han la fra seg kniven på vasken. «Jeg skulle ha siktet litt høyere», sa han og kastet pakken ned i den åpne sportsbagen.

«Ja, eller bedre», svarte Ravn.

«KAST PISTOLEN!» kom det fra den andre enden av gangen.

Ravn og Mikkel så på de tre kortklipte betjentene fra AKS som kom mot dem. Mikkel holdt frem politiskiltet, som han hadde i en snor rundt halsen.

Betjentene senket våpnene. Den første av dem gled forbi Mikkel og så inn på badet. Han kastet et blikk mot Bjarke og sportsbagen. «Fikk ikke dere beskjed om å vente?»

Ravn trakk på skuldrene og så på Mikkel. «Har du hørt noe?»

Mikkel ristet på hodet og anstrengte seg for ikke å smile. «Beklager, men det var en del støy på linjen …»

3. Christianshavn, 2012.

Klokken hadde passert 17, og det var som vanlig fullt på Havodderen. Fra jukeboksen kom Hall & Oatesklassikeren «Everytime You Go Away». Ravn satt i baren sammen med Mikkel, Niels og Eskild og sang med. På Ravns initiativ hadde de etter debrifingen på Station City dratt på stambaren hans ved Christianshavns Kanal. Johnson, som sto i baren, fylte shotglassene deres med Jim Beam. Flasken forsvant nesten i den digre neven hans.

«Sjelden jeg ser så mye happy snut på én gang», sa han, uten antydning til smil i det røffe ansiktet.

«I dag er en god dag for å be om man kan få slettet noen bøter. Ta deg en selv, gamlefar», sa Ravn.

«Kommer an på hva vi drikker for», sa Johnson og satte hendene i siden med ølmagen struttende frem.

Ravn tok glasset og skålte med de andre. «For at noen slemme gutter skal inn i buret istedenfor å selge knark på gata.»

«Det vil jeg gjerne skåle for», svarte Johnson og skjenket opp til seg selv også.

Politisjef Brask dukket opp på den lille TV-en som hang over baren. «Skru opp, Johnson. Vi må høre hva sjefen har å si.»

Johnson fant motvillig frem fjernkontrollen og skrudde opp lyden på TV-en.

Brask sto sammen med politidirektør Poul Kofoed og innsatslederen fra AKS på pressekonferansen. Foran dem på bordet lå fem beslaglagte pakker med en kilo kokain i hver. Ved siden av pakkene lå det åtte pistoler, fire AK47-geværer og to rakettvåpen. Brask forklarte pressen at våpnene var tenkt som en del av betalingen for dopet. Han fortalte også at razziaene mot MC-klubben Diablos medlemmer og arrestasjonen av så langt åtte personer var kulmineringen av en ni måneder lang etterforskning. Brask takket de mange involverte betjentene og ikke minst AKS for et godt samarbeid.

«... som kom for sent!» ropte Mikkel til TV-en.

Alle lo og styrtet shotsene.

Niels la armen om Ravn med sløret blikk. «Det der var faen meg jævlig bra jobba, Ravn. Jeg hadde aldri funnet på de greiene der.»

«Kjeften din, Niels, dette var en laginnsats», svarte Ravn og klappet ham på skulderen. «Men fy faen så glad jeg var for å se dere da porten gikk opp. Var ikke mye humor å spore hos de bandittgutta, gitt.»

De skålte en gang til og klirret ølflaskene sammen.

«Jeg hører at dere har vært flinke gutter», kom det fra den andre enden av baren.

Ravn og de andre snudde seg halvveis rundt. Dennis Melby fra Station City sto lent mot bardisken med en biljardkø i den ene hånden mens han ventet på å bli servert. Med en diger overkropp som truet med å sprenge

T-skjorten liknet han mer på en kroppsbygger på steroider enn en politibetjent.

Mikkel hilste muntert. «Dennis, hva faen gjør du her?»

«Jeg og Luffe hadde noe politigreier vi måtte ta oss av borte i Christiania. Ja, og så et slag biljard som skulle avgjøres», sa han og pekte bakover mot biljardrommet.

«Hva slags greier?»

«Ikke noe som kan måle seg med deres, selvsagt», sa han og kastet et blikk mot skjermen. Dennis betalte Johnson for de to ølflaskene som ble satt på disken. «Men hvorfor ventet dere ikke med å gripe inn til pakkisene hadde fått tak i våpnene?» spurte Dennis.

«Hva mener du?» spurte Niels.

«Nei, jeg mener bare at da hadde dere jo hatt god grunn til å knerte de jævla apekattene.»

Dennis var den eneste som smilte.

«Moromann fremdeles», sa Ravn og sendte en liten Hitler-hilsen til Dennis.

Dennis tok ølflaskene med den ene hånden. «Ja, men samme det, egentlig. Alle ler jo bare av oss uansett.»

«Hva mener du?» sa Ravn.

«Er ikke kjæresten din forsvarsadvokat?»

«Jo, hva så?»

«Så egentlig fanger vi dem bare så hun skal ha noe å drive med.»

«Rolig nå, Ravn», sa Mikkel, som kunne se på Ravn hvor dette bar.

«Hun driver ikke med narkosaker», svarte Ravn og smilte. «Noe som er flaks for deg.»

Dennis knuget køen i neven og tok et skritt mot Ravn.

«Hva er det du prøver å si?»

«At steroider fremdeles er forbudt. Selger du fortsatt, eller er det bare til eget forbruk nå?»

«Faen ta deg, Ravn.» Dennis hevet køen og skulle til å svinge den mot Ravn, men den forsvant fra hendene hans. Dennis så forvirret på Johnson, som sto og holdt køen bak disken. «Slagsmål gjennomføres uten bruk av inventar og lokaliseres utenfor. Er det greit, damer?» Han skulte mot dem, og alle nikket tilbake.

Mikkel så på Dennis og smilte forsonende. «Ta ølen og stikk inn og spill ferdig.»

«Ja, ta for faen og stikk med deg, din jævla junkie», sa Ravn.

«Ravn, ro deg ned!» ropte Mikkel. Så klappet han Dennis kameratslig på skulderen. «Vi er alle litt kjørt etter en heller intens dag. Men det er ingen grunn til å lage bråk, eller hva?»

Dennis smilte og fikk tilbake biljardkøen av Johnson. Da han hadde gått, snudde Mikkel seg mot Ravn og ristet på hodet. «Du er en av de meste provoserende folka jeg vet om.»

Ravn trakk på skuldrene. «Han er knarker. Men greit, siste runde er på meg.»

«Siste? Hva mener du? Vi er jo bare så vidt i gang.»

«Jeg har en søt kjæreste som savner meg. De siste månedene har jeg så godt som snudd i døra hver dag.»

«Vanskelig å tro at noen skulle kunne savne deg, Ravn», sa Eskild og tok en slurk av ølen.

«Eskild, min gode venn, trikset er å være borte lenge nok», svarte Ravn og tømte flasken. Han satte den fra seg på disken og luktet på sin egen armhule. «Å, for faen jeg stinker geit.»

Samuel Arentzen løftet den ene foten og gikk over sølepytten med de skitne Church-skoene. Det voldsomme regnskyllet hadde etterlatt seg mange av dem langs

Overgaden Neden Vandet. Det var snart mer vann på den brolagte veien enn i kanalen som gikk ved siden av, tenkte han.

Arentzen svingte rundt hjørnet og fortsatte ned mot Dronningensgade. Da han nådde veikrysset, stoppet han og trakk den svarte Moleskine-notatboken opp av lommen. Han bladde frem til adressen han hadde notert, og konstaterte at den var identisk med tallet på oppgangen han sto ved. Arentzen strøk en hånd over barten og la boken tilbake i lommen.

Hoveddøren sto ulåst, så han slapp å ringe på hos en nabo for å komme inn. Han visste at leiligheten han skulle inn i, befant seg i fjerde etasje, og han fortsatte lydløst opp trappen. Da han sto foran døren, tok han en liten pause for å få igjen pusten. Han banket forsiktig på det matte vinduet i døren og ventet. Da det ikke kom noen for å åpne, tørket Arentzen duggen fra brillene og fant frem settet med dirker. Det var en klassisk, gammel Ruko-lås, som ikke bød på store utfordringer, så et minutt

etter sto han i gangen innenfor døren. Han gikk inn og så over kjøkkenet. En tom hundeskål på gulvet fanget oppmerksomheten. Som barn hadde han hatt hund hjemme på Eysturoy, men aldri som voksen. Han skjønte godt hvorfor folk skaffet seg disse dyrene for selskapets skyld. Hunden var og ble menneskets beste venn, som den trofast hadde vært gjennom de siste 15 000 årene.

Arentzen gikk inn i den lyse stuen og betraktet utsikten fra vinduene, der han kunne se rett ut mot vollene. De måtte ha betalt ganske mye for denne utsikten, tenkte han. Vel brukte penger. Han så seg rundt. Stuen virket moderne, med et glassbord foran en bred, lys sofa. Han likte den stramme stilen og tenkte at det måtte være henne som sto for innredningen. Han hadde problemer med å forestille seg at en gatepolitibetjent som Thomas Ravnsholdt hadde estetisk sans som dette. Arentzen så kjapt på Montana-hyllen, som sto langs den borterste veggen. Karnovs lovsamling og bøkene om psykologi måtte tilhøre Eva, mens krimbøkene sikkert var hans. Hvis han i det hele tatt leste. Arentzen tvilte. Han tok det innrammede bildet som var plassert i midten av bokhyllen.

Det var tatt på akterdekket på en eldre motorbåt. Han de kalte Ravn holdt rundt Eva. Begge var i godt humør og øynene strålte av liv. På dekket satt en bulldog. Den var helt ekstremt stygg og feit, tenkte Arentzen. Men de så lykkelige ut, alle sammen. Skikkelig Kodak moment. Han satte bildet tilbake og gikk ut av stuen.

På soverommet, som lå i enden av gangen, la han merke til at det det bare var den ene siden av sengen som var uoppredd. I og med at det lå en blå nattkjole henslengt på denne siden, måtte det være Evas side. Det stemte bra med opplysningene om at Ravn hadde vært på oppdrag

den siste tiden. Han var uten tvil en dedikert betjent. Men hva var det egentlig som drev ham, innerst inne? tenkte Arentzen. Sikkert noe banalt. Kanskje var adrenalinrushet nok for ham. Men Eva, derimot, var drevet av noe annet.

Det var Arentzen sikker på, selv om han aldri hadde møtt henne. Men yrkesvalget hennes og det utsatte klientellet fortalte ham at det var noe rettferdighetssøkende hos henne. Arentzen satte seg tungt ned i fotenden av sengen. Han var sliten i beina og løsnet på skolissene på Church-skoene. Han tok dem av seg og viftet med tærne.

Det gjorde det litt bedre. Han ble overmannet av en trang til å lene seg bakover, og før han visste ordet av det, lå han på ryggen i sengen.

Soverommet var fortreffelig. Svalt. Han lukket øynene og trakk pusten dypt. Bare en liten hvil, før jobben kalte ham tilbake.

Ute på Christianshavns Kanal seilte en sightseeingbåt forbi, mens turistene tok bilder av de gamle lagerbygningene. Da båten nærmet seg Snorrebroen, som krysset kanalen, ba guiden dem om å bøye seg ned.

Bortover Overgaden Neden Vandet kom Ravn slepende på to handleposer og en bukett røde roser i gjennomsiktig cellofan. Da han passerte en eldre motorbåt, hilste han på eieren i cockpiten. Det var litt rart å gå rundt i dette fredelige strøket, når han for bare noen timer siden var blitt beskutt.

Han lovet seg selv å ikke innvie Eva i den delen av aksjonen. Det var ingen grunn til å uroe henne unødig.

Nå gledet han seg bare til de kunne få litt fri sammen og kanskje seile en tur til Hven. Selv om Eva ikke akkurat var noen stor seiler, kunne hun alltids lokkes ut på akterdekket med et glass kald hvitvin. Og han hadde ikke vært gnien på provianteringen.

Da han kom til den andre enden av kanalen, stoppet han foran en gammel ketsj. Han plystret høyt, og litt etter stakk en engelsk bulldog hodet ut av kahytten. Hunden kom logrende ut i cockpiten og bjeffet astmatisk mot ham.

«Hei, Møffe, har du savnet meg?» Ravn satte fra seg varene på kaia og løp ned til hunden. Det fikk den til å logre enda mer.

«Jeg blir helt tussete i huet av den bikkja, Ravn», kom det med spansk aksent fra Eduardo, som sjanglet opp i cockpiten. Han var kledd i en rosa skjorte, og det svarte, bakovergredde håret hans var fullt av hårprodukter.

«Fy faen som du stinker bordell i dag», sa Ravn. «Skal du på date?»

Eduardo smilte så de hvite tennene sto som en perlerekke i det mørke ansiktet. «Vi har fått ny redaksjonssjef i avisen, Louise fra Aarhus. Og som den gentleman jeg er, har jeg lovet å vise henne byen.»

«Jeg kan tenke meg hvor den sightseeingen ender», sa Ravn og pekte mot kahytten.

«Forhåpentligvis», sa Eduardo og smilte. «Men først må jeg rydde opp etter bikkja di. Den spiser absolutt hva som helst.»

«Takk for at du orket å passe på ham.»

Eduardo trakk på skuldrene. «Bare hyggelig.» Han sendte Ravn et blikk. «Du ser ut som om du kommer tilbake fra krigen.»

«Det er ikke så langt fra sannheten.»

«Har det noe å gjøre med knarkfangsten alle nyhetsfolka gnåler om?»

«Du vet godt at jeg ikke uttaler meg til pressen», sa han og smilte.

«Alt som blir sagt på denne kanalen, er unntatt sitatreglene.»

«OK, så lenge du ikke deler det med Informations lesere. La oss bare si at det har vært en lang dag, og at jeg

gleder meg til å få fri fra alle bandittene. Men vi fikk dem til slutt», føyde han stolt til og blunket til Eduardo.

«Bueno.» Eduardo så på handleposene på kaia og fikk øye på buketten. «Til Eva?»

Ravn nikket og smilte. «Du er ikke den eneste romantikeren i byen.»

«Ravn, dios mío! De der kan du ikke gi til Eva», sa han og rynket på nesen.

«Hva mener du? De er da helt greie.»

«Blomster kjøper man hos blomsterhandleren, ikke på matbutikken.» Eduardo klatret opp på styrebenken, så han kunne nå buketten.

«Er ikke de pene, da?» svarte Ravn og trakk på skuldrene.

Eduardo trakk til side cellofanen og tok rosen med den lengste stilken ut av buketten. Resten slang han over bord.

«Hva er det du driver med?»

«Redder dagen for Eva.» Han rakte Ravn den ene rosen. «Det handler ikke om kvantitet. Dette er mer romantisk. Skal dere ut og seile i helgen?» spurte han og nikket not Bianca, som lå fortøyd bak dem.

«Det var tanken, ja.» Ravn snudde seg mot den gamle Grand Banks-båten. Han så på den med et smil. Selv om den trengte en overhaling, var den det beste som hadde skjedd ham noen gang. Ja, etter Eva og Møffe, selvsagt. Han strakte seg etter hunden og klødde den bak øret.

Samuel Arentzen slo opp øynene. Det gikk noen sekunder før han husket hvor han var. Lyden av inngangsdøren som gikk opp hadde vekket ham. Og nå hørte han skritt som nærmet seg i gangen. Han reiste seg fra sengen. Tørket vekk sikkelet som hadde samlet seg i munnviken. Skrittene forsvant ut på kjøkkenet, og han hørte lyden av en pose med varer som ble satt på bordet. Med hansker på hendene skjøv Arentzen forsiktig skoene sine under sengen. Ute på kjøkkenet ble en flaske trukket opp, og litt etter hørte han klukkingen av vin som ble helt i et glass. Så hørte han skritt i gangen igjen og stilte seg bak døren, som ble åpnet. Fra dekningen betraktet han kvinnen som gikk inn på soverommet. Selv om hun sto med ryggen til, kjente han henne igjen på det lange lyse håret og figuren fra fotografiet i stuen.

Hun sparket de høyhælte skoene av seg og begynte å kneppe opp den hvite blusen. Arentzen kunne lukte parfymen hennes. Han la merke til morgenkåpen som hang på knaggen ved siden av ham og tenkte at hvis hun strakte seg etter den, ville det siste hun så, være ham. Og det ville han ikke utsette henne for. Ute fra kjøkkenet kom det en lyd fra Evas mobiltelefon, et tegn på at hun

hadde fått en ny tekstmelding. Hun trakk pusten tungt og gikk ut av soverommet.

Arentzen fant frem skinnetuiet og tok ut den kirurgiske hammeren. Han forlot plassen sin og beveget seg lydløst ut i gangen. Eva hadde gått inn i stuen med vinglasset, som hun satte fra seg i vinduskarmen. Hun sto i dagens siste lys og betraktet vollene utenfor. Arentzen nærmet seg bakfra. På Evas venstre skulder hang det et løst hår, og han måtte konsentrere seg for ikke å ta det vekk. Han så på henne mens hun så ut på folk som spaserte forbi. Hun så på noe hun likte. Og det føltes bra. Kanskje tenkte hun på dagen som hadde gått. Hun hadde sikkert fremdeles den runde smaken av vin i munnen. Kjente kanskje til og med en lett beruselse fra de første slurkene. Nok til å feie de verste bekymringer av veien. Nok til å tenke at alt kommer til å gå bra. Og sånn er det jo. Det meste løser seg selv. Han svingte hammeren i en perfekt bue nedenfra og opp. Det kom en knasende lyd fra Evas bakhode da kraniet ble atskilt fra ryggvirvlene. Han tok et skritt til siden og tok imot henne i fallet, som om det var et innlært dansetrinn de gjorde sammen. Han kjente varmen fra kroppen hennes. Han betraktet det tomme blikket i øynene og hodet som hvilte unaturlig mot den ene skulderen. Døden hadde inntruffet på et millisekund. En nådig og kanskje til og med vakker død. «Kodak moment», tenkte han.

Arentzen trakk Evas lik bort fra vinduet mot glassbordet, der han slapp henne. Hun traff med hodet først, og bordet gikk i tusen knas og ble spredt utover gulvet.

Han gikk bort til Montana-hyllen og tok tak i kromlysestaken. Han veide den i hånden på vei tilbake til liket. Med et enkelt slag slo han lysestaken mot bakhodet

hennes så kraniet sprakk. Det mørke blodet strømmet fra det åpne såret og dannet en avlang dam på gulvet. Han kastet fra seg lysestaken og så ned på liket. Det var ikke noe vakkert syn, og han misunte ikke ham som snart kom til å finne henne.

Han tok den lille Rolexen fra håndleddet hennes og la den i lommen. Forsiktig løftet han foten og trådte over den stadig større blodpølen. Han gikk ut av stuen og inn på soverommet for å hente skoene sine under sengen. Da han sto i gangen igjen, kikket han ut på kjøkkenet. Eva hadde ikke rukket å pakke ut varene, de sto fremdeles i handleposen på kjøkkenbordet. Han la merke til den svarte PC-vesken og tenkte at det var best å ta den med seg. Det var utvilsomt det en innbruddstyv ville gjort.

Da han litt etter forlot stedet, gikk han langs vollene sammen med alle andre som var på vei hjem fra jobben. De vakre, grønne vollene.

Ravn slepte de tunge handleposene opp trappen mens Møffe fulgte etter. Da de kom til tredje etasje, åpnet Ketty, naboen under, døren og stakk hodet forsiktig ut. De tykke brilleglassene forstørret øynene hennes, og sammen med det smale ansiktet fikk de henne til å se ut som et gammelt insekt. Hun strøk seg over den blålige pasjesveisen mens hun så skeptisk på Ravn og Møffe.

«Jeg har jo sagt at den ikke skal bråke.»

«Mener du Møffe?» sa Ravn og så ned på hunden.

«Ja, hvem ellers?»

«Når har han bråket?»

«Stort sett hele dagen.»

Ravn smilte. «Det kan jeg faktisk bevise at ikke stemmer. Møffe har blitt passet på av noen andre siden i går, vi kom ikke hjem før nå.»

«Jeg har hørt ham løpe rundt. Hoppe og danse til den store gullmedaljen», insisterte Ketty.

Ravn ristet på hodet. «Hopping og dansing er ikke akkurat Møffes sterkeste side. Hadde vi snakket snorking, derimot, er han i toppsjiktet.»

«Ja, jeg hører det også. Han må være stille.»

«Vi gjør så godt vi kan, ha en fin dag», sa Ravn og gikk videre opp sammen med Møffe. Da de kom et par trinn opp i trappen, smalt Ketty døren igjen med et brak.

Ravn låste seg inn i leiligheten, og hunden presset seg forbi ham så Ravn holdt på å miste balansen. Han ropte på Eva, men det kom ikke noe svar. Han fortsatte gjennom gangen og ut på kjøkkenet. «Nei, har du også handlet?» ropte han og smilte ved synet av handleposen på bordet. Han stilte posene sine ved siden av og tok flasken med hvitvin. «Er det en som har tjuvstartet her? Tøff dag på jobb?» Han tok et glass fra skapet, mens han lurte på hvorfor hun ikke svarte.

«Eva?» ropte han igjen mens han skjenket opp. Møffe kom klynkende tilbake til kjøkkenet og la seg i det borterste hjørnet.

Ravn satte fra seg glasset på kjøkkenbordet og gikk ut i gangen. «Eva?» sa han lavt og dyttet opp døren til soverommet. På den tomme sengen lå den blå nattkjolen hennes. Han snudde seg halvveis mot stuedøren, som sto på klem. Gjennom sprekken kunne han se at noe glitret på gulvet.

Mange små glasskår. Hjertet hans begynte å slå fortere. «Eva?» sa han og åpnet døren. Synet som møtte ham fikk beina hans til å svikte. Han kastet seg mot Eva, der hun lå utstrakt på gulvet. Han enset ikke glasskårene som skar ham på armene og hendene mens han krabbet mot henne. Ropet som kom fra dypt i halsen hans, runget i den halvmørke stuen. Et dypt, gurglende klagerop. Han trakk henne til seg og holdt rundt den slappe kroppen. Selv om han kjente kulden fra liket, prøvde han likevel å gi henne kunstig åndedrett.

Han blåste inn i munnen hennes. Prøvde å holde hodet hennes. Han hulket mens han prøvde å få tilbake pusten. Ansiktet hennes ble vått av tårer og spytt. Han kjente det størknede blodet i håret hennes. Så inn i de livløse øynene. Han skjønte det ikke. Ville ikke innse at hun var borte.

Han ropte så høyt han kunne. I avmakt. I et forsøk på å vekke seg selv fra marerittet.

Pakten

Pakten

Oversatt av Tore Sand

DEL I

1.